Ami sa for 15år siden:

www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.6785606
Hva synes dere?

Ru sa for 15år siden:

Jeg har mine teorier, etter mange år i fagbevegelsen ...

Mississippi sa for 15år siden:

Dette hørte jeg på nyhetene tidligere i dag og nevnte det for mannen her hjemme. Jeg fikk et litt mistroisk svar tilbake hvor han konkluderte med at jeg syns han gjorde for lite her hjemme. :vetikke:

Ru sa for 15år siden:

Bare det at folk står så lenge i arbeid som man gjør i dag, vil vel føre til økt sykefravær. Legg til at kvinneyrker ofte er i omsorgssektoren, med tunge løft og innsparing av tid og penger - og velger man da vekk gode arbeidsstillinger og riktige løft etc. for å spare tid, ja så har man større sjanse for å feilbelaste = sykefravær.

I tillegg er det jo et faktum at mange flere er i jobb i dag - det burde virke inn på begge kjønns sykefravær, men at det fører til en økning er nok ikke til å stikke under stol.

:vetikke:

(Jeg har ikke tid til lange og gjennomtenkte svar, jeg er fortsatt på jobb. ;) )

Ami sa for 15år siden:

:nemlig:

Kommer tilbake til denne.

Maverick sa for 15år siden:

Jeg tenker mye det samme som Ru. Og kanskje også at det har blitt mer kosher å bli sykmeldt pga. svangerskapsrelaterte plager?

Ru sa for 15år siden:

Ikke bare det, vi får jo også barn senere. Det øker vel faren for ymse komplikasjoner? :synser:

rine sa for 15år siden:

Jeg tror nok det kan være noe i alle tingene som allerede er nevnt, men jeg tror ikke vi kan stikke under en stol at det nå er Ok å bli sykemeldt for problemer man ikke tidligere så på som sykdom.

Maverick sa for 15år siden:

Selvfølgelig. Er det nødvendigvis en gal ting? Bekkenløsning, for eksempel. Psykiske problemer. Ting som ikke ble tatt på alvor før, men som man innser nå.

Mississippi sa for 15år siden:

Men uansett hva man er sykemeldt for, er det et enormt sprik mellom kvinner og menn i fraværsprosent.
En veldig god setning ...

Maverick sa for 15år siden:

Det som selvfølgelig kan være et visst negativt mønster, er at kvinner blir sykmeldt for å også klare å ta seg av andre barn/resten av hverdagen, mens menn kanskje i større grad dropper barn og resten av hverdagen for å klare å jobbe?

:synser vilt og generaliserer:

HSJ73 sa for 15år siden:

Jeg tror du er inne på noe. :jupp:

Røverdatter sa for 15år siden:

Dette er vel gammelt nytt såvidt meg bekjent.

Dobbeltarbeid fordi kvinner deltar i arbeidslivet samtidig som de fortsatt gjør brorparten av arbeid i hjemmet, arbeidssituasjonen i typiske kvinneyrker som oftere fører til utbrenthet, svangerskapsplager, psykosomatiske forhold som oftest rammer kvinner osv. er åpenbare årsaker og det er da også gammelt nytt.

For å snu trenden så må det gjøres grep både i hjemmet og på arbeidsplassen. Jeg tror det eneste som nytter er en mentalitetsendring i forhold til kvinners rolle hjemme og på jobb. Det er ikke noe NAV kan ordne opp i. Det handler om grunnleggende likestilling i hjemmet og på arbeidet. En altomfattende holdningsendring hos folk flest rett og slett.

Å tro at dette lar seg løse om folk bare skjerper seg og går på jobb hvis de ikke er "skikkelig syke" er latterlig.

Anuk sa for 15år siden:

Tror jeg du synser veldig rett i.

Hvor ofte hører man ikke, feks her inne, at folk er så slitene at de orker ikke noe når de kommer hjem fra jobb. Løsningen mange av oss ser er da en sykemelding - for man skal jo ha overskudd til mer enn jobb. Tror ikke det er så vanlig at menn ser det på den måten. Er man mann og utslitt etter jobb så har man legitim grunn til å ligge på sofaen, ikke sant?

Tangerine sa for 15år siden:

Menn har også psykiske problemer, men de har større terskel for å sykmelde seg på grunn av dette. Vil ikke være svake, må vite.

safran sa for 15år siden:

rine sa for 15år siden:

Jepp. Det var dette jeg snakket om. Ikke bekkenløsning. Ellers er det vel forskning som støtter alle teoriene som har vært oppe her til nå, tror jeg:
Økende alder, kvinner i omsorgsyrker + at sykdomsbegrepet har blitt mye videre enn tidligere.

Spørsmålet er vel om det Kaisa nevner, (glemte å quote) er noe vi bør bruke sykelønnsordningen til. Jeg mener nei.

ullmor sa for 15år siden:

:jippi: Denne debatten har vi hatt før, rine!

Maverick sa for 15år siden:

Nicket hennes er Kasia. Og nei, det var ikke spørsmålet.

Ru sa for 15år siden:

Men kanskje kan denne tvangsinndelingen av foreldrepermisjonen hjelpe noe? Det går an å håpe ...

:kaster mer bensin på bålet: :knegg:

Røverdatter sa for 15år siden:

Det mener ikke jeg, så vær grei å ikke quote meg på det. :knegg:

Sykelønnsordningen er et sikkerhetsnett og et velferdsgode som utjevner klasseforskjeller og motvirker fattigdom. Den er spesielt viktig for kvinnene som rammes av sykdom, fordi de allerede er sårbare og utsatte i arbeidsmarkedet. Og jeg mener at det er sykdom de rammes av, de aller fleste som er sykmeldt. Å ramme et så viktig sikkerhetsnett i samfunnet som sykelønnsordningen utgjør fordi noen få utnytter den er meningsløst.

Så gode ordninger som vi har i Norge har det tatt flere tiår å bygge opp. Jeg grøsser når jeg tenker på de sosiale følgene av å bygge ordningene ned igjen.

rine sa for 15år siden:

I know. :knegg: Og så vidt jeg husker sa jeg noe om at jeg tror mange "bare" er utslitte fordi de tar på seg for mye. Da fikk jeg bittelitt :humre: motbør fordi jeg "synset" om grunnen til at folk var borte fra jobb. Nå er det jo faktisk også plutselig mange her i tråden som mener at slike ting er en del av grunnen til økt sykefravær hos kvinner. Vet at mange er uenige med meg, men jeg mener NAV bør bruke pengene på andre ting enn kvinner som skal vil være verdensmestere på alle arenaer. Det går ikke; deal with it! :ser utover en bombet stue:

Røverdatter sa for 15år siden:

Åh. :rørt: Det er så lenge siden noen skrev det feil. Snart blir jeg vel beskyldt for å ikke kunne verken lese eller skrive også. :peode:

ullmor sa for 15år siden:

:juhu:

Maverick sa for 15år siden:

Jeg synes det er så rørende vakkert at du stadig ikke greier å se lenger enn din egen nesetipp, (eventuelt stuevegger), og ikke evner å innse FØR du skriver innleggene dine at andre har situasjoner hvor man ikke har noe valg, man må faktisk klare å ha kontroll både på hjemmebane og jobb, og at man kan være lettere unnværlig på jobb enn hjemme.

Men det er jo veldig fint for alle de som ikke trenger å bekymre seg over denslags, selvfølgelig. :jupp:

rine sa for 15år siden:

Here we go again....:himle: Har det aldri slått deg at jeg vet at det finnes mange unntak fra regelen, men at jeg faktisk likevel synes at sykelønnsordningen brukes på gale ting i mange tilfeller,ikke ALLE.

:lener meg tilbake og venter på "du mangler empati"-innlegget fra aC." : :humre:

Maverick sa for 15år siden:

Du mangler empati.

Sånn, er vi ferdige nå? :lei:

Røverdatter sa for 15år siden:

Kom med noen skikkelig argumenter da, rine. Jeg vil veldig gjerne vite hvordan DU syns sykelønnsordningen bør fungere og hva kvinner uten sikkerhetsnett skal gjøre når de ikke makter hverdagen? Du trenger ikke bruke eksempler fra nabolaget ditt eller noe sånt. På generell basis - hvem avgjør hva som er sykdom? Hva skal fange opp kvinner som faller utenfor sykelønnsordningen når de ikke makter å stå i arbeidslivet? Hvem fanger opp barna som får elendige levekår når en av forsørgerne ikke fungerer som forsørger?

Hvis du syns sykelønnsordningen brukes på gale ting, så må du vel ha tenkt litt på konsekvensene av å endre den også?

Jeg har for ordens skyld ikke sett at du har diskutert dette før, så jeg er oppriktig nysgjerrig.

Billa sa for 15år siden:

Jeg synes det hadde vært interessant å få vite litt om hvilke yrkesgrupper som utgjør denne økningen også. Jeg er ikke helt sikker på om kvinner som ikke er i såkalte lavtlønnsyrker er med på å dra dette sykefraværet opp.

Forskning viser på generelt grunnlag at sykefravær blandt yrkesaktive med for eksempel høyere utdannelse er lavere enn blandt andre grupper, og at grad av ansvar i jobben også spiller en rolle for hvor stort fraværet er. At yrker med tunge løft og som ellers er slitsomme fysisk fører til slitasje- og belastningsskader er hevdet over enhver tvil, men at de yrkene nødvendigvis skal være vanskeligere å kombinere med familieliv er jeg ikke helt sikker på.

Hvordan korrelerer i såfall det med tesen om at det er blandingen av jobb og ansvar på hjemmebane som gjør at kvinner ikke makter å delta fullt ut i arbeidslivet på lik linje med menn? Jeg ville tro at det særlig var kvinner med en såkalt karriereplan og kvinner som i såkalte mannsdominerte yrker som bukket under når det gjaldt å strekke til både hjemme og borte. Det forventes at man fungerer som en "mann" i jobbsammenheng i tillegg til å ta de typiske kvinneoppgavene på hjemmebane.

Jeg synes ikke sykelønnsordningen skal være en universal løsning for gi pusterom hvis man har tatt på seg for mange oppgaver. Sykdom blir i så fall et veldig vidt begrep i mine øyne.

Røverdatter sa for 15år siden:

Forskningen viser vel også at kvinner som er høyt utdannet og jobber i mannsdominerte yrker er mer likestilt på hjemmebane og dermed ikke i så høy grad er dobbeltarbeidende.

Sakser ellers fra artikkelen det linkes til i hovedinnlegget der det langt på vei oppgis som årsak nettopp dette at kvinner fortsatt tar det meste av ansvaret hjemme. Der tilbakevises også at det er kvinner som tåler mindre nå enn før som øker sykefraværet.

Jeg syns det blir en bagatellisering av problemet å insinuere at kvinner som jobber 100% samtidig som de har hus og barn har tatt på seg litt for mye.

Billa sa for 15år siden:

Nei, jeg mener absolutt at kvinner ikke skal kunne jobbe 100%. Så klart de skal kunne det hvis de vil! Men hvis jeg skal jobbe 100% i et tøft og krevende yrke, da må jeg kanskje jobbe litt mindre enn 100% på hjemmebane også...

Mye av utfordringen for mange tror jeg nettopp er å senke skuldrene for hvor perfekt tingenes tilstand skal være hjemme, og ikke minst ta runden med egen partner for å få en forståelse for at man ikke makter alt. Det er faktisk fullt mulig å ta på seg for mye. Både for mye ansvar på jobb og for mye ansvar på hjemmebane.

Det kreves mye av familiekvinner uavhengig av hva de jobber med eller hvor høy utdannelse de har.

ullmor sa for 15år siden:

Hvem krever hva?
Kan godt hende at en del kvinner har urimelige forventninger til hvordan det skal se ut hjemme, men kan også være at problemene oppstår når man har ulike forventninger til standarden hjemme. Hvem eier da problemet?

rine sa for 15år siden:

Hvem avgjør hva som er sykdom? Det er det jo legene som gjør, men hvis du har fulgt litt med i den offentlige debatten, har du sikkert sett at flere og flere leger uttrykker bekymring over hvor vanskelig det er å nekte noen sykemelding hvis de ber om det.

Jeg visste for øvrig ikke at vi bare snakket om "kvinner uten sikkerhetsnett." Hvis det er det vi gjør, altså å snakke om tilfeller der det betyr sveltihjel og ene foten i grava hvis man nektes sykepenger, da synes jeg definitivt at disse kvinnene bør få støtte, ja. Hvis vi derimot snakker om kvinner som må ha tre barn på tre år, må jobbe 100% (noe annet ville jo vært uhørt- tenk på pensjonspoeng og likestilling!...) må være med på det meste av styr og stell på fritiden og i tillegg ha et prikkfritt hjem, fritt for Toro-poser, ja da synes jeg faktisk de må ta et visst ansvar selv. Mange gjør jo det, ikke sant. De velger å jobbe redusert, eller i det minste slække litt på krava på hjemmefronten, (og det kan selvfølgelig like gjerne være mannen som gjør dette) mens en god del altså vil ha både i pose og sekk. Jeg mener folk må begynne å ta litt konsekvenser av egne valg. Å holde på slik som en god del kvinner i dag gjør, kan nesten sammenlignes med ekstremsport. Man vet at man tar en stor sjanse, men velger å gjøre det likevel. Går det galt, kan man alltid kreve at UD/Røde Kors, eller i dette tilfellet, NAV, iler til med en hjelpende hånd.

Konsekvensene av å stramme inn på sykelønnsordningen kan nok bli dramatiske for en del mennsker, og jeg sitter heller ikke på løsningen på hvordan dette ev. skulle foregå. Dessverre tror jeg nok at det vi har foran oss i disse dager, er en velferdsstat "gone bad." Grensene for hva som er individets ansvar og hva det er rimelig at staten tar ansvar for, blir stadig flyttet. Jeg synes det er ille. Jeg er helt for velferdsstaten som system, men det som skjer her i Norge gir meg en litt flau smak i munnen. Kanskje nettopp fordi jeg evner å se litt forbi min egen nesetipp, forbi min egen stue og litt ut i verden. Jeg synes våre politikere, våre skattepenger og våre ressurser burde vært brukt til andre ting enn å mele vår egen kake. Så til de grader...

Tenker det samme som deg.

Kvinnene selv. (Og selvfølgelig familien rundt dem.)

Milfrid sa for 15år siden:

NAV? :blond:

Paret eier selvfølgelig problemet sammen. Hvis det er kvinnen som har høyere forventning til standard i heimen, må hun enten senke standarden, akseptere høyere byrde eller så må de leie seg hjelp. Og tilsvarende om det er mannen som har høyere standard.

Det aller beste er selvfølgelig om man setter standarden sammen, og deler byrden. Men hvis man, som ei jeg kjenner, synes at gulver skal vaskes hver dag og alt skal være på G (vi snakker seriøst utviklet støv på hjernen), da kan man ikke bli sur fordi man er den som må stå opp en time før alle andre for å vaske.

Men selvfølgelig, det kan jo heller ikke være slasken som gjerne går tre ganger i samme truse og spiser av skitne kjørler som setter standarden....

Jeg tror at kvinner, like mye som menn, må gå i seg selv og gjøre sitt for å endre kjønnsrollemønsteret. Vi må være flinkere til å la menn få delta og bestemme, og ikke være den som setter standarden for absolutt alt i hverdagen. Hvis mannfolk skal stelle hjemme, så må vi tåle at de steller hjemme på sin måte. Og for å ta et tilfeldig eksempel; telle til fjorten når de legger sammen klærene "feil". Jeg kjenner noen som mener at det kun er en måte å folde sammen håndklær på, og som synes at det er så irriterende når mannen gjør det feil, at de heller gjør det selv. Og når de først er i gang, kan de like gjerne ta hele haugen med klær :rolleyes: Og er det da mannen som må lære seg å gjøre det på hennes måte, eller hun som må akseptere at det finnes flere måter å gjøre ting på? :retorisk spørsmål:

Så ja, jeg er tilhenger av at mannfolk skal gjøre mer hjemme, men jeg kjenner at jeg blir :snill: når venninner klager over udugelige mannfolk i det ene øyeblikket, for så å kritisere dem - gjerne i andres påhør - når de ikke gjør ting riktig. Tenk å sende ungene i barnehagen med klær som ikke passer sammen ("vi må legge fram klær til dem"). Handle feil mat ("skal jeg skrive handleliste kan jeg like gjerne handle selv"), osv, osv. Jeg fikk testet ut hvor irriterende det var en gang jeg skulle vaske bilen, og mannen min hang over meg og fortalte meg hva jeg ikke gjorde riktig :snill: Det endte med at jeg kastet svampen i femteveggen og ba ham gjør det selv.... Og etter det har jeg blitt flinkere til å telle til femten de gangene han gjør ting å en, ehh, litt annen måte enn jeg ville ha valgt.

Nei, det er ikke rart at kvinnfolk har økt sykefravær, og nei jeg tror ikke nødvendigvis vi skal skylde bare på mannen at kvinnfolk har mesteparten av arbeidsbøren på hjemmefronten. Vi må slutte å kreve at de skal delta, men samtidig mene at det er vi som skal få sette standarden for hva som skal gjøres. Kanskje bør vi rett og slett bare lukke øynene et par uker, så ser mannfolkene at klær ikke vasker seg selv, og at melk og brød dyrkes på kjøkkenet, for å sette det på spissen. Ikke det at jeg tror at de fleste mannfolk er så dumme altså, i alle fall ikke mannfolkene til oss her på FP ;).

Men seriøst - det må tas grep rundt økt sykefravær, vi kan ikke bare akseptere at det er sånn og si takk og lov for det flotte velferdssystemet i Norge. Vi kan ikke si at løsningen er at kvinner skal jobbe redusert. Og vi kan ikke si at mannfolk skal gjøre mer hjemme - uten at vi samtidig slipper dem til som likestilte beslutningstagere og ikke bare våre håndlangere som gjør det vi synes bør gjøres.

Molo sa for 15år siden:

Åj så rørende enkelt. :rørt:

Jeg vet om kvinner som har gått på en smell så det synger til tross for at mannen har tatt brorparten og vel så det i heimen. Til tross for at de har høy utdanning. Til tross for at de ikke har belastende arbeid i form av tunge løft og ugunstig arbeidstid. Til tross for at de har prøvd å ta seg selv i nakken og "ta seg sammen".
Jeg trodde virkelig at man hadde kommet lenger i omtalen av fenomenet utbrenthet i 2009 enn til "at man kan skylde seg sjøl, og som man reder ligger man".

Milfrid sa for 15år siden:

Var den til meg?

Er det noen som har sagt at ting er rørende enkelt da? Og selvfølgelig er det folk som går i veggen så det synger av høyst ulike grunner. Både av sorten med og uten innovertiss. Så hva er poenget ditt mht økt sykefravær for kvinner? :confused: At vi verken kan skylde det på jobben deres, utdannelsen deres, ekteskapet eller noe annet som samfunnet kan påvirke og endre? At vi bare må aksepre det? Jeg forstår overhode ikke hva du vil fram til.

Nei, jeg mener ikke at alle er sin egen lykkes smed og at man nøvendigvis ligger som man reder. Men nå var det nå en gang slik at det var en relativt stor stemning i denne tråden for at det nettopp er slik at kvinner brenner sitt lys i begge ender mht jobb og familie. At vi har tatt over mannens arena, uten at mannen har vært tilsvarende flink til å dekke opp hjemme. Og da mener i alle fall jeg at det er et poeng av man bør slutte å brenne lyset i begge ender. For man må ikke. Eller joda, selvfølgelig er det noen som må. Fordi man er alene, fordi man har syk mann/barn/foreldre osv, osv. Men jeg snakker om det o store flertallet av Flinke Kvinner Som Klarer Alt. På tross av at de ikke trenger å gjøre det. Og som ikke klarer å slippe til mannen. Der har jeg vært selv, der har jeg søstre som er, og alt for mange venninner.

Jeg tror ikke at det er fryktelig mange kvinner som havner i denne kategorien du nevner, selv om jeg ikke betviler at de finnes. Så da bør vi kanskje adressere problemet der det i hovedsak er? Og jeg har aldri snakket om å ta seg sammen? Tvert i mot har jeg vel heller antydet at vi kvinner bør være litt flinkere til å gjøre det stikk motsatte :rolleyes:

safran sa for 15år siden:

Milfrid, jeg syns du er vel snever i synet på Hvordan Kvinner Behandler Sine Menn. Du forutsetter jo nærmest at alle kvinner har støv på hjernen og skal ha alt på sin måte, bare fordi det ER sånn, og irettesetter mennene når de ikke gjør ting akkurat som kvinnen har bestemt. Dette blir altfor enkelt og ensporet som forklaring på problemet.

Kråka sa for 15år siden:

De snakker om dette på NRK1 nyhetene nå. Der sies det at kvinner tar mer vare/ansvar på sine eldre/foreldre enn hva menn gjør, og at det var en av grunnene.

ullmor sa for 15år siden:

Selvsagt finnes det ikke en løsning eller et helhetlig svar på et stort og komplisert område, Milfrid setter bare ord på en del av problemet.

Jeg tror at en del folk er for stresset i sin hverdag og strever for mye for å tilfredsstille sin standard og uspesifikt "andres" forventninger at de ikke klarer sette seg ned og reflektere over sine valg. Det krever også mot å gå inn i seg selv og være kritisk til sine egne valg og holdninger. Hverdagen er tøff for mange og tiden går for fort. Det kan gjøre at folk også får distansert forhold til egen kropp og ikke kjenner signalene den gir, dermed kan de heller ikke ta hensyn til hva kroppen forteller dem. Først når kroppen har fått nok av å ikke bli hørt på setter den inn støtet ved å gi hjerteinfarkt eller total utmattelse. Muskel-skjelettlidelser/-plager kan skyldes at man ikke lytter til kroppen og jo lenger man ignorerer småplagene kan de bli til store plager og til slutt bli kroniske.

safran sa for 15år siden:

Milfrid sa for 15år siden:

Ja, jeg har jo etter hvert forstått at selv om jeg har venner som er alt fra kassadamer via frisører, lærere, sykepleiere, økonomer, siviligeniører, med og uten lederansvar. Som stemmer alt fra Rødt til Høyre (nei, det er faktisk ingen som har stått fram som FP-ere, utrolig nok). Så er min familie og omgangskrest Ytterst Unormal, og det jeg opplever kan ikke relateres til virkeligheten :rolleyes:

Synes du skal lese innlegget mitt en gang til, jeg :nemlig: Jeg sier nemlig i grunnen akkurat det samme som Kasia (fikk jeg det riktig :confused:) nemlig at problemet er at kvinner tar en alt for stor byrde. Og når du siterte Kasia var du rimelig enig med henne, eller hva?

Så min forutsetning om Hvordan Kvinner Behandler Sine Menn er helt feil, så betyr det i grunnen at Menn Ikke Vil Hjelpe Til Hjemme? Jeg mener, vi er jo rørende enige om at problemet er at kvinner er dobbeltarbeidende?

Men Herregud, selvfølgelig finnes det kvinner som er gift med Menn Som Ikke Vil Hjelpe Til Hjemme. Men i min verden, som nok må være et parallell-univers :nemlig: så er mannfolk ganske flinke til å hjelpe til. Og kvinnfolk kanske flinke til å klage over at de ikke gjør det riktig. I foreldregenerasjonen min derimot, ser jeg at kvinnene langt på vei gjør mer mens mannfolkene sitter på ræva.

Ja, og så tar de gjerne ansvaret for hans foreldre i tillegg.... :gal:

Nemlig. Jeg setter fingeren på en del av problemet.

Du er enig i at kvinner gjør mer enn menn på hjemmefronten, har jeg lest meg fram til i denne tråden, så da er det du er uenig i at kvinner kanskje har seg selv litt å takke for det også? Du mener vi bør legge hele skylden på mennene?

Jeg er for skylddeling :nemlig:

Billa sa for 15år siden:

Dette fordrer jo enda grundigere forskning på fenomenet. Hvis dette da er representativt, og ikke bare "men jeg kjenner en som...". Hvis man blir sykmeldt på grunn av utbrenthet uten at jobben er tøff, uten at arbeidsfordelingen i heimen er skjev og man i tillegg har brukt tid på å får seg en utdannelse sånn at jobben bør være interessant, ja da er det vel ingenting av det vi snakker om her inne som passer som årsak, egentlig?

Noen tilfeller av "utbrenthet" vil jo være direkte linket til psykisk sykdom også, men jeg vet ikke om frekvensen der er større blandt kvinner.

kie sa for 15år siden:

Jeg blir sittende og gruble litt om problemet ikke nødvendigvis trenger å være hjemmesituasjonen, jeg. Kan det rett og slett være at arbeidslivet er for tøft? Kan det være at de mennene som har satt standarden langt oftere hadde en hjemmeværende kone eller en kone som tok mesteparten av arbeidet på hjemmebane?

Jeg vet jo at likestillingen har kommet et stykke og alt det der. Men arbeidslivet består da av flere generasjoner og det er kanskje lett å se seg litt blind på de man ser rundt seg? Graden av likestilling blir jo kanskje mer synlig nettopp i småbarnsfasen, men ikke alle er der. Hvordan arter det seg f.eks. for de som er i den fasen der foreldrene trenger mer hjelp og oppfølging?

Men tilbake til menn vs. kvinner og sykefravær:
For å si det litt flåsete: Hvordan ville det sett ut om hver kvinne i yrkeslivet hadde en kone? Er det kanskje slik at bak mennenes gode statistikk så står det en stor gruppe usynlige kvinner? Og at det ikke nødvendigvis er slik at menn tåler mer?

safran sa for 15år siden:

Jeg har aldri skyldt på mennene for at ting er som de er, jeg er ikke enig i at din enkle versjon av løsningen er den riktige. Jeg mener nemlig at det ikke er enten det at kvinner ikke lar mennene gjøre ting på sin måte eller at menn ikke vil hjelpe til hjemme. Ting er litt mer komplisert enn som så. Selv om ting er litt annerledes i din vide bekjentskapskrets.
Og hvis du virkelig syns at du sa det samme som det innlegget jeg quotet Kasia på, så må jeg virkelig si at jeg lurer litt. Kasia fordeler ikke skyld og kommer med rare forklaringer, slik du gjorde.

Billa sa for 15år siden:

Noen som vet hvordan disse forskningresultatene matcher andre land vi kan sammenlikne oss med? Ser noen lurer litt på dette med tøffere arbeidsliv generelt. Men, for det første tenker jeg da at det er litt rart at økningen er så signifikant høyere hos kvinner, og hvis det er tøffere arbeidsliv, burde ikke da den samme trenden finnes i andre land med tilnærmet like velferdsordninger og lik struktur i arbeidslivet?

elg sa for 15år siden:

Da det er vanskelig å bli enige om årsaken til at kvinner blir utbrent, kan det kanskje være en idé å diskutere litt rundt årsaken til at mange kvinner blir sykmeldt så lenge når de er utbrent. I min bekjentskapskrets er det folk som blir sykmeldt fordi de er slitne, men hvor det i sykmeldingsperioden ikke blir satt inn noen tiltak for å forsøke å rette på noen av årsakene til dette.

Kan det være at NAV / leger istedenfor bare å forlenge sykmelding fra måned til måned heller selv, ved hjelp av coacher eller andre typer for terapi kan prøve å finne årsaken for at den enkelte selv blir så sliten. Kan det være noe med jobbsituasjonen som er vanskelig? Er det noe med relasjonene i familien? Har man for vanskelig med å si nei eller være tydelig på egne behov?

Jeg har ihvertfall et håp om at man ved å bry seg nok om de sykmeldte til å prøve å finne den bakenforliggende årsaken til at personen sliter seg ut, kan få personen raskere tilbake i arbeid.

Imma sa for 15år siden:

www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1999/nou-1999-13.html?id=141704

Om man ønsker å finne ut mer om hvorfor kvinner har høyere sykefravær kan man tråle seg gjennom denne NOU'en. Gir svar på noe hverfall.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Det er nevnt mye bra allerede i tråden.

Jeg tror det er svært sammensatte årsaker til økt sykefravær hos kvinner, og jeg tror det er delvis pga manglende likestilling i heimen, noe som gjør at arbeidsbelastningen er flere hundre prosent for en del damer.

(De heldige jentene som har funnet menn av typen "ungen din har dritte på seg", har svigers over tunet som skal pleies, tar etterutdanning, har barn med spesielle behov, mens de er leder for FAU, seksjonsleder i det lokale barnevernet og tar på seg alt i det lokale Vel'et, for ellers er det inegn som gjør det. :gal:)

Noe av årsaken ligger i at man kan bli syk av å oppleve overgrep og krenkelser, og det kan ta mange år før dette kommer til overflaten. Jeg har jobbet med en stor gruppe mennesker født på 40- og 50-tallet som har vært på barnehjem. Nesten ingen av disse var i jobb som 50-60-åringer. de var syke. For damenes del gikk det i fibromyalgi og andre muskel/skjelett-plager, angst og søvnproblemer. De ble overfladisk medisinert med pillecoctails som kunne slått ut en velvoksen bryggerihest. I bunnen for dette lå en barndom full av overgrep, svik, mishandling, tapsopplevelser og sorg.
En annen gruppe som ofte er syke er de overvektige. Her ligger det også ikke sjelden krenkelser, overgrep eller lignende til grunn.
Også kommer de flinke og grenseløse jentene som jobber seg ut i utbrenthet.

For min del ender hele problemstillingen opp i en feministisk utfordring.
det er mangelen på reell likestilling, på sann feminisme, som fører til alle sykemeldingene blant damer. Hvis det var likestilling og rettferdig arbeidsfordeling i alle heimer, ville det ha hjulpet. Hvis vi kunne tatt bedre vare på ungene (og det kunne man ikke på 40- og 50-tallet, for ikke fabtes det barentrygd, ikke fantes det barnehager, ikke kunne man kombinere små barn og arbeid, ikke hadde damer særlig egen inntekt og kunne forsørge seg selv og ble man skilt eller enke var man fortapt, og kunne ikke beholde ungene), hvis vi kunne beskytte jenter mot vold og overgrep, hvis vi kunne fortalt og oppdratt alle jenter til å se at de har en egenverdi, som ikke har noe med prestasjoner å gjøre...Da ville vi unngått en del av disse problemene.

Og så kommer det klassemessige aspektet. det har alltid vært bedre å være rik, hvit og frisk, enn fattig, svart og syk. det er store forskjeller mellom folk i Norge, og disse forskjellene har med bosted, inntekt, utdanning å gjøre, og gir seg utslag i helse, levealder, utdanning og opplevelse av lykke.

kie sa for 15år siden:

Godt poeng!

En annen side av det er jo også at når et barn opplever at grensene så grundig blir trampet istykker som jo overgrep gjør, så er det ikke uvanlig at man også blir en "grenseløs" voksen. Som kanskje ikke har den samme ryggmargsrefleksen i forhold til å verne om egne grenser som andre, som legger hele sin verdi i hva de gjør og ikke hva de er osv. Og dermed tror jeg man lett kan bli en "flink pike" som jobber seg ut i utbrenthet. Ikke bare fordi det er status å klare så mye, men rett og slett fordi det er et mønster som kompenserer for et mindre godt selvbilde. Og det å ta vekk det som gjør at man føler at man har noe slags verdi som menneske kan være på grensen til det uutholdelige.

Kråka sa for 15år siden:

www.aftenposten.no/jobb/article3285378.ece

Dette nevnes også som en grunn. Turnusarbeid.

kie sa for 15år siden:

Den artikkelen tror jeg dro frem mange viktige poeng. Jeg tror også dette med "bundet arbeid" har litt å si.

torsk sa for 15år siden:

Sent inne, men vil bare nevne Ørjaseter sin take på sykefraværet med «Ti grunner til syke kvinner» som jeg syns hadde noen bra poeng.

Imma sa for 15år siden:

Den oppsummerer jo igrunn bare det som allerede er nevnt i tråden. Det siste avsnittet vitner om at noe har gått forfatteren hus forbi. Nemlig at mange kvinner ønsker å fortsette arbeidet mot likestilling av kjønnene. Både når det gjelder helse, arbeidsliv, og familie. Ikke bare "ta konsekvensen", være hjemme, og prise seg over å ha en mann som forsørger.

torsk sa for 15år siden:

Øh, det står virkelig ikke noe i det avsnittet som vitner om det. Med mindre du gjerne vil lese det inn.

Imma sa for 15år siden:

"Kvinner som jobber frivillig fast deltid, og dem er det mange av, har tatt konsekvensen av kvinners slitsomme liv. De bærer selv den økonomiske kostnaden selv ved at de ikke kan jobbe mye. Og de som er gift blir forsørget av sine menn, og ikke av staten. Det livsvalget står det respekt av. "

Ja, det er kvinner som i all hovedsak må ta konsekvensen, av å leve i et samfunn som har skylapper. For du kan godt jobbe deg syk i 100% stilling, i et fysisk krevede yrke, ha en mastergrad, studigjeld til langt opp på ryggen, ha 2, 6 barn, foreldre som eldres og trenger hjelp, men du vil fortsatt bare få 80% av det en mann med samme utdannelse ville gjort, dårligere pensjonsordninger og lavere status.
At noen , ja stadig flere, tar konsekvensen av at man ikke kan strekke til på alle områder og dermed trekker seg tilbake til gamle kjønnsrollemønster, er kanskje et verdivalg, men aller helst en dyd av nødvendighet og ikke et reelt valg. Men det kan man jo bare se bort fra.

Miss Norway sa for 15år siden:

Jeg syntes Ørjaseter fjaser godt. Feks denne:

What the f***? Det går da ikke an å generalisere sånn.

torsk sa for 15år siden:

Ja, og det var vel nettopp det hun gjorde. Jeg er enig i avsnittet for det meste er meningsløst, jeg tviler på at det er så mange kvinner som jobber deltid som resultat av et frivillig verdivalg. Det jeg ikke klarer å lese inn er det automatisk betyr at Ørjaseter ikke har noen anelse om at det fins mange kvinner som prøver å fortsette arbeidet mot likestilling av kjønnene, som var det du skrev.

Ørjaseter spisser mye og det går som vanlig vel fort i svingene, jeg burde vel ile til å nevne at jeg så absolutt ikke står inne for alt som står i kommentaren hennes, men jeg syns ofte hun er verd å bruke tid på lese. Spissingen til «kvinner har dårlig arbeidsmoral» var vel det jeg reagerte mest på, selv om jeg med en del godvilje kan skjønne resonnementet.

Claire sa for 15år siden:

Ørjaseter? :skremt: Hun bør etter min mening tas med opptil flere klyper salt.

torsk sa for 15år siden:

:knegg: Ja, er ikke det en velkjent sak? :humre:

Claire sa for 15år siden:

Jo, jeg er jo så heldig at jeg har vært i nærkontakt med henne. Da måtte saltet frem, ja. :knegg:

Katta sa for 15år siden:

Det med bunden jobb tror jeg må ha noe å si. Mannen min har en jobb hvor han når han er syk, velger hjemmekontor. Da kan han hoste og snørre som han vil og sitte og jobbe det han greier uten å smitte eller forstyrre andre. Hvis jeg er syk og viser meg på morgenmøtet, må jeg forvente at det er fullt kjør hele dagen med pasientkontakt. Og jeg har ikke en veldig bunden jobb, men muligheten til å ta en kontordag i litt rolig tempo for å få unna litt papirer er ikke til stede. Ergo er det sånn at jeg hvis jeg er halvsjuk har valget mellom å være 100% tilstede på jobb eller 100% hjemme. Og de typiske kvinneyrkene er i enda større grad sånn. At det sitter mange mennesker i jobber hvor sykmelding er det eneste mulige avbrekket ved siden av sommerferien er kanskje et sted å begynne? Når vi vet at det å ha fleksibilitet og mulighet til å styre egen jobb og hverdag noe selv, er dette noe man kan greie å få til i de typiske kvinneyrkene også? Følelsen av en arbeidsgiver som bare krever, av og til på grensen til å herse med folk, er ikke god. Å stille seg sammen med disse arbeidsgiverne og kreve at arbeidstagerne må bli flinkere og få høyere moral tror jeg ikke hjelper det minste grann.

Jeg synes forresten at man i en sånn statistikk skal skille mellom svangerskapsrelatert og ikke svangerskapsrelatert fravær. Det er selvfølgelig også et problem at gravide ikke holder ut i jobb, men det er en helt annen utfordring enn det at kvinner i sin helhet har større andel fravær enn menn.

Miss Norway sa for 15år siden:

Og så må jeg jo si - som jeg har sagt før - at det i sånne situasjoner som nå at det er synd at sykemeldingsordningen misbrukes. Ja, jeg skriver misbrukes, for det er jo meningen at sykemelding kun skal brukes for å avlønne personer som av medisinske grunner ikke kan være på jobb. I dag brukes jo ofte sykemelding i mangel av alternative sosiale støtteordninger som kan dekke feks kortvarig omsorgsproblematikk (barn og gamle slektninger feks), krisesituasjoner (feks arbeidskonflikter, sykdom i umiddelbar familie, samlivsproblemer) etc. Istedet finner mange leger da en passende "diagnose" - hvilket ikke egentlig er tillatt. (For nei, selv om man er totalt sliten av å måtte styre med feks en dementfungerende forelder så blir det galt i mine øyne å stemple denne personen som feks klinisk deprimert. Det kan også få senere, potensielle konsekvenser, feks i forhold til helseforsikring.)

Om alle slike periodiske turbulente situasjoner skal dekkes av en full-lønns-løsning kan jo selvsagt diskuteres, men det er en annen sak. Poenget er at slik det er nå, så kan man ikke bruke sykemeldingstallene som et mål på reelt sykefravær i Norge. Og det er jo synd.

Harriet Vane sa for 15år siden:

MIss Norway har et veldig godt poeng. Man burde ha en slags Time-out-ordning som kan brukes ved personlige kriser (død i nær familie, skilsmisse, arbeidskonflikt og mediakjør) og en annen ved reell syksom.

Jeg var gravid i lederstilling, og jeg mener Ørjaseter kan ta seg en bolle. Jeg jobbet opp mot 80-timers uker på det verste, normalt 50. Jeg hadde økonomi-ansvar, personalansvar, en mengde møter og i tillegg til daglig drift skulle jeg lede en flytteprosess. Og jeg hadde bekkenløsning og søvnproblemer.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Men altså, alle som har vært innom SM har jo sett hvordan noen damer spekulerer i sykemeldinger. Det er til å bli MEGET provosert av.

kie sa for 15år siden:

Jeg tror at dersom ordningen med pleiepenger hadde fungert tilstrekkelig, så ville en del vært gjort for det dere nevner.

Polyanna sa for 15år siden:

I dag ble jeg fortalt at det faktisk ikke er noen forskjell på sykefraværet for kvinner med barn og uten barn. Atså kan ikke dobbeltarbeid brukes som forklaring. :vetikke:

Maverick sa for 15år siden:

Jøss. Hvor hørte du det, Polyanna?

Polyanna sa for 15år siden:

Jeg skal sjekke kildene nøyere, men får ikke gjort det før til uka.

Katta sa for 15år siden:

Hva mener du? Pleiepenger er en ganske snever ordning for barn som er langtidssyke. Hvordan ser du for deg at den skulle fungert for å bedre situasjonen?

Maverick sa for 15år siden:

Det hadde vært fint. Det høres jo så komplett usannsynlig ut, så hvis det stemmer må jeg justere verdensbildet litt. :knegg:

Katta sa for 15år siden:

Med mindre alle de gravide er regnet med på den siden uten barn så ja.

kie sa for 15år siden:

Jeg mener at den bør utvides og omfatte noe av det som nevnes lenger oppe i tråden, der leger i dag sykmelder pårørende.

annemede sa for 15år siden:

Man kan få pleiepenger for omsorg ved livets slutt, også for foreldre, men det er bare en i familien som kan få det.

P.K. sa for 15år siden:

Man må jo også ta i betraktning at mange kvinnedominerte yrker er tunge både psykisk og fysisk og at dette også kan forklare økt sykefravær.

Personlig mener jeg også at vi kvinner er så mye "flinkere" til å la oss spise opp og at vi i langt mindre grad setter grenser selv om vi innerst inne vet at nå er det nok.

ullmor sa for 15år siden:

www.aftenposten.no/jobb/article3285378.ece

Her finner du det Polyanna snakket om vedr. kvinner med og uten barn i forhold til sykefravær.

Harriet Vane sa for 15år siden:

De flinke flinke juristjentene jeg jobbet med for noen år siden klarte å bli meget slitne og utbrente også uten barn. Det er noe med å veie 40 kilo, trene 3 timer om dagen, spise et halvt knekkebrød til lunsj, jobbe masse overtid og være Vakker, Slank og Vellykket hele tiden. :gal: Og siden mange av dem ikke hadde AnalysenTM i orden, så trodde de det var noe i veien med dem, ikke systemet, når de ble overarbeidet, slitne og deprimert.

annemede sa for 15år siden:

Man må vel inn allerede i oppdragelsen. Jenter må bli fornøyd og glad i seg selv, og det må godtas at de sier nei.
På denne måten, tror jeg, at det er mulig å "skape" eller fostre kvinner som setter grenser for seg selv i kommende generasjoner og som ikke vil drive med den selvplagingen som mim beskriver over.

Polyanna sa for 15år siden:

Jupp, her var det:

safran sa for 15år siden:

Ikke som den eneste forklaringen, men det er klart det kan være en ytterligere påkjenning.

rine sa for 15år siden:

Kommentar til quoten til Polyanna:

Jeg reagerer jo først og fremst på at denne forskeren også bruker begrepet "sykemelde seg." Det sier litt om hvor vanlig det er blitt. Jeg mener som sagt ikke at sykelønnsordningen skal bli brukt til å "hente seg inn." Mulig vi må få en ny type stønad hos NAV? "Hente seg inn igjen"-penger, eller "Ta vare på seg selv"-støtte. :gruble: Sykdom handler det i alle fall ikke om.

Kråka sa for 15år siden:

Vi burde innført Grodagen :nemlig:

Claire sa for 15år siden:

Vel, dette verdensbildet justeres kraftig av professor i trygdemedisin, Bjørgulf Claussen, i gårsdagens utgave av Aftenposten. Han hevder at tallene som ble slått opp i samme avis på fredag er høyst misvisende. Fraværsdager i prosent av avtalte arbeidsdager har vært så godt som stabilt siden 1970 - hos både kvinner og menn. Det er de lange fraværene (over et halvt år) som øker, sier han, og de henger sammen med økningen i uførepensjon og attføring. Dette slår naturlig nok sterkt ut på gjennomsnittlig antall dager betalt av NAV.

Finner ingen link til debattinnlegget, men det kan leses i gårsdagens papirutgave, som sagt.

rine sa for 15år siden:

Siden vi først er inne på aviser: I dagens BT står det følgende:

Lav arbeidsmoral gir økt fravær:

Folk flest lever lengre, har lettere jobber og bedre rettigheter enn før. Likevel øker arbeidsfraværet. -Pliktfølelsen svikter, mener proferssor Ivar Sønbø Kristiansen.

Han stiller seg også undrende til at kvinners sykefravær har økt, og han stiller seg tvilende til teorien om at grunnen er at kvinner har omsorgsoppgaver i tillegg til lønnet arbeid. Siterer litt mer:

Vi snakker om en økning i fraværet, da må forklaringen være at noe har økt, eller blitt verre. Lavere barnetall, utbygging av barnehager og redusert arbeidsbyrde i hjemmet trekker i motsatt retning, sier professoren.
[b][/b]
Jeg er heller ikke i tvil om at dårligere arbeidsmoral, sviktende pliktfølelse, eller hva vi nå velger å kalle det, er hovedårsaken til økt sykefravær generelt, men jeg har faktisk ingen tro på at kvinner har dårligere moral, og lavere pliktfølelse enn menn?! Synes det avsnittet var ganske drøyt, spesielt under en overskriften "Lav arbeidsmoral."

iben sa for 15år siden:

Litt drøy han der ja Rine.
Vi får kanskje mindre barn, har barnehage og alt det der, men jeg har ikke noe tro på at jobbene er lettere. Og for 30 år siden så jobbet de kanskje ikke i det hele tatt. Min mor jobbet ihvertfall ikke når vi barna var små, jeg var likevel i barnehage. Og når hun begynte å jobbe så vil jeg påstå at det var en enkel jobb med begrenset ansvar i forhold til hva jeg har og mange andre jeg kjenner med små barn i dag.

Men er noe enig i at moralen er lavere, og på vår arbeidsplass kan det dessverre virke som om den er lavere hos kvinner enn menn. Men dette er snakk om mennesker godt over 40 uten småunger hjemme.

rine sa for 15år siden:

Jeg lurte også på hvilket tidspunkt han regnet fra. Det er jo ganske vesentlig. Hvis han snakker om de siste 10 årene, har jo argumentene hans en viss verdi, men hvis han derimot går 30 år tilbake i tid, var det jo langt færre kvinner som var yrkesaktive da.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Moral? Jeg tror ofte mange damer taper i den krangelen i gangen om hvem som har den viktigste jobben, når ungen er syk.

annemede sa for 15år siden:

Vi tar det kvelden før om vi aner at en av ungene er dårlige, så fordeler vi dagene mellom oss i løpet av uken. Dårlig moral? Vel vi vurderer hvilke dager som det er viktigst at vi er på jobb i løpet av uken og inngår kompromisser. I tillegg så kan den ene av oss stå opp i otta og gjøre unna ting og komme hjem slik at den andre forelderen kan komme seg på jobb i noenlunde tid. Resultat: Ingen av jobbene blir særlig skadelidende og det er to happy foreldre og barn som ikke får med seg noenting om en evt uenighet. :kry:

iben sa for 15år siden:

Sånn er det heldigvis ikke her. Vi deler ganske likt selv om jeg vil påstå at jeg har en "viktigere" jobb enn mannen. (det går ut over flere mennesker om jeg er borte. Både kollegaer og andre)

rine sa for 15år siden:

Her deler vi helt likt. Noe annet er uaktuelt.

Imma sa for 15år siden:

Vi burde innført Go'-dagen.

Milfrid sa for 15år siden:

Nisj, ikke her i alle fall. Her hadde mannen på mange måter "viktigere jobb" om man ser på samfunnsnytte og konsekvenser om han slutter i jobben, men mht syke barn så kranglet vi aldri. Vi så på kalenderen vår og hadde han møter, så gikk han på jobb. Hadde han ikke møter, så tok han hjemmekontor. Selv om det var han som hadde siste sykt barn-dag. Enkelt og greit fordi han kunne ha hjemmekontor, mens jeg ikke kunne det. Og når man ikke aner hvor mange sykedager ungene kommer til å ha, og mannen har dager som han ikke kan være hjemme (feks ute og reiser), så var det like greit at han var hjemme de gangene han kunne. Hvis det tilfeldigvis skulle være sånn at jeg hadde møter når han hadde møter, og de var lagt slik at vi ikke kunne dele dagen 50/50, så ringte vi svigers, og jeg tror ikke det hendte en eneste gang at vi ikke fikk det til å gå opp - uten krangel. Og summa summarum så hadde han nok flere "sykt barn"-dager enn det jeg hadde, selv om han hadde Viktigere Jobb. Den var bare mer fleksibel.

Der jeg jobbet var vi 50/50 menn og kvinner, og det var ikke sånn at mennene aldri hadde sykt barn, snarere tvert i mot, da den ene mannen hadde kone med Viktig Jobb :knegg:

Men det er fullt mulig at det er annerledes for kvinner med typiske kvinneyrker og menn med Viktig Jobb. Itte vet je. Men jeg kjenner til en mor som jobbet som dagmamma, og om hun var syk tok mannen syk barnepasser-dag - og da tok han ansvar for både egne unger og dagmamamma-ungene. Så mannfolk kan! :iråni:

Milfrid sa for 15år siden:

Og vi delte fullstendig ulikt, fordi noe annet var idiotisk :nemlig:

rine sa for 15år siden:

Jeg mener at vi delte likt i antall ganger vi var hjemme. Hvis jeg bare har en undervisningstime en dag, er det lettere å bli hjemme enn en dag jeg har 6 timer. Har han viktige møter, blir jeg hjemme. Poenget er at vi har samme antall fraværsdager m/sykt barn i enden av arbeidsåret.
Selvfølgelig har det vært ganger der begge har hatt ting vi ikke kan gå glipp av. Da blir det den som var hjemme sist som trekker det lengste strået. Vi deler også opp dagen hvis det er mest gunstig for oss. Jeg er hjemme etter lunsj og han før, f.eks.