Teite betegnelser kanskje, men jeg kommer ikke på noe bedre å kalle det uten å farge betegnelsene positivt eller negativt.
Stort liv = stor kontaktflate, møter mange mennesker på jobb/ gjennom hobbyer/ frivillig engasjement, hyppig reiseaktivitet over store geografiske områder, kontakt med utlandet gjennom gjennom jobben/ hobbyer, varierte dager
Lite liv = få (men nære) relasjoner, regelmessig liv, lite på farten
Jeg er litt på stort liv til vanlig, men nå er jeg i permisjon og merker at det er ganske deilig å bare forholde seg til familien og nære venner. Vet ikke hva jeg trives best med egentlig.
Jeg har nok et typisk "lite" liv, og beveger meg i små sirkler. Nå kjenner jeg for så vidt ganske mange mennesker, men jeg har (eller tar meg) ikke tid til å treffe så mange jevnlig lenger, dessverre.
Etter at jeg fikk barn (hvilket for øvrig er en setning jeg sier og tenker mye oftere enn jeg hadde trodd) kjenner jeg at enhver forstyrrelse av hverdagsrutinene er en liten belastning. De to-tre timene med nettsurfing, skriving, trening og lesing om kvelden etter at barna har lagt seg, er veldig verdifulle nå for tida. Og søvnen! :gal: Jeg tenker at det nok gradvis blir en endring i retning av et mer utadvendt liv igjen etter hvert.
Har et lite liv, har stort sett alltid hatt det og jeg trives med det. Får fnatt når jeg føler at jeg ikke får puste i hverdagen fordi det skjer ting hele tiden.
Jeg tror jeg kommer til å like denne tråden. Jeg har alltid trodd at det var viktig for meg å ha et "stort liv". Nå lever vi heller lite. For tiden så prioriterer jeg å trene i tillegg til å være mor for barna mine. Det betyr at jeg lar være å gjøre masse sosiale ting, men det er sånn jeg har valgt å ha det akkurat nå.
Jeg har ikke mange venner som jeg pleier hyppig kontakt med, men facebook gjør at vi holder litt kontakt på jevnlig basis allikevel.
Har et "stort" liv i jobb-sammenheng, mange kontakter over stort geografisk område, høyt tempo, masse nytt å lære hele tiden, god plass til å vokse. Trives med det :D
Privat har jeg et "lite" liv, nært, sakte og sanselig - og stortrives med det :jupp:
Tja - noe midt i mellom? Jeg har et stort og ganske katotisk nettverk - det har roet seg nå sammenlignet fra før.
Men med to barn, videreutdanning og fulltidsjobbing, så blir vel dette livet ganske lite.
Jeg trives - men kunne kanskje tenkt meg hverdagen litt større.
Gubben på sin side har et lite liv - og tanken på et stort er helt utenkelig.
Jeg har et stort liv jobbmessig, og et langt mindre privat.
En stor grad av mitt sosiale behov blir dekket gjennom aktiviteter med jobben. Når man allerede har vært ute og spist 2 ganger den uken med kunder, så planlegger jeg heller hjemmekveld enn restaurant i helgene. Jeg kjenner også behov for ro når man er forventet å være "på" sosialt sett i jobbsammenheng.
Jeg reiser mye med jobben og er mye borte fra familien, så når jeg først er hjemme har den absolutt førsteprioritet.
Privat prøver jeg å prioritere nær kontakt med få fremfor sporadisk kontakt med mange.
Jeg tror nok vi kan betegne livet mitt som et lite liv.
Jeg trodde vel også at jeg ønsket et stort liv da jeg var yngre, men med tiden så har jeg vel kommet fram til at min person kler et mindre liv betraktelig mye bedre.
Jeg liker å ha ro rundt meg, og trives veldig godt i mitt eget og mannens selskap. Vi har heller ikke et stort behov for å reise mye, men trives veldig godt på tur når vi først er ute på farten. Vi har noen få gode og nære venner vi prioriterer, og så har jeg ganske mange perifere venner jeg holder kontakt med over nettet eller telefon.
Siden jeg jobber i barnehage har jeg mange mennesker å forholde meg til, men det er jo veldig lite reising :knegg: og veldig mye rutiner.
Det er nok slik jeg trives med det egentlig. Rutiner. Er ikke så glad i overasskelser og store forandringer.
Godt å lese at det er flere som har et "lite" liv og trives med det. Av og tilkan man få inntrykk av at det er om å gjøre å kjenne flest mulig mennesker, være veldig sosialt aktiv, ha ørtiførti venner og drive med kule hobbyer i fritiden i tillegg. Jeg bruker tiden min til familie og jobb, og litt venneomgang innimellom. Jeg stortrives med å være hjemme med familien, og har ikke så ofte (men av og til :blunke:) behov for å lufte vingene.
Jeg har alltid følt at noe mangler og at livet mitt er feil. Jeg burde ha et større/annerledes liv. At jeg ikke passer inn der jeg er, på et vis. Nå i voksen alder tror jeg den tanken og følelsen er mer en vane enn et reelt savn, men som barn og ungdom var det påtrengende.
Som voksne er man mer i stand til å godta og lande på det livet og den indre uroen man har. Det er selvsagt ikke alltid om å gjør å godta eller lande, men i mitt tilfelle er det nok riktig. Jeg vet ikke hva det er jeg savner og jeg vet ikke hva det er som gjør at jeg ikke føler at livet mitt er riktig. Det er bare en uhåndterlig følelse som ligger i bunn og som jeg som sagt nå tror er en vane.
Jeg har en jobb som krever litt, men ikke så mye at jeg blir utbrent, der jeg har kontakt med personer i hele landet og 80 "nære" kolleger her i Trondheim. Jjeg har mange mennesker i livet mitt som jeg er glad i, og en god blanding av nære og litt mer perifere venner. Og jeg har alle de "vanlige" tingene på plass, bare så det er sagt.
Jeg har et mellomstort liv, tror jeg.
Deler dog ikke alt med alle ... ;)
Skulle av og til ønske at større deler av livet hadde vært nærere, geografisk sett.
Trives altså ikke her jeg bor ... :(
Før jeg fikk barn hadde jeg et enormt liv, masse ting som skjedde, reising, heavy jobb, mange hobbyer, kjempestor kontaktflate (omtrent Trond Giske og Ari Behn-størrelse). Og trivdes veldig med det.
Etter at jeg har fått barn og Hverdagen og Dagens Dont har falt meg i hodet så har jeg innsett at livet må begrenses mer, livet er mer innadvendt og fokusert på familie og heim. Det er ok, så lenge man har småbarn, det må bli sånn, men jeg tror nok jeg kommer til å ekspandere om noen år igjen.
Jeg har et ekstremt lite liv. Jeg har noen få venner som jeg treffer veldig, veldig sjelden.
Men jeg har det godt. Jeg trodde da jeg var ung at dette ville vært døden nær, men det er deilig. Jeg har et stort og rikt liv inni meg jeg.
Mellomstort liv? Jeg har ganske stor kontaktflate, men er ganske privat av meg. Liker å sosialisere meg, men også godt å være
alene (dvs alene med mann og barn). Er ikke blant dem som på død og liv må leke med andre hele tiden.
Av og til lurer jeg på om livet hadde vært morsommere om jeg var supersosial med diger venneflokk og masse som skjedde alltid. Men så slår det meg at det nok bare hadde vært slitsomt all den tid jeg ikke er hypersosial.
Savner kollegaenen mine nå som jeg ikke jobber kjenner jeg, får ikke lengre utløp for min halvperverse humor og trang til å flørte her blant husmødrene i junaiten :sukk:
Det eneste som slo meg er at jeg har veldig få venner. Noen spurte meg i helgen og da ble jeg svar skyldig. Men mulig det kommer av at jeg har skiftet fra å være student til arbeidende dette året. Jeg hadde i veldig god (studie)venninne, men hun har flytta 5 timer unna nå. Håper jeg får noen skikkelig venner igjen snart. Trenger ikke mange, men noen er veldig kjekt.
Jeg har nok noe midt i mellom. Har en stor sosial jobb hvor jeg møter mange, mange mennesker hver dag. Er med i lokalpolitikk, FAU og er aktiv i forhold til eldstemanns idrett. Mange venner har jeg ikke, men veldig mange bekjente. Har en liten håndfull som jeg ser på som nære og som er viktige for meg. Jeg reiser ikke så mye, to-tre turer i året, minst en av dem uten barn.
Familien er kjempeviktig for meg, og den er stor, hos oss er vi "nær" familie ut til tremenninger omtrent.
Jeg trives med både stort og lite liv, men merker at det er godt med noen regelmessige, rolige dager av og til ,ikke minst for barnas del.
Jeg liker et stort liv og trives ikke helt med å være parkert i kleshaugen og støvsugingen det medfører å være mye alene med tre små tette. Men jeg takler det helt greit og er ganske god på å fokusere på det som er viktig.
Livet mitt har blitt uendelig mye større det siste året, og har gått fra et bittelite liv til et mellomstort og ålreit liv. Full jobb, tre barn og frivillig arbeid som gjør at jeg treffer mange mennesker hver eneste dag gir livet mitt mening.
I jobbsammenheng blir det nok "stort", derfor velger jeg "lite" hjemme. Skulle av og til ønske det kunne være middels begge steder, men slik er det ikke nå.
Tja, jeg hadde en gang et veldig stort liv, men jeg har med vilje begrenset det. Det er ikke lenger plass til så mye, og familien og de aller nærmeste vennene har høy prioritet. Jeg føler vel nå at jeg har et middels liv, jeg er veldig sosial på jobb, vi sosialiserer med naboene og jeg har kontakt med noen venninner; men det er ganske mye mindre enn hva det var, og det er mange hjemmekvelder. Mye av livet går også gjennom barn, i den grad man kan si det er å ha et sosialt liv å jabbe med en annen mor mens ungene turner.
Midt i mellom muligens. I kvardagen blir det fort jobb/ungar/kjæreste, mens eg i helgane er sosial enten med vennar/familie/kulturelle arrangement. Eg variere veldig i forhold til kva eg ønske meg. I perioder med mykje ekstrovert action savne eg å introvere meg, og omvendt.
Jeg har et lite liv, og er veldig fornøyd med det.
Evig fornøyd med å være hjemme sammen med familien, og en gang i blant sammen med nære venner. Er introvert i ordets rette forstand, så bruker opp all "utadvendthet" på jobb. Når jeg har fri vil jeg ha fred. :p
Jeg har et ganske stort liv, selv om jeg ikke har kjempemange nære venner. Jobben er veldig hektisk og jeg kan reise mye om jeg vil, vi er sosiale stort sett hver eneste helg og innimellom i ukene også, vi prioriterer konserter og teater. Trening har blitt min egen lille arena, etter at jeg begynte å jogge, da kan jeg være helt for meg selv.
Men, som Esme sier, det er helt naturlig at forholdene blir mindre og mer nære i småbarnsfasen. Jeg velger bort både reising og arrangementer, i større grad enn før.
Jeg har hatt et alt for stort liv, så stort at jeg har slitt med å henge med og ha tid til meg selv og de nære. De siste årene har jeg kuttet ned litt, og nå føler jeg at jeg er midt mellom et stort og et lite. (Mer stort enn lite, men ikke enormt, som før.)
Mellomstort? :vetikke: Jeg møter en del mennesker gjennom jobb, men ikke kjempemange. Jeg jobber mye mot utlandet, som gir meg følelse av å se litt av hvert. (Selv om jeg ser det gjennom mailer. :knegg: ) Jeg reiser litt, har ganske mange venner og gjør alltid et eller annet sosialt i løpet av uken. Jeg er småbarnsmor, er bare nesten ekstrovert og har ganske lav puls, så jeg skal ikke akkurat påberope meg et stort liv. Men altså heller ikke lite.
Jeg har et "stort" liv, jeg har diger familie, mange gode venner, mange gode bekjente, jeg knytter mange til meg og våger å få stadig nye venner. Jeg har en tidvis actionpreget jobb med noe reising, tidvis stort medietrykk og jeg har innimellom store påvirkningsmuligheter. Jeg føler meg utrolig heldig som får være der det skjer og kunne få til endringer som har betydning for folks liv. Og jeg er veldig veldig glad for at jeg er en person som mange ålreite folk ønsker å ha som venn.
Jeg er en person med stor sosial kapasitet, det er ikke alle som er sånn.
Jeg har vel et relativt "lite" liv. Spesielt nå som jeg har tvilling-babyer, som ikke vil sove på dagtid. Ikke lett å være sosial da. Og egentlig er jeg vel nokså introvert. Når kvelden kommer liker jeg å slappe av hjemme, og jeg er veldig famile- og hjemmekjær.
Vi har mange omgangsvenner, men jeg kjenner at jeg savner noen skikkelig nære venner. Noen som brenner for det samme som meg, noen som jeg føler utvikler meg. Noen som får meg til å tenke nytt, se saker fra nye sider, noen å diskutere skikkelig med, noen som er engasjerte i saker og ting. Føler mange av de vennskapene jeg har er litt overflatiske, de gir meg ikke så mye. :sukk:
Jeg har ett stort liv på jobb, treffer mange hver eneste dag som skal snakkes med. Og kolleger(kollegaer?).
I mitt private liv har jeg ett lite liv, av eget valg. Jeg vil ikke ha ett stressende liv og må farte fra det ene til det andre. Og jeg vil ikke ha stressede barn. Vi har alle venner og familie som vi har kontakt med, men vi prøver å leve ett rolig liv.
Jeg har et lite liv.
Mange venner, men de bor litt rundt omkring og det er ofte sånn at de kommer til oss :o Vi liker oss best hjemme og har ingen ferieplaner de nærmeste plåtti årene. Jeg liker å strikke, henge på nett, lese og gå på det nærmeste fjellet, mannen er ganske lik, med unntak av strikkinga :knegg:
Jeg trives med å ha det sånn. Skulle gjerne hatt det enda mindre egentlig - mindre jobb.
Men vi har stor kjærlighet, i huset vårt. Og en fantastisk generøs og god familie.
Tja, mellomstort for tiden. Jeg er egentlig supersosial og har til tider hatt en ganse heftig fritid, samtidig som jeg setter utrolig stor pris på å være sammen med gode venner. Med to barn i førskolealder begrenser sosialiseringen seg på kveldstid i uka en del, men jeg kunne fint hatt full uke hvis jeg hadde hatt behov for det.
Det pussige er at etter jeg fikk barn har jeg ikke lenger den voldsomme trangen til å finne på noe med andre hele tiden, jeg har lært meg å sette pris på eget selskap og gitt meg selv evnen til å trives med noen gode pusterom. Den oversosiale meg dukker vel frem i det mannen og jeg må engasjere oss i diverse fritidsaktiviteter på ettermiddags- og kveldstid tenker jeg. :knegg:
Jeg har valgt å ha et lite liv, trives utmerket med det. :jupp: Jeg og samboer trives utrolig godt i vårt eget selskap, til tider eremittiske tendenser. :fnise: Vi føler nesten ikke behov for input fra verden utenfor vår egen lille boble. :)
Mellomstort, tror jeg. Har stor familie og mange venner og bekjente, driver på med ganske mye forskjellig utenom jobb også. Reiser ikke så mye, bare i ferier, derfor kan jeg ikke si at jeg har et "stort" liv på den måten.
Jeg har nok et lite liv sosialt sett ja. Ekstremt lite. Og trives godt med det. Det kan også være rolig på jobb, uten for mye styr. Jeg er dog foreldrekontakt på skolen, og med i FAU. Da må man jo bidra der. Men slike ting synes jeg er greit. Ellers lever vi nok også i vår lille boble, med jobb, middag og kveld.
Mitt liv har gradvis blitt mindre, og det er noe jeg selv har ønsket. For noen år siden fant jeg ut at jeg rett og slett måtte "rydde" litt i nettverket mitt; det å være med venner/familie var i ferd med å bli en pliktgreie, og jeg hadde ikke (mental?) kapasitet til å være så sosial og opptatt som jeg var. Dessuten hadde jeg flere venner som jeg noe ureflektert hadde sluppet altfor langt inn i livet mitt, og som egentlig bare stjal krefter fra meg. Etter en noe ubehagelig opprydning var det utrolig godt å kjenne at jeg på sett og vis gjenvant kontrollen og kunne bruke tiden min på det og de jeg egentlig ville. :riktig:
Jeg er nok kritisk ift hvem jeg slipper inn i livet mitt, men samtidig er det absolutt plass til flere - særlig noen som har foreldrepermisjon det neste halve året. :knegg:
Nå lever jeg et lite liv, er fornøyd med familie, jobb og trening. Vi er stort sett sosiale i løpet av helgen, men byliv og store fester er det lite av. Før vi fikk barn levde jeg et ganske stort liv, og ser vel for meg at det blir slik igjen når barna blir eldre.
Jeg har et forholdsvis stort liv gjennom jobben, "treffer" mye forskjellige folk, både i Norge og i utlandet, en del reising og mye fart og sosialt, selv om mye blir valgt bort pga familien. Og jeg får utløp for en del av det sosiale behovet mitt gjennom jobben. Og det samme gjelder mannen.
Privat lever vi et litt mindre liv for tiden. Timene strekker ikke til og vi prioriterer rolige ettermiddager sammen, mens barna er så små. I helgene prøver vi å være sosiale en av dagene, men ofte finner vi bare på noe sammen. Når gutta blir litt større vil vi nok farte litt mer, men nå ser vi at de har veldig godt av at det ikke skjer så mye hele tiden.
Mitt er nå så lite som det aldri har vært før, og jeg håper inderlig at det blir litt større når jeg er ferdig med å være gravid. Før jeg kjøpte leilighet (med mannen) og fikk økonomiske forpliktelser var det på sitt største, med mye jobbing, reising, venner, besøk, festing og utflukter. Så har det gradvis skrumpet inn ettersom forpliktelsene har ballet på seg: Mer lån, et barn, trangere økonomi på grunn av studier og barn nummer to på vei.
Planen er at livet skal bli stabilt på mellomstort når jeg er ferdig med barseltiden for denne (og sannsynligvis siste) gang.
Jeg har et "stort" liv i jobbsammenheng. Privat kjenner jeg at det godt kunne ha vært litt større. Vi har flytta noen ganger de siste årene, og det tar tid å etablere nye nettverk. Greit nok å ha mange bekjente, men det er stor forskjell på å ha venner og bekjente.
Midt imellom kanskje. Det føles passe. Jeg trives med at det skjer ting, å jobbe, reise og oppleve, være sammen med venner - men jeg kan også sette stor pris på det "lille" livet. Jeg har trivdes med å være hjemme sammen med toåringer og se på maur og gå tur i toåringtempo og lese Ludde.
Jeg føler jeg har et akkurat passe stort liv.
Har en jobb som til tider spiser meg med hud og hår og privat er vi akkurat passe sosiale/asosiale tror jeg.
I perioder skulle jeg ønske at det ikke var så mye ifbm verv i idrettslaget, men allikevel gir det meg et overskudd av å se de flotte barna vi jobber med.
Så alt i alt er jeg fornøyd med livet vi har. Hverken for mye eller for lite.
Jeg ser det er flere som har det litt som meg, med et stort liv på jobb og et lite liv hjemme.
Jeg treffer forholdsvis mange mennesker på jobb, og snakker mye med mer enn hundre forskjellige mennesker i løpet av ei arbeidsuke (noen ganger enda flere), og i perioder kan jeg synes det er slitsomt. Samtidig kjeder jeg vettet av meg om jeg ikke treffer noen mennesker i løpet av ei uke.
Jeg har aldri hatt lett for å få nye venner og har bare noen få som er nære, men jeg har jo en del bekjente også som det hender jeg treffer i sosiale sammenhenger. Jeg er et familiemenneske og trives best i selskap med familien, og det er nok også nær familie vi har mest kontakt med. Deler av mannens slekt treffes hver lørdag formiddag, man møter hvis man har lyst og dropper det om det ikke passer. Mine foreldre bor et steinkast herfra, og de ser vi nok gjennomsnittlig en gang i uka. Vi er alt for lite flinke til å ta initiativ til å møte venner.
Jeg er introvert og trenger alenetid for å hente meg inn igjen når jeg har truffet mange mennesker. Etter en arbeidsdag er jeg brukt opp, og selv om mannen min er mer sosial enn meg kommer han seinere hjem, så vi treffer venner kun i helgene. Siden vi også liker å ha litt kjærestetid, kan det fort gå noen uker mellom hver gang vi treffer venner. Jeg regner med at det blir noen endringer når vi får barn til våren.
Middels til stort vil jeg tro. Har et veldig stort sosialt og utadvendt jobbliv, og et veldig stort, sosialt og utadvendt liv der jeg er bare Palmen. Når vi er sammen hele familien har vi en litt mindre krets som vi omgås, men vi reiser mye og utvider stadig vår verden med nye steder og oppdagelser. Jeg liker livet mitt slik det har blitt.
I jobben har jeg kontakt med alle leverandørene våre både innenlands og utenlands, men det er mindre reising enn før. Jeg driver mye med musikk på fritiden - som også medfører en del reising - og jeg har en stor kontaktflate, men benytter meg ikke alltid av den. Jeg er rimelig sosial, men innimellom er det godt å bare leve i familiens lille boble :jupp:.
Jeg har nok et lite liv. På jobben treffer jeg mange, mange mennesker hver dag, og jeg er en del av et fantastisk arbeidsmiljø. Jeg er heldig. Jeg har en stor omgangskrets, med venner spredd rundt i Norge. Jeg har de nærmeste vennene mine i nærheten her. Til tider føler jeg meg veldig mettet på mennesker. Jeg er sosial og veldig glad i livet mitt. Det er i grunnen helt supert!
Jeg synes selv jeg har et stort liv, men det er nok egentlig mellomstort. Har en spennende og dynamisk jobb med mange mennesker rundt meg og der jeg stadig lærer noe nytt, men i et avgrenset område. Reiser mye i perioder og ikke i andre. Har mange venner og kontakter både i inn- og utland, men er veldig knyttet til de få nære. Det går vel ann å leve livet stort selv om det egentlig er "lite"? For jeg synes jo mitt liv er veldig mangfoldig, utfordrende og variert selv om det ytre sett kanskje ikke skjer så mye.
Vi har en utrolig stor bekjentskapskrets, gjennom hobby, men sånn til daglig så dreier det meste seg om familien, barna og vennene deres. Så tar vi av og til små avstikkere ut i den store verden. Til daglig har vi et veldig lokalt fokus.
Jeg har også ryddet en del i vennekretsen de siste årene, jeg orker bare ikke å ha folk nært innpå meg som ikke er snille, som ikke gjengjelder tillit, som ikke er lojale og trofaste. Jeg er i tenkeboksen i fht deler av familien også. Men digert støyende liv i mange sirkler har jeg uansett, det følger liksom min personlighet. Blir det for lite, så får jeg skaffe meg flere barn, en siklende hund og bli besøkshjem. :knegg:
Livet mitt har på en måte fasong som årringer eller sirkler i vann. Innerst er mannen og ungene, rett utenfor er et par av søsknene mine, våre beste venner og venninner, og så følger resten i sirkel etter sirkel.
Jeg lever vel et "lite" liv. Møter veldig mange mennesker som jeg må engasjere meg i på jobb. Da blir jeg mettet på kontakt der, og trives med familien min, de vennene vi har, og ellers i mitt eget selskap. Jeg har ikke behov for å være sosial i enhver sammenheng. Vi reiser lite, men jeg kan nok tenke meg å reise mye mer.
Tja, sånn lite til middels kanskje. Det er mye sosialt, samtaler og div på jobb og det gjør at det er deilig å være hjemme alene på kveldene. Jeg får dekket endel av min pratelyst på jobben.
Ellers er jeg sosial, men kanskje litt selektiv. Jeg er heldig og har 3 nære venninner som gir meg mye. Her er det levende engasjement og deltagelse i hverandres liv og dette gir meg energi på en helt unik måte.
Har også andre venninner, men i en mer utvidet sirkel, selv om vi holder jevnlig kontakt. Det blit lett til at jeg prioriterer de nærmeste høyt, dekan jeg være sammen med uansett hvor sliten jeg er. Andre må jeg kanskje ha et visst overskudd til.
Jeg skulle dog ønske at jeg og sambo gjorde mer som par. Nå blir det ofte til at vi gjør ting hver for oss.
Spør jeg min mor så har jeg et "altfor stort liv", hun blir helt "svett" av alt jeg/vi skal ha med oss.
Har mange venner som jeg omgås relativt ofte og bekjentskaper som jeg treffer nå og da. Liker også veldig godt å ha besøk og stelle i stand "kos".
På ettermiddagstid og på dagtid i helgene så blir det jo ungene og deres aktiviteter eller avtaler med andre foreldre med barn, men etter leggetid er jeg ofte ute et par ganger i uka.
Legger også opp til litt "multitasking", det vil si at når f.eks eldste er på barneteaterøvelse så kjører jeg henne dit og så går jeg tur eller sykler sammen en venninne som bor i nærheten den timen øvelsen er.
Jeg prøver å sjonglere tiden best mulig slik at vi får med oss det meste. Og vi er også så heldige at vi har mine foreldre rett i nærheten som stiller opp som barnevakt om vi skulle trenge det.
Sånn ser f.eks lørdag den 31 okt ut for oss (vi har de selvsagt ikke slik hver lørdag): bading (vi leier en hall sammen med noen naboer og venners venner hver lørdag morgen), så er det et par timer i håndballhallen med eldste, så får vi besøk at et par mødre som jeg var på nyfødt avdelingen med da vi fikk minsten (lager god lunsj og skravler mens ungene koser seg og leker) og så har jeg invitert en venninne med familie på taco og "Halloweenparty". De har unger på samme alder som våre, og da lager vi heller i stand noe hjemme istdenfor at de reker gatelangs en lørdagskveld.
På jobb så har jeg hjemmekontor, og jeg deltar ikke i alt det sosiale vi blir invitert på (for det kan bli en del i perioder), men jeg er en del i møter, ute hos kunder og det blir litt reising.
Jeg trives godt med å ha det slik jeg, men jeg trives også veldig godt uten å gjøre noe som helst.... eller da strikker jeg. :)
Muligheten til å ha et stort liv, begrenses jo av å få barn.
Det er vel at tiden og energien til pleiing av et stort kontaktnett, ikke er like stor etter å ha blitt foreldre som før.
For det første så må jo som regel en av foreldrene holde seg hjemme fra klokken 19 hver kveld. Det begrenser jo mye. Og før barna sovner, så skal de jo stelles, pleies og passes på av oss foreldrene, og det begrenser jo også for hvor lett en kan farte rundt uavhengig av hensyn til de. Deretter er det jo begrenset hvor mye energi en har til å farte rundt (eller være vertinne i eget velstelt hjem) når en er preget av enten lite nattesøvn, eller av å være småbarnspleier frem til barna har sovnet. Da er det ofte deilig å slappe av litt i ro. Og selv om partneren er sammen med deg gjennom dagen med barna, er det for mange først når barna er sovnet, og oppgaver i forhold til barna og huset er ute av veien, og man i tillegg har fått seg en pustepause, at tid til parforholdet kan bli pleid.
Jeg kunne gjerne tenkt meg et større liv, men energien til det begrenser seg.
(Det er et av motivene jeg har for å begynne å trene faktisk. For å få mer energi til å finne på mer.)
Har vel et lite medium liv nå. Bør vel prøve å bli mer impulsiv til å forlate barna oftere for å finne på mer. Har lett for å bli kjent med nye og har fått mange nye venner gjennom småbarnsårene, har fått igjenn god kontakt med flere gamle venner som er i samme livsfase som meg, i tillegg at jeg pleier kontakten med noen nære venninner som alltid har vært der. Men det var det med tiden og energien til å pleie forholdene da. Burde vel egentlig satt meg noen mål for å få til et større liv (siden jeg lengter etter det). Som f.eks en hyttetur med venninner eller vennepar hver måned i tillegg til prøve ut to nye opplevelsesmål med venninner hver måned og to nye opplevelsesmål med mann og barn hver måned.
Jeg har et lite liv, bor på et knøttlite sted og møter bare få mennesker her. Trodde kanskje jeg kom til å savne mitt store liv da jeg flyttet hit, men jeg trives godt med mitt lille liv.
Jeg har nok det man kaller et lite liv. Jeg trives med å ha det sånn nå, men ønsker meg noe mere etterhvert. Det er ikke helt frivillig at jeg har havnet der jeg er nå. Så mulig det kan forandre seg på sikt.
Nokså lite i disse dager, men det utvides stadig nå som minsten vokser til (i helga kom vi oss for eksempel på kjærestetur til utlandet for første gang på 2,5 år). Pre-barn-størrelse blir det nok ikke på mange år ennå. Men jeg merker at jeg er en person som trenger det store livet for ikke å visne litt hen. Det lille livet inneholder ikke så mye som virkelig engasjerer meg, utover relasjonene. Jeg synes shopping og hjeminnredning er kjedelig og får ikke til håndarbeid, så jeg må liksom ut av hjemmet for å få utløp for energi og kreativitet. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
