Ja, jeg lurer på om vi setter FOR store krav til oss selv i hverdagen.
Jeg har plutselig blitt plassert på sidelinja som kronisk kreftsyk. Mens resten av "verden" er i gang med livet sitt har jeg fått tid til å tenke igjennom livet mitt.
Det er mangt jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes om jeg skulle leve livet mitt på nytt, men TID er det viktigste jeg har kunnet gi mine barn. Slik livet har blitt så er TID noe som koster penger. Men TID kan også være å senke kravene til alle ting vi skal klare.
Vi er vel den første foreldregenerasjonen som har vært så bevisst og opptatt av våre barns oppvekst og vårt eget ego. Tidligere generasjoner hadde en annen måte å tenke på. Der var man en del av et fellesskap. Fellesskapsverdiene sto sterke.
På 1950-tallet var det viktig å være en god husmor, mens barna måtte være ute å leke så mor fikk jobbe i fred. Da var det barna som skulle ta hensyn til de voksne, mens nå er det blitt mer motsatt. Dette endrer seg hele tiden.
Tidligere skulle kvinnen være en god husmor og mor. Nå skal vi kvinner være både mor, husmor, karrierekvinner osv. Mannens oppgave var tidligere å tjene til familiens hushold og gjøre "mannetingene" som gjerne var å snekre på huset, klippe plen, rydde snø, lese avisa når han kom hjem fra jobb osv. Heldigvis har vi kommet bort fra det ;)
Når jeg hører mange her inne snakker så opplever jeg at mange forventer utrolig mye av seg selv og hva de skal klare. Det ligger mellom linjene. Jeg er også en av de. Jeg vil klare ALT. Samtidig innser jeg at alt jeg mener jeg skal klare, klarer jeg ikke. Jeg er bare et menneske. Så ender man vel i dårlig samvittighet fordi man har høyere krav til livet enn det vi klarer å innfri.
I andre kulturer tenker man helt annerledes i forhold til barna. Man lever tettere sammen og det forventes at de større barna tar ansvar som et medlem av samfunnet man lever i. Det er en selvfølge i samfunnet og for barna. Vi alle handler jo ut i fra hva de rundt forventer av oss.
Mange tanker fra meg her. Hovedspørsmålet er: Forventer du og de rundt deg for mye av dere selv?
Psst. Dette er ikke ment som en kvinnesaksdiskusjon fra min side. Jeg refererer bare til historien slik den har vært...
Vanskelig å svare på for min del. Det er mulig jeg setter for høye krav, men jeg opplever også at "livet leves forlengs, men blir forstått baklengs". Jeg er nå ute av småbarnsfasen, og jeg opplever jo nå den fasen som helt anderledes enn da jeg faktisk levde i den. Jeg tror at det å ha et slik perspektiv som jeg har nå, hadde vært umulig å hatt da - og jeg tenker også at det kanskje er der du også er? På grunn av din livssituasjon har du en helt annen erfaringsbakgrunn, og et helt annet perspektiv enn mange andre?
Og personlig tror jeg ikke at perspektiv er noe som er så lett å overføre. (Eventuelt er jeg bare litt senere enn de fleste. :humre: Det minner meg forreste på ordtaket som sier noe ala "Et geni lærer av andres feil, vanlige folk lærer av sine egne feil og en idiot lærer aldri". Jeg synes det sier mye om hvor avhengig vi er av erfaringsbasert kunnskap for å reellt sett lære noe.)
Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.
Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".
Altså ta nå ikke det helt ordrett, men skjønn mentaliteten. Dette var selvfølgelig sagt i aller beste mening, for å gi selvtillit og pågangsmot, noe det også har gjort, men samtidig sier det implisitt noe om at det du ikke oppnår/gjør/utretter er fordi det er viljen din det er noe sløkket med.
Jeg kjenner litt på denne når jeg føler meg utilstrekkelig.
Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?
Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.
Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.
Man kan nok ha utfordringer i livet, uten at man nødvendigvis er usikker på om man kan innfri på en god måte.
Et eksempel, jeg kan godt tenke meg å gå Besseggen. Jeg har hørt mye om turen, den har en kulturell tilknytning (fra Ibsen sin Per Gynt) og turen vil nok være en utfording for meg. Men jeg er ikke usikker for at jeg ikke skal innfri på en god måte. Jeg opplever ikke noe "prestasjonspress" i forbindelse med en slik tur. Jeg tror det er viktig å skille mellom det å ha utfordringer og det å ha et prestasjonspress. Det er ikke nødvendigvis ett 1:1 forhold mellom de to.
Det er en veldig viktig ting å lære barna: Om du ønsker noe, så vurder hvor mye arbeid som trengs, og så gjør det. Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Hva, er du også en som prøver å fremstillle seg som superwoman? :knegg:
Jeg tror ikke jeg har så veldig høye krav til meg selv og mine nærmeste. Jeg har valgt å være selvstendig næringsdrivende istedet for å ha fast jobb, dette for å kunne styre tiden min helt selv. Tjener bare en brøkdel av det jeg ville gjort om jeg hadde fast jobb, men det er et valg det også. Tid koster penger, og jeg har valgt å ha tid.
Skjønner godt at denne treffer deg når du føler deg utilstrekkelig. Det er litt farlig å ha en sånn "du kan alt hvis du bare vil nok"-mentalitet, i alle fall hvis man ikke er veldig kritisk til hvilke situasjoner man bruker den i. For det er jo ikke sant. Man kan ikke bli popstjerne bare fordi man vil det veldig, for eksempel. Det finnes i realiteten mange grenser og hindre. Og det er ikke noe vits i å skape falske forhåpninger som til syvende og sist ender som mislykkethet.
Tja, noen ganger er jeg urimelig i forhold til meg selv, men i det daglige så tror jeg at jeg har realistiske krav, og når jeg ikke oppfyller dem så er det fordi jeg er trøtt og sliten. Trøtt og sliten kan gjøre noe med både humør og motivasjon. Når huset flyter er det ofte fordi jeg heller ser tv enn å rydde en kveld eller 2. Hadde jeg gått inn for det hadde vi nok kunnet hatt det enda mer strigla hjemme. Men i forhold til ungene forsøker jeg å gjøre det best mulig. Så kan man feile, og så forsøker man på nytt igjen. Jeg vil forsøke å gjøre det bra. Det er et mål for meg at ungene skal ha det bra. Bare å tenke på det og forsøke er bra i seg selv synes jeg. Å bry seg.
Jeg vet dog at jeg er veldig heldig med at både jeg og mannen har jobber som er fleksible på mange måter, og at det gjør hverdagen vår "enklere" enn hos mange andre. Det skaper på en måte mindre frustrasjon og følelse av å slites mellom hjem og jobb. Jeg og mannen ♥ er dessuten flinke til å innrette oss slik at vi selv føler at ting fungerer.
Amen. Det er jo det det handlar om. For meg er det t.d. revnande likegyldig om svigermor synest huset er skittent og rotete, eller om nabodama meiner eg er ei sjuske som aldri stryk noko som helst. Det er ikkje viktig for meg, ergo er eg ikkje villig til å bruke tid på det.
Spennende tema.
Jeg tror at det største problemet for min del er å akseptere at kravene må senkes innimellom. Jeg har på en måte hatt "ta meg sammen og være flink" som løsning på alt mulig. Nå prøver jeg å lære meg at man noen ganger ikke bare kan "flinke seg opp" til kravene man vil innfri, men akseptere at i noen situasjoner og livsfaser så klarer man kanskje ikke alt man ellers ville ha klart. Min løsning på problemer har alltid vært å yte mer. Ikke å forvente mindre av meg selv.
Huff! Jeg tror jeg må lære meg at min skriftlige fremstilling ikke blir oppfattet slik som min muntlige. Jeg mente ikke å være frekk, ang. det med superwoman, altså. Det var spøkefullt ment. Det var sagt fordi endel av kravene nettopp går på det at du skal føle at du mestrer alt.
Jeg trodde ikke Jessica snakket kun om hvilke krav vi setter til oss selv, men generelt hvilke krav som stilles. Jeg kan også oppfylle de kravene jeg stiller til meg selv, men likevel føle meg utilstrekkelig fordi jeg føler at andre mener jeg burde klare mer. Og her er jeg enig med deg at mange sikkert ser krav som ikke er der.
Hva legger dere i å strekke til da? Hva handler det om?
Psykiske ting, humør, hus, tilstedeværelse, omsorg, jobb, parforhold, venner? Hva handler det å strekke til om for dere?
Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs. Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.
Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. :nemlig: ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.
Lillesøster snart spesialpedagog (siste året) var på besøk her i går kveld. Hun hadde fått fnatt av en undervisningsinspektør som på foreldremøte veldig ensidig hadde messet om at "barn får til det foreldrene forventer av dem, så det er viktig å forvente mye".
Jeg vil anta at man gjennom studiet, case og ikke minst eksterne forelesere fra "felten" får høre en del eksempler på forstrekte barn. Flytsonen er viktig.
Det som ligg i dette utsagnet er jo nettopp at det er varierande kor mykje arbeid ulike menneske må/er villige til å legge i det å komme "dit dei vil". Nokre går ut av vgs. med berre 6-arar og kan hoppe direkte over på legestudiet. Andre brukar 10-15 år på å jobbe for dei karakterane som skal til for å komme inn, og ofrar mykje på vegen dit fordi drømmen om legeyrket er så stor.
Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).
Veronal: Jeg skjønner den tolkningen og er veldig tilhenger av den mentaliteten, men det er viktig å nyansere. Av og til så oppstår hinder som ikke viljen eller all verdens øvelse kan gjøre noe med. Da er det viktig å samtidig ha i bakhodet at man ikke blir definert ut fra hva man utretter/får til.
Ja om det var slik at det var den personlige drømmen som var drivkraften. Dersom det derimot var en tro/ overbevisning om at man MÅ bli lege for å være noe, som var drivkraften til å bruke 10-15 år på å komme dit. Kan det hende at det koster mer enn det smaker.
Enig, så lenge fokuset er at det krever en innsats. En tendens i tiden er at veldig mange barn og unge oppdras i en falsk tro på egne gudegitte evner, at det kan klare hva som helst bare i kraft av at de er den de er - spesielle, unike og universets sentrum. Jf. Idol-deltakere o.l. blottet for talent, men som allikevel blir snurte over ikke å komme videre. Så en liten reality-check (pun intended) kan jo av og til være på sin plass.
Ja, det ser i alle fall heldigvis ut som om det er stor bevissthet rundt akkurat dette innen spesialpedagogikken nå.
Selv har jeg jo barn som har møtt en del idiotiske "du kan hvis du vil"-utsagn som sikkert var godt ment, men som gikk utover selvfølelsen for noen som f.eks. hadde nevrobiolgiske grunner for å ha håndskrift som en lege på fylla. Og etter hva jeg hører fra søsteren min så brukes nettopp den godt mente "du kan hvis du vil" ofte slik at barn forstrekkes.
Det er jo f.eks. litt kjipt å si til en unge som sitter i timesvis for å få til en noenlunde lesbar håndskrift at "du kan hvis du vil". Da betviler man på en måte motivasjonen og innsatsviljen.
Alfa har skjønt det. Det er viktig å kunne virkelig ta en realistisk vurdering av hva som trengs for å komme dit man vil. Og er det mer enn hva man er villig til å gi, så heller finn et annet mål.
Og ja, man kan ikke bli garantert filmstjerne eller astronaut, men for de aller fleste så er det ikke der man sliter, det er mye mer hverdagslig ting enn det.
Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.
Det viktigste er at de må lære seg at om de ønsker/ønsker ikke en konsekvens, så må de gjøre/ikke gjøre de handlingene som kan føre til denne konsekvensen.
Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.
Jo, men det er det jeg mener. Sjefen min på jobb forventer at jeg gjør en ok jobb. Det ligger helt innenfor det jeg greier. Ellers så er det da ikke så mange forventninger føler jeg? Jeg tror de kommer av at man føler de mer enn at de er reelle.
Du sier at du føler at andre mener du burde klare mer. Jeg skjønner ikke helt den der. Er det venninner? Familie? Mannen? Er disse forventningene reelle?
For når det gjelder ting som husarbeid som et eksempel så tror jeg faktisk at absolutt ingen i familie eller venneflokk har noen som helst formening om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre.
Jeg er ikke enig i det. Alle kan selvfølgelig bli bedre i alt, men alle kan ikke komme like langt. Alle kan ikke bli fotballproffer i England, alle kan ikke bli toppledere, alle kan ikke få bare toppkarakterer etc.
Alt kommer selvfølgelig på hva man legger i "så langt man vil". Jeg er helt enig i at man ikke kommer noen vei uten å prøve eller øve, men det er ikke gitt hvor langt man kommer heller.
Nei, men må man gjøre det til en stor sak? Pågangsmot og øvelse må til for veldig mye. Hva man ikke klarer likevel, får man så evt. ta etter hvert. Noe oppdager man jo også av seg selv. Men erfaringen av å klare noe fordi man legger arbeid i det vil jeg uansett tro er større og mer viktig, enn at noen mål i livet kanskje er litt urealistiske. F.eks. er det svært viktig i forbindelse med selvstendighet i forhold til skolearbeid. Man vet man kan klare mye, fordi man har "redskap" til å tilegne seg ting.
Det blir jo heilt på sida av denne diskusjonen då, Imma.
Men for å svare på spørsmålet ditt: eit vesentleg poeng i den samanhengen er jo kor vidt barnet jobbar for å nå sine mål, eller om dei jobbar for å nå mål andre har sett for dei. Det er ikkje snakk om å klare kva det skulle vere. Det er snakk om å jobbe for- og ofre det ein er villig til å ofre for å nå sine mål.
Det er nå i svært mange tilfeller sant da. Og hvis de har lært seg til å jobbe hardt for å nå målene sine, så stiller de uansett sterkere den dagen de oppdager at målet var uoppnåelig, enn de gjør hvis de ikke har lært seg til å jobbe.
Hilsen hun som ikke hadde talent nok til å bli konsertfiolinist enda hun jobbet som bare det, og som derfor byttet mål og erfarte at evnen og viljen til å strekke seg etter et mål er universelt nyttig.
En viss bevisstgjøring på mulige begrensninger er jo aldri feil. Men kanskje først og fremst en god forklaring på hva veien mot et mål innebærer av eventuelle offer og innsats. Så kan barnet/ungdommen selv ta valget. Prøving og feiling.
[Ser for meg Veronal: "Vil du virkelig tegne en heisekran? Ok. Den ser sånn og sånn ut, du må regne med å bruke minst en halv time på å få den ferdig. Vil du fremdeles tegne en heisekran?" :knegg: ]
Det er nettopp dette, "så langt man vil". For om man tar fotballproff i England da, så er det jo sånn at det er bare de som faktisk tenker at de klarer det om de gir alt som greier det. Uansett, om et barn har såpass høye mål så må man jo ta en prat med barnet og fortelle at om det faktisk ønsker dette så koster det enormt, og at barnet må ta en vurdering etter hvert om all jobben er verdt det, og at det fortsatt ikke er en garanti.
Uansett, problemet er jo ikke som oftest at barn jobber seg ihjel for å bli fotballproff og så blir rasende når de som 17-åring innser at det ikke blir noe av, problemet er jo at barn ikke skjønner at de blir ikke fotballproff uten å trene masse, at de må gjøre en innsats. Om sønnen min ytrer slike ønsker (Gud forby) så kommer jeg jo til å si at "det krever enormt med innsats, da får du begynne å ta treningen alvorlig nå", jeg kommer jo ikke til å si "det klarer du garantert! Bare øv!"
Men i oppveksten må man noen gang også jobbe for mål andre har satt for én. Det er en del av læringsprosessen mener jeg, i forhold til å skulle vokse opp og bli et selvstendig menneske. Så må vi voksne være der som dette stilaset som ser både muligheter, midler og behov for innsats. Så backer vi ut etter hvert. Noen ting får vi til sammen i dag, og så får de det til alene etter hvert. Bare det å ha mot til å gå i gang med ting og vilje til å bruke tid på noe, er viktig i seg selv. Hvorfor drepe denne lysten med å ta gnisten fra dem før evt. verden konfronterer dem med realitetene når tida er der.
Det er veldig forskjell på hvilke krav man setter til seg selv og hvilke krav man lar omgivelsene sette til seg synes jeg. Jeg har ingen problemer med å iblant føle at omgivelsene krever mer av meg enn jeg er i stand til å klare. Men så viser det seg at om jeg virkelig, virkelig må, så klarer jeg det likevel. Dog er det noen ganger ikke verdt innsatsen.
Om krav jeg setter til meg selv så er jeg litt sånn at jeg har lett for å sette de kravene innenfor komfortsonen jeg. Jeg krever ikke noe av meg selv som det er totalt urealistisk at jeg får til. Men jeg kan jobbe svært, svært hardt for å nå et mål jeg selv mener er realistisk. Noen ganger klarer jeg det ikke, og da blir min horisont over hva som er realistisk justert til et nivå som stemmer bedre for meg.
Når det gjelder de som purunge stiller i Idol totalt blottet for talent så er de unge og helt urealistiske i forhold til hva de kan nå. Også får de forventningene sine justert (forhåpentligvis uten å bli slaktet) og neste gang de setter seg et mål så er det et mer realistisk et. Jeg synes den evnen til å forsøke å strekke seg etter stjernene er noe av det fineste med ungdom jeg.
Tja, jeg er ikke helt enig i at mange kvinner setter for høye krav til seg selv, men om det er forventet er en annen sak. Men sjalusi, misunnelse, ambisjoner, status, flink pike-syndrom, oppdragelse osv gjør jo at mange stiller krav til seg selv som kan være for høye, lite realistiske og lite sunne.
F.eks at man i familien føler press (innbilt eller ikke) om å få like høy utdannelse eller like fin bil eller hus som broren sin. Eller at man tror omgangskretsen forventer (eller at man selv liker å briefe) at huset har siste interiørnytt, 5-retters middag man disker opp med og en flott jobb å vifte med. Man kan være oppdradd av en mor som slet seg ut på å ha huset prikkfritt, for ikke snakke om barna, og da viderfører man ofte dette, kanskje uten å ville det, men at presset ligger der i bakhodet.
Jeg tror jo ikke du vil si det, men jeg tror faktisk at det finnes foreldre som helt unyansert formidler denne "du klarer alt du vil"-teorien for barna sine. (Noe som bør føre oss til at det aller, aller viktigste man gjør er å velge sine foreldre med omhu. Det er en meget bra start. :humre: ). Og hvis man blir flasket opp slik vil alle feil, alle prestasjoner som blir mindre enn forventet alltid vil speile tilbake på barnet. (Dette minner meg om en artikel jeg lest at de "ekte" arbeidsnarkomane jobbet for at de ikke greie å la være å prestere. De som bare "så ut som arbeidsnarkomane" jobbet fordi de syntes det var gøy.)
Jeg tror vi er inne på noe når vi snakker om denne "Du kan alt du vil bare du legger ned nok innsats"-doktrinen. Det handler jo om den den amerikanske (vestlige?) drømmen om at alle, uansett bakgrunn, kan komme like langt om de bare jobber nok for det. Hvis vi tror på dette, så innebærer store muligheter og håp for alle, men også et stort ansvar.
Og jeg tror den dårlige samvittigheten og dårlige selvfølelsen for å ikke være bedre enn vi er i allefall kommer delvis fra dette. Vi har jo muligheten liksom, eller?
Jeg klarer det overhodet ikke selv, men jeg tror mye ville vært gjort om vi klarte å slå oss til ro med å bare leve og nyte fremfor å alltid strebe videre mot stadig høyere mål.
Sånn muligens litt på siden av tema, så synes jeg at jeg treffer like mange menn som kvinner som setter for høye krav til seg selv. Samtidig kjenner jeg ganske mange kvinner som jeg synes setter ubegripelig lave mål for seg selv, så jeg kjøper ikke egentlig påstanden om at kvinner setter spesielt høye krav til seg selv (mer enn menn, altså).
Og ja, jeg vet at det finnes veldig mange kvinner som setter utrolig høye krav til seg selv; det er ikke det jeg snakker om. Jeg tror bare ikke nødvendigvis at det er "typisk kvinner"; jeg tror det er en personlighetgreie, og at det er hipp som happ om det er menn eller kvinner som driver med slikt.
Ja. Jeg stiller krav til meg selv som jeg ikke greier å oppfylle. Kravene er ikke høyere enn det jeg tror alle andre har, men jeg ser allikevel ikke ut til å være i stand til å greie dem.
Jeg er ekstrem-oppdratt etter denne "du klarer hvis du vil"-tankegangen og er overhodet ikke plaget med dårlig samvittighet eller selvfølelse. Og jeg har tenkt, jeg tror det er fordi jeg har stått fullstendig fritt til å gjøre "hva jeg vil". Mine foreldre spurte for eksempel tre uker før jeg begynte på NTH om hva jeg egentlig hadde bestemt meg for å studere.
Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.
Det som faktisk står:
Esme har en interessant utdannelse.
Veronal har flotte systemer for husarbeid.
Skilpadda har alltid god tid til sønnen sin.
Teofelia har alltid god norsk.
aC har alltid spennende liv.
Det som oppfattes:
Alle unntatt meg har en interessant utdannelse.
Alle unntatt meg har flotte systemer for husarbeid.
Alle unntatt meg har alltid god tid til sønnen sin.
Alle unntatt meg har alltid god norsk.
Alle unntatt meg har alltid spennende liv.
Det er jeg helt enig med deg i, men så tar kanskje mange menn igjen med å føle sterkere på at alle andre jobber mer enn meg og har bedre karriere, alle andre er mer handy og snekrer flottere bokhyller, og alle andre bygger hytte eller eneboligen sin selv, eller hva vet jeg. Jeg tror i alle fall ikke det er noen mangel på drivere hos menn heller, selv om de ganske sikkert ikke er de samme som hos kvinner, så generelt.
Jeg er helt enig i at den du klarer hvis du vil-tankegangen har mye positivt for seg. Hvis du ikke tror du klarer det så klarer du det hvertfall ikke.
Og det er klart at det å kunne stå fritt og bestemme selv hva du vil også er viktig. Sammen med det å oppleve støtte fra andre og å oppleve at en mestrer livet.
Men jeg mener det er en hårfin balanse her, mellom å sette seg riktige mål som er akkurat innenfor rekkevidde. Og å begrense områder man skal være god i akkurat nå. Det er en egen kunst, eller en ferdighet i allefall, å sette gode mål for seg selv og å være selvdisiplinert nok til å jobbe for dem.
smilefjes, det er mulig noen kvinner tenker sånn, men jeg tror (håper?) ikke det er så mange altså. Jeg tenker mer at Alle har sitt.
Eksempel: P var veldig glad i å trene. Så fikk hun MS. Hun trente og trente, det var bra for henne. Hun satte seg mål om å løpe Oslo maraton året etter. Du kan om du vil. Hun ville absolutt. Trente og trente, men tilslutt ville ikke kroppen samarbeide. Hun taklet det greit og nedjusterte kravene til seg selv. Men for å takle en sånn opplevelse, uten at det kun føles som mislykkethet og nederlag, trenger man mer i bagasjen enn et "du kan om du vil." Man trenger en bevissthet om at man ikke er det man utretter. Det er ikke alltid øvelse og vilje og hva man er villig til å ofre. Noen ganger er det ting man ikke har kontroll over som avgjør. Uten at jeg dermed sier at man ikke skal bygge opp under barns intiativ og mål.
Jeg mener at det som har preget oss i barndommen har mye å si for hvilke verdier, krav, og hvilket syn vi har på oss selv som voksne. Derfor synes jeg barneperspektivet er ytterst relevant i denne diskusjonen.
Jeg er virkelig glad for at jeg har denne trassen i meg, til å stå på til jeg når målene mine. Ikke fordi jeg vil bevise noe for andre, men fordi det gjør meg glad å lykkes i ting jeg syntes det er flott å kunne klare. Det er ingen selvfølge, for alle mestrer ikke alt. Om jeg er syk eller sliten en periode, så gir jeg ikke meg selv noe pryl for det, og jeg mener man må finne en balanse her. Hvor givende er det å nå målene sine?
Jeg har noen få mål, men det å se de kommer innen rekkevidde har helt klart gjort meg til en mye gladere person. Så å sette krav og nå de, man være bra så lenge det ikke tar helt over.
Jeg tror ikke jevnt over at vi har for høye krav til oss selv, men jeg tror vi er for lite bevisst på hvilke krav ønsker å ha til oss selv, og hvilke krav ikke ikke skal ha til oss selv. Og jeg tror noen ganger at vi noen ganger lar oss alt for lett påvirke av krav andre stiller til seg selv, fordi vi liksom ikke skal være dårligere.
Å stille krav til seg selv uten å ha hjerte i det, og uten å være bevisst på det, det tror jeg lett kan bli veldig stressende og lite givende.
Jeg tror ikke jeg egentlig har så veldig høye forventninger til meg selv - etter å ha vært et par turer nede i kjelleren (av andre grunner) har jeg lært meg til å være realistisk når det gjelder forventninger. Andres forventninger har jeg lært å ikke registrere. Men, når det er sagt. Selv om forventningene er realistiske så er det jo noe annet med ønsker og lyster. Jeg ønsker meg så unenderlig mye mer energi og overskudd enn det jeg har. Jeg bare vet at det ikke er realistisk å legge opp til å gjøre alle de tingene jeg kunne tenke meg til å gjøre.
Jeg synes ikke man skal kimse av den følelsen mange kvinner har av å ikke strekke til.
Samtidig er jeg veldig opptatt av å eie eget liv, av å ikke gli inn i en offerrolle, men å være bestemt nok til å selv definere rammene for det gode liv for en selv og gi fullstendig blaffen i naboen, kollegaen og svigermor.
Jeg har øvd meg, og nå synes jeg det er forbausende lett!
Andres meninger og synsinger bare suuuser forbi ørene mine - synes så tydelig jeg hjørte noen si noe, men hva var det de sa, liksom? :humre:
Det er nok ikke helt bevisst, men hele livet handler vi ut i fra forventninger. Jeg leste i dag Dagbladet. Der sa Jesper Juul noe om det med forventninger som passer veldig godt inn her. Det viser hvordan vi ubevisst havner i en rolle der vi innfrir når noen forventer noe.
Jesper Juul sa at når en spør et barn f.eks.: Har du hatt det fint på skolen idag? Så svarer barnet gjerne at det har hatt det fint. Inni spørsmålet ligger det en forventning om at barnet har hatt det fint. Ved å spørre slik åpner man ikke opp for å snakke om det som ikke var fint. Jesper Juul mente at i stedet burde man spørre med et åpent spørsmål som: Hvordan har du hatt det på skolen idag?
Det er mange slike "signaler" vi får fra vi er små og også i hverdagen som vi fanger opp ubevisst. Motivasjonen til mange av våre handlinger er utifra forventninger. Både hva vi forventer av oss selv, men også i stor grad hva andre forventer av oss.
Uten å ha lest alle svarene, så velger jeg å svare likevel men kun på spørsmålet.
Jeg har skyhøye krav til meg selv når det kommer til det jeg ønsker å prestere, det at det er arbeidskrevende vet jeg og jeg nyter ferden mot målene. Omgivelsene blåser jeg i for å si det mildt. Er det noen som har blanko på å kreve noe som helst av andre sånn til syvende og sist? Poenget er vel at jeg mener at vi har valg, som vi tar mer eller mindre ubevisst. Mine valg gjør nok at enkelte føler seg støtt, men det handler om at jeg stiller visse krav til meg selv om for eksempel å ikke gå på akkord med meg selv og feire helvetes jul for å tilfredsstille andre.
Jeg kjenner menn som gjør det også, uten at det blir lettere å forstå av den grunnen, altså. :) Ofte på andre områder, kanskje, men likevel. En av grunnene til at kvinner ofte er mer opptatt av sånt, eller tenker mer på sånt, kan jo være at kvinner rett og slett snakker mer om sånt med hverandre (snakker generelt mer med hverandre)? Eller kanskje kausaliteten går motsatt vei - uansett er det ikke egentlig noen fullgod forklaring, det heller. Er kvinner (helt generelt) mer opptatt av andre folk enn det menn er, slik at de som har anlegg for å sammenligne seg selv med andre har mer ammunisjon å gjøre det med?
Dette er et veldig individuelt spørsmål, umuligå svare på generelt.
Vi er så forskjellige, både i måten vi stiller krav til oss selv og også i forhold til hvilke ressurser vi har omkring oss. Hvis man har råd til vaskehjelp en gang i uka, hjelp til barnepass og lever i et likestilt forhold så er det vel mye lettere å sitte å si at: nei, vi stiller ikke for høye krav til oss selv.
Sett i et generasjonsperspektiv, som du tok opp Jessica, er jeg sikker på at min mor og svigermor stilte høyere krav til seg selv enn det jeg gjør. Begge jobbet. Og på hjemmebane var i allefall svigermor alene om det meste i tillegg, svigerfar har aldri tatt en sykedag med barna. Da jeg fikk en sms av mannen i går tidlig mens jeg spiste frokost med ungene (han pleier å levere ungene men jeg har gjort det denne uka) hvor det stod: "Husk kakao - torsdag er turdag. Sitteunderlaget ligger i gangen" så tenkte jeg svigerfars sønn har ramlet en god del fra stammen, og godt er det. :knegg:
DET hadde vært noe, Skvett! "Har gjort istand en picnickurv til deg. Du finner brie, landbrød of vin i kurven. Linkjolen og stråhatten ligger på stolen i gangen - ha en fin dag på stranden!" :knegg:
Denne er forresten bedre: "Skvett, alt er klart til topptur. Sekken din er pakket, jeg har tatt det aller tyngste og det er mat og aldri så lite vin med. Vi skal sove under stjernene." Hadde noen gjort det for meg hadde jeg delt hybelkaniner og alt som hører med på flekken. :love:
Hun mente ikke sopptur. Hun er gal. Hun mente sånn høyt oppe på et fjell hvor man gjerne må klatre opp mens svetten hagler (og forhåpentligvis ikke Skvetten hagler) og man blir sliten så man vil grine. :hvisker:
Ah - s'en var egentlig en t! Da trekker jeg meg! :redd:
Men du og jeg, Smilefjes, kan gjerne ta en normalvariant av sopptur = rusle rundt, plukke litt, sitte på en stubbe og glane&prate litt, rusle litt mer og "nei, nå er det vel på tide med en kopp kaffe?" og sånn! :jupp: :inviterer:
But of course. :gal:
Dessuten skulle en mann leve med meg må han også være en smule gal, for ikke å snakke om avsindig glad i å være ute.
Det er så godt når man kommer til toppen, da skuer man utover, tenker på bragden man har gjort og lener seg tilbake sammen med den fantastiske mannen som er med. :hjerter:
Det er kanskje soppsesong nå? Kanskje jeg skal ta med noe å plukke sopp i til skogen i dag? :gruble:
Zoë - vi burde lage en fp-tur til skauen synes jeg. Det er mange som liker å traske litt. Så kan ungene gå foran og skremme vekk villdyra.
Jeg er sikkert utrolig heldig/lite selvkritisk om dagen, for jeg er temmelig fornøyd med meg selv og egen innsats. Altså, jeg har stadig et par områder i livet som hadde trengt mer pleie, nå for tiden er det oppdragelse av enern, hagen og trening. Og så skulle jeg gjerne sovet mer. Men ellers er det bra og jeg vet jeg er flink til jobben min, at jeg jobber MerEnnNokTM og at jeg ikke trenger å piske meg selv enda mer. Selv om oppgave er ca 140% og jeg nekter å jobber mer enn 100%.
Men jeg er nøye på å kommunisere til ungene ( i hvertfall hun som kan snakke) at for å få til ting, så må man jobbe hardt. Du får ikke godt system på greiene uten å lage et system. Du blir ikke god i noe uten å øve. Man må stå på, og SÅ kan man nyte fruktene av det man har lært, laget eller funnet på.
Et annet viktig poeng, som før skrevet i tråden, er å ha et team i heimen. Jeg fikk følgende sms i dag tidlig: måtte skrape bilen, det er kaldt, kle godt på ungene! Ja, svigerfars sønn er trillet langt unna stammen!
Jeg setter nok for strenge krav til meg selv til tider.
Men så får jeg også positivt tilbakemeldinger på det jeg utretter og for alt jeg klarer å utrette. :)
Jeg setter for strenge krav til meg selv, ved å ønske at jeg er en supermamma, som skal klare alt, rekke alt.
I enkelte situasjoner kan det være litt ødeleggende, fordi jeg burde brukt tiden min på noe annet.
Ja, få barna fremst i rekka så de kan skremme villdyrene så kommer villdyret Skvetten og skremmer mammaene..... vææææh.... :eek: Da blir det en ny sats i Skjebnesymfonien :knegg:
Angående det med krav til oss selv. Det er ett sted de aller fleste kvinner stiller de mest sinnssvake krav til seg selv. Og det er når det gjelder sånn vi ser ut. Nærmere bestemt graden av slankhet. Den er helt på trynet. Og kravet om at man skal se ut som man er atten år når man har fem barn. Eller to. Eller bare er mer enn atten.
Det er en setning som jeg virkelig hater når det gjelder meg selv, den har jeg hørt så mange ganger og jeg har følt meg ikke bra nok enkelte ganger. I dag hvet jeg hvorfor siden jeg fikk adhd diagnose i voksen alder. Det er ikke så greit og prøve og prøve og ikke få til ting som for enkelte kan være lett men som for meg er problematisk. Jeg vill mye men enkelte ganger sliter jeg med utholdenheten og div andre ting. Det står ikke på lysta til og få til ting men enkelte ganger klarer jeg bare ikke pga adhd problematikken.
