Hei!
Legger her inn en føler dersom det er noen som har noen tips til vår sitauasjon hjemme.
Vi har en liten jente hjemme som ofte synes tilværelsen på skolen er vanskelig. Hun har nylig rundt åtte og er en sprudlende glad jente sammen med voksne, men dessverre er samværet med andre barn annerledes. Hun opplever tilværelsen som frustrerende siden hun føler seg kontrollert og ikke sett i det sosiale livet. Barn i sosiale aktiviteter er som kjent ikke alltid enkelt for alle. Noen finner sin rolle enkelt, og er flinke til balansere mellom å "bli med på leken" og "bestemme leken" på en OK måte for sine venner/venninder slik at deltakerne stort sett føler jeg inkludert og sett. Andre har mye større vanskeligheter med å akseptere reglene/kodene i den sosiale barneverdenen og føler jeg fort oversett og forbigått av andre som setter føringen. Barn er ofte såre i slike situasjoner, noen mer enn andre, og når sårheten når et visst punkt kan det ta overhånd og snu enhver sosial situasjon til murvegg av fortvilelse og frustrasjon fordi de føler at andre ikke tar hensyn til vedkommende. I en gitt lek/aktivitet er ikke barn alltid de flinkeste til å ta hensyn til hverandre, men de fleste finner en balanse i seg selv slik at dette stort sett går greit (vi har alle vært fredsmeklere i enkeltsaker, men dette føler jeg annerledes), mens noen få opplever slike situasjoner nedbrytende og vanskelige. For oss utenforstående så sees helheten veldig annerledes. I dette eksempelet er jenta vår en populær jente blant mange i klassen, men hun har en veldig høy terskel for å ta kontakt å være med. Vi opplever ofte at det virker som hun er mer interessert i selve leken, enn med menneskene, og dermed oppleves det så vanskelig å se henne når hun er så ulykkelig over å ikke finne sin rolle blant de andre vennene. OVer tid har selvtillitten hennes blitt svekket betydelig, og hun har en virkelighetsoppfatning som vi foreldre ser, ikke harmonerer med den virkelig verdenen. Ofte er de andre barna opptatt av å leke med hverandre, med fokus om å være sammen, mens jenta vår virker mer opptatt å være sammen med noen som vil leke hennes lek. Jeg har en teori om at hun frastøter seg venner, for hun er så redd for at de vil noe annet enn henne, og dermed føler seg forbigått. Hun har blitt mer og mer sår, og den minste ting kan velte en ellers god dag.
I slike situasjoner leter man etter de rette tingene å si. Hvordan åpne verdenen for henne og få henne til å se mange av de bekreftelsene som allerede ligger der, bekreftelser på at andre liker deg og vil være sammen med deg. For henne virker dette vanskelig, og likeledes for oss. Jeg tenker mer og mer på om det er noen tips til coaching, litteratur etc. Som kan være behjelpelig med å snu en utvikling og bygge opp en selvtillit til en som absolutt burde vært der.
Kan ikke helt sette fingen på hva det er, men en del av det du skriver virker selvmotsigende? Så stusset jeg også litt på om denne formuleringen "Hun opplever tilværelsen som frustrerende siden hun føler seg kontrollert og ikke sett i det sosiale livet." er et utrykk for hva du tror hun opplever, eller noe hun har sagt selv?
Jeg syns det hadde vært lettere å dele erfaring hvis du kom med noen konkrete episoder, utsagn eller lignende som jenta har opplevd/sagt. Det du skriver nå høres mer ut som din tolkning av det hele?
Kan være jeg er på bærtur når jeg skriver dette, men jeg ville si det som først slo meg.
Det finnes jo et slags "program" for sosial trening som jeg minnes heter ART.
Jeg kjenner igjen noen av tingene du skriver om fra min egen pode, men du er lite konkret, og da er det vanskelig med konkrete svar. :) Hvilke situasjoner er det som fungerer bra? Er det lettere for henne med lek/samvær der reglene er gitt på forhånd og klare for alle (sport og sportslignende leker som "hauk og due" og slikt)? Fungerer hun bedre én-til-én enn hun gjør i grupper? Hvordan fungerer leken/samværet dersom hun har besøk av en venninne/kamerat hjemme? Hva prøver dere å si til henne for å hjelpe henne til å finne en væremåte som fungerer sammen med de andre barna?
Det første som slår meg er; er dette en forandring som skjedde når hun startet på skolen, eller var det det samme i barnehagen? I barnehagen er det jo veldig fokus på samspill og sosiale ferdigheter og slikt, tenker jeg. :gruble:
Viktig det Skilpadda sier her. Når fungerer det bra, og hvordan er de barna hun fungerer bra med? Hvem bestemmer når det fungerer bra? Ut i fra det du sier så skjønner jeg det slik at hun ikke vil tilpasse seg når andre vil leke noe annet enn det hun vil leke? Hva slags "verktøy" gir dere henne? Hvorfor blir hun lei seg? Er hun en engstelig type, glad, harmonisk?? Leker hun best sammen med noen få eller kan hun leke fint med mange?
Uansett så ville jeg tatt dette opp med skolen hun går på. De kan observere henne i lek. Barn kan oppføre annerledes i samhandling når ikke foreldrene er der. Skolen kan gi henne de "redskapene" hun trenger for å være med i leken.
Grupper og gruppedynamikk er vanskelig. Er man ikke naturlig en "gruppeorientert" person, kan det være veldig tøft å skulle finne ut hvordan man tilpasser seg en gruppe, og hvordan man finner ut hva som skjer og hvorfor. Jeg synes det ser ut som om jenter ofte har en enda mer "avansert kultur" seg imellom enn gutter (jeg har bare en gutt selv, og han kan synes det er vanskelig nok), og ei jente som er en litt annen type enn normalen kan finne det vanskelig å forstå hva som skal til, også selv om hun kan fungere godt i mindre grupper og på tomannshånd. Det vet jeg av egen erfaring. :) At hun fungerer bedre sammen med voksne er også noe jeg kjenner igjen, fra både meg selv, sønnen min og flere venner. Er hun enebarn, forresten? (Det kan gjerne forsterke akkurat disse tingene.)
Hei igjen.
OK, jeg ser at det kan være behjelpelig med mer konkretisering enkelte steder.
Takk for svar så langt, jeg skal forsøke å eksemplifisere litt mer. I dag var nok en dag vi ikke fikk henne på skolen. Morgenen begynte med at hun ikke ville stå opp, så kom all frustrasjonen og endeløs gråt. Dette henger sammen med en episode fra gårsdagen (tror jeg). For å svare kort på en del spørsmål som ble stilt i svarene: Ja hun fungerer bedre når reglene og premissene er gitt på forhånd. I arrangert lek er opplevelsen av samvær en helt annen. Hun spiller fotball og i det miljøet trives hun godt. Hun er åtte år er alenebarn. I barnehagen var mye veldig annerledes, hun trivdes bra og lekte med mange av barna daglig. Jeg mener å se at det var i skolen at ting begynte å endre seg. Frem til nå har hun bodd en del forskjellig steder, og det ser jeg at ikke er helt uproblematisk.
Så for å konrektisere litt så kan jeg prøve å komme med noen eksempler. Nærmest daglig forteller hun at det har vært gnisninger mellom hun og en venninne (heretter A). Hun sier selv at du hun bare har en venninne, som hun nærmeste klamrer seg til. De (jenta vår og A) er nokså forskjellige, og det jeg og kona mi ser er at det som trekker de til seg er de felles sosiale utfordringene de begge opplever. Faglig står de langt fra hverandre, jenta vår er faglig veldig sterkt, mens A heller det motsatte.
Som jeg skrev innledningsvis, har jenta vår mange klassevenninner som gjerne vil være sammen med henne. Dette sier jeg ut i fra det jeg ser når jeg henter og leverer henne på skolen/SFO. Mange av jentene oppsøker henne, hilser og tar uoppfordret kontakt, gir komplimenter for forskjellige ting. Jeg opplever henne da som veldig usikker på hvordan hun skal respondere og oftest ser hun ned og sier ingenting tilbake. Når vi drar for dagen følger flere av klassevenninne etter for å si hade, da også unngår hun situasjonen og går uten å si noe tilbake. Hun trekker seg inn i seg selv og det virker som hun velger den forutsigbare utveien, der hun vet at hun ikke blir stilt i situasjon der hun impulsivt må være sosial med andre. Dette gjenspeiler også det at hun leker best der reglene og premissene er lagt.
Episoden i går, som jeg tror er årsaken til at det gikk i lås i dag, var at hun ble bedt av A om å bli med å mekle mellom to andre i klassen som hadde kranglet litt. Og dette er typisk for forholdet mellom jenta vår og A. A tar føringen og overbeviser jenta vår om å bli med på ting hun egentlig ikke vil. De gikk inn i en situasjon de ikke hadde noen forutsetning om å gå inn i, de kjente ikke til hvorfor de kranglet eller hvor alvorlig det var, men A mente at de burde hjelpe til. Jenta vår stod mest i bakkant mens A skulle forsone de to andre. Dette endte med at de to andre sa at dette har ikke dere noe med og ba jenta vår og A om å komme seg vekk. A forstatte og til slutt ble det litt dytting mot A og jenta vår, hvilket jenta vår ble helt knekt av. I hennes verden stod hun i situasjon hun på ingen måte ville være i, og resultatet av hendelsen er at de to andre synes hun (og A) er ganske teite. Poenget er at dette er noe jenta vår aldri ville være med på i utgangspuntket, men siden hun ikke vil konfrontere A (eller noen andre i den forstand) havner hun opp i situasjoner hun ikke vil være i. Alt dette fortalte hun i går, og det tror jeg helt og holdent på.
Hun har enormt mye empati og tar utrolig mye hensyn til andre. Slik jeg ser det tar nettopp dette litt overhånd og styrer en del andre mekanismer i henne. Vi prøve å motivere henne noen ganger til å prøve å ta styringen når hun leker sammen med venninnen (hun som hun leker mest med) sin, og ikke la hun overstyre alt, men hun er så redd for å si i fra, og velger da også å ikke gjøre det. I stedet holder hun det inni seg. Dette sier hun også selv at hun gjør. I går sa hun: jeg vil ikke ta igjen eller si i mot, for da kan de andre bli lei seg. Jeg forsøkte å forklare hvordan jeg opplever det, at ved å ikke si i fra, ved å ikke si hva du mener, så blir jo du lei deg, veldig veldig ofte. Hun gir uttrykk for at hun er enig, men sier at det er så vanskelig. Jeg tenker at dette har pågått over en så lang tid, at hun har bygd opp en terskel nå som er vanskelig å krysse. Det er derfor jeg søker litt hjelp her.
Dessverre føler vi at skolen ikke greier å få dette med seg. Vi har tatt det opp tidligere med kontaktlærer, men det virker ikke som læreren ser alvoret i det. Vi skal snakke med skolen igjen om dette nå om noen dager, så håper å nå litt mer gjennom da.
På et nivå, føler jeg at dette utvikler seg og at det er vanskelig for oss hjemme å si de rette tingene, at det muligens vil være fornuftig med hjelp til å snu en del tankebaner hos henne. Når jeg leser gjennom dette, så ser jeg at det er naturlig at det er mange spørsmål rundt situasjonen, men det er ikke alltid like lett å få frem alle sidene i en kompleks situasjon...
Jeg skjønner problemet og har opplevd noe lignende selv med et av mine barn. Det med å ta i mot ros fra andre er viktig at hun kan gjøre på en positiv måte. Her kan dere hjelpe henne til å reagere på en mer positiv måte. Forklar henne at når man får ros så må man takke, og se på de som gir rosen. Ikke fokuserer på det hun ikke gjorde, men det hun kunne gjort. Hun trenger litt hjelp her virker det som.
I forhold til A så er det viktig at din datter lærer å si nei, og det med hele seg når hun kjenner at dette vil jeg ikke være med på. A virker som ei fin jente, men kanskje hun har et behov for å hevde seg på et vis ved å "ordne opp", også blir det så feil. Om de er på ulike faglige nivå så har ikke det så mye å si i den alderen de er nå. De vet ofte godt hva de kan og hva den andre kan, men det trenger ikke være noe problem i venninneforholdet.
Hva slags hobbyer har datteren din? Hva er hun flink til? Hva mestrer hun? Hva liker hun å drive med? Jeg spør fordi det kan være ting som kan gi henne selvtillitt, og noe sosialt som kan gi henne drahjelp. Kan dere snakke med andre jenteforeldre for å høre hva jentene deres driver med i fritiden av aktiviteter? Jeg tenker at dere kan hjelpe henne å få et nettverk ved å jobbe litt "rundt" deres datter.
For læreren så er det viktig at dere nevner deres bekymring. Læreren kan tenke over hvordan barnet ditt er plassert i klasserommet. Hvem sitter hun sammen med? Hvem kan det være hun vil trives sammen med? Lærerne kan observere din datter i friminuttene. Se hva hun gjør, og hvordan hun samspiller med andre elever. Hva hun er god på, og hva skolen kan bygge på videre.
Jeg tror det vil ordne seg for datteren din. Hun trenger bare litt tid og litt hjelp.
Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Ikke sånn helt likt, men har ei som stiller seg litt utenfor de andre selv. Eneste forskjellen er at jeg ikke tror hun skjønner det selv - ennå. Hun blir seks til jul.
Har ikke så mange gode råd til deg, tenker mye på dette selv hvordan jeg skal få henne til å bli litt tøffere og mer sikker på seg selv, og hvordan vi skal få henne til å fungere i lek med andre barn. Hun liker stort sett helt andre leker enn det de andre driver med.
Det eneste må være - som jeg har tenkt på - identifisere om det finnes flere i samme båt, som kanskje passer bedre som bestevenninne enn den/de som tilfeldigvis bor nærmest.
Jeg kjenner meg enda bedre igjen når du nå kommer med flere detaljer, jeg kjenner igjen både meg selv og sønnen min. (Og det har gått bra med meg, altså! :jupp: ) En ting som det høres ut som hun trenger, er noen tips til hvordan man snakker med andre. Enkle ting, som Jessica nevner, som å svare når noen sier noe hyggelig til henne. Si eksplisitt til henne at de andre jentene sier hyggelige ting til henne fordi de liker henne, og at da er det hyggelig å vise at man hører det og blir glad, for ellers kan det hende de ikke skjønner at hun liker dem. Går det an å invitere en av disse jentene med hjem en gang? Hvis hun er som min gutt, så er det veldig mye enklere å leke med ett annet barn hjemme hos seg selv, enn å orientere seg i en gruppe på skolen.
Det er fint at hun spiller fotball og trives med det. Da er det en sammenheng der hun hører til og i stor grad vet hva som forventes. Er det noen av lagkameratene det kan passe å invitere med hjem? Går de på laget hennes på samme skole? Og er det noen andre fritidsaktiviteter hun kunne tenke seg å være med på, som vil være bra sosialt for henne? Speideren, for eksempel, det tenker jeg meg blir litt mer sosialt og lettere å bli kjent med andre, samtidig som det er en ramme og faste "oppgaver" og sånt, som kan gjøre det tryggere for henne.
Det er sårt og vondt når det ikke ser ut til å fungere helt for barna sosialt. Men det høres ikke umulig ut, når det er mange som liker henne, og hun også har en gruppeaktivitet utenom skolen som hun trives med. Det kan være et poeng å vinkle samtalene med henne på en positiv måte; snakk om alt hun kan og får til, om at hun er snill og grei, og at det er en bra ting og gjør at folk liker henne, men at andre ikke har lov til å være slemme eller få henne til å gå med på ting bare fordi hun er snill. Ikke si at hun ikke skal være venner med A, men at når man er venner, så er man snill mot hverandre og lar den andre være med og bestemme hva man skal gjøre. Og prøv å finne ut hvem av de andre jentene hun ser på som venner (eller potensielle venner) og om hun har lyst til å be dem med hjem for å leke etter skolen, kanskje? Evt. snakke med foreldrene deres først, hvis dere kjenner dem, og si at datteren deres liker NN, men er litt sjenert og ikke helt tør å invitere selv?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
