Hvordan er det med dere? Er de fleste fremdeles i den samme sosiale klassen som foreldre og slekt, eller er det stor spredning blant oss?
Min klassereise er ikke så veldig lang. Den går fra fagarbeider/trygdet ufaglært som foreldre og slekt forøvrig til at jeg har blitt en dugandes ingeniør med ganske kul jobb. (Synes jeg.) Likevel er det ikke mange av mine kollegaer som kommer fra en bakgrunn som gjør at de helt skjønner min.
Jeg har samme utdannelse som faren min, så jeg har ikke beveget meg særlig langt. :) Moren min tok noe utdannelse før hun begynte å jobbe, og videreutdannet seg senere, og broren min har en hakket høyere utdannelse enn meg, men innen samme område. Så vi er ganske samlet. Ingen av besteforeldrene mine hadde høyere utdannelse, så det som har vært av klassereise, var det foreldrene mine som tok.
Mannen har reist lenger enn meg. Moren hans fikk barn tidlig og faren hans jobber i forsvaret (har i dag en grei stilling, men ingen høy formell utdanning). Han har vokst opp under ganske andre forhold enn det vi i dag tilbyr våre barn.
Jeg har også reist litt, men er på en måte tilbake. Mine bestefedre var nemlig rimelig velutdannede menn. Min far var akp'er og valgte i mange år å jobbe som bygningsarbeider på tross av utdannelse (på teknisk fagskole). Mamma ble sykepleier.
Både jeg og mannen har forholdsvis lang utdannelse og (relativt) godt betalte jobber. Slik det ser ut nå oppdrar vi to akademikerbarn.
Vet faktisk ikke. Mine foreldre tok høyere utdannelse i voksen alder (begge på høyskole), så jeg har ikke noen bedre utdannelse egentlig (5 år på universitet), men jeg tok utdannelse direkte og jobbet ikke ufaglært i mange år. Mannen har tatt et større sprang.
Njeh, marginalt tror jeg.
Min far har Bankakademiet, som det heter så fint, og har jobbet i bank i alle år. Først som vanlig kasserer, senere har han videreutdannet seg til at han i dag har en ledende stilling innen IT i bankverden. Min mor har dobbelt fagbrev, først som frisør m/mesterbrev og siden innen kontorfag.
Jeg har høgskoleutdannelse innen IT.
Det er mange med høgskoleutdannelse i slekt og familie, men det er sterk overvekt på sykepleiere. Sånn sett er det jo fascinerende at jeg har endt opp med jobb i helsevesenet. :knegg:
Nei, ikke noe særlig. Pappa er akademiker, og mamma har høgskoleutdanning. Jeg har litt mindre utdannelse, men er i samme sosiale sjikt.
Sambo har klassereist litt mer. Han kommer fra en arbeiderklassefamilie hvor begge foreldrene har hatt fysisk arbeid (frisør og baker), og jeg vil påstå at vi er middelklasse.
Pappa og mamma har gjort en mye større klassereise enn meg, de har begge gått fra arbeiderklasse til middelklasse. De er barn av henholdsvis elektriker og kjøpmann.
Både min mor og far er ufaglærte, begge er fra fiske- og bondeslekt på kysten. Både min bror og jeg har høgskoleutdannelse (han er ingeniør, jeg har noe tilnærmet bachelor). Ingen av mine foreldres søsken har utdannelse, men flere av mine søskenbarn har utdannelse/er faglærte.
Slik er det vel i grunnen med Sambo også, bortsett fra at hans slekt kommer fra byen.
Begge foreldrene mine har høyere utdannelse, og det har jeg også. Jeg har lenger utdannelse enn mine foreldre, men det kan settes på kontoen for "vanligere med høyere utdannelse i min generasjon enn i deres".
Økonomisk sett er jeg også omtrent der jeg var da jeg vokste opp, så nei; jeg er trygt plassert i den samme boblen som jeg vokste opp i, kan jeg si.
Ja, på papiret har jeg kanskje det? Pussig, for jeg tenkte akkurat på det da jeg jogget til jobb i morges - fra Groruddalen til Slottet. :humre: Foreldrene mine har gymnas, begge to, som de første i sine respektive slekter, og har hatt kontorjobber. Slik sett foretok også de en slags klassereise. Besteforeldrene mine hadde 7-årig folkeskole, tantene mine like så. Morfar var baker og drev kafé sammen med mormor, mens farfar i alle år jobbet på Akers mek. og farmor var hjemmeværende.
På grunn av tilfeldigheter, interesser, ambisiøs kjæreste som startet på NTH (og hadde høyt utdannede foreldre) og gode karakterer endte jeg med å ta hovedfag. Jeg er den første i slekta på begge sider som har satt mine bein på et universitet. Nå sitter jeg på jobb i en staselig, nyoppusset villa bak Slottet. :fnise: Når det gjelder utdannelse, jobb og økonomi har jeg vel kanskje "reist" litt oppover. Boligmessig har jeg holdt meg til min egen klasse (så langt), da vi bor i farmor og farfars blokkleilighet. :jupp:
Foreldrene til mannen min har for øvrig høyere utdannelse begge to, og den ene bestefaren også, så Blåmann har ikke foretatt noen klassereise.
Jeg befinner meg trygt i samme klasse som jeg ble født og oppdratt i. Mannen også. Vi har lengre utdannelse enn våre foreldre, uten at det er noen klassereise av den grunn. Mine foreldre foretok heller ingen klassereise, men svigerforeldrene mine gjorde det begge to.
Denne forskningen sier jo ikke noe "nytt" men den har jo en litt annen relevans en i f.eks tradisjonelle klassesamfunn som UK og Frankrike der sosial mobilitet oppover i samfunnet er tilnærmet lik null (i Frankrike i alle fall). Men så er det jo også stor forskjell på kulturell kapital og økonomisk kapital, om man kommer fra et "møblert hjem" osv. Det er mange lag og mange nyanser som teller når det kommer til hva slags "baggasje" vi gir våre barn.
Jeg er den eneste fra mitt kull fra den lille bygda jeg kommer fra som tok høyere utdannelse (sant). Jeg flyttet derifra så fort jeg var ferdig med vgs, hatet stedet og gjør det den dag i dag. De jeg gikk i klasse med bor der stort sett fortsatt, de har store fine hus, 2.3 barn i snitt, 2 biler og de jobber i "fabrikken" og i servicenæringen. Jeg bor i liten leilighet i "slummen" i Oslo (der jeg kommer fra er Grunerløkka "slummen") og har en "rar" jobb i noe de ikke helt forstår. Jeg tjener helt ok, men ikke så voldsomt mye mer en 3 skift arbeidende industriarbeider i Norge.
Poenget mitt er hvem er hvem her? Mine barndomsvenner ser helt klart på meg som "taperen" i det store og det hele men per akademsik definisjon så er det ikke slik. Det blir veldig feil for meg å si at jeg har gjort en klassereise selv om jeg helt klart brøt med mønsteret fra stedet jeg kommer fra, og fra familien min forsåvidt (med unntak av faren min).
Foreldrene mine gjorde en motsatt klassereise og var de første i familien på mange hundre år som droppet høyere utdanning. De er middelklasse på en rekke ting (bøker, aviser, mat, smak, stil osv) men også arbeiderklasse/lavere sosiale lag på en del ting.
Jeg er middelklasse og har på en måte klassereist, på en annen måte ikke.
Nei, har samme utdannelse som foreldrene mine. Mannen min har høyere utdannelse, i motsetning til sine foreldre som ikke har mer enn grunnskolen. (Ei venninne av meg har imidlertid foretatt en lang klassereise, foreldrene hennes har 9 års grunnskole mens hun har fullført doktorgrad.)
Nei, det synes jeg ikke. I Norge, som har så likt lønnsnivå mellom høyt utdannede og ufaglærte, så går klasseskillene på noe mer enn kun lønnsnivå. Du har jo gått inn i en annen subpopulasjon av befolkningen.
Ja, det var egentlig litt av de tankene jeg hadde også - etter at jeg hadde skrevet innlegget mitt. Det er ingen tvil om at mange av mine gamle klassekamerater uten studielån tjener mer enn meg i et livsløp, f.eks. - kanskje også i ren årsinntekt per i dag.
Kommer fra middelsklasse. Tok høgskoleutdannelse og begynte i jobb i fjor høst.
Er nå kreftsyk for resten av livet og forsvinner ned til "trygdeklassen". Skal hospitere i jobben min framover. Ikke mye klasse over det..... men masse livskvalitet for meg.
Visste ikke forresten at det vi handler har med vår "klasse" å gjøre. Innser at som trygdet så blir det ikke mye klasse over det man kjøper inn ;)
Jeg er litt usikker på hva som menes med klassereise, egentlig.
Faren min kommenterte her om dagen at jeg hadde gjort en klassereise, og jeg merket at jeg egentlig ikke likte det begrepet. Jeg tror jeg oppfattet det som litt som et ønske om å fjerne meg fra mine foreldre og bakgrunnen min - og det er et perspektiv jeg ikke liker helt, kjenner jeg. Føles muligens som en form for "snobberi"? :vetikke:
Men; ingen av mine foreldre eller besteforeldre er akademikere, jeg har vokst opp i blokk og lite rekkehus. Pappa har jobbet 40 år i samme bedrift, og sitter som leder der i dag. Mamma har vært sekretær, og etter hvert saksbehandler i samme firma. Til gjengjeld har leiligheten vært proppfull av skjønnlitterære bøker, som har blitt lest av alle familiens medlemmer.
Dersom klassereise innebærer at jeg, i motetning til mine forfedre, har universitets/embetsutdannelse, så har jeg foretatt en klassereise. Jeg vil imidlertid hardnakket hevde at jeg har de samme verdiene - og jeg er og stemmer politisk på samme parti som jeg gjorde før universitetsutdannelsen min.
Derfor; hva er f. eks middelkasse? Hvilke klasser har vi i Norge i dag - og eventuelt kontra forrige/tidligere generasjoner? Det finnes åpenbart masse forskning på dette, så åpplys meg!
Hvor mange klasser har vi egentlig i Norge? Jeg synes mye av det som nevnes her er nyanser innenfor middelklasse. Middelklassen er voksende i Norge. Det er flere som tar lang utdannelse og som tjener nok penger til å opprettholde en bostandard som karakteriserer middelklassen (som i mine øyne spenner fra leilighet til byen til ganske store hus i distriktet). Middelklassen blir vel også ofte delt i høyere og lavere middelklasse.
Anda, hele innlegget ditt er som om jeg skulle ha skrevet det selv. Vi har veldig lik bakgrunn, og jeg tenker på samme måte som deg. Det er kanskje typisk for sånne som oss? Mannen min er veldig oppgitt over at jeg ynder å "snobbe nedover", noe som bl.a. gir seg utslag i store krangler om fremtidig bosted. Jeg kjenner at jeg er veldig ubekvem med å skulle flytte til et såkalt "finere" strøk av byen. Mye av dette går nok på tanker som jeg har fått inn med morsmelka, og jeg ønsker på ingen måte å markere noe brudd med bakgrunnen min.
Jeg tenker ikke inntektsnivå som definerende for klasseinndeling alene. Jeg tenker grad av utdannelse, syn på kultur, verdisyn også i tillegg til inntektssiden. Det er mange håndverkere som tjener myyyye mer enn meg. Men likevel er det ulik kultur til de grader i arbeiderklassen og i middelklassen.
Jeg opplever at Norge er meget tydelig delt i ulike klasser hvor kulturen er det største særpreget sånn når jeg skal plukke en egenskap rett ut av hodet. Mitt største sjokk som funksjonær var ikke at jeg tjente greit nok, men heller for eksempel synet på arbeiderrettigheter og fagforeninger.
Jeg har muligens det. Begge mine foreldre sluttet på skolen etter folkeskolen og har jobbet i organisasjonslivet(?) siden. Min mor begynte imidlertid å studere og ble cand mag i svært voksen alder - flinke mammaen min. Farmor var vaskehjelp og forkvinne i fagforeningen, farfar var håndtverker og mye arbeidsledig. På morssiden var mine aner småbønder. En doktorgrad og fast jobb i akademia er vel muligens en liten klassereise unna, men jeg er enig i Lisas poeng om at klassereiser ikke er et like relevant begrep som f.eks. i England eller Frankrike. Jeg vil tro at både mine foreldre og meg selv kan sies å høre til det brede lag - eller middelklassen.
Ja, når det gjelder utdanning i allefall. Har foreldre med husmorskole/fagskole og nå holder jeg på med doktorgrad. Når det gjelder økonomi så har vi det bedre enn mine foreldre hadde i samme livsfase, men det er nok min manns fortjeneste mer enn min. Jeg leser mye mer bøker enn dem og går mindre på revyer og slike ting. :knegg: Så jeg vil nok si at jeg har gjort en slags klassereise i grunnen. Ikke så mye som Ari Behn da, som har norsk rekord i klassereise i følge BT tror jeg det var.
Tja, klassereise? Jeg har en far som tok fagbrev i voksen alder og en mor som stort sett har vært dagmamma/fabrikkarbeider halve sitt liv. Jeg har tatt høy utdannelse, liker rødvinen servert i glass, ikke plast, og setter pris på å diskutere både politikk, religion og annet som ikke interesserer mine foreldre det minste. Hvis det kan defineres som to ulike klasser så har jeg tatt en klassereise ja.
Jeg liker heller ikke helt begrepet klasse. Jeg føler det er å plassere mennesker i båser. Samtidig har jeg sett at litteraturen om dette skriver om klasser.
Føler ofte når det kommer opp om klasser i media som "snobberi" uten at jeg klarer å forklare hvorfor her og nå. Kanskje er det mine fordommer :vetikke:
Man kan godt ikke like tanken på at det finnes klasser i Norge, men det er vanskelig å benekte at de finnes der. Det er lite tvil om at når folk tenker på hva sine "likesinnede" er så tenker de en gruppe mennesker med de-og-de hobbyene, interessene, yndlingslitteratur, yrker, utdannelser etc etc.
Jeg synes ikke det er noe feil med å lese bøker fra Bladkompaniet, men samtidig så er det ingen av mine venninnner (bortsett fra Teo som pleide å kjøpe seg en sånn bok etter siste eksamen for å motveie all den tunge litteraturen hun hadde pløyet gjennom) som leser det. Og det er ikke tilfeldig. De fleste mennesker liker å omgås folk de har noe til felles med, og språkbruken i Norge er utrolig presis sånn at de fleste gjenkjenner "sin" type folk i løpet av foruroligende kort tid.
I Norge passer egentlig "akademikerklasse" bedre enn noe annet, det er ofte det som er skillet. Og da tenker jeg ikke på at de som tilhører denne klassen er nødvendigvis akademikere altså.
Akademikerklasse var et mye bedre ord enn middelklasse ja. Jeg har ingen problemer med hvor jeg kommer fra - jeg kommer fra nedre arbeiderklasse. Men det var litt vanskelig med et godt navn på hvor jeg er nå.
Jeg snakker ganske lett med de fleste. Og har før om årene samlet stort og smått av det jeg kjenner i sommerfester. Det er alltid artig å se hvor kort tid det tar før håndverkerne er plassert sammen, akademikerne og musikerne og motorsykkelgjengen. De finner hverandre på et øyeblikk.
Jeg syns egentlig de to - akademikerklasse og kulturklasse sklir litt over i hverandre, i tillegg har man nå fått de kulturbrukerne som bevisst bruker det Bourdieu ville kalt lavkultur. Man får en slags forhøyet og ikke-ironisk bruk av "lavkultur", men som er fullstendig anderledes måten mennesker som kun benytter seg av "lavkultur" gjør det. Skillet går ved hva du har som referansegrunnlag for å benytte deg av kulturen, altså hvor "utdannet" man er i kulturbruk.
Nå ble jeg nesten litt svimmel av mitt eget innlegg. :svimmel:
Besteforeldrene på begge sider hadde kun folkeskole, og foreldrene mine hadde hhv gymnas og befalsskole. Faren min gikk ut av forsvaret mens jeg var liten, og har hatt en sivil jobb siden da. Ingen av de har høyskole eller universitetsutdanning.
Jeg har en mastergrad, og både utdanningsmessig og økonomisk har jeg nok gjort en reise. Mannen min har gjort en større reise, faren hans har folkeskole og moren hans er analfabet, han har mastergrad og direktørstilling. For oss er mye av reisen utdannelsespreget og økonomisk preget, ja.
Henger meg litt opp i det du nevner til slutt her. Språkbruk er definitivt ikke det jeg velger mine venner ut fra. Det er mer felles interesser og verdier. Nå har jeg utdannet meg i voksen alder og det gjør nok en forskjell det og. Dersom jeg utdannet meg i ung alder hadde nok kanskje min omgangskrets vært mer preget av de kontaktene jeg fikk i studietiden.
Jeg er egentlig glad for at jeg har mange ulike venner i ulike miljøer. Det gir meg en kunnskap og utfordring i forhold til synsvinkler og ståsteder. Samtidig er verdifellesskapet det som kanskje ikke blir så utfordret siden vi er ganske enige der. Men her får jeg utfordret det innimellom ;)
Jeg tror jeg er enig i dette. Må bare tenke litt på det først.
Når det gjelder det med språkbruk så er det interessant. Jeg skifter språk enormt i forhold til hvem jeg snakker med. Det er først når jeg kjenner folk veldig godt eller føler meg veldig på bølgelengde at jeg ikke lenger endrer språkføring etter hvem jeg snakker med.
Det jeg synes er kult er at jeg har lagt merke til at på FP treff snakker jeg stort sett meg-sk.
Både jeg og sambo har nok foretatt en klassereise sånn utdanningsmessig, men vi er veldig opptatt av ikke å fjerne oss fra bakgrunnen vår. Kjenner meg veldig igjen i det Anda og Elinblu sier, og jeg bor og forblir nok på østkanten av byen. Jeg er også litt "motsatt" opptatt av f.eks hus og biler, og kunne aldri funnet på å kjøpt BMW eller Audi :sparke:
Tja, jeg har nok det. Jeg er oppvokst hos mor med 7-årig grunnskole (gamlisforeldre) og far med grunnskole + teknisk fagskole - selv har jeg hovedfag. Min mor har et fysisk krevende arbeid, men far jobbet flere år til sjøs før han fikk en lederstilling på fylkeskommunalt plan.
Hva kulturell kapital angår, har jeg iallefall reist.
Jeg tror ikke jeg har reist særlig langt. :gruble: Mor med noe småtteri fra videregåendenivå (jeg vet ærlig talt ikke hva, sånn utenom sømutdannelse), far med mange år på universitet og helt klart en akademikertype. Min mann har utdannelse på videregåendenivå, og jeg høyskoleutdanning. Vi vaker mellom arbeiderklasse og middelklasse vil jeg tro?
Jeg tror det ligger litt snobberi i å bli boende også. ;) Og da bruker jeg meg selv som eksempel altså, jeg beskylder ingen andre. Jeg har valgt å bosette meg i samme sentrumsbydel som jeg vokste opp i, og det jeg ser, er at de som velger å bli boende her er nettopp de som har utdannet seg og er storforbrukere av kultur. De jeg gikk på skole med som ikke har så lang utdannelse, eller er så interessert i kultur, de har prioritert å flytte til større hus litt utenfor sentrum. Endel av de kommer fra familier med enda lavere/ikke-eksisterende utdannelse enn dem selv, og det virker som de har hatt et større behov for å fjerne seg. Evt. at jeg har hatt et større behov til å vise at jeg ikke vil fjerne meg.
Glitterchick: Enig, det er nok noe omvendt snobberi som ligger bak. Vet ikke om jeg er redd for å framstå som vellykket eller om andre har behov for statussymboler for å gjøre nettopp det? Kanskje begge deler.
Tja, mine besteforeldre var arbeiderklasse/småbruk, men mormor var visst fra en fin handelsfamilie, men kontakt og arv ble brutt fordi moren hennes giftet seg nedover. Mine foreldre bærer preg av arbeiderklassebakgrunn i holdninger, men pappa er ingeniør og mamma tidligere regnskapsdame før uførhet. Jeg er fra beste Oslo østkant, og har kjent godt på fordommene fra andre da jeg begynte i arbeidslivet. Jeg har ikke høyskoleutdannelse, men har jobbet innenfor finans hele tiden, og anser meg for å være middelklasse, og synes holdningene til mine foreldre når det gjelder rikdom og næringsliv er innsnevret. Men pappa er veldig kunnskapsrik og de har nok også fjernet seg litt fra sine foreldre igjen. Mannen min er akademiker med far som også har høyere utdannelse, moren har ikke.
Jeg vokste opp i middelklassehjem, og er middelklasse nå. Min far er den som har klassereist lengst, fra arbeiderklasseoppvekst i en familie på fem som hadde ett rom og kjøken og delte utedo med tre andre leiligheter, til middelklasse og den første i familie som har universitetsutdannelse.
Du misser poenget mitt litt her. Det man ofte ubevisst gjør er at man screener folk ut fra språkbruk og ofte gjetter ut fra den hvilke interesser og verdier man har. Jeg tror for eksempel at det hadde tatt deg høyst et kvarter å finne ut om vi hadde hatt felles interesser og verdier om vi hadde møttes på et FP-treff, bare ut fra hvordan jeg snakker.
Det viser jo hvor sammensatt det er. Jeg har flyttet. Et av hovedargumentene mine nettopp mot å flytte er de fordommene jeg erkjenner å ha mot "typisk vestkantstrøk". Etter fire år kan jeg heldigvis begrave mange av dem - selv om jeg måtte kjenne litt ekstra på dem da Andungen begynte på skolen, og kretsen for de vi forholder oss til i hverdagen økte. Noe av det jeg ser på som hovedoppgaven til oss som foreldre er jo å klare å gi barna våre fundament til å bli OK mennesker, med evne til å ta gode valg. Og det inkluderer å ikke bli "vestkantsnobber".
Mens jeg faktisk har flyttet - og prøver febrilsk (?) å benekte en klassereise, kanskje. Og å finne ut av mine egne fordommer. Da jeg fortsatt bodde hjemme hos foreldrene mine og nokså bevisstløs begynte på en vestkantskole, slo jeg om til bredere oslomål enn jeg gjorde da jeg begynte. Og det var muligens mitt ungdomsopprør. :knegg:
Her burde jeg sitert Elinblu også, som sier det samme.
Men som en som har flyttet til Oslo, så er det noe som slår meg altså, det er sånn sterk tilhørighet til bydelen man har vokst opp i Oslo. Hvor man bor betyr faktisk noe. Mannen min og jeg som ikke er vokst opp i Oslo byttet på å by på leiligheter på Majorstua, Smestad, Tøyen og Vålerenga, og etter hva jeg har fortstått senere så hadde det valget som vi tilfeldigvis havnet på, mye å si. Flere spørsmål fra kolleger og slikt: Hvorfor i alle dager bor du der? Akkurat som at det er en statement og ikke tilfeldigvis den budrunden vi vant.
Her er du inne på mye riktig. Til at Oslo har et rykte på seg å bestå av nesten bare innflyttere uten følelser og tilhørighet til byen, så er det veldig mange sterke følelser og tilhørighet for de som er vokst opp der. Og en del bruker adressen som et statement. Det gir signaler og det gir status. Jeg har hørt en del rare kommentarer fra finansfolk og andre opp gjennom årene, og fra mitt ståsted høres det utrolig snobbete, nedlatende og virkelighetsfjernt ut.
For min del er det ikke et statement, men jeg ville ikke budt (bydd?) på et hus/leilighet hvis det/den ikke lå i et område med noen kvaliteter jeg var opptatt i forhold til den perioden jeg skulle bo der. Jeg har derfor, etter at jeg flyttet hjemmefra, bodd på henholdsvis Majorstua, Ila, Bjølsen, St.hanshaugen, Majorstua igje og der vi bor nå.
Bakgrunn for stedsvalg har vært gjort ut fra periode i livet; student, "dink", småbarnstid, skole-reisevei-jobb-nærhet til fritid.
Du har nok veldig rett. Jeg har en veldig liten radius jeg kunne tenke meg å bo i, og selv om jeg har fått masse pes for å mislike vestkanten sterkt her inne før, så er det ikke spesielt mye lengre øst jeg har lyst til å flytte heller. Grensen i øst går rundt Helsfyr, i vest Bislet.
Venner jeg har som bor på vestkanten er i stor grad innflyttere, og de har ofte bodd flere steder i Oslo underveis, mens de som bor på østkanten er de som har vokst opp i Oslo.
Jeg er veldig bevisst på hva de ulike bydelene har å tilby meg og familien, så det er nok et slags statement gjennom det, selv om det ikke er selve statementet som er hovedgrunnen til at vi bor hvor vi bor.
Tja, jeg tok vel klassereisen sammen med mine foreldre. Min far var fagarbeider da jeg var småbarn , tok høgskoleudanning og arbeidet seg opp til en stødig og velbetalt lederjobb innen jeg flyttet hjemmefra.
Litt usikker?
Inbiller meg at jeg er oppvokst i litt høyere middelklasse?
Høyt utdannede foreldre med godt betalte jobber.
Enebolig og inndørs svømmebasseng, i et bedre strøk.
Og med mine 3 år på videregående og tilhørende liv på en bondegård kan man vel si at jeg har reist ja :knegg:
Jeg er ikke engang oppvokst i Oslo, men nær nok til at jeg har store fordommer mot enkelte områder. Det er sammensatte årsaker til det, og det meste er nok å finne i oppvekst (og til dels også i studietid, den korte perioden jeg gikk på Blindern).
Jeg er vokst opp midt i Oslo og opplevde da jeg bodde i kollektiv i studietida at mine innflyttede venner var mye mer opptatt av akkurat hvor vi skulle bo enn meg. Det måtte være sentrumsnært og helst ikke et sted hvor man måtte bruke T-bane. For meg, som er vokst opp på noen hundre meter bak slottet, var det mindre viktig - det viktigste var selskapet og prisen, og jeg tok gjerne T-bane eller hva slags kollektivtransport det måtte være.
Mamma jobbet svært lite, og har ingen formell utdannelse. Hun var hjemme med barna. Tross dette var likestilling av kjønn en svært stor "greie" i vårt hjem. Noe som har preget meg en god del. Til tross for at familien min utenfra tegner et helt annet bilde. Der det er mennene som i stor grad har høyere utdanning og høyest lønnsnivå (ikke overraskende), mens kvinnene tar hovedansvar for hjem og familie.
Ja, det har meg merket meg også. Studentene vil bo i sentrum, og til og med Bjølsen var altfor usentralt når jeg studerte første gang. Jeg husker flere saker fra Universitas med tilnærmet tomme studentbyer et par t-banestopp fra sentrum, mens studenter gråt på forsiden av Aftenposten fordi de ikke hadde fått plass i siloen på løkka.
Da jeg studerte i Oslo, bodde jeg hjemme (i nabokommunen), så det vil jeg ikke ha på meg, altså. :hehehe: Jeg elsker kollektivtransport. (Hva svarer jeg på nå, egentlig? :skeptisk: Tror ikke jeg helt skjønte hva det innspillet hadde med diskusjonen å gjøre.)
Sorry - det var uklart. Det var en kommentar til innleggene som påpekte hvordan de som hadde vokst opp i Oslo var mer knyttet til bestemte bydeler enn det innflyttere blir. Jeg har opplevd at mine innflyttede venner har vært mye mer opptatt av akkurat hvor de bodde i Oslo enn meg som har bodd her hele mitt liv (og etter hvert på de fleste kanter av byen).
Og hvis jeg skulle knytte dette tilbake til klassediskusjonen, så har kanskje det noe med min utilpasshet med å bo på beste vest med den bakgrunnen jeg hadde. Vi bodde i tjenesteleilighet, men hadde lite penger, og det var ikke bare enkelt på Uranienborg skole på 70-tallet. Derfor var det overhodet ikke noe om å gjøre for meg å bli værende der, og jeg trivdes langt bedre på østkanten. Så jeg har kanskje gjort to klassereiser - en "oppover" til akademia og en bort fra beste vest og den etablerte øvre middelklassen som jeg likevel egentlig ikke hørte hjemme i - den siste er kanskje mer en økonomisk klasse.
Jeg syns det er vanskelig å definere om jeg har klassereist. Jeg hadde oldeforeldre med universitetsutdannelse og oldeforeldre som var fattige bønder med 13 barn. Begge bestefedrene mine hadde utdannelse (styrmann/flyveleder), med mer eller mindre hjemmeværende koner. Pappa tok bachelorgrad når jeg var tenåring og mamma jobber i Nav (uten utdannelse), men de var vel strengt tatt middelklassen også når pappa bare var styrmann. Både mannen og jeg har høyere utdannelse og tilhører middelklassen.
Vi er godt plantet i middelklassen, vil jeg si, akkurat som foreldrene våre. I allefall mine foreldre som begge utdannet seg til lærere. Mannens foreldre har i større grad tatt utdanning i de senere årene, men er absolutt middelklasse nå.
Jeg vil ikke si at jeg har tatt en klassereise, men kanskje en kulturreise? For meg er det vært både veldig positivt (jeg føler at jeg kan kommunisere med et stor antall mennesker, jeg har et stort "spenn", jeg ser som oftest ting fra flere vinkler) og negativt (jeg føler aldri at jeg treffer folk som "ligner" på meg, det er alltid noe som gjør at jeg føler en avstand, jeg tenker anderledes)
... Eller kanskje jeg bare er sær ... :knegg: (Det er selvfølgelig ikke like romantisk og bohemsk: "Ingen forstår meg! :dramaqueen: " eller rasjonelt og intelektuelt: "Folk som hører hjemme i flere kulturer vil ofte ikke føle seg helt hjemme i noen av de. :belærende: ", men kanskje ærligere? Hvem vet.)
Hvor går skillet da, mellom upperclass, middelklassen og hvamannåhar (arbeiderklassen?) som er under middelklassen? (Jeg tror det var Al Bundy som mente at alle definerer middelklassen som hvor man selv befinner seg. :humre: )
Vokste som Esme opp i middelklasse, øvre middelklasse, og er vel der i dag også - ellers har jeg en helt annen og høyere utdannelse enn noen av mine foreldre, men noe mer enn det kan jeg ikke sette fingeren på.
Jo, det har jeg vel. Foreldrene mine tok halve turen selv, fra bonde- og sjømannslekt til fagutdanninger (og så begynte pappa på juss da vi var små, men måtte gi opp pga. tidsklemma), og så har vi barna tatt høyere utdanning alle tre.
Økonomisk sitter vi også i en helt, helt annen posisjon enn foreldrene våre.
Ingen av mine foreldre hadde høyere utdannelse, så sånn sett har jeg vel reist en klasse opp, selv om faren min hadde topplederstilling i nordsjøen på slutten av sin karriere. Mamma har vært hjemmeværende så og si i alle år.
Livet jeg lever forøvrig (materielt og sosialt sett) er ikke noe annerledes enn deres.
Jeg er oppvokst i middelklassen og befinner meg der som voksen og. Og der trives jeg aldeles utmerket.
De fleste vennene vil jeg si er i samme klasse som oss, men vi har venner og familie som vi omgås regelmessig som er av høyere klasse enn middelklassen. Ingen som er lavere. (Tilfeldig selvsagt.)
Oh, yeah, dette har jeg brukt LANG tid på å skjønne, og skjønner det antagelig fortsatt ikke helt. Vi kjøpte hus temmelig tilfeldig, hadde ikke så mye tid og det skulle være passe stort og passe dyrt og ha rolig beliggenhet og hage og litt sånt mikk, og så endte vi her. Og først nå forstår jeg hvor tett det er knyttet til identitet, det med å bo i Oslo. Og enda mer når man flytter ut av sentrum, syns jeg.
Tja, kanskje jeg har det. Min mor var bare hjemme med meg til hun døde, men hadde handelsskole pr. korrespondanse. Min far har mesterbrev og ble senere uføretrygdet på grunn av yrkesskaden han pådro seg. Jeg har brutt alle tradisjoner i familien og er den av samtlige som har mest utdannelse. Livsstilen er vel mer kontinental enn tradisjonell. Så på en måte har jeg nok foretatt en veldig lang reise fordi jeg befinner meg i en subkultur som mine foreldre var milevis fra.
Ja, på et vis har jeg nok det, selv om foreldrene mine helt klart er middelklasse også. Ingen av dem har utdannelse utover folkeskolen og postskolen, men likevel har vi hatt nok til det som trengtes. Inkludert enebolig.
Jeg er siv.ing. og passerte mine foreldres lønn etter tre-fire år i arbeid, og har en klart høyere standard på bolig o.l. Jeg har også en helt annen referanseramme innen kultur.
Det med vennekrets er også noe jeg har tenkt ganske mye på. Det er en homogen gjeng, selv om vi bor over hele byen. De aller, aller fleste av dem har et lignende forhold til litteratur, musikk, film, politikk, reising og trening som meg selv. Det vil si, smaken er forskjellig, men engasjementet er ganske likt.
Tja. Jeg føler meg ikke i en annen klasse enn mine foreldre, men min mor var hjemmeværende uten utdannelse til jeg ble voksen og hun tok yrkesrettet videregående skole. Min far er selvlært, selvstendig næringsdrivende. Han tjener nok mer enn meg, men jeg har høyskoleutdannelse og jobber som mellomleder.
Tja... har vel aldri tenk slik på det. Men begge mine foreldre var utfaglærte sånn formelt sett, men min far jobbet hele livet på type Byggern og har bygget to hus og diverse terrasser :knegg: og min mor har alltid arbeidet med farver og sydd, drevet håndarbeidsforretning, ja, de har vært dugandes begge to.
Jeg ble alltid oppmuntra til å ta "skikkelig" utdanning, fordi min mors søsken hadde det, og jeg enda opp med hovedfag/lektor. Så jeg har vel kanskje det. Men det høres rart ut.
Høres ut som mine foreldre - men jeg definerer dette som arbeiderklasse?
Er under middels oppptatt av klassedefinisjon, så jeg har kanskje ikke helt greie på det?
Foreldrene mine tok klassereisen. Deres foreldre var bønder med småbruk, men begge mine foreldre har utdannelse. Pappa "bare" på vg-nivå, mamma etter hvert med høgskoleutdannelse. En av søsknene mine har fagutdannelse fra vg, ellers har vi høyere utdannelse.
Tja. De er ikke det nå, i hvert fall, de jobber innen bank/eiendom, har fænsi leilighet (om enn på landet), båt og hytte. De er ikke rike, men har absolutt det de trenger.
Definisjonen av klassene kommer vel helt an på hvem man spør?
Regner med at naboen min som driver en relativ stor bedrift uten noen høyskole/universitets utdannelse ikke regner seg som arbeiderklasse? Stor enebolig og hytte på fjellet. ;)
Mine foreldre har ikke utdannelse på høyskole/universitetsnivå. Men min far endte opp som leder og min mor har jobbet på kontor/sekretær. Så jeg var den første i min familie som satte mine bein på et universitet. Min søster fulgte etter. Alikevel regner jeg mine foreldre som middelklasse. Bra økonomi og vokst opp i stor enebolig i byn!
Så nei jeg har ikke foretatt noen klassereise.
Fasinerende og lese om Oslo forhold. Jeg var ikke klar over at det var så sterke skiller.
Tja, jo jeg har nok det. Min far er håndtverker, mens min mor har høyere utdanning som hun av helsemessige årsaker knapt har fått brukt. Selv har jeg høyakoleutdanning og er i gang med en mastergrad.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
-Trevor-R.jpg)
