Stemmer dette? At slik vår offentlige skole er nå... (En av verdens dyreste?) Så henger opptil 1/3 av elevene ikke med i undervisningsnivået pga at de mangler den elementære kunnskapen som ligger bak? Og likevel så skal disse elevene sitte i hver time å bli belært stoff de overhodet ikke har kompetanse nok til å forstå?
Hva om skolen heller var lagt opp med fagkurs på forskjellige nivåer, slik at barna fikk læring på sitt nivå? Istedenfor å fokusere på at alle i hver klasse har samme alder, så kunne de fokusert på at alle fikk lik god utbytte av læringen og dermed fikk læring i på sitt nivå i de ulike fagene?
Nivåfagkursene kunne vært lagt til de samme tidspunkt, slik at det å bytte nivå ikke hadde vært problematisk. Eks mattefagkurstid var mandag og onsdag fra 9-11 og tilsvarende så hadde norsk, engelsk, naturfag osv sine egne faste tidspunkt. Da kunne hver elev fått undervisning og oppfølging i de enkelte fag på sitt nivå, uten styr. Slik at en elev kunne vært elev i fagkurs matte-7, engelsk-5, naturfag-7 og norsk-3. Og når fagkursleder registrerte at hun ville hatt bedre utbytte av et annet nivå i faget, så kunne hun lett byttet. Og en primærlærer for eleven hadde hatt det overordnede ansvar, for å vurdert (i samråd med elev og foreldre) om barnet hadde bedre av å forbli på et "lett" nivå i noen fag, for å kansje ha bedre forutsetninger for å styrke seg i andre fag.
Avgangskarakterer til slutt ville bli gitt ut i fra det nivået de mestrer, slik som det er i dag. Men jeg tror at flere barn ville blitt bedre elever om undervisningen var tilpasset deres nivå. Slik at sluttresultatet hadde blitt sterkere for alle. Og kansje kunne myndighetene satt i gang ekstra nivåkurs som mellomutdanning mellom ungdomsskole og videregående, for de barna som behøver å få styrket sin kunnskap i noen fag..
Dette er jo kursplantenkning som ble gjennomført på 70-tallet. Problemet var bare at for å komme inn på de beste videregående skolene måtte man ha den vanskeligste kursplanen - så dermed valgte de aller fleste (foreldrene) denne kursplanen uansett. Men det kunne kanskje gjennomføres på annet vis?
Jeg tror noe i de baner hadde vært en ypperlig løsning. Det er mange lærere som klager på at det er så vanskelig å holde en klasse hvor nivået er så forskjellig på elevene. Nivådelte klasser vil gjøre hverdagen bedre både for elever og lærere ved at barna får tilpasset undervisningen til sitt nivå.
I tillegg til å nivådele i teoretiske fag kan det også være lurt å nivådele i de mer praktiske fagene som gym, tegning, musikk osv. Min eldste går på en skole hvor man satser mye på kultur, men ingenting blir gjort for å hjelpe de som ikke føler seg vel på en scene. I gym er det også mange som ikke henger med fordi de trenger mer tid for å bli trygg på tingene de skal gjøre.
... og der var visst innlegget som gjorde at jeg hoppa ned fra gjerdet og meldte meg inn.
Jeg er lektor og jobber på en videregående skole. Jeg er nokså nyutdanna og har ikke mye erfaring ennå, men jeg merker jo at mange elever mangler en del elementær kunnskap. Mine mer erfarne kolleger kommenterer det samme. Noe bør helt klart gjøres, men jeg tror ikke ideen din med nivådelte fagkurs som pusles sammen for hver enkelt elev er gjennomførbar, i alle fall ikke på mitt trinn.
For det første bruker vi lang tid, selv i videregående, på å etablere et godt klassemiljø. Det at elevene er trygge på hverandre er viktig for læringsmiljøet, og jo flere ulike grupper en elev må tilhøre, jo lenger tid vil det ta for de sjenerte elevene å tørre å slippe seg løs. Dette gjelder selv om de veit at de andre i gruppa er på samme nivå.
For det andre tror jeg timeplankabalen ville være enda vanskeligere å få til å gå opp, uten at jeg har tenkt så nøye gjennom det nå. Med ditt forslag måtte alle fag parallellegges, og det er etter hva jeg har skjønt vanskelig nok å få til i dag. Kabalen må gå opp; lærerne kan ikke ha mer enn 100 % fast stilling, de kan helst ikke ha 8 timer tre dager på rad, på skoler med yrkesfagprogrammer må all undervisning på skolen tilpasses etter hvilke dager f.eks. byggebransjen kan ta imot elever til utplassering, og så videre. Vi skal også rekke å gå på møter for å følge opp alle elevene våre, og det er helt klart en fordel å ha så få elevgrupper å forholde seg til som mulig. Det er også en fordel for elevene å ha samme lærer i flere fag. Løsningen i hovedinnlegget høres ressurskrevende ut.
For det tredje er det ikke slik at vi ikke nivådeler i dag. Vi har riktignok ikke lov til å dele elever inn i faste klasser etter nivå (takk og pris for det!), men på vår skole har vi prøvd ut differensierte grupper med blanda erfaring. Tanken er jo at det ikke skal være så stort sprik mellom elevene, og at det skal være lettere for læreren å lage et opplegg som verken er for lett eller for vanskelig. Noen av mine kolleger synes det fungerer veldig godt og elevene trives med det. Selv synes jeg det fungerer best med en viss spredning i nivået – de flinkere elevene fungerer som ”hare” og drar de andre med seg. Flere av mine kolleger opplever at uten de sterkere elevene mister de svakere muligheten til å strekke seg etter noe(n). Selv har jeg opplevd at elever som flyttes ”opp” etter hvert som de utvikler seg nekter å følge undervisning i ny gruppe, fordi de synes det blir for vanskelig. Kanskje har vi ikke klare nok rammer for når man skal få bytte gruppe, men jeg tror det hjelper lite så lenge eleven føler at han eller hun har et ”valg” og en retrettmulighet. Det er dessverre ikke sånn at alle elever vil bli bedre, vi må ofte ville det for dem.
Utfordringene i min hverdag er egentlig ikke det å tilpasse opplæringen på ulike nivåer, men at elevene ikke er motiverte. Kanskje har de valgt et utdanningprogram som ikke passa dem så godt – for lite utfordrende (kompisen orket jo ikke tanken på et treårig løp) eller for utfordrende (bygg- og anleggsfag var ikke godt nok for mamma, jentungen skal lære tysk og fysikk for en hver pris). Selvsagt ser jeg at det er en sammenheng mellom motivasjon og mestringsfølelse, men mitt inntrykk er ikke at elevene har møtt så mye motgang at de har gitt opp. Tvert i mot opplever jeg at elever har fått fritak fra fag som f.eks. engelsk på ungdomsskolen, noe de ikke kan få hos oss, og dermed stiller de helt uten grunnlag for videre skolegang. Eller de gis ”tilpasset” opplæring som går ut på å bruke engelsktimene på å tegne.
Jeg mener ikke å skyve skylda over på ungdomsskolene, jeg har mange dyktige elever og jeg veit de har hatt dyktige lærere før de kom til meg, men det er jammen mye man kan riste på hodet av også. Hos oss kan elever få støttetimer i tillegg til ordinær undervisning, skjønt det skal litt til. Jeg kan ingenting om hvordan slikt fungerer i ungdomsskolen og for alt jeg veit er nivådeling en bedre løsning der?
Jeg har i alle fall tro på flere faglærere inn i ungdomsskolene, litt mindre elevgrupper (20 går fint), økt fokus på klasseledelse og klassemiljø, tettere samarbeid mellom grunnskole og videregående (og universiteter!) og at man faktisk har forventninger til elevene. Hvis foreldre i tillegg kunne slutte å ønske ting for barna sine som de ikke ønsker selv, hadde det vært strålende.
I tilfelle hovedinnlegget fremsto noe uklart, så var det grunnskolen jeg tenkte på. Om den kan endres noe. Om den må være slik som den er nå. Eller om det finnes bedre alternativer som ville gjort at flere hadde fått bedre utbytte av skolen. Slik at flest mulig ble best mulig rustet til videregående og videre høyere utdanning.
Så hovedinnlegget handler om barne- og ungdomsskole. Veien til/før videregående.
(Av grunnskoler kjenner jeg selv til kun til stor byskole med 1-9 klasse på samme skole.)
Permanent nivådeling er faktisk ikke positivt for læring i det hele tatt. De svake får ikke noe å strekke seg etter og de sterke elevene kan også lære mye av å måtte forklare for svakere elever. Når det er sagt skal ikke elevene sitte med mange oppgaver de ikke mestrer heller, men det er fullt mulig med nivådeling i et og samme klasserom, med en lærer.
Det som viser seg å være mest positivt i forhold til læring er at elevene selv blir bevisste på sin egen læringsprosess. Det vil si at eleven er med på å sette opp egne læringsmål og kriterier for hvordan de skal nå målene. Jeg opplevde allerede i 2. klasse demotiverte elever som ikke gidder eller ikke orker. Også elever som mestrer på et normalt nivå om de gjør en innsats. På min skole er vi i ferd med å innføre vurdering for læring, som på en helt annen måte enn tidligere innvolverer elevene i deres egen læringsprosess. De skal i større grad en tidligere vurdere sine egne arbeider ut i fra kriterier vi sammen har blitt enige om.
Det andre jeg har tro på er å kontinuerlig kurse og inspirere lærere. Jeg vet at de gangene jeg har vært på praktiske kurs eller på skolebesøk kommer jeg tilbake med nye undervisningsformer som jeg prøver ut i klasserommet. Ved å variere måten jeg underviser på kan jeg nå fram til flere av elevene mine.
Kansje en skrivefeil der som kan misforstås fra meg? Da jeg skrev en stor grunnskole med 1-9 klasse, så mente jeg en grunnskole med barne og ungdomsskole i samme bygg.
Men permanent nivådeling,
eller hele klasser fastlagt i nivåer,
har jeg vel ikke gitt forslag om i tidligere innlegg?
Mitt forslag, var om barna kunne hatt mer utbytte av å fått lære på sitt nivå via f.eks fagnivåkurs. Så om de ikke var kommet så langt at de forsto grunnleggende brøk, så ville de vært i læringsgruppen som lærte dem den kunnskapen, istedenfor å sitte å fånyttes bli belært brøk med potenser og andregradsligninger i.
Mestringsfølelse (ekte) er vel en av de største motivatorene for læring et menneske kan ha?
Men nå vet jeg jo ikke 100 %om dette stemmer heller da. At mange elever får mangelfull utdanning i Norge. Men om det er slik, så burde vel noe blitt endret?
Tar det ikke mye tid fra kvaliteten fra fremskrittene, om dere skal ha nivådeling i samme klasse? Læringen kan vel ikke deles opp likt til alle de forskjellige? Tavletid f.eks?
Dette er sikkert gjennomførbart til en viss grad i småskolen der hvor det er ganske mange elever (f.eks. 3 vanlige klasser) Da vil det til en hver tid være mulig å nivådele i tre nivåer i alle fag. De vil klasseskillene måtte være flytende, for det kan være noen som ikke er på samme nivå i alle fag, samt elever som trenger overflytting.
Men etterhvert som de blir eldre og trenger faglærere i de enkelte fagene (jeg aner ikke når det er) men da vil det bli verre å få kabalen til å gå opp.
Synes tanken er god/interessant. Og på vår skole gjennomføres faktisk dette til en viss grad. De har nivådelte grupper i undervisningen. Alle på 1-klassetrinn (som er det som jeg kjenner til) har samme timeplan. Det åpner for grupper på tvers av klassene etterhvert hvis det skulle bli nødvendig. Denne undervisningen foregår en time hver dag.
Siden det er så mange samfunnsengasjerte foreldre her (i tillegg til sikkert flere pedagoger og lærere)..
Er det noen flere som vil komme med noe innspill på tema? Foreldreportalen er vel være riktig forum for å få til en god debatt om (bedre eller mindre gode) endringer i skolesystemet?
Eller er det liten interesse for å diskutere grunnskolen?
Det hadde vært veldig interessant å sett fleres meninger. :)
Problemet mitt er at jeg ikke er lærer, og dermed ikke ser problemet på gruppenivå. Det er selvsagt veldig synd at man kan gå gjennom grunnskolen med store hull, men jeg ser skolen gjennom mine egne barn så det blir mest synsing. Og vi har et annet tilretteleggingsproblem, nemlig det at det ikke kreves innsats for å henge med klassen. Det skremmer meg litt, for slik hadde jeg det også. Jeg lærte aldri å lære, og det er et problem når man kommer såpass langt opp i klassene at man får litt utfordringer.
I forhold til slik jeg husker skolen da jeg var barn, er det i det minste litt mer nivådeling i klasserommet nå. Selv om de ikke makter å gi mitt barn utfordringer i basisfagene innenfor det opplegget de har, tror jeg de i større grad greier å gi utfordringer til de fleste og å få med seg flere uten at det dannes store hull i kunnskapen de første åra. Man er på nivå 2 i lesing til man er klar for nivå 3, man går ikke videre med andreklasseboka fordi man er blitt et år eldre. Det tror jeg er veldig fornuftig. Men når man er klar for nivå 6 eller 7 og de neste to er på nivå 4, må man nødvendigvis være på en gruppe som ikke gir en de store utfordringene.
Jeg har veldig sansen for Montesourri-pedagogikk, og skulle gjerne visst litt mer om hvordan de greier å tilrettelegge for hver enkelt elev. For det må jo være et poeng at man får utfordringer når man er klar for det og på en måte som stimulerer den enkelte. Det hjelper ikke at utfordringene kommer 3 år seinere når interessen er et helt annet sted.
Dette er en stor debatt. For stor til at jeg kan kaste meg inn i den med ettåringen løpende rundt her.
Jeg er utdannet lærer, men har rett og slett ikke nok erfaring til at jeg kan bidra med annet enn på et veldig teoretisk/hypotetisk nivå. Likevel er det interessant å forsøke å sette ord på noe av det jeg ønsker for skolen. For slik skolen er nå sett i forhold til resten av samfunnet, tør jeg påstå at det er en viss utakt.
Håper denne debatten lever når jeg har tid til å delta!
Blånn sier mye bra! Jeg kom for øvrig på at jeg har vært på et foredrag der det ble vist til en metaundersøkelse av John Hattie. Han fant ingen signifikant sammenheng mellom verken nivådeling eller klassestørrelse og økt læringsutbytte. Man kan lese mer om metaundersøkelsen og resultatene her.
Det trenger de lenge før de faktisk får det, spør du meg. Jeg har undervisningskompetanse fra 5. klasse og oppover. Jeg hadde aldri fått jobb i barneskolen, og neppe i ungdomsskolen heller (jfr. tråden om at skoler ikke har råd til å ansette kvalifiserte lærere). Ungdomsskolene trenger enda flere lærere som kan mye om fagene sine!
Jeg for nivådelte grupper til en viss grad. Men rett meg de som vet med sikkerhet, det er vel ikke lov å ha permanente nivådelte grupper? Vi tester ut nivådelt matte på 8 og 10 trinn hos oss. Jeg tror det er mest fordel for de aller svakeste og de sterkeste. De på midten er jeg litt usikker på.
Dette er en interessant debatt, og jeg håper noen av dem med erfaring fra Montesorriskolen henger seg på etter hvert. Hvis jeg har skjønt det riktig, er dette med individuelle læringsmål og tilpasning en av hjørnestenene der (og en av grunnene til at jeg vurderer å søke barnet mitt dit når han begynner på skolen til neste år).
Det er ikke lov, nei. Hvor det står har jeg i grunnen aldri hørt noe om, men det ser jo ut til å passe med §8-2 i Opplæringslova:
"§ 8-2. Organisering av elevane i grupper
Elevane kan delast i grupper etter behov. Gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarleg. Organiseringa skal vareta elevane sitt behov for sosialt tilhør. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør (...)" (Min utheving.)
Jeg har vel i mange sammenhenger uttrykt misnøye med skolen slik den er i dag, men samtidig synes jeg det er vanskelig å se hvordan man kan løse utfordringene med de ressursene som er tilgjengelig også. Vil gjerne følge debatten og lære mer om andres tanker rundt temaet. Jeg sitter hvertfall ikke på en optimal løsning.
Jeg ønsker meg en skole der læringen er selvinitiert i større grad enn den er i dag. Og som i større grad evner å tilpasse læringen (ikke bare nivå, men også innhold) til eleven. Jeg ønsker meg at elevene skal lære å inngå i en gruppe, men ikke å forsvinne i en gruppe, slik mitt inntrykk er at de ofte gjør, de elevene som "gjør det læreren sier".
Samtidig ønsker jeg meg en skole der læreren blir verdsatt og har tillit i jobben sin i den grad at alt ikke skal være styrt fra annet hold, men at læreren kan lære å bruke sine egne evner best mulig i jobben.
Fra utsiden synes jeg Nyskolen (etter Mosse Jørgensen) virker som et godt pedagogisk alternativ. Jeg tror faktisk rett og slett at skolesystemet slik vi har det i den offentlige skolen i dag har utspilt sin rolle, og at vi burde åpne for en annen struktur, rett og slett.
Jeg mener at enhetskolen slik den er i dag er avleggs. Å tenke nytt skulle man gjort for lenge siden. Man er så fryktelig redd for å dele inn etter nivåer i dette landet. Redd for at noen skal falle utenfor normalen, redd for å gi noen et "stempel". Det man i stedet oppnår, er jo at altfor mange barn mister motivasjon, mister selvtillit og faller tidlig av lasset.
Jeg har en lillesøster på nå 22 år. Hun har sterk grad dysleksi, noe som ikke ble fanget opp før på videregående!!! Jenta kan jo knapt lese!
Jeg tror ikke det handler om pengemangel og ressursmangel, jeg tror det handler om å løsrive seg fra den låste tankegangen og tenke nytt. En slik tre-inndeling av nivåer som du beskriver Mathilda høres veldig spennende ut. Det kan nok sikkert være vanskelig å få kabalen til å gå opp til tider, men det må da være flere ulike måter å løse det på.
Jeg opplever at skolen i dag er skremmende lik slik den var på 70- og 80-tallet da jeg gikk på skole. Det er fortsatt slik at nivået læreren underviser er "midt på treet" og både de som ligger over og de som ligger under faller utenfor. Jeg opplever gjennom mine barn at skolen er kjempedårlig på individuell tilpasning. Det er nedfelt i lov at alle barn skal ha tilpasset opplæring, men i praksis er det slik at læreren krever at alle skal gå i takt.
Den største forskjellen mellom nå og for 30 år siden er at ungene begynner ett år tidligere på skolen, har mange flere undervisningstimer - og lærer mindre enn det vi gjorde for 30 år siden. Jeg tror man har gått seg inn i et spor hvor man tror at kvantitet er viktigere enn kvalitet på undervisningen. Når man konstaterer at norske elever blir stadig dårligere i lesing og skriving på sitt eget språk, så øker man timetallet. Og så hjelper ikke det, og dermed øker man timetallet enda en gang.
Og det er dette jeg syns er underlig. Når man ser at tiltaket ikke hjelper, hvorfor mer av samme medisin da? Hvorfor ikke heller tenke alternative innlæringsmetoder, tilpasset opplæring? Hvorfor enda mer skriftforming, når ungene knapt kan lese?
Jeg tror at mange barn i dag blir kjempeslitne av å ha så mye undervisning, og så mye lekser. Evnen til læring er ikke sånn at jo fler timer, jo mer lærer vi. Men skolen er fortsatt lagt opp slik. Lange arbeidsøkter, etterfulgt av en pause. På vår skole jobber de 90 minutter i strekk mellom pausene. Det er jammen meg lenge! Når jeg er på jobb er det sjelden jeg sitter konsentrert 90 minutter i strekk. Men dette forventes av barna. De skal greie det. Følge med på tavleundervisning, jobbe med oppgaver, sitte musestille og rolig på stolen sin. Og for mange er dette ekstra vanskelig fordi de enten ikke har nok oppgaver, eller fordi oppgavene er for vanskelige og de trenger hjelp. Så blir elevene sittende og vri seg på stolen og vente og vente og vente... Læringslyst?
Jeg observerer at både mine barn og klassekameratene deres jevnt over har vært skolelei allerede mot slutten av 1. klasse. Det syns jeg er tidlig.
Jeg veit ikke helt om jeg egentlig har sagt noe om tre-inndeling i det hele tatt? Det er kanskje noen andre som har vært inne på det også? :skumleser tråden: Jeg nevnte at vi har prøvd ut differensierte grupper (og ja, de var for så vidt delt i tre, men jeg opplevde ikke det som ideelt). Meget mulig det høres spennende ut, det hjelper bare så lite når det ikke virker. Hattie fant som nevnt at nivådeling ikke gir økt læringsutbytte.
Jeg er for øvrig helt enig i at lese-og skrivevansker, inkludert dysleksi, burde fanges opp før. Det er åpenbart noe feil når 16-åringer har store problemer, men aldri har blitt utredet. (I noen tilfeller er de utredet, men informasjonen når ikke den nye skolen.) Jeg tror deler av problemet her ligger i lærerutdanninga. Da jeg tok PPU for fire år siden, etterlyste vi forelesninger om spesielt dysleksi og ADHD. Nei, da måtte vi studere spes.ped., fikk vi beskjed om ... (Til gjengjeld hadde vi tre doble forelesninger om PISA-undersøkelser. :snill:)
Kanskje jeg var litt rask i gjennomlesningen min her..
Men nivåindeling må da være mer ideelt? Da tenker jeg i den forstand at man får oppgaver tilpasset den enkelte elevs nivå og på den måten kunne tilby ekstra hjelp for de som trenger det, og ekstre utfordringer for de som trenger det.
Mener jeg leste i en eller annen tråd her inne om noen som nevnte den amerikanske skolen hvor man har "no student left behind" som mål, og det er jo i og for seg et ganske flott mål å ha. Samtidig så må man jo også sørge for at de som trenger litt mer å bryne seg på får det. Det er fort gjort for elever både i ene og andre enden av skalaen kjeder seg og mister interessen for skolen.
Når jeg kom på videregående nivå, så ble jeg helt overlykkelig over at jeg ble presentert overodnet mål for hvert fag, og ofte i hver eneste bok vi skulle gjennom. Jeg fikk en rettesnor på hva jeg skulle lære, og i det øyeblikket, så gikk jeg fra å se på skolearbeid som en uoversiktelig stor informasjonsmasse som jeg bare måtte pugge så godt jeg kunne og håpe det var godt nok, til å ha kontroll og oversikt over fagene og min egen læring. Det var en helt annen verden.
Ja, det er klart man skal tilby tilpasset opplæring, og det gjøres i alle fall der jeg jobber, men i ordinære timer. I hvor stor grad vi gjør det og om vi får det til i alle timene er et annet spørsmål. Jeg har som nevnt ikke så god erfaring selv med nivådelte grupper, og undersøkelsen jeg viser til finner altså ingen sammenheng mellom nivådelte grupper og økt læring.
Jeg tenker at det må ha noe å si hvor stort spriket er mellom de ulike nivåene også; det er vanskelig å tilby gode opplegg til en som ikke kan et ord engelsk og en klasse som allerede kan mye samtidig. Jeg har prøvd. Det vanskeligste var imidlertid at den svakeste eleven ikke orka å vente på hjelp til jeg var tilgjengelig, og dermed lekte klovn for resten av klassen mens han venta. Etter min (korte) erfaring gjelder det et fåtall. Problemet med at elevene aldri har møtt noen forventninger om forbedring er større.
Dette er viktig, og jeg deler den erfaringen. Jeg hadde gode karakterer på ungdomsskolen, men jeg forsto aldri hva det egentlig var vi skulle lære. På videregående var det litt lettere.
Enda bedre kriterier for hva man skal kunne og for hvordan det skal vurderes er heldigvis noe vi jobber mye med om dagen! (Det hadde forresten hjulpet betraktelig om det ikke drøyde så lenge med enda bedre kriterier fra sentralt hold, så slapp alle skolene å utarbeide dem selv ...)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
