Ungdommen din på 13-14 år skal på et stevne.
Han/hun klarer seg i utgangspunktet selv, men stevnet er 1 times kjøring unna og det går ikke buss.
For dere foreldre så passer det litt dårlig å kjøre akkurat denne dagen, det er andre ting som skjer.
Du vet at en klassevenninne/venn skal på samme stevne og at de foreldrene skal kjøre.
Din ungdom spør om å få sitte på, men får beskjed om at de har full bil. Foreldrene skal være med, og 2 søsken, og de har bare 5 seters bil.
Synes du da det er frekt å tilby disse foreldrene at de får låne din bil, som er en 7 seter?
Forsikring på bilen er i orden og bilen er teknisk sett, såvidt du vet, i orden.
Det er jo selvsagt bare et tilbud.
Men mulig noen kanskje ville føle seg presset. :vetikke:
Og hvordan ville du reagert om du fikk et sånn tilbud av andre foreldre, at de kontaktet deg og gitt deg et slikt tilbud?
Er det frekt i dine øyne?
Har diskusjonen gående med min eksmann, og er nysgjerrig på andre sine synspunkter her. :)
Det er jo bare å si nei om det ikke passer? Men om de maser, hadde jeg følt det ubehagelig. Jeg er sånn at jeg syns det er greit å bli spurt om det meste, så lenge folk takler å få nei til svar.
Vi har en sånn ordning. Vår bil har plass til flere seter enn naboene, så det er vår bil som kjører til dansetrening, men det er ikke alltid vi som kjører den. Men vi kjenner hverandre godt.
Jeg synes ikke det er frekt å spørre, og det er heller ikke frekt å si nei.
Det er ikke frekt å spørre, men det er frekt å svare ja hvis man helst vil svare nei.
Jeg hadde nok derimot ikke spurt dersom jeg ikke kjente dem godt.
Jeg ser at noen nok vil føle det som et press. Jeg tror ikke jeg hadde fått meg til å spørre selv, men hadde ikke reagert på om noen andre hade spurt. Også hadde jeg svart ja eller nei ut ifra om det passet. Uten å få dårlig samvittighet om jeg svarte nei.
Jeg tror nok terskelen for å spørre om slikt er høy.
Og det er frekt å si ja om man egentlig vil si nei, det er jeg helt enig i.
Men tenker som så at noen føler seg presset til å si ja når de får et slikt spørsmål.
Det kommer an på forholdet til de foreldrene. Hvis man ikke kjenner dem godt, ville jeg synes det var litt i overkant å presse på, men frekt vil jeg ikke kalle det.
Jeg synes kanskje ikke det er frekt, mere rart. Jeg hadde aldri kommet på å spørre om det, og jeg hadde garantert svart nei om jeg fikk spørsmålet. Dette fordi jeg rett og slett ikke liker å kjøre andre sin bil....
Jeg hadde ikke likt og bli spurt om det der. Tror jeg hadde følt meg presset til å da låne 7 seteren og ta med den ekstra passasjeren. Jeg liker ikke å låne andre folks bil, så sant det ikke er pappa sin og hadde følt en sånn forespørsel ubehagelig. Jeg hadde villet svare nei, men kjenner meg selv så godt at samvittigheten med tanke på ungen som trengte skyss hadde gjort at jeg hadde sagt ja uten å ville det.
Min aller første tanke var at jeg sannsynligvis hadde opplevd det ubehagelig om noen jeg ikke kjente hadde kommet med et slikt forslag. Hva om jeg hadde vært uheldig med bilen eller noe? Men etter å ha tenkt over konkrete personer som kunne ha spurt i et slikt tilfelle, så kom jeg fram til at det hadde vært veldig ok. Jeg hadde satt pris på at de understreket at de ikke forventet at jeg skulle punge ut hvis jeg hadde vært uheldig og skadet bilen, for det hadde jeg kanskje bekymret meg litt for. Og det fine med slike forslag, er jo at jeg lettere kan spørre om en tjeneste i retur. Det er alltids greit å hjelpe og å kunne få hjelp en gang jeg trenger det.
Jeg liker ikke å kjøre fremmede biler, og ville ikke likt et sånt forslag så godt. Ville nok ikke spurt noen om det med mindre jeg kjente dem veldig godt.
Frekt vil jeg ikke kalle det, men det kan kanskje oppleves som litt påtrengende om du ikke kjenner dem?
For egen del så ville jeg ha vært komfortabel med et slikt spørsmål fra de foreldrene i klassen som han har vært med hjem, eller ellers avtaler kjøring med. Om noen av dem hadde spurt meg om jeg ville låne større bil og ta med en ekstra unge, så hadde det vært helt ok. Jeg hadde ikke opplevd det som frekt. Om noen foreldre jeg aldri hadde snakket med før hadde kommet med samme forespørselen hadde jeg helt sikkert blitt litt forundret.
Nei, hvorfor det. Forutsatt at man kjenner de relativt godt, og at man forklarer situasjonen. Og at man aksepterer et nei, selvsagt.
Jeg er skikkelig motstander av tanken om at man skal la være å spørre om ting av frykt for at folk ikke skal tørre å si nei. Det må være folks eget ansvar å si nei til ting de ikke vil.
Frekt er det vel ikke. Men jeg hadde ikke likt å fått spørsmålet for jeg hadde ikke ønsket å ha ansvaret for andres bil.
Som mannen sier at bil er for dyrt til å lånes bort til andre.
Men jeg hadde følt meg smålig om jeg ikke sa ja, slik at jeg hadde følt meg presset til å si ja og absolutt ikke likt det.
Jeg ville ikke likt en slik forespørsel. Jeg ville opplevd den som litt for pushy og hadde følt meg kjip om jeg sa nei, og jeg hadde hatt lyst til å si nei.
Ja, jeg hadde syntes det var frekt om noen jeg ikke kjenner veldig godt hadde spurt meg om noe sånt. Jeg ville også følt meg presset til å si ja enten jeg ville eller ikke, for hvilken grunn kunne da vært god nok til å si nei?
Ja, det er klart at det er endel av folks normale sosiale kompetanse å vurdere hva det passer seg å spørre andre om.
I siste konsekvens, er det selvfølgelig opp til den enkelte å sette grenser for seg selv. Men det fritar jo ikke folk for å ta seg bryet å ta med i betraktningen om det man spør om er for drøyt, eller om noen vil kunne føle seg presset til å si ja. Det synes jeg er helt vanlig omtanke og høflighet, altså.
Ikke nødvendigvis frekt, men pushy som noen sier. Jeg ville ikke satt pris på å få forespørselen selv og ville mest sannsynlig ha svart nei. Resultatet ville ha vært at jeg hadde gått rundt å følt meg sær og vanskelig som svarte nei på det.
Enig i denne. Jeg må innrømme at jeg tidligere har vært av den oppfattelse at det blir mottagers ansvar å si nei. Men, etter å ha fått en del forespørsler som jeg selv ikke har satt pris på, ser jeg helt klart at en del av ansvaret også ligger på den som spør. Jeg håper og tror at jeg selv har klart denne balansegangen også tidligere - før min egen erkjennelse.
Jeg mener man bør tenke seg om før man setter andre i en situasjon der det er vanskelig å si nei. Så ja - med mindre man kjenner personen veldig godt, bør man la være å være så pushy.
Jeg er enig i at man ikke skal være pushy, men jeg syns altså et enkelt spørsmål, til en man kjenner, hvor man tydelig signaliserer at dette er et tilbud, da er det andres ansvar å si nei.
Jeg hadde ikke så godt likt å få dette spørsmålet nei...
Hadde fått litt problemer med bla:
Om bilen er bra nok forsikret, slik at om noe skjer at jeg ikke påfører eier en stor kostnad
Om bilen er så sikker som jeg vil at den skal være for å kjøre min familie
Mange 7 setere har veldig ulik "sikkerhetsstatus" på setene. Hvilke barn skulle jeg plassert i de sikreste setene i dette scenarioet?
Som den som spør hadde jeg vært redd for at siden jeg virket såpass "desperat" etter å få sendt med barnet mitt, så hadde de følt seg presset, selv om de hadde planlagt dette som en familietur.
Jeg hadde blitt ganske forundret og ikke likt å få en slik forespørsel. Jeg liker ikke å kjøre vår egen bil en gang, så det kan jo selvsagt ha noe med saken å gjøre.
Her er jeg litt utenfor røkla, ser jeg. Jeg hadde syntes det var helt uproblematisk å bli spurt, og kunne lett spurt andre selv - gitt at jeg kjente dem. Selvsagt med en forsikring om at bensinen da gikk på meg som takk for tjenesten, og at jeg ikke holdt dem ansvarlig for hendelige uhell.
Nå er jeg hverken redd for å låne bort min bil eller å kjøre andres biler, det påvirker nok svaret mitt. Jeg har hatt firmabil hele billivet mitt, så eiendomsforholdet mitt til biler er temmelig avslappet.
Det kommer helt an på hvordan man ordlegger seg. I utgangspunktet er jo dette en elegant løsning på et enkelt problem. Det må da alle parter klare å akseptere, uavhengig av hvilke hang-ups man har i forhold til bil, eiendom, kjøring, barnesikring og what not.
Jeg er enig med Scarlett her, minus det med firmabil. :humre: Er litt overrasket over at så mange ikke ville ha likt å få spørsmålet, så det er godt jeg ikke allerede har tråkket i salaten uten å vite om det. :o (Men vi har uansett bare fem seter.)
Eller jo. Hvis det var meg som eide syvseteren, og det var noen jeg kjente forholdsvis godt, ville jeg kanskje spurt om de ville låne bilen, men gjort det veldig klart at jeg skjønte at det kanskje ikke var noe de hadde lyst til. Sånn at jeg la opp til at jeg forventet å få et nei, liksom. Hvis det var jeg som skulle kjøre, tror jeg jeg ville følt meg litt smålig om jeg svarte nei på en sånn forespørsel, så jeg synes det er viktig hvordan spørsmålet stilles. (Jeg er helt enig i at man har ansvaret selv for å si nei, men mange liker ikke å si nei, og da tvinger man dem til å enten gjøre noe de ikke har lyst til, eller å komme med et nei de ikke har lyst til å komme med.) Nå kjører jeg aldri bil, og ikke har vi bil heller, så det er vanskelig å sette seg inn i problemstillingen, men det kan godt hende jeg hadde sagt ja i det aktuelle tilfellet.
Jeg synes det i utgangspunktet er litt på grensen å spørre om dette, men at det kommer veldig an på hvordan det gjøres.
Det kommer jo veldig an på hvordan det gjøres og sies tenker jeg. Men i utgangspunktet liker jeg ikke at noen ikke tar et nei for et nei. Vi har opplevd flere ganger å si nei til blant annet å være barnevakt, pga at vi skulle bort, og så har de som "eier" barnet begynt å mase om at vi jo bare kan ta med barnet deres også. Eller vi har sagt nei til å låne bort bilen fordi vi trenger den selv, og så har de foreslått alskens tungvinte løsninger med frem og tilbake-kjøring osv.
Takk for alle svar. Jeg måtte kikke litt ekstra etter torsk sitt svar. Bladde gjennom tråden 3 ganger uten å finne Skilpadda sitt svar. :knegg:
Nå var det ikke meg som skulle spørre denne gangen, men hadde diskusjonen gående med min eks. Jeg mente det var litt frekt, og ville aldri klart å spørre. Selvsagt kommer det også ann på hvordan man legger det frem og hvor godt man kjenner dem.
Jeg kan ikke se at dette skulle være frekt i det hele tatt. Å spørre om ting, eller foreslå ting, er da ikke frekt. Frekt blir det først om man ikke takler et evt negativt svar.
Jeg kunne fint funnet på å foreslå dette i en slik situasjon. Jeg ville da lagt frem forslaget, og gjort dem helt klar over at dette kun er et forslag.
Hadde noen foreslått dette for meg, så hadde jeg tatt det til vurdering, og så lenge bil og alt var i orden, så hadde jeg nok sagt ja, for å hjelpe de som sto litt i klemma for å få alt til å gå opp.
Carrera, jeg har sittet lenge og tenkt frem og tilbake, og jeg forstår egentlig innerst inne, hvorfor dette er frekt. :sparke: Om man spør på en ordentlig måte, og legger vekt på at det KUN er et forslag, og at et nei selvsagt blir respektert. Det er jo en praktisk måte å løse et problem på. :nikker: Man sparer jo til og med miljøet. :D Men som sagt, jeg ville aldri klart å spørre, fordi jeg har en sperre mot slikt, og livredd for å være frekk og trå over streken. Og jeg ser jo at mange er av samme oppfatning.
Men når jeg sitter og tenker grundig gjennom det, så blir jeg usikker. Er det virkelig frekt å stille et høflig spørsmål? Jeg blir ikke enig med meg selv rett og slett. Min første tanke var at dette er frekt, men når jeg tenker meg veldig om, så er det ikke frekt.
Som sagt så synes jeg det avhenger av hvordan man spør. Selve forespørselen er ikke frekk i seg selv, men man skal være ganske bevisst på hvordan man spør for å være sikker på at det ikke blir oppfattet som et ubehagelig press om å si ja. (Man kan mene så mye man vil at et spørsmål ikke burde bli oppfattet som et ubehagelig press, men faktum er at mange oppfatter et spørsmål om hjelp som et press, og at det kan føles ubehagelig. Og det må man ha med seg i bakhodet når man spør, synes jeg.) Problemet med å svare kategorisk nei på "er det frekt å stille et høflig spørsmål" er at det varierer kraftig hvordan folk spør, mens alle vil være helt sikre på at de selv stiller spørsmålet på en høflig måte.
Jeg er helt enig med deg, Skilpadda. :) Det kommer selvsagt ann på hvordan man spør. Og hvordan man takler et eventuelt svar. Jeg tror personlig jeg ville følt meg presset til å svare ja i en slik situasjon, men har aldri fått et slikt spørsmål. Derfor er jeg litt usikker på hva jeg egentlig mener om dette. :sparke: Personlig vil jeg ikke være til bryderi for andre, og mye derfor ville jeg ikke klart å spørre noen om dette.
Ellers tviler jeg jo på at det finnes så mange som ikke spør på en pen måte når de skal spørre om slikt. Det er jo vanlig høflighet å spørre pent og at man aksepterer og respekterer et nei. :nemlig:
Jeg tror heller ikke mange spør ufint, for all del. :) Men som du selv er et eksempel på, så er det mange som vil føle seg sterkt forpliktet til å si ja, selv om de ikke vil, og det er det ikke alle som tenker (nok) på eller tar (nok) hensyn til når de spør. Jeg er veldig sånn som føler at jeg bør si ja selv, så om jeg skulle spørre noen, ville jeg formulere meg så forsiktig at folk antagelig trodde at jeg ville at de skulle si nei. :knegg: Mens folk som ikke selv har noe problem med å si nei, vil kanskje bare stille spørsmålet rett frem, og anta at alle andre sier nei like lett som de gjør selv. Man trenger ikke å være uhøflig for at en sånn situasjon kan føles ubehagelig.
Signerer denne. Jeg hadde nok også følt meg litt beklemt, samtidig som jeg hadde opplevd det som ganske urealistisk at jeg skulle dratt avgårde i andres bil. Dette hadde nok gjort mitt svar enklere.
MEN mannen hadde kanskje sagt ja. Han er mer hjelpsom jevnt over i sånne ting enn meg.
Meg og min eksmann var også delt her, han ville helt klart sagt ja til et slikt tilbud, og det var også han som ønsket å spørre om dette. Men det ble til at han ikke spurte, siden jeg var såpass imot. :sparke:
Selvsagt kan det være frekt å spørre om ting, helt uavhengig av hvordan man takler et nei.
Jeg synes for eksempel det ville være uhyre frekt å ringe en av foreldrene på skolen til Frøkna å be om å få låne 1000 kroner, selv om jeg presiserte at de selvsagt måtte si nei hvis de ikke var komfortable med det eller hadde råd. Det ville også være ganske frekt å spørre en tilfeldig kollega om å sitte barnevakt fredag, lørdag og søndag kveld, helt uavhengig av om jeg sa at jeg taklet et nei helt greit.
Det er rett og slett frekt å be andre om tjenester som det er urimelig å forvente at de skal utføre for en, og med en gang man nærmere seg grenser for hva som er urimelig å be om, så nærmer en seg også grensen for hva som er frekt. Og når man spør om urimelige ting, så spiller det liten rolle hvordan man spør; man er frekk samme hva.
På den motsatte siden synes jeg for eksempel ikke det er frekt å sende en høflig mail til moren til en klassevenninne av Frøkna å spørre om hun kan få bli med hjem til dem på mandag om to uker, siden vi er i en liten knipe da. Derimot er det småfrekt å spørre om akkurat det samme hvis man gjør det på en lik måte at det er vanskelig å avslå høflig (for eksempel mens begge ungene hører på og jubler av glede over forslaget).
I det siste tilfellet kommer det an på måten man spør på om man er frekk eller ikke; det gjør det ikke i de to første, synes jeg.
Mange spørsmål vil være frekke ja. For eksempel om man sier at "kan ikke dere da ta vår bil, ellers kommer ikke vårt barn seg dit?" Den hadde jeg blitt innmari sur for.
Og til de som sier at "selvsagt vil jeg ikke holde dem ansvarlig for uhell osv"
Jeg tror ikke på dere. Det høres lett ut å si fordi det sikkert går bra. Men om nå uhellet er der da. Og det viser seg at den som kjørte faktisk var mye mer uforsiktig enn man selv ville vært og bilen står der og må fikses for titalls tusenlapper - er det da like lett å si at det gjør ikke noe, ungen min fikk jo tur?
Jeg tror ikke det jeg altså. Jeg tror man vil bli sur fordi den som kjørte ikke var mer forsiktig.
Forstår godt hva du skriver her. :nikker: Og selvsagt blir det frekt å spørre på den måten. Da spiller man på en måte på samvittigheten til andre og det er ikke bra synes jeg.
Personlig så ville jeg aldri blitt sur om noen bulket bilen min, fordi jeg lånte den bort. Det er risken man må ta når man låner bort bilen. :nikker: Har man forsikringen i orden, så skal det jo ikke være noe problem. Det er sjelden jeg låner bort bilene mine, har aldri pleid å låne bilene vekk. Er bare sånn jeg er. :fnise: Og som mange over meg her, jeg liker heller ikke å kjøre andre sine biler, eller fremmede biler. :niks:
Så bra at du nevnte dette, for her satte du ord på noe som jeg reagerte voldsomt på for ikke lenge siden, og ble skikkelig harm på noen vi kjenner relativt godt, fordi de ikke så problematikken ved å legge fram et spørsmål av slik art med barna til stede. Det endte opp med at jeg sa ja til noe jeg i utgangspunktet ville sagt nei til, og i tillegg ble jeg voldsomt irritert på personen. Jeg tok det derimot opp med vedkommende på en høflig og fin måte etterpå, men likevel så kjenner jeg i ettertid harme over dette. Jeg ble satt i en veldig ubehagelig situasjon.
Hadde du ikke blitt sur om noen bulket bilen din? :sjokk:
Jeg hadde blitt såpass bikkjesur at relasjonen neppe hadde overlevd. Men nå er jeg klar over at jeg er loco når det gjelder enkelte ting og låner dem dermed ikke ut heller da.
Nei, det er nettopp det. :humre: Hvis du vet at du reagerer på den måten, så må du jo ikke finne på å låne bort bilen til noen. (Med mindre det er noen du virkelig har lyst til å bli uvenner med, men ikke greier å finne på noen unnskyldning til å kvitte deg med. :knegg: )
Var det meg du spurte? Nei, jeg hadde ikke blitt sur. Fordi jeg tviler på at noen bulker med vilje. Og det nytter jo ikke mye å bli sur. Bilen blir ikke hel av den grunn. :D Og jeg har jo forsikring som dekker det meste. Om jeg hadde gitt noen et slikt tilbud, så ville det jo vært totalt uaktuelt for meg å bli sur om noe skulle skje. Det er min mening.
Det er som om dere tror jeg tuller når jeg sier at jeg heller låner ut gubben enn bilen? :blodseriøs:
Jeg vet jo at jeg klikker om noen bulker bilen min. Men jeg vet jo også at jeg liker å være grei om noen spør om noe. Dermed tilbyr jeg meg som regel å kjøre om noen trenger min bil til ett eller annet. Evt tilbyr jeg meg å betale en taxi om det står på det - heller enn å låne bort bilen. (Jeg har ikke noen luksusbil heller altså, jeg er rett og slett gal).
Også sier jeg nei til flyttelass og sånt. Jeg orker ikke riper.
Du må aldri, aldri ta med bilen din til Knuthenborg, der geitene godt kan finne på å hoppe inn i bilen om døra står oppe og hestene er veldig nysgjerrig på om dørene kan åpnes.
Om du kjenner dem relativt godt er det ikke sylfrekt hehe. Ellers vil jeg påstå at det er litt frekt ja... Folk har veldig vanskelig for å si nei om de får et sånt spørsmål, selv om de egentlig ikke vil.
Om de allerede har sagt nei til å skysse barnet, ville jeg ikke spurt flere ganger. Om venninner som kjenner meg godt nok til å vite at vi har bil med flere seter tilgjengelig, og som likevel sier at de ikke kan, fordi bilen deres er full, så tar jeg det for gitt at de ønsker å dra alene.
Hadde det vært ei venninne eller et familiemedlem som jeg viste skulle i vei med full bil, så kunne jeg lett foreslått løsningen om de ikke allerede hadde sagt nei. Familie kunne jeg mast litt på og. Men hadde det vært noen fremmede/bekjente (som kansje ville følt seg ubehagelig presset) ville jeg ikke foreslått det som utgangspunkt heller. Det er jo en mulighet for at de ser på det som en mer privat familieutflukt, og de fleste ville vel følt det frekt å nekte barnet å bli med når det fantes en mulighet for det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
