Nå syns jeg ikke denne er så ille (om man ser bort fra at de har puttet stakkaren i et torturinstrument) men jeg har sett langt verre. Tenker da spesielt på barn som ønsker å sove, men der foreldrene filmer og ler fremfor å ta barnet og legge det.
Eller foreldre som filmer/tar bilder av hysteriske barn på sykehys/legevakt fremfor å legge fra seg kamera og tilby barnet den omsorg de trenger.
Jeg må innrømme at jeg kan trekke på smilebåndet av mine om de tilter totalt av noe helt uvesentlig, men det går grensen for min skyld. Jeg syns rett og slett ikke det er riktig at man syns det er viktigere med bilder av barn i diverse situasjoner der basisbehov trengs, men ikke oppylles, slik at foreldrene skal kunne ha litt billig moro.
Når man filmer framfor å dekke barna behov for trøst, nærhet og omsorg (og søvn) bør man vurdere litt sin egen tankegang.
Ja, jeg kan smile av ting mine egne barn gjør, men jeg løper ikke å finner fram kameraet da.
Eller har gjort det en gang. Første natt i vanlg seng datt minsten ut av senga etter ca 10 minutter. Han sov bare videre på gulvet så da bare måtte jeg ta bilde.
Den situasjonen der er jo klassisk.
Min minste mann kan sovne hvor som helst.
Han kan være pigg i det ene øyeblikket og plutselig sovne med ansiktet i middagen.
Ja, da tar vi frem kamera, hvis vi husker på det, tar bilde og så tar å legger barnet i sengen.
Dette "torturinstrumentet ditt" synes jeg er en topp sak som vi brukte på sistemann. MED fornuft. Han stor koste seg der, men sovnet aldri, da lekes det. Og tenk, vi har brukt hoppehuske også.
Over til saken.
Kommer litt an på situasjonen som oppstår.
Om et barn gråter og er lei seg etc og man tar bilder og filmer istede for å trøste synes jeg ikke noe om.
Men om et barn sovner uventet i maten, i slik stol, eller på gulvet, i skittentøyskurven etc, så synes jeg ikke det gjør noe.
Barnet sover og lider ingen nød.
Vi har filmet mellomste når han har et raseri utbrudd, som han ikke så selvførgelig.
Han får vi ikke lov til å touche når han er sint, det gjør vondt verre.
Men han er litt morsom når han raser som verst.
Er ikke noe vi kan få gjort uansett, enn å la han få lov til å rase seg ferdig.
Nå synes han det er morro å se seg selv rase på tv. (han var 1.5-2 år når han raste som verst)
Vi kan ennå smile og riste på hode under anfallene sine (ikke slik at han ser det) men vi kan ikke snakke til han eller røre han.
Men har barnet det vondt, eller det er i fare etc, synes jeg det er uakseptabelt.
Mange barn trenger trøst og kos når det er sint da er det riktig å la vær å filme og ta bilder. Da skal man dekke barnets behov, men ikke alle er slik.
Folk kjenner sine barn best.
Så ikke ut som denne babyen hadde det noe vondt, bare trøtt.
Nydelig smil hadde han og.
Når han ble lei og grinte på nesen skrudde de av med en gang. Helt sikkert for å ta barnet opp.
Om ungen går på snørra og slår ut ei tann, er det jo bare rett og rimelig at man knipser og filmer litt før man trøster og tørker blod. Må jo sikre blinkskudd til babyalbumet! :nemlig:
Jeg syns ikke denne videoen var så skrekkelig ille. Unger på den alderen kan jo sovne hvor som helst. (jeg er mere opptatt av den fæle utingen han sitter i!)
Men sånn generellt, jeg er ikke en av de foreldrene som filmer ungen når han sitter og blør og gråter osv. Utrolig med de som faktisk gjør det.. :sjokk:
men jeg har faktisk filmet en meget illsint hissigpropp, som egentlig skulle vært i seng for 1000 år siden. Da var hun ganske så teit og morsom å se på ja.. :knegg:
Nå er det jo rimelig stor forskjell på å filme et barn som tilfeldigvis har sovnet på et morsomt sted enn å filme en hysterisk unge på legevakten, da.... Jeg ville aldri gjort det siste (og tror vel ikke noen ved sine fulle fem gjør det?), men å ta et bilde eller filme en snutt av noe så harmløst som å sovne et litt uortodoks sted synes jeg er helt ok.
Nåh. Jeg driver litt med (digi-)scrapping nå og da, og har sett at noen av de mest innbitte scrappergærningene ihvertfall er rimelig kjapt fremme med kameraet når uhellet (eller hva det måtte være) er ute. :rolleyes:
Jeg synes ikke denne filmen var så veldig ille (bortsett fra at det ikke hadde falt meg inn å bruke gåstol), men jeg skjønner hva du mener, jeg har sett andre eksempler.
Ett som irriterte meg veldig var et av disse "morsomme" hjemmevideoklippene på tv hvor en far holdt en baby på armen mens han barberte seg med maskin. Hver gang han skrudde på maskina dro babyen på geipen (gjorde en "morsom" grimase) og begynte å gråte. Sluttet når han skrudde av. Han gjorde det igjen og igjen, og babyen gjorde samme grimasen hver gang. De lo og filmet. Det var helt åpenbart at babyen begynte å gråte fordi den var redd lyden fra barbermaskina, grimasen var ikke laget for å være morsom (babyen var jo bare liten). Jeg hadde helt vondt der jeg satt.
Å skremme et barn til å begynne å gråte gang på gang fordi man synes det gjør en morsom grimase, det er bare grusomt.
Har forresten sett andre slike videoklipp også, der barn som er vettskremt for ett eller annet filmes, og det vises fram som morsomt. Det hjelper virkelig ikke om vi voksne synes det er en komisk ting å være redd for. Følelsen av å være redd er like vond uansett hva det gjelder, julenissen, en barbermaskin, en hund eller en støvsuger, og det er IKKE morsomt.
Et barn som sovner et merkelig sted eller i en pussig stilling har det, som sagt over her, ikke vondt. At dette barnet har sovnet her uten at noen har lagt merke til det vitner om at barnet har vært i gåstol uten tilsyn en stund. Det er dumt og uansvarlig. At det blir filmet mens det sover, i stedet for å bli flyttet umiddelbart derimot, ser jeg ikke på som noe stort overtramp.
Å sette et 7 måneder gammelt barn i en gåstol sier vel det meste ...:rolleyes:
Om mitt barn hadde sovnet i en slik stilling/situasjon hadde jeg ikke kommet på tanken å ta bilde. Jeg hadde fått barnet i seng/vogn for å sove i fred og ro. Har sett mange "homevideos" som gir meg gåsehud. Unger er ikke underholdning.
Jeg kunne fint funnet på å ta bilde om T. sovnet i en rar stilling, men jeg hadde selvfølgelig rettet på ham med en gang etterpå.
Den videoen som har gått på tv (americas funniest mon tro?) av ungen som detter ut av senga i søvne og sover videre på gulvet er grov syns jeg. I stedet for å filme burde foreldrene stoppet ham før han falt.
Bevis på at vi er veldig forskjellige. Jeg synes mye av det du skriver om her er å krysse grensa for hva som er akseptabelt og ikke.
Jeg drar gjerne på smilebåndet av jentungen, og jeg tar bilder av henne hver dag. Men jeg tar ikke bilder når hun trenger nærhet eller avstand, det får da være måte på krenkelse.
Noen barn sovner jo hvor som helst, og jeg syns det kan være litt komisk. Vi har ikke videokamera, men jeg har tatt bilder av begge to der det ser ut som om søvnen har kommet og tatt dem midt i et eller annet. Før jeg har flyttet dem. De har det jo ikke SÅ akutt ukomfortabelt.
I denne situasjonen så reagerte jeg vel mest på gåstolen og at de drøyde så innmari lenge før de tok ham opp og fikk ham til sengs.
Angående trassanfall så har jeg lyst til å få festet et av lillemors klassiske ligge-på-magen-og-hamre-knyttnevene-i-gulvet-anfall. Jeg er empatisk i de situasjonene, altså, og møter henne med respekt, men hun er så utrolig ELGSINT at det av og til blir rett og slett komisk. Men det kunne ikke falle meg inn å bruke det som underholdning, altså. Jeg bare hadde syns det var et fint og realistisk minne om hvordan småbarnstiden OGSÅ var med den lille krutt-tønna mi. Og jeg tror hun vil synes det er morsomt når hun blir voksen. Skal ikke vise det i konfirmasjonen, altså! ;)
Jeg syns godt man kan både filme og ta bilde av det som ikke er solskinn også, men det må gjøres med respekt for barnet.
Jeg er ikke den som iler til med fotoaparat når blodet siler og tårene spruter, (jeg husker aldri å ta bilder når alt er fryd og gammen heller da...) men om noen gjør det så regner jeg med at det er en annen forelder i umiddelbar nærhet som kan gi ungen trøst, kos og nærhet.
Det klippet du linker til syns jeg ikke var så ille, men de drøyde det litt for lenge. Man kan godt legge et barn som tydeligvis er stuptrøtt.
Jeg har forresten bilde av Podens første kul i panna. En av de første gangene han prøvde å reise seg dundret han hodet mot salongbordet.
Men bildet er ikke tatt midt i fallet da. Tok det etter roen hadde senket seg igjen.
Da er du jamen meg flinkere enn meg :knegg:
Jeg lar mine to snart 2-åringer ligge der på magen og trasse helt alene, jeg. Etter en kort stund, spør jeg om de ikke heller vil gjøre hva det enn var de trasset for å slippe.
Noen barn krever faktisk avstand, det blir noe helt annet hvis man står og filmer, og i tillegg flirer av det. Det være seg mens det skjer, eller i ettertid.
Jenta mi vil ikke røres og ikke snakkes til når hun klikker helt. Men jeg skal være i nærheten. Jeg forteller henne mykt og forsiktig at jeg ser at hun er sint, og så setter jeg meg ned like ved og venter til det går over. Da kunne jeg nok snikfilmet uten at hun merket det. Akkurat som jeg smiler bak avisa uten at hun merker det. Jeg håper inderlig jeg oppdrar ungene mine til nok selvironi og humor til at de som voskne kan le av noe sånt selv!
Når det blir voksent. Jeg kan i hvert fall godt le av mine tenårningsanfall, for å si det sånn. Nå. Ikke da. Da hadde det blitt månelyst, tenker jeg...
Har ikke tenkt på det før, men når jeg nå gjør det så tenker jeg at snikfilming ikke er ok uansett. Jeg synes barn fortjener den samme retten til å vite om slikt som voksne.
Hva skal jeg si? Jeg har opptil flere bilder av meg selv fra barndommen, der jeg har neseblod smurt utover hele ansiktet, hendene, klærne og omgivelsene generelt. (Jeg blødde mye neseblod, og min far var/er glad i å forevige alt som foreviges kan.)
Jeg kan ikke si jeg husker at jeg følte meg så veldig ille behandlet når jeg fikk beskjed om å posere for fotografen med blodet rennende, men jeg bruker ikke velge den prioriteringen selv på mine egne barn akkurat.
Det skal sies at de få gangene jeg virkelig skadet meg, slapp pappa alt han hadde i hendene og fikk meg til legevakten prompte. (Men bandasjene ble behøring filmet i ettertid, så klart. :himle: )
Det hender rett som det er at jeg ikke greier å holde smilet tilbake når tinkeliten ender opp i et hjørnet av frustrasjon av å være to år og ville, men ikke kunne gjøre alt selv. Jeg forsøker selvsagt å skjule det for han, men det er neimen ikke så lett alltid. Filming av dette ville ikke latt seg gjennomføre uten at han la merke til det - og da er det uakseptabelt. Kunne jeg filmet i smug hadde jeg kanskje vurdert om det kan vises for han/oss i den aller nærmeste familien ved en senere anledning.
Noen barn sovner de merkeligste steder, og ender opp i de merkeligste stillinger. Det må da være lov å ha litt humor.
"Torturinstrumentet" gidder jeg ikke en gang kommentere. Det ligger litt for mye opplagt moralisering i første innlegg etter min smak.
Jeg synes det er ille når gråtende barn blir brukt som modeller. Ikke så rent sjelden ser jeg små klesmodeller som gråter og åpenbart ikke er komfortable med situasjonen.
At de blir tatt bilde av er nå én ting. Men at akkurat dét bildet faktisk blir brukt synes jeg ikke noe om.
Nei, hva skal jeg si? Om den ene trøster og en annen filmer/tar bilder, er det OK da? Vi tar forresten en del bilder da storesøster synes det er megakjempestas å se seg selv på film/bilde (digitalt kamera) og det er en utrolig god avledningsmanøver.
Jeg er ikke sikker på om folk som virkelig har blitt torturert vil være enig med deg i at gåstol er tortur. Jeg tror de ville byttet med babyen når som helst (søvnfrarøvelse derimot, er en velbrukt torturmetode ...).
Gåstol er totalt unødvendig, og i noen tilfeller skadelig eller farlig, men å si at det er tortur er nok å dra det litt langt... Det blir småkomisk når du bruker så voldsomme ord. Litt vanskelig å ta det seriøst på en måte :snill:
Da har vi bare forskjellig oppfatning av hva som er tortur. Noe som ikke gir smerter umiddelbart, men som den som utsettes for tvert om synes er skikkelig morsomt, vil jeg ikke kalle torturredskap selv om det viser seg at det kan gi skader som inntreffer først 20 år senere. Jeg vil kalle det skadelig, uansvarlig, dumt, unødvendig, farlig, og sikkert en hel masse andre karakteristikker, men det har ikke noe med tortur å gjøre.
"Hvis du ikke tilstår vil vi fortsette å ha det morsomt, og kanskje kommer du til å få senskader fra dette, som du kan komme til å merke om en tjue års tid :nono:"
Jeg husker fortsatt hvor grusomt det var at voksne lo av meg om jeg var kjempesliten, trøtt eller noe gikk meg i mot. Det skal jo ikke så mye til før det føles som om hele verden går imot et lite barn.
Det skulle tatt seg ut om et helt selskap satt og lo av den ene gjesten som hadde problemer på jobben, hadde kranglet med ektefellen eller var utslitt av en annen grunn. Det hender jo at voksne folk oppfører seg rart også, men man ler ikke av dem av den grunn.
Det er ikke i alle situasjoner man vil ha et kamera i trynet, det bør nok respekteres. Men når man plutselig sovnet på "feil" sted - synes ikke det er så rart at foreldrene foreviget det.
Som den onde mor jeg er filmet jeg en gang Snuppa som falt ned fra sofaen!! OK det var flaks at hun falt akkurat da, men i ettertid virker det som en virkelig "ond mor video". Du ser henne falle, hører et dunk, det går to sekunder (laaaaange) og så dukker hun opp blid og fornøyd. Ser ikke bra ut!!
Men til mitt forsvar skal sies at jeg legger det ikke ut til offentlig skue - noe som jeg synes er verre enn selve filmingen. (for ikke å snakke om deltakelse i Nanny og lignende forferdeligheter)
Flat i bakhodet kan komme av flere årsaker, men en vanlig grunn er vel at de har ligget mesteparten av de første månedene på rygg med pute mellom beina pga hoftedysplasi. Helt utenom temaet, selvfølgelig, men...
Helt utrolig så mange "perfekte mødre" det er her, som aldri ville torturert barna sine eller filmet\tatt bilder av barna i snodige situasjoner.
jøss, det må være så flott å være så korrekt til alle tider. sorry men jeg er mennesklig jeg og som alle mennesker "kan " jeg gjøre feil i oppdragelsen. Opps er det noen som sladrer til barnevernet nå kansje og tar fra meg mine 3 barn og fjerner min livmor. Jeg er jo ikke perfekt....
nei,jeg kaller meg selv for dårlig mor som faktisk kan le av snodige situasjoner som evt. barna mine gir. jeg synes det er helt forferdelig å kalle en gåstol for tortur instrument, Deres mødre kan hende har satt dere nedi en sånn stol. Jeg har ikke gåstol til mine barn,men jeg vil ikke kalle de som evt. har det for torturister.Det synes jeg er stygt gjort.Og jeg tror heller ikke at noen er så ondskapsfull som dere utrykker de for å være fordi de filmer barna sine. De fleste på vår jord er glade i sine barn og vil de vell, og da synes jeg det blir for ille og slenge dritt om de fordi de tok ett bilde eller filmet. Sånn som det hørest ut for meg så er dere perfekt siden dere ALDRI kunne tenkt dere å være så ondskapsfull mot deres barn..
