Ble sittende og tenke litt på dette etter at jeg så reklame for X Factor.
Det skjer jo ganske ofte at dommerene forhåndsdømmer deltakere p.g.a. utseendet eller væremåte.
Hva tenker dere om dette?
Dømmer dere ofte etter utseendet/kropp?
Registrerer, dømmer sjelden. Men med mindre man er ufattelig skitten og uflidd, eller det står bimbohore stemplet over hele personen. Da må jeg innrømme at jeg dømmer en smule.
Men her vil nok folk være så inn i hampen PK at de selvsagt ikke dømmer.
Jeg dømmer aldri folk etter utseende og jeg oppdrar ungene mine til å heller ikke gjøre det. Man kan ikke se på utsiden hva som bor i ett menneske.
Det er en skam at mange gjør dette, og når det kommer til x-faktor må jeg si at jeg skjemmes på dommernes vegne når de sitter der og forhåndsdømmer. Oppegående, voksne mennesker som deltar i et tv-show, de burde skamme seg!
Det må jo være tøft for enkelte av deltakerende å se dette senere på tv.
Hvordan dommerene kritiserer deltakeren etter at deltakeren har gått ut av rommet.
Noen melder seg nok på kun for moro skyld, veddemål osv..
Men noen er jo seriøse, og blir jo direkte knust når drømmen ikke går i oppfyllelse.
Ja, det gjør jeg. Jeg registrerer og tolker ivhertfall ganske kjapt. Dette gjelder nåde utseende, klær, kroppsholdning osv. Men jeg er veldig klar over det og er ikke redd for å revurdere mine konklusjoner når jeg blir bedre kjent med personen.
Jeg tenker at utseende sier endel om en person. Ikke ting man ikke kan velge selv, som stor nese, lav høyde osv, men på hvordan vi velger å fremstå. Eks klær og hår.
Jeg synes alle mennesker er pene bare de er stelt og ikke uflidde.
Jeg reagerer på uflidde og kjasne folk i den grad at jeg ikke har lyst til å sitte ved siden av dem.
Saken er jo at for de fleste av oss er dette noe som skjer i underbevisstheten. Vi registrerer, som Sitron sier, men vi omsetter også informasjonen, og det er klart at det påvirker oss.
Det er mye som påvirker oss. Utseende, dialekt, klær, hår - men også hva vi vet om folk. F.eks. hvor de bor, hva slags bil de kjører, hvilket parti de stemmer, yrke eller familieforhold.
Og det er åpenbart at inni hver og en av oss finnes noen filtre. Så måler vi folk opp i mot det, og plasserer dem hvor vi tror de hører hjemme.
Så er det slik at når vi gjør dette, som alle gjør, så er også hvordan vi plasserer andre gjenstand for atter andres vurdering av oss. Hvis jeg plasserer folk "feil" i forhold til hva man kulturelt sett mener er riktig, så er jeg fordomsfull.
Dette gjør vi alle, hele tiden, ofte ubevisst, men også bevisst i forhold til spesielt det siste. Det er da vi blir "PK" eller ikke "PK".
De færreste av oss innrømmer dette på individnivå, likevel er det åpenbart at det finnes grupper av mennesker som opplever å bli "dømt". Ikke bare på utseende, men det også. Mørkhudede, muslimer, samer, tatere - dette er grupper som opplever å møte folks fordommer. Samme gjelder homofile, unge mødre, gamle mødre, menn i kvinneyrker, kvinner i mannsyrker, osv.
I forhold til et slikt program så går jeg ut fra at de som melder seg på har sett ett og annet lignende program før og vet hva de risikerer å gå til.
Å si at man ikke ser på utseende i det hele tatt i relasjon til andre mennesker blir feil for meg. Det er klart man legger merke til hvordan folk ser ut, lukter og høres. Man vil gjerne trekkes mer mot en som er delikat enn mot en som har snørr i hele fjeset liksom.
Men jeg ser ikke ned på noen med rar nese eller noe sånt.
Jo - jeg gjør nok det av og til, selv om man vet at man ikke bør gjøre det. Ønsker jo selvfølgelig at ungene mine ikke skal dømme etter utseende, men tror nok at det er er vanskelig å unngå at det gjøres. Men vi får vel prøve å lære ungene våre at utseende ikke skal bety så mye.
Den PK-versjonen: nei, det gjør jeg ikke, sånt burde man skamme seg over!
Den ærlige versjonen: ja, det gjør jeg ... Prøver å la være, men det er ikke så lett. Jeg er fordømmende overfor røykere, for å være helt ærlig (det går jo ikke på utseendet i den forstand, but still), og jeg tenker mitt om solariumsbrune bimboer, veldig uflidde folk osv. Men jeg viser det jo ikke, og jeg møter jo alltid folk med et smil uansett. jobber med seg selv
Kropp er noe jeg så godt som aldri ser på til en person. Om man er tynn eller stor, kort eller lang; det spiller ingen rolle i min verden.
Men utseende forøvrig og måten man opptrer på, kan få meg til å gjøre meg tanker ja. Tanker som jeg trykker tilbake og lar personen få en sjanse til å vise hvem h*n er. Har vel erfart mange ganger at førsteinntrykket kan være helt på bærtur.
Ja, jeg dømmer de med hentesveis og. Jeg tenker automatisk at de ikke evner å se hvor forbanna jævlig det ser ut og at de dermed enten er desperate etter hår eller en smule korte.
Dømmer og dømmer, men jeg registrerer selvsagt hvordan folk ser ut og trekker slutninger utifra det. Møter jeg en skitten fyr med knekk i bena tassende rundt Oslo S så regner jeg nok med at han er narkoman ja. Men jeg synes ikke det er å dømme.
Visst er det å dømme. Du har et antatt bilde av denne personen i hodet ditt og vil oppføre deg deretter i forhold til denne. Nytter ikke å kalle en spade for en gaffel. Vær nå i det minste ærlig om at du faktisk dømmer.
Hvordan er det mulig å ikke gjøre det egentlig? Dømmer er jo egentlig et dårlig uttrykk, sånn sett. Jeg gjør meg en masse antakelser når jeg treffer folk, basert på klesstil, frisyre, fremtoning og annet. Førsteinntrykk er jo utrolig viktig. Det betyr ikke at jeg gjør en bedømmelse som er skrevet i stein og som ikke er mulig å endre, men det betyr at jeg har dannet meg en oppfatning av vedkommende. Gjør ikke alle det da?
Hvordan gjør jeg det?
Jeg har aldri blitt dømt etter utseende i den grad at jeg har merket det selv. En helt normal kjerring, i normale klær, med normalt utseende, velstelt, en som ingen glaner to ganger på.
Og jeg har vært dømmende, jeg har glatt dømt mennesker etter utseende i større og mindre grad.
Så begynte folk å dømme meg. Stygge blikk, stygge kommentarer, risting på hodet, uttrykk med avsmak i osv. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på, det såret mer enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Og hvorfor begynte de med det? Jo, fordi jeg har en unge som er mørk og ikke ser ut som meg og de fleste andre i byen her vi bor.
Jeg er tøff, men dette var vondt, spesielt for mammahjertet. Og jeg tok meg skikkelig nær av det, har brukt lang tid på å takle det.
To ting har jeg lært. Jeg har lært meg å takle å bli dømt. Og ikke minst, jeg har lært meg å ikke dømme andre mennesker ved første øyekast. Alle fortjener en sjanse uansett.
Fordommer er hjernens måte å sortere og forenkle og navigere på. Også på utseende:
Møter jeg en dame som ser 100 % ut som en bimbo, som åpenbart har brukt masse tid på den looken, så forventer jeg meg en viss, eh, type hjerneaktivitet også. Jeg blir vldig overrasket om en smart dame velger et sånt utseende. Dette er en fordom basert på en del empiri, syns jeg. :p
Folk som er veldig uflidde utstråler slurv og sjusketakter og jeg vil automatisk forvente det samme på andre områder
Jeg forventer ikke å finne en treningssoulmate når jeg treffer folk som er svært overvektige. Den har jeg blitt overrasket på såpass ofte at den begynner å falme.
Og så blir jeg ofte blendet av vakre mennesker og tillegger dem altfor ofte andre positive egenskaper.
Jeg gjør vel kanskje det. For jeg klarer ikke legge av meg inntrykket (fra skoleårene) av at pene mennesker sikkert ikke vil ha noe med meg gjøre, fordi jeg ikke er god nok. Da dømmer jeg vel...
Jeg skjønner ikke helt hvorfor man skal skamme seg over å dømme heller. Jeg tror det er noe vi ikke kommer utenom. Vi vil uansett danne oss et bilde, et førsteinntrykk basert på erfaringer, preferanser og tolkninger.
Men hva vi gjør med det i ettertid er noe annet. Det er der jeg mener at jeg dømmer og tolker og så vil tiden vise om jeg fikk et riktig eller feil bilde. Som regel er det vel noe midt i mellom.
Det er gjort mye forskning som viser til at folk flest dømmer langt mer etter utseende enn de tror (og er villig til å innrømme, vanligvis). Man ser tydelig at pene mennesker lettere får gode jobber, tjener mer, blir lettere frikjent i retten og får lavere straffer. Det er til og med gjort studier som viser at foreldre gir bedre omsorg til de av sine egne barn som ser best ut (!).
Eksemplene er alt for mange til at man enkelt kan (eller bør) hevde at "neida, jeg henger meg aldri opp i hvordan vanlige mennesker ser ut :blånn:".
For min egen del: jeg er selvsagt like påvirket av folks utseende som folk flest. Dessverre.
Er vel som de fleste andre, jeg registrerer hvordan andre ser ut og gjør meg opp en mening utifra det, så lenge det er all info'en jeg har om den personen. Jeg driver ikke å uttrykker den meningen før jeg har fått bekreftet at det er hold i den meningen. I sosiale sammenhenger prøver jeg ihvertfall ikke å la den formeningen påvirke måten jeg møter andre på og er åpen for at mine fordommer er helt feil. Men jeg klarer ikke å stoppe hjernen min å gjøre det den alltid gjør når jeg ser andre mennesker, prosessere den informasjonen jeg plukker opp fra dem og trekke egne konklusjoner.
:o Sorry.
Jeg prater med dem om det. Nå har jeg tre unger her som er søsken til ett som ofte blir dømt etter utseende så de får jo kjenne litt på det de og.
Vi prater mye om at man ikke skal forhåndsdømme, alle fortjener en sjanse uansett. Vi prater om å dømme etter utseende,mobbing, erting, utestenging og hva dette gjør med et menneskesinn. Nå om dagen har vi to tenåringer i hus så dette er et tema det blir snakket mye om her i huset.
Om jeg får ungene til å bli personer som ikke dømmer andre vet jeg ikke, men vi gjør så godt vi kan og foreløpig er jeg kjempestolt av dem. Spesielt 13 åringen som har en egen evne til å "ta seg av" de som ofte blir dømt og holdt utenfor fordi de ikke er akkurat så kule som de etter normen på ungdomsskolen bør være.
Det er en fin ting å lære barn og seg selv å være dette bevisst og ikke straffe, utestenge eller annet pga utseendet.
Men det handler jo om så mye mer. Også om det som Niobe nevner (at de pene ikke vil være sammen med henne), at pene mennesker ikke har så mange problemer, at jåledamer er mindre smarte, at høye folk er smartere, at unge folk ikke har livserfaring osv.
Og der kom jeg på at jeg faktisk har blitt dømt etter utseende selv om jeg ikke husket det i første omgang. En skikkelig komisk greie som jeg har ledd mye av i årene etterpå. Jeg tror jeg må lage en tråd.
Men altså, det å dømme etter utseende betyr heldigvis ikke at man direkte mobber folk, de fleste dømmer jo i det stille. Jeg sier hvertfall aldri noe stygt høyt, med mindre noen spør meg direkte om min mening ang. hockeysveisen deres, feks.
Kan jo svare på hva jeg mener også.
Jeg kan ofte tenke mitt om mennesker utifra førsteinntrykket, men jeg sier jo ikke noe høyt.
Jeg kritiserer ikke andre foran barna mine. Jeg prøver å oppdra dem slik at de ikke skal dømme så fort.
Det har jo vært et stort problem at foreldre kritiserer kærere bl.a. Og dette påvirker selvsagt elevene.
Og skolen har derfor gått ut med skriv der de skriver at foreldre bør snakke pent om skolen og lærerene.
Ikke sikkert dette er et stort problem alle plasser.
Men noen steder er det et problem.
Har selv opplevd ting som gjør at jeg vet litt hvordan det føles å bli forhåndsdømt bl.a.
Selvfølgelig sorterer jeg folk etter utseende når det gjelder førsteinntrykk. Det er absolutt ingen som gjør det på et eller annet nivå. Det kommer an på hvillket nivå rett og slett. Jeg tenker ikke at en person er dum eller ond eller noe slikt ut fra utseende, men tar en rask status på hvilken livsstil de antagelig har.
Dette har jeg med meg veldig sterkt fra jobben min, og det er ikke noe dårlig det, å kunne grovsortere folk raskt. Det er faktisk et veldig viktig verktøy. Det som man derimot må passe veldig på er at man vet om sine fordommer og slipper dem raskt. De som nekter for at de har fordommer har oftere mye vanskeligere for å slippe dem, for de er dem ikke bevisste.
Om en kvinne i 70-års alderen kommer gående inn med sporty klær, med mobil hvor hun SMS-er med noen, gående lett i kroppen og har klar hud og rak rygg så er det jo helt klart at jeg antar at hun har en annen livsstil og et enklere liv enn en kvinne som kommer inn, krokete i ryggen, masse røykerynker og åpenbart dårlig form.
Jeg tror at det er lurt å prate om å akseptere alle mennesker, uansett, men å forvente at barna ikke skal plassere folk på "kartet" er urealistisk. Bare gjennom å snakke om den rosa elefanten, som vi må være grei i mot, og ingen må for guds skyld si at den er rosa, så sier man mellom linjene at det er NOE med rosa elefanter som ikke er helt bra. Barna oppfatter dette, det er jeg overbevist om.
Jeg har derfor ingen forhåpninger om at barna mine skal unnlate å "sortere" mennesker i hodet sitt, men jeg har forhåpninger om at de lærer å behandle alle med respekt.
Jeg mener at det en viktig overlevelsesstrategi for mennesker å vurdere andre mennesker. Vi har ikke mange andre naturlige fiender, enn andre mennesker. Når jeg er ute og går tur alene og ser andre mennesker så danner jeg meg raskt et bilde av hvorvidt disse er en trussel eller ikke. Sjelden bevisst, i alle fall ikke før jeg eventuelt mener at dette er en trussel. Ser jeg to-tre skravlende og leende damer så reagerer jeg med selv å føle meg lett til sinns, kanskje til og med et lite smil. Men ser jeg to-tre ungdommer som ser ut som om de prøver å skjule noe, så er jeg på vakt. Og ser jeg en kar som forsøker å skjule ansiktet sitt og følger etter meg, da går den innvendige alarmen min av.
Og jo, dette går også på utseende. På klær, kroppsspråk, mimikk, øyenkontakt, kroppsholdning, osv. Hvis jeg er ute og trenger å spørre noen om veien, så tar jeg et raskt overblikk før jeg velger hvem jeg spør.
Inni hodet sitt kan man dømme og tenke hva man vil, det skader ingen. Og det gjør nok de fleste i mange sammenhenger.
HI nevnte x factor i innlegget sitt, og det var den type forhåndsdømming som foregår der jeg tenkte på når jeg svarte i tråden. Synlig dømming, flir og latter, grimaser o.l som en stakkar kjenner langt inn i sjela.
Jeg tenker helt omvendt. Jeg er skeptisk til pene mennesker helt til de beviser at de er ok folk. Og ja, jeg dømmer. Dessverre. Det er helt forkastelig, jeg er klar over det. Siden jeg forlanger at folk tar meg seriøst selv om jeg er overvektig, så må jeg jobbe med meg selv og slutte å automatisk tenke "stick insect with no soul" når jeg ser en svært tynn kvinne.
Jepp! Altså ikke sånn i teorien, men i praksis, så gjør jeg nok det. Det skal veldig mye til før jeg har forståelse for en tynn person som klager over utseendet.
Nei, det synes ikke jeg heller, altså. Jeg mente VIRKELIG ikke å si at tjukke mennesker er stygge! Jeg er vel heller sånn at jeg synes at 99 % av de jeg møter er penere enn meg.
Jeg har dårlig erfaring med de "veldig pene" fra barne- og ungdomstiden, og det sitter igjen. Jeg tror liksom ikke at ekstremt pene mennesker vil ha noe med meg å gjøre. Det gjelder både kvinner og menn.
Helt klart. Men når TYNN blir Det Ene™, så blir det vanskelig å skille tynn fra andre positive ting. Det blir som i AbFab, der søsteren til Patsy får oppføre seg akkurat som hun vil, "because she's THIN!!".
Hva er å dømme folk etter utseende?
Dersom det er å ha fordommer/tenke sitt, så gjør jeg det, men om det er å vise utav hva man tenker, så nei.
Jeg reagerer på folk som fremstår som skitne og ustelte, på "jåledukker" og "pumpegutter", på hentesveis og platinablondiner med pulesveis, helårsbrune osv. osv. Det skal imidlertid MYE til for at jeg ikke klarer å møte det andre mennesket på en bra måte, og jeg kunne aldri avvist eller vært ekkel med noen pga. utseende.
Jeg prøver å ikke overføre mine fordommer til ungene, men det er jammen ikke lett alltid ... :sparke:
Videre på digresjonen: Jeg tror det er veldig lett å tenke at de som har det vi selv ønsker oss, er pene, uansett hva det er. Jeg syns folk med flott munn og vakre, jevne, hvite tenner er pene, nesten uansett. For det ønsker jeg meg så veldig. En her inne nevnte at "pen hud" = "pen dame" for hennes del, og så er det visst mange som tenker "tynn" = "pen". Det satte noen komplimenter jeg har fått i et nytt lys, da det gikk opp for meg. :p
Jeg ser folk og tillegger de egenskaper etter hvordan de ser ut, helt uten å tenke over det. Men jeg er veldig åpen for at folk ikke er slik jeg tror de skal være.
Går man med miniminiskjørt, høye støvletter, Kortkort topp som så vidt dekker puppene, blondt pulehår og tygger tyggis på høygir, så er ikke den første tanken min at "Hey! Hun der er sikkert en fantastisk intelligent dame som jeg ivrer etter å diskutere Viktige Saker med."
Jeg har kort skjørt, tyggis, trang genser med utringning og sorte strømper i dag. Og hadde tyggis også nettopp. Jeg har ikke på støvlettene nå fordi jeg er hjemme, men jeg har nettopp tatt de av, og de er høyhælte.
Og det verste er at jeg kjenner at jeg blir litt sånn:
Kaller hun meg dum, sexy-bimbo? Åh - takk! :hjerter:
:gruble: Jeg ser jo for meg at stilen din er mer tøff enn bimboaktig, men om du hadde kledd deg som en sexy-bimbo og jeg ikke hadde kjent deg litt fra før, så ja, da hadde jeg tenkt at du var litt "enkel".
Hm... :gruble: Man kan jo fint være bimbo uten rosa, men det er forskjell på rockebimbo og sexybimbo. Rockebimbo kan være kult.
Men hvis du absolutt vil gå under sexybimbo-begrepet så lover jeg å tenke det om deg når vi møtes en gang. :nemlig:
Uten å ha lest tråden (man havner litt etter når man står opp syv timer etter alle andre...):
Jeg skulle ønske at jeg kunne si nei, men jeg må si ja. Det vil si jeg dømmer vel ikke direkte, men jeg danner meg et førsteinntrykk. Og erfaringsmessig vet jeg at jeg ofte tar feil ;) For å ta et ganske nylig eksempel:
Var på fest, masse folk, oppdressa. 99% par, to single damer og en singel mann. Og den ene damen - type +/- 45, italiensk, platinablond, platåstiletter, minimal kjole, maksimal utringing - danser rundt og lar alle få vite at hun er på mannejakt. Og jeg Tenkte Mitt. Førsteintrykket sa Dum (jukse)Blondine :nemlig:
Så traff jeg henne igjen her forleden, litt mindre forhold. Hun var fremdeles like jukseblond, kjolen like liten og utringet og skoene like høyhelte. Men denne gangen snakket jeg med henne, og da finner jeg ut at dama er både smart, morsom og hyggelig. Og fremdeles på mannejakt. Men altså, førsteinntrykket mitt var helt feil. Utseende kan definitivt bedra.
Men ja, når jeg ser folk så skjer det noe jeg ikke styrer selv i hodet mitt. Men jeg forsøker å ikke la det styre meg, og jeg liker ikke når folk automatisk stempler folk basert på utseende. Gråstein kan være gull, og man er ikke nødvendigvis dum fordi om man liker å dolle seg opp. Så selv om jeg Tenker Mitt, så forsøker jeg å ikke la det stå i veien når jeg blir kjent med folk.
Jeg jobber jo litt med data. Og sitter ute hos en kunde hvor det jobber alle mulige slags mennesker. For et par år siden jobbet det en ung, søt jente der. Hun var lys og blid og sjempepen, også hadde hun den lille talefeilen hvor man sier sjøleskap, sjylling og sånn. Hun ble jo ikke betraktet eller behandlet som om hun var dødssmart. For all del - hun ble ikke dårlig behandlet. Men de avanserte vitsene ble liksom ikke forsøkt på henne.
En dag kom hun og sa at hun ikke skulle være der neste dag for da skulle hun ha eksamen. Jeg spurte sånn passe uinteressert hva hun studerte og forventet en eller annen veldig bimbo greie. Hva hun svarte?
Vi tilbød oss å betale for at hun ikke skulle si til noen at det finnes noen som synes sql er enkelt-penkelt. Og håper den dag i dag at hun snakket om enkle select'er og sånt og ikke store prosedyrer. (Vi turte ikke spørre for ikke å få alle illusjoner knust om oss selv også.)
Og jeg må innrømme at jeg elsker å få en sånn opplevelse i ny og ne.
Helt enig. Pen har ingenting med vekt å gjøre. Man kan ikke slanke seg pen, og man blir ikke stygg om man legger på seg. Og for meg er pen og vakker to ulike ting. Det finnes pene mennesker som ikke er vakre, og så finnes det vakre mennesker som ikke er pene. Vakre mennesker har utstråling, pene mennesker er estetiske. Det finnes selvfølgelig de som er begge deler, både pene og vakre (og de kan også være overvektige). Vakre mennesker har varme øyne og et godt smil. Personlighet.
Husker to kompiser som hadde fått seg dame. Alle var sånn woawh til hun ene, for hun var høy, slank og modelvakker. Men herregud for et surt tryne! Hun andre var liten og søt. Mer ordinær, men med en flott personlighet. I mine øyne var hun den vakreste (og hun første forsvant fort ut av bildet, mens de to andre er gift og har barn i dag ;) ).
Observerer - ja. Dømmer - nei.
Hvilket grunnlag har jeg for å dømme et annet menneske utfra utseende? Fasaden betyr absolutt ingenting. Det er mennesket bak som teller.
Nå kom jeg til å tenke på den tråden med hun dama som ser litt vel bimboaktig ut som har vært med i en del tv-diskusjoner. Jeg tenker på hun som har botoxlepper og bleket høysåte og som gestikulerer noe voldsomt når hun debatterer. Mener hun er religionsviter eller noe sånt. Dere vet hvem jeg mener? Vel når hun ble nevnt i en tråd var vi virkelig raske med å fortelle hvordan den dama som så sånn ut ikke hadde mye mellom ørene.
Det var vel heller det ufattelig idiotiske hun presterte å vrenge ut av seg som fikk oss til å få fnatt av at utseendet hennes bekreftet enhver fordom som noensinne har eksistert mot bimboer.
Jeg er veldig enig i at hun sier mye dumt. Det som var poenget og som kom frem i den tråden (må finne den før eller senere) var at det var mye som ble sagt om utseendet hennes i negativ forstand. Selv om de fleste sitter på en PK kjepphest og mener at en ikke dømmer så tror jeg vi gjør det. Tenk på FrP velgere (den måtte komme) de får tyn på grunn av partitilhørighet. La oss ta et tankeeksperiment, en som ser ut som en bimboblondine OG som er bærer av en FrP-pin, det hadde vært en veldig mange hadde dømt lenge før dama åpnet munnen.
Jeg tror ikke du har skjønt sql helt jeg. Det er noe av det kulere som er faktisk. Det er med sql man kan redde verden. Uten cheerleader og alt mulig. :nemlig:
Jeg tenker at de som gidder pugge spørringer, nøsting og sånt, når det finnes verktøy som genererer dette.. ja da er man RAR.
Har forresten fått høre da, under informasjonsmøte på linja jeg går på, at favorittfaget mitt er et typisk "gutteromsfag" (Unix). Jeg svarte "jeg har vært på mange gutterom jeg, så det kan jeg mye om".
Jeg har ikke lest alle svar her. Jeg trodde ikke at jeg gjorde det, jeg trodde virkelig ikke det. Men så var jeg med om en opplevelse der jeg møtte noen som jeg bare hadde kjent på nett. Denne personen visste jeg var raus, varm, smart, intelligent og morsom. Og så møtte jeg denne personen live i en setting med mange andre mennesker. Vi stod og snakket en god stund og hadde det hyggelig.
Etterpå så fikk jeg en slags åpenbaring. Om jeg ikke visste hvordan dette mennesket var så hadde jeg snakket litt, sagt hei osv og så hadde jeg sagt unnskyld og gått videre til neste gruppe mennesker. Det var vondt å erfare dette, men veldig veldig sunt. Jeg er en erfaring rikere og dette tenker jeg mye på. Jeg hadde ikke gitt dette menneske en sjans til å vise sin personlighet.
Ja, på grunn av utseendet. Personen har Jeg hadde snakket med vedkommende en kort stund og så sansynligvis gått videre. Men nå visste jeg jo hva denne personen stod for og vi hadde det kjempehyggelig.
Jeg trodde virkelig ikke at det påvirket meg. Jeg har f.eks. hatt en kollega som sikkert veide 100 kg for mye en som hadde en klesstil som ikke eksisterte osv, men han var jo bare den hyggelige fyren og hun den morsomme dama og jeg mener at det ikke påvirket min relasjon til dem. Men tydeligvis så har utseendet kunnet påvirke meg første gangen jeg møter noen. Jeg gir dem ikke en real sjanse til å vise hvem de faktisk er om det bare er bekjente og ikke mennesker jeg "må" bli kjent med. :( Jeg mener at jeg nå har forandret meg, jeg er veldig mer bevisst på dette nå.
Jeg er vel ikke bedre enn at jeg gjør meg mine syndige tanker om folk som enten ser altfor "utlevde" ut, kler seg som bimboer, har hentesveis eller går med merkelige klær.
(Og hva som er merkelige klær, se det avhenger av humøret mitt. :humre: )
Og jepp - jeg har fått fordommene mine i fjeset opptil flere ganger. De jeg husker best var to finske punkegutter som bodde på et lite hotell jeg jobba i resepsjonen på. Jeg husker de satt i resepsjonen første kvelden, da jeg kom på seinvakt, og jeg tenkte "herre min, de to der må jeg holde et godt øye på, de følger det nok bråk med."
Å så feil jeg tok. Gutta kunne skremt fanden på flatmark med utseende sitt, og de var rimelig lei av at uansett hvor de gikk, ble de stoppet av politiet. Men fy søren for to nydelige små pusekatter av gutter de to var. Åh, hvor skjønne de var når jeg ble kjent med dem. :hjerter:
Og sånn utenom det - Jan Thomas og andre Botox-tryner har jeg min egen evne til å dømme umiddelbart. :knegg:
Hmm. Når jeg er på butikker (spesielt klesbutikker) har folk en tendens til å spørre meg om hvor de finner "denne toppen i blå". Det virker faktisk som om det skjer oftere og oftere:gruble: Jeg har aldri jobbet på klesbutikk. Hva sier det om meg egentlig?
Eh. Du får ikke autogenerert sql for litt mer avanserte greier, Joika. :hvisker:
Det er bare for barneromsspørringene det. Skal du skrive noe som er litt skikkelig og som skal gå litt fort så er det notepad. :fnis:
Jeg prøver jo å være åpen. Men det med å dømme etter utseende er jo hjernens måte å plassere ukjente inn i noe kjent, tenker jeg. Jeg dømmer stort sett ikke så mye på ansikt(pen/stygg), men mere på holdning, hårsveis, klær og diverse "tilbehør".
Jeg har jo selvsagt møtt mine fordommer i døren flere ganger og vet at man ikke skal skue hunden på hårene og tror jeg stort sett klarer å møte folk med noenlunde åpent sinn.
Samtidig har jeg jo også fått bekreftet fordommene mine noen ganger. Fordommer trenger, i mitt hode, ikke alltid å være negative tanker.
Det Teo sa, at det er grundig dokumentert at man til og med behandler pene BARN bedre enn de mindre pene, fikk jeg til min store gru oppleve i fjor. Altså, det skrekkelige er at jeg sikkert har gjort det ofte, med mange barn, men her ble jeg obs på det.
På mellomsøsters avdeling i barnehagen begynte det en ny liten frøken. Verdens virkelig aller vakreste jente. Hun er søt som et drops, virkelig. Og snill og høflig og alt. Og aller-aller-minst, ikke fylt tre år. Hun ble straks avdelingens maskot - de større jentene forgudet henne.
Og så ble jeg plutselig oppmerksom på, litt ut på høsten, at jeg møtte denne jenta helt annerledes enn de andre barna i mylderet i garderoben. Jeg var "Hei, A...:)", til en og "Hei, B...:)" til en annen og "HEEEI, N...-vennen :elsker:" til dette lille dropset. :sjokk:
Jeg lurer på hva det å bli møtt på den måten gjør med deg gjennom livet? Det kommer kanskje an på personligheten i bunnen? Og verdiene man får med seg og sånt? For enten må man jo bli en veldig hyggelig, trygg og glad person av alltid å bli møtt med smil og glede, ellers så må man bli skrekkelig, grusomt selvopptatt. :gruble:
Jaja, foreløbig ser det ut til at fin personlighet og verdier har vunnet. Hun er fortsatt knusbedårende, helt uten intigemakeri, snill med de små og venner med alle. :hjerter:
Min eldste sønn var veldig pen som baby og småbarn. Alle bare oiet og akket seg når de så han på bussen, i butikken, osv. og det var ikke måte på. Selvsagt ble jeg stolt, men samtidig veldig redd for at han skulle bli skikkelig oppesen. Men etter hvert ble utseendet hans mer vanlig, og det var egentlig en lettelse, for jeg ville at han skulle være mer enn "det peeeeene barnet". Han har likevel alltid vært av det penere slaget, og for meg, som alltid har hatt store komplekser pga. utseendet mitt, er det veldig deilig å se hvordan han har det bra med seg selv. OK, han klager over hudormer og manglende øreflipper ( :fnis: ), men det stikker ikke så dypt. Så jeg må innrømme at jeg er lettet over at han har vært heldig med utseendet.
Jeg er derimot litt mer bekymret for yngstemann. Han er utrolig søt og sjarmerende, men hans far var sterkt plaget med huden da han var yngre, og jeg lurer på hvordan jeg kommer til å takle det hvis jeg får et barn som kommer til å slite med dårlig hud eller andre utseendemessige ting. På grunn av mine egne komplekser ang. utseende og kropp, er jeg livredd for at jeg skal komme til å takle det dårlig hvis jeg ser mine barn gå gjennom noe av det samme.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.