Jeg kom meg aldri skikkelig i gang med den, og den ligger igjen på forrige arbeidsplassen min. Kanskje? Skal tro om det er forsent å hente den. :gruble:
Lettlest, engasjerende historie - "mesterverket" i den, synes jeg, er måten forfatteren får meg til å sitte å heie på terroristene og ønske dem alt godt. Noe jeg ikke gjør til daglig. Jeg liker det engasjementet som lyser gjennom.
Når det er sagt, så har jeg definitivt lest bedre bøker.
Noe av det jeg ikke likte med boka er de lange politiske talene i den. Fortellingsstoffet er greit nok, men det politiske er for dårlig. Det var overfladisk og kjedelig til at det skulle være en roman. Jeg hadde også forventet mer gjenkjennelse av det latin-amerikanske. Jeg synes boka ble veldig veldig norsk, både i stil, mentalitet og i beskrivelsene. Det er ikke annet å vente når forfatteren er norsk. Hadde han skrevet som nordmann på tur hadde det stemt bedre. Når fortelleren er innfødt synes jeg det ble rart.
Jeg også :blånn:
Har aldri vært i latin-amerika og vet lite om livet der, så jeg synes at jeg lærte noe. Og hvis jeg lærte noe er det sikkert noen andre som har gjort det også (håper jeg for min egen del :knegg:).
Jeg likte den veldig, veldig godt. Det kan ha noe med at jeg hadde lave forventninger til den kanskje? :vetikke: Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor den var så fascinerende heller. (jeg har dog familie i Brasil som jeg aldri har hatt noe særlig kontakt med, kanskje jeg innbiller meg at de lever på den måten? :knegg: )
Det har nok mye med hvilke bøker man liker. Jeg elsket den, men Ulysses??? Altfor tung og springende. Stieg Larsson sin første bok syntes jeg heller ikke noe særlig om. Men jeg må jo lese de to neste også, for boka var jo greit tidsfordriv og jeg vil gjerne se filmene.
Tror kanskje det er et poeng med hva slags forventninger man har, for jeg hadde ingen forventning til mengele zoo, og masse til Menn som hater kvinner. Folk sa den var sjokkerende og helt utrolig, spesielt en scene (tør ikke skrive hvilken siden jeg ikke forstår hvordan man lager den blå streken over), men jeg syntes den var helt ordinær.
Ikke mesterverk, nei, men jeg likte den ganske godt. Men jeg likte Himmelblomsttreet og Afrodites basseng bedre (del to og tre av en trilogi, eller kan i alle fall leses som det). Det er et eller annet ved universet til Nygårdshaug som fascinerer meg veldig.
Jeg likte den ganske godt, men noe mesterverk var den ikke, synes jeg. Det er gøy å heie på terroristene og det er en interessant bok som jeg ikke har glemt siden jeg leste den i fjor eller året før en gang. Men at den skulle være tidenes beste norske bok eller hva det var - neisåmenn.
Timing timing timing...Man må være 17 nyvåknet- politiske veganere er fortsatt ikke lattelige og monte pyton er fortsatt morsom etter "catch22" før "naken lunsj" sammtidig med Castaneda og Ann Rice. DA er det den beste boka skrevet i norsk historie.Synes nå jeg, og er vel egentlig litt villig til å holde på det ennå , men det har mye mer med følelser å gjøre en den helt reelle literære kvaliteten.
Jeg hadde aldri hørt om Mengele Zoo da jeg tilfeldigvis snublet over den og kjøpte den, ergo ingen forventninger. Og jeg likte den utrolig godt, og har lest den flere ganger siden.
Stieg Larsson derimot... Don't get me started... For noe møl, ærlig talt!
Men altså, hvorfor er det så merkelig at man heier på terroristene i Mengele Zoo? Man gjør da stort sett alltid det? Motstandskamp, små grupper som Kjemper For Det De Tror På.