Andungen går i første klasse, og vi har fått beskjed om at skolen arrangerer "foreldresamtaler" nå i november - men da skal eleven være til stede. Jeg stusser på dette, og synes i utgangspunktet det virker underlig og dumt.
Vi snakker jo neste aldri med læreren som det er. Jeg har hilst på henne tre ganger; første skoledag, en dag da jeg hadde følgegruppen da vi pratet litt og hun hilste på Knøtto, og på generelt foreldremøte. Jeg regner med at om hun hadde følt behov fordi hun mente det var noe hun ville diskutere med oss ang Andungen ville hun tatt kontakt - og vice versa. Siden jeg ikke har en opplevelse av at han mistrives på skolen eller ikke får til det han skal, har jeg ikke villet "forstyrre" - ut i fra en "no news is good news"-tanke.
Men; jeg tror ikke at jeg vil snakke like fritt med henne når Andungen er der, særlig ikke om det er "negative" ting vi bør diskutere. I tillegg antar jeg at han vil kreve en god del oppmerksomhet og han skravler jo som en foss, så jeg ser for meg at den lille, avsatte halvtime går fort.
Her er det valgfritt om man tar med eleven. Vi har valgt å la være, nettopp fordi vi da kan prate fritt med læreren. Vi gir et sammendrag til barnet når vi kommer hjem. Lærer-søsteren min er i harnisk over dette og synes det er tåpelig at vi velger å la barnet være hjemme, men hvilke andre muligheter har vi til å prate fritt med læreren da? Jeg vil jo ikke at barnet skal høre at vi bekymrer oss for mobbing/psykisk helse etc.
Dere får helt sikkert mulighet til å prate uten eleven også. Går sikkert an å spørre om hun kan gå ut de siste ti minuttene eller noe sånt? På vår skole skal barna i utgangspunktet være med, men foreldrene bestemmer om de skal være med hele, eller bare deler av konferansen. Synes det er helt greit, jeg.
Her er det sånn at eleven er med det første kvarteret, og det andre kvarteret er han på SFO mens vi gjør oss ferdig og får snakket om typiske voksenting som han enten ikke er interessert i eller ikke trenger å høre. Synes det fungerer veldig greit sånn.
Slik jeg har forstått det, får vi to foreldresamtaler ved skolen vår. Vi skal ha en nå i løpet av oktober, hvor eleven ikke er med, og så skal vi ha en til våren, og da skal eleven være med.
Jeg antar at ved første samtalen blir det tatt opp ting som hvordan barnet fungerer i klasserommet og slikt, og hvis ikke, kommer jeg til å styre samtalen dit. :knegg:
No har storebror vore ein særdeles grei gutt slik sett. Ingenting negativt å prate om eller diskutere. Me får begge tilbakemeldingar om korleis han er på skola, kva han er flink til, kva han kan jobbe meir med og han gir tilbakemeldingar til læraren om diverse ting (han fyller ut eit skjema før me reiser dit). Eg syns dette er ypperlig for han å bli med også, da får han tilbakemeldingar og mulighet til å prate med læraren aleine med oss tilstede. Er det noko eg ville tatt opp med læraren utan at han skal høre ville eg ringt læraren og tatt det på telefon eller bedt om eit møte.
Synes det er helt uproblematisk at barna er med. Da får de sagt sitt også.
Er det noen spes har jeg tatt det på mail eller tatt ti minutter med læreren alene på slutten av samtalen.
Vi har to samtaler i året, og både elev og foreldre er til stede. Det går helt fint. Hvis jeg trenger å snakke med kontaktlærer alene gjør jeg det via telefon eller e-post, evt. avtaler et ekstra møte.
OK, takk for svar - da virker det som om dette er helt vanlig, og jeg nok en gang må erkjenne at Andungen begynner å bli stor - og at det er forskjell på skole og barnehage. :knegg:
Vi har også ungene med på disse samtalene. I forkant av dette har de en elevsamtale på skolen, hvor de lærer og elev ser på det faglige og sosiale i skolen, hvor eleven ligger faglig sett, og de setter seg mål for neste periode.
Så er det denne samtalen hvor vi foreldre er tilstede, og da går vi i grunn gjennom det samme som de har snakket om, og vi kan komme med innspill.
Slik vi har fått det forklart, så er ikke denne samtalen lagt opp til typisk voksenprat, hvor evt problemer taes opp, men en samtale som skal gå på det rent faglige og det sosiale på skolen. Topp opplegg synes jeg. Lærer spør om vi evt har noe vi vil ta opp alene med henne, og hun varsler om det er noe hun vil ta opp.
På de lavere trinnene var det ikke vanlig at vi hadde med ungene. Men, nå er alle samtalene med ungene til stedet. Jeg ser både fordeler og ulemper med dette og kunne ha tenkt meg en av hver. Men, jeg skjønner også at de ikke har kapasitet til det. Det er heller egentlig ikke tid til å sette av tid til "voksenprat", så det blir en lite øvelse i diplomatisk kommunikasjon og lese mellom linjene. :knegg:
Vi hadde en bare-voksen-samtale ved oppstart i første klasse. "Foreldresamtalene" kaller de utviklingssamtaler hos oss, og da er eleven med. Helt fra første klasse. Det fungerer veldig greit, det føles faktisk riktig å ta opp det som må tas opp med eleven til stede. Da blir det selvfølgelig et mindre voksent språk, men samtidig er eleven med på det som angår seg, og vi lager mål sammen som eleven skal jobbe med det neste halvåret - det kan være faglig eller sosialt. Eldstemann hos meg har som mål at han skal godta at læreren bestemmer laginndelingen i gymmen uten å bli muggen. Jadda. Ofte sendes eleven ut for å "se etter om den neste har kommet" helt til slutt, bare for å få avsluttet samtalen på voksennivå.
Hvis noen ønsker en ren voksensamtale, er det tilbud om å bestille dette. Det kommer da i tillegg, men jeg tror få har følt behov for det etter å ha sett hvordan det fungerer med barnet tilstede. Jeg får tatt opp det jeg trenger å ta opp på mail underveis stort sett.
Vi har utviklingssamtaler, han går nå i 2.klasse og elevene er ikke med. Jeg synes som Anda, at man får pratet fritt med læreren uten barnet og det er som regel ikke så mye kontakt man har med læreren utenom, så ofte har man spørsmål om stort og smått, og ikke alt er for barnets ører. At man f.eks spør om han er snill mot andre, om det mobbes, hvor urolig han er i klasserommet etc. Den oppsatte tiden går utrolig fort, og jeg ser for meg at man ikke hadde fått tatt så mye hvis barnet er med. Dessuten går vi gjennom utviklingsskjemaet på forhånd med barnet, dvs han svarer på spørsmålene og vi skriver ned. Læreren går igjennom skjemaet før møtet. Hun går også gjennom testene de har gjort, og det er fint å kunne snakke fritt om hvilket nivå han er på. Og avtale med læreren om hva som bør jobbes mer med. Jeg har virkelig ikke sansen for at barnet er med. De har forresten egne samtaler med læreren en til en.
Hos oss har barna vært med fra 1. klasse. Jeg ser egentlig bare fordeler med det. Jeg syns at ungene begynner å bli så store at det blir feil å diskutere "bak ryggen" på dem. Hjemme er vi veldig åpne sånn, og snakker om både positivt og negativt. Dessuten syns jeg det er en fordel at samtalen er på elevens premisser, så og si. Dersom det er negative ting som skal jobbes med, så er det jo eleven selv som må jobbe. Da er det naturlig at h*n er tilstede og får høre hva det snakkes om.
Det kan selvsagt komme fram negative ting som vi ikke er forberedt på (og det har også hendt) men da foretrekker jeg at det tas opp med eleven når jeg selv er tilstede, fremfor at læreren tar det opp med eleven når jeg ikke er tilstede.
Når barna begynner på ungdomsskolen her, så er de alltid med på foreldresamtale, fordi lærerene mener at de da er så store at de bør være med for å si sitt. Jeg synes det er helt ok. På barneskolen har det vært frivillig om barna skal være med eller ikke.
Lærerene har pleid å ta en telefon til foreldrene om det er ting eleven ikke bør høre under samtalen. :nikker:
Sånn ellers synes jeg som bina at det er fordeler med at barna blir med. Det er bare i spesielle tilfeller jeg mener det ikke er like bra. I de tilfeller der det er snakk om barn med særskilte behov og der der blir fokusert litt mye på negative ting.
Jeg har i år bedt om at foreldresamtalen til 3. klassingen skal deles i to.
Både i 1. og 2. klasse har samtalen for det meste dreid seg om hva jenta sliter med, hva hun ikke gjør, hva hun burde gjøre osv osv.
Klasseforstander hadde ingenting positivt å si. Det eneste positive kom fra en hjelpelærer.
Det brøy ikke S seg noe om, for hun husket kun alt det negative lærerinna sa. :sukk:
Så i år skal vi ta første halvdel med det positive og den gode fremgangen jenta vår viser, så kan S gå ut, og klasseforstander kan ta den vanlige leksa om at hun er ukonsentrert osv med oss.
[font=Comic Sans MS][/font]
(S er en såkalt stille jente i timen. Konsentrasjonen var ikke så god, så hun fikk ikke gjort det hun skulle i timen. Dette terpet klasseforstander på hele tiden gjennom samtalen. Vondt for barn og vondt for mor, for noe positivt kunne hun vel sagt.)
Uff jeg skjønner godt at lærere gjør dette veldig forskjellig... Hun vi har hatt med å gjøre så langt er kjempeflink til å snakke med eleven tilstede. Hun går igjennom de forskjellige situasjonene med eleven, viser frem prøver og skryter veldig av hva han har gjort. Og snakker mye om det han liker. Så har hun et par ting som ikke fungerer fullt så bra som hun har tenkt å ta opp, dette gjør hun også veldig fint slik at eleven skjønner at han har et mål å jobbe med og vi foreldre skjønner tegninga. Å bruke samtalen til å snakke om problemområder over hodet på eleven må være fælt å være med på...
Jeg har liten lyst til å "lese mellom linjene" når det gjelder barna mines forhold og tilværelse på skolen, kjenner jeg. Er et noe, bør det være klar beskjed, ikke tolkninger og forhold som er egnet til å bli misforstått.
Jeg tenker at ting som er så alvorlige at læreren ikke kan ta det opp med barnet til stede, bør tas opp utenom utviklings-/foreldresamtalene ved at lærer kontakter foreldrene direkte. Kontaktlæreren til mine to skaper en flott stemning under samtalene med ungene til stede, der hun fokuserer på styrkene deres og samtidig klarer å putte inn områder de kan jobbe med. Hun har i tillegg tatt kontakt med meg utenom for å ta opp et par ting ang. ett av barna. Ift. den andre har det ikke vært nødvendig - samtidig har denne hatt noen problemer sosialt som vi tok i samtalen nå sist. Det var helt naturlig at barnet var til stede da vi snakket om det, og vi tre kom fram til en god plan i fellesskap.
Hos oss mener jeg at vi i første klasse hadde en med eleven og en uten. Nå fikk vi beskjed om at vi på første samtalen i andre klasse kunne bestemme selv om eleven skulle være med eller ikke, men at dette var siste gang. Alle de kommende samtalene de neste årene skulle eleven være med.
Enig. Jeg vil forvente at alvorlige ting er tatt opp før foreldresamtalen, og ikke blir "spart opp" over tid for så å slippes som en bombe i foreldresamtalen.
Det man diskuterer berører barnet. Ett og annet ønsker man ikke at barnet skal høre at man drøfter, og det er det vi har telefon til... Dette er et ansvar jeg mener går begge veier. Lærer tar ikke opp "bomber" i foreldresamtalen, og foreldre tar ikke opp krass kritikk mot lærer / skolen i foreldresamtalen. Møtet er for barnet. Forresten kalles det utviklingssamtale hos oss også, og det syns jeg er et godt begrep. For det er det det er. En samtale som handler om hvordan barnet utvikler seg, og hva som skal jobbes med videre. Det er selvsagt at barnet er med på dette.
Vi hadde to slike møter i fjor (1. klasse) - ett med, og ett uten eleven.
I år ble vi bedt om å ta henne med på første møte. Jeg hadde et par ting jeg ønsket å ta med kontaktlæreren uten datteren min tilstede, og tok kontakt med henne i forkant, så da ble vi enige om å dele møtet. Det gikk helt fint.
I fjor var det ett med og ett uten. Den samtalen vi hadde nå forrige uke var med. Neste gang tar vi uten tenker jeg. Det virker ikke som de har noen faste greier på det.
Bina, jeg synes ikke det er selvsagt at barna er med på sånne møter når de er små. Det er mer naturlig når de er litt større, men at vi som voksne kan ha en samtale om barn uten at de er til stede, på fastsatte møter, ser jeg på som nødvendig. Det er mange som ikke ringer eller ser læreren i hytt og pine, og som ser på disse to fastsatte samtalene som en mulighet til å spørre og grave litt og få mer innblikk i hverdagen på både det faglige og ellers. Og måten voksne tar opp og prater om temaer på, er ikke nødvendigvis sånn barna bør lytte til, og for min del ville jeg lagt bånd på meg hvis barnet hørte på.
Vi har ikke hatt foreldresamtaler med Poden til stede, og jeg vet ikke når de evt. begynner med det. Jeg tror ideelt sett jeg kunne tenke meg én samtale med ham og én uten, for det kunne vært greit å involvere ham i deler av samtalen, høre med ham om hans og lærerens oppfatning av ting stemte overens, og sånt. (Læreren hans har ellers elevsamtale med hver enkelt elev, altså uten foreldre, i tillegg, men det har vi ikke hørt så mye om, for Poden er ikke så meddelsom alltid. :knegg: )
Da jeg var lærer i 1. klasse i fjor valgte vi å ha første samtale uten barn. Det var av den grunn at vi kunne snakke mer fritt begge veier, og for å bli bedre kjent med foreldrene og om det var ting jeg som lærer burde vite om.
Ungene skal være med her også. Jeg stilte uten noen ganger da jeg hadde behov for å diskutere/informere om et par ting som ikke var egnet for barneører, men fikk beskjed om at ungen skal med og dermed basta - andre ting må tas i andre sammenhenger. (Som den ene læreren ikke har tid til.)
På skolen til ungene mine er det en samtale uten barn på høsten på 1. trinn. Etter den tid er ungene stort sett med, men de sendes gjerne ut den siste delen av samtalen. På skolen der jeg jobber er ungene alltid med, men kan sendes ut siste del av samtalen.
Både som mamma og lærer har jeg gode erfaringer med å ha med ungene. Det er tross alt de som er tema. Gjennom utviklingssamtaler (elev-lærer) har ungene ganske god innsikt i sin egen læringssituasjon, og har mye å komme med i foreldresamtalen. Ungene kjenner også sine egen problemer, og det bør gå an å diskutere både konsentrasjon, uro og konflikter mellom ungene mens den det gjelder er til stede. Men som flere sier, det er ikke i denne settingen man slipper "bomber" eller kommer med krass kritikk.
Sist jeg hadde fjerde trinn, var det ungene selv som forberedte og ledet sin egen samtale med utgangspunkt i mappa (skrytemappa) si. Denne klassen var godt vant til formen etter et utall faglige elevsamtaler, og imponerte foreldrene stort da de selv tok kontroll over møtet sitt. Jeg supplerte selvsagt fra sidelinja, men jevnt over var alle elever innom de punktene jeg hadde notert meg og ønsket å ta opp. Ved å la ungene slippe til og delta, er det utrolig hvor stor evne de får til å reflektere over egen læring og egen sosial fungering.
Nå har vi fått den faktiske innkallingen, og som vanlig er det litt forskjellig. Eleven skal ikke være med første gangen - men skal være med til våren. I tillegg har vi fått et skjema med spørsmål læreren ber oss om å gå igjennom sammen med ham før samtalen. For meg ser det ut som et mye bedre utgangspunkt.
Har jeg hatt mye på hjerte, og ting jeg ville ta opp som var vanskelig å snakke om med eleven til stede, har jeg av og til valgt å gå uten eleven,- og det har vært greit. Vet om flere foreldre som har valgt å gjøre det samme.
I 1. klasse hadde vi to samtaler. En med eleven og en uten. I 2. klasse bare en samtale og den var uten eleven. I 3. klasse er vi nå innkalt til samtale og kan velge om eleven skal være med eller ikke. Hun skal være med.
Veldig gode og viktige grunner til at barna er med. Det er en unik arena for samabeid - det å ha alle tre partene rundt et bord samtidig er veldig verdifullt for alle parter.
Jeg tilbyr foreldre å ha samtale alene utenom dette ved behov - men det bør komme i tillegg til, ikke istedetfor.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
