Inspirert av tråden om hvilke ord som har forsvunnet fra vokabulæret, lager jeg en tråd om dialekt.
Jeg flyttet fra Stavanger til Oslo i 1995. I starten opplevde jeg at mange ikke forstod hva jeg sa når jeg snakket her borte og jeg la om mye av dialekten til "osloesisk". Men jeg synes at folk her borte har blitt mer vant til dialekt siden den gang og jeg har lagt litt mer tilbake til min egen dialekt. Snakker jeg med folk "hjemmefra", legger jeg helt tilbake. Men enkelte ord som "jyssla" og "løye" er vel helt borte fra mitt vokabulær. Andre ord som "slikkepinne", tviholder jeg på og nekter å si "kjærlighet på pinne" - får være måte på. ;)
Men jeg treffer stadig vekk på folk som har lagt dialekten helt over til det nye stedet de bor på. Andre endrer ikke dialekten i det hele tatt. På en måte er det vel bedre å ikke endre dialekten i det hele tatt enn å legge den helt bort. Vi trenger mangfoldet med dialekter i Norge.
Dere som har flyttet bort fra deres hjemsted, til et sted hvor de snakker en annen dialekt, hva har dere gjort med deres måte å prate på?
Det heter slikkepinne. :nemlig:
Jeg synes det er rasende festlig når omtrent alle Stavangerfolk som havner på TV legger om dialekten sin til skikkelig Egenes-penslig for å bli forstått. :knegg:
Vi flyttet fra trønedalg til Sørlandet for mange år siden og bodde der i nesten fem år.
Jeg ble rimelig avslipt for å si det slik. Jobbet i butikk og måtte tilpasse meg litt for å bli forstått.
Da vi flyttet tilbake til Trøndelag merket jeg at jeg snakket bredere trøndersk enn det jeg gjorde før jeg flyttet. Sikkert fordi jeg på en måte lærte dialekten å kjenne litt på nytt. Ikke det at jeg glemte den da jeg var borte, men det ble bare slik. Så na snakker jeg bred-trøndersk ;)
Den har blitt avslipt, mannen ler av meg når jeg kommer hjem og får tilbake en del av dialekten min.
Merker at jeg bytter ut noen ord, mens andre forsatt er der... Vet ikke helt hvorfor det har blitt slik, men har nok noe med at enkelte hadde vanskelig for å skjønne meg til tider. :vetikke:
Flyttet fra stavangerområdet til Bergen, har blitt litt penere i snakket.
Jenta mi sa en dag at: nå har jei blitt stor, så nå sier jei itte skei lenger, jei sier skje. :humre:
Jeg har lagt om dialekten, men ikke med vilje. Det bare blidde sånn. :nemlig:
Mann og sønn bruker å sitte og knise av meg når jeg er hjemme i Trøndelag. Jeg begynner å snakke skikkelig trøndersk igjen sånn ca. fem minutter etter at jeg har kommet inn døra hos mor.
Det er i høst 20 år siden jeg flyttet fra Tromsø (først til Trondheim og så til Oslo), og mye av dialekten har blitt gradvis slipt bort. Jeg har ikke noen prinsipiell holdning til dialekter, hverken egen eller andres, og synes ikke det er "bedre" å snakke "rent" enn å "knote" eller "legge fra seg dialekten". For meg har det ikke vært en bevisst omlegging - jeg greier ikke å forandre bevisst hvordan jeg snakker, selv om jeg skulle prøve, og klarer heller ikke å "herme" andres dialekter eller på annen måte å "snakke annerledes enn jeg snakker". Mange dialektord har forsvunnet fordi jeg mer eller mindre bevisst har ønsket å være sikker på å bli forstått, annet blir bare "slitt bort".
Jeg snakker bredere når jeg snakker med moren min på telefonen, og for et par år siden påpekte mannen at når jeg har vært nordover på ferie, sier jeg "ikkje" i en uke eller to etterpå. :knegg:
Jeg er oppvokst 9 mil sydøst for Oslo, og hadde mer av den dialekten da jeg bodde der. Jeg har bodd i Oslo i 18 år, og resten av familien min bor også i Oslo. Foreldrene mine har flyttet fra byen jeg vokste opp.
Jeg har ikke noe dialekt igjen, det er svært få som gjetter hvor jeg har vokst opp. Grunnen er el en kombinasjon av at jeg ikke synes dialekten er spesielt pen, at ingen av mine nærmeste snakker den, og at jeg ikke har noen tilknytning til byen.
Enkelte ord er nok vekke fra dialekta, men eg held på deg aller meste. Dei fleste forstår det meste med godvilje, også born (eg jobber som lærar). Synes mangfaldet i dialekter er viktig å halde på eg. (Held jo også på nynorsk skriftspråk når eg skriv privat. Som lærar bruker eg sjølvsagt bokmål som er det elevane her eg bur skal lære.)
Jeg mistet en del fine, flotte, herlige bergensuttrykk etter et par år på nord-vestlandet og litt i utlendighet. Jeg jobber med å få dem inn igjen, men det er vanskeligere enn å kvitte seg med dem, gitt!
Mannen min kan også fnise av meg når vi er tilbake i Stavanger og jeg legger tilbake til dialekten. Jeg har også fått høre av venner i Oslo, at de kan høre at jeg har vært på ferie i Stavanger - tar litt tid å tilpasse seg tilbake til Oslo. :fnise:
Nå som jeg jobber i barnehage legger jeg over ennå mer av dialekten. Det er verre for barn å få forstå meg enn voksne.
Samboeren min har flyttet fra gudbrandsdalen og ned til ca 7 mil unna oslo.. Han har lagt helt om til bokmål, men slår om til dialekten sin så fort han hører en antydning til dialekt hos andre.. Så være hadelandsdialekten, eller ådals-slang..
Jeg oppfordrer til å snakke dialekt, for jeg syntes den er så flott!
Er misunnerlig til tusen, for jeg snakker så rent bokmål som overhodet mulig.. og syntes det er tidenes kjedeligeste "dialekt"
Tja, jeg er fra Fredrikstad, bodde så i UK i mange år før jeg flyttet tilbake til Norge og så Oslo-Akershus (mot Østfoldgrensa). Jeg tror ikke jeg snakket så veldig bredt da jeg bodde i Fredrikstad, men det kan jo hende at jeg var litt påvirket? Jeg snakket neppe helt bokmål. Men nå snakker jeg vel heller østlandsk/bokmål. Føler ikke at jeg har noen spesiell dialekt. Det er iallefall ingen som forbinder språket mitt med Østfold/Frekksta'. (Men jæ kan preke 'vis jæ vil...) Legger ikke særlig om når jeg drar nedover nå, bare noen ganger hvis jeg er sammen med venninner.
Språkforandringen har nok kommet både ubevisst-og bevisst. Jeg liker liksom at de rundt meg forstår hva jeg sier første gang jeg sier det. I tillegg gikk nok norsken min mer mot østlandsk mens jeg bodde i UK.
JEG synes jeg har holdt på dialekta mi.
Familien "hjemme" synes jeg har blitt litt avslepet med årene... Jeg synes min mann snakker en avslepet dialekt jeg, men han har bodd "hjemmefra" siden han var 4 år, jeg var 19. (Altså, familien hans flyttet fra ikke så langt fra mitt hjemsted på sunnmøre til østlandet da han var fire, så flyttet han, og jeg, til Bergen som 19-åringer, og traff hverandre noe senere.) Familien min mener at han knapt snakker sunnmørsk lenger, men sammenlignet med hvordan han snakket da jeg traff ham, så var han jo rene østlendeingen da, det er han ikke nå lenger...
Jeg skifter dialekt som andre skifter skjorte, alt etter hvor jeg er og hvem jeg snakker med. Jeg har alltid hatt hjemmespråk og utespråk, og snakket streit-østnorsk hjemme og veldig distinkt bygdedialekt på skolen. Jeg slår øyeblikkelig om til brei bygdedialekt i telefonen eller i møte med folk som snakker likt. Hjemme snakket vi en blanding av avslepen Hedmarksdialekt med far og bestemor og Oslo-dialekt med mor. Og når morfar kom på besøk øvde han med oss: appelsiiiin, radiaaaator, banaaaan...
I Oslo og Bergen snakker jeg ganske pent, med tynne l'er og sånn. Hvis jeg snakker med sogninger og hardinger og slikt, så slår jeg om til et mer dialektpreget språk, slik at vi er på fellesgrunn.
Det er ikke slik at jeg har "lagt om" slik man måtte i gamle dager når man flyttet til byen, fordi det ikke var "lov" å snakke dialekt, det er bare at et normalt musikalsk menneske tar etter det som man hører rundt seg.
Min tåpelige mor mener forøvrig det er mer høyverdig å legge om fra byspråk til noe mer landlig enn omvendt. :gal: Så en Osloborger som negynner å snakke døl er kult, mens en døl som begynner å snakke byspråk er identitetsløs, knotete og utsatt for kulturimperalisme.
Det kan hende at jeg er særdeles begavet altså, jeg ser ikke bort fra det, men jeg har ALDRI hatt problemer med å skjønne noen noen gang, uansett dialekt. Man skal da være ganske teit og fantasiløs for å ikke skjønne andre dialekter?
Det er min erfaring også. Jeg jobbet som lærer på en barneskole i et halvt år, og det ødela mye av dialekten min. Hvis jeg sa "dokkor må sitta fint" fikk jeg kjapt tilbake at "vi er barn, ikke dokker" osv. Man blir fort østlending av slikt. :knegg:
Og i fullt alvor må jeg innrømme at jeg er lei meg for at dialekten er borte, men den er ikke så lett å hente tilbake. Jeg prøver i perioder, men glemmer meg bort. Ettersom hele familien min her er Oslo-folk har jeg dårlig med påminnere også, og jeg har etterhvert mistet troen på at jeg kommer til å finne tilbake til den.
Jeg er en skrekkelig språkhermer. Jeg stjeler dialekter, ord, toneleier, formuleringer og det som verre er språkmessig fra alle hele tiden. (Familien min blir nesten ikke sprø av meg.)
Jeg skifter dialekt flere ganger om dagen også. Det funker bare rett og slett ikke å snakke så bred dialekt som det jeg egentlig gjør om man skal tas seriøst i en del settinger.
Jeg skifter også stemmeleie enormt fra ganske lyst når jeg snakker med ungene, til nesten baryton når jeg skal ha gjennomslag for noe på jobben. Et typisk tegn på at jeg er komfortabel med noen er når jeg snakker annerledes enn dem - uten å gå i retning av riksmål. De som har hørt min sanne dialekt kan føle seg elsket. Med mindre de lyder som meg da. :knegg:
Jeg la helgelandsken på hylle etter noen år i Oslo.....nå tror folk jeg er fra trøndelag om de skal gjette :fnise:
Når jeg er hjemom så glimter jeg til med litt dialekt.....men da høres det rart ut å høre seg selv snakke.
Jeg sto på jobb en gang og hadde telefonisk kontakt med en med dialekt i andre enden som skulle lese av noe på en skjerm.
Han sa noe ala: Jao, nåo josa da man bærre på da ræua attme saukjan.
Han nektet å oversette også, så det endte med at jeg måtte ta bil til dit han var for å se på skjermen selv. Jeg kan nå informere alle med behov for det at for en fundamentalistisk møring så er det innlysende at alle mennesker vet at saukjan er tallet 17. :snill:
Jeg har flyttet fra Nordfjord til Trøndelag. Det sier seg selv at om jeg ikke skal være nødt å snakke engelsk, så må jeg moderere dialekten min for å gjøre meg forstått. Det gjaldt for øvrig vice verca (heter det det?) også da jeg var nyinnflyttet: "Har agusjken din speika?" spurte hybelverten min, mens jeg så ut som et levende spørsmålstegn. :knegg:
Jeg har kanskje bare hørt veldig mye på radio? Saukjan, ja, akjan og nikjan også. :knegg: Min eldste datter samler på rare od og formuleringer og ler seg nesten skvett i hjel av rare ting. Som at de roper "Hamburrgar, nummer siu" på Aurlandsporten vegkro. Eller at noen sier punkt med spiss u.
Jeg husker jeg sa til en kunde på bakeriet jeg jobbet i i Oslo at vi ikke kunne selge en kake, fordi den var speika. Ikke bare kunden så rart på meg, det samme gjorde samtlige ansatte bak disken. Og jeg ante ikke at det var et ord ikke alle forsto, så jeg klarte ikke å komme opp med et synonym og endte opp med å stikke en kniv i kaka og si "ja, eh, sånn som det her, sånn hard, sånn". :herregud:
Pluss at jeg den første dagen på jobb svarte litt halvsarkastisk da en eldre herre skulle ha "vanlig brød". "Jaha", sa jeg, "jeg vet dessverre ikke hva som er vanlig brød for deg." Det tok litt tid før jeg skjønte at "vanlig brød" var "husholdningsbrød" eller det vi trøndere kaller "finbrød".
Jeg har ikke lagt om, men jeg har aldri snakket skikkelig utpreget stavangersk heller. Jeg kunne ikke aldri lagt om heller, for min rulle-r blir skikkelig amøbe. For ikke å snakke om hvis jeg prøver å imitere østlandsk med ord som "kjær'sten" og "gær'n". :gal:
Minner meg om vår utenlandske vaskehjelp som på sånn lettere kvasi norsk/enelsk, uten å kunne noen av språkene vandret inn på kontoret og spurte om hun skulle "change your boss", som altså var spm om å tømme søppelbøtta egentlig (Ja, vi sier boss, men det ble glatt litt annerledes i den settingen likevel...)
Som utflyttet nordmøring har jeg moderert dialekten min litt, men den er fortsatt gjenkjennelig. Dog blir den breier når jeg snakker med familien min eller har vært der på besøk.
Den som forstår meg dårligst av alle er min svigermor gjennom snart 10 år. Der må jeg nesten legge om til penere stavangerdialekt (noe som igjen høres helt forferdelig ut).
Seriøst?
Jeg har problemer med enkelte dialekter fra Gudbrandsdalen, fra Setesdal og enkelte Sogne-dialekter.
Jeg holder en knapp på at du er særdeles begavet, og at jeg ikke er teit og fantasiløs.
Jeg husker veldig godt at jeg, for endel år siden, satt og snakket med en gammel dame fra Sogn (Vadheim eller Vik?). Hun mumlet i tillegg ganske mye, og jeg satt for det meste og nikket og smilte og sa "jaha, så fint, sier du det". Det slo meg at hun kunne jo godt nettopp fortalt at mannen var gått bort eller liknende, og at jeg svarte "så fint" til det. SÅ vanskelig syntes jeg det var å forstå henne.
Jeg er todialekta, eller hva nå pokker jeg skal kalle det. :vetikke:
Snakker finnmarkdialekt til familien og østlending til andre. Hadde besøk nordra i høstferien og skal si jeg hadde problemer da søndag kom, husket nesten ikke hvordan jeg snakket østlending lenger. :knegg:
Jeg hadde vett nok til å aldri noensinne begynne å snakke den grusefulle dialekten de snakker på det stedet hvor ondskapsfulle tilfeldigheter førte til at jeg ble født.
Artig tråd. Folk får snakke som de vil for min del, jeg forstår stort sett alt. Jeg for min del har vaklet litt mellom div. sosiolekter i Oslo, og endt opp på en noe bredere (breiere :knegg: ) utgave enn den jeg vokste opp med hjemme. Mamma og pappa har alltid lagt om til dialekten fra hjemplassen sin i det sekundet vi satte oss i bilen for å kjøre dit, hvorfor de snakket pent Oslomål i hverdagen vet jeg faktisk ikke, men det aner meg at pappa i trauste bankvesenet ikke fikk lov å snakke på noen annen måte på 60-tallet. Gufs fra fortiden.
Vi flyttet fra Tromsø til Oslo for litt over ett år siden. Jeg vil gjerne beholde dialekten min, men jeg merker at noen ord har fått ett litt østlandsk preg over seg- Litt flaut, så jeg retter meg selv med en gang. :knegg: Ekornungen har nord-norskt tonefall med østlandske ord. Han høres rett og slett ut som en liten finnmarking.
Gamle damer fra Valle snakker ikke norsk. :hehehe:
Jeg kommer fra en familie med stort og variert ordforråd, at en ting er frossen/spekt/klaka er helt forståelig. Og dialekten der jeg kommer fra er veldig lik nynorsk med mange rare ord. I tillegg har vi hatt mye besøk fra alle kanter og sånn. Også liker jeg å herme. Med vekslende hell. :knegg:
Jeg er en skikkelig dialekthore. Jeg snakket østlandsk til jeg var 5, la om til kav bergensk på 2 mnd da vi flyttet (bare vent, Mimmen :slem: ) og hermer etter alle jeg møter. Jeg snakker med engelsk aksent med engelskmenn og amerikansk med amerikanere, og jammen kjører jeg ikke dårlig fransk/tysk/spansk-engelsk også. :rolleyes:
Nå snakker jeg 100 % oslodialekt med ungene mine, og slår om halvparten av tiden i jobbsammenheng også. Bare på gøy, seff. Og på telefonen, sånn på gøy. Og fordi jeg ikke klarer å la være. :flau:
Jeg kjører selvsagt en Mim og sier at det kommer av mitt utsøkte musikalske øre. Ærlig talt, jeg er ikke akkurat plaget med dårlig selvtillit, som vel er standardsvaret. :hehehe:
Jeg snakker nordlands med mamma, pappa, søsken og øvrig slekt, haugesundsk med resten - nå iblandet trøndersk som sjø og veit itj. :knegg: Etter opphold i England snakket jeg iiinglish, bodd i USA snakket jeg kav amerikansk og etter noen år i Australia skikkelig oz. :knegg:
Jeg har dessverre lagt om, men skulle gjerne holdt bedre på den.
Det startet allerede i gymnasalder, da det var svært stas å late som om man ikke skjønte de få av oss som kom fra "bøgda". Ikke mobbing akkurat, men såpass irriterende at jeg la av meg det "verste" for å slippe å ta den diskusjonen hver gang jeg sa et gitt ord (f.eks dikkon i stedet for dere).
Så gikk det vel greit i mange år, men etter å ha begynt å jobbe i sosialtjenesten i Oslo, ble det i en del sammenhenger tvingende nødvendig å legge av seg en del. Og da er det vanskelig å ta opp igjen på hjemmebane.
Har imidlertid prøvd å ha litt fokus på dette med dialekt i sommer/høst, og har fått en del kommentarer på jobb og fra venner om at de syntes de hører litt forskjell.
Jeg forandret ikke min dialekt. Men derimot har min nevø begynt å snakke "lekeøstlandsk" til vanlig etter å ha flyttet fra nord til sør. Helt grusomt å høre på.
En venninne har lagt om dialekten sin helt uten å ha flyttet hun. Men hun vanker i politiske kretser og sier hytten istedet for hytta, og andre -en endelser der det høres rett og slett helt teit ut.
Jeg ser at min mor knapt skjønner halvparten når mine svigerforeldre snakker. :knegg: Men nå har ikke hun mitt øre (og interesse) for dialekter heller.
Som Oslojente bosatt på Sørlandet på 10. året, tror vel de fleste som ikke kjenner meg at jeg er fra Kragerø/Risør/Tvedestrand. Jeg er nokså slepen med andre ord, og har et helt annet vokabular enn tidligere; f.eks bruker jeg ord som "fua" og "pøs" om rumpa og bøtte, som var ord jeg aldri hadde hørt før jeg traff mannen min! ;)
Trur du ja;) - Nei, jeg har jo møtt deg, og du snakker iallefall ikke kav bergensk. Svigermora mi er bergenser som snakker kav trøndersk - så lenge hun ikke snakker OM sine bergenske slektninger. (Hun skarrer på r'ene når hun snakker om broren sin, men ikke eller - og referer til familien i bergen som "min mor" i stedet for "mora mi" etc.)
Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men har gode snev av nordtrøndersk. Jeg elsker rare ord og uttrykk og adopterer de som appelerer til meg - norsk, svensk eller spansk - ingen hindring.
Etter over 20 år i oslo-området har dialekten blitt mer og mer borte. Overhode ikke noe bevisst valg. Det er noe med at når man omgås folk med andre dialekter, så bytter man sakte men sikkert ut ord, og vips så er det ikke mye av det opprinnelige igjen. Men jeg slår om med en gang jeg treffer sambygdinger...
Flyttet fra vest til øst og endret nok en del på dialekten ja. Ikke alt ble gjort bevisst, men noen ord droppet jeg med vilje rett og slett fordi jeg ble lei av å ikke bli forstått. Det blir kjedelig i lengden å alltid høre på "hæ?" og så måtte stoppe et resonnement for å forklare tullete ord ;) Av samme grunn begynte jeg å snakke litt saktere og generelt mer forståelig. Bare bra det tenker dere vel? Men skal si jeg fikk kjeft av vennene når jeg flyttet hjem igjen :himle:
Det irriterer meg at jeg legger om såpass mye som jeg gjør. Jeg flyttet fra Stavanger til Akershus i 2002. Jeg merker at jeg snakker annerledes med min sønn, som snakker rent bokmål. Innbiller meg at han forstår lettere, men det er sikkert bare tull.
Da jeg flyttet hit ble jeg overrasket over hvor mange som ikke forsto meg. De forsto jo det meste, men det var alltid noe som "ødela" helheten slik at budskapet forsvant. Siden jeg alltid har hatt jobber der jeg prater mye, ble det etterhvert slitsomt å gjenta og forklare. Enkelte ting ungikk jeg som:
-Å starte et spørsmål med om. Om du kunne hjulpet meg litt her?
Ka ti? Bruker konsekvent når nå, ja.
Bombom. Utløser :pekele:
Flødekaga. Unnskyld meg med det er jo mer naturlig enn bløtkake!
Men når jeg kommer hjem bruker jeg dette. :nikker:
Etter 15 år i Trondheim er det ikke mye Bodø-væring igjen, gitt. :knegg: Trenger mer enn 1-2-ukers opphold nordpå for å få tilbake dialekten min. Det har ikke vært en bevisst omlegging - trøndere skjønner nordlending godt. Det har bare skjedd gradvis og umerkelig til man plutselig står der og hører seg selv snakke kav trønder...
Er bare tre måneder siden vi flyttet fra nordfra til like utenfor Bergen, og så langt har jeg beholdt min dialekt. Jeg har også holdt på min dialekt etter sju år i Bodø. Der snakker de ganske bredt og sier blant annet æ, mæ og sæ, mens der jeg kommer fra sier vi e, me og se.
Merker litt forandring hos ungene på dialekten, og mest hos lillesøster.
Jeg er på mitt 12år som utflyttet nordmøring og har nok blitt litt avslepen ja. Men jeg er ganske bevisst på dette med min dialekt og holder igjen så hardt jeg kan. Har dog aldri pratet spesiellt bredt på min opprinnelige dialekt.
Det er mer tonefallet enn ordene egentlig- da Kristiansundersk ikke er ulikt Trøndersk(de tilhører jo til samme "dialektslekt") og jeg behøver på ingen måte å legge om for å bli forstått, så endringene er av det ubevisste slaget.
En av fordelene med å bli litt mindre tydelig på dialektfronten er at spørsmålene om jeg kommer fra Molde (:mad:) har forsvunnet :humre:
Det er utrolig kjipt og uhøflig å gjøre narr eller late som man ikke forstår/ikke forsøke å forstå andre ord eller uttrykk enn standarden. Jeg skal virkelig forsøke å lære ungene mine aksept for ulike mål.
Tja, snakker fortsatt ranværing (nordlandsdialekt), men med penere aksent. Sier like mye kvitvin som hvitvin, men har sluttet å si fesk til fordel for fisk o.l
Jeg har vel aldri hatt noen veldig distinkt dialekt, men jeg merker helt klart forskjell etter seks års pendling til Oslo. Egentlig merker jeg det best på skriftspråket mitt - jeg brukte et veldig radikalt bokmål før jeg begynte å studere, men så hadde jeg engelsk som arbeidsspråk noen år og la egentlig ikke merke til at jeg plutselig skreiv bokmål. Nå er dialekten min blitt breiere igjen, og jeg sliter skikkelig med å skrive konsekvent. Det er egentlig mest naturlig for meg å bruke a-endinger og diftonger der det går an, men så veit jeg mange synes det er slitsomt å lese. Samtidig vil jeg helst holde meg til lovlige former.
Det ordet jeg sliter mest med er skrive. I følge min ordbok kan jeg bruke diftong i preteritum (skreiv) slik jeg gjør muntlig, men da kræsjer det helt for meg å bruke perfektum skrevet, som ordboka synes man skal. Jeg vil helst bruke skrivi, slik jeg gjorde før. Og samtidig synes jeg selv (sjøl?) at det er slitsomt å lese tekster med bare radikale former. :gal:
Jeg har visst lagt av meg de fleste typiske dialektordene også, når jeg tenker meg om. Jeg føler egentlig at jeg må ta et oppgjør med mitt eget språk. :knegg:
Jeg kan for øvrig ikke se australske tv-serier. Det er ikke bra for RP-engelsken min.
sukk Jeg har alltid knotet med dialekten. Jeg vokste opp mine første barneår hos besteforeldrene mine utenfor bergen, og der snakket man strilamål. Så flyttet jeg til mamma i Bergen kommune og der ble jeg litt mobbet for dialekten, så da la jeg om til kav bergensk. Og byttet egentlig mellom stril og bergensk etter hvem jeg pratet med.
Nå har jeg bodd på indre østlandet i 11 år og både strilamålet og bergensk dialekten er utvannet. Høres mer ut som en fra Haugesund med feil tonefall.. Enkelte ord og uttrykk har jeg klart å beholde, men det er lite.
R'en er hellig. Det samme er boss. Det heter boss og ikke søppel!
Jeg vasket ut vår forrige leilighet sammen med en venninne. Når jeg dro ut oppvaskmaskinen og skulle vaske bak der, sa jeg "her va det møje graps!". Venninnen så på meg som et spørsmålstegn og sa "graps?". Tenkte ikke at det kunne være et ord de ikke brukte her borte. :sparke:
Men altså, ikke skjønne graps? :undrer: Selv om man ikke har hørt ordet før, så skjønner man vel hva det betyr? Jeg synes det virker helt fjernt å ikke skjønne, og tenker at da gjør man seg demonstrativt teit. Bøss, sier de forresten hjemme.
Jeg har ikke hørt graps før, men skjønte hva det betydde ut fra sammenhengen, ja. Jeg holder bra på dialekten, fordi jeg har lyst til å gjøre det, men det sniker seg nok inn litt mer bergensk år for år. Jeg tror ikke knoting har noe med verken musikalitet eller selvtillit å gjøre, men at det handler om hvor språklig bevisst man er. Jeg tror nok jeg kan snakke de fleste dialekter hvis jeg vil, dvs, jeg sliter litt med de som har rulle-r, men alt sør for Sogn og fjordane og vest for Voss går greit. :knegg:
Jeg forsøker å snakke min dialekt, men opplever mest markant at jeg endrer tonefall på noe, samt får e-endelse på noen verb av og til. Hjemme ville jeg sagt: "Å gå ut" med trykk på ut, mens i Drammen legger de mer trykk på gå. Med ungene snakker jeg vel mest dialekt, men kan "moderere" meg hvis jeg snakker med andre barn.
Jeg hører det ikke så godt selv, men andre sier barna våre snakker med innslag av nordlending.
To kjente av meg derimot, knoter noe voldsomt når de snakker med ungene, og har selv sagt at det er fordi barna skal forstå dem bedre. Det høres ikke ut, og man blir sittende der litt sånn satt ut faktisk. Det skjedde liksom på så kort tid etter at de fikk barn. Synes det er en undervudering av egen dialekt.
Da jeg bodde på Østlandet snakket jeg nok litt "penere". Jeg jobbet på sykehus hvor det er mange eldre, tunghørte mennesker, og da må man gjerne legge om litt for å bli forstått. Etter at jeg flyttet tilbake til Sørlandet, har jeg gått tilbake til min gode, gamle dialekt.
Det er utrolig moro med ulike dialekter, og jeg har ingen problemer med å forstå de aller fleste. Men Setesdaldialekt skjønner jeg ikke mye av. Synes det er flott å høre på, men jeg skjønner ikke et kvekk.
Jeg er veldig lite opptatt av dialekt, både egen og andres. Jeg har flyttet noen ganger, og dialekten min bærer preg av det. Jeg plukker opp litt her og litt der, noen ord forsvinner, noen kommer til, og sånn er det bare.
Forøvrig kjenner jeg at jeg ikke liker når andre skifter dialekter alt etter hvem de snakker med. Jeg vet aldri helt om de gjør det "bare fordi" eller fordi de tror at den de snakker med er "helt iddiot" og ikke skjønner hva de sier - eller om det er for å herme og gjøre narr. Og så liker jeg ikke når nordmenn gir seg til å knote på svensk bare de ser en svenske på TV.
rine - kan du snakke Odd Nordstogask? Jeg greier altså ikke å ta dialekten hans. Uansett hvor mye jeg prøver. Jeg kan en sang med ham utenat bare fordi jeg skulle lære meg dialekten (og fordi sangen var morsom), men fremdeles greier jeg ikke å si en eneste selvstendig setning på det målet der.
Jo, ut i fra sammenhengen skjønner jo jeg også hva det betyr. Jeg kunne likevel stilt spørsmålet - "graps??" - fordi jeg da ville vite om dette faktisk var et ORD som også andre bruker, eller bare et tulle-ord som akkurat denne personen brukte der og da. For det er mye av den sorten også.
Eh..nei. Ikke med særlig hell, iallfall. Men så har han også en form for østlandsdialekt (Telemark?) og det er jeg ikke god på. Jeg sa vel ikke at jeg kunne snakke alle dialekter, eller? I så fall må jeg nok moderere meg litt. :knegg:
Men akkurat ordet "snåle" tror jeg at brukes forskjellig av folk der også. Noen kan bruke det som et positivt ord; hun er søt/snill, mens andre bruker det som; hun er rar.
Å legge om engelsken etter hvordan engelsk de man snakker med snakker (gådd, for en setning!) er vel aksent, ikke dialekt?
Det er jeg håpløs på, og prøver alltid å få snakket med en engelskmann først på dagen, sånn at jeg ikke går og stotrer spanskengelsk eller polskengelsk. :knegg:
Mannen min ER engelsk, men når han snakker med ytlendinger, legger han om til en slags dårlig søreuropeer-engelsk. Han sier han er nødt til det i jobbsammenheng, men han klarer ikke å unngå å snakke slik i private sammenhenger heller, så jeg sitter der og gremmes ... :flau:
Det kommer vel an på om den du snakker med snakker dialekt eller med aksent. Er det en spanjol som snakker spansk-engelsk, så er det aksent, men er det en skotte eller australier, så er det dialekt.
Er det? Jøss. Jeg har vært overbevist om at skotteslengen og australierslengen har vært aksent det også. Jaja, da bytter jeg dialekt når jeg snakker engelsk. :gal:
Mener du at folk som har engelsk som morsmål ikke snakker dialekt, eller misforstod jeg hva du mente nå?
Forresten, jeg tror vel man skal være ganske god for å greie å faktisk snakke dialekt på utenlandske språk, så det er sikkert riktigere å si aksent, egentlig. :) At man kan få en skotsk-klingende aksent av å snakke med folk som snakker skotsk dialekt, altså.
Jeg har flyttet hele oppveksten og alltid lagt om dialekten etter hvor jeg bodde, og forøvrig også etter hvem jeg snakket med. Som barn snakket jeg minst fire dialekter flytende, og kunne skifte mellom alle sammen helt ubevisst, om så i løpet av samme setning, avhengig av hvem blikket mitt falt på under samtalen. Fortsatt snakker jeg én dialekt med foreldrene mine og sort-of-en-annen med alle andre. Ja, også har jeg begynt å snakke trøndersk med ungene i det siste, merker jeg.
Så nei, jeg har ikke noen dialekt som jeg holder fast ved, nei.
Det kan også hende at du aldri har spist middag sammen med min svigerfamilie. :knegg:
Jeg forstår de aller, aller fleste dialekter, uten at jeg skal påstå at jeg er plagsomt musikalsk. Mamma forstår IKKE dialekter, og irriterer seg voldsomt over "grautmål" på radio og tv. :knegg: (
Jammen Polyanna, noen ganger hjelper det. Jeg snakket med en, øh, greker som ikke var helt dreven i å konversere på engelsk, og når jeg bablet i vei uten å tenke, så skjønte han ikke så mye. Når jeg derimot kuttet ordforrådet til en tredel og snakket veldig sakte, da gikk det mye bedre. :knegg:
(Ikke at jeg er så dreven selv, men jeg er vaffal bedre enn ham. :flirer: )
Det leste jeg faktisk nettopp en liten artikkel om i et blad, det der er noe "alle" gjør. :knegg: Men faktisk så hjelper det litt, man legger seg jo på deres nivå.
jeg blir forøvrig litt forstyrret av store dialektsprang hos voksne mennesker. Ei venninne av meg flyttet til byen da hun gikk på ungdomskolen. Jeg ble kjent med henne på vgs og da snakket hun Trøndersk. Etter endte studier flyttet hun tilbake til hjembyen og nå snakker hun helt annen dialekt igjen! - Merkelig, rett og slett.
Tanteungene mine bodde forøvrig 3 mnd i mo i rana - og la om dialekta kjemperaskt. Jeg kjente nesten at jeg følte at de var fremmede :knegg:
"Gebrokkent" innebærer jo ofte "veldig sakte og tydelig og med korte, enkle ord", og det er gjerne enklere å forstå enn veldig "flytende" tale, dersom man ikke er veldig flink i det aktuelle språket. Men noen typer gebrokkent er bare dårlig uten å være tydelig, ja, og da blir det gjerne bare enda verre. :knegg:
Snakker fremdeles normert riksmål når jeg tar viktige telefoner, er nervøs og sånt..
Men til vanlig snakker jeg en noe forfinet :knegg: variant av den lokale dialekten.
Har bodd her i 15 år snart :eek:
Hadde et radio intervju for noen år siden, der jeg driiitnærvøs starter på klingende "bokmål" og langsomt slår over på den lokale dialekten :flaut:
Og når det kommer til å misforstå hva de innfødte sier, så har jeg gull i det, for å si det sånn :sparke:
Da jeg var liten var jeg så misunnelig på de som hadde dialekt. :fnise:
Jeg snakker fortsatt østlandsk her, men det har sneket seg inn ord som "boss". Og her om dagen tok jeg meg selv i å si "ligge" i stedet for "legge". Men jeg har ikke begynt å skarre på r'ene.
Jeg har en tendens til å ubevisst herme etter andres dialekter eller tonefall, men av en eller annen grunn har det aldri skjedd med bergensk.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
