Skriver hovedoppgaven og har tenkt å skrive om mestring. Jeg vil skrive om mestring av krise og sorg... så sier en lærer til meg at hun ville ikke bruke disse sammen fordi det ikke går an å mestre krise og sorg.
Hva legger du i det? Kan man mestre krise og sorg.. altså, jeg mener ikke å bli ferdig med det, men å komme så langt at man kan fungere. Jeg trodde det.
Jeg skal skrive om "Hvordan kan sykepleier fremme mestring av krise, hos en pasient som har spontanabortert?".
Hennes kommentar slo beina under meg... og jeg sitter og grubler og grubler.
Jeg tror så absolutt man kan lære å overleve en krise. Men jeg tror jeg heller ville ordlagt meg noe annerledes, som f.eks. sykepleiers rolle i en sorg/krisesituasjon el.
Det komkmer jo selvsagt an på hvordan du definerer mestring som begrep. Dersom du i din begrensning av oppgaven velger å definere mestring og jobber ut fra denne definisjonen, synes jeg ikke det hørtes så galt ut.
anbefalt litteratur: mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre. Her er en "vettug" definisjon på mestring hvertfall.
Men HVORDAN har du tenkt å fremme mestringen da? :nysgjerrig:
Ja, jeg har tenkt litt på å kanskje bruke omsorgsbegrepet i problemstillingen, og heller få inn mestring iløpet av oppgaven. Men jeg ser ikke helt ennå hvordan jeg skal gjøre det. Arg. Å skrive hovedoppgaven var verre enn jeg hadde trodd faktisk. Ville heller skrevet den i liten gruppe enn alene.
Ja, det er jo det spennende, om jeg klarer det da. Skal intervjue 2 sykepleiere på Gyn avd. Har lest om hvordan sykepleier gjennom samhandling (kommunikasjon) kan hjelpe pasienten til mestring... så jeg håper at det holder. Skjønner jeg må tenke litt mer gjennom detta jeg...
Ja, dette kan være noe ja. Åh, så godt å få "snakka" med noen!!! Det er så ufattelig ensomt å sitte med all frustrasjonen i hue og ikke få diskutert og få andres innfallsvinkler.
