Vet du hvordan du ville reagert i møte med en kjendis? Jeg snakker ikke om en man tilfeldig treffer på gata men en kjendis man treffer i en setting hvor det er forventet at man skal ha en viss form for dialog i regi av at dette er en kjendis.
Jeg har nemlig gjort en (høyst uformell) studie på dette i helga og observert at de aller fleste blir ekstra smilende, blide og kontaktsøkende i møte med en kjendis.
Selv reagerer jeg motsatt, blir formell og reservert så da har jeg funnet ut det også om meg selv- merkelige greier. Dere da?
Her er jeg også, og tenker at det er fordi jeg hadde blitt så usannsynlig sliten selv av å ha "smiskere" rundt meg hele tiden.
Jeg er en ganske privat person RL, i den forstand at det ikke er mange som slipper "inn", så å være annerledes fordi man har vært med i en film eller noe? Nei.
Jeg hadde sikkert blitt mer intim og personlig. Jeg blir det på folk jeg får en følelsen av at jeg kjenner, jeg har feks en nabo som ligner (utseendemessig) på en venninne av meg, og hun følte jeg meg straks på linje med. Samme da jeg traff tvillingen til en kollega, følte straks at vi var godte busser. Så det hadde nok blitt litt slik med en kjendis - tror jeg. Det kan også være at jeg hadde blitt krampeaktiv stiv for å ikke fremstå som den kjendissmiskeren. Vanskelig å si, men jeg tror ikke jeg hadde opptrådt 100% likt ovenfor en kjendis som noen jeg ikke var klar over hvem var.
Jeg blir litt for bevisst på å oppføre meg helt likt som overfor alle andre... Jeg synes det er skikkelig flaut å være sammen med noen som blir veldig opptatt av at det er en kjendis til stede. Jeg blir heller mer reservert enn mer intim.
Hvis det var noen jeg hadde noe felles med, som felles interesser, så hadde jeg sikkert vært usedvanlig blid. :knegg:
Hvis ikke hadde jeg skygget unna.
Jeg har ikke møtt så veldig mange "ordentlige" kjendiser. Møtte Thomas og Harald på en av matstoppene da de sykla styrkeprøven. Jeg var med å serverte dem. Var nok veeldig blid, hyggelig og hadde fryktelig lyst til å snakke med dem. De var forøvrig utrolig blide og hyggelige- til tross for hvor slitne de var. Men 100 % "naturlig" var jeg vel ikke... :p
Samme her. Til de grader at jeg sikkert kan virke avvisende.
Bortsett fra en gang da jeg helt uventet traff en mannlig kjendis jeg hadde hatt en skikkelig crush på i ungdommen. Da ble jeg så paff at jeg snudde og gikk igjen. Det var hjemme hos noen og dermed temmelig pinlig. :flau:
Fordi endel av de tingene man vanligvis småkonverserer med ukjente folk med ikke kan brukes. "Hva driver du med, da?" blir litt overflødig. Så vet man kanskje ikke helt hvor man skal begynne.
Jeg går omveier, jeg. Nå er det ikke akkurat så mange av dem her, men jeg har faktisk stått i prøveromskø med prinsessa, da lot jeg som ingenting, og det blir kanskje litt rart, det og.
Ellers møtte vi Røkke inne på en butikk i Italia, og han glodde noe infernalsk på oss! :knegg:
Jeg vet ikke helt jeg ... Det spørs nok hvem det er. Enkelte typer kjendiser er jeg så lite interessert i at jeg nok ikke hadde fått forhøyet puls eller tenkt over det, som skuespillere eller denslags. En gang stod Gaia og jeg bak Mette-Marit i køen på en kaffebar, og det forstyrret liksom ikke samtalen vår. Men om jeg havnet til bords med statsministeren eller noe sånt tror jeg nok jeg ville blitt veldig taus.
slik føler jeg det også. Datteren min gikk i barnehage med sønnen til en kjent, norsk forfatter før, og de bodde i tillegg i samme borettslag som oss. Barna kom veldig godt overens, men jeg ble litt starstruck av det hele. Hun var veldig søt og hyggelig, altså.
Det mener jeg at jeg gjør også. Men om det lykkes er jo ikke så godt å si. Kjenner vel ikke så mange superkjendiser. Men har en stor bekjentskapskrets og den inneholder en del ganske godt kjente menneske både innen sport, musikk og næringsliv. Jeg tror jeg oppfører meg ganske normalt i alle fall.
Jeg jobbet i matbutikk hvor Holmenkollkjendiser frekventerte og ble alltid litt :hyper: når en kjendis kom i min kasse. Klarte garantert ikke å holde maska. Så var det en gang at det ble noe kødd med kassa da Ådne Søndrål sto og skulle betale (han var fremdeles kjent på slutten av 90-tallet) og min unge jypling-nestleder på Ica måtte komme og forklare og beklage. Han hadde tilbrakt barne- og ungdomsårene i Spania og ante ikke hvem Ådne Søndrål var og det var så tydelig i kroppsspråk og alt. Han var helt naturlig og liketil i måten han forklarte og beklaget det inntrufne. Da Søndrål forsvant ut og vi andre sensasjonskåte fremdeles var hypre, skjønte han ikke noe. Han ble dritsur fordi vi syntes han var uvitende om det vi anså som allmennkunnskap. Jaja, dette var i den barnslige ungdom, og jeg håper jo jeg kunne klart å møte både kjendis og mann-i-gata på samme høflige måte som Ica-Tommy gjorde.
Jeg har en nær venn som er svært kjent her til lands. Jeg ble kjent med ham mens vi begge var barn og altså lenge før han ble kjent. Han var nok større kjendis for noen år tilbake, men alle vet fortsatt hvem han er og han er innom tv-ruta nå og da fortsatt. Jeg har av og til beveget meg offentlig sammen med denne mannen og det er merkelig å observere hvordan folk forholder seg til ham. Det er alt fra fjortis-knising til stotring, rødming og ikke minst en overdrevet "jeg er helt naturlig"-holdning som mest av alt virker veldig arrogant.
Jeg har ingen problemer med å oppføre meg som jeg pleier når jeg er sammen med akkurat denne mannen, men jeg innrømmer gjerne at jeg nok kan virke en smule arrogant jeg også hvis jeg møter andre kjente mennesker. Jeg må vel ellers innrømme at jeg er lite oppdatert i kjendisverden siden jeg knapt nok ser på tv og heller ikke leser Se & Hør eller lignende lektyre. Så det kan vel godt tenkes at jeg ikke engang får med meg at jeg har støtt på en kjendis...
Det er veldig forskjellig fra gang til gang. Å møte Mette Marit i kaffebarkøen hadde nok ikke vippet meg noe særlig av pinnen. Men å møte kongelige på slottet, i en formell setting, med litt pomp and circumstance rundt, gjorde meg forbausende starstruck.
I møte med kjente mennesker som jeg beundrer og har hatt lyst til å møte og snakke med, så blir jeg nok ekstra imøtekommende og sånn, tror jeg. Det er kanskje bare naturlig? Men ikke mer enn si et jobbintervju eller i første møte med en ny kunde.
Først og fremst er det vel heller liten sjanse for at kjendiser blir "plaget" av meg, jeg har en utrolig liten evne til å legge merke til folk, selv om jeg ser rett på de. Du vet, ser ikke skogen for bare trær opplegget. :p
De gangene jeg gjennom jobben har hatt nærkontakt med kjendiser på jobben pr tlf (litt letter å få med seg hvem de er når de presenterer seg :knegg: ) så har jeg ikke reagert noe som helst anderledes enn andre kunder som ringer inn. Ingen særbehandling, ingen fortrinn, bare vanlig kundebehandling. avslepen
Forøvrig tror jeg nesten kjendiser har det vanskeligere enn vanlige folk i kontakt med omverden (kontorer, sykehus osv). Janteloven sørger vel effektivt på at de blir "holdt på plassen sin" uten noe særlig håp for særbehandling, heller tvert om.
Jeg og Sarah traff på Eirik Bakke og Gylfi for to uker siden. Sarah pratet i vei med de om at hun hadde vært på Stadion å sett to kamper i år og heiet på de osv. Jeg fikk ikke frem et ord og ble helt stum nærmest. Helt merkelig.
Jeg skjønner ikke at de jeg har pratet med en hel kveld er kjendiser før noen forteller meg det etterpå, så jeg oppfører meg akkurat som vanlig. :knegg:
Kirsebær: "bla, bla, blablabla, Det er mulig du har nevnt det tidligere i kveld, altså, men hva driver du med igjen ? Jeg har ikke fått det med meg. :blånn: "
Kjent person: " hm... Vel, jeg spiller litt fotball da. Enn du?"
Kirsebær: "Nå har jeg akkurat skiftet jobb og skravle, skravle, bla, bla. Haha, men du, er du også en av dem som skal dra fram historier om hvor utrolig god du var på fotballbanen som ung, men at desverre ditt og desverre datt så måtte du legge fotballskoene på hylla? Stort sett alle jeg kjenner som spiller fotball i voksen alder har en slik historie. Ha, ha, ha, ha!"
Kjent person: " :humre: Jeg kjenner til en del av de typene jeg også, men nei, jeg er ikke en av dem. "
Også snakket vi videre om musikk og film og slike viktige ting. :flau: Det var altså en fotballspiller som jeg virkelig, virkelig burde vite hvem var. Men jeg er helt fotballanalfabet. :rødme:
Hadde jeg møtt noen og vært det bevisst tror jeg jeg hadde oppført meg litt annerledes enn vanlig, for jeg hadde vært redd for å framstå som for kald, for hyper, for ditt eller for datt.
Etter en to tre halvlitere så blir jeg en ganske så dum kjenismøter, spesielt vist det er en jeg liker. Traff ei i baren en gang, stod alene med henne og da ble jeg litt brød i huet og endte opp med å håndhilse. :flau:
Ellers har jeg en tendens til å sky dem, spesielt etter den gangen jeg regelrett sprang ned kronprinsen. Begge endte i bakken og jeg var borte før noen fikk sukk for seg. :flau:
Du er ikke alene med det Kirsebær, søstra mi satt og skravla en hel kveld med Herland. Hun ante ikke hvem hun var og det kom vel fram til slutt også. :hehehe:
Altså fotballspillere er ikke kjendiser i min verden, bare så¨det er helt klart. Ellers synes jeg det er utrolig artig å se at det er så mange forskjellige måter å reagere på. At noen oppfører seg helt som normalt har jeg liten tro på egentlig :knegg:
Jeg har oppført meg helt vanlig de gangene jeg har møtt kjendiser.
Og vi snakker da om norske B-kjendiser.
Hadde jeg støtt på f.eks Matt Damon. Da hadde jeg blitt stum. Og tatt på lipgloss.
Jeg har møtt ganske mange gjennom jobben, så jeg er vant til det og oppfører meg ikke noe anderledes. Men selvsagt er det et par stykker jeg ville blitt veldig starstruck av. Hadde jeg møtt Dolly Parton hadde jeg blitt litt fnisete og stotrete ja. Og når jeg møtte Nick Cave var jeg litt sånn "værnaturlig!værnaturlig" og snakket sikkert litt i falsett. :humre:
Med fare for å høres klysete ut - jeg er sammen med kjendiser hver dag på jobb. Tenker egentlig ikke over at de er det, bortsett fra at de er sårbare for offentligheten hvis de ikke presterer sitt beste. Gjør jeg en dårlig jobb kan det gå ut over dem.
Den eneste gangen jeg har blitt litt starstruck var første gang jeg møtte Jon Almaas. Damn, han er kjekk (x10 IRL). :flau:
Jeg har også hatt en hit & run med krompen. Jeg holdt på å dytte ham baklengs ned trappa på headon etter at han tråkket på meg. Moren til venninnen min i USA blir fulstendig fnisete og rar når jeg forteller at jeg har møtt både politikere, prinsesser og prinser på byen opptil flere ganger, og at det er relativt normalt i Oslo. I USA er det fullstendig usannsynlig.
De få gangene jeg sikkert kan bli fnisete og stotrete har det egentlig lite med kjendisstatus å gjøre, men mer med at jeg er så utrolig imponert av dem og det de driver med. Jeg har blitt likedan rundt et par fullstendig ukjente professorer. :flau:
:fnise: Jeg ser det for meg.
Eh, der kjenner jeg meg nok litt igjen. Jeg har en egen evne til å få fjortisfølelsen av menn som er ekstremt musikalske, for eksempel. :rødme: Eller er en god foreleser eller veileder. Eller kjekke politimenn.
Hehe - jeg har også dulta borti krompen på Headon en gang - i kø for å kjøpe øl. Det var ingen fare for at noen skulle ramle, altså, jeg bare kom til å skumpe borti ham som sto foran meg. Jeg sa unnskyld og så at det var krompen da han snudde seg.
Moren min holdt forøvrig på å kjøre ned gamlekongen på ski i marka. Hun klarte ikke stoppe i bunnen av bakken ned mot Tryvann, datt eller satte seg ned rett før hun kjørte inni beina på en kar. Da hun så opp var det kongen sjøl. :knegg: Han tok det med et smil, mens hun var aldri så lite flau. Tror ikke hun fikk sagt noe som helst.
Jeg har møtt en god del kjendiser i jobbsammenheng, og det har vært helt uproblematisk. Har derimot kolleger som har gått helt i fistel og blitt ekstremt fnisete.
Det som er mest pinlig for min del er når jeg møter en kjendis og hilser som om det var en gammel perifer bekjent, før jeg noen sekunder senere innser at det faktisk ikke er noen jeg kjenner personlig. :knegg:
Wenche Foss hilste på meg da jeg møtte henne på gata. Hallo, kvitret hun. Jeg ble så flau at jeg bare nikket og smilte.
(og det var til meg, for det var bare oss to der :knegg:)
Jeg oppfører meg normalt, og bryr meg ikke om at de er kjent for verken det ene eller andre. Har flere ganger hatt kjente fjes innom jobb, men de får ikke annerledes hjelp enn andre.
Men, et par norske idrettsstjerner har sett litt rart på meg, når jeg har spurt etter navnet :knegg: Ene ble skikkelig fornærmet, til og med :sparke:
Hvis det er en kjendis jeg liker, klarer jeg ikke å la være å smile til han/henne. Hvis det er noen jeg ikke liker, så kikker jeg bare litt ekstra. :nemlig:
Kjenner også en av Norges største kjendiser - han har vært gift med et familiemedlem. Han er såpass liketil at det i grunnen har vært som å skravle med hvem som helst i familieselskaper o.l.
Nei, jeg ville nok oppført meg naturlig tror jeg, men det er klart at jeg hadde blitt litt usikker på hvor mye jeg skulle prate om "kjendisen" til kjendisen. Det blir jo litt rart å ikke nevne det h*n er kjent for etc.
Jeg var på en eller annen fest og opplevde et gledelig gjensyn med en jeg var sikker på jeg kjente godt. Litt sånn "Neimen! Halla! Lenge siden! :klemme: Hvordan går det? Hva gjør du om dagen?"
Hvorpå det litt uti samtalen demret for meg hvorfor han muligens ble litt vel overrasket. Det var Lars Joakim Ringom, første vinner av norske Big Brother.
Jeg var sikker på at jeg kjente ham fra lenge siden. Folkehøgskole eller noe.
Det hører med til historien at han etterhvert ble like bedugget som jeg var, og lo masse av misforståelsen. :hehehe:
MinaX fram til 20-årsalderen gjorde som Kanne. Få autograf, og gjerne prøve å ta på de også (jeg har tatt på Märtha :kry: ). Nå bare smiler jeg bredt og hilser. Sikkert ikke så mye mindre corny nå.
Jeg har ikke møtt så mange kjendiser at det gjør noe. Og de få gangene jeg har gjort det har jeg ligget lavt i terrenget; tenkt at de nok får så mye oppmerksomhet til vanlig at de ønsker litt fred på privaten - sånn som folk flest. Dessuten vil jeg gjerne ha oppmerksomhet selv også. :nemlig:
Jeg er dessuten helt håpløs på å kjenne igjen folk. Jeg stoppet Wenche Myhre på Karl Johan etter at jeg hadde flyttet til Oslo; jeg var sikkert på at hun var en av min mors venninner. :flau: Det var noe kjent lissom...
En kollega av meg stoppet nyhetsankeren i tv2 og var helt sikker på at de hadde gått i klasse på barneskolen. Dette til tross for at hun var mye eldre enn ham :fnis:
Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg traff en vanlig norsk kjendis på gaten, men hadde Brad Pitt dukket opp hadde jeg sannsynligvis gått fullstendig av henslene :rolleyes:
Mannen min var på butikken en gang hvor det var en kjendis. (Det skjer svært sjelden her i byen.) Så var det en annen som så henne og ble helt forundret og roper ut i hele butikken: "JAMEN, jeg så deg jo på tv for FEM MINUTTER SIDEN! :sjokk: Hallo?"
Det kommer litt an på. :nemlig:
I helgen, f.eks., så var mannen bak musikken til "Kometkameratene" invitert til samme fest som jeg var på. (Jeg har festet med ham før, altså.)
Han skal være glad han ikke kom, for den helsikes sangen har det med å feste seg til hjernen og det hadde jo vært en once-in-a-lifetime til å kverke komponisten! :hyper:
Jeg skal tilstå at jeg i mine yngre dager har vært fjåsete sammen med enkelte kjendiser. :kremt: Men jeg fikk fine komplimenter og alt, så det var greit. :blond:
Ellers har jeg stort sett møtt kjendiser i hverdagslige situasjoner der jeg ikke har oppført meg annerledes enn jeg ville gjort overfor andre. Eller, jo, i èn situasjon. Lillemor snakket litt med en jente som har en ganske kjent pappa, og jeg turde ikke spørre jenta hva hun het, i frykt for at de skulle tolke meg som påtrengende. :fnise:
Jeg tror ikke jeg har starstruck-genet, jeg møtte nr. 1 på den Internasjonale Laminerte Listen min i sommer, men dette var da i jobbsammenheng, og gleden over å se ham up close gikk fort over. (Dog hadde det muligens vært litt annerledes om settingen hadde vært en annen.)
Kjendiser = jobb.
:I don't care if you're David Bowie or the milkman, get on stage in time!"
Ja, det har skjedd meg også. Hvis man oppnår øyekontakt med henne (og det gjør man gjerne, siden man tross alt gjerne titter et par ekstra sekunder når man treffer henne), så hilser hun høflig og blidt. Hun er søt, da!
WF er noe for seg selv. Hun er kompis med mannen min; de deler frisørstol nemlig. Og mer skal det ikke til; hun må da være noe av det mest joviale som finnes.
Jeg gjør det, når jeg ser noen som virker kjent og som jeg ikke husker navnet på så er det som oftest en pasient og da sier jeg fort hei eller noe sånt. Og jeg tror de fleste kjendiser er på samme måte, de møter så mange så de pleier å si hei tilbake.
Ingrid Bjørnov møtte jeg rett som det var en periode og begge var sånn: "Heiii! Ha en fin dag!" ganske lenge før jeg husket hvor jeg hadde henne fra.
Når jeg møter kjendiser ellers, litt mer møte enn tilfeldig på gata, så er jeg heller reservert enn overstrømmende.
Klart man hilser! Jeg, som æresmedlem i Korttidsminneforeningen, hilser på alle ansikter jeg mener å ha sett før. Så kan det hende jeg etterpå kommer på at det var legesekretæren hos fastlegen, kassadama på Prix, en venninne fra barneskolen, naboen til svigermor eller en kjendis fra TV. Jeg kan ikke ta meg tid til å plassere alle før jeg hilser. Derfor går jeg rundt i gatene som en bygdetulling, hilser på alle jeg syns ligner på noen jeg kanskje har kjent, smiler og nikker. :jupp:
Jeg har ikke tenkt over hvordan jeg oppfører meg overfor kjendiser. De gangene jeg har truffet noen, har det vært sånn der-og-da-naturlig. Man hilser, presenterer seg gjensidig, småprater. Akkurat som jeg ville gjort med hvem som helst andre. Men så har de kjendisene jeg har truffet vært ordentlige mennesker også, ikke noen primadonnanykker.
Til det siste, forresten, jo, jeg har en gang møtt en med primadonnanykker. :knegg: En som jeg hilste på, men som ikke ville presentere seg og som sa "vet du ikke hvem jeg er?" - hvorpå jeg svarte "Nei? Men jeg antar at du vet hvem jeg er?". Så stirret jeg på han et par sekunder, smilte, og snudde ryggen til og gikk.
Jeg reagerer vel litt ulikt, men i det store og det hele vil jeg nok heller bli mer reservert enn plagsom, vil jeg tro.
En jeg kjente litt i barndommen, han var stebroren til en venninne og vi hadde noen morsomme opplevelser sammen, har senere blitt en veldig kjent skuespiller. Har sett ham noen ganger på gata. Hadde han ikke vært kjendis ville jeg garantert gått bort til ham, men så føles det så teit å gå bort til en kjendis og si "Hei, husker du meg?", så jeg har bare sett en annen vei :flau:
Sist jeg var ute og reiste med jentene ble jeg sittende og snakke med en fyr på flyplassen. Han snakket om sønnen sin som var like gammel som min yngste, og vi snakket lenge om barna våre. Etterpå fant jeg ut at han jeg hadde snakket med var en profilert fotballspiller som jeg sikkert burde visst hvem var - det er ikke sikkert jeg hadde pratet like lett med ham hvis jeg hadde visst at han var kjendis :vetikke:
Ellers har jeg møtt noen kjendiser i et par sammenhenger der de opptrer som privatpersoner, og har ikke hatt problemer med å forholde meg forholdsvis rolig og normal :knegg:
Jeg gjør ikke det uten at de ser ut som at de vil ha kontakt jeg heller, og jeg ser det som et brudd på taushetsplikt om jeg hilser på en pasient som er i følge med noen og som ikke gjør tegn til å hilse.
Men når folk ser ut som de kjenner meg og er litt sånn åpen i ansiktet så hilser jeg. Og jeg tror kjendiser ofte er litt sånn åpne for at folk kjenner dem. Vet ikke, det blir i hvert fall ofte sånn at jeg hilser på kjendiser.
Jeg hadde synes det var litt rart hvis fastlegen min ikke hilste på meg (jeg har gått til han i mange år). Jeg tror elevene mine hadde synes det var ekstremt rart hvis jeg ikke hilste på de!
Jeg ville stort sett bare kommet i snakk med noen jeg ikke kjente hvis noen jeg kjente presenterte meg for dem, og hvis det var en kjent person, ville jeg antagelig gjøre litt som Polyanna, være litt ekstra blid og imøtekommende, liksom, som man er på et jobbintervju eller lignende. Nå ville jeg være blid og imøtekommende om en venn introduserte meg for noen som ikke var kjendis også, altså, så kanskje jeg egentlig ikke ville oppføre meg så veldig mye annerledes med en kjendis. :knegg: (Den eneste gangen jeg kan se for meg at jeg skulle ta kontakt selv, måtte være hvis jeg traff på en favorittartist eller -skuespiller rett etter en forestilling, da ville jeg kanskje tatt mot til meg til å si "kjempeflott show" eller noe sånt, men så ville jeg rømt ganske raskt etterpå.)
Ja, det har nok helt rett i, men det har faktisk lærere også. :)
Ikke for å være vanskelig altså, men man hilser vel på de man kjenner og kjenner igjen? Mulig det hadde vært litt annerledes med lege-spesialister og sånn da, ser for meg en bestemt profilert puppe-fikser som alle visste gjorde bare det, som strålende hilste på meg og tydelig kjente meg. :knegg:
Jeg møtte og snakket med en kjempe-kjendis for en liten stund siden. Og samtidig som jeg ville spørre og snakke litt, så prøvde jeg å gjøre møte veldig kjapt for å ikke virke påtrengende. Men jøss så moro!! :jupp:
Sånn litt på siden: Stephen Fry har skrevet en lang og lesverdig bloggpost om det å være kjent, og skriver en del om slike møte/gjenkjent-situasjoner: www.stephenfry.com/2007/09/27/let-fame/
Jeg har en gang rett og slett gått bort og introdusert meg for en kjent mann som jeg har hatt sansen for lenge. Det var på en fest, da, og han hadde holdt en utrolig kul tale som jeg kommenterte, så jeg startet en samtale, og vi danset og pratet og drakk sjampis resten av kvelden. :p Det var verdt det at det kanskje var litt dustete.
Jeg er generelt lite starstruck. Kombinert med at jeg overhodet ikke ser reality eller Beat for beat, samt har en ansiktshukommelse som en veggelus, så er dette sjelden noe problem for meg. Men jeg har helt sikkert hilst på mange småkjendiser som jeg har trodd var kunder, og snuffet enda flere jeg kanskje burde visst hvem var.
Hvis jeg møter kjente mennesker i små sosiale lag, prøver jeg å være normalt interessert, jeg har veldig ofte før gått i den motsatte grøften som er å virke heeelt uinteressert. Det er ganske arrogant, og jeg er temmelig sikker på at det er mer slitsomt. Hvis det er i større lag, og vedkommende har entouragen sin med seg, holder jeg meg vanligvis helt unna. Køståing er ikke noe for meg. :knegg:
Hmm si det. Er generelt lite opptatt av at noen har kjendisstatus egentlig.
En i nabolaget som er et godt kjent navn, han snakker jeg med som de andre i nabolaget for såvidt.
En barndomskamerat er på tv.ruta hver uke, han er helt normal nå vi møtes, ikke no spesielt det. Oppdaterer hverandre på siste nytt.
Treffer et annet kjent tv.fjes i foreningssammenheng. Da har vi en felles sak vi brenner for, så det blir stort sett diskusjoner rundt "saken".
Tror jeg har tilgode å "gispe" over en kjendis, men har dog vært litt kjapp med å si hei til et par kjente politikere på gata i Oslo. Snakk om teit - jeg kjenner de jo ikek. men høflig er jeg jo:jupp:
Hadde jeg møtt Johnny Depp hadde jeg nok rødmet og ikke visst hvilken fot jeg skulle stå på. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg ville oppført meg annerledes enn det jeg gjør mot andre fremmede i møt med en norsk kjendis.
Wenche Foss ja. Hun er noe for seg selv. Ned i søla med pelskåpa på for å dulle med valpene mine. :knegg: Hyggelig dame!
Etter en danseoppvisning en gang stod det en dame backstage som skulle på scenen etter oss, som gav meg noen komplimenter på dansen og sa at "sånn dans er så stilig!". Jeg var litt stressa for kostymeskift, så jeg smilte litt sånn :snill: og sa takk før jeg hastet videre. Da jeg kom backstage igjen og tittet ut på scenen så jeg at det var Märtha.. :flau:
Ellers blir jeg litt irritert over norske b-kjendiser som "tror de er noe", så da jeg jobbet i hotellresepsjon for en stund tilbake spurte jeg alltid etter navn da de skulle sjekke inn, selv om jeg visste utmerket godt hvem de var. Mange av dem ble både paffe og snurte. :knegg:
Da vi flyttet inn i leiligheten vår, flyttet det samtidig inn en mann i leiligheten under. Noen hadde nevnt at han var dyrlege, så da jeg gikk ned for å hilse på og si hei, så nevnte jeg det i forbifarten at "jeg hører at du er dyrlege". Da så han litt rart på meg, og sa litt lattermildt, "he he, jo da, for så vidt, men jeg er nå mest kjent som administrende direktør i XX. Jeg ble helt flau, og tenkte "hjelp, BURDE jeg vite hvem han er?". Så jeg spurte alle jeg kjente de nærmeste dagene om DE visste hvem han var, men det var sånn 50/50 om folk kjente til han eller ikke. Da ble jeg litt lettet. Det var da enda godt at det ikke vare bare meg som ikke hadde peiling.
Vi så for øvrig denne naboen mer på tv enn vi så han i virkeligheten. :fnis:
Jeg har møtt ganske mange kjendiser gjennom jobben og det har gått fint. Noen av dem har jeg fortsatt litt kontakt med også utenom.
Da jeg var liten var jeg STOR fan av skøyteløperen Eric Heiden. Virkelig blodfan. Leste biografien hans utallige ganger og drømte om ham... Gjennom faren min møtte jeg ham som 5-åring, men turte ikke si noe som helst. Jeg ble avbildet sammen med ham, men jeg kikker sjenert bort fra ham. For noen år siden var jeg på jobb i USA og ble stående ved siden av ham i en heis. Men ikke pokker om jeg klarte å si et pip da heller, gitt...
Hvis jeg møter kjendiser på fest eller annet så blir jeg som jeg alltid gjør rundt folk jeg ikke kjenner fra før - stille og reservert til jeg finner ut om de har lyst til å prate med meg eller ikke. Kanskje litt ekstra stille og reservert fordi jeg instinktivt tenker at de ikke har lyst til å bli plaget av fremmede.
Jeg også, men en gang ble jeg såpass forfjamset at jeg antakelig fremsto som noe målløs.
Jeg har også hilst på kjendiser (nå snakker vi veldig B-kjendiser, altså) jeg ikke kjenner, men det er jo rein refleks- man ser et ansikt man kjenner, og sier hei, som med alle andre ansikt man kjenner.
Sist jeg traff en a-kjendis ble jeg nesten med han på hotellrommet hans for å røyke. Helt til jeg oppdaget at han mente RØYKE og dessuten husket på en aldri så liten voldsanklage fyren har på seg. :knegg:
Min erfaring er at de alltid er de minst kjente som er mest kravstore. F.eks. band på festivaler; de store stjernene er laid back og tar ting som det kommer, de som nettopp har fått en bitteliten hit er plagsomme, kravstore, sure og lager masse drama.
Han er jo så liten at han sikkert hadde fått plass også! :jupp:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
