emm sa for 15år siden:

Jeg ser den Mim, jeg ser også at det finnes en del "stakkars barn" i mange søskenflokker og det kan jo gjøre en eitranes forbanna. Nå har vi bare to, så det ville jo slått veldig tydlig ut om vi pakket en i bomull og lot den andre trille utfor fjellskrenten. Uff, det har ikke vært slik altså!

Crimina sa for 15år siden:

Helt enig.
Det er mange årsaker til det. Jeg har selv et barn som trenger mere beskyttelse og omsorg og som jeg må oppdra noe annerledes enn de andre.

Jeg forsto godt hva Intrique mente og ville frem til. :nikker:

Dronningen sa for 15år siden:

Jeg er opptatt av trygghet i uteområdet i barnehagen, bl.a. hos oss der de har to veldig unødvendige farglige elementer, som tiltrekker seg de minste barna. En veldig bratt støpt trapp på 4 meter i bratt vinkel, og et klatrestativ ment for barn "fra 3 år" der de minste oppholder seg. Det har fallfare, og er bare veldig teit plassert i barnehagen. Og unødvendig, fordi det kan fikses på, men ingen skal ta tak i det.. Vi kjører også til og fra skolen så lenge vi har mulighet til det. Hjelm bruker de på sykkel, men kan slurve litt med sparkesykkel. Jeg er redd for biler som kjører for fort og folk som ikke ser seg for. Jeg er det. Vi bor dumt til sånn sett. Men de får leke og styre på ellers både inne og ute. De synes ikke å ha noen traumer av det foreløpig. Jeg er opptatt av å se barna og høre dem og å hjelpe dem hvis det er noe. Men de skal jammen også se og høre andre og å bry seg om andre. Tilbakemeldinger fra andre er at de har godt språk, kan redegjøre for ting, synes trygge og fornuftige, og veldig rasjonelle i forhold til ting. Vi ser også at vi har en veldig selvstendig storesøster, og en litt mer umoden lillebror. Så forventningene må også variere til barna.

Jeg har mange angstrelaterte følelser selv, men tror jeg er god på å ikke overføre dette til barna, men jobber med å snu dårlige tankesett som kan plage meg i perioder. Jeg fryder meg over at barna får en mye tryggere og stabil oppvekst enn jeg hadde selv.

Skilpadda sa for 15år siden:

Jeg spinner litt generelt videre på denne, Dronningen, dette handler altså ikke spesielt om dine barn. :) Noen andre nevnte tidligere i tråden at om man har et uselvstendig barn, eller et "sutrete" eller engstelig barn, så har man kanskje lett for å bekrefte deres engstelse ved å trøste dem litt mer enn "nødvendig" - men det som jo egentlig er viktigst, er å hjelpe dem til å bli mer selvstendige og trygge. Nå tror jeg ikke man kan lære barn å bli trygge uten at de føler seg trygge, altså, så jeg mener ikke at man skal skremme dem eller utsette dem for situasjoner som de føler seg helt maktesløse i, men akkurat det med å la dem forsøke seg på utfordringene på egen hånd, og å kanskje heller stille litt ekstra krav til dem enn å lempe på kravene (samtidig som de må være trygge på at de kan få hjelp og støtte dersom de virkelig trenger det) kan være lurt.

Jeg mener, noen unger er "naturlig" selvstendige og uavhengige, og det er lett å slippe dem løs uten bekymringer, men det er jo de som ikke selv krever å få være selvstendige som mest trenger å "tvinges" til å være det likevel. Det er ganske fryktelig med halvvoksne og voksne mennesker som ikke greier å ordne opp i noe på egen hånd, og som det aldri har blitt stilt krav til fra foreldrene. Det er dårlig gjort. Som 007 sa: asfalten kommer før eller senere uansett. Og de "skjøre" personene trenger kanskje ekstra trening under trygge forhold på å lære seg å håndtere det.

Polyanna sa for 15år siden:

Veldig enig med Skilpadda her. Jeg tror at det vi gjør på "autopilot" er å (over)beskytte de litt skjøre. Mens det vi burde gjøre var å fokusere ekstra på å "tøffe opp" de skjøre littegrann.

Vianne Rocher sa for 15år siden:

Mja. Poden er jo liten enda, så det er ikke alt som er blitt erfart enda. Sånn generellt vil jeg si at vi er ganske avlsappet. Er definitivt ikke redd for litt knall og fall og kanskje noen sting her og der, det er jo nesten en obligatorisk del av det å vokse opp :knegg:
Det jeg vet noen synes jeg er litt anal på er bilsikring(stort sett barnløse venner- og de vet egentlig ikke hva de snakker om :humre:) og nattegråt/våkning. Ellers tror jeg poden får prøvd seg bra i den alderen han er nå.

Jeg har jo skrevet en del om servicenivå etc. tidligere og jeg synes helt ærlig talt at det er en uting, samtidig kan jeg se for meg at jeg kommer til å ha høyt servicenivå selv når poden blir eldre :humre:
Det er noe med det ønsket om å stille opp og det er jo en "trend" i samfunnet at man er veldig på tilbudssiden ovenfor barna sine, og der er jeg nok ikke så annerledes. Men det finnes jo grenser da.

Esme sa for 15år siden:

Nemlig. Om det er noe et barn sliter med så er jo instinktet å prøve å hindre at barnet skal møte sine spesielle utfordringer. Istedet bør man ha et fokus på det, sånn at de får et mer gjennomtenkt "treningsprogram" rett og slett. En unge som er dårlig til å sykle trenger ikke foreldre som kjører den i bil overalt, den trenger foreldre som bruker tid på å lære ungen å sykle selv. På samme måte med også mer "sosiale" ferdigheter.

Det er bare patetisk med 20-åringer som trenger hjelp av foreldre til å ordne med alt av voksenting.

Blåbær sa for 15år siden:

Veldig enig med deg jeg.

Vi har vert litt "curlingforeldre" for storebror noen år nå. Banet litt vei for han slik at han kan ha fokuset sitt på det han virkelig trengte å lære (språk, sosiale koder og beherske følelsene sine). Nå begynner han å ta innpå de jevnaldrende, og vi jobber med å gi han utfordringer nå på de tingene vi har droppet før (i hovedsak å gjøre ting selv). Jeg vil ikke at han skal få noe spesialbehandling hele livet fordi han hadde noen problemer som liten!

Blåbær sa for 15år siden:

Poenget med innlegget mitt er at endel barn trenger litt spesialbehandling en periode i livet sitt, men når den perioden er over så greier ikke foreldre å slutte med spesialbehandlingen.

Som venninnen min som var veldig redd og engstelig da hun kom til Norge 6 mnd gammel. Foreldrene hennes behandler henne fremdeles som en liten litt svak jente, enda hun er godt voksen, greier seg supert som singel, er høyt utdannet og jobber i ett tøft arb.miljø.
En annen venninne som veldig vilter og rampete som liten. Foreldrene hennes ser fremdeles på henne på den måten og passer ekstra på enda hun er over 30 år og rolig nå.

bina sa for 15år siden:

Jeg filosoferer litt.

Hva er det å "tøffe opp"? Kan ikke det like godt være å gi barnet tryggheten og støtten som barnet ber om? Og kan ikke det fort oppfattes som overbeskyttende av andre?

Når det gjelder det å overbeskytte tror jeg de færreste vil mene at de selv gjør det. Det er jo selvsagt fordi de fleste av oss mener at det vi gjør har gode grunner - men alt det rare andre gjør, det er sikkert overbeskytting.

Hvis man for eksempel har et barn som er redd for å overnatte borte / dra på besøk uten foreldrene eller lignende - hva er "riktig" fremgangsmåte? Presse barnet? Unngå situasjonen? Premiere? Oppmuntre? Bli med selv? Gi barnet anledning til å ringe og be om å bli hentet?

Dette vil etter min oppfatning variere fra barn til barn. Og oftest er det foreldrene som er de nærmeste til å vurdere hva som fungerer på akkurat det barnet. Noen barn må presses litt. Andre tåler ikke å presses. Noen må premieres. Mens andre utnytter ethvert premie-system.

Noen vil synes at det å premiere barnet for å overnatte borte er feil. Noen vil kalle det overbeskyttende hvis mor eller far er med 6-åringen i bursdagsselskap. Men jeg tror at de aller fleste foreldre vurderer sitt barn, etter beste evne, og velger strategi ut i fra hva de mener er riktig.

Likevel velger ikke foreldrene alltid riktig, og vi kan komme i skade for å faktisk overbeskytte, overpremiere, presse for mye - og så videre. Vi kan også komme i skade for å feilvurdere barna i hver sin retning, overvurdere den enes selvstendighet, og undervurdere den andres. Overvurdere den enes trygghetsbehov, og undervurdere den andres.

Jeg tenker at sånn er det å være foreldre. Det er en evig runddans, hvor man prøver og feiler, lager ny strategi og prøver igjen.

Og svært ofte sitter noen andre og mener at man overbeskytter barna sine. Og syns de ikke det, ja så er det alltids atter noen andre som mener at man lar ungene gå for lut og kaldt vann.

Dette blir langt, men jeg skal ta et eksempel likevel. Da ungene gikk i barnehagen var det en periode veldig fokus på det å hilse på de ansatte når man kom. Dette var fokus fra barnehagens side. De fleste ungene greide å mumle fram et "hei", men noen vegret seg. Blant annet min datter, som da var ca 4 år. Og da så jeg en del underlige ting i garderoben.

Det var de som krevde at ungen skulle si hei, og hvis hn ikke gjorde det - så var det ut av barnehagen og komme inn på nytt. Og det var de som kjeftet opp ungen fordi hn ikke ville si hei. Det var noen som lekset opp med høy stemme "at dette har vi avtalt hjemme, du skal si hei, ellers blir det konsekvenser!". Det var også noen som ble flaue på ungenes vegne, og innstendig prøvde å presse barnet. Og så var det sånne som meg, som hilste blidt på de ansatte hver morgen, og når de ansatte sa hei til jenta mi, så svarte hun ikke - og ferdig med det.

Jeg gjorde det jeg mente var riktig for mitt barn, og antok at andre gjorde det de mente var riktig for deres barn.

him sa for 15år siden:

Polyanna sa for 15år siden:

bina: Jeg tror man kommer langt om man bare tenker tanken: "Ja, hun er redd og engstelig. Hva vil jeg gjøre med det? Er det permanent? Hvordan kan jeg hjelpe henne til å bli tøffere", fremfor autopilotens "Stakkar, hun er jo så redd, så hun skal få slippe..."

Skilpadda sa for 15år siden:

:nikker: Det er stor forskjell på å tenke "i øyeblikket" og å tenke langsiktig. Målet er jo at barna skal bli trygge og selvstendige voksne, målet er forsåvidt ikke at de aldri skal føle seg utrygge eller engstelige.

Jeg tror, som sagt, ikke man blir en trygg voksen hvis man generelt har vært utrygg og redd som liten, men jeg tror heller ikke man nødvendigvis blir en trygg voksen av å aldri ha vært engstelig som liten, av å aldri ha jobbet seg gjennom noe som virket litt skummelt og oppdaget at det ikke var så farlig likevel.

Esme sa for 15år siden:

Jeg bare dilter etter Polyanna i dag. Det er nemlig det.

Og om et barn er redd og engstelig så må man bruke tid på å få gitt utfordringer som er akkurat passe for akkurat dette barnet, utfordringer som er såpass små at det er realistisk at barnet, med masse støtte, klarer dem og får en mestringsfølelse. Å tvinge engstelige barn til å gjøre ting som er utenfor rekkevidde for det de kan klare er jo klart ikke nyttig, det gjør ting vondt verre.

Men man har jo ikke noe valg, siden man ikke greier å tilrettelegge hele verden etter barnet, så må man prøve å gi barnet de verktøyene og den treningen det trenger for å klare seg i verden senere.

Polyanna sa for 15år siden:

Og: Erfaringen min er ALLTID: De klarer mer enn jeg tror. :flau:

Eksempel: Mellomsøster på svømmetrening. I fjor endte det i gråt og tenners gnissel og "Jeg vil ikke dit! Jeg får vann i munnen! Jeg blir redd!!". Vi var veldig i stuss om vi skulle 1) droppe flere kurs 2) la henne gå om igjen det forrige, siden det tydeligvis var krevende for henne eller 3) gå videre på neste kurs, krysse fingrene og håpe. Av praktiske grunner så ble det å gå til neste kurs, og vi var skeptiske.

Og så plutselig har vi verdens tøffeste svømmejente! Som hopper fra stupebrettet! Riktignok hender det nesten hver gang at hun får vann i nesa og begynner å grine for noe. Men likevel er det SVØMMEKURSET!!! som er svaret på "hvilke fine ting har skjedd i dag, da?"-spørsmålet på sengekanten.

Java sa for 15år siden:

Akkurat som med tilrettelagt undervisning på skolen. Barna bør utfordres på det nivået de er, både faglig, motorisk, sosialt og emosjonelt.

Skilpadda sa for 15år siden:

Jupp. Og både "de må utfordres" og "de må møtes på det nivået de er" er viktig - man kan ikke gjøre bare én av delene.

Java sa for 15år siden:

Definitivt.

Miss Norway sa for 15år siden:

Der ligger litt av definisjonen på "Curling-foreldre" for meg. :nikker: De prøver alt de kan å få verden tilrettelagt for sitt barn. Mens det riktige jo er å oppdra barnet til å fungere best mulig i verden slik den er, med de evner de har.

Dronningen sa for 15år siden:

Det er jeg helt enig i. :nikker:

Det som er interessant hos oss er dog at den selvstendige og kjappe storesøstra, ikke nødvendigvis er den som våger alt bestandig. Hun er bare eldst og tar ting raskt, og for oss blir det en utfordring mer å ikke forvente for mye eller nødvendigvis det samme av han på 4,5. Vi må faktisk stadig korrigere oss selv litt der. Men han på 4,5 er den som har overnattet borte (hun på 6,5 ville hjem utpå kvelden), og han er den som nok tilpasser seg lettest her og der. Han er derimot litt mer "sosete", interessert i andre ting enn hun var/er, og kjeder seg raskere. Vi har dog tro på at begge hver på sin måte vil utvikle seg og klare ting, bare vi gir dem mulighet for det i trygge omgivelser i sitt tempo. Eks. er det med vann og svømming noe vi må ta tak i mer og mer, da de begge er ganske forsiktige, MEN særdeles motiverte for. :nikker:

Nå var jeg særdeles innadvent og utrygg som barn, og søkte hele tiden trygge og forutsigbare relasjoner. Hadde nok snev av angst allerede fra barneskolen. Det som likevel ga meg mot til å utvikle meg og få selvtillit, var støtte hjemmefra. Om alt annet var som det var, så var mamma der og motet meg opp. Så fikk jeg ta noen ting i mitt tempo. Hadde derimot foreldrene begynt å tvinge igjennom ting og presse meg til ting, så tror jeg faktisk at det fullstendig hadde slått bena vekk under meg. Sosialt sett er jeg nok ganske lik som jeg var før, og har ikke oppnådd noe av å utfordre meg mer sosialt, men jeg har fått det bedre ved å forstå og akseptere at det er sånn jeg er. ;)

Mauser sa for 15år siden:

"... mother's gonna build all of her fears into you..."

[yt]r9rYXZnoMn0[/yt]

Dronningen sa for 15år siden:

Joda, men både ord og handling kan trigge redsel. Jeg så ei mor tvangsbære sin datter ut i vannet i sommer. "Det er så sååååååå gøy"... Skrekkslagen var hun og hylskreik, og jeg antar hun bare var enda mer motivert for vann etter dette. :rolleyes:

bina sa for 15år siden:

Jeg kjenner at jeg er veldig på linje med deg. Jeg er sterkt i mot tvang. Noen snakker om curling-foreldre, og det å løpe foran å tilrettelegge. Det er jeg i mot. Men jeg er også i mot å bære ungene ut i ting de ikke selv vil. Skal vi snakke i bilder vil jeg heller som forelder være havna, og så kan ungene være båter, som tar de turene de føler at de har lyst til, når det passer dem, så langt eller kort som de ønsker, og i en vanskelighetsgrad de selv velger - og så er jeg bare der. De kan komme tilbake når de vil. Jeg vil ikke verken seile foran, seile bak, jage dem ut eller holde dem igjen. Bare være der.

Esme sa for 15år siden:

Å gjøre sånn er jo bare dumt, om man skal få ungen til å tørre å prøve ting som er litt skummelt så må de være helt og fullt, 100 % sikker på at når de når grensen så dytter ikke forelderen mer. Ellers begynner de å bremse lenge før den egentlige grensen for å være sikker på at de ikke blir tvunget for langt, og så har man det i gang.

Dronningen sa for 15år siden:

Det virket som om moren mente barnet sitt bare var dum som ikke ville ut i vannet. Barn skal da ikke være sånn. Jeg har møtt flere slike foreldre. Disse som har en slags fasitt på hvordan barn skal være. Andre eksempler er litt beskjedne barn i bursdag, og foreldre som presser dem ned ved barnebordet sammen med mange fremmede. Juhu. :rolleyes: Her skal du sitte. Dumme deg som gråter altså. Så forsøker man å komme med kommentarer som kan hjelpe til i situasjonen, og innni seg blir man så fortvilet over at de kan tillate seg å ikke lytte og se den unike ungen de har. At foreldre til og med skal le det bort og snakke nedsettende om eget barn med barnet til stede. "Han er så pysete". Nei å lage barn er så enkelt at selv idioter klarer det.