Da jeg gikk gjennom byen i stad kom en liten gutt på 5-6 år bort til meg, og ville gjerne gi meg en pamflett. Jeg hadde musikk i ørene, og tittet bare briefly på flyeren, men skjønte at det var noe religiøst. Jeg smilte til ham og takket nei, men etterpå så kjente jeg at jeg var så rasende at jeg nesten gråt. Ikke på ham, men på moren hans som helt tydelig oppfordret han til å gå bort til meg.
Hva slags mennesker er det som tar med barna sine på slikt, og ikke bare tar de med, lar de være hovedmisjonæren? Jeg aner ikke hvilken trosretning de representerte, men tenkte i ettertid, er det slik at han må gi bort et visst antall pamfletter for å ha gjort et godt dagsarbeid? For å bli frelst? Hva gjør det i såfall med et lite barn psyke? Hva med de voksne han møter som ikke er høflige, jeg syns det er så utrolig slemt å sette et barn i en slik situasjon.
Sønnen min kom forresten her en gang og spurte hvordan han viste han hadde møtt Jesus? For bestefar hadde sagt han hadde møtt Jesus og fått den hellige ånd i seg. :sint: Er ikke min pappa for til forsvar!
Jeg kan veldig lite om dette, men syns lederne av de ulike menighetene som baserer seg på mye misjonering at det er greit at små barn, under skolealder, driver med slikt? Jeg syns å huske at det var en offentlig diskusjon om dette for endel år tilbake, hvor det var en menighet som brukte små barn aktivt i Oslo sentrum en sommer.
Jeg er ikke på noen måte for at barna skal brukes som misjonærer på den måten, men jeg lurer på hvor du fikk tanken fra, om at han må gi borte et visst antall pr dag for å ha gjort sin innsats/bli frelst? Det er en tanke som aldri hadde falt meg inn engang...
Opplevde i min barndom barn som misjonerte jeg også, på skoleveien. Det var et par klassevenninner av meg da, som var jehovas vitner. De drev aktiv misjonering på skoleveien, og sånnsett er jo hva man blir fotalt av folk en går i klasse med, noe en unge lettere hører på enn fremmede barn på gata...
Ingen steder i fra. Det er bare noe jeg lurer på. Jeg kan ikke noe særlig om misjonering, men det må jo være for å få flere til å "se lyset". Hvis et barn blir oppfordret til å gjøre noe slikt kan jeg godt se for meg at det vil føle seg mislykket hvis ingen vil ta i mot budskapet hans. Føler man seg mislykket i "guds arbeid", er det vel en ganske naturlig tanke at man føler man ikke fortjener å bli frelst?
Jeg synes det er ille at barn skal bli satt til misjonering. Men må sortere litt i hodet for jeg er ikke helt sikker på hva jeg reagerer mest på sånn egentlig.
Er det at barn ikke skal trenge å jobbe? Jeg synes jo at det er ok at barn hjelper foreldrene.
Er det at barn ikke skal ha en aktiv religiøs rolle? Jeg har en avsmak for barnetro, men samtidig så sier jeg jo konsekvent og uten omsvøp til sønnen min at religion er bare på lat og at det ikke finnes noen gud på ordentlig. Så jeg ser den at jeg overfører mitt livssyn til mitt barn også.
Er det at jeg føler at de barna blir utnyttet av foreldrene? Ja, jeg tror kanskje det er det aspektet jeg misliker sånn egentlig, at barn blir brukt til å fronte foreldrenes livssyn. Hmm.
Husk at de antagelig tror at de gjør alt de kan for å redde enkeltmennesker fra en grusom skjebne. Det er jo formålet med misjonering. Så moren her lar barnet være med på å gjøre helt livsnødvendig arbeid, fra deres ståsted.
Helt loco? Absolutt. Men når utgangspunktet er som galest...
Jeg tror jeg reagerte sterkest på at det forventes at de gjør det, og at de setter barna i en veldig utsatt situasjon, en situasjon jeg er veldig usikker på om er bra for barnet.
Selvfølgelig er det ikke bra for barnet. De skal redde folk fra undergang og helvete, og så klarer de det ikke og må se det ene mennesket etter det andre gå videre fra dem fordi de ikke nådde frem. Det er et alt for stort ansvar å legge på skuldrene til et barn. Bare tenk hvor små ting som blir store for dem. (Jeg husker selv jeg slet med angst en periode som barn etter å ha hørt om satan og helvete osv. Noe som igjen blusset opp i tenårene når jeg fikk en bok av foreldrene til noen venner som var i en sekt som beskrev hva som skjedde med sjeler som ikke var frelst. :grøss: )
Jeg slites også mellom min egen samvittighet og prinsipper. Burde jeg tatt i mot, slik at han følte at han hadde gjort noe riktig, og dermed på et vis støtte denslags, eller stå på prinsippet mitt og dermed kanskje såre et lite barn (selv om det er foreldrenes skyld i utgangspunktet). Han var på alder med mitt eget barn, og de store øynene som tittet opp på meg gjorde det veldig vanskelig.
Jeg reagerer, og jeg tror grunnen til at jeg reagerer er at religion (og politikk) er noe man etter min mening bør være bortimot voksen for å ta et gjennomtenkt standpunkt til. Barn skal ikke drive valgkamp heller. Jeg har aldri likt Framfylkingen (eller hva det nå heter) som i hvert fall da jeg var barn, lot barn og ungdom drive vervearbeid til og med på barneskolen.
Inspirert av Esme:
At barn jobber? Ikke noe udelt negativt. Dette kan uansett sammenlignes med kake/loddsalg for korpset/fotballaget sånn sett.
At barn tar del i religiøse markeringer? Helt naturlig i den ene halvdelen i min familie. Uten at det tillegges så mye annet innhold enn "familietradisjon".
Men det at barn brukes av foreldrene til å misjonere på denne måten på vegne av foreldrene, det er litt verre, gitt. Jeg hadde nok allikevel av hensyn til gutten smilt og tatt i mot, for så å kaste det i søpla rundt neste gatehjørne.
Først: hvis det er barn som brukes av sine foreldre til å snakke med fremmede på gata med misjonering som hensikt er dette virkelig over grensa synes jeg. Det er å sette barn i en utsatt posisjon de ikke har mulighet til å ha oversikt over, de sitter ikke med hele bildet.
Men du så ikke hva som sto på lappen? Er du sikker på at det ikke var en innbydelse til konsert med barnekoret i kirka for eksempel? Den typen "reklame" har jeg sett barn være med å dele ut, og det synes jeg er helt greit, de inviterer bare folk til å høre at de synger.
Nå vet ikke jeg hvilken religiøs gruppe dette var og hvordan dette foregikk, men dette har visse likhetstrekk med det som ble diskutert i forhold til at enkelte tok med barna sine i demonstrasjonstog til støtte for Palestina tidligere. De som hadde med barna sine opplevde at dette var naturlig å gjøre, at barna var trygge og at de var i god avstand til det som skjedde, klare til å trekke seg unna om noe skulle skje. Likevel var det mediaoppslag om foreldre som brukte barna sine som et virkemiddel i en konflikt de ikke har mulighet til å skjønne rekkevidden av. På samme måte kan det godt være at disse foreldrene opplever at de har med seg barna på noe som er naturlig og trygt i livet deres, men at det ser helt annerledes ut fra utsiden.
Ja, jeg er sikker på det. Det var en helt typisk "forkynnelsesbrosjyre". Jeg har tatt i mot nok til å kjenne dem igjen altså. Dette var også i Olso sentrum, og ikke i en bydel i nærheten av en lokal kirke.
Nja og njei. Jeg skjønner sammenlikningen, men syns allikevel ikke det er helt sammenliknbart. Jeg har ingenting i mot at barn blir tatt med på og innlemmet i religiøse greier, på samme måte som jeg syns fint barn kan være med i demonstrasjoner. Det jeg ikke syns er greit å er å sette bittesmå barn i en sårbar posisjon, som jeg mener ikke kan være godt for psyken deres. I likhet med de barna i demonstrasjonen, som plutselig var midt oppi mer action enn forventet og ble livredde. Hadde foreldrene deres allikevel tatt dem med jevnlig i sånne situasjoner så hadde det vært sannenliknbart.
Jeg ser selvfølgelig at jeg kan lese mer inn i situasjonen fordi jeg er i mot misjonering, spesielt ved bruk av barn. Kan hende han ikke syns det er ille å bli avvist av fremmede på gata, på mer eller mindre høflige måter. :vetikke:
For et par år tilbake så ringte det på døren hjemme hos oss, utenfor stod en gutt på 10-12 år, litt nede i veien så jeg at faren stod å ventet. Han hadde en brosjyre i hånden - ungdom mot rus. Han spurte så fint om han kunne få prate med oss om rusproblematikk hos ungdom. Med en søster som på den tiden slet med narkotika, så var jo dette absolutt et aktuelt tema for oss. Jeg tok i mot brosjyren, vekslet noen få ord med gutten før han gikk igjen. Da jeg åpner brosjyren, så faller vakttårnet ut. Jeg kjente jeg ble rasende! Følte at jeg var blitt manipulert.
Har litt vanskelig for å sortere tankene i forhold til hvorfor jeg ble så forbanna som jeg ble. Jeg tror det er fordi når et barn henvender seg til deg så er man mer åpen, man lytter og viser barnet respekt, man tillater det å komme mer "inn" enn en voksen person. Jeg følte meg løyet til og manipulert på flere måter. I tillegg syns jeg det er grusomt å tenke på den byrden foreldrene legger på disse barna. Det er galt. Rett og slett galt.
Jeg mener også at man virkelig ikke skal sette et lite barn i en sånn situasjon enten det dreier seg om misjonering eller politisk propaganda eller whatever, det er noe med at barnet bare ser verden ut fra sitt eget perspektiv og ikke kan ta innover seg hva de voksne rundt tenker og dermed kan finne på å si/gjøre. Men det kan være at du leser endel ekstra inn i situasjonen, det kan for eksempel være et barn som er med foreldrene sine og som nærmest på egen hånd hermer etter de voksne, og som ikke tenker lenger enn å "dele ut lapper til de som går forbi". Og det kan være en fullstendig hårreisende situasjon der barnet har fått instrukser om å prøve å snakke med fremmede på gata for å misjonere. Det siste har jeg imidlertid aldri sett noe sted uansett livssyn, men det betyr slett ikke at det ikke forekommer.
Barn som tigger og barn som misjonerer stiller litt i samme kategori for meg. Ikke at det er like synd på misjoneringsbarna, men jeg nekter å tro at noen av barna gjør det av egen fri vilje.
Jeg har hatt jehovas på døra med to barn på slep. Jeg tror det er lett for mange å lytte til deres budskap i frykt for å såre barna, liksom...
Huff, jeg er helt enig med deg, glitter. Dette er ikke bra.
Avsporing:
Min sønn i første klasse utbrøt forleden dag "Tenk at Gud er overalt! Hun er i alle ting og alle steder!"
"Hvem har sagt det?", spurte jeg.
"Mannen i den moskeen vi var i", svarte han.
De har hatt om islam på skolen i høst og besøkte en moske i den forbindelse, men jeg tviler sterkt på at mannen i moskeen sa at Gud var en hun. :humre:
Vi har en jente i gaten vår som er aktiv med misjonering av de andre barna i gata. Familien hennes tilhører Jehovas vitner.
Hun snakker utrolig mye om Jehova i leken og reflekterer over hva han vil mene om det hun gjør. Jeg/vi tar sterk avstand fra dette og har snakket mye med datteren vår om dette.
Det er vanskelig! Jenta er bare 6 år, men hun har en utrolig manipulerende oppførsel og kan virkelig snakke for seg!
Det føles helt galt og ikke la henne delta i leken til de andre barna, men samtidig liker vi lite at hun snakker så inderlig om dette!
Jeg vet ikke om hun har fått beskjed om å misjonere i gata. Er det virkelig vanlig?
Jeg vet ikke om det er vanlig, men det er i hvertfall vanlig at barn leker det de opplever og det de ser de voksne gjøre. Så hvis dette er et stort tema hjemme hos dem, er det ikke rart om det figurerer i lek. Her i huset sloss Jesus med de andre superheltene (batman og spiderman) i podens lek etter et opplegg på skolen.
Barna får naturligvis ikke beskjed om å misjonere for de andre barna. Men er man JV så er det en veldig naturlig ting å snakke om Jehova, og da tar naturligvis barna med seg dette videre.
Vi er JV, og vi har med oss barna når vi forkynner. Og det er ikke sånn at vi sender de forann oss for å oppnå kontakt. Barn vil gjerne gjøre som foreldrene sine, og derfor får de ofte gå med en traktat i hånda. Noen ganger vil de gjerne prøve å gi selv osv. Og at man blir avvist er veldig veldig vanlig, og ikke noe man blir lei seg for. Når noen har takket nei til oss på døra, spør av og til han eldste hvorfor de sa nei. Da sier jeg at: det er ikke alle som er interessert i Bibelen, eller som ønsker å høre hva vi tror. Det får de bestemme selv. Også tusler vi videre til neste hus.
Angående hovedinlegget: jeg ville ALDRI sent avgårde eldstemann på egenhånd for å dele ut en traktat. Hvis han ønsker å prøve selv, hadde han fått lov til det - men med meg ca 2 cm bak. Barn skal ikke fronte noe de selv ikke kan forklare fult ut.
Goldnugget: har dere prøvd å prate med foreldrene til denne jenta, og forklart hvordan dere opplever det? Jeg hadde satt pris på at noen tok kontakt med oss hvis våre sønner "kjørte over" andre med vår tro. Kanskje hun trenger å få forklart litt nøyere at ikke alle er JV :knegg:
Jeg så at moren mumlet til ham, og pekte litt diskret bort på meg før han kom bort.
Det syns jeg er greit, at man snakker mye om noe som er en del av hverdagen. Jeg kan allikevel se at det blir ubehagelig for dem som ikke har gud som en aktiv faktor i hverdagen. Glittermannen og jeg snakket om det i går, fordi de i barnehagen hans bruker en barnebibel som utgangspunkt for undring. I og for seg greit, så lenge det ikke blir presentert som virkelighet. Men hvor går grensen? Når vil barnet oppfatte at de andre lyver, om de tror på noe man ikke tror på selv? Osv. Vi diskuterte det bare løst, og har litt ulikt standpunkt.
At man har med barnet når man selv forkynner, syns jeg må være greit, selv om jeg egentlig ikke er enig. Men det går mer på tro og slikt, enn "moral" og "hvordan man oppfører seg mot barn", som jeg syns det å sende barn ut for å misjonere handler mer om. Dette barnet ble helt klart sendt bort til meg, og han var under skolealder. Det kan selvsagt være fordi han har mast om å få prøve, og moren hans syns jeg så ut som en grei person å prøve på.
Jeg er helt i mot dette, og reagerer også på sånt.
Da veslemor var på et kristent hobbyverksted kom jeg litt før de skulle avslutte. Jeg satte meg ned for å vente på at de skulle bli ferdig. Det var noen fremmede der som hadde ansvaret. De kom fra et annet sted, men var tydelig godt kjent med de lederne som vanligvis brukte å være på hobbyverkstedet. De var unge, hyggelige osv. Intet å si på det.
Mens jeg satt der sa de til barna at barna måtte gå ut og fortelle alle vennene sine, familien sin osv. om Jesus. Barna som var fra 5-6 år og opp mot 11 år satt med store øyne. Da kjente jeg at de hadde trådd over en grense. Jeg er selv troende, men å be barna om å gå rundt å fortelle om Jesus er å trå over en grense. En ting er å fortelle bibelhistorier, men å be de misjonere.... IKKE aktuelt. Min datter har ikke vært der mere..... Hun deltar nå på en juniorklubb i et hus rett ved skolen. Hun kom med lapp om dette i høst og var kjempeivrig. Hun får lov å gå der. De har karaoke, spill osv. og de får mat der. Hun leker med venner, og de avslutter med noe fra Bibelen. Det er helt greit.
Jeg er ingen stor fan av misjonerende barn, nei. Dog har jeg vokst opp i en religiøs familie, og har ingen problemer med å se hvorfor man vil inkludere barna i det som for mange er det viktigste i livet deres. Det er ikke tvil om at det er en vanskelig balansegang, og jeg har ingen problemer med å forstå at det for eksempel kan være vanskelig å forholde seg til måten JV-barn snakker om gud, tro, paradis og denslags.
Har vært masse ute i feltet med JV selv som liten, og det gikk bra med meg. :nemlig:
(Dvs, derom strides de lærde. :knegg: )
knøttet, det gikk bra å levere pjokken din i dag, forresten. :jupp: (Sånn i tilfelle noen ikke visste at knøttet og jeg er søstre. )
Jeg kjenner at jeg føler for å lage en motvekt hvor man setter seg ned litt sammen med et misjonerende barn og lærer dette barnet kritisk sans og stiller noen spørsmål å ta med hjem og grave litt rundt.
Jeg mener - det er vel lov å misjonere andre veien også?
Det burde hjelpe en hel del på trangen til å dressere ungene til å kontakte fremmede voksne. Og hadde noen foreldre hatt nerver til å ta det opp så tror jeg at jeg ville spurt om de ikke er glade for at jeg lærte ungen deres å tenke, jeg kunne tross alt være pedofil.
Vet du, det første du skriver er jeg helt enig i. Jeg er stor fan av at barna lærer å ikke bare godta tingene de hører betingelsesløst.
Det siste avsnittet blir litt for dumt, beklager. Det er ikke snakk om dressering av unger for å kontakte fremmede voksne, (jeg sier ikke at det ikke skjer, men det er ikke oppfordret til det), dette er, og her kommer en kjepphest!, et tema veldig mange uttaler seg om uten å egentlig vite så mye om hva som egentlig er grunnlaget, og uten å ta med i betraktning at det er en like god mix av idioter og reflekterte mennesker innenfor trossamfunn som alle andre konstellasjoner.
Overfor mine barn så er jeg tydelig på at tro og ikke-tro er noe vi må finne ut av hver enkelt. Når vesla kommer og sier hun tror så sier jeg så fint, og spør hvorfor hun tror, og hva hun tror på. Når hun så kommer og sier at hun ikke tror så sier jeg også så fint, og spør hvorfor hun ikke tror. Så snakker vi om det, og jeg er tydelig på at det hun tror/ikke tror på er hennes ståsted og det er helt fint.
Hun vet at jeg er troende, uten at jeg har utdypet det til henne. Tro betyr noe i mitt liv, men jeg er ikke aktiv i min tro annet enn at jeg ber til Gud, er opptatt av de etiske verdiene som ligger i det å tro. De verdiene finner vi jo også blant ikke-troende for den del. Vanskelig dette ;)
Jeg siktet ikke til Jehovas Vitner nå, aC. Jeg tenkte på ungen i HI som tydelig så ut til å bli oppfordret av sin mor til å misjonere.
Jeg bor jo i territorie med litt JV-belastning, jeg har aldri hørt at det misjoneres på skolen eller noe som helst her. Dermed er nok ikke det så vanlig. Men på samme måte som jeg var en sær unge som gjerne ville diskutere voksen-ting da jeg var liten, så er det nok et og annet JV-barn, katolsk barn, satanist barn eller sosialistbarn der ute som også gjør sånt.
Jeg er enig med SF i dette, selv om jeg ikke ville valgt de samme ordene. Det å oppfordre unger til å ta kontakt med fremmede voksne syns jeg ikke høres veldig lurt ut. Det skal lite til før unger føler at de kjenner noen, og da er det lett å ta kontakt med dem senere også, når ikke foreldrene er i nærheten.
At ungene henger på slep er en ting, men at de oppfordres til å løpe alene bort til fremmede folk syns jeg lite om.
Så en trist dokumentar på TVN en gang, og barn som misjonerte i USA. En kjempesøt liten gutt med en superkristen pappa som demonstrerte mot homofile osv. Dette førte jo til konfrontasjon, fok gjorde narr av det gutten delte ut (veldig provoserende pamfletter) og han satt til slutt og gråt og var redd og ville til mamma, samtidig som han ikke skjønte hvorfor folk ikke ville til himmelen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
