Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg leste denne saken noen ganger og kom frem til at jeg er dypt uenig i at dette skal utføres på barn. Som en slank person vet jeg at det er mange som vil reagere på at jeg går sterkt ut mot operasjoner som et ledd i behandlingen når det kommer til sykelig overvekt, men dog. Det at verden har kommet dit hen at man faktisk skal vurdere slike operasjoner på barn og det med kun 10 års oppfølging i etterkant synes jeg er direkte forkastelig. Når man ser det i sammenheng med at tilbudet til disse ungdommen i form av fedmeklinikker har blitt lagt ned rundt om i det ganske land synes jeg det vitner om en dobbeltmoral som er mildt sagt fortvilende for dem det gjelder. Det refereres til at de har gått på operasjonsskole men hva vet vel en 13-åring om livet etter en slik operasjon. Nei, jeg må si at jeg synes at helsevesenet her prioriterer feil.
I utgangspunktet synes jeg det er helt på trynet at man kan bli så sykelig overvektig i en alder av 13 år at fedmeoperasjon er eneste utvei. For det er det det bør være; eneste utvei.
Noe må være galt med systemet når man kan komme i en slik situasjon, tenker jeg. Disse bør jo fanges opp mye tidligere, og det burde man jo kunne anta at skolehelsetjenesten kunne ta seg av. Samtidig har vi jo alle hørt om andelen merkelige helsesøstre, så vel ... Dog hjelper det ikke at de fanges opp om man ikke har et tilbud til dem, men kanskje den økte satsningen på barne- og ungdomspsykiatri kan hjelpe dem der det ligger f.eks. alvorlig spiseforstyrrelse bak? Det er jo ikke frisk, sunn ungdom som ender opp slik, er det vel?
Det er det jeg også har landet på Ru, for det er aldri siste utvei. For de fleste mennesker er det en tung men vitterlig virksom vei å få en tilnærmet normal vekt med bevegelse og en omlegging av kostholdet. Når et barn blir så overvektig som man her snakker om er det nok ulike underforliggende årsaker, alt fra mulig omsorgssvikt i form av et lite fornuftig kosthold til tvangsspising i det skjulte. Likevel er det absurd at man skal ty til kirurgisk bistand for å gå ned i vekt.
Det er det, men det er sjelden det som er problemet for de som vektopereres. Visste du at MANGE vektopererte har gått ned en hel person og mer i vekt før operasjonen, og gjerne flere ganger? Jeg kjenner folk som har gått ned mellom 50 og 100 kg på egenhånd, gått opp igjen og så blitt operert som en siste utvei. Vektopererte er ofte verdensmestere i slanking, dette er ikke folk flest klar over. Det er når man har gått ned den virkelige jobben begynner og kroppen motarbeider en hele tiden (Maz kan mer om disse hormonene enn meg).
Jeg vet denne tråden handler om barn, men jeg måtte bare svare siden det virket som om du snakket litt generelt her.
Jeg har skrevet litt om det i den andre operasjonstråden, men jeg kjenner at jeg på samme vis i forhold til barn er bekymret for at denne løsningen skal ta over for annen type behandling, slik som poliklinisk behandling, behandlingsopphold osv. Dette apparatet er vel alt for spinkelt slik det er i dag også. I tillegg synes jeg at det med spiseforstyrrelseproblematikk er et godt poeng, og det at man har for lite kunnskap om langtidsvirkning i forhold til denne typen operasjoner. (Det er det jeg har lest da, om det er fakta aner jeg ikke.)
Jeg føler at jeg kan for lite om dette, det er et komplekst tema. Hvis man har et barn som veier 150 kg og som har elendig helse og som det ikke lykkes i å behandle, så kan jeg på sett og vis skjønne at man tenker/er fristet til å tenke at operasjon er det minste av to onder. Iallefall når man ikke har så mye annet å tilby.
Det er jeg fullt klar over, Iset. Du vet hvilken bakgrunn jeg har for å mene noe som helst om dette og jeg er klar over at dette er sårt for mange. Det som like fullt er et faktum er at et barn mellom 13 og 18 år ikke er verdensmestere i slanking. Når det kommer til barn og fedmeoperasjoner kan det ikke sammenlignes med voksne som opereres, det blir en helt annen diskusjon.
På generellt grunnlag vil jeg bare si at jeg kunne ønske at fedmeklinikkene ble rustet opp og at mennesker med sykelig overvekt fikk et helhetlig tilbud. Dette handler tross alt om en rekke underforliggende problemer som gir seg utslag i tvangsspising som igjen leder til overvekten. Det er langt bedre helsemessig å gi et helhetlig tilbud tidlig i forløpet enn å vektoperere mener jeg. Men som sagt, når det gjelder barn er jeg totalt mot og det er ikke tvil i mitt sinn om at det finnes en rekke bedre muligheter å hjelpe barnet på enn å operere det.
Det er jeg enig i, jeg snakker ikke om barn. Måtte bare kommentere det du skrev siden du skrev "for de fleste mennesker", måtte bare utbrodere litt siden problemet er litt mer sammensatt enn som så.
Kan det være noe i det hun idrettshøyskoleprofessoren jeg snakket om i den andre tråden sa, at man har vært så redd for å påføre barn spiseforstyrrelser ved å snakke om vekta - at når man først tør eller må så er det "for sent"? Overspising er jo også en spiseforstyrrelse, men terskelen for å trå til er kanskje høyere enn ved anorexi for eksempel? :vetikke:
Jeg har vært i idrettsmiljø der anorexia og bulimi var stadige gjengangere. Dette har de jo gjort mye med, og man har bedre system for å plukke disse opp og følge opp og i det hele tatt.
Man er kanskje ikke like flink til å finne de som overspiser? Ikke at jeg tror de bare sitter hjemme på rommet sitt og gjør det, altså, men det er jo noe med at når hele miljøet er opptatt av å få bukt med problemene blir det lettere å ta tak i det?
Jeg kjenner det er vanskelig å mene så veldig mye om det temaet her inne, men jeg må si jeg blir litt sint over at de nå skal operere barn. Jeg mener overvekten til barn burde blitt tatt tak i på helt andre måter.
At voksne velger å operere seg på den måten blir noe helt annet! Det er fri vilje og man forstår konsekvensen av inngrepet. Et barn kan umulig klare å forstå det fullt ut.
Skremmende er det.
Jeg skrev noe om det i den andre vektoperasjonstråden. Det er rett og slett skremmende at vi nå er på vei inn i et samfunn som opererer seg ut av problemene fremfor å forebygge og løse dem mens de enda er løsbare.
Barn (jeg kaller dem barn uansett hva den dustete legen i artikkelen mener) har ingen forutsetninger for å takle en operasjon på samme måte som en voksen. Det er voksne folk som sliter med psyken og starter misbruk av andre ting etter operasjoner, hvordan i alle dager tenker det på den problemstillingen når det gjelder barn?
Det er fortvilende at dette i det hele tatt er en sak synes jeg.
Jeg skjønner hva du mener, men samtidig så er vi da voksne mennesker som ser forskjell på sak og person? For her diskuterer vi jo operasjonene på et generelt grunnlag, og ikke hvorvidt den og den skal få det utført?
Eller har vi/man blitt så redde for å støte noen at ingen tør å si hva de egentlig mener?
(Og er det i så fall medvirkende årsak til at det er stille på forumet?)
Jeg har mine meninger om fedmeoperasjoner, og de har jeg uansett om jeg kjenner noen som har fått dem utført eller ei. Jeg kan jo mene akkurat det jeg vil, i hvert fall så lenge det går på fenomenet fedmeoperasjoner ...
Dette svaret er ikke nødvendigvis til deg personlig, Mjau, du fikk meg bare inn på sporet. :)
Uten å ha gått veldig i dybden så er jeg ganske så enig med Skvetten. Det må da være andre veier, metoder osv. Det er trist om det får gå så langt at dette er siste utvei.
Jeg vil atter en gang presisere at dette gjelder barn som vurderes operert. Selv har jeg arbeidet med vektreduksjon hos barn og jeg tror Ru er inne på noe av kjernen av problemet med overvekt. For det er et tema som er vanskelig å snakke om og vi er redde for å skape andre spiseforstyrrelser dersom vi går inn tidlig for å hjelpe disse barna. Det som kanskje er mest paradoksalt er at dersom man går inn tidlig med hjelp så vil kanskje ikke problemet bli så stort, samtidig som vi vet dette vegrer vi oss og mange barn og unge går dermed glipp av sterkt tiltrengt hjelp.
Jeg er sterkt, innbitt, intenst og hellig overbevist om at dette er en av de dummeste avgjørelsene jeg har sett overfor barn ever. Jeg ser det å slankeoperere et barn som et stort overgrep og mener det burde medføre erstatningsansvar.
Og minner om at man enda ikke vet i nærheten av nok om langtidseffektene her - og at disse må kunne antas å bli vesentlig mer dramatiske for en kropp som ikke er ferdig med å vokse - pluss at barn jo skal leve veldig lenge. Da er langtidsperspektivet meget vesentlig.
Dessuten mener jeg at der hvor det er svært vanskelig for en voksen å spise riktig og trimme over tid så er det helt annerledes for et barn. Fordi et barn ikke velger hverken matinntak, mengde eller aktivitetsnivå selv. (Altså - normalt velger de det, men for et barn hvor det er aktuelt å slankeoperere så er det fullt mulig og en mye mindre inngripelse å gå inn og ta kontrollen over mange ting.)
Men det må da kanskje gå an å gå inn litt tidligere med veiledning til foreldrene? Når barn er så små så spiller de faktisk en viktig rolle. Og man behøver ikke snakke om slanking så barnet hører det, bare lage en plan for sunnere kosthold og mer aktivitet. Selv om det selvsagt ofte ligger andre ting til grunn, så kan vel også sånne små justeringer hjelpe de fleste en bit på vei.
Det er mange foreldre som takler å snakke om barnas overvekt på en sunn måte. Desverre er det noen ganger slik at de voksne også har et vektproblem som gjør at det blir vanskelig å forholde seg til at barnet også har det. De færreste ønsker at barn skal arve ens egne problemer. Det som kan hjelpe er å gi hele familien hjelp til å gjøre endringer og da også med hjelp fra psykolog. Dersom det blir en høyere grad av aksept for at man kan snakke om overvektsproblematikk ville kanskje det hjelpe noen av de barna dette gjelder for. Når det kommer til barn snakker man ikke om slanking i det hele tatt, man snakker om kloke valg i form av riktigere mat, høyere aktivitetsnivå og ikke minst psykologisk hjelp.
Og her kommer jo problemet med kompetanse inn - for det er lett å påføre barn spiseforstyrrelser ved å snakke negativt om både deres og egen kropp.
Jeg synes det er helt, helt vanvittig at barn skal slankeopereres. Da tar man et valg på barnets vegne som jeg er svært skeptisk til at noen skal ta. Og jeg er også redd for at dersom det blir et marked for dette vil private klinikker være mer ukritisk ifht. hvilke kriterier som skal legges til grunn for å operere et barn.
Ja, det er noe med kompetansen. Det er ofte ikke tilrådelig at foreldre tar den biten helt alene, mange ganger vil det være lurt med en ekstern veileder som veileder hele familien og ikke bare barnet eller bare foreldrene.
Tenk om det blir litt amerikanske tilstander i form av at foreldre kjøper en slank kropp til sine barn ved at de fedmeopereres. Blir det da legitimt å kjøpe jenta pupper før endt pubertet?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
