Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne med dette innlegget. Dette er ikke et angrep mot dem som er unge mødre. Jeg feier ikke alle under ei matte. Langt i fra.
Jeg var det man kaller for ung mor. Nå er jeg godt over 30 og ser jo at jeg gjorde mye dumt. Jeg husker jeg gjorde mye som jeg overhodet ikke ville gjort i dag.
Et par eksempler: Jeg gav saft og melk til den første babyen min på natta. Helt fra fødselen av. Saft til nyfødt? :eek: Det resulterte i 4 råtne tenner i overmunnen.
Jeg satte hull i ørene på datteren min da hun var 1,5 år. Resulterte i to voldsomt betente ører, til tross for vask og rens daglig.
Jeg tatoverte meg i ung alder, som jeg angrer meg på i dag. Jeg synes det var tøft/stilig den gangen. Nå er det bare flaut. Jeg hadde ikke tatovert meg i dag for å si det sånn.
Jeg kunne lett overlate ungene til barnevakt hver helg for å feste. Det ville jeg ALDRI gjort nå. En fest en sjelden gang er helt greit, men ikke flere helger i mnd. Jeg drikker meg aldri full foran barna heller. Jeg er vokst opp med alkoholiserte foreldre og husker godt hvor forferdelig det var. Jeg ønsker ikke at barna mine skal oppleve noe sånn.
Jeg fikk selvfølgelig tilsnakk da jeg var yngre. Voksne mennesker som reagerte på mye av det jeg gjorde. Men jeg reagerte med å bli sur og forbanna. Jeg fikk ofte høre: Du vil forstå når du blir eldre og mere moden. Det gjorde meg jo selvsagt enda mere forbanna å høre. :knegg:
I dag skjønner jeg hva de mente og at det var godt ment.
Jeg sier ikke nå at alle unge mødre/fedre er sånn som meg. Jeg tror selvsagt at det finnes modne, unge mødre/fedre også. :nemlig: Jeg har jo sett flere som er unge og som er fornuftige og modne. Men jeg har også sett en del som virker umodne og som tar noen valg som jeg tipper de vil angre på etterhvert.
Jeg personlig tror at barndommen man har hatt, og hva slags oppdragelse man har hatt spiller litt inn. Jeg har ikke hatt noen foreldre som bryr seg. Jeg ble overlatt til meg selv, og fikk ikke noen oppdragelse. Jeg måtte lære alt selv. Og jeg måtte i tillegg ta meg av søsknene mine. Jeg var jo redd jeg skulle bli som mamma da jeg selv ble mor. Men heldigvis ble jeg ikke så "ille". Jeg gjorde mange umodne og dumme ting, men jeg føler ikke jeg har forsømt barna mine slik min mamma gjorde. Både meg og brødrene mine ble psykisk og fysisk mishandlet.
Hadde jeg kunne starte helt på nytt, så tror jeg nok at jeg ville ventet til jeg var passert 25 år før jeg fikk barn. Jeg ville prøvd å unngå å bli tenåringsmor om jeg fikk velge på nytt. Men barna jeg fikk da jeg var tenåring var planlagte og jeg vil jo ikke vært foruten dem nå.
Med ung mor tenker jeg på dem som blir foreldre før 23 årsalder ca. Men dette kan nok også diskuteres.
Men det jeg lurer på er om dere tror unge mødre/fedre kan gjøre litt mindre gjennomtenkte ting og ta litt umodne avgjørelser enn det modne mødre/fedre ville gjort? Har dere egne erfaringer kanskje?
Til slutt vil jeg si at jeg vet jo at det finnes modne mødre/fedre som ikke er så veldig modne. :nemlig: Jeg gjør nok fortsatt mange ting som andre mødre/fedre ville gjort. Vi er jo forskjellige. Men jeg føler meg mye tryggere på meg selv, og mye mere moden enn det jeg var for 10 år siden.
Nå lærer man jo gjerne så lenge man går på livets vei, så det sier seg vel selv at man har litt mer livserfaring og vurderingsgrunnlag når man har levd noen år.
Tror også at det varierer veldig hvor moden man er som tenåring. Jeg har venninner som fint kunne fått barn som 17-åringer, og taklet det utmerket, mens andre igjen kanskje ikke burde hatt barn ever..., så det tror jeg som sagt er veldig individuelt.
Jeg tror også at en 20-åring kan være en like god mor for barnet sitt som ei på 40.
Jeg ble mor da jeg var 22 og jeg kjenner meg ikke litt igjen i beskrivelsene dine engang. Når jeg tenker ung mor, så tenker jeg definitivt før 20-årene. Man er ikke automatisk dum fordi om man er ung. Alle er ikke som disse nekene som blir fremstilt på TV.
Jeg står definitivt for alle valgene mine den gang og jeg hadde gjort de fleste om igjen i dag.
Jeg ble også mor da jeg var 22, og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen, men jeg synes det er flott at du har tatt deg tid til å reflektere over dette.
Jeg ble mor da jeg var 21, og det er nok litt annerledes enn å bli mor som tenåring - selv om modenhet ikke nødvendigvis følger alder helt rigid. Jeg følte meg egentlig helt voksen, selv om jeg naturlig nok ikke kunne ha alle de samme erfaringene som man skaffer seg i løpet av 20- og 30-årene. Men når det gjaldt måten jeg tok hånd om barnet mitt mener jeg at den var veldig lik måten jeg gjorde det på med de barna som kom da jeg var eldre. Jeg skaffet meg informasjon om amming, stell, barnepsykologi, bilsikring (selv før internett fantes) ;) og følte at det kom veldig naturlig å gjøre ting riktig. Så jeg har ingen ting jeg angrer på eller føler at jeg gjorde feil sånn sett.
Jeg tror helt klart det er vanskeligere å være tenåringsmor når man kommer fra et hjem med alvorlig omsorgssvikt og mishandling sånn som du gjør. Jeg har ikke hatt noen ideell barndom selv (alkoholikerfar og mye utrygghet i den forbindelse), men bortsett fra det (som selvfølgelig er en alvorlig svikt) fikk vi god omsorg og mye "normalt".
Ja, jeg er enig i og skjønner mye av det du skriver.
Jeg ble ikke mor før jeg var nesten 28 år, og jeg var knapt moden da. ;)
Hvis jeg hadde fått barn i tidlig alder er jeg redd jeg ikke hadde vært særlig moden eller klar for ansvaret. Jeg festet mye og det meste var konsentrert rundt det, venner, fjas og tull. Nå har jeg gode foreldre og hadde nok hatt et nettverk som ville støttet meg opp, så helt ille ser jeg ikke for meg at det hadde blitt, men uten det og med en dårlig barndom som ballast, så kan jeg godt skjønne at mange ikke er rustet for foreldreansvaret, spesielt i tidlig alder. Jeg er av den personlige mening, og jeg vet mange er uenige, at abort absolutt er den beste løsning for mange unge. Jeg har sett mange eksempler fra de jeg vokste opp sammen som ikke er til etterfølgelse. Få barn i svært tidlig alder uten å skjønne hva det innebærer og uten god familie og oppvekst i bakhånd.
Jeg tror selvsagt at en ung mor kan være en like god mor som ei som er 30 eller 40 år. De aller fleste er jo glade i barna sine, og gjør de de føler er best og riktig. :nemlig: Det jeg mener å få frem er jo om enkelte valg kan være litt umodne og at man ikke ville gjort de samme valgene når man er eldre.
Jeg mente ikke å legge det frem som at en ung mor er det samme som dårlig mor. :niks: Jeg føler jo selv jeg var ei god mor, selv om jeg gjorde noen valg som jeg ikke ville gjort i dag.
Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l
Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år, og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder. :knegg:
Samme her. Jeg var helt rigid på å følge alle anbefalingene, og er det til en viss grad enda, selv om jeg føler meg tryggere på meg selv og min egen fornuft nå.
Joda, men folk forandrer seg jo. Tatoveringer er jo totalt irrelevant i forhold til det å få barn. Jeg hadde glatt tatt flere i dag, det er ikke alderen min som har noe å si der.
Og som Lykken festet jeg masse før jeg fikk eldste. Jeg bodde i London og det var tut og kjør torsdag til søndag i flere år. Jeg har riktignok festet etter jeg fikk barn og, men jeg tror nå jeg er en av de som har gjort det mye mindre enn de fleste andre.
Så at man utvikler seg er helt normalt, det er nødvendigvis ikke noe som har størst innvirkning på barna.
Jeg tar det ikke ille opp. ;) Jeg hadde tatt det ille opp for 16 år siden. Jeg fikk jo kommentarer den gang, men ville jo ikke høre.
Jeg hadde et barn som skrek mye, og sov lite. vanskelig å roe. I stedet for sukkervann gav jeg sagt. Helsestasjonen anbefalte ikke saft nei. :knegg: Da jeg så at tennene ble råtne, så fikk jeg jo en lærepenge. Og de andre barna fikk ikke saft eller annen drikke på natta. Bortsett fra da jeg ammet selvsagt.
Jeg tok forresten ikke tatoering før jeg var 28 og har aldri angret. Men jeg tok hull i ørene på datteren min da hun var 4 år (og jeg var 32...) og det er det teiteste jeg har gjort.
Jeg fikk mitt første barn da jeg var 21 år, men som Sitron så står jeg for alle valgene mine og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen din. Samtidig har ikke jeg vokst opp i et alkoholisert hjem, og jeg har en ressurssterk familie som støtter meg. Da jeg ble gravid pløyde jeg igjennom alt som fantes av litteratur om graviditet, fødsel, amming og barneoppdragelse og følte derfor at jeg hadde et veldig godt grunnlag som nybakt mor. I tillegg tror jeg at det er veldig individuelt hvor fort en tenåring modnes inn i rollen som foreldre, noen tar det veldig kjapt, mens andre tar det gradvis, og jeg tror egentlig ikke at alderen er noen pekepinn på hvor god forelder man er. En god venninne som vokste opp under svært dårlige vilkår er i dag en helt fantastisk mamma. Hun har fra første dag lagt sjelen sin i å ikke gi ungene sine den samme oppveksten som hun fikk, jeg synes det er beundringsverdig, for henne er det en selvfølge.
Jeg vet at tatovering ikke har noe med det å få barn. :) Mener jo å få frem at jeg gjorde mange dumme ting, som ikke hadde noe med barna å gjøre. Ting jeg ikke ville gjort i dag. Jeg kjenner mange som har tatt tatoveringer i ung alder som har angret seg veldig. :nikker: Tror det er ganske vanlig, ser jo bare hvor umoden min 16 åring er. Ting som h*n ønsker å gjøre som jeg vet han vil andre på senere i livet. Mest sannsynlig i alle fall.
Å tatovere seg er en dum ting? For no tull. Det er en dum ting om du gjør det bare fordi atte. Det er ikke en dum ting om det er en vel gjennomtenkt greie som man kan stå for. Ser du forskjellen? Ikke alle unge foreldre gjør teite ting fordi de på det gitte tidspunkt ikke evner å tenke.
Det er jo det jeg har prøvd å få frem og jeg var redd for at noen skulle misforstå meg. :) Jeg vet at ikke alle unge mennesker gjør dumme ting, eller angrer seg.
For MEG var det en dum ting å tatovere meg før jeg ble eldre. Det var en lite gjennomtenkt avgjørelse. Men det er ikke dermed sagt at det er en dum ting for alle andre.
Jeg har et praktfull løsning på alle problemene. La oss starte en barneproduksjonsfabrikk! Minste alderen for å søke jobb på fabrikken setter vi til 25 år.
For å få toppkvalitet på ferdigproduserte varer bør vi ha et datablad som beskriver alle nyansene gjeldende produksjonen, utviklingen og gjenvinningen. Dessuten bør vi tenke på en lettleselig og lettforståelig bruksanvisning. Jeg synes at vi må ha en garanti på 25 år på begge produktene vi leverer. Utvalget vil bestå av hankjønn og hunkjønn, alt annet blir vi dessverre nødt til å kvitte oss med. Jeg vil anbefale å kalle resirkulasjonen for abort. Etter vi oppnår gode resultater med konseptet kan vi notere oss på Børsen og satse på å vokse.
Man lærer så lenge man lever, ikke sant? Jeg synes forslaget mitt er genialt! Hva synes dere?
Kan jeg være produksjonsleder, daglig leder og "hansomtarimotbestikkelsene"?
Alle tar andre valg når de er 19 enn når de er 30. Det er naturens lov, tror jeg. Man tar valg ut ifra erfaringer og modenhet, og man kan rett og slett ikke forvente at en ungdom tar de samme valgene som en voksen, uansett hvor moden denne ungdommen er. Dette betyr jo ikke at ungdommen ikke kan ta de "rette" valgene, jeg bare forventer det ikke på samme måte som av en person med litt flere år på baken.
Jeg har god balast med meg hjemmefra og ville fått mye hjelp og støtte fra det holdet om jeg skulle fått barn som tenåring, jeg hadde ikke kunnet tatt valget om saft på natten (hvis det var noe jeg vurderte) fordi min mor ville vært der og frarådet det. Jeg hadde ikke kunnet hatt barnevakt hver helg for å feste, fordi både familie og omgangskrets ville stoppet meg.
Men mest av alt ville jeg aldri fått en unge. Fordi alt jeg kunne og alt jeg visste om meg selv tilsa at jeg ikke hadde noe ønske om å ta meg av et barn på det tidspunktet. Og oppvekst og familieforhold har sikkert en finger med i spillet når du valgte å få barn tidlig også.
Alt vi lever, alt vi opplever spiller inn på det som skjer videre. Og så lenge barnet får den nødvendige omsorgen så tror jeg ikke vi skal sikte på at alle foreldre skal være voksne, alle foreldre skal ta alle "perfekte" valg for barnet sitt.
Jeg har i en periode jobbet som veileder i barnevernet for bl.a. unge mødre. Min erfaring derfra er at det er store individuelle forskjeller og at mye henger sammen med den ballasten man selv har med seg fra sin oppvekst. Det er vel ingen bombe, men det er vanskelig å bli mor i ung alder når man selv har hatt en vanskelig oppvekst og kanskje ikke har de beste rollemodellene. Har man ikke sett hvordan man er en god mor, er det ekstra utfordrende å bli en god mor selv også. Selvsagt er det store individuelle forskjeller, men man ser nok ofte at barn med vanskelig oppvekst ofte strever ekstra når de selv blir foreldre - og da spesielt hvis det skjer i ung alder.
Ellers er det vel en selvfølge at de aller fleste lærer med tida, men jeg har gud hjelpe meg møtt en del godt voksne mødre som slett ikke har gjort noen spesielt god jobb også. Dessuten kan man diskutere hva definisjonen på en god mor er også. Det er ikke nødvendigvis de som gjør som helsestasjonen sier som er de beste mødrene.
Hadde jeg fått barn i 18-20-årsalderen regner jeg med at jeg hadde tatt noen av de samme valgene som du, og hatt samme reaksjonsmønster overfor tilsnakk. Jeg er veldig glad nå for at jeg var nærmere 30 da jeg fikk barn.
håper du rekker å få et par til i tilfellet lysten melder seg, kondomen sprekker og P-pillen blir glemt...
men jo, jeg er enig i at medisinen og farmasinæringen har kommet så langt at vi ikke behøver å knulle lenger for å få til noe... kirurgen greier å få ut det utroligste ut av kroppen til hvem som helst. selv ved en "tttttrang fødsel"
Jeg ble mor for første gang da jeg var 17 år og jeg tok ingen av de valgene du tok, bortsett fra et par tatoveringer.
Jeg bestemte meg for å bli verdens beste mor, ingen skulle kunne kritisere meg som mor fordi jeg var så ung. Jeg leste og leste, og pratet med andre mødre og tiltok meg alt jeg kunne av lærdom.
Jeg ble mor som 17 åring og som nesten 40 åring og jeg har faktisk gjort det meste likt begge gangene.
Jeg kjenner en ung mor. Og beskrivelsen til Brenda passer henne veldig godt. I tillegg røyket denne moren jevnt og mange ganger daglig gjennom hele svangerskapet.
MEN! Jeg tror ikke det å være ung mor er ensbetydende med å være en dårlig mor i det hele tatt. Det handler veldig mye om bakgrunn og hvor mye støtte man har rundt seg tror jeg.
Og hvordan man er som person og sikkert.
Jeg gjorde ting mer "riktig" og etter boka da jeg var 19 enn hva jeg gjør nå. :cool: Med eldstebarnet styret jeg fælt, kokte helsekostgrøt og blandet med utpumpet melk, middagsmaten var hjemmelaget, i det store og hele brukte jeg mye mer tid på slike ting enn jeg gjorde da nr to kom til verden.
Jeg kjenner bare til en ung og nekete mor. Type pule eksen uten prevensjon for å bli gravid og deretter røyke hasj i håp om SA. Ellers er alle unge mødre jeg personlig kjenner til oppegående mennesker på de fleste områder. Har dog ikke erfaring med tenåringsmødre. Jeg nekter å tro at dette er annet enn representativt.
Et modig innlegg fra deg Brenda!
Jeg tror nok unge mødre/fedre kan ta endel uoverveide valg, akkurat slik modne mødre/fedre kan gjøre. Kanskje er det en større andel unge, nettopp fordi de har mindre livserfaring.
Samtidig er jeg av den mening at oppdragelse, oppvekstvilkår og erfaringer med tydelige og stabile voksne legger det aller viktigste grunnlaget for hvordan man selv er som voksen. Det å ha gode rollemodeller viser seg, fra forsking, å spille mye større rolle for hvordan man selv oppdrar egne(og andres) barn, enn hva man trodde tidligere.
Jeg var selv relativt ung(23) da jeg fikk mitt første barn. Jeg tror ikke jeg tok mange dumme valg, men var vel rett og slett en uerfaren mor, slik både unge og "eldre" mødre/fedre kan være. Jeg kjente meg nok mer sikker og trygg i morsrollen da lillebror kom. Det kan nok skyldes både alder og erfaring, men aller mest erfaring.
Det at du reflekterer godt over dumme valg du har gjort da du var yngre synes jeg er utrolig flott! Samtidig ser du sammenhengen med din egen oppvekst. Det er ikke alle som klarer det, selv ikke de som kommer inn i kategorien "trygg oppvekst".
Må kopiere denne bortsett fra at jeg var 20 når jeg fikk min første jente. Jeg følte at jeg hele tiden måtte kompensere for alderen min ved å gjøre alt "riktig" og følge boka. Når jeg ble mamma til nr 2 var jeg mye mer avslappet. Dette kan selvfølgelig komme av erfaring også, ikke bare alder.
Signerer i sin helhet. Var 21 da eldste ble født, og har hele tiden vært mitt ansvar bevisst. Det eneste jeg ikke hadde selvinnnsikt nok til å gjøre riktig som ung, var valg av den rette livspartneren ;)
Noen er reflekterte og modne i ung alder. Noen blir det etterhvert. Noen blir det aldri.
Det har sine fordeler med en forelder som er så ung at h*n har masse energi også. Og som er ung nok til å ha innstillingen om JegFikserAlt.
På samme måte som det er fordeler med å ha en eldre forelder som tar ting mer med ro, har bedre økonomi osv.
En av de mest reflekterte og gjennomførte mødrene jeg vet om som setter barna på en bevisst måte i fremste rekke hver eneste gang, må være aC. Og hun er ung.
Veldig flott innlegg fra deg Brenda. :)
Jeg tror nok det er mange unge mødre/fedre som klarer seg veldig bra, har en kollega som ble far i en alder av 16, og som er sammen med barnets mor i dag og de har det kjempeflott.
Men jeg kjenner også til flere hvor ting ikke har gått like bra. Som Lhi-My sier, så er det nok ballasten moren har med seg fra sin egen barndom som teller mest. Min egen mor fikk meg i en alder av 18 år, for henne var det for tidlig. Hun har tatt mange umode og uansvarlige valg som hun ikke hadde gjort i seinere tid.
Takk for mange svar. :) For 16 år siden nektet jeg å innse at jeg bar preg av den dårlige barndommen. Jeg ble sur og forbannet rett og slett da andre blandet seg inn. :sparke:
Mange mener jo at man oppdrar barna slik som man ble oppdratt selv. Jeg er et levende bevis på at det ikke alltid stemmer. Jeg slår ikke barna mine, jeg tråkker dem ikke nede psykisk. Jeg drikker ikke alkohol når de ser på, eller lar dem være alene i helgene, fordi jeg ikke orker å ta meg av dem. Jeg fikk aldri klem eller annen nærhet fra mine foreldre, men jeg gir barna mine mye kos og klem. Det er naturlig for meg. Men jeg var livredd for at jeg ikke skulle få morsfølelse. Senskadene av for lite omsorg og nærhet er jo at jeg blir stiv og føler sterkt ubehag når voksne mennesker klemmer meg. Jeg takler dårlig nærhet, også ovenfor kjærester. Dette er noe som har blitt mye verre med årene. I ungdomstida var det ikke så ille.
Jeg tror at noen ganger viderefører man sin egen barndom og oppdragelse til egne barn, men langt i fra alltid. Noen ganger blir man også stikkmotsatt.
Om man er enig eller ikke så viser nyere forskning at unge mødre er en risikofaktor for at barn utvikler psykiske problemer senere i livet, så da er det vel sånn sett klart nok at endel burde ha ventet noen år.
At mange klarer seg helt utmerket som unge mødre er en helt annen side av saken, individuelle forskjeller på folk vil det alltid være.
Det ville jo være rart å påstå at det ikke er mulig at unge foreldre gjør dumme ting som de ikke ville gjort dersom de hadde fått barn senere i stedet. :) Det er ganske vanlig å lære av erfaring, og å se tilbake og si at "hvis jeg hadde visst da det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gjort det på den måten", og det må det gå an å si uten å ble tatt til inntekt for ideen om at alle er smartere enn dem som er yngre enn seg, eller at alle unge mødre er dårligere mødre enn vi som ventet til vi var over 30.
Jeg tror det er en fordel å være voksen før man får barn, og det er ikke så veldig mange tyveåringer som er voksne. Samtidig er det også veldig vanlig å vokse med oppgaven, og det finnes drøssevis av oppegående og smarte tenåringer og tidlig-i-tyveårene-inger som gjør en aldeles utmerket jobb som foreldre, og det finnes sikkert ett og annet nek i 30- eller 40-årene også, hvis man leter litt. :knegg:
Kan se senere om jeg klarer å grave det frem, det er over ett år siden jeg var på dette kurset hvor forskningen ble presentert, men det var helt fersk forskning da.
Men ikke ta det personlig noen, en annen risikofaktor var flere enn tre barn. Det betyr jo ikke at alle med flere enn tre barn får unger som utvikler psykiske problemer.
Jeg er helt sikker på at det finnes "riktig mange" unge mødre som har fått barn da de overhodet ikke burde fått det, som har fått det av helt gale grunner ("noen å være glad i" når man aldri har blitt vist omsorg, er vel ganske vanlig), og som ikke modnes av svangerskapet og bråvåkningen som de fleste av oss opplever når barnet er der, med alle sine behov og krav.
Hvor mange som er "mange"? Ingen anelse? 1 av 100 eller 30 av 100? :vetikke:
NOEN, tror jeg nok.
Og så har man alle de andre. Som 007 som ble trippeloppmerksom på "boka". Eller de som blir "modne nok" og tidlig "seg selv" som person, som Maxi.
Det er ok om folk som møter disse unge mødrene klarer å ha to tanker i hodet på en gang: Noen unge mødre står uten nettverk og uten lært omsorgsevne, og trenger ekstra hjelp og støtte OG mange unge mødre trenger det overhodet IKKE. Det må være helt pyton å bli møtt med nedlatende blikk og antagelser om hva man "sikkert" gjør, når man har alle nerver på utsiden for akkurat det, og nettopp derfor gjør alt så nær perfekt som det er mulig å komme.
Det var et åpent og ærlig og fint hovedinnlegg, men jeg er litt usikker på retningen diskusjonen "bør" ta.
Stemmer det at det er mange unge mødre som er ganske umodne? (Ikke så veldig fruktbart, kanskje. Statistisk sett er jeg sikker på at det kan dokumenteres ganske mange ubehagelige sammenhenger, men det blir jo veldig vanskelig å skille årsak/virkning, og i tillegg vet jeg ikke helt hvor det fører hen)
Hvis det stemmer - er det noe man kan gjøre med det (Intro: Mim og barnevern og forebyggende arbeid blant barn og unge, særlig jenter, seksualundervisning, etc)
Og, bare så det er sagt, så finnes det plenty "risikofaktorer" blant oss godt voksne foreldre også! Jeg er skråsikker på at vi er de verste curlingforeldrene, for eksempel...
Jeg gikk på ungdomskole sammen en del som valgte å få barn som tenåringer. Det er ingen tvil om at deres avgjørelser her i livet er preget av en oppvekst med alkohol, vanskjøtel, null fokus og oppfølging av skolearbeid, ingen som lærte dem at skole er viktig, at enkelte ting man gjør har så stor inngripen i livet at man bør vente, ingen som lærte dem at man bør velge menn med omhu, at man faktisk bør ha jobb for å forsørge barn og familie, ikke lene seg på sosialkontoret som alle andre i familien, at man som jente kan ha høye mål i livet, at drittsekker ikke er noe å trakte etter, at man må jobbe hardt for å oppnå noe, at det ikke er normalt å skulke skolen på morningen for kjøpe alkohol til pappa, at det ikke er normalt å forlate små barn i helgene for å feste, at man ikke lar tretten år gamle jenter sove hos kjæresten/forloveden etc.
Det er klart at sånt ikke gir godt grunnlag for å ta gode avgjørelser og at det er ofte disse som velger å få barn svært tidlig. Ikke alltid, men ofte.
Selvfølgelig finnes er det mange risikofaktorer blant både unge og modne mødre. Det skyldes individuelle forskjeller. Det jeg synes er interresant er forskningen Mani viser til. Hvis det stemmer lurer jeg på hva som defineres som unge mødre og hvordan forskningen er utført. Er det korrigert for f.eks. mors oppvekstmiljø og nettverk?
Jeg var bare 20år når jeg ble mamma. Vil vil si at jeg ikke kjenner meg i igjen i hele tatt i det HI skriver. Men at jeg kjenner igjen andre unge mødre jeg har møtt på. Det er så individuelt. Jeg hadde opplevd mye før jeg ble 18, som jeg vet jeg har modnes på.
Jeg tror det er like store individuelle forskjeller på unge mødre som eldre mødre.
Jeg bruker bevist ikke alderen min når jeg møter nye personer, enten det er i barnehagen til sønnen, foreldre i min egen barnehage eller helsestasjoenen. Den mangelen av respekt jeg fikk på barsel og første tiden på helsestasjonen har jeg ikke lyst å oppleve igjen. På helsestasjonen snudde alt opp ned når de viste jeg var førskolelærer. For da viste jeg plutselig noe om barn.
Jeg var 23 da jeg ble mor for første gang og så vel aldri på meg selv som ung mor. Det var ikke før jeg fant FP at jeg fant ut at jeg hadde visst vært ung mor. :D
Jeg var irriterende ordentlig og perfekt i den alderen. Nå er jeg bare ordentlig.
Takk igjen for mange svar. :) Interessant å lese hva andre mener.
Dette kunne jo like godt vært en tråd om det å være ung, og det å ta umodne og/eller "dårlige" valg. Ikke kun i forhold til det å være ung mor. Jeg ser nå at jeg kunne formulert tråden litt annerledes. :nikker:
Da jeg var mellom 15-20 år følte jeg meg jo på mange måter mere voksen enn andre på samme alder. Jeg var vant til å klare meg selv siden jeg ikke ble fulgt opp av mine foreldre. Men i ettertid ser jeg jo at jeg var langt ifra moden. Mye mestret jeg bra, men det var også mye jeg mestret dårlig.
Jeg blei mor det året jeg fylte 21 år. Har aldri angret et sekund. Kjenner meg heller ikke igjen i HI.
Hadde ønsket meg barn en lang stund, har passet andres barn så lenge jeg kan huske og var laaaangt over middels intressert i barn før jeg fikk egne barn.
Jeg festet og gjorde slik også, så har aldri følt at jeg har gått glipp av noe. I dag er jeg 28 år og gravid med nr 3. Jeg ser stadig at folk blir overrasket når jeg sier det. Var på kurs seinest i stad og kunne ikke spise maten vi fikk servert. Spekemat. Da var det flere som spurte hvorfor og jeg sa det var pga graviditeten. Da lurte alle på om det var første mann. Når jeg sa det var nr 3 fikk jeg dette blikke: :eek: (Jeg holder jeg holder meg selvfølgelig veldig ung når det er snakk om utseende. :D)
Jeg er en stolt mamma som venter nr 3. Har fin jobb, samme mann, drømme huset, lite gjeld og god økonomi. Alt har vi som familie bygd opp helt selv. Uten andres hjelp annet enn en fin familie i bakgrunn.
Mamma fikk meg i en alder av 20 år og er henne og pappa evig takknemlig for flott oppvekst. (Selv om jeg ikke mente det i ungdommens år.)
Så vil si at alder ikke alltid har så mye å si. Det kommer ann på person og mange andre faktorer i livet.
Jeg var 26 og ikke på noen måte uansvarlig med saft på flaske eller festing med en baby i huset.
Derimot var det ikke så veldig gjennomtenkt og jeg visste liksom ikke helt hva jeg gikk til. Jeg var usikker på mye og fikk rett og slett litt sjokk over hele situasjonen med ansvaret og pliktene. Jeg klarte aldri å komme meg ut døra før 12. :knegg:
Samtidig hadde jeg ei venninne som var 19 og også hadde baby, hun hadde stålkontroll og var kjemperolig og kunne dette med babyer. :)
ØØØØHHH... jau... jeg kom til denne døra, men det var bare så vidt jeg fikk meg selv til å gå gjennom den... jeg visste rett og slett ikke HVA som skjulte seg bak den... det er alltid skummelt uten en guide, you know - I feel stupid... and .. scared on the same time... a potom pridet ona - sobiraisja skazchet poshli... nu ska vi lag unga, bitch!
Jeg var tjue da jeg fikk barn, og livet tok brått en total annen retning over natten. Jeg ble voksen over natten, med ansvaret jeg fikk for den lille premature fantastiske skapningen jeg hadde satt til verden. Jeg så raskt at hverdagen med et barn var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, og var redd jeg ikke skulle gjøre en bra nok jobb. Følte også at jeg måtte være en ekstra god mor, siden det bare var meg, men fant fort ut at det gikk ikke. Man utsletter seg selv, og det mennesket man er. Å være ærlig, gjøre mitt beste og være 100 % der for barnet mitt er godt nok. Jeg føler meg ikke som er curlingmamma heller, kun når det kommer til det medisinske. Der er jeg veldig, veldig redd for ham.
Så nei. Jeg følte meg ikke umoden da jeg fikk barn. Jeg følte meg ung, og voksen på samme tid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
