Etter at barnehagen kunne fortelle at Glitterbarnet under en samtale om tro og Adam og Eva kunne fortelle at "noen trodde på Gud, noen på Buddha, men mamma og pappa tror at jorda har utviklet seg fra et dyr" så trenger vi kanskje en bedre innføring i dette. :humre:
Han syns sånt er kjempespennende, sammen med verdensrommet og dinosaurer, så finnes det gode bøker for barn om slikt?
Ja! Vi har en helt fantastisk utbrettbok fra bokklubben, som heter "Historien om alt". (Forbehold om at jeg husker tittelen rett. Jeg er ikke hjemme og får sjekket.)
Den dekker big bang og utviklingen av planeten til og med menneske. Både Frøkna på syv og Blobben på tre elsker den og kan den nesten utenatt.
Takk for tips! Den skal sønnen min få pronto, han sitter og leser mine gamle astronomibøker nå med stor entusiasme, men han skjønner de jo ikke helt da.
Nå har jeg akkurat begynt på The colour of magic (T.Pratchett), og begynte nesten å lure på om det er den verdensforståelsen Glitterfamilien sverger til. :lol:
Synes det er litt vanskelig hvordan man skal snakke om sånt jeg. Vi tror ikke på Gud og det sier vi til henne. Mannen min sier at Gud ikke finnes, jeg er litt mer 'diplomatisk' og sier at ingen kan vite om han finnes. Men da påstår mannen min: joda det vet man - at det ikke finnes noen Gud.
Men jeg er litt usikker på om det er lurt av han å være så skråsikker, hvis hun går rundt og sier dette på skolen så kan hun jo såre mange.
Dessuten så finnes jo Gud, for de som tror på han, på et eller annet vis.
Vi diskuterte nettopp dette i heimen her om dagen, og vi er ikke helt enige. Jeg mener at jeg kan si at gud ikke finnes, med samme tyngde som at en som tror kan si at vedkommende fins. Det er ingen som kritiserer religiøse for at de taler sin tro som sannhet for sine barn, men de som ikke tror får alltid påpakk om å være veldig diplomatiske.
Glittermannen er ikke helt sikker på hva han mener om saken, dvs. hvordan vi skal fremlegge det. Han er redd for at hvis man er for bombastisk vil barna oppfatte at de som er uenige lyver, jeg mener at nettopp den nyansen er så viktig i forhold til å tro/ikke tro at det er vesentlig for å forstå hvordan tro fungerer. Og jo tidligere vi får det på plass, dess bedre. Ikke at han nødvendigvis skal forstå det sånn helt med en gang.
Enn så lenge så tror jeg ikke Glitterbarnet har reflektert så veldig over sin egen tro, eller mangel på sådan, jeg tror han definerer det som noe andre holder på med som egentlig ikke angår ham. Evolusjon legger jeg fram som en enerådende sannhet, og det gjør nok Glittermannen også. Der har vi forklart at historien om Adam og Eva er slik fordi de ikke visste så mye i gamle dager, og at de derfor fant opp slike historier. Akkurat som vi fantaserer og finner på morsomme forklaringer når vi ser ting vi ikke skjønner, og at de forklaringene kan stemme, men ofte så gjør de ikke det. Men de er ofte mye morsommere. :humre:
Jeg kan sikkert kjøpe for dere, men da må vi sjekke at ikke portoen fra Trondheim får vinninga til å gå opp i spinninga.
Når det gjelder evolusjon og gudstro, så synes ikke jeg at disse to kolliderer. Det går fint an å tro at det finnes en gud og at han brukte evolusjon til å skape jorda og livet der. Det er i alle fall det jeg hadde trodd på hvis jeg trodde på en gud.
Sånn tenker jeg også.
Jeg forteller Lillemor at noen tror på Gud, og andre ikke. Hun vet at jeg er av de som ikke tror. Vi har sagt at hun kan tro på det hun vil, og at det også er greit å ikke vite hva en skal tro. Selv tror hun ikke på Gud, men på Jesus. Jeg forsøkte et kort øyeblikk å si noe om den hellige treenighet, men ga fort opp like fort som jeg begynte.
Evolusjonsteorien har jeg forsøkt å forklare jeg vet ikke hvor mange ganger, så et slikt hjelpemiddel virker genialt.
Ja, gjerne det! Du bor i Oslo sånn at vi kan møtes og få den overlevert? Eller går det an å bestille den som gave hjem til en annen adresse uten ekstra kostnad og jeg kan sette inn penger?
Denne er nå bestilt. Kjøpte en ekstra for gavehylla også.
Det går an å bestille også for levering på annen adresse, men da må en så vidt jeg kan se ha en ordre pr adresse (hvilket ikke gjør noe da alt er portofritt)
Som medlem i en familie med agnostikere, ateister, Jehovas vitner og katolikker, er vi ganske bevisste hva vi sier om slikt. Det handler om å formidle respekt for andres livssyn. Jeg ville aldri, aldri sagt at Gud ikke finnes når noen tror at Gud finnes. Det er dessuten folk i familien som tror at spøkelser finnes, og da kan jeg godt si at jeg ikke tror at spøkelser finnes, men at noen tror det. Jeg har forøvrig også en sønn som er opptatt av evolusjonen og det logiske og håndfaste, så han er foreløpig fornøyd med den forklaringen.
Her i huset forenes gudstro og evolusjonsteori og dette klarte eldstesønnen en gang å formidle til hele menigheten da han smatt inn en høylydt kommentar om dinosaurene under sokneprestens preken. :knegg:
Ang. bøker så har vi masse bøker hvor evolusjon presenteres. Faktabøker for barn finnes det i massevis og der kan man lese om evolusjon i de fleste av dem.
Men jeg regner med at du som religiøs ville si at gud finnes selv om det er mange som tror det motsatte? Jeg kjenner hvertfall ikke en eneste kristen som ikke sier det.
Jeg mente for øvrig ikke at evolusjon ikke var forenelig med religion, altså.
Jeg ville heller aldri sagt til noen at Gud ikke finnes, bare at JEG ikke tror Gud finnes.
Når er ikke jeg Gremli, men jeg ser ikke helt linken med at man som religiøs ville sagt at Gud finnes? Mener du det derfor er greit at en ikketroende kan si at Gud ikke finnes?
Ja? Hva er forskjellen? Hvis man som religiøs mener at gud fins, sns jeg man kan si det. Akkurat som jeg syns at man kan si det motsatte hvis det er det man tror.
Det er vel "tror" som er essensielt her for meg. Så lenge man bare tror noe, synes jeg ikke man kan påprakke andre en sannhet hverken den ene eller den andre veien.
Jeg er prinsipielt enig med Glitterchick. Jeg tror at det IKKE finnes en gud. Eller jeg VET at det ikke finnes en gud. Kristne tror/vet at det finnes en gud.
Da har jeg like stor 'rett' til å hevde at det ikke finnes en gud som den kristne har til å påstå at den finnes.
Men i praksis så sier jeg at jeg ikke tror det finnes en gud, fordi jeg generelt synes det er en god ting å prøve å unngå å tråkke på tær (eller jeg er feig kanskje)
Jeg bruker også ordet "tror" rett og slett fordi det er det mest brukte ordet i den sammenhengen, men jeg ser ikke den prinsipielle forskjellen på å si "Gud fins, det vet jeg", som de aller fleste religiøse ville sagt, og "Gud finnes ikke".
Da skjønner jeg ikke hva du mener. Mener du at det ikke er greit at noen sier det?
Uansett, det er svært skjelden jeg sier til en religiøs "Gud finnes ikke!". Jeg tror det faktisk aldri har skjedd, og det ville kanske vært respektløst. Det er en viss forskjell på det, og å lære sitt eget barn om hva man mener er den rette teorien. Ingen reagerer på at religiøse forteller sine barn at gud finnes, men mange reagerer på at ikke-religiøse forteller sine barn at gud ikke finnes. Egne barn altså, ikke opp i ansiktet på noen som tror noe annet.
Ja, det er det jeg mener. I og med at dette ikke er noe som kan bevises med harde facts hverken den ene eller den andre veien.
Altså - hadde noen påstått hardnakket at 2+2=5, hadde jeg like hardnakket påstått at det var feil. Men Guds eksistens er ikke noe som kan bevises eller motbevises.
At en selv tror eller ikke tror, det må man jo kunne si. Men at en Gud finnes eller ikke finnes, det synes jeg ikke er greit å uttale som en sannhet.
Og grunnen til at jeg i det hele tatt tok det opp, var fordi jeg oppfattet deg dithen at du mente at "siden de religiøse kan si det er sant at Gud finnes, så kan jeg si det er sant at Gud ikke finnes". Det var slik jeg tolket kommentaren din til Gremli, og for meg blir det helt merkelig.
Men det er selvsagt mulig jeg tolket deg helt feil. :sein fredag og flere øl:
OK, sorry, da misforsto jeg. :) Jeg trodde du mente at å si at man vet var forbeholdt de religiøse. Å mene at ingen burde si det er selvsagt helt fair.
Nei, du tolket meg helt rett. Jeg mener jo faktisk at det er sant at gud ikke finnes. Hadde jeg ikke ment det hadde jeg vært agnostiker, ikke ateist. Jeg har ikke sett eller hørt ett eneste bevis for det motsatte, og regner det som mest sannsynlig.
Jeg er enig i at hverken troende eller ikke-troende bør uttale seg bastant om hva som finnes eller ikke finnes uten å legge gode argumenter bak (syner og følelser er ikke argumenter i så måte -data må være noe alle parter kan ha tilgang til og ikke avhenge av at man tror på dem i utgangspunktet).
Når det er sagt så er jeg noen ganger ganske oppgitt over å ofte møte troende og folk som tror på troen (dvs. uten å ta stilling til innholdet, bare at "tro er viktig") som hisser seg opp over ateister som sier "gud finnes ikke" men lar det skure med troende som sier det motsatte.
Jeg synes ikke det ene er mer merkelig enn det andre. Når noen kan si at en gud finnes uten bevis kan man også si at guden ikke finnes uten bevis om man vil delta i en diskurs på de premissene. I praksis, hvor går egentlig grensa for hva jeg skal kunne si ikke finnes? Yahveh, Allah, Shiva, Ganesh, Quetzalcoatl, Zevs, Odin... jeg kan per definisjon ikke bevise at noen av dem ikke eksisterer. Må jeg late som jeg er midre sikker på at de ikke finnes enn de troende er på at (akkurat deres) gud gjør det for alle disse? Hvis ikke, hvor går grensa for hvor man kan tillate seg å uttrykke at man i praksis er sikker?
Om man synes at det er greit at kristne sier til barna sine "Gud fins" så må det da være greit at ateister sier til barna sine "Gud finnes ikke". Ærlig talt. Enten er det ok at man viderebringer sitt livssyn til barna sine eller så er det ikke.
Men jeg synes verken at det er greit at kristne sier "Gud finnes", eller at ateister sier "Gud finnes ikke".
Formulerer jeg meg virkelig så dårlig? Jeg kan ikke fatte at dere oppfatter meg dithen at jeg virkelig mener at religiøse skal kunne uttale seg som at tro er en sannhet, mens ikke-troende bør passe seg litt?
Helt greit, jeg ser jeg har argumentert litt uklart, og kanskje tatt for gitt at folk har oppfattet mitt ståsted. Som er dette:
For meg er det åpenbart at Guds eksistens hverken kan bevises eller motbevises. Man kan TRO det ene eller det andre, og være personlig helt og fullstendig overbevist. Men det kan ikke bevises, og derfor kan man ikke postulere Guds eksistens/ikke-eksistens som en sannhet, kun som en mulighet. Mener jeg.
Jeg oppfattet at Gremli delte mitt syn (bare arrester meg dersom jeg tar feil, Gremli), og da ble det merkelig at det skulle kunne være greit å påstå ovenfor religiøse mennesker at religion var opium for folket, bare fordi noen (eller mange eller alle, det er irrelevant synes jeg) religiøse forkynner Guds eksistens som en sannhet til alle som vil eller ikke vil høre. Litt sånn "siden du slo så kan jeg slå".
Men dersom man synes det er greit å legge frem livssynet sitt som en sannhet, så er det selvsagt greit alle veier. Frem og tilbake og opp og ned. Diagonalt, transversalt, og i alle dimensjoner og plan.
Her har vi muligens også behov for en slikt bok. Femåringen vår har nemlig begynt å utvikle teorier som minner om kreasjonisme og "intelligent design". :knegg:
S: "Mamma, Gud skapte alt. Alt, alt. Alle menneskene og dyrene og alt."
M: "Ja, noen tror det. Andre tror at det skjedde helt av seg selv. Pappa tror ikke på Gud."
S: "Gjør han ikke?!!!"
M: "Nei, men bestemor og bestefar gjør det"
S: "Og jeg. Men hvem skapte Gud? Og hvem skapte han som skapte Gud?"
M: "Noen tror at Gud alltid har vært og er over alt, som en usynlig kraft."
S: "Men mamma, det går jo ikke. Da ville vi pustet ham inn i munnen, da!"
M: "Ja kanskje det. Noen tror at ikke det er noen Gud men at først var alt bitte lite og så eksploderte det og ble kjempestort og..."
S avbryter oppgitt: "Mamma, da! Det går jo ikke an. Gud skapte alt. Bilene og.."
M: "Men menneskene lager jo bilene. I fabrikker."
S: "Jammen Gud lagde de først, også puttet han bilder av hvordan de skulle være inni hodene på menneskene."
Og sånn holder han på. :himle: Aner ikke hvor han tar det fra - i barnhagen er det i hvert fall ikke noe snakk om Gud. Mulig han har det fra besteforeldrene, men det er ikke ofte han er alene med dem. Men så lenge han synes det er moro og lure på disse tingene, prøver jeg å være så åpen som mulig - særlig fordi vi har alle nyanser fra godt planta i kirken til ateister i familien. Toleranse er en av de viktigste egenskapene jeg vil at mine barn skal ha med seg.
Siden min kommentar blir diskutert: Nei, jeg ville aldri sagt til mitt barn eller til noen andre "Gud finnes". Jeg har ikke noen bevis på at Gud finnes, og jeg uttrykker meg ikke på den bastante måten når jeg er seriøs. Jeg sier "Jeg tror at Gud finnes", eller "Gud finnes for meg". Det er ikke det samme som at Gud finnes. Hvordan kan dette misforstås? :undrer: Guttungen på seks er veldig glad i kosedyrene sine. Han irettesetter meg når jeg omtaler dem som om de var levende, for de er jo ikke levende, men de snakker til ham.
Jeg synes ikke det er pent å tre sine egne "sannheter" over hodet på andre, det var derfor jeg meldte meg ut av både Ten Sing og Rød Ungdom.
Om jeg deler Lille Rosins syn er uklart, siden jeg har falt litt av lasset her. Hele diskusjonen ble for filosofisk og komplisert for meg. Dette er da så enkelt!
Vi kombinerer evolusjonsteori og gudstro og har ingen problemer med det. Når ungene spør f.eks. "Hva skjer etter døden?" eller "Finnes Gud?" Da svarer vi slik rett er, at vi ikke vet, og at folk tror forskjellig om det. At noen tror ditt og andre tror datt. Hvis de spør hva jeg tror så svarer jeg hva jeg tror men understreker at jeg ikke vet. At ingen har fasiten. Synes ikke det er noe poeng å holde hemmelig hva jeg tror på så lenge jeg ikke tvinger på barna mine samme tro.
Den boken finnes vel på biblioteket også vil jeg tro, den skal vi se etter neste gang, tror den blir populær her i huset.
Vi snakker forøvrig også om "de som tror" og "de som ikke tror", men er opptatt av evolusjonsteorien for å forstå verden. Vi kan derimot godt forstå og respektere de som trenger noe mer i livet. At det for noen kan være godt å tro for å skape mening i ting, og ikke minst i forhold til døden. Det har jeg tenkt mye på, og det var jo en gang en diskusjons rundt dette, i forhold til barn. Men tro skal ikke være årsak til snevre, slemme eller fordømmende handlinger. Da blir tro en ansvarsfraskrivelse, og man blir fastlåst i meninger og holdninger uten refleksjon og egen vilje og tenkning.
Det vi vet noe om, vet vi noe om, og det andre må de bare velge selv når man kommer så langt.
Takk for handletilbud. Jeg trodde ikke jeg fikk kjøpt den som ikke-medlem, men om det går, bare mot et pristillegg, så gjør jeg heller det, for enkelthets skyld. :)
Nei,for all del. Tenker på at det vi vet stadig forandres. Det vi visste i går holder ikke mål idag. En gang visste alle at jorda var flat og de som mente noen annet ble ledd av, nå vet vi noe annet. Før visste vi at spedbarn skulle ligge på magen å sove nå vet vi at de skal ligge på rygg. Sant? Alt forandrer seg. Vi mener vi vet at evolusjonen må ha skjedd slik og sånn helt til vi graver frem et nytt bein eller fossil som gjør at vi må forkaste alt vi trodde vi visste. Gud eller vitenskap alt handler om overbevisning.
Jeg betviler ikke evolusjon, jeg er bare åpen for at det vi vet idag, ikke nødvendigvis er den hele og fulle sannhet. Det samme gjelder min tro på Gud. Jeg er åpen for at jeg kan ta feil, det er vel derfor det kalles tro og ikke vet.
Nei, nå sier du helt feil. Vitenskapen er ikke sånn at man stort sett "forkaster alt man vet" (paradigmeskifter er sjeldne) det er forskjell på det og modifikasjoner som gjør at man stadig nærmer seg mer og mer presis viten.
Gud eller vitenskap, alt handler om overbevisning? Det er det vel ikke. Gud handler om overbevisning.
Jeg sier ikke at vitenskapen er sånn at man stort sett forkaster alt, jeg sier at man finner stadig ut nye ting som gjør at man må forkaste noe. Det kan du jo ikke nekte for. Det er jo derfor det forskes, for å finne svar.
Eller er du overbevisst om at vitenskapen har sagt sitt, ikke mer å finne ut av, vi har jo sannheten nå?
Og det er ikke sånn at man forkaster alt man vet innenfor evolusjonsteorien fordi om man graver frem nye bein. Man modifiserer hvilke arter som har utviklet seg fra hvilke andre arter, men evolusjonsteoriens prinsipper har ikke blitt forkastet nei.
Nei, det har den ikke, og du vet at det ikke kommer til å bli forkastet i fremtiden heller?
Wow! Da er du mer fantastisk enn jeg trodde. At det aldri kan skje en utrolig oppdagelse som gjør at man må endre på oppfatninger og teorier. Store som små. Som fører til små forandringer eller omfattende endringer. Om det gjelder evolusjon eller strikkepinner.
Jeg mener at man selvfølgelig skal forholde oss til det vi "vet", men samtidig være ydmyk nok til å innse at man kan ikke være hundre prosent sikker på at det vi vet den hele og fulle sannhet.
Hva er det du prater om? Selvfølgelig, om det kommer bevis for at evolusjonsteorien ikke holder stikk, så forkastes den. Snakker jeg med en fireåring?
Jeg må spørre hva slags grunnlag du har altså, for jeg har en twilightzonefølelse hver gang jeg diskuterer med deg. Kan du noe naturfag i det hele tatt, eller hvor er du hen i landskapet liksom? Hvilket nivå skal jeg diskutere på?
Vitenskap baserer seg verken på overbevisning eller personlig tro, men på resultater oppnådt gjennom eksperimenter og observasjoner. Hypoteser testes og forkastes, slik drives vitenskapen framover. Evolusjonsteorien er pr i dag såpass grundig testet og dokumentert at det knapt kan kalles en teori lengre, og er overhodet ikke basert på noens subjektive overbevisning. Da ville jo vitenskap vært religion, og det er det ikke.
Men si meg, misforstår dere med vilje eller?
Jeg har ikke hevdet å være noen ekspert på hverken evolusjonsteori eller religion. Jeg har simpelten prøvd å få frem det faktum at ingen vet hva morgendagen bringer. At man har blitt overrasket før.
Jeg vet ikke hva som provoserer dere. Jeg blir en smule oppgitt over de som er bombesikker på at de har fasiten på fortid, nåtid og fremtid. Fanatisme er ufint enten det gjelder religion eller andre ting.
Nei, der er jeg ikke helt enig. Noen overbevisninger kan testes, andre ikke. Hvis du kan teste det er det vitenskap, hvis du ikke kan eller vil er det religion.
Selvfølgelig vet vi ikke den hele fulle sannhet. Men det er det da heller ingen som sier? Men jeg vil tro det er omtrent like sannsynlig at noen nye knokler velter evolusjonsteorien (som helhet, ikke bare gir oss en interessant overraskelse) som at legene finner ut at bakterier og virus ikke kan gi sykdom likevel, det var miasma eller planetenes stilling hele tiden.
Ellers tror jeg ikke du sier så mye som jeg egentlig er uenig i med litt velvillig tolkning.
Får uttype denne, siden det er den som ser ut til å trigge dere.Snakker om vitenskap/religion generelt ikke spesifikt mot evolusjonsteorien.
Med dette mente jeg at siden vi ikke vet om vi har "the whole picture", siden vi aldri kan være 100 prosent sikker på at det ikke er en liten detalj vi har misset, siden vi aldri vet om vi vet alt (i enhver situasjon) så handler vi ut fra vår overbevisning enten den bygger på forskningresultater (vitenskap) eller at man har blitt bønnhørt (religion).
Nå vet jeg i alle fall at jeg ikke helt skjønner hva du mener? Sorry...? Ja, vi handler stort sett ut fra en helhetsvurdering av hva vi tror og mener; noen tar guder og ånder med i denne vurderingen, andre ikke. Men hva er slutningen du trekker ut fra dette?
Nei man vet ikke alt, men velger å tro på ting og forstå verden ut fra bevisbyrden. Enkelt og greit. Man har ikke noe annet å støtte seg til, men å leve et liv i totalt mistro til alt er urealistisk og kan bli sykelig. Så dermed må man velge hva man går for, og i den forbindelse vinner vitenskapen i forhold til hva man vet. Både ut fra teknologi og ikke minst forskning. Jorda den er rund. Det har vi sett selv. Religion derimot, slik den er presentert i dag og ut fra de skrifter den baserer seg på, synes i for stor grad å være produkter ut fra tida de ble skrevet i, og på den måten mer fabler og antagelser om verden, mer enn forklaring og bevis for noe.
Enkelt og greit.
Å bruke "man vet ikke" som et slags argument halvveis mot vitenskap og for religion slik det kan virke som du forsøker på her, er helt i tråd med refleksjonsmåten jeg vil jobbe hardt med å ikke la barna mine ende opp med. "Fordi jeg sier at det er sånn"-type logikk." :lalala: Selv om man kan tro hva man vil, så innebærer jo ikke det at rasjonell tenkning skal legges på hylla.
Noen ting.
Alt bunner ganske enkelt i at det ikke er mulig for et menneske å vite alt,liv,død fortid, fremtid, fordi sannheten er subjektiv og alt blir farget av det enkelte menneskets erfaringsbakgrunn.
Det skumle er når noen mener de sitter inne med den universelle sannheten og fasit for alt mellom himmel og jord. Det er der fanatisme kommer inn.
Kunne ikke være mer enig i at det er skummelt når noen mener å sitte med den universelle sannheten. Ingen forskere gjør i alle fall det (da ville for det første vedkommende vært arbeidsløs per definisjon). Men det er forskjell på å ikke vite alt og å ikke vite noe. I følge streng vitensapsfilosofi skal man betvile alt, alltid. Men det er ikke det samme som å vurdere alt som like sannsynlig, og er ikke en unnskyldning for å ikke lytte til argumenter selv om de strider mot ens egen yndlingsteori om hvordan verden virker.
Jeg forstår ikke hvordan du leser innleggene min, men dette er jo helt på styr.
Hvor tar du det fra?
Jeg har da ikke brukt det mot vitenskap (ler så jeg rister) jeg er ikke mot vitenskap.For en absurd kommentar. Jeg tror på vitenskapen. Men jeg har i bakhodet at det kan være noe annet oppdages i morgen. Jeg tar ikke mine valg kun utfra hva vitenskapen kan fortelle meg. Jeg er ikke fanatisk kristen jeg har sagt jeg tror på Gud. Er det det som provoserer så?
I denne tråden så er det hvert fall ikke jeg som har "fordi jeg sier at det er sånn" -type logikk. Jeg har jo derimot prøvd å si at man bør være åpen for at man ikke vet.
Flere i denne tråden reagerer nok på at du bruker dette med tvil når det snakkes om vitenskap, fordi det da høres ut som om du betviler den måten å se på verden. Enkelt og greit. At du liksom ikke skal tro på alt vitenskapen sier, for Gud kan jo plutselig komme innom en dag, og da faller ikke nødvendigvis eplet ned fra treet lengre. Og slike holdninger finner man ofte hos fanatiske kristne, som holder for ørene når man presenterer vitenskap. At man liksom ikke skal tro på det, for ting kan liksågodt være slik de ser det. Du kan ikke bringe inn tvil i forhold til vitenskap her på FP. Da er løpet kjørt. ;)
Men det har jeg da aldri hevdet. Vær så snill å siter meg, for har jeg sagt noe slikt så har jeg vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket.
Men jeg mener at det får være opp til hver enkelt å vurdere hva de vil tillegge mest vekt i sine vurderinger. Religion eller vitenskap, eller begge deler, for det er faktisk mulig.
Jeg kan tvile på akkurat hva jeg vil, selv på FP.:tøff:
Jeg tviler stadig vekk på forskningsresultater. Jeg tviler stadig vekk på Gud. Det får meg til å søke videre. Jeg vet at jeg ikke vet alt, men det å søke mer gjør at jeg lærer mer.
Og akkurat der kom poenget mitt, der jeg er grunnleggende uenig med deg. Vitenskap er vitenskap. Det er bevist, og man utvikler hele tiden nye måter å bevise ting på. En kontinuerlig utvikling og feilprøving. Å se bort fra vitenskapen og dens tyngde handler om å stenge ute den faktiske verden. Men jeg kan respektere at noen vil knytte religion som et tillegg til det nådeløse faktum at vi lever for en kort periode her på jorda. Men jeg respekterer overhode ikke religion som et alternativ til vitenskap.
Har du litt tungt for det?
Ser du ikke hva jeg skriver?
Foreslår at du går tilbake til side 3 i diskusjonen og leser den en gang til. Du har misset en god del.
Det kan skje den beste. Sitering over. (I tillegg et par ganger høyere oppe i tråden som bidrar til helhetsinntrykket). Hvis det ikke var det du mente så var det i det minste slik det hørtes ut for meg, og jeg ber om unnskyldning for å ha misforstått deg.
Selvsagt er det opp til hver enkelt, det er da ingen som har tatt til orde for noe tankepoliti? Det jeg ikke skjønner er hvor insisteringen på at vi ikke vet alt egentlig passer inn i bildet. For siden det ikke er noen som tror at vi vet alt passer den liksom ikke inn i diskusjonen som noe annet enn en halvkvedet "argumentasjon" for at religiøse åpenbaringer og vitenskaplig argumentasjon er to like sikre kilder til objektive sannheter om verden. Hvis så er tilfelle fastholder jeg at empirien ikke er på din side, og at du må regne med litt pepper i motargumentene. Men det er kansje noe helt annet du mener? Jeg er åpen for at jeg kan ha misforstått deg fundamentalt, jeg vet jo tross alt ikke alt.
Ja, du har misforstått meg fundamentalt og flere med deg virker det som.(Jeg er nødt til å gjøre noe med kommuniksjonsferdighetene mine)
Men jeg lurer på om dere misforstår litt med vilje eller om dere etter første innlegget der jeg sa at jeg hadde en Gudstro, bestemte dere for at jeg var fanatisk og alt jeg skrev var med hensikt å hylle Herren. Halleluja!! For så uklart kan det da ikke være :lurer:
Jeg har ikke sagt noen ting om å forkaste vitenskapen eller at de er like sikre kilder til objektive sannheter om verden. Jeg har prøvd å få frem at siden man ikke vet alt så kan vitenskapen like lite som religion hevde å ha Sannheten. Det er fanatisme begge veier. Men for ordens skyld, siden jeg blir så misforstått, føler jeg et behov for å presisere at jeg tror både på evolusjonsteorien og at vitenskapen er den beste måten mennesket har til å komme så nært Sannheten som mulig.
Nope, jeg prøvde faktisk å skjønne hva du mente, selv om jeg feilet. Jeg tror ikke jeg så det første innlegget ditt en gang. De jeg leste virket definitivt mer som ullen NewAge -ish enn Halleluja!.
Den er grei. For meg høres det fremdeles ut som du sier to ting samtidig og at jeg derfor ikke blir helt klok på hva du faktisk mener. Men antakelig er vi ikke så uenige som jeg tolker deg som. Sorry.
Er det så merkelig at noen setter spørsmålstegn ved at alt som betegnes som vitenskap er sannt og ekte for all fremtid? Det synes jeg er pussig.
Her synes jeg setning 2, del 1, slår setning 3 i hjel. Eller misforstår jeg? Hva mener du? Bevist er bevist, og da er det sannt for alltid? Men man kan utvikle nye bevismetoder... øh.
Litt uklart hvorfor du tror noen gjør det, siden det ligger i vitenskapens natur at det stilles spørsmål ved den hele tiden. Det er faktisk i bunn og grunn det som gjør det til vitenskap: At man stiller kritiske spørsmål til seg selv og hverandre i stedet for å bare tro og la tro.
"Bevis" brukes vel knapt nok i forskningen utenfor den rene matematikken, hvor hele poenget er at når noe er bevist så er det bevist for alltid eller så var det feil. Forskere snakker gjerne om sterke hypoteser (dvs teorier som har fått mye juling men bestått prøvene så langt) eller mindre sterke (teorier som er uprøvd eller ikke klarte testen så bra). Teorier som ikke kan testes i det hele tatt, om du ikke på noen måte kan finne ut om de feil, er per definisjon ikke vitenskap. Her står det fritt for alle å tro, men med en advarsel om at utsagn av typen "her må man søke alternative veier til erkjennelse; å erkjenne gjennom tro" ikke gir inntrykk av så veldig utviklet kritisk sans. Ting bir ikke mer sannsynlige eller sanne fordi om man tror på dem. Selv ikke om man tror veldig hardt på latin.
Selv om vitenskapen ikke har svaret på alt, betyr det jo ikke at svaret ikke finnes i framtida. Hvilke begrensninger er det du finner så problematisk med vitenskap at gudstro blir en nødvendighet? nyskjerrig
Jepp, det er du ikke alene om. Det er, som jeg antydet over, en ganske vanlig posisjon.
Den reelle forskjellen mellom oss er kansje at jeg ikke er så opptatt av begrensningene så lenge vi ennå ikke har oversikt over mulighetene*. Og når vi er utenfor det vi kan si noe om, ja, da hjelper det ikke meg å velge en ting å tro på sålenge jeg ikke har en grunn for å tro på den. Og har jeg en reell grunn er vi inne på vitenskapens område igjen.
*For eksempel, da våre besteforeldre var små kunne du ikke testet om tid virkelig var relativ og hang sammen med bevegelse. Du hadde ikke engang teorien. Men i dag vet vi at tid oppfører seg rarere enn noen hadde drømt om.
Jeg tror ikke jeg riktig skjønner hva du mener. Min kommentar var til all pepperen Imma får. For meg er det innlysende at vitenskap handler om å stadig utforske verden.
Jeg er helt enig :matematiker og vant til absolutte sannheter:
Jeg synes dronningen sin kommentar var ullen. Det er ikke alt som er like rent og fint som matte.
Unnskyld. Leste innnlegget ditt igjen, og nå skjønte jeg at det jeg troddde var din mening henspeilte på til Dronningens forrige. Sorry. :duh: Hadde jeg fulgt med og ikke vært så trøtt og stressa hadde jeg husket du er matematiker, og da hadde det ringt en varselklokke som ville fått meg til å lese innlegget en gang til.
Jeg tror at vitenskapen finner ut mer og mer men jeg tror ikke menneske er laget slik at det kan forstå alt, da mener jeg de store tingene. Hvorfor er vi hær? Hva er meningen? Hva skjer etter døden? Se innlegg lengre opp.
Hva min personlige tro går ut på har jeg ikke tenkt å dele her.
Fair enough. Men jeg mener vi faktisk kan si noe om akkurat disse tingene også.
Når jeg rekker skal jeg ta Divine på ordet om å skrive noe om livssyn og filosofi som inkluderer det vi mener å ha funnet ut om livet, døden, kjærligheten og universet per i dag.
Ja, det er mange som mener at de kan si noe om disse tingene. Enten de er religiøst overbevisst eller overbevist av vitenskapelige forskningsresultater. Jeg er åpen for at jeg IKKE VET.
Ja, jeg har skjønt det nå. Og jeg orker ikke å gjenta flere ganger at jeg heller ikke tror noen vet alt.
Det jeg prøver å si er at det går an å si noe om disse temaene uten å postulere noe som man bare må velge å tro på, men ved å bruke det man kan vise til argumenter for å tro at er sant.
Nå har jeg lest og trykket multiquote så mange ganger at det ble risiko for lange avhandlinge rher. I grunnen sier Ulvefar det meste av det ejg hadde tenkt å kommentere. Imma, hvis du vil ha et tips om kommunikasjon, slik du åpner for:
I mesteparten av det du sier virker det som om du sidestiller vitenskap og religion i betydningen av at begge er like sannsynlige. Det er de ikke. Som nevnt over er en såkalt vitenskapelig sannhet en hypotese man ikke finner metoder for å avkrefte, men som i stedet bekreftes gang på gang (i systematiske tester der man forsøker å avdekke mulige feilkilder osv). Man antar altså noe, og på det nivået kan du forsåvidt sammenligne med gudstro. Men en vitenskapelig hypotese blir testet systematisk, og dermed øker sannsynligheten for at den stemmer etterhvert som nye tester understøtter hypotesen. Du kan ikke trekke direkte paralleller mellom å velge å tro på vitenskap og gud. Mange velger å tro på en gud etter å ha hørt eller lest historier, samt kanskje ha hatt en åndelig opplevelse. I vitenskapelig sammenheng vil man ikke stoppe og velge å tro på det punktet, etter en enkeltopplevelse eller etter å ha hørt fortellinger om noe som man så har trukket en mulig kjonklusjon basert på. Tvert i mot er det da man begynner å jobbe. Med å utfordre og teste om "troen" man fikk etter opplevelsene eller anekdotene hadde hold - var sannsynlige.
Dette var da ingen tips til kommunikasjon. :confused: Men et greit svar på diskusjonen.
Jeg har aldri sagt noe som helst om sannsynlighet. Men jeg kjenner at siden jeg har så vanskelig for å gjøre meg forstått så ble jeg litt lei denne diskusjonen. Hva det virker som for andre er litt vanskelig for meg å vurdere, siden jeg vet hva jeg mener. Gidder ikke gjenta meg selv flere ganger for jeg tror ikke det fører frem.
For å spore litt tilbake igjen, i dag fikk vi boken, og hvilken fantastisk bok! Vi har lest den tretten ganger, og ledd masse hver gang. Nå må jeg bare finne svaret på "hvorfor skjedde enkli' big bang?"
Tusen takk for tips Teofelia, og tusen takk for handlehjelp, Schnuppa! :blomster: