Og kvinner tar fortsatt største parten av ansvaret for hjem og familie. Hva tenker du om dette? Hvordan er det hjemme hos dere?
Hos meg, faller naturlig meste av ansvaret på meg i og med at jeg er særboer og ikke samboer. Men jeg opplever at jeg får min del av ansvaret også i hjem to. Og nå som jeg har vært syk noen dager tar ingen andre ansvar for matlaging, klesvask, oppfølging av "syke" barn osv. Hadde en diskusjon om dette i går kveld hvor jeg mente at likestillingen ikke er kommet så innmari langt som man vil ha det til. Å joda mente min kjære, vi har hatt flere kvinnelige statsministere i verden (:riktig: fantastisk...) og det var flere kvinner i lederstillinger i Norge, og kvinner flest tok utdanning. At de valgte tradisjonelle kvinneyrker var deres eget valg. Så alt var så mye bedre nå enn for førti år siden.
Jada, mangt er bedre, men er det godt nok. Hvorfor sliter kvinner seg ut, faktisk mer nå enn for førti år siden.
Mja, men den svarer egentlig ikke på det jeg spør om. Hvordan fordeles "byrdene" hjemme hos dere? Er det likestilt? Fungerer det? Hvordan og hvorfor fungerer det?
Jeg kan ikke se at det er likestilt "hjemme hos oss" i våre to "hjem". Kanskje fordi jeg ser annerledes på hva som er nødvendig og ryddig enn han gjør.
Uansett jeg kan ikke akkurat si at jeg syns likestillingen råder. Ikke på jobb heller. Kan mannfolka snike seg unna rydde oppgaver og da i sær på kjøkkenet så gjør de det.
Ja, vi er ganske likestilt her hjemme. Jeg vet at han ordner unge og mat og klær like godt som (om ikke bedre enn) meg. Vi har en del fordelinger som er typiske, da han mekker og vasker bil og jeg tar meg av klesvask, men det er fordi vi liker det ene mer enn det andre. Jeg hadde aldri kunnet gifte meg med en mann som ikke hadde hatt samme innstilling til dette som meg selv. Jada, han lar støvdottene bli hakket større enn jeg ville gjort før han ser dem, men når han ser dem blir de tatt. :nikker:
Husarbeid og sånt er ikke 50/50 fordelt. Han jobber deltid og jeg jobber en del overtid, så dermed faller det mest på ham.
Vi gjør definitivt like mye, han gjør veldig ofte mer enn meg. Ellers tror jeg, som noen nevnte i en annen tråd, at menn oftere kan jobbe hjemmefra dersom barn er syke. Det skjer iallefall her, og hittil i år har jeg brukt flere sykt-barn-dager enn han.
Den er ikke 50/50 her pga gubben reiser mye. Jeg er heller ikke utslitt eller føler meg utbrent pga jeg jobber ikke fullt akkurat nå, men er vikar 10 timer i uken + ekstra når de andre er syke. Så jeg blir ikke utslitt av jobb, ei heller arbeidet i hjemmet. Gubben tar seg av leksene med poden, kveldsmaten og leggingen når han er hjemme. Ellers er det nok meg som rydder, vasker og organiserer mest her. Han kan støvsuge hvis jeg spør han, men da må jeg godta å vente til han begynner, og godta at han ikke er så nøye som meg. Jeg er litt nazi på rot, støv og skitt og gjør det kjappere og nøyere enn ham. Jeg synes også husarbeid er gøy, så vi krangler så og si aldri om husarbeid.
Jeg tror ikke vi sliter oss ut mer nå enn for 40 år siden... fysisk. Men, jeg tror at vi på det mentale planet har utrolig mye å hente. Ut fra mine erfaringer og de jeg har rundt meg, ser jeg at det ofte er det mentale stresset som setter oss ut.
Jeg liker å tro at vi er skikkelig likestillt i heimen her, og på mange områder er vi nok det. På den andre side så har jeg selv en tendens til å ta matronerollen, som igjen gjør til at mannen GJØR minst halvparten av det som skal gjøres. Men, det er jeg som har kontroll og oversikt og dermed også det mentale stresset hvis det baller seg med mange oppgaver/gjøremål/husketing og lite tid.
Vi er absolutt likestilte på omsorgsoppgaver og på daglig hosholdningsdriften. På andre områder (vedlikehold og bil og sånt er vi ikke likestilte - dvs. jeg vil outsource og mannen vil spare penger - værsågo').
Hjemme er vi likestilte. Vi har like mye vi skulle ha sagt, og vi gjør like mye av de kjipe oppgavene. Ikke de samme oppgavene riktignok, vi har fordelt etter hva vi hater minst. Mao tar jeg klesvasken mens han vasker til helga/vasker do. Han "grovrydder" og jeg "finrydder". Jeg ammer alene, men bortsett fra det deler vi omsorgen for barna. Vi tjener omtrent like mye, dvs jeg tjener vel noe mer i og med vakttillegg. Vi jobber omtrent like mye også når ingen av oss er i permisjon.
På jobb derimot er det ikke full likestilling. Da snakker jeg ikke om hvem som rydder møterommet og koker kaffe, men at det virker som det er lettere for menn å få det som de vil. Det åpner seg på et vis lettere muligheter for dem, de får enklere ryddet plass til egen utvikling og skolering, mens kvinnene oftere blir gående med alt for mange daglig-drift-oppgaver som gjør at man ikke så lett kommer videre. Og hos oss er det nødvendig med tid til personlig utvikling for å komme videre karrieremessig. Vi ser også at menn innimellom foretrekkes når posisjoner skal fordeles, jeg snakker da ikke om stillinger, men funksjoner som gjør at man lettere kan skaffe seg fast stilling/ønsket arbeidsområde senere. Jeg skjønner ikke helt hvordan og hvorfor dette er som det er, men noe sier meg at dette er noe av det udefinerte vi sliter litt med i norsk arbeidsliv. Vi er i teorien likestilte, det er ordninger for å ivareta likestilling i form av kvotering, men likevel skjer det usynlige og uangripelige prosesser som gjør at menn klatrer lettere enn kvinner.
En annen ting jeg har tenkt litt på er at jeg blir ikke så ofte sliten av å gjøre mye. Men jeg blir sliten av det jeg føler jeg burde gjøre, men ikke rekker. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Hvis kvinner idag føler man har for store og for mange sko å fylle, man greier ikke si nei til 100 oppgaver på jobb som menn ikke vil ha, man skal prøve å gjøre karriere, man skal ha sine 2,5 barn og følge dem opp (det skal man gjøre like bra som sine hjemmeværende medsøstre), man strever for å oppnå en minimumsstandard hjemme som gjør at man ikke skjemmes når man får besøk, man burde trene, ta vare på seg selv, sørge for næringsrik mat, innholdsrike bursdager og på toppen av det hele ha overskudd til sex. Uansett hvor likestilte vi er i praksis på hjemmebane hos oss, vet jeg hvem det snakkes om hvis ikke julegavene blir sendt i tide eller vinduene ikke er rene når svigermor er på besøk. Da hjelper det ikke at vindusvask og gavesending står på mannens to-do-list. Jeg er ikke så hardt rammet av Dårlig Samvittighet, men jeg må si jeg skjønner godt at man kan bli sliten av alle kravene man stiller til seg selv og føler at omverdenen forventer utført.
Vi jobber like mye. I perioder har jeg faktisk jobbet mest, fordi jeg har studert i tillegg til 100% stilling, men det er jeg heldigvis ferdig med nå. Vi deler ganske likt på arbeidsoppgavene, selv om jeg har en snikende følelse av at jeg kanskje gjør litt mer? Det går ofte på ting som jeg synes det er nødvendig å gjøre, men som han mener er unødvendige. (Rydde diverse leker og klær f.eks- hans argument er at "det er ingen vits, det blir jo like rotete om ti minutter." :mumle:) Alt i alt deler vi likevel ganske likt. Det eneste jeg skulle ønske å endre på, var at jeg slapp å administrere husarbeidet, at han faktisk så hva som burde gjøres uten å bli det fortalt. Dette har vi faktisk kranglet, jeg mener diskutert :knegg:, en del om, og jeg synes jeg aner en viss forbedring.
Her kjenner jeg meg igjen, og især i den "føler at omverdenen forventer utført". Vet de venter det utført på jobb, til tross for at jeg har sagt i fra om at jeg går for halv maskin for tiden. Hjemme stopper verden opp når jeg blir syk. Til tross for at jeg vet de både kan lage mat og vaske!! Hvorfor blir det sånn? Jeg må ha feilet fullstendig et eller annet sted i oppdragelsen av tre sønner.
Likestillingen på jobb er vel også sånn som du beskriver. Gutta sier nei, vi damene har alt for lett for å si tja, joda jeg kan sikkert gjøre det. Til slutt så sitter man med krav og oppgaver opp over ørene. Og jeg føler i hvertfall at jeg henger ikke med. Det er for mye å administrere både hjemme og på jobb, og jeg blir både fysisk og psykisk sliten.
Muligens litt rotete det her, men det er fordi det er der jeg er nå, psykisk sliten...og på vei mot sykemelding.....?
Kjenner meg godt igjen i det katta skriver. Jeg kan aldri bli syk, for da blir gubben helt lammet. Han aner ikke hva han skal gjøre og huset blir bombet på en halv dag. Hvis han blir syk så er alt som før.
Vi skulle i en barnedåp for noen uker siden og jeg strøk bunaden min, skjortene til guttene og glattet over buksene. Jeg ba sambo om å finne dressen sin, se over den og sjekke skjorten. Ikke tale om at han kom med dressen, og jeg nektet å finne den selv. Hvis den skulle bli strøket så fikk han jaggu komme med den selv. Bunaden og alt tøyet til guttene hang fint på bøyler da svigers kom på besøk. Jeg har strøket og ordnet, sa jeg. Men sønnen deres gidder ikke finne dressen sin, så da får ha stryke den selv. Gjett hva svigermor sa da....Nei, det måtte han da få slippe. Det var kvinnens jobb å passe på at dressen var i orden og buksa dampet. :duh::gal: Jeg bare mumlet ett eller annet og måtte skifte samtaleemne, men var temmelig irritert. Ingen støtte fra svigermor der nei, og hvordan kan likestillingen bli grei da???
Ja, men likevel. Hun er ikke så gammel, bare 52 år. Kan vel skjønne at det er en annen tid nå? Hadde mormor på 77 sagt det, så ville det vært helt greit. Hører mine sønner hvordan farmoren snakker, så blir de påvirket i feil retning. Er ikke lett å få til likestilling i hjemmet med slike holdninger fra andre, da blir jeg ståendes alene i kampen.
Høres kjent ut. Mannen skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig å få barna til å gjøre ting, han er helt blind på at de er speilbilder av han selv. JEG sliter med å få han til å ta ansvar og ordne ting i hjemmet. Det er visst helt greit å la være å gjøre alt man ikke vil, i følge han (om jeg skal konkludere ut fra handlingene hans). :gaah: :sur:
Egentlig godt å høre at det fins flere enn meg som sliter på samme måte.
For meg er det i hvertfall ingen reell likestilling før de jeg bor sammen med tar ansvar for sine egne ting. Guttene mine begynner å bli store, og kjæresten/særboeren min er i hvertfall gammel nok til å ta ansvar for egne ting. Men... er noe borte så er det meg de roper på... "Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi...hvor er... ". Jeg skal holde rede på alt av tøy og sko, treningsutstyr, ledninger og andre tekniske duppedingser, tannlege og legetimer, psykologtimer og ansvarsgruppemøte timer, avtaler med nav, kveldsmøter, foreldremøter og personalmøter, foreldresamtaler både egne og andres. Attpåtil henger natteravnene på skuldrene mine og sier jeg må vise interesser for hva barna mine gjør på fritiden og komme og se hva de gjør om kveldene når de er ute. Og ja, jeg kommer gjerne, natteravnene gjør en kjempeflott jobb, men guttene mine er (grøss og gru) aldri ute om kveldene. De kommer til å sitte hjemme til det gror mose på dem.
Min ekssvigermor mente at når hennes sønn kom hjem fra jobb skulle han hvile!!!!! Sitte i en stol med føttene på en skammel og få servert kaffe. At jeg hadde jobbet like mange timer på samme arbeidsplass og med flere arbeidsoppgaver var henne revnende likegyldig. Stakkars mann. De første årene vi bodde sammen var fordelingen rimelig jevn. Problemene oppstod da vi fikk svigermor som nabo og han jevnlig fikk innprentet hvor fælt han hadde det. Pluss at bestekompisen hans aldri hadde gjort en dritt i huset før kona kolapset og ble sendt på sykehus.
Jeg måler i grunn ikke likestilling mellom meg og min partner utfra hvem som gjør mest husarbeid. Vi har ulik standard for hva som er godt nok av rengjøring etc, og dersom min mann synes det er fullstendig waste of time å støvsuge hver dag mens jeg synes det er nødvendig - da tar jeg det på egen kappe. Nå er det tilfeldigvis slik at vi gjør sånn ca like mye/lite husarbeid, men det gjør oss altså ikke likestilte.
Ansvar for barnet og karriere er det svake punktet tenker jeg. Hva gjelder foreldrerollen overfor barnet vi har er vi fullstendig likestilte. Virkelig. Karriere er derimot mer ustabilt. P.t. jobber vi like mye, men jeg frykter ubalanse når/hvis vi får flere barn. Jeg tror det er jeg som kommer til å lide da, og det bekymrer meg. Og han, forsåvidt. Men av diverse praktiske årsaker er det vanskelig å gjøre det annerledes. Jeg frykter at dersom jeg blir mer forelder enn han så vil det forfølge oss videre, og vi havner i en klassisk "din jobb er viktigere enn min"-felle.
Nei ikke egentlig, for det du sier er viktig.
Som pedleder i barnehage ser jeg forskjellen i foreldrerollen når barna blir levert og hentet. Forskjell i oppdragerstil er en ting, det kan faktisk slå ut begge retninger. Der skiller ikke foreldre så veldig mye. Noen menn er usikre fedre, noen kvinner er usikre mødre og omvendt. Men det jeg uten unntak ser er at det er mødrene som har ansvar for barnas klær, og utstyr. Far får ansvaret for å handle inn bleier. Det er stort sett fedre, som etter "beskjed" fra mødre deltar på foreldremøter og på foreldrekaffe. Til foreldresamtalen kommer mødrene. I noen få tilfeller kommer begge foreldre. Aldri bare far.
De "alene" fedrene jeg kjenner, dvs de som har mer eller mindre delt omsorg opplever at når barna kommer over i skolen er det mor som får informasjon om hvordan barnets skolehverdag er. Bare unntaksvis sørger skolen for at begge foreldre får den informasjonen de behøver. I de tilfeller der barnet av ulike årsaker sliter veldig på skolen, og kanskje spesielt i forhold til grensesetting blir far kalt inn på teppet, fordi fedre generelt blir sett på som flinkere til å sette grenser.
Derimot ser ganske mange offentlige instanser på mor som udugelig (her da snakk om enslige mødre) og har en formening om at hvis bare far kommer på banen vil alle problemer forsvinne. Dette er noe jeg selv har opplevd mange ganger, til tross for at jeg har informert om at far ikke ønsker å ha noe med barna sine å gjøre. (Med unntak av når hans kjærester krever at han skal stille opp for barna).
Så når og hvor er det vi er så likestilt. Min kjære handler inn dagligvarer ved behov og lager også enkle middagsretter. Han har motstand mot å åpne kokeboken fordi menn er fødte kokker. (en noe ute på jordet holdning)
Guttene i klassen min på høyskolen ble en gang spurt hvorfor de hoppet over så mange forelesninger...hvorpå de svarte "Fordi vi er menn, vi får uansett jobb når vi er ferdig med vår utdanning. Det er ingen som ser på hvilke karakterer vi har." Flott holdning.
Egentlig er jeg litt sur i dag, jeg har vært syk i mange dager og irriterer meg grønn over 4 hannkjønn jeg deler bolig med. Her er i allefall ingen likestilling. Og jeg som ønsket meg en mann som kunne passe litt på meg når jeg ble syk. Jaggu ikke heldig med den gitt.
Hjemme hos oss er vi faktisk ganske likestilte. Husarbeidet deles det på og det samme gjøres med omsorg for LilleVenn. Jeg har nok muligens tatt litt flere sykt barn dager de siste årene, men det er fordi det er lettere for meg å jobbe hjemmefra (i praksis blir det jo da hjemmekontor og ikke fravær...). Jeg jobber mest, men til gjengjeld er jobben min veldig fleksibel.
Noe annet ville for min del aldri ha fungert :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
