Jeg elsker å ha småbarn rundt meg, så selv med helt fersk baby kvir jeg meg til den dagen ungene er "store". Jeg synes så absolutt hver alder og fase har sin sjarm, og jeg er innmari stolt av barna mine som ser ut til å klare seg veldig bra i denne verden. Så det er ikke sånn at jeg prøver å holde noen på babystadiet og gir flaske til seksåringen og sånn. :forsikrer: Men jeg elsker babyer og småbarn, og kan ikke for følelsen av å kvi meg litt til barna er selvhjulpne og over stadiet hvor mamma og pappa er de beste i hele verden.
Flere som meg, eller er det utelukkende glede over store barn der ute?
Jeg syns det er veldig deilig at ungene er blitt store, og det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg tenker tilbake på småbarnstiden med vemod. Men jeg kjenner veldig på at jeg heller vil ha dem små og under mine vinger enn at de skal vokse opp og ikke klare seg bra. Det er det eneste som er skummelt med at de nå blir store.
Jeg synes det er bare deilig at ungen begynner å bli store. Jeg liker at de begynner å bli selvstendige, og jeg gleder meg til de feks kan være hjemme alene litt mens jeg er på butikken.
Jeg kjenner jeg synes det er helt greit at de blir eldre. Jeg har på ingen måte lyst at tiden skal stoppe, eller at jeg har ønske om baby igjen.
Samtidig har jeg ikke hastverk heller, men nyter stadiet de er på begge to. De er 3 og 6 år.
Eneste jeg synes kan være litt utfordrende er alle disse overgangene de har, med å bli mer selvstendig. Når 6-åringe poengterer at hun SKAL gå alene til skolen, for eksempel, da kjenner jeg behovet for å ha litt mer kontroll. Etter at hun har gått til skolen alene i en periode og jeg ser at hun mestrer det utmerket, da går det greiere med meg også:knegg:
Jeg synes livet blir stadig bedre etter hvert som barna vokser til. Ikke bare fordi de greier mer selv og jeg "slipper", men jeg synes at det er nesten bare kos med store barn. Foreløpig. :knegg:
Jeg har hatt barn i alle aldre, den eldste er nå 23 år så vi har vært innom alle fasene.
Jeg synes de er utrolig herlige hele veien. Alle aldre har sin sjarm.
Vemodig at de blir større? Hm, jeg synes faktisk det er deilig at de blir større og går over i en ny, morsom og utfordrende alder samtidig som jeg savner babyen, ettåringen, toåringen, treåringen osv hele tiden. Jeg ønsker ikke å pause at småtten blir større men jeg ønsker meg alltid en baby til når babyen jeg hadde er blitt stor.
:vurderer seriøst å gjøre noe med det:
Akkurat mine tanker også. Jeg er ikke fan av spedbarnstiden i det hele tatt, og denne gangen telte jeg dager til minsten ble året. Det kan liksom ikke gå fort nok til han er rundt 2,5 - 3 år, da jeg kan ta ham med på feks. kino. Men jeg savner litt den tiden når vesla var rundt 3 år gammel, og kjenner et lite stikk når jeg ser på bilder fra den tiden.
Men samtidig er det herlig at de blir selvstendige og store, vi voksne får mer frihet, det blir mindre stress i hverdagen og jeg elsker å kunne ha god kommunikasjon med de små.
Per nå er jeg nok der at jeg tenker som deg, Skremmeren - det er litt vemodig. Hva jeg evt. mener om saken når jeg definitivt er ferdig med babyperioden, vil tiden vise! ;)
Både og, men akkurat nå er det bare bra at ungene blir større. Jeg blir hver dag utrolig sjarmert av min lille mann på 14 mnd, men jeg blir også hver dag småfrustrert over hans avhengighet til meg. Jeg liker veldig godt alenetid, eller rom rundt meg. Det blir det lite av med så små barn. Jeg liker likevel veldig godt kosen med de minste ungene og liker godt å se alt som skjer med de i den alderen.
Jeg syns 14 åringen er stor, men jeg syns ikke det er så veldig vedmodig. Jeg har så mange som er yngre. :knegg:
Hvis jeg tenker nøye etter så er det jo litt vemodig, men aller mest er det godt. Jeg var ikke en flink småbarnsmor, sleit med å finne rollen min. Det har blitt bedre etterhvert som åra har gått. Jeg gleder meg til at hun greier seg gjennom hverdagen uten meg jeg...
Tror det er "værre" når man fortsatt har babyer eller små barn, vi hadde jo
egentlig en på vei...men som ikke fikk se dagens lys allikevel(tidlig altså).
Har ingen sterk babysyke og koser meg virkelig med 2 som nå er 5 og 6 år,
synes det åpner seg en ny verden hele tiden.
De sover hele natten, vi kan ha lange fine samtaler, vi går på kino, vi drar i
svømmehallen, de kler på seg selv, de er med på baking/forming og klarer det
meste selv, de er ute og leker alene, ringer vennene sine og avtaler besøk/treff selv.
Da yngeste var baby syntes jeg det var såååå trist å pakke vekk babytøyet og
selge babyutstyr, klarte ikke tanken på at vi aldri skulle ha en liten baby igjen.
Nå er den tanken veldig fjern og jeg kjenner ikke noe spesielt når jeg ser babyer,
annet enn at de er søte, tar meg av og til i å tenke at jeg er glad jeg er ferdig
(selv om jeg faktisk ikke hadde vært det om det ikke var for at ting ikke gikk som det skulle..).
[font=Comic Sans MS][/font]
[font=Comic Sans MS][/font]
En av grunnene til at det er aller mest deilig at ungene blir større er at det er lettere og lettere å være syk selv. Som i dag, hvor ungene har servert meg både frokost, kaffe og vafler, vasket klær og gått i butikken. :hjerter:
Jeg koser meg med små barn, sånn alt i alt. Jeg gleder meg til baby igjen. :hjerter: Den eneste perioden jeg sålangt finner litt slitsom, er "gjeteperioden", der aksjonsradiusen er stor, men der hjernen og evne til å tenke konsekvens ikke henger med. Det å være på beina hele tiden og "passe på" kan være litt krevende, men det er jo bare mellom ett og to år, sånn omtrent.
Jeg ser jo også gleden ved å få større barn, men mest henger det sammen med at det også er noe nytt å lære og oppdage for meg som forelder.
Jeg syns det bare er bra, jeg er ikke så god på babyer. Jeg gleder meg til lillebror blir så stor at vi kan ta han også med på kino, forestillinger, at han ikke bare ødelegger for storebror i lek, og at han ikke river ned alt.
Jeg kjente meg mest igjen i HI til Skremmeren, og i Snippas ønske om slow motion. Han lærer og blir større fortere en jeg klarer å henge md, jeg ville gjerne hatt litt mer tid til å nyte og utnytte hver fase.
Vi har jo bare ett barn, og jeg tenker liksom ikke på at vi "har barn", jeg tenker at vi "har Poden". Og når det gjelder ham, har jeg i grunnen alltid tenkt at "det er best akkurat nå". Jeg har aldri tenkt at det var bedre i fjor eller for tre år siden, liksom. :) Og jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte å tenke sånn heller.
Jeg kan være litt vemodig når jeg ser på smårollingbilder, eller på andres smårollinger. Det er hyggelig og morsomt å ha småbarn. Men når det gjelder sønnen min, så er jeg utelukkende glad for at han er så stor, så fin og smart og selvstendig, og jeg fryder meg genuint over at han utvider trygghetssonen sin, at han klarer ting på egen hånd, og over hvor selvstendig han er i forhold til oss. Men nå har jeg alltid opplevd ham som veldig selvstendig i forhold til oss, han har egentlig aldri gitt inntrykk av at mamma/pappa er de eneste som gjelds - på mange måter føler jeg mer mye nærmere ham nå, når han er større og vi kan snakke sammen og ha ting til felles på en helt annen måte enn da han var liten.
Så langt trives jeg veldig i nuet og ser ikke med lengsel fremover, men i retrospekt så ser jeg at trivselsgraden foreløpig likevel utelukkende øker proporsjonalt med alderen.
Synes det er skikkelig stas med tenåring i huset også, man begynner på en måte å ane det ferdige mennesket man har satt til verden :jupp:
Nå har jo jeb baby også, og gleder meg stort over at hun blir større og mestrer nye ting. Synes ikke det er vemodig, forhåpentligvis får man jo barnebarn en gang i framtida også ;)
Utelukkende en glede at ungene blir større. Jeg er nok mer laget for større unger/tenåringer enn småbarn. Det er en grunn til at jeg jobber i videregående og ikke i småskolen, for å si det sånn.
Deilig vemodig var et bra begrep som dukket opp i tråden. Eldstemann her blir snart 10 år og har det siste året blitt en ung mann på mange områder. Han lager middag, legger småsøsken, farter masse med kamerater og blir mer og mer selvstendig. Det er kjempemorro å følge med på, men også vemodig og rart at mammans tykke lille baby nå er en lang, råsterk kjekkas på vei ut i livet. :rørt:
At vi har ei som omsider er ferdig med 3års trassen er absolutt ikke vemodig.
Jeg syns det er veldig vemodig at de blir store så fort. Elsker baby og småbarnsperioden.
Men jeg holdt en baby for et par uker siden, og det var utrolig godt å bare kunne levere den tilbake da den begynte å gråte. :knegg:
Så akkurat nå heller jeg nok begge veier, savner litt men samtidig godt at de blir større.
Men jeg håper jeg får oppleve en baby eller to til.
Er litt skrekkblandet fryd hos meg og. På en side syns jeg det er flott at Storebror begynner å bli mer uavhengig, orientere seg mot venner, ha egne - til dels sterke - meninger og slikt. På den andre siden syns jeg det er aldeles deilig at han ennå vil sitte i fanget og kose innimellom, at han syns det er stas at jeg følger ham inn på Sfo om morgenen, og ennå kommer løpende og gir meg kos når jeg henter. :hjerter:
Jeg nyter det så lenge det varer, for å si det slik. Det kommer tidsnok den dagen jeg får beskjed om å helst gå noen lengder foran og late som jeg ikke kjenner ham, eller den dagen han vinker hadet i døra når han går om morgenen.
Jeg er ikke fan av spedbarnstiden, den er bare noe jeg må gjennom siden jeg ønsker meg barn. Fra de er 18 måneder så går alt så mye bedre, og 4-årsalderen er rett og slett herlig.
Klart jeg kjenner at det stikker litt når vi ser i babyalbumene, men det er utrolig deilig å se at de vokser til og ser at jeg har formet dem på en positiv måte.
Nå er jo minsten blitt 18 måneder, og det syns jeg er en milepæl, en veldig deilig en. Samtidig ønsker jeg meg fire barn, og da må jeg evt. komme meg gjennom babytiden. Heldigvis går den fort. Vi må bare bli enige om at vi begge ønsker fire barn. :p
Hver alder har heldigvis sin sjarm, så jeg ser frem til både ungdomstid og det å få voksne barn. Men akkurat nå nyter jeg nuet.
Hver alder har sin sjarm synes jeg, også hver sin utfordring...
Jeg synes det er vemodig når barna blir store - jeg elsker spedbarnstiden og småbarnstiden. Jeg takler bedre en illsint toåring enn en trassig femåring som slår seg vrang, synes småtasser er lettere å hanskes med. Samtidig er det jo også godt når barna blir mer selvstendige... litt ambivalent ser jeg.
Jeg syns ikke det er vemodig at Poden blir større. Jeg syns det er veldig godt. Jeg passer bedre med større unger. Men jeg kjenner jo at jeg blir rørt og beveget når han gjør småbarnssaker for siste gang og sånn
Og jeg syns det er litt rart å tenke på at jeg aldri skal ha baby/litebarn i hus igjen. Men vemodig eller trist syns jeg ikke det er.
Jeg synes det er deilig med "store" barn (yngste er 6 år) og savner ikke småbarnstiden. Det er deilig å være ferdig med barnehagen og jeg nyter å se at ungene mine er selvstendige og store.
Jeg synes det er spennende å ha en tenåring og jeg må innrømme at jeg gleder meg til ungene blir voksne.
Jeg er helt betatt av nyfødt-perioden! Jeg ønsker meg det igjen og igjen.....
Det er fint at de klarer seg mer selv, men da ønsker jeg meg bare flere og det orker vi ikke:D
Utdyping:
Jeg merker vel best hvordan det kjennes når jeg opplever andre.
Småbarnsmora jeg passerte en morgen med alle bildører åpne, en baby i baksetet mens hun i knestilling prøvde å få plassert ting under barnevogna. "Åh, så deilig, jeg er ferdig med det der", var tanken idet jeg passerte.
Eller på turnering med snuppa, med en kaffekopp i handa og hvilepuls mens ei tvillingmamma ved siden av prøvde å fange inn to viltre treåringer som løp i hver sin retning. "Åh, så deilig jeg har det", var tanken som slo meg.
Samtidig har jeg vært der. Gjort mitt. Hatt blekksprutarmer og øyne i nakken. Og der og da var det helt fint. Men nå kjennes det enda bedre å ha det bak meg og noe annet i vente.
Det kommer litt an på barnet. Snuppa har krevet utrolig, utrolig mye av oss. Nå har vi den lengste "gode perioden" noen gang. Jeg ønsker oss ikke tilbake til "sint jente som vi ikke skjønner".
Med knerten er det helt anderledes. Vi nytter at han blir større, men vi savner også den lille kosegutten.
Noe av grunnen til at jeg ikke ønsker flere barn er at jeg ikke føler behov for nok en spedbarnsperiode.
Egentlig begge deler,vemodig men likevel godt...tar meg selv i å glede meg til å bli bestemor jeg:rolleyes: selv om ungene bare er 12-og 6-6..men kan ikke tenke aldri mer baby,derfor bestemor men selvfølgelig ikke før om minst 10 år:jupp:
Både og, tenker jeg.
Jeg elsker kosen i baby- og småbarnstida, men synes det er morsomt når ungene blir større. Enhver alder har sin sjarm!
Akkurat nå synes jeg det er deilig at ungene er store og selvstendige (5, 10 og 13), og at storebror er stor og ansvarlig nok til å sitte barnevakt slik at vi kan dyrke voksenlivet og hverandre mer enn vi kunne da de var små. :hjerter:
Vemodig. Jeg elsker å ha baby i hus, og selve barseltiden med en nyfødt er bare helt fantastisk. Det er også veldig morsomt når de er 1, 2 og 3 år. Når de er 4 år begynner de å bli store og det er på høy tid med ny baby i hus. :fnis: Men slik kan jeg jo ikke fortsette i det uendelige. Det er flott med store unger også, altså.
Denne sangen av Abba faller rett som det er inn i hodet mitt.
Slipping Through My Fingers lyrics
Schoolbag in hand, she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile
I watch her go with a surge of that well-known sadness
And I have to sit down for a while
The feeling that Im losing her forever
And without really entering her world
Im glad whenever I can share her laughter
That funny little girl
Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time
Sleep in our eyes, her and me at the breakfast table
Barely awake, I let precious time go by
Then when shes gone theres that odd melancholy feeling
And a sense of guilt I cant deny
What happened to the wonderful adventures
The places I had planned for us to go
(slipping through my fingers all the time)
Well, some of that we did but most we didnt
And why I just dont know
Slipping through my fingers all the time
I try to capture every minute
The feeling in it
Slipping through my fingers all the time
Do I really see whats in her mind
Each time I think Im close to knowing
She keeps on growing
Slipping through my fingers all the time
Sometimes I wish that I could freeze the picture
And save it from the funny tricks of time
Slipping through my fingers...
Slipping through my fingers all the time
Schoolbag in hand she leaves home in the early morning
Waving goodbye with an absent-minded smile...
Synes det er litt vemodig, ja. Men veldig, veldig deilig også. Og jeg ser frem til å få virkelig store unger, tenåringer, unge voksne og så selvfølgelig til å bli bestemor.
Jeg syns det er vemodig at tiden vi har hatt er forbi. Klær og utstyr som ryddes vekk. Jeg nyter absolutt nuet med barna, men kan godt sette meg og mimre med videoopptak da Pjokk var baby eller 2 år - så søt og god han var da osv. Babytiden kommer jeg alltid til å savne, samtidig som det er litt godt å vite at man ikke skal begynne "på nytt" igjen (vi skal ikke ha flere). Nå gleder jeg meg heller over venninners nye babyer!
Vesla har hele tiden vært fantastisk - begge har vært utrolig greie, morsomme og trygge barn. Akkurat nå sliter vi litt med storebror og hans "tvang" med trusler, testing og trass som han samtidig lærer lillesøsteren. Trodde faktisk det skulle være over i en alder av snart 5. Men så har vi fine aleneopplevelser med film og brettspill, tall og bokstavlek, og søsknene har mange kjærlige og morsomme øyeblikk sammen.
Kan begynne å sippe når jeg hører/tenker på "Slippping through my fingers" eller "Hverdag" av Lois Jacoby. Jeg elsker den deilige, krevende småbarnstiden og gleder meg til hver dag, men enn så lenge må jeg innrømme at jeg gruer litt til at de skal gå ut alene og møte livets realiteter.
Helst vil jeg ha alt på film og hundrevis av flotte album og veldokumenterte dagbøker. Har ofte dårlig samittighet for at jeg ikke bruker tiden nok på slikt, for jeg er så redd for å glemme alle de fine øyeblikkene - jeg tror dette er den beste tiden i livet.
Jeg synes det er vemodig, spesielt da jeg skjønte at det ikke ble flere enn to. MEN jeg har gitt ungene klar beskjed om at de må få la meg være en superbestemor. (De er litt skeptiske til meg, da. Da jeg pakket vekk babytøyet deres og sa at jeg sparte noe til de ble store og kanskje fikk egne barn, spurte eldste om jeg hadde tenkt å ta betaling fra dem for klærne. :rofl: )
Jeg elsker at de blir større. Det å gjøre helt andre ting og ikke minst å kommunisere på en helt annen måte. Jeg kan sitte lenge å bare prate med 10 åring og fasineres stadig over hvor voksen tankegangen hennes har blitt. :hjerter:
Dog er jeg glad for at jeg har minstemann på 3 1/2 år, for den alderen er bare morsom. Skulle gjerne hatt han der veldig lenge.
:knegg: Klekkelig betalt tenker jeg. Jeg tror jeg mentalt er veldig på samme sted som deg Him. Nr tre glapp, og det er litt leit.
Jeg må føye til at jeg heller ikke er så veldig babygal av meg. Men jeg har vært glad i hver alder på sin måte. 2 åringen skulle jeg likevel gjerne hatt en tre års tid. :hjerter: Der vi er nå er også nydelig, siste år i barnehagen og fornuftig og god storesøster.
Lurer på hvordan jeg takler tenåringen? Jeg jobbet lenge med ungdommer på en kommunal fritidsklubb, men da treffer de deg i mye større grad som en voksen som ikke er forelder. Så det blir vel ikke det samme. Jeg håper likevel det er en verdifull erfaring å ha med seg.
Jeg syns hver alder har sin sjarm. Og den største sjarmen er at den ene alderen avløser den andre. Jeg tror ikke jeg hadde ønsket å beholde barna på en bestemt alder, uansett hvilken alder. Det er som med årstidene. Jeg er glad i variasjonen og vekslingene.
Jeg syns derfor ikke på noen måte at det er vemodig at ungene blir større. Det åpner så mange nye muligheter, og det er spennende å se hvordan barna vokser og utvikler seg. Når man står på et nytt trinn, for eksempel ved skolestart og overgang fra barnehage, så er det "ut med det gamle, inn med det nye". Det blir jo ikke noe tomrom. Tvert i mot. Det er som om verden åpner seg opp for barna, og det er fantastisk å få dele denne utviklingen med dem.
Jge har fått min dose med småbarn og babyer. Og savner ikke den tiden med bleieskift og nattevåk.
Når det er sagt så ville jeg gjerne hoppet over tenåringstiden. Den har vært tøff med tanke på eldste her i huset.
Tidligere var jeg på det punktet at jeg hele tiden ønsket meg en nyfødt liten baby. Det er ikke vemodig at barna blir store, men det er nok vemodig for mange å vite at de aldri skal få oppleve det å ha baby eller småbarn igjen. Da får man heller glede seg til barnebarna kommer. ;)
Det som jeg sliter litt med er jo at jeg selv blir eldre. Årene går ekstra fort når man har barn, det er helt sikkert. Jeg skal aldri har flere barn, uansett hva som skjer i fremtiden.
Jeg synes det er flott å følge de eldste opp også. Det er jo så mye annet en kan finne på med store barn, med små barn begrenser det seg litt. Og forhåpentligvis blir ikke ungdomstiden like vanskelig for alle barna selv om det har vært vanskelig for eldstebarnet mitt. :)
Jeg er nok litt redd for at livet blir litt ensomt den dagen jeg ikke har barn boende hjemme. Men forhåpeligvis får jeg noen barnebarn og da kan jeg bli en superbestemor.
Alle aldre har sin sjarm. Det er fascinerende å se det vesle mennesket vokse til å bli et selvstendig individ. Jeg savner ikke babytiden, men noen ganger, når han har det vanskelig, skulle jeg ønske jeg kunne holdt han i armene mine og beskyttet han mot verden for alltid. Det kan man ikke, og det er egentlig veldig fint. :hjerter:
Jeg tar meg selv i å tenke at akkurat den tiden vi er i nå er den beste. Jeg er fullstendig gullfisk sånn. Jeg har aldri ønsket at Glitterbarnet var yngre, men det hender jeg på et vis har lyst til å stoppe tiden, fordi vi har det så fint nå. Også går det en periode, så syns jeg den tiden vi kom til er finest.
Jeg elsket å ha baby, og syns barseltiden var kjempeflott, og det er litt vemodig å ikke skulle ha det igjen, men vi har det jo flott som vi har det.
Jeg er helt delt. :D
Jeg synes det er flott at de vokser til, utvikler seg, klarer ting, blir mer selvstendige. Jeg gleder meg over det. Gleder meg over alt vi kan gjøre etter hvert også. Nye stadier.
Samtidig var helt helt overveldet da vi fikk lillesøster ovet at jeg hadde fått "det jeg mistet" på nytt. At vi skulle få oppleve det igjen.
Jeg synes hele den biten fra unnfangelse, fødsel, det første smilet, hvert framskritt, og så videre er så fantastisk flott å følge. Det betyr ikke at jeg ikke er sliten og trøtt, og gleder meg til å sove hele netter. Men det altoppslukende ved barn (les: mine barn) er litt vanedannende for meg.
Minstejenta vår sa det så godt en dag når hun og jeg var å handlet samme. Etterpå skulle vi på kafe, og på bordet ved siden av var det ei jente som slo seg illskrikende vrang. "Sånn gjør ikke jeg lenger mamma" sa hun og rynket på nesa. :humre: Nei, det der er vi ferdige med.
Jeg vet ikke riktig. Jeg synes det er deilig at barna vokser til og blir mere selvstendig. Spesielt barnekjær kan jeg ikke sies å være, og hittil har jeg satt pris på at barna blir mindre avhengig av meg. Men samtidig fikk jeg lyst på baby igjen da Lillemor var 3,5. Men skyldtes det at vi planla å få to barn eller kom det av at jeg lenget etter spedbarn? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det ønsket åpenbarer seg nårt Knerten kommer i den alderen, men en vet jo aldri.
I lys av en annen tråd: jeg har bare lest HI, men tar en Madam Mim og skyter fra hofta :knegg:.
Jeg synes det er deilig at barna blir større! Jeg synes hver alder har sin sjarm, men at det bare blir kjekkere og kjekkere jo større de blir. Joda, jeg kan få et snev av vemods-følelse når jeg blar i gamle album og se bilder av når de var pittesmå, men ikke i den grad at jeg får akutt behov for en ny baby eller 1-åring.
Noe av det jeg synes er så kjekt med å ha unger er nettopp det at de vokser, det å se utvikling deres, finne ut hvem de blir etter hvert som de vokser til.
Og babyer er søte, men det er langt fra den mest spennende tiden. Det var over hode ingen krise da vi fikk en 1-åring andre gang. Selv om det selvfølgelig var godt å ha opplevd baby-tiden med minstemann også.
Sånn. Da skal jeg skumme tråden og se hvilken retning den sporte av i før jeg fikk svart ...
Åhhh, den sangen er så fin :hjerter:. Får tårer i øynene av den. Så kanskje er det litt vemodig at de vokser til, likevel? Ikke i form av at de ikke er babyer lengre, men i form av at jo eldre de blir, jo mindre del av livet deres får man?
Jeg kan av og til glede meg litt til ungene flytter hjemmefra. :sliten tenåringsalenemor: :knegg:
Men altså - da håper jeg så inderlig at de er solide, trygge mennesker som er klar til å møte verden med en god porsjon fornuft og klokskap.
Ja, de skal gjøre sine egne feil og lære av dem - men jeg kjenner at om de ikke klarer seg bra (som i trives og har det godt med seg selv) som selvstendige voksne så vil jeg mye heller ha bleieunger i all evighet. :ambivalent:
Jeg syns de er skjønne i alle aldre, men litt vemodig å aldri skulle ha en småttis lengre. :)
Likevel litt deilig at de blir større, spennende å se hvordan de utvikler seg, hvilke valg de tar :)
Mine barn er ganske små enda, og foreløpig synes jeg ikke det er vemodig i seg selv at barna blir større og at tiden går, men jeg føler på mange måter at jeg ikke får utnyttet den tiden vi har godt nok. At vi ikke får skapt nok fine minner. At hverdagens kjas og mas fylt av uviktigheter og plikter bruker opp tiden som går så fort. Sånne tanker gjør seg gjerne litt ekstra gjeldende etter dager hvor det har vært mye trass med påfølgende masing og kjefting.
Jeg synes ikke det er vemodig. Nå gleder jeg meg over barnas vekst og fremgang og savner absolutt ikke tiden med baby og bleiebarn. Jeg kjenner at den tiden er jeg veldig ferdig med.
:jupp:
Jeg også.
Jeg synes at Hannah på 4 er i en herlig alder nå. Og jeg vil savne den alderen. Det er ikke sånn at jeg gleder meg VELDIG til at barna blir tenåringer (:skremt:) - men jeg er definitivt ikke noen spedbarnsmor. :sukk:
Jeg liker å kommunisere med barna, inngå avtaler, prate sammen, gjøre ting sammen og bli forstått. Med Hannah kan vi ha en rolig dag når vi er i dårlig form, se tv, lese bok, høre litt musikk og kose oss. Med Peder er det et evig styr, mye gråt, hyling, frustrasjon og masse energi. :gal:
Jeg liker å sove om natta. Og når de blir eldre så sover de som regel om natta (og kanskje litt utpå morgenen og?). Peder har ikke sovet ei natt nesten, siden han ble født. Og nå er han snart 2 år. :o
Jeg synes babyer er herlige. De lukter godt, er ufattelig søte og nydelige. Men krevende. På et helt annet nivå enn barn på 4 +. Og litt vel avhengige. Det passer ikke meg, har jeg innsett.
Så for meg er det ikke vemodig at barna blir eldre, ikke enda.
.jpg)
a.jpg)
