Jeg er ikke byråkrat, men jeg har usedvanlig mange svin på skogen i forhold til lista der. Selv om jeg så godt jeg kan forsøker å se an publikumet jeg skriver for.
Problemet, slik jeg ser det, er at noe som gir god språklig flyt ikke nødvendigvis gir den nødvendige presisjonen i en angitt tekst. Det er faktisk ikke alle "oversettelsene" i den listen jeg er enig i, delvis fordi de ikke nødvendigvis er "bedre" ord enn de som de er oppgitt som alternativer til, delvis fordi de faktisk kan ha forskjellig meningsinnhold, avhengig av hva man ønsker å bruke det konkrete begrepet til. Jeg syns det er et større problem at man bruker lange, snirklete setninger og veldig mange ord, for å komme frem til en enkel konklusjon.
Noen av ordene og uttrykkene på listen er det god grunn til å be folk om å passe seg litt for, for å unngå oppstyltet språk, det er jeg helt enig i. Det betyr ikke at de ikke kan brukes godt, heller at de ofte brukes dårlig, tror jeg. Alle er ikke like flinke til å uttrykke seg, heller ikke blant byråkrater, og unødvendig tungvinte vendinger kan fort gi veldig tungt språk. Men i noen sammenhenger er ordene i "nei-kolonnen" bedre og mer presise enn de oppførte synonymene, som Gaia er inne på. Det er jo det som er viktig når det gjelder såkalte "fremmedord" også - å vite akkurat hva de betyr, så man vet når man trenger dem og hvordan man bruker dem, og når man heller kan uttrykke seg enklere.
Og jovisst bruker jeg flere av ordene på listen; "samtlige" og "unnlate" og "påberope seg", for eksempel, når jeg synes det passer bedre i sammenhengen enn "alle", "la være" og "vise til". For det hender jo.
Jeg streber etter å skrive så enkelt som mulig, og så nært talespråket som mulig. Jeg tror ikke språket blir bedre, eller mer akademisk, av å bruke fremmedord.
Det er helt greit. Men i den grad brev som er stilet til en mottaker med heller begrensede rettsspårråklige ferdigheter, og det som står der sågar er en språkhendling (hva heter det nå igjen? Det at en handling trer i kraft i dèt man sier den?), så funker jo slikt språk mot sin hensikt. Men jeg forstår at det må ha det presisjonsnivået for å ha juridisk effekt. I så fall burde slike brev inneholde både en forståelig versjon, og en juridisk versjon.
Det er et dilemma, det der. Dersom man "oversetter", så vil det ofte kunne gi rom for tolkningstvil, og dermed er man i gang med nye runder. Poenget er selvsagt å så godt det lar seg gjøre å se an mottaker av brevet, og forutse hvordan det vil kunne bli brukt i fremtiden - og dermed nødvendig presisjonsnivå. I den sammenhengen vil en del av de begrepene på nei-listen være nødvendige.
Men når det gjelder en del av de ferdigskrevne standardbrevene som ligger rundt hos forskjellige offentlige etater, er det nok all mulig grunn til å forenkle og folkeliggjøre innholdet, slik at budskapet går inn hos mottakerne.
Jeg anser meg selv, ubeskjedent nok, for å være over gjennomsnittlig flink med ord. Likevel måtte jeg lese brevet fra NAV to ganger for å skjønne at det de ønsket å fortelle meg var at jeg hadde fått innvilget min søknad om fødselspenger – og det hører med til historien at søknaden min var aldeles A4 og at det aldri var noen tvil om at søknaden ville bli innvilget.
rådgiver i Kunnskapsdepartementet (KD), er rådløs. Hun har ikke peiling på hva ordet avhending betyr. Heller ikke beføyelse, eller forføyning
Jeg må innrømme at jeg blir litt paff når en rådgiver i et departement ikke vet dette.
Jeg er i grunnen enig i at man kan forenkle språket og ikke bruke unødvendig "vanslelige" ord. Men, jeg har litt problemer med å erstatte begreper med mindre presise, fordi mange har problemer med å forstå. Burde vi ikke heller gjøre noe med den genrelle forståelsen av vårt eget språk?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.