Banner dere? Eller består språket deres av bare pene ord? :snill:
Banner dere foran barna? Tenker jo da på når dere voksne prater, med familie, venner osv. Jeg tror jo neppe det er noen som banner direkte til barna. :knegg:
Synes dere Herregud er å banne? Jeg synes personlig at banning er når man sier fy faen, helvete, satan og jævlig. (Er det lov å skrive slike ord her inne?!? Ble med et litt usikker.)
Jeg må ærlig innrømme at jeg reagerer når enkelte banner i hver setning omtrent. Det blir rett og slett pinlig å høre på. Jeg er ikke perfekt selv, jeg banner litt av og til jeg også, men pga. barna har jeg lært å begrense meg.
Nysgjerrig på hvordan andre FP brukere er i munnbruken sin. :D Dere kan klikker av for flere alternativer.
Det kommer ett og annet mindre pent ord, men jeg prøver virkelig å beherske meg. Det kan også komme ett og annet når barna hører, men da blir jeg og mannen vår så til de grader irettesatt av jentene, at vi skammer oss verre. :flau:
Jeg må bare ta meg friheten å skylde på miljøet i ungdomstiden min, der det var "kuult" å banne. :rolleyes: Gammel vane vond og vende, og alt det der.
Jeg krysset av at jeg banner i full skala, mens ungene hører det også, prøver å skjerpe meg på akkurat det, prøver å lære ungene å ikke banne likevel, bryr meg ikke om at andre banner og at jeg har et perfekt språk jeg. :gal:/:knegg:
Gammel vane er vond å vende, det er jeg enig i Surre. :nemlig: Jeg er vokst opp med mye banning. Men har med årene prøvd å beherske meg. Fordi barna tok etter meg. Det ble liksom litt rart å "kjefte" på barna når man bannet selv. :rolleyes:
Pøsjda, det går så fint så. Det er mange ting ungene er får beskjed om at når de har milliongjeld og eget hus og egne barn så skal de få velge å gjøre feil selv. Og inntil da så får de innfinne seg med at jeg har retten til å ha mine dårlige vaner i fred og likevel forsøke å skape bedre mennesker ut av dem.
Det går stort sett greit med de mindre barna. :) Men med de eldste så er det litt annerledes. Jeg følger som kjent et litt spesielt opplegg med tanke på at jeg har litt problemer med eldstebarnet her i huset. Der må vi voksne også slutte å banne om vi skal forvente at 16 åringen skal slutte å banne.
Jeg banner ikke til vanlig. Dersom det skjer noe uventet og alt går på tverke (f.eks. her om dagen da sikringen hadde gått og brødet i brødbakemaskinen hadde hevet over sine breddegrader), kommer det ofte noen ukontrollerte gloser og hvis barnet er i nærheten, da hører han de. Men jeg prøver veldig å beherske meg. Bruker i slike ukontrollerte situasjoner faen, jævlig og helvete. :flau:
Og jeg irriterer meg over folk som bruker banneord i dagligtalen.
Jeg banner når jeg er uheldig og slår meg så jeg får veeeeldig vondt... Da kommer de styggeste ordene jeg vet om. :nemlig:
Banner aldri ellers.... :cool:
Og etter min oppfattning er "Herregud" et stygt banneord. Jeg bor jo her i sør :knegg:
Banner litt, men sier ikke alle de stygge ordene
Jeg har mine egne stygge ord som jeg bruker
Sier et ord i ny og ne selv om barna hører på
Jeg banner litt foran barna, men prøver å skjerpe meg
Jeg irriterer meg over andre som banner
Altså, jeg banner litt, kombinasjon av stygge ord og egne ord, men prøver å begrense meg, og banner egentlig bare når jeg er bevisst på at det er det jeg gjør, fordi jeg med vilje forsøker å utrykke sinne. Det hender nok at guttungen er tilstede, men prøver å skjerpe meg på det, han har jo så smått begynt å lære å snakke.
Og ja, jeg irriterer meg over de som banner i annenhver setning, det høres bare ikke helt smart ut. At man kommer med et utbrudd når man slår hammeren på tommelen, eller mister krystallvasen i gulvet, er en ting, mine utbrudd når jeg er rasende sint er nok hakket mindre intelligent, men "nei, faen, nå må de helvetes naboene snart fatte at de må da for pokker ikke vaske bilen hver forbanna søndag" er ikke noe som får meg til å tenke at vedkommende akkurat er den skarpeste kniven i skuffen. Muligesn fordommsfullt, jeg er klar over det, men sånn høres det ut i mitt hode...
Jeg banner litt, på hjemmebane. Det har hendt at jeg banner foran barna, der ting bare glipper ut... En halvliter melk tømt ned i sofaen, er en typisk situasjon som får superalativene fram hos meg.
For meg er det en stor forskjell på å banne i affekt og å ha banning som en naturlig del av dagligtalen. Folk som banner i annenhver setning (uten at de nødvendigvis er sinte eller opprørte) ser jeg på som litt "enkle."
Jeg banner når jeg er på fotballkamp! Det gjør jo vi alle! Ellers prøver jeg å banne minst mulig hjemme. Sier feks at nå er jeg "så forbaska sint" osv. Herregud sier jeg mye, har aldri tenkt på det som banning. Jeg syns det er ekkelt å høre på folk som banner i hver eneste setning, spesielt når ungene er til stede, jeg blir direkte uvel. Og jeg merker at jeg blir veldig påvirket av det og kan lett begynne å banne selv, og må tenke meg mer om før jeg snakker osv.
Jeg banner innimellom og bruker da 'stygge' ord. Herregud er, i min bok, ikke et stygt ord... Jeg er ikke kristen, men unngår stort sett å banne når jeg er sammen med noen som er det.
Vi har nok veldig mange delte meninger om hva som er banning, og hva som er srygge ord. :blunke: Herregud er et ganske stygt ord synes jeg, men jeg synes bare jævlig, faen, helvete og satan er banning. Og det synes jeg også er stygge ord.
Jeg kan finne på og banne om jeg slår meg så jeg får skikkelig vondt. Men ellers banner jeg ikke. Jeg sier herregud rett som det er, men jeg har aldri sett på det som banning. Er det banning altså? Jaja, da banner jeg vel likevel da. Faktisk ganske mye også. Jeg sier herregud foran ungene også. Jeg er vel den aller versteste. :)
Jeg banner når jeg er skikkelig sinna, eller når jeg slår meg kraftig. Da kommer det både det ene og det andre ut og ungene prøver å oppdra meg til å finne et mer hensiktsmessig språk i slike situasjoner. Det språket tror jeg ikke fins.
Sjelden med barna til stede, men det skjer noen ganger. Målet er at det aldri skal skje i deres nærvær. Har noen venninner og folk i familien som jeg ikke banner når er til stede, vet de ikke liker det så da lar jeg etter aller beste evne være.
Jeg banner som ville hælvete, ungene gjør det ikke og jeg prøver (dårlig forsøk er også et forsøk).Ungene synes litt synd på oss, fordi de er inddoktrinert med at om man har et dårlig språk vil man ofte bli missforstått som litt dum, begrensa og med et dårlig ordforåd.
Men vi har bytta ut endel banne ord med matvarer, det funker av en eller annen grunn.
Kraftutrykk som fisk og fiskepinne er hyppig brukt.
Det kommer en glose i ny og ne av heller lite pen karakter, må jeg innrømme. Jeg prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, og jeg unnlater å banne foran ungene. :knegg:
Hm... Lurer på om jeg skal adoptere era sin taktikk og forsøke bytte ut banneordene med andre ord. Jeg er forresten blitt flink til å si "Farao" i det siste, det er vel ikke stygt, eller?
Jeg er nordlending, ikke kristen, og banner veldig sjelden, men det hender, men ikke så barn hører det. Mest når jeg er alene, faktisk. :knegg: Jeg bryr meg ikke om at andre banner, men skvetter litt mentalt når små barn gjør det, eller voksne gjør det i påhør av små barn, fordi det ikke faller meg naturlig. Men jeg blir ikke sjokkert eller moralsk forarget av det.
Jeg banner litt, men det går mest i "shit" og "fandens oldemor" og slike ting. Jeg liker ikke voksne som banner mye, og kjønnsorganbanneuttrykk liker jeg virkelig ikke. Selv om jeg nok selv har kalt noen en folapip en gang eller to.
Jeg banner nok endel. :flau: Når jeg plages, slår meg, havner bak en olding med hatt i trafikken etc. Jeg prøver og ikke banne foran avkommet, men det hender nok at det kommer noen gloser selv om han er tilstede.
Jeg bannet mye før. Da gikk det i jævlig og helvetes i annenhver setning, omtrent. Men jeg tok meg selv i det, og sluttet. Nå bruker jeg helt andre ord for å uttrykke aggresjon eller frustrasjon. Det viktigste er ikke ordet i seg selv, men at jeg biter tennene sammen og freser det ut.
Neisj, jeg banner litt iblant, med relativt milde varianter. Kommer veldig an på hvem jeg snakker med. Det hender vel en sjelden gang jeg gjør det overfor ungene også, men ikke ofte.
Har ikke banneord som en del av vokabularet, banner dermed heller ikke foran barn og irriterer meg over banning. Spesielt de som har "jævlig" som det eneste adjektivet de kan.
Jeg stemte litt for fort. Er kristen, men banner litt. Det har blitt mindre og mindre etter hvert som poden har blitt eldre og jeg har begynt å jobbe med tenåringer.
Sier ikke "herregud", men det kommer en og annen faen og jævlig. Banner i liten grad i affekt, pussig nok.
Jeg banner en del, men har skjerpet meg masse de siste åra. Jeg banner foran ungene, men prøver å skjerpe meg. JEg har også mine egne ord. Svarte bananer er hyppig brukt. :knegg: Det funker når jeg er lettere irritert, men ikke når jeg er forbanna.
Jeg kvapp litt i dag, da jeg leste Harry Potter for Poden, og ordet "jævlig" dukket opp. :humre: Jeg tror bestemt aldri jeg har sagt det ordet høyt før så han har hørt det.
Banner sjelden, men gjør jeg det så mener jeg det. Var et sted det lukta noe så inni helvete jævli grisemøkk, det kan bare ikke beskrives med "en grusom lukt"
Jeg sier ofte herlighet, fader og, søren, det var no' dritt og
av og til sier jeg herregud, noe eldstemann har plukket opp
og sier ved enkelte anledninger.
Sånne stygge ord som fy faen og jævla dritt og sånn forekommer når barna ikke er til stede:humre:
Jeg banner ikke. Mest fordi det føles helt unaturlig og påtatt for meg. Strekker meg til "steike" men da er det virkelig ille.
(Mener forøvrig at "herregud" er i aller høyeste grad et bannord.)
Jeg banner, altså er jeg (enkel). Jeg sier ikke satan da, men mye annet rart. Kommer sikkert til å skjerpe meg den dagen ungene begynner å ta etter. Foreløpig har de ikke gjort det. De er antageligvis veldig godt oppdratt. :nemlig:
Mine unger har vært utrolig lite etterapende når det gjelder banning, altså, selv om datteren min har hengt seg på bannetrenden når venninnegjengen begynte med det på ungdomskolen. Takket være mitt eget vokabular i pressede situasjoner har jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt på det, får jeg beskjed om. :flau:
Sønnen min har tatt et prinsippstandpunkt mot banning og buker bare alternative (ofte ganske kreative) uttrykk. Det i seg selv burde jeg kanskje ta til etteretning... :knegg:
Plutten (3 1/2) satt en dag foran laptopen min; "Jeg lekej Pappa som jobbej!". Han satt lenge og stirret intenst på skjermen. Stille. Så: "Faen!"
Jepp. Det er hva pappa gjør: Han banner til datamaskinen sin.
Jeg banner lite, men i min ungdom bannet jeg veldig mye. Jeg sluttet på dagen med banningen etter en flau opplevelse, så i mange år bannet jeg ikke i det hele tatt, men de siste årene kommer det et og annet banneord, mest i affekt.
Jeg banner ikke - i hvert fall er det mannens inntrykk i tillegg til jeg vet helt sikkert at jeg ikke banner foran ungene. Jeg registrerer også at jeg "reagerer" på den måten at jeg bestemt legger merke til det de ytterst få gangene en kollega banner på et møte. Men egen oppfatning er ikke at jeg er en purist, altså.
Jeg kan banne litt i blant. Når alt skjærer seg, eller i affekt. I dag ble det diskutert politikk over middagsbordet her, og det ble bannet med både barn og KrF-politikere til stede. :sparke:
Jeg banner veldig sjelden, og når jeg gjør det er det virkelig grunn for det. :knegg: Har hendt en sjelden gang at det har vært så ungene har hørt det. Mannen er litt mere løssluppen med banneordene, men de han kan finne på å bruke i dagligtale er ikke så ille, og han prøver og ikke gjøre det bevisst så ungene hører det.
Et typisk eksempel for meg her om dagen var at jeg var veldig irritert på ungene etter en lek de hadde hatt med en talkumboks de hadde funnet. Det var ikke det som var årsaken, men jeg slang tørkestativet til sokker inn i skapet på vaskerommet litt hardere enn nødvendig og så datt metallboksen med skoimpringnering ned fra øverste hylle og i hodet på meg. :mumle:
Jeg banner veldig sjelden. Kun hvis jeg feks. slår meg eller blir fryktelig sint. Banner aldri som en del av dagligtalen. Det synes jeg er skikkelig harry og virker bare dumt. Jeg blir flau hvis jeg hører noen, eller prater med folk som banner mye. Flau på deres vegne altså.
Banneordene mine er ikke så fryktelig avanserte, det går mest i f...-helv... og svarte f... :flau:. Egentlig litt flaut når jeg ser det på trykk nå, men trøster meg med at når jeg banner er jeg som regel alene eller jeg banner inni meg, evt. gjennom sammenbitte tenner. :sparke:
Ungene banner fint lite, og om de en sjelden gang gjør det så har de iallefall ikke lært det av oss foreldre.
Ja, jeg banner en del altså. Prøver å skjerpe meg foran barna, så det blir en del "fyttikatta" om dagen.
Mannen min banner aldri. Hvis han sier "faen" så har det skjedd noe fryktelig. Som f.eks å miste/ødelegge backupdisken rett etter backup og filene er slettet fra maskinen. Tror kanskje til og med han sa "faen i helvete". Sist gang jeg sa akkurat det tror jeg barna hadde gjort et eller annet ikke fullt så fryktelig... :flau:
Jeg har innimellom et ganske så frodig språk og kunne sikkert gått for nordlending å være.
Det er skjærpings foran ungene,men det hender det glipper litt.
Og det er ikke slik at jeg banner med vilje. Det er mer at det bare glipper ut.
Jeg har hatt en rimelig opphetet diskusjon om dette temaet før her inne (som førte til mange røde prikker :glis: ). Jeg banner ikke i det hele tatt og herregud er også et banneord. Det at mange ikke anser det som et banneord og synes det er ok, gjør det ikke mindre til et banneord.
Banneord er ord i språket som er brukt til å utrykke sinne eller for å fornærme andre. Banneord kan også være ord som blir sett på som stygge eller frekke, og de blir derfor brukt for å provosere eller å "fargelegge" en dialog. Bannord oppfattes som upassende å bruke i det offentlige, selv om variasjoner finnes. Ofte tøyes grenser for bruken av slike i underholdningsbransjen.
Jeg banner ikke, men bruker nok kraftsalver som søren heller og filler ta. Jeg er enig med Tito, herregud er banning selv om det er et "alminneliggjort" ord og dermed av mange ikke føles som banning.
Klarer man nesten ikke å holde en dialog uten å bruke et banneord synes jeg det vitner om et lite variert ordforråd. Men det gjelder også andre ord som "lissom", "men at", "as" og uttrykk som "for å si det sånn". Forskjellen er at banneord er styggere å høre på. Jeg går sjelden så langt til at jeg kommenterer andre folks banning. har vel gjort det en eller to ganger, men da bare i forhold til å si f.eks. herregud foran mine barn. De må selvsagt lære seg at banneord er noe mange bruker, men jeg synes de vi omgår mest kan gå foran med et godt eksempel, i hvert fall rundt barna mine.
Hadde noen av mine venner irettesatt meg og mitt språk (med mindre det var helt ekstremt, og det er det slett ikke) tror jeg det hadde gått ei kule varmt gitt.
Herregud er ikke et banneord i min verden. Jeg bruker nok noen uttrykk som kan oppfattes som banning av ekstremistene, men svært lite av mitt vokabular er av en slik art at jeg ikke hadde tålt å høre det fra min datter når hun blir stor nok til å snakke. Det er klart det glipper, og jeg kan en del virkelig stygge uttrykk, men jeg prøver virkelig å la være. For å si det sånn.
Banner moderat, men går for et variert ordforråd. Russisk og finsk egner seg bra, fransk er helt håpløst (selv "Merde!" høres ut som småfornøyd purring...)
Min noe aggresjonshemmede mor har blitt overhørt mens hun snekret på hytta: Først intense hammerslag. Så den myke lyden av hammer som treffer en finger. ...stillhet i noen sekunder... "Det var da forferdelig så vondt det gjorde da!"
:tilber:
Selv ville jeg nok følt at jeg manglet noe i språket om jeg ikke kunne banne i det hele tatt. Eufemismer uttalt med nok følelse kan nok til en viss grad gjøre nytten, men de går etter hvert over til å bli banneord i seg selv, og noen ganger kan ikke de følelsene jeg ønsker å sette ord på uttrykkes i forskjønnede vendinger.
Hvorfor i all verden anser dere ikke som herregud som et banneord? Bare fordi ingen lar seg sjokkere så veldig av det lenger, så ER det jo likevel per def banning.
Fordi det er et religiøst ord, mener du? Jeg synes det er vanskelig å definere banning - de mest opplagte ordene, som er nevnt i pollen, er åpenbart banning og åpenbart religiøse, men de styggeste ordene på norsk synes jeg er kjønnsorgansordene. Jeg tenker ikke på "herregud" som så "grovt" at jeg ville karakterisere det som banning, mens jeg vet mange ord som jeg synes er mye grovere, men som ikke er religiøse i det hele tatt. Kommer de inn under definisjonen av banning, mener du? :nysgjerrig:
Joda, det gjør jeg fra tid til annen men mindre enn før. Når jeg er på jobb godtar jeg det ikke fra ungdommene, dermed sier det seg selv at jeg ikke banner sammen med dem, da bruker jeg andre ord.
Utpreget banning reagerer jeg negativt på.
Jeg anser ikke herregud som et banneord. Noe av årsaken er nok at jeg ikke ser på gud som en helligdom. At det at andre kan anse herregud som religiøst og dermed at det er å vanære deres gud ser jeg, det tar jeg hensyn til dersom jeg vet at de jeg har rundt meg er religiøse.
Skilpadda: Jeg skvetter ikke akkurat nå folk sier "herregud", jeg sier det mye selv, men jeg mener at siden det er å misbruke guds navn, så er det i historisk-kulturelt sett et banneord, ja. Men jeg er enig med deg at det er relativt mildt. Jeg reagerer også mye sterkere på kjønnsorganord og andre ikke-religiøse grovheter.
Historisk sett er jeg enig. :) Men da lurer jeg altså på om det er bare religiøse ord du vil kategorisere som "banning"? Eller om det er alle stygge ord som er stygge nok, i tillegg til alle religiøse kraftuttrykk, enten de er stygge eller ikke?
Nei, for all del, ikke bare religiøse. Alle kraftutrykk er vel i bunn og grunn det. Men svigermors "sugar" eller "pants" ligger vel og vipper litt over mot det uskyldige, vil jeg tro. :knegg:
Sånn er vel jeg også. Jeg reagerer mer på vurgære ord og vendinger i dagligtale, enn et kraftuttrykk når man detter og slår seg. Å si at de "skal på dass og drite" hadde blitt hardt slått ned på, mens om de sa satan når de ramlet og slo seg hadde vært forståelig. Man snakker pent og ordentlig til vanlig, og vurderer sitt publikum.
