Hvorfor skal barn på død og liv takke for seg? Greit nok at man sier "takk for seg" når man har vært i f.eks. bursdag. Men det er vel ingen krise om barnet glemmer å si det?
Her om dagen hadde min 7-årige datter besøk av en venninne. Da mora kom og hentet henne utpå ettermiddagen, forlangte mora at dattera skulle si "takk for meg". Dattera ville ikke. Hun prøvde å gå forbi mora, men mora holdt henne igjen, og sa at denne oppførselen likte hun ikke. Hun hadde å si takk for seg. Men nei, jenta ville ikke. Jeg syntes det hele var pinlig, og sa at det går greit. Jeg er rimelig sikker på at mora irriterte seg over at jeg sa det, og hun ville nok helst sett at jeg holdt kjeft. Men jeg syntes synd på jenta. Til slutt sa mora til datteren at da fikk hun aldri mer lov til å komme hit. Trøste og bære.
Det har forøvrig aldri falt meg inn at man skal takke for seg når man har vært på venninnebesøk. Dattera mi takker for seg når hun har vært i bursdag, ja, hvis hun husker å si det da. Jeg takker aldri for meg når jeg har vært hos venninna mi. Jeg bare sier: "Ha det da, di gamle røy!"
Sier dere "Takk for meg." når dere har vært på besøk hos ei venninne? Gjør barna deres det? Tvinger dere barna til å si det?
Jeg sier alltid det - "takk for meg (på besøk)- takk for i dag (på jobb) - takk for praten (i tlf) og takk for laget (i selskap)". Men så er jeg superhøflig også da. :nemlig:
Jeg sier faktisk "Takk for meg" når jeg har vært hos en venninne, eller "Takk for oss" hvis vi har vært borte hos noen alle sammen. Ungene mine sier også "Takk for meg" helt av seg selv, men nekter de en dag vil jeg da ikke tvinge dem. Kjære vene, hvorfor skulle jeg vel det?
Og å si at datter'n aldri fikk komme til dere mer, den var i drøyeste laget synes jeg.
Jeg har ikke tenkt så veldig over det. Jeg tror bare jeg sier "takk for meg/oss" hvis det har vært en eller annen "anledning" - fest eller middag eller noe slikt, eller hvis vi har vært hos noen over en lengre periode. Sønnen min gjør det svært sjelden av seg selv, men han må uansett vanligvis minnes om å bruke høflighetsfraser. Jeg pleier å be ham takke for seg hvis han har vært i bursdag eller på middags- eller overnattingsbesøk eller noe slikt, men jeg tvinger ham ikke, nei.
Jeg synes mammaen i historien din var både vrang og streng.
Nei vet du hva.. Skal hun liksom aldri få komme på besøk igjen nå da?!! Det å takke for gaver o.l er jo greit å si de skal si, hvis de ikke husker det, men et besøk da?? Da synes jeg heller det er viktigere å si takk for besøket hvis noen kommer hit.. Men ikke under tvang. Stakkars liten.
Æsj.. Jeg trodde dette var en dramatisk utmeldingstråd, jeg. :knegg:
Den situasjonen som ble beskrevet her synes jeg var veldig drøy, man tvinger da ikke barnet til å si slike ting foran venninne og hennes mor?
Mine barn sier "takk for meg" når de drar og det har de nok plukket opp etter meg. Jeg synes det er en hyggelig gest og liker at både voksne og barn sier det når de har vært på besøk hos meg også.
Jeg har aldri instruert barna mine til å si det annet enn i bursdager, men de gjør det altså likevel.
For oss er det like naturlig å si "takk for meg", som "hadet".
Jeg er nok ganske uhøflig jeg da, for jeg sier som sagt aldri takk for meg når jeg har vært hos en venninne. Heldigvis er de like uhøflige som meg. Haha.
Men jeg sier i det minste takk for i dag når jeg går fra jobben da. Ja, og takker for meg når jeg har vært i selskap og sånne ting. :stolt:
Nei. Om jeg har barn på besøk og foreldrene skal ha de til å si takk for seg så overkjører jeg foreldrene litt om barna vegrer seg. Jeg sier til ungen at jeg synes det var kjempekoselig at de kom og at vi håper de kommer på besøk igjen snart. Jeg synes det er greit å løse unger ut av situasjoner hvor de åpenbart er fryktelig forlegne og flaue.. Et hadet holder i massevis når de har vært på playdate.
Etter som ungene mine jevt over er veldig flinke til å si takk for mat og takk for besøk osv så er dette i grunn ett ikke-eksisterende problem.
Jeg pleier å si "takk for meg" om det har vært noe litt utenom et vanlig kaffebesøk. Har man vært på middag for eksempel, så er vel det vanlig.
Personlig kan jeg ikke fordra nå foreldre bruker tomme trusler ovenfor barna sine, som at hun jenten ikke skulle få komme på besøk mer. Jeg er opptatt av at barn skal lære seg vanlige høflighetskonvensjoner, at de vet hva som er ansett for å være høflig opptreden.
Så jeg er vel ganske enig med hun mammaen i at det er greit å takke for seg, men ikke hvordan hun håndterte det.
Som regel bruker jeg å takke for meg. Det kommer litt an på hvor hyppig man møtes, men ja - jeg synes det er naturlig. Som å takke for maten. Og jeg prøver å lære barna mine å takke for seg også. Men dersom de nekter å si noe, tvinger jeg dem ikke.
Kommer ann på hvor jeg har vært. Stort sett sier jeg bare takk for meg i bursdager o.l. men hos svigerfar takker jeg altid for kaffen, men han er av den veldig gamle skolen, så han blir fornærmet om ikke.
Tvinger ikke ungene jeg heller, men de ser og lærer. Takker for maten og takker for gaver og for seg når de har vært i bursdager. Stort sett da, men jeg tvinger dem ikke. Bare påminner.
Jeg sier som regel takk for oss. Er ikke opptatt av å tvinge høflighetsfraser utav jentungen. I HI tilfelle, hadde jeg sikkert sagt hadet og nærmest forventet at jentungen sa det også.
Jeg er fæææl til å takke for meg. Sikkert litt irriterende det også.
Men uff. skjønner det ble en litt pinlig situasjon. For det var det ikke nødvendig å ta sånn på vei for et ordinært besøk. Og det er vel også kjent at om en liten tass først nekter så blir det ofte slik. Av og til er slike "kamper" bedre å ta etter at man har gått.
Jeg hadde nok dersom jeg var den mammaen sagt: "Nå må du huske å takke for deg", "nei vel ikke det " så hadde jeg blunket til deg (den andre mammaen), sagt at da får vi gjøre det neste gang. Og forklart i bilen at det vanlig folkeskikk og si takk for seg (:D ) og at dette må du huske neste gang..
Eller noe sånn.. :fnise:
Jenta sa ikke noe som helst, ikke ha det heller, selv om både jeg og min datter sa det. Og jeg må si jeg skjønner henne godt. Jeg tror hun ble lei seg, og hun ville nok satt pris på det om hun bare kunne falt gjennom et hull i bakken.
Jeg takker for meg/oss dersom vi har vært på besøk hos noen, og da spiller det ingen rolle om det er hos en venninne av meg, hos foreldrene våre eller hvemsomhelst. Jeg kommer til å oppdra min datter til å takke for seg også, men hun er bare halvannet år, så foreløbig sier hun takk, takk når hun får noe å spise. I eksemplet du gir, synes jeg moren går altfor langt ved å si at hun aldri mer kan få gå besøk til dere igjen dersom hun ikke takker. Antakelig var hun bare sjenert, og neste gang kanskje hun takker på egenhånd. Ingen grunn til å overdramatisere slik denne moren gjorde hos deg.
Generellt sett synes jeg det er svært viktig at man lærer barna sine å takke. Det blir forventet en viss grad av normal folkeskikk senere i livet også, og ikke bare i kjente situasjoner som hos venner og familie, og da er det greit å ha fått med seg at man skal takke, ellers blir man fort sett på som utakknemlig eller ikke spesielt høflig.
Jeg takker alltid for meg selv eller oss om vi har vært noe sted. Jeg har prøvd å oppfordre Vesla til å si det også, men hun får som regel et anfall av sjenerthet når jeg nevner sånt og vil ikke si et ord. Jeg syns ikke det er nødvendig å presse frem høflighetsfraser, så jeg lar henne være.
Jeg sier det ikke når jeg har vært hos nære venner eller noe sånt nei. Bare i litt mer høytidelige anledninger, når vi har vært hos noen i lengre tid (på overnatting) eller hos folk jeg ikke kjenner fullt så godt. Takk for maten sier jeg alltid, det er mer som en vane.
Greit, det er viktig at barn skal læres opp til å være høflige, takke etc. Men noen barn er, eller går igjennom perioder hvor de er, dødelig sjenerte. Jeg er totalt imot at de da skal tvinges til slike ritualer, når man ser at barnet virkelig pines. Fortsetter man å gjenta at man skal takke for seg og gjøre det konsekvent selv, vil barnet lære det med tiden uansett. Det er viktigere å slå ned på direkte frekkhet/uhøflighet.
Har jeg et barn på besøk som er glad og fornøyd, og gjerne vil komme tilbake, er det "takk for meg" bedre enn noe. Til barnet har blitt eldre og kommet over sjenansen.
En annen ting jeg også er imot er at mange på død og liv skal ha barnet sitt til å gå rundt bordet, ta verten i hånda (og kanskje til og med neie eller bukke) når det sier takk for maten. Jeg kjenner ingen voksne som gjør dette selv når de går fra bordet engang! Det er som om de tvinges til det bare fordi foreldrene skal få vise fram hvor veloppdragne barn de har.
Jeg takker alltid for meg (det gjør du også, skilpadda, uansett hvor full du er. :fnise: ) og er i det hele tatt temmelig veloppdragen og høflig av meg. Ettersom jeg selv er ganske høflig er ungen det også. Man kan i hvertfall ikke forlange at ungene skal være mer høflig enn man er selv!
Å tvinge høflighetsfraser ut av unger er krenkende og teit. Ungene blir ydmyket og trassige av det, og jeg tror det motsatte av hensikten oppnås. Så nei, jeg tvinger ikke ungen min til noe som helst, hverken tvangsklemming, tvangsfangsitting, tvangstakking osv. Men hun gjør det altså av seg selv. Som oftest.
Jeg sier forresten takk for meg når jeg har vært hos familie og venner også, jeg. Ikke bare folk jeg ikke kjenner så godt. Er det rart?
Jeg er enig med alt som tidligere er sagt i denne tråden.
Men når det er sagt må jeg få si at det er dødsirriterende når jeg ber stesnuppa gå å rydde etter seg når hun er til en venninne, også sier venninnemamman, "Neida, xxx kan rydde etterpå hun." eller "Neida, det er ikke så viktig!".
Mulig det ikke er viktig for dem, men jeg vil jo at Stesnuppa skal lære seg å rydde etter seg.
Litt på samme måte i det som ble sagt i hovedinnlegget. Når mamman vil at barnet skal takke for seg så er det ikke din oppgave å lære henne at det er helt unødvendig.
Jeg takker for meg og for maten og hjelpen og hva det måtte være, og oppmuntrer ungene til det samme. Hvis de ikke vil maser jeg ikke mer om det. Storebror har i det siste sluttet å si ha det. Senest i dag var besteforeldrene hans så snille å hente oss til legen, passe lillebror i mellomtiden og kjøre oss hjem igjen etterpå. Men storebror skulle IKKE si ha det. Så det så.
Ja det tror jeg at jeg sier, eller lignende takkefraser, mest vanlig er vel takk for i dag.
Å tvinge det ut av noen ville jeg aldri gjøre selv om jeg kanskje ville sagt noe sånn som skal du ikke takke for i dag eller deg.
Jeg sier "Takk for kaffen" eller "Takk for meg". Det har jeg alltid gjort, ergo har det falt barna naturlig å gjøre det også.
Jeg syes det er greit å være høflig. Å påtvinge i en sånn situasjon blir bare patetisk. Det betyr at dette ikke faller naturlig hverken for barnet eller moen, og faller på sin egen urimelighet.
Er man høflig, så er man nettopp det. Eller ikke.
Jeg takker forøvrig for maten også, selv i mitt eget hjem, selv med bare meg og mannen tilstede, og jeg har laget maten. Det faller meg helt naturlig etter å ha nytt et måltid sammen med noen å avslutte det like hyggelig som det har værft. Man takker i grunnen for samværet.
Og barn følger vårt eksempel. Enkelt, egentlig.
Vi takker for kaffen, maten eller hva det skulle være faktisk, både store og små. Det er helt vanlig i omgangskretsen vår, enda den slettes ikke er formell på noen måte. Jeg trodde det var nokså vanlig jeg.:confused:
Ja jeg gjør som regel det. "Takk for i kveld" etter en klubbkveld er hyggelig. Jeg takker ofte for et konstruktivt møte på jobben også jeg.
Jeg prøver å få ungene til å takke etter bursdager og andre anledninger, men ikke alltid etter vanlige besøk og jeg lager i hvert fall ikke noe nummer ut av det. Jeg pleier å si takk for besøket til barn når de går og slenger som regel på at de er velkomne en annen gang også eller sier at de må komme snart igjen. Jeg synes det er koselig jeg.
Hvis mine barn ikke husker av seg selv å si takk for maten eller takk for seg, så oppfordrer jeg dem til det, men jeg gjør det diskret og rolig. De takker alltid for maten og som oftest uten oppfordring.
Når vi går fra et sted så kan jeg si noe sånt som "har du sagt takk for deg?", men hvis de er trette og/eller sjenerte (det kommer litt i faser hos mine) så takker jeg bare for oss og tvinger ikke dem til å sin noe mer.
Jeg mener, som flere her, at det viktigste er at jeg prøver å være et godt eksempel, og regner med at dette blir naturlig også for jentene ettterhvert.
Jeg ville følt meg veldig beklemt om noen oppførte seg som moren i dette eksempelet.
Jeg sier ofte "takk for meg," eller "takk for oss" selv, men vil ikke tvinge Storebror til å si dette.
For min del holder det han sier "ha det" eller noe liknende.
Også må jeg bare si at har jeg fått servering hos ei venninne, eller hos hvem som helst, så takker jeg selvsagt for det. Men jeg har aldri sagt: "Takk for meg" hos kjente og kjære etter et helt vanlig besøk.
Jeg ble litt usikker nå, men jeg tror jeg vanligvis sier noe slikt som "takk for nå/takk for i dag". "Takk for meg/oss" sier jeg bare i litt mer formelle lag. (Ikke spør meg hva forskjellen ligger i? :undrer: )
Jeg oppfordrer Frøkna til å takke for seg når vi forlater et selskap, men ikke når hun har vært på besøk hos en kamerat. Da oppfordrer jeg eventuelt til å si "hade", hvis hun glemmer det.
Dette synes jeg er en problemstilling med (minst) to sider: Ofte oppfordrer jeg Frøkna til å gjøre ting, ikke fordi det er slik vi gjør det hjemme, men av høflighet overfor vertskapet, og da kan det være greit med et lite hint om at "det er ikke viktig for oss".
Eksempel: når vi er hjemme, får Frøkna gå fra bordet når hun er mett, selv om Teomannen og jeg fortsatt spiser. Når vi er på besøk hos andre, som har barn, oppfordrer jeg henne til å sitte etter at hun er ferdig, i tilfelle de andre barna har som regel at de skal sitte til måltidet er over. I et slikt tilfelle setter jeg pris på et diskret hint om at "det er ikke nøye for oss, altså".
Jeg synes altså at det er helt greit om de vi er hos gir uttrykk for at "dette er ikke så viktig for meg, hvis det er det om å gjøre".
Jeg lærer barna å si "takk for meg" når vi har vært i selskap el.l. Jeg ville aldri tvunget dem til det, det lærer de ingenting av. Jeg går heller foran med et godt eksempel.
Jeg takker ikke for meg hvis jeg bare har vært på besøk hos noen, har vi overnattet så takker jeg for meg, og det gjør jeg også hvis jeg har vært i selskap, og takker for det jeg eventuelt måtte få.
Frem til lillesøster ble stor nok til å være med ved bordet praktiserte vi også at storesøster kunnen gå nå hun var ferdig. Nå praktiserer vi at de to må vente på hverandre (fordi storesøster alltid vil gå veldig fort og da vil lillesøster også gå, selv om hun ikke er ferdig). Når vi har besøk av andre foreslår vi at de barnene som er noenlunde jevngamle venter på hverandre og så kan de gå, nærmest "i puljer". For meg har dette en dobbel funksjon. Det er en begynnelse til å lære seg at det er høflig å sitte ved bordet til andre er ferdig med å spise og det forebygger at noen barn går sultne fra bordet fordi de heller vil være med på leken.
Nei, det var det ikke. Det var ingen dramatiske "Takk for meg, nå går jeg - så kan dere ha det så godt!"-tråder. De fleste var ganske nedtonet og vi sa stille i fra at vi tok en pause fra NM. Begrunnelsene var litt ymse, men stort sett ville vi tenke over om vi ønsket å bruke så mye tid på et såpass sensurerende og utestengende forum. I ettertid ser det ut som at vi var 50 stykker som slamret med døra, men det er fordi alle pausetrådene ble fjernet av moderatorer og adminer få minutter etter de forsvant.
Nå ser det ut som om jeg gikk skikkelig i forsvar her, men det er endel rykter og misforståelser i forbindelse med dette forumets opprinnelse. Jeg tror det ville blitt opprettet før eller siden uansett, siden mange av oss var frustrerte over den store graden av sensur og redigering av innlegg på NM. Utestengelsen av Mim kom på et veldig tynt grunnlag, og det var det sparket som trengtes for at endel brukere fjernet seg fra NM.
Jeg takker stort sett for meg, men det kommer ann på hyppigheten av kontakten. Det faller seg helt naturlig for meg å takke for gjestfriheten uten å gjøre noe stort nummer ut av det i grunn. Ungene blir også opplært til å si takk for maten.
Det med takk for maten er vel noe ganske skandinavisk, tror jeg? Har aldri hørt noen engelsktalende si "Thank you for the meal/food", før... :gruble:
:knegg: Noen var mer dramatiske enn andre, men jeg tror jeg leste de fleste, som var ganske "stille" ja, du har rett i det. Men kommentaren lå for langt oppe i dagen til at jeg kunne la den være :barnslig:
Det kan godt hende, men da er det vel greit å forholde seg til den skikken når man er i Skandinavia.
Jeg gjør det så automatisk at jeg til og med sier takk for maten når jeg reiser meg fra pauserommet på jobb, krøller sammen matpapiret mitt og kaster det i søpla. Som om det var noen der som lagde niste til meg :knegg:
Jeg syns det å takke har en verdi. Takke for sist, for mat, for samvær. Om man gjør det med et formelt "takk for mat/meg" eller med et "dette var veldig hyggelig!!!" eller lignende, er ikke så viktig. Men det mest lettvinte er jo en "ferdig regle". Ja, det er bare en frase. Men den har likevel et innhold. Og det å sette ord på at man har satt pris på tiden man har hatt sammen gjør noe for både den som sier det og den som gjør det. Den gjør det "virkelig", på en måte.
Jeg takker mye. For mat, for hyggelig samvær, for hjelp. For vekslepenger på butikken (MED øyenkontakt), for at noen holder en dør. Jeg takker ungene for en fin morgenstund hvis vi har hatt det ekstra hyggelig før barnehagen en dag. Jeg syns det gjør noe også med meg som takker, å sette ord på den gode følelsen man har. Det tydeliggjør det, på en måte.
Vi har ikke mast mye om takking hjemme, men ungene har tatt veldig automatisk etter oss. Jeg ser også at de takker hverandre i sitt samvær, og jeg ser jo at den lille frasen er en god "olje" for det sosiale samværet dem i mellom. De takker hverandre for hjelpen eller når den ene gir den andre noe. Det syns jeg er hyggelig å se.
I den konkrete situasjonen du viser til, så syns jeg ikke det fungerte noe særlig. Det handlet vel like mye om sjenanse/fastlåsthet som noe annet. Der syns jeg bare mora kunne takket på vegne av datteren. Unger lærer sånt mye bedre ved eksempler enn ved trusler og mas. Jeg har ofte vært i tilsvarende situasjon, og siden vi har sjenerte barn så sier jeg bare "takk for oss, da" (selv om jeg ikke har vært der), på vegne av barnet. Og noen ganger kan vi ha en grei prat etterpå om at det er hyggelig for den som har hatt besøk at gjesten sier fra at det har vært fint å være der.
Jeg synes det er vanlig höflighet at man sier ett eller annet hyggelig naar man gaar. Hva man sier, er mindre viktig. Jeg synes ogsaa at det var greit nok at moren ville laere datteren sin höflighet, men den truselen om aldri aa faa komme igjen, tok jo helt av.
Vi har et strålend uttrykk der jeg kommer fra: "Takk for skiftet". Det er en takk for samværet rundt matbordet, samme hvem som har laget maten. Jeg takker familien min for et hyggelig måltid når jeg går fra bordet, siden jeg ikke gidder takke meg selv for maten.
Jada, jeg har selvironi i bøtter og spann. Hvis ikke ville jeg nok ikke vært her inne. Hadde sittet dødelig fornærmet i en krok og bannet over teite nettdamer. :knegg:
Det var ikke noe forsvarsinnlegg egentlig. Ikke noe forsøk på å starte en krangel heller. Jeg syns det hele tiden blir tatt opp hvor høylytte og snurte vi var fordi Mim ble utestengt, og at vi derfor meldte oss ut i felles protest. Jeg er medlem på NM fortsatt, og hvis jeg melder meg ut en dag så skal jeg være uhøflig å gjøre det i stillhet.
Forresten er det bare de kuleste trådene som sporer av.
Tråder uten avsporing er kjipe og trege. Ja til flere avsporinger. :parole:
De sier forresten alltid "takk for i dag" i barnehagen også, når de går. De er veldig opptatt av ordentlige hilsener, og hilser på ett og ett barn med øyenkontakt når de kommer, og tar dem gjerne i hånden og sier "takk for i dag" når de drar. Det er en måte å "se" hverandre på også.
Om man sier takk for MEG eller I DAG eller hva syns jeg er knekkende likegyldig.
Så fint! På den måten blir det jo mer ekte også, slik jeg sier det blir det mer som bare ett ord, et mekanisk "takkformaten", uten at det egentlig har noe innhold av ekte takknemlighet (men selv det har en verdi mener jeg, det går på å følge de høflighetsnormene vi har i samfunnet).
Vel, må bare tilføye at den mekaniske takkingen gjelder altså et vanlig måltid med tørr brødskive med ost, sammen med de nærmeste. Selvfølgelig, når vi har vært et sted, og fått servert en skikkelig god mat, inneholder det jo også ekte takknemlighet, men da sier jeg som regel et mer "tusen takk for maten, det var helt nydelig! Nå har jeg spist alt for mye" (for det har jeg som regel :knegg: ). For jeg er jo virkelig takknemlig når jeg får servert mat.
Jeg er også vant til at man sier "takk for skiftet" eller "takk for laget" når man går fra et bord der ingen spesifikk skal takkes for maten (for eksempel fordi man har spist matpakken sin). Kanskje det er et vestlandsk uttrykk?
Jeg har ikke tenkt så veldig over det, men i barnehagen til jentene er de også flinke til å si "takk for i dag" når jentene går og det setter jeg pris på. Det er sånne små drypp som jeg håper fører til naturlig høflighet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
