Cecilie Skog intervjues på Dokument 2, Tv 2 kl. 21.40 i kveld. Det er første gang hun snakker om turen på K2, hvor hun ble den første norske bestiger av dette fjellet samtidig som hun mistet mannen sin Rolf Bae i et skred 1.august i fjor.
Jeg har tenkt en del på henne. Jeg kjenner henne ikke, men jeg har fulgt henne i noen bøker tidligere, og hun virket så glad for å være på tur og så lykkelig sammen med mannen sin. Jeg synes det er fascinerende at man velger et liv som inneholder så mye flotte opplevelser, men samtidig så mange farer. Det med å bestige en topp som K2 har jeg aldri riktig skjønt. Totalt elleve klatrere mistet livet det døgnet Rolf Bae døde. Det egoistiske er å forvente bistand og redningsaksjoner hvis noe går galt, men mange slike ekstremsportutøvere sier at de står for egen risiko og forventer ingenting. Hun har ikke villet fortelle noe om turen og valgene de gjorde inntil nå.
Jeg syns det er veldig naivt å si på forhånd at man ikke forventer hjelp eller bistand. Det kan man rett og slett ikke vite før man står oppe i en livsfarlig situasjon. I tillegg så vil folk i nærheten prøve å hjelpe, selv om man sier at man ikke forventer det.
Det har jo vært noe sherpaene har snakket om, at det ligger i deres kultur å prøve å hjelpe og de setter da samtidig seg selv i livsfare.
Jeg skjønner at folk har behov for å teste grenser og klatre på høye fjell, og Himalaya må være en fantastisk opplevelse. Men jeg tror mange også blir høye på egen evne, utholdenhet og trang til å gjøre noe uvanlig, og denne kan ta over evnen til å se "the bigger picture".
Jeg synes det er BÅDE egoistisk og fascinerende. Det går an å mene begge deler på en gang. ;) Jeg fascineres veldig over de som lever slik som f.eks. Cecilie Skog. Jeg har også stor respekt for henne og forstår motivasjonen som driver dem. Men jeg kunne aldri valgt slik selv. Det er egoistisk, ja, og det tror jeg de som klatrer selv også er enige i.
Selvfølgelig går det an å mene begge deler på en gang, absolutt! Men jeg gjør nå en gang ikke det i dette tilfellet - disse "toppturene" synes jeg er gigantiske egotripper og ingenting annet.
Signerer fullt ut! Skal garantert se programmet i kveld, så ja, jeg er nok fascinert......men synes samtidig at det er egoistisk ja.... (tenker litt på toppturen til Jarle Trå.....skikkelig idioti og egoistisk å prøve bestigning UTEN oksygen.....)
K2, vel.....ser man på statistikken på hvor mange som har startet topptur og hvor mange av disse som har kommet ned i live, så ja....da synes ikke jeg en slik topptur er det minste fascinerende, men ren og skjær idioti og egoisme!!
Jeg synes ikke det er facinerende i det hele tatt.
Jeg synes det er en egostisk handling.
Men klart at folk hjelper når ulykken først er ute. De har vel ikke noe valg.
Og når de i tillegg ikke har med riktig utstyr, ja da er det bare idiotisk.
Hadde ikke Skog og Bae riktig utstyr på K2? Eller er det Jarle Trå du sikter til?
Jeg synes absolutt at et slikt friluftsliv er et fascinerende livsvalg. Mye av det appelerer til meg, men overhodet ikke den delen som innebærer klatring på fjelltopper med så høy dødstatistikk. Kryssing av Korsika på langs derimot, som Bae har gjort, og en timeout med familien i et par måneder i villmarka på Nordkallotten høres herlig og utfordrende ut.
Det har alltid eksistert mennesker som har hatt behov for å utfordre seg selv og det ekstreme og som derfor, i noen situasjoner, også setter andre menneskers liv i fare. Bare tenk på Amundsens utfordrer til sydpolen, Scott. Hele ekspedisjonen døde jo fordi han ikke hadde riktig utstyr. Det ligger i menneskets natur å utfordre, teste grenser, prøve å komme lenger enn det noen har klart tidligere. Og hadde det ikke vært for disse menneskene, med denne driven, denne utforskertrangen så hadde vi fortsatt hengt i et tre i Afrika. Samtidig syns jeg selvfølgelig det er trist for de sherpaene (og familien til disse) som omkommer fordi de bistår i slike ekstremekspedisjoner.
Jeg syns det er en viss forskjell på turer i forsknings-øyemed og rene personlige grensetestingsturer som de aller fleste av disse klatrerne driver med.
Tja, jeg vet ikke helt jeg. Det var vel neppe primært forskningstrangen som drev Columbus eller Amundsen, det var vel heller utforskertrangen. All den tid verdensrommet fortsatt er ekstremt utilgjengelig for "folk flest" så vil jo de menneskene med dette utforskergenet (hvis man skal kalle det det) søke å oppfylle denne utforskertrangen, leten etter det spennende, nye ukjente på ett eller annet vis. Den dagen utforskning av verdensrommet blir en reell muligghet skal du se at det er disse menneskene som står først i køen for å finne ut hva som faktisk finnes der ute.
Jeg er desverre ikke like sikker som deg. Jeg kjenner folk med utforskertrang og jeg kjenner mennesker hvis hovedmotivasjon er å presse egne grenser. Jeg syns ikke det er det samme, langt i fra.
Jeg er enig med deg, Gaia. Jeg synes ikke nødvendigvis at det alltid er rett å gjøre slike stunt. Men vi kan jo liste opp et hundretalls polfarere og oppdagelsesreisende som i dag har heltestatus, til tross for til dels halsbrekkende stunt. Jeg applauderer ikke ekspedisjoner a la Jarle Trås, men jeg synes likevel at Skog/ Bae alltid har vært veldig opptatt av sikkerhet. Noen ganger går det likevel galt, og det er klart at risikoen er langt høyere for dem enn andre. Som Gaia sier, så ligger det i menneskets natur å teste grenser og utforske. Men folk vil alltid ha ulike meninger om hva som er galskap og ikke. Og det er ikke til å komme forbi at noe av dette er galskap.
Jeg er enig i at Trås ekspedisjon var idioti, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at Bae/Skogs ikke var det.
Dokumentaren er noe av det sterkeste jeg har sett. Tårene rant og rant. Synes det var sterkt da Skog sa at hun var glad for at Bae fikk leve det livet han ville og at han var en lykkelig gutt.
En sterk og flott dokumentar med et tragisk utfall. Her rant tårene også... Jeg håper virkelig TV2 opprettholder Dokument 2. De har hatt mange godt lagde dokumentarer.
Sitter igjen med følelsen av hvorfor? Hva er sjarmen med å bestige et fjell hvor 25% ikke overlever? Hva er naturopplevelsen ved å ha basecamp ed siden av benrester fra omkomne? Det fatter jeg bare ikke. Og nå skal hun vite at det nå vil være hennes elskede som kan ligge partert et sted der på fjellet mens andre klatrere kommer og filmer hans ødelagte kropp. Fatter ikke at det er noe som appelerer ved det altså. Og Bae sa det jo selv, en slik lyst kan ikke forsvares.
Signerer! De virket veldig opptatt av sikkerhet. Men hvorfor K2, med den dårlige statistikken ??? Men det vil nok ikke vi forstå....virket ikke som hun helt forsto det selv heller..........Tragisk...ren og skjær flaks avgjorde hvem som skulle komme ned levende fra fjellet....
Det fasinerer meg ikke, slike turer altså. Men er jo tragisk når slikt skjer. Jeg så dokumentaren, og av en eller annen grunn så ble jeg ikke grepet. Mulig det er meg som er totalt sliten om dagen. Sannsynligvis. OG jeg er ikke så glad i Dokument 2 heller.
Jeg kan aldri forstå det, men de fleste som driver med slikt, går vel inn i det med åpne øyne? De er vel klar over risikoen de utsetter seg for, og Cecilie Skog sier at hun fikk kommentarer "som "Det måtte du jo være forberedt på at kunne skje" etter at det var kjent at mannen hadde omkommet. Hun sier at slike ting kan man aldri forberede seg på, og det tror jeg nok stemmer ganske godt, ikke når det kommer til stykket nei.
Jeg klarer egentlig ikke å legge det helt store engasjementet på bordet når det kommer til slike ekstremtyper. Og tenker egentlig bare når slike ulykker skjer, at ja ja, sånn kan det gå.
Jeg var en gang på et foredrag med Reinhold Messner, som var den første som klatret Everest alene, uten ekstra oksygen, og som har vært på alle 8000-metertoppene i verden. Han ble selvfølgelig spurt om hvorfor i all verden han driver med dette, og da svarte han omtrent det.
Etter at han slapp opp for høye fjell, har han drevet med sånne ting som å krysse Antarktis og Gobiørkenen. Definitivt en fascinerende person, og med sterke meninger om "Everest-turisme" og forsøpling.
(For øvrig leste jeg nettopp Hjalmar Johansens "Med Nansen mot Nordpolen". Det var ekspedisjonen sin, det! Ousland og Kagge og de andre "tøffe" gutta kan bare gå hjem og legge seg...)
Jeg synes det er på den ene siden helt greit at folk som Rolf Bae og Cecilie Skog lever ut livet de ønsker, og de er jo heller ikke av de mest egoistisk-ekstreme de altså. Et eller annet sted gjør vi alle en vurdering for at ting som vi liker er verdt risikoen, de har en annen grense, ser jeg det som.
Dokument 2 liker jeg rett og slett ikke, det er ofte svært subjektive filmer som knapt kan kalles dokumentar, og når folk leser at det heter dokumentar så tror de at disse filmene på en eller annen måte representerer en objektiv sannhet.
En sterk dokumentar.
På starten så tenkte jeg "hvorfor?". Etterpå så tenker jeg mer at de hadde bare uflaks, og tok jo ingen feile avgjørelser, annet enn å dra dit i utgangspunktet. De virket fornuftige og dyktige. Det blir noe annet enn de som absolutt skal opp, selv om været er for dårlig. Så jeg aksepterer at noen vil gjøre det. Forstår det tildels.
Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, selv om jeg forsåvidt var spent på historien og hva denne damen hadde å berette. Jeg sliter virkelig med Tonje Steinsland som for meg framstår som Siv Stubsveen om natta 2. Med myk, sensuell og overdrevent empatisk stemme. Jeg føler at jeg enten må fnise eller himle når hun åpner munn. Enda jeg er sosionom. :sparke:
Jeg leste et inervju med faren til Rolf Bae på TV2s nettsider.
Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tenkt hvis noen av mine barn hadde valgt å leve under slik risiko. Søren ikke lett å sitte hjemme og respektere en slik livstil når du er redd, men man har kanskje ikke noe valg?
Ein dokumentar treng ikkje vere/skal ikkje vere ei objektiv sanning. Ein dokumentar er ei historie frå verkelegheita, verken meir eller mindre. :flisespikkar:
Eg er enig med Irma med tanke på Tonje Steinsland. Dokumentar 2 er for meg litt too much.
Når det gjeld dokumentaren vart eg ikkje berørt. Eg blei ikkje fascinert. Eg kan ver empatisk i forhold til tapet men for meg er det ubegripelig at nokon går inn i dette med vidåpne aue.
Jeg mener jeg leste noe med lørdag formiddag et sted? :gruble:
Jeg ser at jeg blir over gjennomsnittet følelsesmessig revet med av denne historien. :himle: Og i tillegg har jeg sansen for Tonje Steinsland.
Jeg tror jeg har en indre drøm om å leve et liv i telt med mannen. :knegg: Når vi drømmer om litt alenetid så er det ofte fjellturer, og opplevelser på tur bare han og jeg som lokker, og som jeg gleder meg så veldig til å få igjen om noen år. Jeg tror jeg identifiserer meg med den gleden de hadde sammen når de var på tur, og når den du elsker blir revet bort fra deg foran øynene dine så er det meningsløst vondt, uansett om det er et uforsvarlig sted du befinner deg på eller ei.
