Følgende scenarie har nettopp funnet sted i Floksa hjemmet.
Storebror er invitert i bursdag.
Alle 3 guttene lesses inn i bilen og spennes fast i sine respektive seter.
Vi tar fatt på veien. Det er 1 mil å kjøre.
En mil etter en vei som er tungt traffikert av trailere.
En mil etter en vei som har en hjennomsnittshastighet 15 km/t OVER fastsatt fartsgrense, også på vinterføre.
En mil etter en vei som for dagen har snø og isdekke, snøfokk og tildels dårlig sikt.
En mil etter en vei som har svært høy ulykkesfrekvens, på vinterføre er det daglige utforkjøringer.
Vi kjører den milen vi skal og kommer vel fram.
Der stopper jeg bilen på parkeringsplassen der bursdagsbarnet bor,
stopper motoren,
setter bilen i gir,
drar på håndbrekket
og putter nøkkelen i lomma.
Jeg går ut av bilen, og tryner så det synger på isen (:knegg: )
knepper storebror løs, lar småbrødere sitte i bilen,
følger storebror de 30 meterene inn til bursdagsfesten,
hjelper han av med jakke og lue, sier hei til bursdagsbarnets foreldre,
før jeg returnerer til bilen, og kjører hjem.
Om 2 timer skal jeg gjøre samme turen for å hente storebror.
Jeg har forstått det dithen at 1 av disse handlingene er så ekstremt uansvarlig at det rykker i mange sett med fingre her inne.
Og jeg forstår faktisk ikke hvorfor.
Opplys meg.
Nei, kontrollpanelet mitt bærer ikke synlig preg av at det var tomgang/nøkler i tenningen som fyrte folk av. Men det faktum at man går i fra barna i bilen.
Ellers reagerte jeg mest på at du kjørte 15 km over på dårlig føre.
Når det gjelder det å la unger sitte aleine i bil er jeg ikke fan, men det går greit når jeg ser bilen og ikke skal inn noen plass.
Hæ? Man kjører etter en vei, gjør man ikke. :confused:
Skulle jeg ikke kjørt på dårlig føre, måtte vi vært hjemme 6 mnd i året og barnehage og fritidsaktiviteter er utelukket. All mat måtte lages selv eller kjøpes inn i løpet av førsten på november :D
Jeg bor på landet, Vinterlandet.
Nei, nei nei, ikke jeg. Gjennomsnittsfarten, målt av veivesenet, er 15 km/t over fartsgrensen, hele året, hvilket øker ulykkes frekvensen og alvorligheten når ulykkene skjer. Jeg lå 10- 15 km/t under fartsgrensen jeg. Dekkene byttet vi oktober.
En drosjesjåfør forklarte meg en gang grundig at det er mye tryggere å ligge over fartsgrensen enn under. For når man ligger over fartsgrensen, så har man foten på bremsepedalen hele tiden, og da går det fort å bremse ned hvis en nødsituasjon skulle oppstå - mens kjører man under fartsgrensen (eller på, presumptivt), så har man foten på gasspedalen, og da tar det naturligvis lengre tid å bremse ned. :jupp: (Han hadde mannen min og sønnen min i baksetet på bilen sin, så jeg bare sa "mmmm" med litt sånn avslappet "du verden, sier du det!"-tonefall i stedet for å gå inn i noen argumentasjon. :humre: )
Hm. Når jeg kjører så har jeg stort sett foten på gasspedalen uansett hvilken fartsgrense jeg bryter eller respekterer. Den er jo bare på bremsen når jeg bremser eller er i bremseberedskap. :gruble:
Jeg tror jeg nesten er fristet til å si meg uenig med drosjesjåføren altså.
Jeg følermeg ikke trygg om jeg går fra barnet mitt , enkelt og greit. Jeg vil se han om jeg skal gå fra han.
Hva om noe skjer eller om de begynner å hyle og blir redd.
Det kan skje noe med deg å da så det ikke tar bare 2 minutter allikevel.
Mye kan skje og som sagt jeg gjør det ikke fordi jeg vil ikke at mitt barn skal sitte alene i bilen. Ville aldri tilgitt meg selv om noe skjedde.
Om han leker på rommet så er vi fortsatt i samme hus og 10 sek unna.
Jeg synes ikke det kan samenlignes å sitte alene i en bil og være i et annet rom. Det kunne muligens sammenlignes med å leke ute uten oppsyn. Jeg synes derfor det er en grense der barnet er tilstrekkelig ansvarlig. De bør kunne komme seg ut av bilen i det minste. Min grense for å leke alene ute er lavere enn for å være hjemme alene. Uansett synes jeg ikke barna bør sitte alene i en bil før de er gamle nok til å leke ute alene eller aller helst kunne være hjemme alene en stund.
Det har vært flere episoder der biler blir stjålet med barna i, eller der biler har begynnt å brenne. Ja til og med der forelderen er distrahert og har glemt barnet.
Om barnet som leker i et annet rom blir redd kan det gå til deg, eller rope. Når barnet sitter fastspent har det ikke den muligheten. Å være redd mens en er fastspent og hjelpeløs synes jeg er "så farlig".
Å gå fra barnet i en bil blir mer som å gå ut av huset mens barnet er inne, enn som å gå inn i et annet rom, synes jeg. Vi har ikke bil, så jeg har, med hånden på hjertet, aldri gått fra sønnen min i en bil. :knegg: Jeg går fra ham hjemme alene, men det gjorde jeg ikke da han var mindre, da med tanke på brann og/eller at jeg kunne bli påkjørt eller brekke benet eller noe sånt, slik at han ble værende alene vesentlig lengre enn de fire minuttene det egentlig tar å løpe til butikken på hjørnet og tilbake igjen.
Jeg lar ungene ta av seg jakke og lue selv god mor.
Jeg går også fra ungene når de sitter i bilen* og mens de er alene inne i huset**. De får leke alene ute, sykle på veien selv***, være alene på rommet sitt og gå opp loftstrappa**** og være alene på loftet. Men siden Mauser ikke har sagt at noen av disse tingene gjør at man er en dårlig forelder, tar jeg det med knusende ro.
*De sitter innimellom alene i bilen mens jeg er på lokalbutikken. Da er alle dørene åpne, og skulle det skje noe er det såpass til lokalmiljø her at folk enten ville hentet meg, eller reddet ungene mine.
**Foreløpig ikke lengre unna enn at jeg enten hører dem, eller får kontakt med babycallen.
***Det er få biler og mange unger i nabolaget, og leikeplassen er rett ved huset vårt. Vi har oversikt over hele området fra stuevinduet eller terassen, og det er småbarnsforeldre i 5 av 7 hus som ligger rundt leikeplassen. De to siste er befolket av småbarnsbesteforeldre.
***Ja, ettåringen går opp trapper selv. Det har hun gjort lenge. Jeg har ingen planer om å fotfølge henne, for det der har hun full kontroll over. Nedover er det litt verre, men hun kommer aldri ned fra loftet frivillig likevel. :knegg:
1,5-åringen har gått både opp og ned trappa selv helt siden vi flyttet inn her i sommer. Svigermor vil helst ringe barnevernet. :knegg: Han har full kontroll og hvem som helst kan ramle ned ei trapp, så jeg slapper helt av der.
Jeg er blant de som heller ikke ser problemet ved å gå fra barn på denne måten for en kort stund.
Joda, ting kan skje... bilen kan begynne å brenne, den kan bli stjålet etc. Men hvor stor er sannsynligheten?
Og ting kan jo skje hjemme også. Forlater man barnet på stua, mens man selv går på badet, så kan det begynne å brenne på stua, og det kan ta tid før men evt oppdager det. Og man kan segne om på badegulvet, og barnet er alene inne på stua.
Alt kan skje, hvor som helst, og når som helst.
Jeg ville gjort akkurat det samme som HI her, uten å tenke mer på det. jeg har forlatt små barn i bilen i korte øyeblikk, og jeg har forlatt små barn på stua, uten tilsyn, i noen små minutter. Man tar sine forhåndsregler, uansett hvor det er.
Det er jo ikke alle som tenker så langt at de tar forhåndsregler, og da kan jo ting fort gå galt.
En bekjent av oss var vitne til hvor galt det kan gå, og han grep inn i en livsfarlig situasjon, hvor foreldrene IKKE hadde tatt forhåndsregler.
Det var på parkeringent il OBS bygg. To barn satt i en varebil, mens faren var inne på butikken. Og her snakker vi ikke om en butikk hvor man stikker kjapt inn og har oversikt over bilen.
I tillegg hadde denne mannen en lighter liggende i bilen, og den fikk jo ungene tak i...
Da min bekjente gikk forbi bilen, så så han at barna holdt på med denne lighteren, og han fikk bange anelser. Han gikk videre, men snudde seg for å se, og da brant det faktisk i bilen...
Min bekjente fyker tilbake tilbake til bilen, som han da finner låst. Ungene har selvfølgelig fått panikk, så de får ikke åpnet dørene.
Til alt hell så er det en liten glippe i et vindu på bilen, såpass at han får fingrene inn, og bruker all sin kraft på å presse vinduet ned såpass mye at han får hånda inn og åpnet døren, og fikk ungene i sikkerhet.
Dette er jo et godt argument for å IKKE gå fra barn i bilen, og selv jeg som faktisk forlater mine i bilen, ville ikke gjort dette på denne plassen, siden det ikke er mulighet til å se bilen inne fra butikken.
Men, om denne faren hadde sørget for å ikke ha en lighter liggende å slenge i bilen, så ville situasjonen være unngått. Og om han hadde latt vær å låse bilen, så hadde folk kommet seg inn lettere også, for å redde barna.
Brannen ble slokket, og faren ble funnet, og han takket ikke en gang min bekjente for at han reddet barna...
Min bekjente på sin side fikk hederlig omtale i avisen, og lettere brannskader på begge hendene av denne hendelsen.
Den siste tilfellet der er vel ikke grunn til å ikke forlate store nok barn i bilen, men ikke la lighter og andre farlige ting ligge igjen og ikke låse bildørene.
:gruble: Jeg er litt fjern i kveld, men er det sånn at HI får pes fordi hun har gått fra barna sine i bilen?
Jeg sammenligner det med å gå ut med søpla mens ungene er inne. Jeg klarer ikke helt se hvor den moralske pekefingern skal komme inn.
Det er nesten så jeg har lyst til å si at de som ikke går ut med søpla mens ungene er igjen inne burde skamme seg.
Kirsebær, jeg tar alle fire i bæretøy når jeg skal ut med søpla. Det er tungt (ca 250 kg i tillegg til søpla), men jeg kan ihvertfall være på FP med hevet hode. :nemlig:
Var ei som skrev over her at HI hadde latt bilen stå på tomgang mens babyen lå i bilen, men jeg har ikke lest den andre diskusjonen tror jeg, så jeg vet ikke.
Godt å høre at du er forsiktig, Maximillia. Jeg håper du aldri lar dem være alene i bilen heller. Det vil vel si at du må være med dem når de selv kjører, men det bør de tåle. Date med mor.
Jeg syns Minni er både irrasjonell og hysterisk her.
Og jeg ville heller latt dem sitte noen minutter alene i bilen enn å håndtere alle tre ut av bilen på dårlig føre, i mørket, på en parkeringsplass der det sikkert kom flere folk i biler, som også skulle i bursdag.
Parkeringsplasser og gårdsplasser er da, generelt, et mye farligere sted enn inne i en lukket bil???
En ting JEG tenker litt nervøst over når jeg er inne i butikken og barna sitter i bilen, er om jeg feks. skulle få et illebefinnende eller noe og ingen vet at barna sitter i bilen. Nå er jo seksåringen stor da, heldigvis, men minsten er jo for liten til å gå ut av bilen selv og si fra. Men sjansen for at noe sånt skal skje er jo liten, allikevel stresser det meg noe vanvittig at ungene sitter alene i bilen om jeg bare skal inn for å kjøpe en melk, så jeg gjør det sjelden. :sparke:
Branner og bilstjeling nevnes her, men min hovedgrunn til å ikke gå fra barn i bil er fordi jeg ikke stoler på at de blir i bilen. Mine er snart 2 år og 5 år. Når de er gammle nok til at jeg tørr å slippe de ut i det området vi er på uten tilsyn kan de få sitte litt i bilen uten tilsyn.
Også vet jeg av erfaring at ett ærend i butikk som kan gjøres på 2 min fort kan ta 10 min med litt kø ol.
Denne skulle i Benda sin tråd, men den kan jo stå her også. :knegg:
Joda. Men på den annen side så kan du jo også få et illebefinnende mens du er hjemme alene med ungene. Og da er det jo hverken noen som kan hjelpe deg der, eller noen som kan ta seg av ungene. Man kan ikke gardere seg mot alt. (Jeg har tenkt på lignende selv, altså, men da når det gjelder å gå ut av huset mens Poden er hjemme alene. Det gjorde jeg ikke før han ble gammel nok til å betjene telefonen, og hadde nummer til flere i familien liggende tilgjengelig.)
En gang så jeg som argument mot å sette barnet igjen i bilen, at "tenk om du blir overkjørt". Ja, tenk om jeg blir det - med barnet på armen. Da er det vel bedre om barnet blir sittende alene i bilen en stund.
Det må du gjerne synes, jeg synes ikke det. Nå har vel hi skrevet før at hun lar bilen gå på tomgang med baby inni bilen og det hadde jeg ikke gjort.
Nå går jeg ikke fra han uansett , ikke liker han å være alene i bilen og ikke vil jeg la han sitte der når jeg ikke ser han.Nå har jeg bare ett barn da ,mulig jeg forandrer mening om han får søsken noen gang.
Det jeg har tenkt med det "tenk om du blir overkjørt"-argumentet, er at dersom du setter barnet igjen i bilen og skal skikkelig skynde deg på butikken, og løper over veien, kanskje til og med mens du kikker tilbake på bilen annethvert sekund - så er det langt større risiko for at du blir overkjørt enn om du går rolig og langsomt med barnet på armen. Jeg går i alle fall langt roligere og forsiktigere over veien sammen med barn enn om jeg er alene (og særlig om jeg er alene og har det travelt).
Jeg lar barna sitte i bilen når jeg er inne på bensinstasjonen. Og jeg betaler ikke med kort ved pumpa for da får jeg ikke brukt Coop kortet mitt :flau:.
Men jeg tørr ikke å gå på butikken el.l. og la dem sitte i bilen.
Jeg går ikke fra ungene i bilen, ennå. Min begrunnelse når det gjelder knerten er at noe kan skje som skremmer ham, og da vil det kunne ta litt tid før jeg får trøstet ham. Med snuppa er det at hun kommer seg løs fra setet sitt helt selv, og dermed kan hun finne på å gjøre noe hun ikke må (løsne håndbrekket, sette på sigarettenneren). Hun gjør svært sjelden slike ulovlige ting, men det har skjedd.
Ofte tar ting litt lengre tid enn man hadde tenkt også.
Så skal det sies at jeg kun nylig har begynt å gå ut med søpla når jeg er alene hjemme med ungene.
Jeg tenker også på det og jeg HÅPER AV HELE MITT HJERTE at det skjer inne i butikken og ikke i bilen på vei hjem :nikker:
Altså, dropp det med tomgangen, for jeg ser at utifra hvor man bor, så kan det å gå i fra bilen med nøklene i være farlig. Det er bare ikke noe som har slått meg overhode, for mine unger piller ikke i bilen (monstermamma TM) og tanken på at noen andres unger skulle gå inn i bilen min har aldri noen gang streifte meg. Faktisk!
Når jeg tenker meg om så sitter de to minste i bilen alene hver eneste gang vi henter storebror sist. Tanken på å håndtere alle tre ut av og inn i bil, på en trang og uoversiktlig og mørk parkeringsplass, med en minstemann som har en litt ustadig sans for humor for tiden (det kan plutselig være gøy å stikke fort av fra meg, for eksempel). en skoleport som ofte står åpen ut til parkeringplassen, en storebror som trenger mitt fokus og oppmerksomhet og dermed sørger for at jeg ikke kan ha øynene på de minste hele tiden.... Jeg blir svett bare av tanken. :skremt:
Det blir jo en annen vurdering. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke kunne forlate ungene i bilen. Spesielt lillebror, for i en periode så stolte jeg slettes ikke på at han ble sittende. Han kunne plutselig finne det for godt at dette var booring, og så finne på å gå ut av bilen.
Mine klarer ikke vår, i hvert fall. Faktisk klarer ikke engang 5-åringen å åpne den (jeg ber henne av og til om å prøve, for å få ting til å gli litt når vi skal ut av bilen). 7-åringen klarer det, men han må jobbe. Den er kjempehard.
Jeg synes det er noe uintelligent over å være så prinsippfast at man ikke ser nyanser.
At man enten skulle være FOR eller MOT å la barn være i bil uten å ta barnas alder, sted, tid og slikt med i betraktningen medfører ufrivillig stønning og himling med øynene for min del.
Jeg lar min 6-åring sitte i bilen utenfor barnehagen når jeg henter lillebror. Han har mulighet til å gå ut fra bilen om det blir nødvendig, bilen står parkert langt fra trafikk og min 6-åring kan trygt bevege seg i barnehagens nærområde uten noen fare. Men han sitter nå i bilen fordi han ikke gidder å bli med ut, og der sitter han like rolig når jeg kommer tilbake.
Det fikk minstepropellen til når hun var 1 1/2 år og satt bakovervendt. Når hun da fikk armene ut var det ikke noe problem å heise seg opp og ut av beltet. Så snudde hun seg og satt på kne i stolen og kakket mamma i hodet. :eek: I fart. :nikker: Uansett hvor hardt jeg strammet belte kom hun seg løs. Ikke hjalp det med sånn plastikk-dings heller. Måtte til slutt snu henne og sette henne i beltestol. Måtte stoppe annenvher meter og spenne henne fast på nytt. Håpløst.
Det er ingenting som tilsier at de skal prøve å stikke av, men jeg føler meg ikke trygg på de nå. Selv greier jeg ikke helt å se at noen kan være så skråsikkre på at deres barn ikke kommer til å prøve seg på å gå ut av bilen. De kan se noen de tror de kjenner, bli redd, se en hund, ha ett plutselig ønske om drikke, må tisse osv. (snakker her primært om barnehagebarn).
Min snart 2-åring er truandes til å mangt. Han har ikke greid det enda, men den dagen er nok ikke så langt unna. Han er en klåfingra unge. :knegg:
Som sagt så var det en periode med min sønn at jeg ikke turte gå fra han, og denne perioden vedvarte til han forsto såpass at OM han ble lei, så måtte han gå inn der jeg var.
(nå er det ikke ofte jeg sto overfor situasjonen med å gå fra han alene, siden søsteren jo stort sett var med også)
Jeg lar også Herremannen sitte igjen i bilen til tider. Jeg har ikke gjort det på et halvt år her vi bor for det blir glødende varmt på et minutt eller så. Men i dag gjorde jeg det. Jeg parkerte akkurat utenfor frisøren og han satt i bilen mens jeg gikk inn og bestilte time til klipp. Jeg ser ikke på det som noe veldig mye farligere enn ting jeg gjøre hjemme, som å være i garasjen, hente posten etc. Men min sønn er 6 år.
Når jeg er alene hjemme med ungene på natta tenker jeg på det at jeg kan dø eller whatever midt på natta, så blir ungene alene og redde når de våkner, enten det skjer på natta eller morgenen. Det kan ta lang tid før noen oppdager det. Hadde jeg, vet et særdeles enkelt grep, kunnet forsikre meg om at det ikke skjedde, så ville jeg gjort det.
Så jeg tar med meg ungene ut av bilen. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
