...ihvertfall ikke her i heimen. Altså at menn sutrer uforholdsmessig mye når de er syke.
Mennen er Syk. Han har "vondt i halsen på den ene siden". Det er vondt å ha vondt halsen, det vet jeg også. Men det er ubegripelig irriterende at han finner det nødvendig å ikke bare stønne relativt jevnlig og hyppig samt ta seg dramatisk til halsen hver gang han svelger, men også rope "Ahhh!" og "Au!" et par ganger i minuttet. :gal:
Om han ikke hadde vært fulltids beskjeftiget med å være Lidende MannTM så hadde det vært veldig mye enklere å vise en passelig posjon sympati. Men altså - jeg fikser ikke dette! :gaah:
Så istedet er jeg en lite deltakende kone. :nemlig: Dukker ned bak en bok i hjørnet og mumler "for fuck's sake!" til meg selv gjennom sammenbitte tenner. :mumle:
Hørtes relativt kjent ut. Leste det høyt til mannen, og hva presterer han å si? "Godt ikke jeg er sånn".
Og så er han akkurat sånn. Høres ut som han er i den terminale fase hver gang han trekker pusten...
Høres meget kjent ut! Og det verste er at jeg ikke klarer å synes synd på ham selv når det - en ytterst sjelden gang - er på sin plass. Men som man reder, ligger man ...
Ynking bringer frem det verste i meg også. Mannen min er heldigvis ikke sånn, han var så mye syk som barn at han er en ordentlig tøffing nå. Han tok mandlene i fjor og jeg tror ikke jeg hørt et knyst fra ham i perioden etterpå.
Da jeg hadde streptokokker i to omganger i våres bar jeg absolutt preg av å te meg som mannen din her, altså.
Ikke er jeg god på multitasking heller og har en generelt dårlig simultankapisitet. :bestiller kjønnstest:
Jeg er temmelig patetisk som sjukling, men mannen min er veldig tapper. Litt i overkant, egentlig. Hadde han sytt litt mer så skulle han få sluppet å slipe gulv med bihulebetennelse... :sparke:
Heldigvis har jeg lært, så hvis han blir veldig stille og rar og varm så blir han sendt til sengs.
Nå har jeg lagt barn og har fått en såpass lang pause fra stønning&fakter at jeg har klart å opparbeide akkurat tilstrekkelig med sympati til å snakke med snill&varm stemme og tilberede et halsvennlig lite lørdagskveldsmåltid til Den Syke Mannen. :værsågod:
:humre: Har ikke den sorten i hus. Jeg har SykMartyrTM. Det vil si, snufsing og yderst lett stønning og sukking - og hvis jeg forsøker å ordne med noe til han, så sukker han og sier nei takk. Jeg skjønner meg rett og slett ikke på hva han egentlig vil oppnå eller ha. Jeg har forsøkt å spørre, men får til svar at han bare vil være i fred når han er syk. Men, jeg blir gal av den konstante sukkingen og snufsingen og føler likevel at det er noe han vil oppnå. :sparke:
Min mann påstår hardnakket at menn faktisk blir sykere enn kvinner (han leste det i en eller annen artikkel).... I dag er han forkjøla. Need I say more?
Og er han syk får han holde senga da, og ikke lide?
Nå måtte jeg bare le høyt her, kjente igjen det meste ja, og da mannen lurte på hva jeg lo av fant jeg det best å ikke svare. Stakkars, han går jo også rundt og tror at han lider i stillhet. :snill:
En liten forkjølelse, feber eller vondt i magen, slår far helt ut. Han stønner og ynker seg og er synlig og hørlig syk.
Den gangen han virkelig var dårlig og var sengeliggende i mer enn fire måneder med dobbel prolaps i ryggen var det ikke et kny i mannen! Ikke et stønn - ikke et ynk!
Min klager ikke spesielt når han er syk tror jeg. Enten det eller så har han ikke vært syk, for jeg har ikke hørt noe enda. Men jeg har ikke merket sykdom heller egentlig.
Jeg kan anbefale å presse frem med snill stemme "du er helt nødt til å gå og legge deg og forsøke å sove det av". Det medfører med litt flaks at pasienten tar sykdommen sin og fordufter til et annet rom så det blir fred på stua.
Nå ler jeg så jeg rister her :cool:
Du vet vel at mannefeber 37,9 er det samme som damefeber 40,5?
Jeg har NULL medlidenhet med sutrende mannfolk som har sååå vondt! Når de har litt vondt i halsen that is ja. Når du forstår at de ikke er SÅ veldig syke. :ond:
Jeg har også en mann som syter veldig, vel og merke FØR han blir syk, da kjenner han det i ryggen, og har vondt i halsen og jeg vet ikke hva som ikke dukker opp da.
Når han først blir syk, da blir han så syk, at han orker ikke si noe, langt mindre syte. Vet ikke hva det er med kroppen hans, men han får aldri vanlig forkjølelse, det blir alltid dobbeltsidig lungebetennelse og annet tull, et vepsestikk resulterte i sykemeldig og ubrukelig hånd i 14 dager, og en annen gang plutselig stakk det en rød klump ut av navlen. Den gikk det etterhvert hull på, og det rant verk, legen hadde aldri sett maken.
Da ringte han meg på jobben, og det hørtes omtrent slik ut; Han: "Jeg har så vondt i navlen jeg, hva tror du det kan være?" Jeg: "vondt i navlen?? Jeg er på jobb altså, dette får vi prate om når jeg kommer hjem". Jeg trodde jo han tullet.
Når jeg kom hjem var halve magen rød og knallhard, og den røde klumpen stakk ut av navlen.
Derfor, syt overhøres, men som andre her, blir det stille er det verdt å sjekke.
Mett har vært skikkelig syk én gang siden vi traff hverandre for over seks år siden, men han er typen som lider i stillhet. Blir liggende i sengen hele dagen, står ikke engang opp for å spise og så lurer han på hvorfor han føler seg så slapp. :knegg: Men heller det enn Syt & Mas tm.
Og Øystein Sundes sangtekster passer fint...
Hypokonderen står der med rompa i været
og pynter en nyoppgravd grav.
Den er tom som et høl, for han har gravd den opp sjøl,
og han synes det er et fint høl han har.
Han sitter på kanten og dingler med beina
og tenker at sånn kan det gå.
Og han synes han er nødt te' å sett' opp ei støtte,
og under hans navn skal det stå:
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Nå kan du ha det så godt din fordømmade doktor,
for her ligger jeg, din udugelige blei!
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Jeg var aldri helt frisk, men litt døds-sjuk hver dag,
men du trudd'ikke på meg, samma hva jeg sa.
Hva var det jeg sa? Hva var det jeg sa?
Forøvrig overgår jeg mannen min med høye kneløft. Når han er syk legger han seg på rommet og sover. Jeg vaser rund og akker meg og later som om jeg ikke kan legge meg for da må mannen ta begge unga alene. (At han da må ta begge unga + meg bryr jeg meg visst fint lite om, gitt)
I tillegg ringer jeg selvfølgelig mamma og forteller at jeg er syk.
Jeg får vel melde meg som sutrende og patetisk sjukling sammen med Teofelia og Polyanna jeg. Jeg har litt vondt av de sutrende mennene som nevnes i tråden, for jeg kjenner meg litt igjen ... :flau:
Jeg takler det generelt dårlig når kroppen miin ikke har det optimalt - om jeg er for varm eller for kald, har lavt blodsukker eller må på do, så blir jeg gretten lenge før jeg merker selv at det et eller annet. Og så er jeg altså ikke så veldig flink til å være sjuk (eller gravid, viser det seg). Nå nesten halvveis i svangerskapet er det egentlig utrolig at mannen ikke har bedt om skilsmisse. Og jeg rakk så vidt å bli gravid før vi giftet oss ... :knegg:
Mannen min derimot, han er aldri sjuk og sutrer enda sjeldnere, han er sånn som blir innesluttet når han ikke har det helt bra. Heldigvis tar han min sutring med godt humør. Jeg fortalte akkurat om tråden og at jeg følte med de stakkars mennene, og da gliste han og syntes det var min plikt å svare i tråden.
Hahaha - den var god Mauser!
Du lider i stillhet med andre ord. Slike menn kan man like.
Jeg sier selvsagt ikke at man aldri skal få si at man har vondt, eller at man ikke får kommentere formen sin, men det er overdrivelsen jeg synes blir dryg.
Det er så d r a m a t i s k, og de har det verst av alle i hele verden, når de har temp på 38,2, og er litt såre i halsen. :knegg:
Min mann var slik da vi ble sammen.
Mammaen han er en sinnsykt duller når det kommer til syke folk, og jeg takler ikke å ha henne i nærheten av meg om jeg er litt pjusk heller, for da er det uffing og dulling og jeg vet ikke hva. Så det er jo ikke rart han var slik.
Nå har han fått lite dulling av meg med mindre han faktisk er syk, og det har hjulpet veldig. Jeg har gitt beskjed om at han kan si i fra når han har blitt forkjølet, ikke når han har litt rusk i halsen, for det har vi alle av og til.
Må si jeg har ledd godt av denne tråden da. :knegg:
Poenget mitt er jo at han ville fått veldig mye mer sympati om han hadde lagt storparten av stønningen og de dramatiske faktene på hylla. Det blir både irriterende og komisk - og jeg klarer ikke å ta det på alvor.
Overdreven sutring ved moderat sykdom er i samme klasse som hinting - det kan man gjøre på rommet sitt.
Jeg har sympati i bøter og spann på lager jeg - men all denne Lidelsen dreper den effektivt. Dessverre.
Jeg har alltid lurt på hvordan han føler smerte i forhold til meg. Hvordan hadde han taklet mine svangerskap for eksempel? Jeg sutret selv alt for mye i disse månende så jeg har høy terskel da han en sjelden gang er syk.
Auda!
Du sitter kanskje med samme følelsen som jeg fikk, da jeg gapskrattet av mannen da han slo foten sin på første fotballtrening på ørtogfjørti år, og så viste det seg at akillesen var revet tvers av?
...eller, han SA jo faktisk ikke at han var syk da - han bare lagde et helvetes oppstyr med stønning og dramatiske fakter! Hadde han enda sagt at han hadde mer vondt i halsen enn godt var og at han nesten ikke fikk til å svelge og ikke har drukket noe på et døgn (det får jeg først vite nå...) så hadde det enda vært noe. :mumle:
Tror jeg skal innføre et nytt system jeg, altså. Stønne&bære seg forbud - graden av sykdom uttrykkes ved hjelp av flashcards nummerert fra 1-10 (hvor 1 er kiling i nesa og 10 er banesår). Jepp - dette har jeg tro på. :jupp:
...eller tror dere det kan være en viss fare for at han vil skryte på seg et høyere nummer på flashcarden sin enn lidelsen tilsier...? :skeptisk:
Det finnes allerede! :jupp:
VAS-score: Visual Analogue Scale
Hvor man skal angi smerte fra smertefri til verste tenkelige smerte. Men problemet er som du sier, hva er verst tenkelige smerte for unge menn som ikke har hatt noe særlig vondt? Vi hadde en studie en gang hvor man skulle måle VAS-score 14 dager etter brokkoperasjoner hos unge menn. De kom ruslende inn helt uanfektet, satte seg lett og ledig i stolen og da jeg spurte om de kunne angi fra 1 til 10 hvordan de hadde smerte akkurat nå så kunne de si: "Tja, vet ikke? 7? 8?" Og så når man skulle fjerne stingene så hulket de av smerte. :himle:
Vanskelig den der. Sønnen min på 15 ble sjuk i vår, skikkelige magesmerter, han var hvit som et laken og kunne ikke stå oppreist. Jeg trodde på han da han sa at smertene var på ca. 7–8, men faren hans, som er sykepleier og ergo har sett EN DEL mer enn meg, bare fnyste.
Huff og lell og stakkars stakkars mann. Litt forsiktig :humre: fra meg. Håper alt står bra til med mannen og at han nå har lært at nesten gang det er en vanlig forkjølelse så må han ikke overdrive og neste gang det er noe skikkelig må han si ordentlig i fra. God bedring til mannen.
