Pulse hadde i dag et innlegg om en forsker som mener at overbeskyttende foreldre (curlingforeldre) skaper angst hos barn, - og at det kan føre til kriminalitet i fremtiden. Eksempler er hjelmbruk på naturlige lekeplasser, kjedelig og standardiserte lekeapparater, rett og slett så mye sikkerhet at barna selv ikke lærer seg å foreta risikovurderinger.
Andre eksempler er å tre på barna ullgensere i stedet for å la de velge selv.
Så - hva synes dere? Jeg ser prinsippet, og liker ikke begret overbeskyttet (kan være stigmatiserende).
Jeg ble f. eks. nedstemt av FAU da de ville fjerne det eneste klatretreet i barnehagen.
Jeg får helt fnatt av en kamerat, som når vi er i skogen roper og løper etter ungene hele tida. "Ikke klatre der, nei nei, du kan falle ned, nei, ikke gå der! Du kan ikke gjøre sånn, nei, ikke gjør sånn."
Jeg ser absolutt poenget, men liker å tro at det ikke gjelder meg. :cool:
Jeg tror jeg havner på err'e så nøye'a-siden av hønemorskalaen; Vi har trehytte fem meter over bakken, jeg blir ikke bekymret om Frøkna bruker halvannen time på skoleveien (hjem, vel og merke), og jeg leker med tanken på å la henne få egen nøkkel og bestemme selv når hun skal gå fra SFO (til tomt hus). (Hun går i andre klasse.)
Hun har fått velge om hun skal bruke votter siden hun var to år gammel, og om hun skal ha ullgenser inni jakken har hun fått bestemme i alle fall siden hun var fem. (Det har alltid funket; hun fryser sjelden og sier alltid fra de få gangene hun gjør det.)
Hvis hun blir kriminell er det i alle fall ikke fordi hun ikke fikk prøve å fryse på fingene som liten.
Nix, overhode ikke overbeskyttende. Lar ungene få teste sine egne grenser. Særlig eldstemann har en vanvittig god kroppskontroll, og har alltid vært den som har klatret høyest og hoppet lengst. Hun fikk sitt første skrubbsår som 6-åring. Og det hadde ikke noe som helst med manglende aktivitet å gjøre :knegg:
Minstemann er av den mer forsiktige typen, så han er det totalt unødvendig å sette grenser for, han må heller oppfordres til å utforske grensene. Han har også god kroppskontroll, men er av typen som helt vil ha kontrollen i alt han gjør.
Jeg er opptatt av sikkerhet mht sykkel, bil, basseng og båt osv, men er ikke så streng om det verste som kan skje er at de brekker en fot, for å si det sånn. Her får unger klatre i trær, balansere og styre på.
Mht klær så forsøker jeg å foreslå riktig antrekk, men insisterer ikke. Men det har hendt jeg har tatt med ekstra klær de kan ta på når de finner ut at Mamma Har Rett TM :knegg:
Jeg gjør det jeg kan for å ikke være en curling-mamma.
Tror jeg klarer å unngå den fellen. Jeg syns det er flott når hun utfordrer seg selv til å mestre nye fysiske utfordringer, og knall og fall er en del av prosessen. Tøtto er tøff og bryr seg ikke nevneverdig av knallene hun får.
Feks satt jeg rolig og så på når hun for noen dager siden satte seg i hodet at hun skulle reise seg på lenestolpuffen, enda den sto midt på gulvet uten noe som helst mulighet til å kunne holde seg i noe.
Det var en tøtte i dyp konsentrasjon mens hun gang på gang testet ut balansen før hun sakte men sikkert reiste seg! Bedriften ble gjentatt utallige ganger på rappen for å sikre at ferdigheten var der.
Jeg tviler ikke et sekund på at temmelig mange hadde ilt til og syntes det var en farlig situasjon.
Men jeg lar henne ikke trakke avgårde ut i bare sokkelesten uten jakke og lue, selv om hun temmelig ofte syns det er en lur ide selv.
Kaller ikke det å være overbeskyttende når det kommer til en 15 mnd gammel jente.
Jeg mener selv at jeg ikke er overbeskyttende.
Lar barna stort sett få bryne seg og erfare ting på egen hånd.
Barna er forskjellige, gutten er forsiktig og tenker på konsekvenser, jenta er til tider ganske spinnvill og må lappes sammen titt og ofte.
:knegg:
Nei, jeg er vel ganske lite overbeskyttende. Bortsett fra i trafikken. De får til tider grafiske detaljer om hva som kan skje om de ikke passer seg for biler, så det er mulig jeg merker dem i sjelen for livet.
Både og her, vil jeg tro (er mer redd for skader enn jeg trodde jeg ville være, muligens fordi vi holdt på å miste ham i sykdom da hna var nesten nyfødt tror jeg). Hvis jeg har mulighet går jeg fremdeles hhv foran/bak ned/opp trappen - men uten at jeg gjør noe nummer ut av det.
På den annen side lot jeg ham med vilje sykle ut i grøfta på trehjulssykkel så han veltet, for å lage et poeng ut av at han må huske å svinge. Han har sånt håndtak bak, så det ville vært lett å forhindre. Noen nabobarn så det, og stirret med kulerunde øyne mens de ropte "hvorfor stoppet du han ikke?" Da følte jeg meg litt som sadistmamma.
Nekter han å gå med jakke til barnehagen hender det jeg dropper diskusjon og heller lar ham fryse. Ikke lengt til/fra bil uansett.
Påkledning har de fått bestemme selv siden de var et par år gamle, selv om det har medført at enkelte av dem har gått hjem fra barnehagen i inneklærne i kuldegrader. Klatre får de også lov til. I helga klatret de tre eldste jentene opp i stilaset vi har utenfor huset for tida. Det rekker helt opp til pipa, 11-12 m over bakken. Tror ikke jeg overbeskytter så veldig.
Jeg synes det er viktig å ikke overbeskytte barn, og tror jo ikke jeg gjør det selv, men problemet med blinde flekker er at man ikke ser dem selv, så det er jo mulig jeg har noen. Men overdreven hjelmbruk bedriver vi i alle fall ikke, vi har latt ham ferdes alene mer enn mange med jevnaldrende barn gjør, votter og jakke får han velge selv om han vil ha på, og fysiske utfordringer er han naturlig forsiktig på, og han har aldri trengt påpassing der. Mulig vi (kanskje særlig jeg) er i overkant opptatt av hvordan ting fungerer på skolen, arbeidsvanemessig og sosialt, men det kommer kanskje ikke inn under "overbeskyttende"?
Jeg er nok det de kan kalle overbeskyttende i forhold til bekledning. Poden er 4 og tar på seg det jeg legger fram til ham, og jeg tror ikke jeg orker å snu den trenden.
Ellers tror jeg ikke jeg er så veldig overbeskyttende. Jeg kan sitte med nervøse småsammenbrudd og hjertet langt oppi halsen når han klatrer og slikt, men jeg biter det i meg og oppmuntrer ham når det gjelder slike ting. Pappan derimot er en nervebunt av dimensjoner.
Og det er jo litt fint. :jupp: For om Poden blir en småslaskete kriminell gangster, så kan jeg jo bare skylde på pappan. :nemlig:
Her blir de ikke overbeskyttet. :niks: De har fått erfare hvor kalde de blir når de går ut med for lite klær. De får lov til klatre, etter at de begynte å krabbe var det sjeldent at de ble bært opp og ned trappa. Det var veldig stas og gav de god kroppsbeherskelse. Sånn har de fortsatt å utfordre grensene etterhvert som de har blitt eldre. Minstepropellen går på skihopp. Ikke en sport for pyser. :humre: Det eneste jeg en "nazi" på er sykkelhjelm og bilsikring.
En syns vel sjelden selv at en overbeskytter? De fleste beskytter vel barna på den måten de føler seg komfortable med. Jeg har nok andre grenser enn mange av de som har svart her, og mange vil sikkert syns at jeg er overbeskyttende. Jeg klarer ikke se ungen min klatre fem meter over bakken uten å se for meg det verste, det må jeg bare innrømme. Men nå er faktisk to, snart tre av barna mine voksne, og heldigvis er de ikke kriminelle eller plaget av angst. ;)
Jeg har tenkt mye på dette etter å ha møtt en del unger som ikke klarer noe som helst selv. 5-åringer som ikke kan å ta igjen glidelåsen på jakka si selv. 6-åringer som aldri har prøvd å smøre på skiva si selv (og må ha opplæring i hvordan man holder kniven og får smør ut av boksen). 3-åringer som blir matet med skje (og ikke gjør noe forsøk på å få spise selv). Tenåringer som aldri har brukt ei stekepanne før.
Jeg blir litt urolig når jeg sitter ved et bord fullt av unger mellom 1 og 6 år, og ettåringen min er den mest selvstendige av alle.
Men jeg er nok i overkant opptatt av at ungene mine skal bli selvstendige, og prøver å stoppe meg selv når jeg ser at jeg er i ferd med å presse dem lengre enn de tør.
Vet du, jeg rakk ikke å se det ferdig - telefonen ringte i det jeg skrev innlegget, derfor også (forhåpentligvis) usedvanlig dårlig språk fra undertegnede.
Pussig nok er det ingen som "overbeskytter" her. :knegg: Jeg har også litt sans for Skilpaddas flekker. Blant annet har vi en vei å gå i forhold til å lære Andungen å passe på hansker og tingene sine på skolen - det har vi jo alltid gjort for ham i barnehagen.
Nja, både ja og nei. Men, jeg jobber hardt med meg selv. Problemet ligger vel ikke så mye i dette med bekledning eller beskyttelse/nervøsitet for aktivitet. Jeg har tidlig lært meg at hvis det er for skummelt å se på det han driver på med så er det bare en løsning - jeg må snu meg bort. :humre:
Men, overbeskytting kan være så utrolig mye mer enn det. Jeg synes det er vanskelig å holde meg selv i tøylene når det gjelder å ordne opp i problemer for han. Ofte må jeg stoppe meg selv, sånn at det ikke er jeg som ringer til mora til kompisen for å gjøre avtaler, i stedet or at han selv gjør avtalen direkte med kompis. ( her må det poengteres at de begge to er noen surrehuer og snakker omhverandre)
En ting jeg tror jeg selv er god på, som jeg synes veldig mange har store forbedringsmuligheter på, er dette med ansvarliggjøring av ungene. Det å stå til ansvar for egne valg og stå til rett for noe de har gjort. Jeg opplever at mange her overbeskytter egne unger ved å servere dem alternative løsninger/forklaring for å forklare seg vekk fra ubehagelige situasjoner.
Tja, jeg vet ikke. Som med alt annet så er man jo selv overbevist om at man selv er akkurat PASSE beskyttende, og de andre er enten HYSTERISKE eller TOTALT UANSVARLIGE!
Svigerinnen min syns at jeg er rablende gal når det gjelder å ikke beskytte mot knall og fall og å være alene og å reise alene med fly og sånt (mens jeg syns hun er rablende gal når det gjelder kosthold), mens mannen min mener at jeg er overbeskyttende og hysterisk på knall og fall.
Ja. :sparke: Jeg har alltid blitt ertet av venner og familie om at når jeg en gang fikk barn kom de til å måtte ha hjelm på konstant. Jeg er ikke sååå ille, men jeg har ofte sittet med hjertet i halsen og rompa bare halvveis nedpå stolsetet; klar til å sprette opp og forhindre fallulykker når snuppen var mindre. Tror han har fått høre mer enn sin del av "Vær forsiktig, pass deg, ". :blush: Nå har aldri snuppen vært så veldig utforskende av seg, heller litt forsiktig, og jeg håper ikke alt er resultat av at jeg har vært så redd for at han skal slå seg, men også litt sånn han er som person.
Jeg er mye mer obs på hvordan jeg håndterer/viser denne "angsten" min nå som han er større og har utvidet bevegelsesområdet sitt, og håper det er nok skjult til at jeg ikke hemmer han for mye.
Det henger da helt klart sammen. Hvis mamma (eller pappa, men det er det sjelden jeg har sett) hele tiden våker over barna, løfter dem opp hvis de krabber utenfor leiketeppet, nekter dem å bli skitne av matrot, nekter dem å kle på seg selv osv, da er det veldig sjelden at de slipper dem av syne ute på leikeplassen heller.
Jeg tror jo ikke det, men jeg beskytter mer enn mine foreldre gjorde. Ikke på fysisk utfoldelse, de får klatre og herje uten problemer (jeg er nok mer nøye på sykkelhjelm og redningsvest, men det er nok mer i tiden nå). Men de får ikke bevege seg like fritt som jeg fikk. De får ikke være like lenge hjemme alene, jeg er mer fokusert på sikkerhetsgreier hjemme som hvor kjemikalier oppbevares og trappegrinder. Jeg føler meg ikke overbeskyttende, men noen vil sikkert si jeg er det. Og noen mener sikkert jeg er på den andre siden av grensa, ungene mine er blant de første som får gå selv til skolen på trinnet.
Jeg mener ikke det. Eldste (snart 5) får gå alene til kamerater, 3-7 min å gå. Vi bor i et trygt (alt er vel relativt) og veldig barnevennlig rekkehusfelt. Han har stort behov for selvstendighet, og elsker å få litt ansvar og gå (sykle) litt på egenhånd.
Da han var 3, stakk han av et par ganger, og var sporløst forsvunnet 40-60 minutter. Da var det like før jeg ringte politiet, jeg var rolig og tenkte ikke det hadde skjedd noe farlig før vi og svært mange av naboene begynte å lete aktivt etter 40 min. Da begynte jeg å lete ved et tjern i nærheten, og ved togskinnene. (den ene gangen fant jeg ham i skogen med en liten venninne, på tur og den andre ganger hadde han vært inne hos en nabogutt der ingen var hjemme...) Etter de to episodene var det på plass å advare mot at alle mennesker er dessverre ikke like snille, og det finnes noen menn (og damer) som har lyst å lure små barn med godteri og ta dem med seg... Det var vel litt for brutalt å si det på den måten i følge Puls-programmet, men jeg syns at nå var det på sin plass å advare litt. Han har overhodet ikke vist tegn til angst for fremmede ennå... :rolleyes: Men har blitt veldig flink til å lytte på advarsler. En periode var han redd for at gulvet skulle bli ødelagt om han mistet en leke i gulvet, eller at taket på huset skulle rase sammen hvis det blåste. Det varte i et par uker, og var ganske påfallende for han kunne begynne å gråte av tankene sine. Han har også vært redd for at trær skal blåse ned i hodet på ham. Ingenting av dette er noe vi voksne har "advart" mot, jeg måtte tenke litt ekstra etter siden han fikk disse angstlignende anfallene. Men jeg har forstått at det har vært alder, 4-5års alderen er da det går opp for barna at ting ikke er så bekymringsløst og trygt som de kanskje har trodd.
Han har blitt ekstremt nøye med lue, for han er redd for øreverk....
Han bruker også alltid hjelm, men liker å sykle ved garasjene selv om jeg ikke ser.
Begge barna har alltid vært forsiktige f.eks i trappa, ingen har falt ned fra trappa før. Men jeg har ikke fotfulgt dem, for jeg har sett de har vært forsiktige. Jeg reagerer imidlertid sterkt på svigermor og mormor, som er på kanten til hysteriske (men prøver halvveis å skjule det) om barnet står på en stol eller står i sofaen og ser bare farer. Men som mor kjenner jeg dem godt og vet de har god kroppskontroll.
Men jeg innrømmer å ha vært litt kontrollfreak når de har vært babyer, på søvn, spising, sykdommer osv. Og når jeg skulle slippe taket på dem ved barnehagestart (2 år...) har jeg kjent at jeg syns det har vært rart å ikke ha kontrollen på dem lenger, selv om det har vært veldig positivt.
Nå fortalte jeg mye, så nå får jeg kanskje en stille dom. :cool:
Hvis du finner noen her inne som mener de er overbeskyttende etter hovedinnlegget blir jeg overrasket. :humre: Jeg er glad i forumliv, men som rapporteringsmedie på hvordan folk faktisk er synes jeg det fungerer dårlig. Om det er på grunn av selvinnsikten hos folk eller fordi de mest ekstreme holder seg unna trådene er jeg mer usikker på ...
Jeg er selvfølgelig ikke overbeskyttene, jeg beskytter akkurat passe. :nemlig: Faren er litt mindre beskyttende enn meg på enkelte områder - slask!
Joda, jeg er det. Mannen er værre enn meg men jeg er nok ikke helt god. Jeg lar f.eks ikke Mazungen sitte på med venner som ikke bruker forskriftsmessig barnesikring (det er skremmende mange). Først i år har hun fått fritt leide på øya om sommeren.
Nja, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er nok litt overbeskyttende. Ikke i form av at jeg hindrer han i å utfolde seg innenfor rimelighetens grenser. Han må gjerne klatre, sykle og herje på. Han må bruke hjelm, refleks etc. Men det anser jeg ikke som å være overbeskyttende, men fornuftig.
Men jeg blir redd når han tetner til. Holder han gjerne unna fotballbanen et par dager ekstra etter en infeksjon/anfall etc, fordi jeg er så redd han skal bli dårlig igjen. Samtidig prøver jeg å finne balansen og ikke la min frykt ta overhånd og hindre ham i å få være frisk. Men de to ekstra dagene trenger vi begge. Han for å bli sterkest mulig før han skal ut å være aktiv gutt igjen, og jeg for å være sikker opå at han ikke slipper ut for tidlig og ender opp med å havne på sykehuset igjen. Vanskelig balansegang.
Jeg tror jeg er flink å fokusere på den friske ungen, og skyve unna begrensningene. Med litt forhåndsregler, eksisterer det ikke begrensninger. Men så er det de dagene han er dårlig. Da ville jeg helst hatt han på fanget hele tiden, og elsket han ennå mer. Holdt han fast der til han ble frisk igjen.
Men det går ikke. Så konklusjonen er vel at jeg anser meg selv som overbeskyttende, men kun når det kommer til sykdom.
Sitron sa det jo greit.
Det eneste jeg er restriktiv på ellers, er at de får ikke lov til å gå fra oss på kjøpesentere osv. Det er jo så mye...rare folk rundt omkring, så prøver med nok trykk til at de forstår at de ikke skal, men samtidig ikke gjøre dem redd folk. Kinkig.
Ellers får de nå bare klatre og herje på.
Nei, jeg synes ikke det egentlig. De får være barn og prøve og feile. Om det innebærer knall og fall, tårer og blod er det noe som hører med. (Betyr ikke at jeg liker det altså..).
Men jeg kan godt være litt hønemor av og til. Spesielt på søvn, påkledning og på det emosjonelle plan. Blir de såret, ertet eller blir urettferdig behandlet får jeg nesten ikke sove. Har de glemt matpakken, tror jeg nesten de sulter ihjel og sånne ting. :o
Vi er strenge på hjelmbruk når de skal sykle, redningsvest i båt, bilsikring o.l. Men de får gjerne sitte og spikke på gårdsplassen, klatre i trær osv. Har aldri vært spesielt overbeskyttende der, men det er fordi de alltid har vært gode motoriske og forholdsvis fornuftige. De har feks. gått på spikkekurs i barnehagen og vet hva reglene er.
Ang. hjelmbruk ja; ble lettere sjokkert i sommer da vi var på besøk til svigerinnen i en by i Vestfold. Fetterne til ungene brukte ikke hjelm, og da jeg poengterte det til svigerinnen, fikk jeg til svar at det var ingen der som brukte hjelm. Hun var sannelig ikke sikker på om de hadde hjelm heller. Det var bedre at de syklet til skole og trening enn at de ikke gjorde det. For de nektet nemlig å sykle om de måtte ha på hjelm (ødelegge frisyren osv.)
Fikk hjertet i halsen da jeg så eldste fetter komme i "100" på sykkel, ned en bratt bakke - uten hjelm. :sjokk:
Jeg innrømmer glatt at jeg synes det kan være vanskelig å være avslappet om ungene mine klatrer opp i høyden, da jeg har kronisk høydeskrekk, så sånn aktivitieter er mer med pappan dems enn med meg.
På andre områder igjen så er jeg mer slepphendt enn andre foreldre. To seksåringer i bassenget og vi foreldre sitter ved siden av. Min jente svømmer 'greit' Dvs hun holder seg fint flytende til tross for litt rusten teknikk. Så lenge jeg sitter og ser på så får hun ingen restriksjoner i forhold til dypt vann. Venninna hennes som ikke svømmer enda hadde på armringer, men fikk IKKE lov til å svømme på dypet. Jeg skjønte ikke helt hvorfor all den tid vi satt 50 cm fra bassengkanten.
Påkledning: Jeg presser ikke på ungene mine klær de ikke vil gå med, men ingen av de har funnet på å stille spørsmål ved det jeg finner fram, så det er på en måte ikke noe tema.
Føler meg også veldig truffet av det med uselvstendige unger. Min 6-åring har fortsatt problemer med kniv og gaffel. Det er ikke fordi vi ikke har prøvd, men hun er en dagdrømmer og bryr seg ikke med sånne trivialiteter.
Hjemme alene tør hun ikke være. Jeg hadde glatt latt henne være hjemme alene en halvtime nå om hun hadde turt, men hun har ikke en gang lyst til å prøve det, så da lar vi det være en stund til.
Jeg så på reportasjoen på Puls med stor interesse. Ungene mine har ikke hjelm når de bruker sparkesykkel, men de sitter forsvarlig festet i bilsete.
Min far synes jeg er overbeskyttende pga dette med bilsikring (jeg lar ikke knerten 2 år sitte forovervendt i beltestol på motorveien). Hvis det er å være overbeskyttende, så er jeg det.
Knerten har konstant blåmerker på kroppen, så han får i hvert fall mulighet til å teste ut en del grenser.
Ungene mine har firere tøyler enn de fleste andre ungene i nabolaget, og jeg vet at noen synes jeg er ganske uansvarlig. Snuppa kler på seg selv (og er dermed tidvis litt tynnkledd). Hun blir aldri syk, så jeg klarer ikke å argumentere med henne omkring dette. Hun får også leke alene ute i bakgården uten voksent tilsyn. Det er hun alene om blant barna under skolealder.
Det går litt over etter hvert barn man får tror jeg. Jeg var nok mer hønemor da jeg hadde en, men etter tredjemann kom så ble jeg ganske avslappet på at ting går som regel bra. Jeg beskytter der jeg må når det gjelder sikkerhet som er påbudt. De får heller ikke sykle uten hjelm og nekter meg også å sykle uten hjelm. De har fått lære hva som er riktig å gjøre og ser selv at det er greit å høre på de som er eldre og som har erfart, men de får lov å erfare at det å gå ut i minusgrader i kun strømpebukse og t-skjorte er ubehagelig. Nå spør de selv om mer klær om de fryser.
Jeg synes også det er viktig å lære ungene at de må ordne opp selv hvis de kommer i trøbbel.
Det er greit å kunne stå for det en selv har gjort uten at mamma eller pappa kommer å rydder opp.
Jeg overbeskytter ikke, men vi har regler i forhold til sikkerhet. Hjelm påbudt ved sykling, redningsvest ved vannet/i båt, sikring i bil, trafikkregler, "si fra hvor du går".
Nei, jeg tror ikke jeg er veldig overbeskyttende nei.
Jeg sikrer dem når det er påbudt å sikre.
De minste har brukt hjelm når de sykler, men ene tenåringen min vil ikke bruke hjelm. Og den kampen har jeg ikke tatt.
Hjemme alene har de vært fra de begynte på skolen. Ikke lenge, men jeg kan fint ta en tur på butikken.
Jeg vil påstå at jeg ikke er veldig overbeskyttende og "hysterisk" som noen velger å bruke.
Men jeg gjør det jeg føler er best for meg og mine barn.
Jeg synes rimelige sikkerhetskrav, som også gjelder voksne, ikke har noe med overbeskyttelse å gjøre. Godkjent bilsikring, redningsvest i båt og sykkelhjelm når man sykler, det er noe alle i familien skal bruke, både voksne og barn.
Overbeskyttelse henger gjerne sammen med undervurdering, tenker jeg. Og selv om det er viktig at barna er trygge og at man ikke presser dem til ting de ikke greier å håndtere eller selv synes er skummelt, så tror jeg de har mye bedre av å bli overvurdert innimellom enn å alltid bli undervurdert. Både i forhold til ansvarlighetstrening og i forhold til mestringsfølelse.
På enkelte områder så tror jeg kanskje at jeg er det, som f.eks. påkledning. Jeg ganske nøye på at ungene ikke fryser, og egentlig burde jeg nok slippe litt mer taket der, spesielt med storebror. Men når det gjelder klatring, sykling og slikt så er jeg ikke overbeskyttende. Spesielt lillesøster synes at det er aller morsomst når det er skikkelig høyt opp, være seg klatrestativ eller tre, og jeg står i passe avstand og ser på lykken.
Jeg synes selv at jeg styrer og steller i overkanten mye for barna mine. Delvis av bekvemmelighet (så ting er gjort og jeg slipper å vente eller bekymre meg) og delvis fordi jeg er for blødhjertet noen ganger (stakkars 7. klassing som skal sykle i regnværet :( ).
Noen ganger prøver jeg å huske hvor mye mine foreldre kjørte i skolen, styrede med leksehjelp og tøycheck etc. og jeg kan ikke huske noen større innsats fra jeg var 5. klassing eller deromkring. Eller at jeg følte meg spesielt forsømt av den grunn...
Og hvem er den første til å bli irritert når gutta er litt vimsete og late ? :belærende:
Det er ren latskap - det er alltid pes å få dem til å begynne å gjøre noe de ikke har gjort før, og særlig min mann er kjapp med å bare gjøre det for dem. Vi har store ambisjoner om skjerpings nå, men det begynne rå skli ut allerede, etter en liten uke.
Jeg trenger liksom ikke å være det, ettersom jeg har en litt engstelig og pertentlig gutt. Han er forsiktig i trafikken, klatrer ikke for høyt, vil helst at jeg skal gå en meter bak ham til enhver tid, osv. Spørsmålet er jo om jeg har gjort ham sånn... Jeg vil helst ikke tro det, og jeg merker at han har blitt tøffere etter skolestart. Han er enebarn og har nok alltid fått mye oppmerksomhet og vært under oppsyn.
Jeg synes vel egentlig ikke at jeg har fått muligheten til å teste ut hvor overbeskyttende jeg kan være ettersom den unge mannen er rimelig fornuftig og "forsiktig". Han vil ikke være ute alene og han prøver seg ikke på fysisk ting som jeg ikke er sikker på at han mestrer. Jeg kan godt la han gå uten mat, si at han kan spise så mye kake/godteri han vil, si han kan legge seg så sent han vil og la ham gå ut med minimalt m/klær fordi jeg vet at han spiser når han er sulten, at han ikke spiser mye kake/godteri, at han blir trøtt og vil legge seg og fordi han sier fra når han blir kald fordi han ikke liker å fryse.
Ting som jeg synes er fornuftig, mens andre kanskje synes er overbeskyttende er 1) bruk av hjelm, 2) bakovervendt stol fremdeles og 3) den unge mannen får ikke gå i trappen hos svigers alene (bratt, bratt trapp til loftet uten gelender eller rekkverk øverst - dvs. åpent trapphull).
Men så er det det med "innenfor rimelighetens grenser" også. Vi bor nært skogen og han klatrer mye i trær, hopper ned etc. Helt ok. Det får han lov til. Han får derimot IKKE lov å klatre i et 10 meter høyt stillas, da jeg ikke anser det som forsvarlig i det hele tatt. Så han må gjerne klatre ja, men ikke i hva som helst.
Både ja og nei. På noe områder, spesielt fysisk, så ser jeg at vi kunne vært mindre forsiktige på hans vegne, og det har kanskje hemmet han litt. På den andre siden, det er vanskelig å se hva som kom først, hans forsiktighet og litt dårlige motorikk, eller vår påpasselighet.
Vi lar ham klatre så mye han vil i trær, velge selv om han vil ha votter, lue og ullgenser, bruker hjelm kun på sykkel og på isen så jeg tror ikke vi er blant de verste.
Jeg tror uansett det er flere faktorer som spiller inn når det kommer til kriminalitet senere, men ser at mangel på utfordringer (både fysisk og psykisk) kan være en av dem.
Jeg er ikke spesielt overbeskyttende. Men jeg ser at jeg nok har et for stort servicenivå til tider. Dels fordi tiden ofte er knapp og dels fordi jeg synes at det er hyggelig å hjelpe dem og gjøre ting sammen med dem. :sparke: Jeg har et forbedringspotensiale der og arbeider med det.
Vil ikke si at jeg er spesielt overbeskyttende, men har sikkert noen blindsoner.
Bilsikring, sykkelhjelm og trafikksikkerhet er viktig, men ikke en del av det jeg ser på som overbeskyttingspotensiale. Men selvfølgelig, det må læres det også, så vi har da noen diskusjoner rundt dette. Senest i går, når størsten ville sitte på kne bakovervendt i (den fremovervendte) bilstolen sin.
Påkledning, styrer de tildels selv, men av enkelhetshensyn så får de en del hjelp.
Klatring, fritt frem så lenge de kommer seg opp selv så er det meste lov. (Dog måtte størsten ha hjelp til å komme seg ned av bjørken i sommer når han klatret opp dit i underbuksen :humre: )
Utelek: kan være i hagen alene, også gå til/fra kompiser i nærheten om det er avtalt.
Minsten får krabbe opp og ned trappen alene også og han klatrer opp og ned av tripptrappstolen. Litt knall og fall blir det jo, men det blir det vel uansett. (Han har aldri falt i trappen altså, men det hender han er litt uheldig når han klatrer ned av en stol).
Nei det tror jeg aldri jeg har gjort, tror at når man opplever mye og alvorlig sykdom når de er små går det enten den ene eller den andre veien.Har hvertfall alltid fått tilbakemeldinger om at andre ville blitt hysterisk i situasjoner jeg tar veldig med ro.
Hvertfall når det gjelder det å dra på legevakta for hver eneste lille filleting ;)
Jeg er sikkert overbeskyttende på noen områder, og slækk på andre i sammenlikning med andre.
Men, jeg oppfatter egentlig begrepet curlingforeldre som noe litt annet, mer på planet å skjerme barnet for konflikter og vanskeligheter, og unngå situasjoner og avgjørelser som oppleves mindre allrighte for barnet, ikke så mye å legge restriksjoner på den fysiske utfoldelsen. Det er iallefall sånn jeg har brukt begrepet før.
Jeg overbeskytter vel ikke mer enn det som er vanlig. Førsteklassingen går alene til skolen hver morgen og får leke ute alene på ettermiddagene. Hun er veldig ansvarlig og vet hva hun får lov til og ikke, og er veldig sjelden ulydig. Hvis ikke måtte jeg revurdert flere av de tingene hun får lov til.
Hun er ei guttejente og BOR i trærne på skolen og SFO (det samme gjorde hun i bhg) og er ganske vilter, så det har vært noen skader oppover årene, men heldigvis ingen brudd eller alvorlige skader. Ennå ...
Minsten er så liten enda, får se hvilken type han er etterhvert. Men jeg er nok en mamma som lar barna få endel frihet, samtidig som jeg innerst inne vil bure begge inne til de er 40 for å beskytte dem fra alt vondt.
Tja, det er ikke helt enkelt å svare på. Jeg tror jeg nok overbeskytter/curler på en del områder. Delvis fordi det er praktisk, delvis fordi barna ønsker servicen.
Vi har nok til tider et litt for høyt servicenivå, men vi jobber med det. Poden går rett i vranglås om blodsukkeret svinger, og da hender det rett som det er at han får litt for mange alternativer og variantert og hva_har_du. Og jeg irriterer meg over det selv. :mumle:
Ellers kan jeg ikke påstå at vi driver med overbeskytting, vi er vel heller for slepphendt hva klatremus-faktorer angår.
At jeg er streng på redningsvestbruk og sykkelhjelm etc. ser jeg ikke på som noe overbeskyttelsesgreier.
Haha, neiiii absolutt IKKE...
Har har vi barn som kjører motorcross og atv å har gjort det ett par år... og da har vi vel igrunn fjernet oss fra ALT som heter overbeskyttende :knegg:
(selvsagt med riktig beskyttelse og sikkerhetsutstyr..)
Jeg er flink til å la dem holde på selv. De får spise selv fra de er bittesmå, jeg sendte nemlig eldste i bhg som 9. mnd gammel og så at der fikk hun spise selv og fikk det greit til, dermed så har hun fått spise selv alltid og yngste har også fått begynne tidlig med å ordne selv. De må også begynne å kle på seg tidlig, hjelpe til med oppgaver i huset og jeg er vettskremt for å få ubehjelpelige barn som ikke kan skrelle poteteter, bruke kniv og gaffel, vaske gulv eller pusse sko på sikt.
Det handler nok litt om å gi dem tid til å kløne litt, ha lave skuldre i fht mye søl på spisestuegulvet, rot på kjøkkenet og god tid til påkledning om morgenen.
Tannpuss, håndvask, tran og ullgenser tar jeg ansvar for og det er ikke noen valg rundt det, ikke får de pusse tenner selv, og jeg har ingen interesse av at manglende påkledning, tran eller håndvask skal gjøre dem syke. :voksen:
Jeg ser ikke på alminnelig bruk av fornuftig trafikksikring som overbeskyttende. Det er bare fint. Jeg synes det er så teit med døde og skadde barn. Jeg hadde selv hatt store hodeskader om jeg ikke syklet med hjelm, all den tid hjelmen ble smadret ville nok hodet mitt fått en real trøkk også. Jeg liker hele hoder.
I strøket vårt er vi så heldige å ha noen foredlre av typen: "Se så kul jeg er, ungen min får kjøre rullebrett rett ut i gata uten hjelm eller noe", å jada. Superkul.
Det er forskjell på å besytte og å overbesytte. Hjelm på sykkel, rulleskøyter, skøyter og i slalombakken er en selvfølge for oss, det samme er sikkerhetsnett på trampolinen. Trafikksikkerhet og bading med tilsyn likeså.
Dette har du nok rett i. Jeg synes ungene er veldig raske til å spørre oss voksne om å ordne opp i konflikter ungene i mellom (særlig blant vennene). Her er vi og naboene lykkelig samstemte: de får ordne opp i konflikten selv. Hvis det utvikler seg til mobbing/utestenging, så griper vi inn, men helt enkle konflikter får de ta seg i mellom. Den linja har vi kjørt på en stund nå, og det ser ut til å fungere stadig bedre. Ungene det er snakk om er 3-5 år.
Akkurat her balanserer vi på slakk line.
Med det som defineres som "det farligste arbeidsmiljøet" som hjemsted, lekeplass og tilholdssted må vi på den ene siden gi ungene nok frihet til at de utvikler seg og kan gjøre sine egene erfaringer, samtidig som vi skjermer dem for ting som kan skade og evt. drepe dem.
Legg farlig oppvekstmiljø sammen med en for og en far som begge jobber fulltid mens barna er hjemme så er det ikke så vanskeloig å se at vi må ha et veldig bevisst forhold til HMS.
Vi har noen apsolutter:
det er ikke lov å leke bak fjøset!
bakvinduet og dørene på traktoren skal ALLTID være igjen når ungene sitter på.
Resten blir tatt litt på følingen.
Men ungene våre vet hva som er lov og ikke, og hvorfor de ikke har lov.
(selv om det av og til glipper og eldsten hopper fra verandaen)
[size=1][/size]
Ovenfor unger som er på besøk og selv ikke kommer fra gård, er jeg bortimot hysterisk.
Vi har erfart at både voksene og barn uten den ballasten våre barn har, ikke evner å skille mellom dumt, farlig og FARLIG! Og hos oss kan det få fatale konsekvenser, så unger på besøk, da er jeg overbeskyttende!
Jeg overbeskytter mine på det jeg har fobier for selv. Helt konkret så betyr det at hvis jeg er sliten og ikke har overskudd så må de etterleve min høydeskrekk. De får kort og godt ikke lene seg ut over rekkverk der det er høyt ned. Enda det er trygt. De får også beskjed om at det ikke er farlig, men deres gamle mor er gal og irrasjonell og det er hyggelig om de gidder å etterleve for å være greie med en stakkars gammal mamma. Og det gidder de. De får også beskjed om at de får kjenne på sine egne grenser når jeg ikke ser på. Det høres sinnssykt ut, men det funker ganske greit altså. Ingen av dem er redd hverken høyder eller krypdyr, og jeg har en ekstrem fobi for begge deler.
Overbesyttende ellers - nei. Men ikke uvøren heller.
Curling driver jeg forresten også med. Jeg vet nesten ikke om jeg tør å innrømme det, men ungene mine skreller altså ikke potetene sine selv. Ikke enda ihvertfall. Men jeg kjører dem ikke til kompisene da - de må ta seg frem i trafikken selv. :kompenserer:
Jeg overfører nok også litt høydeskrekk, selv om jeg prøver å være tydelige på at jeg ikke ber dem være forsiktige fordi det er farlig, men fordi JEG får vondt i magen av å se på dem.
Jeg tror ikke det. :gruble: Egentlig tror jeg barna våre har en personlighet som gjør det vanskelig å overbeskytte dem - de er utadvendte og aktive, og vil gjerne gjøre ting selv. Kombinert med makelig anlagte foreldre så skjønner man jo hvilken vei det går. :knegg:
I et langsiktig perspektiv tror jeg ikke at det er de som blir mest skjermet, beskyttet og får veien ryddet som får det enklest. Man kan risikere å gjøre barnet sitt veldig dårlig rustet til å takle ulike utfordringer som uansett kommer.
Nei, jeg er rimelig avslappet. :knegg:
Iallefall får jeg høre det. I sommer begynte Peder å klatre på klatrestativet/dissestativet hjemme... Jeg satt litt med hjertet i halsen, men orket ikke bruke hele sommerne på å løpe frem og tilbake og hindre at han gjorde det, så det fikk stå til. Og det har gått helt fint :D
Jeg er heller ikke hysterisk når de begynner å gå i trapper og slike ting, og når de klatrer i trær og er både høyt og lavt. Barn har overraskende god kontroll har jeg funnet ut av :jupp:
Eneste jeg er veldig streng på er sikkerhet i bil.
Her jeg bor er det visst også, for noen, helt ok å la barna kjøre ATV alene uten hjelm og beskyttelse på vanlige grusveier, under en bursdag. :snill: Uten å ha rådført seg med foreldrene på forhånd så klart. Jeg tror definitivt noen vil se på meg som lettere hysterisk iallefall, som ikke synes det er ok.
Det en anser som hysteri, er sunn fornuft for andre. Jeg synes det er tragisk at en er så redd for å kalles hysterisk at en lar det påvirke sin sunne fornuft.
F.eks samhopping på trampoline, eller sykling uten hjelm. La barn nære uten voksne nær vann osv.
Jeg er forresten veldig skeptisk til leking med hjelm, da jeg tror det er farlig. Jeg insisterer på at sykkelhjelmen taes av før en klatrer. Det er det mange som synes er hysterisk det.
De fleste normale barn gjør ikke noe de ikke tror de mestrer når det gjelder fysiske utfordringer.
I forhold til å lære seg å bevege seg i trafikken så er jeg nok litt "hønemor" ja... Klassekamerater av min datter som nå er 9 år har kommet syklende til oss fra de var 7 år. Det er ganske så trafikkert rundt oss. Vesla vår har fra i sommer fått lov å sykle opp til et boligfelt her. Da sykler hun gjennom en liten skog/åker og på fortau. Altså knapt trafikk på den kanten, men i andre retningen der det er mye trafikk får hun ikke sykle. Barn er ikke modne for trafikken før de er 12 år pga synsvinkel. Det var teorien før iallefall.
Tja. Ja, til en viss grad. Jeg har en konstant fryktelig dårlig samvittighet overfor barna mine, og ubevisst prøver jeg nok å gjøre opp for meg ved å holde et høyt servicenivå. :innser:
Dog ikke på fysiske utfordringer, der får de herje som de vil.
Mine to får lov å gå og sykle til butikken. Når de sykler har de hjelm. Når de står på rollerblades har de beskyttelse og hjelm. På kjøpesentre trenger de ikke være innenfor rekkevidde, de får lov å gå i en bestemt butikk hvis de spør. De er selvstendige og flinke og har ikke gjort noe voldsomt dramatisk som jeg kommer på i farten.
Jeg ønsker å lære ungene mine til å være selvstendig, og jeg hindrer dem absolutt ikke i fysisk aktivitet. Jeg er derimot overbeskyttende mot andre sine barn fordi jeg ikke er så kjent med deres løpesett osv.
Nei. Passer som regel på at de har nok klær på og at de spiser noenlunde sunt, men de får som regel styre på som de vil, både ute og inne.
Jeg legger for øvrig det samme i begrepet curling-foreldre enn det Lille-Bulla gjør; CF går mer på det å la barna få viljen sin i det meste, ikke på å hindre dem i å utfolde seg fysisk. Mener jeg, da.
Jeg har vært lærer i en del år (12 ca) og jeg synes elevene jeg har nå bærer mye mer preg av å være oppvokst i "curlinghjem," enn de jeg hadde for 10 -12 år siden. De er ofte ikke vant til at nei rett og slett betyr nei, og har vokst opp med at alt kan diskuteres.
Det er vel ingen som vil tilbake til 50-tallet der voksne hadde rett, uansett hva, men et barn som stiller spørsmål og skal kverulere på absolutt alle ting, er heller ikke særlig sjarmerende.
Er ikke curlinggjengen de som tilrettelegger alt da? Skreller potetene og sånn? Jeg sier ikke ja til alt eller diskuterer alt, kanskje jeg ikke curler likevel? :stolt:
Å, lykke! Du oppdrar min lillesøsters ekvivalent. :rørt:
Jeg er så heldig å ha en søster som det er synd på. Hun skal det ikke stilles krav til og hun skal ha masse hjelp hele tiden. det er herlig. Vi andre kalrer oss så fint, at det ikke gjør noe at hun får mer penger, hjelp og oppmeksomhet.
Jeg syns du er litt kategorisk her, Mim - om ikke du kjenner Intrigue privat og vet hvorfor det ene barnet eventuelt ikke trenger litt ekstra beskyttelse.
Unger er ulike, tro det eller ei - og i en søskenflokk kan godt en være tøff i trynet og klar for å sendes ut i den store verden i en alder av 6, mens en trenger å backes mer opp, både med tanke på selvbilde, selvtillit og mot.
Selv sender jeg f.eks. ikke min gutt alene til skolen ennå, da han tydelig viser at han ikke er klar for det. Jeg syns ikke jeg overbeskytter ham for det, jeg syns tvert i mot at jeg leser hans signaler og svarer på dem. Når jeg så føler han er trygg nok til å begynne å øve på å gå til skolen på egenhånd, kan han f.eks. først få lov å gå hjem selv i begynnelsen - da gjør det ikke noe om han somler og roter på veien.
Hjelm når han sykler er et must, bilsikring - selvsagt - jeg tar ikke slikt noe med i regnskapet overbeskyttelse.
Jeg er helt enig i at barn må oppdras litt forskjellig, at enkelte barn trenger mer støtte enn andre. Men samtidig så betyr det jo også at man bør passe på ekstra godt at et engstelig barn får passe utfordringer og blir utfordret, fordi det ikke sørger for det selv. Jeg tror det er veldig lett å havne i den fellen at man støtter barn i det de allerede er flinke på, og ikke støtter og utfordrer dem i det som de trenger trening på. (Jeg mener generelt her altså, og like mye meg som andre)
Verden er ikke rettferdig på den måten at man tar hensyn til hvordan en personlighet er opprinnelig. Et engstelig barn trenger derfor mer hjelp i å bli tøffere, ikke at foreldrene fjerner utfordringer, men at foreldrene har mer fokus i på hvordan dette barnet skal takle utfordringer.
Jeg er 100% enig med deg der, Esme - men slik jeg leser Intrigues innlegg om et barn som bevisst blir holdt litt tilbake, kan det også tolkes at dette er et barn som har litt for mye pågangsmot, det kan være et grenseløst barn, noen trenger å lære seg å holde seg litt i bakgrunnen med - og dermed holdes litt tilbake framfor andre søsken.
Hadde jeg forresten visst det var så vanskelig å skape folk ut av unger, hadde jeg søren meg droppet prosjektet barn. :knegg:
He he - kjenner ikke dama sjøl jeg, altså - så for all del, Mim kan ha rett som søren. :knegg:
Jeg syns bare det var så inmari kategorisk - med mindre, som sagt, Mim kjenner dama og vet hvorfor dette barnet evt. ikke burde bli litt ekstra beskytta.
Det fins noen barn som trenger å bli litt ekstra beskytta. Bare ett av barna mine har brukt hjelm inne en periode. (Ja, der ble vel jeg stempla som hakke gal og overbeskyttende en gang for alle). Han var en helt usannsynlig klatremus fra han var ca. et halvt år, og ble f.eks. funnet med føttene i nederste hylle i kjøkkenoverskapene mens han klamret seg fast i øverste hylle, da var han ikke stor. Han lærte å krabbe før han overhodet hadde vett på å passe seg, og kunne klatre opp på bord og rett utfor kanten. Jeg syntes ikke noe om at han skulle gå rundt med gedigne kuler i hodet konstant, og stå i fare for stadige hjernerystelser, så til slutt kjøpte jeg en myk liten hjelm som han brukte noen ganger - spesielt om ettermiddagen når han begynte å bli trøtt, og hadde ekstra lett for å tryne. Det var veldig nyttig, ellers var alternativet å holde seg en halvmeter bak ham hele tiden. Med de andre barna (dette var nummer to) har det overhodet ikke vært behov for sånne tiltak. For ordens skyld kan jeg jo nevne at han senere ble en rolig gutt og han har ingen diagnoser - han lærte bare å krabbe, gå og klatre litt før han var moden nok til å ta et snev av ansvar.
Nei, ikke i det hele tatt.
Men om vi skulle flyttet til en stor by med unger på 5 og 12 år, da tror jeg jeg hadde slitt litt.
Barna våre er oppvokst her, der de kjenner trafikkbildet og miljøet.Stedet er ikke større enn at om at et barn skader seg så vet alle hvem de er og hjelper til,enten kontakter foreldre eller tar de med på legevakten. Om vi flytter så må nok de håpefulle få opplæring på en del ting, og vi må ta stilling til en del ting.
Hvertfall om jeg skal dømme ut fra hvor forsiktige de har blitt. Eldste kan være en pingle, mellomste er tøff på enkelte områder, forsiktig på andre. Yngste er et råskinn med mottoet: "Jeg går rett fram samme hva jeg støter på!"
rine: Sånn har ikke jeg opfattet begrepet curlingbarn. Jeg mener definisjonen er mer "barn som det blir tilrettelagt for i ekstrem grad" (se for deg kostemenneskene foran curlingkula). Barn som har foreldre som fikser og ordner for dem, ordner sommerjobber, skjeller ut den slemme treneren som har kjeftet på barnet deres, ordner opp i vennekonflikter, sørger for at de får det de ønsker seg. At livets vei er jevn og god å gå på.
Ellers har mim et poeng, sånn på generelt grunnlag (men ingen av oss kan selvsagt uttale oss om akkurat Intrigues barn). Det er veldig lett å forsterke et barns utgangspunkt. Jeg vet at jeg gjør det med mellomsøster. Hun er jo så følsom. Hun må få litt slækk for følelsesutbrudd til alle tider. Hun er så redd av og til, så hun trenger masse ekstra pjusk. Osv.
NOE av det er å se henne. Noe er regelrett stupid dyrking av ikke ok adferd, og jeg må skjerpe meg på det.
Jeg er nok ikke overbeskyttende, tror jeg. Jeg har noen absolutte krav som jeg ikke firer på og det er bilsikring, sykkelhjelm, skikkelig beskyttelsesutstyr på rollerblades og hjelm med gitter på isen. Dette gjelder også for meg, mannen har ikke hjelm som passer når han er på skøyter. Barna er heller ikke uten tilsyn ved vann.
Bortsett fra dette er barna høyt og lavt. På området her får de gå fritt omkring, men ikke ned til elva. I sommer har vi opptil flere ganger hentet ned barn som henger fast i trær, sist gang måtte vi sage over en stamme...
Det er slik jeg oppfatter begrepet også. Og for curlingbarna blir det dobbelt så tøft å møte asfalten som for andre som har fått prøvd seg litt. For asfalten kommer, før eller senere. Og mens "herda" barn får skrubbsår på knær og håndflater, knekker curlingbarna begge fortenna.
Apropos skrubbsår. Jeg hadde to elever en vår, en gutt og ei jente. Jenta falt et par ganger på asfalten på skolen og fikk noen bittesmå skrubbsår på kneet (som fikk plaster bare for syns skyld). Dagen etter kom jenta på skolen med knebeskyttere slik at hun ikke skulle få flere skrubbsår. Da jeg så gutten la jeg merke til at han dro litt på beinet og da jeg skulle håndhilse oppdaget jeg at begge hendene var bandasjert. Jeg lurte på hva som hadde skjedd og han hadd veltet på sykkel dagen før og skrubbet opp begge håndflatene, hoften og begge knærne, men det gikk veldig bra med ham altså (hans ord). Litt forskjell på holdninger. ;)
Jepp, der er jeg også ganske tydelig av meg. Og fyrstikker/åpen ild. Jeg har vist dem grafiske bilder av brannskader og sånn. :slem: Ja, sikkert ikke pedagogisk, men jeg tar bare ikke sjansen på at flammekilder skal oppfattes spennende. Og så er jeg alltid litt bekymret når vi er i nærheten av sjøen, sånn ca halve skoleferien. :gal: Selv om begge svømmer. Men brann og trafikk og hav er jo farlig, som i dødelig ikke sant - blåmerker etter knall og fall og klatring og skliing har begge ungene rikelig av og null oppmerksomhet for de for dem også.
Jeg er nok ikke en curlingmamma uansett definisjon tror jeg. Jeg lar dessuten ungene ordne opp i egne konflikter og prøver å lære de andre mødrene å ligge unna når "Tuppen og Lillemor"-intriger dukker opp med jevne mellomrom. :p Det er ikke alltid lett. :bezzerwizzer:
Å ja er det sånn din lillesøster har det, sånn har ikke min datter det.
Jeg er nok ikke din lillesøsters mor.
Min datter har en kognitivskade som gjør at hun nok vil mer enn hun evner, ikke ser konsekvenser og dermed ikke har den nødvendige dømmekraft i en hver situasjon.
Hun kunne gjerne tenke seg å gå alene til byen som tiåring, men uten stedsans er det ikke lett å finne fram. Hun vil ikke påforånd kunne tenke ut en strategi for hvordan hun skal løse problemet.
Søsteren, som da er lillesøsteren, til MIN DATTER og ikke lille søsteren til den lilla heksa kunne gå alene i byen som tiåring, hun kunne finne kulturskolen eller kinoen, om det var dit hun skulle.
Ja jeg har holdt storesøster mer tilbake og yt mer hjelp/bistand til henne.
Enig i det. Skrev jeg ikke noe om at CB er bortskjemte, da? Burde kanskje presisert bedre, men jeg mente noe a là det du skriver her. Jeg er altså uenig i at curlingbarn er barn som går med hjelm på lekeplassen.
Veldig ofte blir det jo startet tråder på FP der det blir klaget nettopp over den slemme læreren/treneren/ kompisen, men det er tross alt bedre å få ut frustrasjonen på nettet, i stedet for å "act on it" i alle tilfeller. Mener jeg da.
Det var umulig å vite med utg.pkt i det du skrev Intrigue. Jeg er bare veldig skeptisk til å tillegge enkelte medlemmer i søskenflokken spesielle behov -når de ikke egentlig har det - for det gir grunnlag for søskenforskjellbehandling langt opp i årene og utover arveoppgjøret. Vi hadde en tråd for en tid tilbake om roller i søskenflokken, og nesten alle de flinke jentene hadde gjennomgående en stakkars lillebror eller lillesøster (helt uten kognitive skader) som ble konsekvent dillet mer med enn den flinke som alltid klarte seg selv. Og disse forskjellene ga seg også utslag i hjelp, barnevakt, penger, oppmerksomhet til barnebarn osv.
Så mitt utsagn var generelt, med utg.pkt i det du skrev, ikke det du ikke skrev som jeg umulig kunne vite.
Med fare for å stå laglig til for hugg Mim. :knegg:
Vi har nok alltid passet litt ekstra på storesøster pga nakkeskaden hun fikk ved fødsel. Jeg har hatt skrekksenarioere i hodet om hva som skjer om hun fikk en ekstra smell på nakken ved fall, og fikk advarsler fra fagfolk om dette også. Om hun pga nakken ble tregere motorisk eller pga av vår redsel for nakken at hun ble senere, det kan vi ikke vite 100%. Men vi har tatt valgene på bakgrunn av hva fysio og lege har rådet oss til hele veien. Nå ser det hele til å gå kjempefint, og jeg har blitt mye tøffere på henne vegne. Hun driver med både dans og ski, og jeg tenker ikke mer på det. Men jeg ser at hun var senere ute enn lillesøsteren. Det kan finnes grunner for å overbeskytte, men med en grunn er det vel strengt tatt ikke overbeskyttelese. Omverdenen vil kanskje kunne oppleve det slik, men de ser da heller ikke hele bildet.
Jeg har gått fra å underbeskytte eldstemann til å overbeskytte yngstemann. Siden yngstemann ikke kunne være alene noen steder før han ble fem år, så sitter det i meg at jeg fortsatt føler at han må passes på. Jeg får fortsatt angst når han er mer enn 10 m unna meg, jeg får skrekkvisjoner om at han stikker av, løper rett ut i veien, osv. Jeg jobber med saken, og lar han få gjøre stadig flere ting alene. Men han HAR dog også ekstra behov og må nok passes litt ekstra på, men det er veldig vanskelig å vite hva som er reelle farer og hva som er overdreven angst fra min side.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
