Jeg har en liten gutt som er sånn knusebedårende. En sånn som alle sier Åhhhhh sååååå nyyyyyydelig og foooooor noen krøller :hjerter: når de ser. Og nå er han jo litt liten til å egentlig forstå hva som skjer, så jeg gruer meg til han gjør det i grunnen. Jeg tror ikke det er bra med for mye fokus på utseende. Og synes det var veldig greit med damen som visket det til meg i butikken, og tilføyde jeg vil ikke si det høyt, for jeg regner med at han hører det hele tiden.
Gikk på skole med en sånn nydelig fyr, og han var fullstendig uspiselig gjennom hele skoletiden. Deilig og visste det :sur: Han var sånn som til og med lærerne sukket henført over.
Traff ham igjen nå, 15 år etterpå, og fyren var plutselig skikkelig hyggelig og så langt fra den hovne bleien han en gang var, som han kunne komme. Så da finnes det kanskje håp?
Han var forøvrig fremdeles like grusedeilig :rødme:
Min yngste er et slikt lite drops, hun er søt og veldig, veldig blid. Jeg merker at mange behandler henne anderledes enn f.eks mellomsøster (som er høyst ordinær og litt overvektig) og det gjør vondt langt, langt inn i mammahjertet. :sukk:
Ei venninne av meg sa at noe av det mest pinlige og mest ubehagelige hun hadde vært med på, var da hun og ei venninne var ute med babyguttene sine på kafé. Venninna mi sin sønn ble dillet og dullet med av fremmede og det var ikke måte på komplimenter på utseendet. Venninna hennes mottok INGEN komplimenter, og ingen SÅ på sønnen hennes engang, helt til noen tydeligvis oppfattet situasjonen, snudde seg til guttungen hennes og sa "nææ, så fin .... eh...genser".
Den aller nydeligste lille jenta jeg vet om (bortsett fra min egen da ;)) er alt annet enn bildeskjønn. Hun er halvparten så høy som hun burde være for alderen, hun har bollemage, sjegler (skrives det sånn da?) og mangler et par tenner. Men hun har en personlighet og et smil som bare gjør henne til verdens vakreste lille jente :hjerter: Et godt bevis på at skjønnhet kommer innenfra, og at personlighet er en viktig del av hvordan man ser andre mennesker.
Ja, man ser jo begge deler, men jeg tror Teo har skummelt rett i det med at utseendet betyr mye mer enn vi vil innrømme. Det skal dog sies at den andre virkelig VAKRE jenta i barnehagen er et lite intrigetroll, og henne møter jeg som de andre ungene: "Hei E... :)". Så det er vel blandingen som gjør folk veldig tussete.
Jeg tror også at utseende betyr mer enn mange vil (og orker) innrømme. Meg selv inkludert.
Og i vårt tilfelle (og jeg gremmes over å skrive dette :o): Mellomsøster har et vakrere vesen/personlighet enn det lillesøster har (er mer empatisk, omsorgsfull, inkluderende). Likevel er det få som ser forbi det ytre og gir dermed den søte lillesøsteren mer positiv feedback enn det hun egentlig fortjener.
Jeg gjør nok det, men forsøker så godt det lar seg gjøre å være åpen for at mine første antagelser kan være feil. Eller dømmer, det høres så voldsomt ut. Jeg gjør nok heller ubeviste antagelser. Og jeg legger meg virkelig i selen for å ikke gi uttrykk for eller vise antagelsene mine.
Det er vel ikke noe å gremmes over. Man er jo forskjellig. Jeg ser fint både positive og negative aspekter hos egne barn, de forsvinner jo ikke fordi man ikke vil si det høyt.
Iben er en sånn skjønn, åpen og omsorgsfull sak og jeg ser jo at folk tar til henne. Men jeg håper jo strengt tatt det er pga hennes vesen og ikke utseendet alene.
[quote=Polyanna;1834263]Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.
På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.
Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...:)", til en og "Hei, B...:)" til en annen og "HEEEI, N...-vennen :elsker:" til dette lille dropset. :sjokk:
Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt. :gruble:
Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. :hjerter:
Da jeg fikk storebror snudde folk seg etter oss på gata da vi var ute og trillet for å smile til(bake) til ham. Det kom folk bort til meg på butikken, det kom folk bort til meg overalt og jeg hørte det bli kommentert overalt - "for en pen baby, se så blid han er."
Da lillebror ble født skjedde ikke det der en eneste gang. De eneste meget få kommentarene jeg fikk var "han er jammen sinna han der." Heldigvis sluttet lillebror å være så sinna etterhvert som han fikk lært seg å snakke så han fikk forklart hvordan han ville ha det. Dermed vokser de opp med litt mer balanse i empatien de møtes med.
Jeg kjenner forøvrig en dame som er svært pen. Hun er helt skrekkelig og hun legger ikke det minste skjul på at hun siden hun var liten har vært vant til å få det som hun vil fordi hun var så søt og lita.
Jeg er spent på om hun evner å bli empatisk når hun får rynker, men jeg regner ikke med det. Foreløpig ser det mest ut til at hun går for løsningen med å kreve med sinne det hun før fikk med ynde.
Jeg derimot - hverken pen eller yndig. (Og ikke får jeg det som jeg vil så spesielt ofte heller. :knegg:)
Hvis noen påstår at de aldri dømmer andre på basis av utseende så tror jeg dem ikke. Alle "tenker sitt" i "sitt stille sinn" en eller annen gang, om de nå møter narkomane innvandrere eller ei bimboberte med sneipen i munnviken mens hun ammer. Det avgjørende er hvordan man behandler menneskene.
Jeg har mer forståelse for fordommer som er på en måte beslektet med utseende. F.eks om noen ser veldig utrøyket ut så starter jeg ikke en konversasjon med dem om frilufsliv uten at de starter det liksom. Og jeg kan noen ganger ha fordommer mot folk som er overvektige zom f.eks at jeg tenker at de ikke er så sunne. Selv om jeg vet at det er feil i mange tilfeller.
Men: Jeg kan ikke skjønne når folk har fordommer mot folk på grunn av utseende når det gjelder ting som intelligens, humor og hvor interessante de er å prate med. Det synes jeg faktisk er veldig rart, for disse egenskapene har jo ingenting med utseendet å gjøre.
om ikke det er ekstremt sjuskete eller ekstremt jålete,
men jeg merker at jeg ganske ofte leser folk riktig ift. f.eks. yrke og personlighet, ut i fra hvordan de kler seg eller steller seg (på en måte..).
Det gjør jeg, og det er så spennende at!
Jobbet med unix for en god del år siden, ok det, men SQL er mye mer morsomt.
Jeg dømmer ikke noen pga klær, utseende, tykk eller tynn. Men derimot om de er sjuskete, ustelte, skitne i klærne eller det omvendte så kan jeg nok raskt dømme eller putte i bås.
Jeg gjør det.
Men jeg har og erfart at det jeg ser som ett "positivt" eller "negativt" utseende, ikke nødvendigvis stemmer overens med hvordan andre ser det. Forskjellige ting appellerer til forskjellige folk, heldigvis.
Det Pia sa. Jeg kan nok ikke si at jeg IKKE dømmer, men jeg endrer gjerne oppfatning av personen dersom han/hun gir et helt annet inntrykk dersom at jeg får flere opplysninger og erfaringer å trekke slutninger fra.
Jeg vet ikke om jeg skal kalle det å dømme, men jeg må vel innrømme at jeg kan tro at folk er slik og slik alt ettersom hvordan de kler seg, eller hvilke miljøer de ferdes i. Jeg synes mennesker er spennende, og har venner i alle genre. Jeg liker å komme i kontakt med mennesker i alle miljøer for å utvide horisonten, og søker derfor ikke nødvendigvis de som er mest like meg selv. However, dersom kjemien ikke stemmer, er jeg en erfaring rikere - og det er over og ut.
Jeg så ikke så verst ut som ung, og det var mange episoder hvor jeg snakket med folk, hvorpå de utbrøt; jøss, du er jo hyggelig også! Eh, ja, skulle jeg ikke være det, liksom? :humre:
Jeg burde har presisert ja. Det er for meg. Jeg tror som oftest at tynne, pene og veldig velstelte (spesielt det siste) mennesker er faikere, og antar uten videre at folk som ikke er så strigla er smartere. Det er ikke noe bedre eller hyggeligere fordom sånn sett.
Det er interessant med fordommer. I dette tilfelle handler det ikke om utseendet. Jeg har fått nedenstående fortalt, jeg har med andre ord ikke lest det selv. Det stod angivelig i Aftenposten i sommer. Det er sikkert noen feil i historien her, men dere skjønner konteksten.
Erling Lae skulle reise ti Brussel. Han hadde med seg mannen sin. Han skulle til et sted (alderdomshjem?) der det var mange eldre (jeg gjetter at de var norske). De valgte at kjæresten ikke skulle bli med for de trodde kanskje at de eldre ikke likte menn og menn. De gamle damene der spurte hvor kjæresten hans var og de syntes det var sååååå synd at han ikke ble med. Han skulle møte noen prester og da ble ikke heller kjæresten med. Prestene spurte også etter ham. Så skulle han på et politisk møte og kjæresten var med. De han satt ved siden av ved bordet mislikte og følte seg ukomfortable med at han hadde en mannlig kjæreste og det var vanskelig å snakke sammen.
Han som ofte møter fordommer hadde selv fordommer mot andre som viste seg å være helt feil.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
