Nå sier vel overskriften sitt, men hva er egentlig overbeskyttende oppførsel? Er det overbeskyttende ikke å la barnet sitte på med en kompis, hvis denne ”kun” har pute tilgjengelig i bilen som bilsikring (forutsatt at dette er et barn som i utgangspunktet sitter forovervendt i bilstol.) Hva hvis bilen har beltestol men kun topunktsbelte i midten? Er det overbeskyttende ikke å la en fireåring spise drops fordi man er engstelig for kvelning? Er det overbeskyttende å kreve hjelmbruk på sparkesykkel? Er det overbeskyttende å hjelpe en fireåring, eller eldre barn med påkledning? Er det overbeskyttende å bruke trappegrind på en halvannetåring som strengt tatt kommer seg opp og ned trappen for egen maskin, men som stadig vekk ramler ned fra sofaen?
Jeg synes ingen av eksemplene dine er overbeskyttende, som i "for beskyttende", men jeg tror alle er "strengere" enn det jeg selv er (så jeg synes altså heller ikke man er "underbeskyttende" hvis man gjør det motsatte i alle tilfellene). Eller forresten, akkurat hjelm på sparkesykkel tror jeg kanskje jeg ville insistert på, hvis Poden brukte sparkesykkelen slik som den jentungen vi så på Ola Narr for noen uker siden, men slik han bruker den - rolig sparking bortover fortauet - synes jeg ikke det er nødvendig.
Er det overbeskyttende ikke å la barnet sitte på med en kompis, hvis denne ”kun” har pute tilgjengelig i bilen som bilsikring (forutsatt at dette er et barn som i utgangspunktet sitter forovervendt i bilstol.) Sunn fornuft.
Er det overbeskyttende ikke å la en fireåring spise drops fordi man er engstelig for kvelning? Sunn fornuft. Godteri er mat for Karius og Baktus.
Er det overbeskyttende å kreve hjelmbruk på sparkesykkel? Ikke overbeskyttende, men prinsippfast.
Er det overbeskyttende å hjelpe en fireåring, eller eldre barn med påkledning? Det kalles hverken sunn fornuft eller overbeskyttende. Det kalles i beste fall "dårlig tid" og i verste fall "bjørnetjeneste".
Er det overbeskyttende å bruke trappegrind på en halvannetåring som strengt tatt kommer seg opp og ned trappen for egen maskin, men som stadig vekk ramler ned fra sofaen? Det synes jeg kommer an på planløsningen. Vi hadde for førstemann, men har foreløpig ikke fått til andremann. Det henger utelukkende sammen med planløsningen og i hvilken grad man kan forhindre uhell. Vi har ikke valgt ikke å ha trappegrind fordi hun får fri tilgang til trappen.
Dette var kun eksempler, altså, for å illustrere at jeg faktisk ikke syns det er helt enkelt å vite hvor grensen for overbeskyttende oppførsel går. Jeg ville aldri akseptert topunktssele, uansett, men aksepterer pute. Nå er jeg litt mer usikker, etter å ha skjønt at det er et viktig poeng med sidebeskyttelse, selv i midten. Jeg syns generelt det kan være vanskelig å vite hvor man bør bite tenna sammen og la dem prøve seg, og hvor det er greit å si stopp.
Jeg tenker at det blir overbeskyttende når foreldrenes "redsel"- eller hva man skal kalle det, går ut over den naturlige utforskertrangen i alle barn. Når foreldre prøver å beskytte barna sine på alle områder til en hver tid og dermed også hindrer utvikling. Det gjelder ikke bare fysiske utfordringer, men også sosialt i mine øyne.
Eksempel på overbeskyttelse: Min svigerinnes kusine som på alle bildene fra barndomshjemmet da hun var barn har på seg stor rosa sykkelhjelm fordi foreldrene hennes var livredde for skiferkantene på peisen deres. Hun lekte med hjelmen på inne til langt opp i barneskolealder :humre:
Sannelig ikke sikker selv, har bare en 14 mnd gammel gutt som sitter bakovervendt, ikke får drops, og trenger grind siden trappene ligger midt i stua, og han IKKE er i stand til å gå trygt ned trapper enda... Tror jeg må føle litt på egene grenser når tiden kommer.
Dog, sånn uten å ha kjent på dem selv: bilsikring er jeg ganske lite fleksibel på, men pute for en som egentlig er gammel/stor nok til det, på en liten tur: kanskje. Topunktsele... nja... drops til fireåring: Det synes jeg de burde kunne få. Selvsagt ikke sånn støtt og stadig, men det grunnet sukker, ikke kveling. Hjelm, prinsippfast, synes den er grei. Grind, usikker...
I seg selv er ingen av eksemplene ekstreme. Det er totalen som ofte fremstår som overbeskyttende, eller ekstreme tilfeller av enkelt eksempler (som sykkelhjelmen nevnt over her).
Når man ikke klarer å la barna få utfolde seg pga egen frykt er man overbeskyttende. Jeg tror det ofte kan være sunt å se seg rundt og vurdere hva andre gjør. Noen ganger kan man få seg aha-opplevelser og innse at man kan slappe av litt mer, mens det andre ganger kan gå motsatt vei. Hvis man derimot alltid synes andre er slepphendte kan det være et tegn på at man selv er overbeskyttende, og det motsatte. Det er sjelden alle andre som er gale.
Det viser jo hvor vanskelig og konkret bestemt grensene både kan og bør være.
Et konkret eksempel fra min hverdag syntes jeg da det ikke spesielt høye klatretreet i barnehagen ble kappet ned av FAU - fordi ungene da a) kunne falle ned og b) lettere komme seg over gjerdet. Etter min oppfatning er dette et utslag av overbeskyttelse, fordi jeg tror at unger har godt av å klatre i ikke-altfor-høye-trær (og det er dårlig med fysisk utfordrende lekeapparater i nevnte barnehage), og fordi barna, dersom de klarte å komme opp i nevnte tre helt åpenbart var i stand til å klatre over gjerdet, dersom de bestemte seg for det.
Bilsikring er viktig og jevnt over enkelt å fikse, så der er det mindre rom for slack.
Konkret sak; konkret bedømming. Jeg tror imidlertid at det som forelder er viktig å være bevisst på disse tingene, og f.eks. forsøke å tvinge seg selv til å la ungene ordne det de faktisk klarer å få til/la dem få tid til å øve seg. Selv om jeg vet at jeg selv i en hektisk hverdag både pakker for mange sekker og henter for mange hansker, så forsøker jeg stadig vekk å forbedre både unger og oss voksne på det. Det handler om bevissgjøring, og etterhvert, uansett hvor vanskelig det er å forstå at det som en gang var min lille tokilos baby ikke lenger er det.
En annen ting som er min hang-up da, er å lære barnet at det å være sliten, tørst, sulten, kald, trøtt og sånne ting ikke er farlige. Det hører med til et menneskeliv og man bør lære seg å takle dette også. Jeg tror det er viktig at barna får kjenne litt på disse følelsene, at det kan være godt å gå i skogen en lang dag og komme hjem og være kald og supersliten, at det er en bra ting også.
(Og om noen tror at jeg reklamerer for omsorgsvikt nå så smekker jeg til dem.)
Det er viktig å lære i små porsjoner at livet byr på smerte av og til, og at smerte går over.
Dermed er jeg for eksempel ikke superstreng på påkledning. De har alt de trenger for å kle seg fornuftig tilgjengelig, men hvis de velger å ikke bruke det, lærer de både at det er lurt å gjøre det, og at ubehag finnes men går over. Det er det greit å lære før de møter Den Store Voksenverdenen, med virkelig smerte og ubehag.
Jeg synes også det er en veldig viktig ting å tørre og slippe kontrollen når barna er hos andre omsorgspersoner. Foreldre som detaljstyrer barnebarns omgangang med besteforeldre fremstår for meg som overbeskyttende. (Da mener jeg selvfølgelig ikke i tilfeller med matallergi o.l.)
Njaa. Er det ikke litt sånn at enten så stoler man på dem eller så får de ikke være alene med dem? Jeg tenker litt sånn, uten at jeg har foreldre eller svigerforeldre hvor det har vært aktuelt å være bekymret for omsorgsevnen.
Hvis besteforeldrene ikke er i stand til å ta seg av barnet ville jeg ikke overlatt barnet til dem. Det vil si hvis det var fare for liv og helse. Selvfølgelig kan man gi beskjeder av ymse slag, i hvertfall når barna selv ikke er store nok til å fortelle at de f.eks. er lettest å få til å sove om de har den blå bamsen i armkroken. Det jeg skrev var derimot detaljstyring, og det står jeg ved. Med det mener jeg detaljerte beskjeder om alt fra påkledning til matvaner og for-all-del-ikke-is-før-kl-slår-tolv. Ingen er det summen som avgjør.
Nja, joda, men om man sier man ikke stoler på dem og derfor ikke vil la dem være alene med barnebarna, er det de som vil hevde DET er overbeskyttende, kanskje..?
Aner ikke, jeg stoler sånnsett på mine foreldre og svigerforeldre, tror jeg, men å la ham være alene med dem har likevel ikke vært aktuelt, grunnet geografi, så han kjenner dem ikke så godt heller. Svigerfar finner sånnsett på litt av hvert, som jeg ikke alltid setter pris på, men jeg aksepterer, under teorien om at han har nå fem barn, tre er det bevist har overlevd oppveksten, de to yngste er enda små, men jeg tror også de skal vokse opp som normale folk, så derved går det vel bra. Selv om han insisterer på å være den som introduserer gutten for sjoklade, bak vår rygg (og når jeg ikke sier noe tolker min mann dette som at jeg mener det ikke er noen grunn til å holde tilbake på snop og godterier lenger... før jeg forklarer at det er forskjell på hva jeg aksepterer av besteforelder, og hva vi gjør selv...)
Jeg har en dramadronningdatter som skal fortelle om hver minste vondt og prikk hun får, og det får hun jo. Men svaret er alltid: Ja, det er kjipt å ha vondt. Men det går alltid over. Man må bare holde ut litt, og så er det over.
På "Jeg er sliiiiiiten!": "Ja, men når man blir sliten så blir man sterk, og så orker man litt mer neste gang!"
Dette oppdaget jeg selv først i voksen alder, etter maraton, tror jeg. At smerte og slitenhet faktisk ikke er farlig. Jeg vil ikke si at jeg ble overbeskyttet som barn, men ble aldri utfordret til å prøve, feile, tørre, slå meg, tåle litt til.
Jeg har testet egne grenser i dag. Jeg lot trappegrinden øvert i trappen være åpen, vel vitende om at unge frøken klatremus ville bestemme seg for at hun ville ned. Og stille og rolig krabbet hun ned trappen, selv da hun så sin elskede støvsuger nederst i trappen økte hun ikke farten. Jeg slet voldsomt med å ikke skulle hjelpe til, men klarte å holde meg. :stolt: Å slippe taket og la dem prøve seg er jammen noe av det skumleste som finnes.
En liten historie om en ikke så veldig overbeskyttende mamma, er vel på sin plass her. Og den mamma'n er visst meg.
Eldstejenta hadde akkurat lært seg å reise seg opp langs bord og stoler, og ellers alt hun egentlig fant å holde seg fast i. Hun ramlet jo veeeeeldig ofte, men jeg lot henne holde på, og tenkte i mitt stille sinn, at skal hun lære seg dette, så kan jeg ikke holde henne unna det. Vel, en dag skulle vi på kontroll på helsestasjonen. Hun krabber rundt i lekekroken, og jeg prater litt med sekretæren på helsestasjonen, og to helsesøstre (ingen av de var den vi gikk hos). Jeg ser i øyekroken at jenta mi reiser seg opp ved en stol, og at hun (selvfølgelig) faller, og begynner å hyle. Jeg iler ikke til, men det gjør en av helsesøstrene! Og akker og ynker seg over denne stakkars, lille skrikende jenta, og spør sikkert ti ganger: "å nei og nei, hvordan KUNNE dette skje??". Jeg går bort, henter barnet, og sier kjekt til helsesøster: "dette går fint, dette skjer sikkert hundre ganger om dagen!". Vel, det viste seg at helsesøster trodde jeg hadde satt jenta på stolen, og gått fra henne, og at hun dermed hadde stupt på hodet ned fra stolen. :flau:
Jeg lurer egentlig på om de har opprettet en bekymringsmappe på meg på helsestasjonen. :gruble:
Den typen overbeskyttende oppførsel jeg reagerer mest på er mødre (det er som regel mødre) som vokter som hauker over ungene sine, og ser det som sin selvfølgelige oppgave å ordne opp, megle og kjefte på Andres Dumme Barn. Gjerne samtidig som de reiser bust om noen sier pip til gullskattavkommet. Foreldre som ikke i det hele tatt greier å se barnet sitt som ett av flere i en gruppe, og som kun tenker seg og sine hele tiden. De klager høyt og gjerne på alt som ikke er bra nok for ungene deres, og det er det meste.
Nå vet jeg egentlig ikke helt om dette er overbeskyttende oppførsel, eller om den bare er dum og irriterende? :gruble:
Det jeg anser som overbeskyttende oppførsel overfor barna er blant annet å ikke våge å la barna stå i sine egne konflikter og stole på at de klarer løse dem selv. Så lenge ungene ikke tyr til fysisk vold, er jeg alltid tilbakeholden med å gripe inn i en krangel, uansett hvor høylydt den kan være, og uansett om tårene triller i beste dramastil.
Jeg syns også det er overbeskyttende å ikke la barna få kjenne på at man blir kald om man ikke kler seg godt om vinteren, at man blir sulten om man lar være å spise etc. Barna må få kjenne på kroppen hvor grensa går - selvsagt inntil det forsvarlige, uten at det går ut over liv og helse.
Jeg syns det er overbeskyttende å la barna slippe unna når de har gjort noe galt, å unnskylde dem med at de er små og ikke vet bedre, dersom de faktisk har gjort noe med vilje. Jeg har en stor tro på å la barna være med å ordne opp etter seg, be om unnskyldning, hjelpe til å reparere om noe er ødelagt - ved større barn, trekk i lommepenger dersom de driver hærverk etc etc. La barna lære at oppførsel får konsekvenser, på godt og vondt.
Jeg er så sær at jeg syns det er overbeskyttende å ikke tåle at barnet er sint på deg som voksen, altså å glatte over og la barnet få vilja si fordi vi ikke orker stå i konflikten/syns det er vondt at den lille er så sint. Unger har rett til å bli sinna de med, og vi eier ikke barnas følelsesliv.
Jeg vil ikke uttale meg om det er overbeskyttelse å insistere på hjelm ved klatring og flytevest ved bading på grunnt vann, dersom det handler om barn jeg ikke kjenner. Noen barn har epilepsi - dette synes ikke, og barn med epilepsi slår seg ved fall, og de drukner veldig raskt om de får et GTK-anfall nær vann. Men vet aldri hva som ligger bak.
Sunn fornuft vil jeg si å sørge for at barnet aldri er passasjer i bil uten forsvarlig sikring, at barnet sykler med hjelm, at man sørger for at barnet får et sunt kosthold og kommer seg ut i vær og vind. Sunn fornuft er i mine øyne å lære barnet å takle konflikter, finne løsninger og tenke framover.
Selv er jeg litt i grenseland overbeskyttende med Storebror til tider. Ikke på fysiske ting som klatring, hopping og løping men mer på hva han kan klare, også det sosiale.
Det er ekstra vanskelig å gi slipp når en har hengt etter noen år slik han har. Siden han har hatt manglende språk/språkforståelse (og alt som følger med det) har det blitt til at han har fått være liten gutt mye lengre.
Jeg er bevisst på dette, og gir han større og større utfordringer, mindre service og flere oppgaver for hver dag nå.
Jeg synes ingen av punktene i HI er overbeskyttende i seg selv, kanskje med unntak av den firåringen som ikke fikk spise drops av fare for kvelning. Det kommer an på mye og ikke minst om det er alt på en gang. Ellers synes jeg Inagh sier mye bra.
Når det gjelder besteforeldre er jeg kanskje overbeskyttende hvis det er overbeskyttende å være skeptisk til for mye omgang. Nå er ikke dette noe problem i praksis hos oss, for avstanden til svigers er så stor at noen daglig kontakt uansett ikke er aktuelt, og de er absolutt til å stole på hva angår barnas liv og helse. Men de har et litt forkvaklet livssyn og de bruker manipulasjon som virkemiddel i oppdragelsen i litt for stor grad til at jeg hadde ønsket veldig hyppig kontakt. Og de gjør et nummer av å gå bak min rygg til stadighet, det burde være helt unødvendig da jeg faktisk mener at besteforeldre har lov til å skjemme bort barnebarna endel slik at det er sjelden jeg sier nei til noe. Men det at de går bak min rygg når det gjelder småting som godterispising før middag etc gjør at jeg ikke stoler på dem i "større" ting som bilsikring heller.
Det med at "alle andre kan umulig være sleppehendte" er feil i minst ett tilfelle mener jeg. Jeg er nemlig den eneste som følger gjeldende anbefalinger for bilsikring i området her. "Alle" andre mener at det kan umulig være nødvendig å ha en toåring bakovervendt eller en femåring i beltestol. Jeg ser ikke bort fra at det også er andre slike områder.
Jeg synes den verste overbeskyttelsen er den som ødelegger sosialiseringen. De barna som har foreldre som ikke for sitt bare liv kan se at ungen deres rett og slett har oppført seg dårlig - og evner å ta tak i det - det er overbeskyttelse som ødelegger stort.
Ellers mener jeg at etterhvert som ungene vokser opp så må de få gjøre sine egne feil og lære av dem. En treåring sendes ikke ut uten passe mye klær på seg. Mens en femtenåring ikke trenger mer enn beskjed ved væromslag om at i natt har det jammen blitt tyve minus - og må deretter lære selv hva det betyr. Når de er tredve og snart skal flytte hjemmefra så må man håpe de sjekker temperaturen selv.
Å bruke bilsikring er ikke overbeskyttelse. Ei heller å ikke gi en baby leker med kvelningsfare. Men de fleste fireåringer fikser fint å spise et drops. Før det også, er min erfaring. :tilstår:
Rent fysisk så gir vel de fleste opp den verste overbeskyttelsen etterhvert i ren latskap. Det er skrekkelig slitsomt å løpe etter en elleveåring og sjekke og følge opp alt mulig. Men psykisk overbeskyttelse er altså det jeg ser som det verste. Man må la ungene utvikle verktøyene de trenger for å samhandle fint med andre mennesker.
Er det overbeskyttende ikke å la barnet sitte på med en kompis, hvis denne ”kun” har pute tilgjengelig i bilen som bilsikring (forutsatt at dette er et barn som i utgangspunktet sitter forovervendt i bilstol.) Jeg vil kalle det overbeskyttende. Så lenge barnet er over 3-4 år. Er det ikke stor nok til å sitte på pute, så er det jo en annen ting.
Mulig jeg er litt rar på det området. Jeg tenker som så at det viktigste er at barnet har lov til å sitte på pute, at det er lovlig og forsvarlig sikret.
Og om jeg husker rett, så er det vektgrense på pute, høyde og vekt kanskje. Ble med et litt usikker her.
Er det overbeskyttende ikke å la en fireåring spise drops fordi man er engstelig for kvelning? Sunn fornuft synes jeg.
Jeg har hatt et skrekkeksempel med min nå 13 år gamle jente. Hun satte et drops i halsen da hun var 8 år. Det var kritisk, og jeg glemmer det aldri. :( Jeg gir overhodet ikke drops til mine barn. :niks:
Er det overbeskyttende å kreve hjelmbruk på sparkesykkel? Dette synes jeg personlig er litt overbeskyttende.
Er det overbeskyttende å hjelpe en fireåring, eller eldre barn med påkledning? Dette vil jeg også kalle en bjørnetjeneste. Har vel ikke noe med å være overbeskyttende eller sunn fornuft nei.
Er det overbeskyttende å bruke trappegrind på en halvannetåring som strengt tatt kommer seg opp og ned trappen for egen maskin, men som stadig vekk ramler ned fra sofaen? Jeg vil kalle dette for sunn fornuft. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
