Jeg ble oppdratt til at jeg skulle takke etter vi hadde spist i f.eks. bursdager. Det var viktig lærte jeg.
Da jeg fikk barn lærte jeg dem å takke gjestene for gavene de fikk. Jeg sa også at de alltid skulle vise glede overfor gavene. Jeg sa at det var fordi den som ga gaven ville bli lei seg om barnet mitt ikke likte gaven og at man måtte tenke at det var tanken bak som telte.
Jeg har noen bekjente der gaven alltid forsvinner et annet sted i huset og vi får aldri se om barnet likte gaven eller at vi får en takk-for-gaven. Det syns jeg er uhøflig. Det minste bør være at vi får en takk. Det bør man lære barna sine.
Jeg synes det er viktig at de takker for maten - både hjemme og borte og at de takker når de får noe - borte og hjemme. Å takke for oss har vi ikke begynt med her enda, jeg tror jeg takker nok for hele slekta :flau:
Ja, høflighet er viktig.
Jeg er også oppdratt til høflighet, for som mamma sier: Selv liker du ungene dine uansett; oppdra dem sånn at andre også gjør det.
Og det prøver jeg på. Nå tar T. etter meg og pappaen som begge er veldig høflige, så det har ikke vært vanskelig å få ham til å bli det. :)
Da er i såfall jeg også gammeldags for jeg synes at det er en selvfølge at man takker for ting man får og at man takker for maten. Det har jeg lært Christian også.
Høflighet er en selvfølge og veldig viktig.
Hos meg må barna takke for gaven, takke for seg og takke for maten.
Lillemann har ikke mange ordene, men takk, det kan han si. Eller "gakk" som han sier da. Han bukker også når han sier takk, men det gjør ikke storebror lenger.
Jeg har også gitt beskjed om at man skal vise glede overfor gavene man får.
Jeg er ikke så veldig gammeldags, her takker vi ikke for maten eller for andre selvfølgelige ting, men vi sier takk når vi får noe. Alminnelig høflighet, kan man si.
Det der tror jeg er kjempeviktig, et barn som kan oppføre seg opplever en virkelighet med blide ansikter og greie medmennesker og kommer lettere inn i gode sirkler. Et barn som er uoppdragent opplever mange sure ansikter og kommentarer, selv om det er foreldrene som skulle fått det.
Når de blir større er det en trygghet å kunne oppføre seg som det er forventet f.eks. i middagsselskap. Så får de velge selv om de har lyst å bli godt likt eller ei, men de har nå ihvertfall valget.
Høflige barn opplever nok mer velvilje enn barn som ikke så godt behersker disse sosiale kodene. Jeg blir selv raskere sjarmert av barn som sier, hei, ha det, versegod, takker osv. Ved å være gode rollemodeller mener jeg barn lærer høflighet på en enkel og grei måte. Jeg vil gjerne gi mine barn dette fortrinnet, som jeg mener god dannelse er.
Ja, det er viktig for meg at jeg viser folk høflighet. Det er også viktig for meg at ungene mine viser høflighet overfor hverandre, både i og utenfor heimen. Men jeg går ikke av hengslene om de en og annen gang glemmer seg bort. Jeg reagerer heller ikke så veldig på at andre ikke takker i hytt og gevær.
Ja, men jeg legger også tid og omsorg i det meste jeg "gjør" for og med familien. Som klærene jeg vasker til mann og barn, gulvene jeg støvsuger og vasker, kveldseventyret jeg leser for jentungen, samt timene jeg har brukt på å trøste, bære og bare være sammen med.
Jeg synes ikke det er nødvendig å takke for maten i mitt hus. Jeg setter mer pris på en hyggelig atmosfære eller et enkelt "det smakte!".
Skulle ønske det var en selvfølgelighet at maten stod klar på bordet her også når jeg kommer hjem :knegg:. Hånei du, den må jeg nok lage selv :rolleyes:... ja så når jeg da innimmellom får servert mat, så er jeg så takknemlig så og da vanker det nok både en og to takk.
Jeg er opptatt av høflighet - man skal takke for gaver , vise at man er glad. Si takk for maten og takke for seg når det er passende.
Jeg er ekstremt opptatt av bordsskikk også. For all del ikke spis av den desserten før alle har forsynt seg! Jeg blir så eitrende irritert inni meg når dette skjer. Klar at på de aller minste ungene er dette vanskelig. Men jeg ser dette begynner å skli ut i den ene fløyen av familien. Jeg mener at 7-8-9 åringer fint kan få forklart at man venter med å forsyne seg til alle har fått. Det ser ut til at ikke alle er enige i dette, til min forargelse. Og har først en forsynt seg så kan jo alle andre begynne også , for det er jo høflig også, slik at ikke den som startet skal settes i forlegenhet. Men arg.. som sagt dette begynner å skli ut i deler av familien min og jeg blir så irritert. :mad:
Bare vent til lillemor blir 7 , - da skal vi vise dem!
Høflighet er absolutt viktig for meg. Jeg forventer at mine barn, og vi voksne også, takker for maten, takker for seg og selvfølgelig takker for gaver de får. Og ellers generell god fokeskikk og bordskikk.
Men som Jane sier, jeg går heller ikke av hengslene om de glemmer det.
Mandarin: Det med desserten...:riktig: Utrolig hva voksne mennesker kan få seg til å gjøre i f.eks. bryllup når det gjelder dessert. Vår eldste, den gang kun 3 år, sa med høy klar stemme: Mamma, hvorfor begynner alle å spise dessert før alle har fått?? :knegg: Dette har våre barn lært fra de satt sammen med oss ved bordet. Hvorfor? Fordi om de ikke lærer det med en gang, når skal de lærer det da?
Mulig vi er gammeldagse, men vi liker oss sånn vi. :cool:
Jeg har fått mye skryt av venner og naboer at gutten min er så høflig og snill. Det er så godt å få sånne tilbakemeldinger. Det er jo ikke bestandig de er så høflige hjemme, så da er det godt å vite at de faktisk har fått det med seg.
Da jeg var liten pleide jeg og fetteren min å gi blomster til de gamle damene som bodde i nabolaget. Han bukket, og jeg neide.. det funka hver gang; vi fikk godteri, saft eller så fikk vi lov å komme inn.. Moro!
Jeg syns det er veeldig vikitg!! Finnes alt for masse utakknemlighet og kravstore unger nå for tiden.
Her er vi veldig høflige.. takker og bukker, og spør pent osv..
Jeg har lært meg å bli gammeldags. Mine foreldre praktiserte nemlig såkalt "fri barenoppdragelse". Vi skulle si takk når vi følte at det var på sin plass. For å si det sånn vi var ikke så veldig flinke til det som barn.
Etterhvert merket jeg jo at det var koselige å få et takk når man hadde laget mat eller gitt bort en gave. Men jeg ble altfor gammel (synes jeg selv) før jeg merket dette.
Snuppa blir opplært til å si takk for maten (foreløpig sier hun bare "maten", men det får holde siden hele setninger ikke er helt hennes greie enda). Videre skal hun takke for presanger og ellers være takknemlig.
Jeg arvet min bestemors "skikk og bruk"-bok fra 60-tallet, og jeg mener at mange kunne hatt ett og annet å lære fra den.
Jeg ble ikke opplært til å være høflig av foreldrene mine, og jeg fikk svi noe så grundig da jeg skulle ut i livet selv. Men jeg fikk god oppdragelse av en engelskmann jeg hadde en kort romanse med. Han var skikkelig "posh" og syntes jeg var særdeles frekk og uhøflig i måten jeg snakket på.
Jeg har ikke vært så opptatt av å lære sønnen min å være høflig, men tenker at han tar vel etter meg. Og det har han gjort, for han takker for seg når vi drar fra folk vi har besøkt. Og her om dagen fikk han en ny genser av meg som han ble kjempeglad for, og han så på meg med et bredt smil og sa "Tusen takk for denne genseren mamma" (han er 3 år)
Min venninne passet han en helg, og hun tok han med til sine foreldre. De hadde smeltet helt for guttungen fordi han takket for det han hadde fått av servering. Og jeg er stolt hønemor.
Men når det kommer til gaver, har jeg vært opptatt av å fortelle han hvem han har fått ting av, og han har utviklet en super hukommelse på sånne ting. Jeg glemmer sånt med tiden, men hos han har det festet seg. Både julegaver, bursdagsgaver og klær han arver har han oversikt over hvem han fikk det av :)
Her læres det å takke for maten, og takke for seg når man går (ikke ved vanlig vennebesøk da) og for gaver.
(presser dog ikke fram et takk fra ungene når de er små og de på død og liv ikke vil takke)
Selv den som lager maten sier takk for maten.
Høflighet er veldig viktig for meg, og jeg har fått mye skryt fra mange om hvor høflig storesøster er. Godt å få sånne tilbakemeldinger, og jeg ser også at storesøster setter stor pris på det. Så håper jeg bare det fortsetter sånn.
Jeg er også helt enig i at det er viktig å lære barn sånne sosiale smøringstriks. Leveregelen til moren din adopterer jeg tvert, Fluke! :)
De gangene MK ikke sier takk (han er ganske sjenert, og det hender det setter seg litt fast...), så hender det jeg tar over og sier takk på hans vegne. Ellers oppfordrer jeg ham til å si takk selv når han er i trygge settinger. Og jeg får mange tilbakemeldinger på at han er veldig høflig når jeg ikke er til stede, heldigvis. :)
Jeg synes det er viktig å være høflig og jeg tror jeg er et godt eksempel for ungene uten å mase for mye på dem. De takker i hvert fall stort sett pent.
Det er hyggelig å få høre et "takk" når en har gjort noe, en liten annerkjennelse for jobben. Enten det er til kokken eller det er til den som har ryddet opp alle lekene i kjellerstua eller hva det nå måtte være. Det er hyggelig at noen legger merke til det man har gjort.
Høflige mennesker, barn eller voksne, får en helt annen tilbakemelding fra andre mennesker enn frekke, ufordragelige, likegyldige mennesker gjør.
Høflighet er så mangt...
Dette igjen gjør noe med ens eget selvbilde, tror jeg. Derfor mener jeg at det er viktig å lære barna sine å være høflige. Det avstedkommer bedre behandling fra andre mennesker, og gjør altså noe positivt med selvbildet.
Det igjen er viktig for en sunn og god utvikling.
Så ja, på bakgrunn av argumentene overfor, synes jeg det er uhyre viktig å være høflig, ha sosiale antenner, etc.
Kunne skrevet en avhandling om tilbakemeldinger og selvbilde, men må snart på bussen. :knegg:
Heime hos oss er der heilt naturleg å takke for maten, og å takke for ting ein får. Det handlar ikkje berre om høflegheit, men også om å bevisstgjere dei på kor heldige dei er som har mat på bordet, leiker, og kle på kroppen. Eg trur at born har godt av å lære seg å takke, og vere takknemlege for det dei har og får.
Jeg tror at man er opptatt av ulike ting. Jeg er for eksempel oppdratt til at det er viktig å takke for gaver. Dersom man f.eks får en gave i posten, skal man skrive et takkekort for gaven.
Hos oss lærer vi datteren vår at hun skal takke for maten før hun går fra bordet, og at hun skal takke for gaver. Det er ting vi synes er viktige. Kanskje andre river seg i håret over ting hun gjør som vi ikke har tenkt på i det hele tatt. Det får så være. Man kan ikke tenke på alt, tror jeg...
For tiden har vi en kamp der vi prøver å forklare henne at det ikke er pent å rekke tunge og lage prompelyder...
For meg er høflighet en sosialt "olje". Og en viktig måte å "se" sine medmennesker på. Takke er en sånn ting. En annen er å si "unnskyld" når man skumper borti en fremmed, eller skal forbi noen. Eller å titte seg over skulderen og se om det komme noen bak deg, for så å holde døren i to sekunder.
Jeg har aldri følt meg så USYNLIG som da jeg kom hjem etter en periode i utlendighet. Ingen som sa unnskyld. Dører midt i fleisen. Huff.
Her takker vi for maten og gaver, i grunnen for det meste - vi har en veldig høflig liten tass.
Han sier "takk for i dag" når vi har vært på besøk, på svømmingen, og noen ganger når vi går fra barnehagen.
Jeg synes det er viktig å være høflig. Å kjenne sosiale koder, og å lære noe om omsorg og empati. Som jeg synes høflighet er en del av.
Å følge gjester til døra, hilse, takke, osv osv.
Jeg kjenner sjøl det er utilfredsstillende å skulle gi fine presanger eller lage deilig mat eller hjelpe noen, uten å få et takkens ord. Da hadde jeg ikke giddet så fryktelig lenge, og det er jo synd. For alt blir litt hyggeligere i verden når man er omtenksomme mot hverandre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
