Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Håper at de får tak i den stakkars gutten, slik at han blir gjenforent med moren. Selv om det også er et etisk dilemma - etter 7 ÅR hos sin far i Mexico..... De har tidligere vært i Mexico og såvidt fått sett gutten, men der holder myndighetene med faren, og vil tiltale/arrestere moren for kidnapping dersom hun tar med seg gutten.
:(
For en uutholdelig situasjon for en mamma! Og så utrolig egoistisk av faren!! Han skulle hatt skambank!!! (og her fant jeg ingen smiley's som var sint nok!)
Jeg så programmet, og det var forferdelig! Stakkars mamman. Hun var så sterk og saklig! Jeg ble utrolig imponert over den sterke kvinnen. Jeg håper virkelig at Thor Antonio snart får komme hjem til mamman sin.
Ja, hun er utrolig sterk. Tenk hvor mange desperate, fortvilte tårer hun har grått... Og hvordan gutten har savnet mammaen sin...Og hvordan han klamret seg til henne da hun fikk se han 1/2 time da han var 6 år.
Jeg ble helt desperat selv av denne historien. Så på nyhetene at nå har en statssekretær i UD reist for å snakke med viseutenriksministeren i Mexico.
Måtte de ta til fornuft der borte, og se at faren har gjort noe straffbart.
Som de sa, tiden jobber bare mot moren...
Men jeg tenker også på at - hvis gutten får komme til Bergen igjen, må han lære norsk på nytt, tilpasse seg ny kultur, bli kjent med sin mor igjen, ny familie osv... Det er der det etiske dilemmaet kommer.
Ja, det er en forferdelig vanskelig sak det der. Det minner meg litt om saken om den lille babyen i NJ som bare var noen dager gammel da hun omkom i en brann. Moren var overbevist om at hun ikke omkom, men hadde blitt kidnappet. 6-7 år senere viste det seg at hun hadde rett. En bekjent hadde kidnappet babyen, påsatt brannen og oppfostret jenta som nå snakket engelsk. Den biologiske moren snakket spansk, kun litt engelsk så det ble store utfordringer da hun fikk tilbake jenta si.
Jeg så ikke programmet og vet egentlig ikke hva jeg uttaler meg om her, men here goes: Er det beste for barnet nødvendigvis det som er best for mammaen? Har han det trygt og godt der han er? Snakker han norsk?
Man skal selvfølgelig straffes for å ha kidnappet barnet sitt og det skal ikke lønne seg å skjule barnet i mange år sånn at det blir vanskeligere å føre barnet tilbake til den andre foreldren, så dette er egentlig utrolig vanskelig.
Så forferdelig.
Stakkars mennesker, både moren, sønnen og faren. Uansett hva som skjer er det noen som sitter igjen med et knust hjerte. Selv om jeg føler intenst med moren, er jeg betenkt - er pappaen så fæl at gutten ikke kan være hos ham? er det til beste for barnet å bli omplassert til et land han ikke kjenner, et språk han ikke kan, og et vanskelig forhold til at han har kjent til?
Noen ganger blir jeg fryktelig glad for at jeg og mine barn lever så beskyttet som vi gjør......
Jeg satt igjen med mange av de samme tankene. Det kan være stor forskjell på hva vi som står utenfor mener er riktig, og hva som er best for gutten. Antakeligvis husker han knapt nok moren og Norge. Det faren har gjort er forferdelig, men jeg synes guttens beste, hva det nå enn er, bør komme i første rekke.
Ja, jeg hadde antakelig tenkt helt annerledes om det var mitt barn..
Det er det som er det store etiske dilemmaet. Men da vinner far, og da lønte det seg å kidnappe barnet. Mor har virkelig jobbet med dette, og kontaktet en lang rekke personer, og vært flere ganger i Mexico med håp om at gutten hennes skulle bli med henne hjem igjen.
Tenk for en traume og sorg det måtte være for den lille gutten, som plutselig ikke fikk være hos mammaen sin mer. Også fikk han plutselig møte henne en halvtime, et par år etterpå - og da klamret han seg hardt til henne.
Hva har far sagt?
Jeg tror at hvis jeg var gutten, ville jeg - på bakgrunn av hva faren faktisk har gjort - kommet tilbake til Norge, til tross for alle utfordringene. Men får gutten valget idag; er det ikke lett å si hva han hadde gjort. Antakelig har han det helt fint hos sin far, og det å reise til et "fremmed" land osv hadde kanskje vært skremmende.
Som mor sa, håper jeg han vil skjønne mer etterhvert, og forlange å vite sannheten, og møte sin mamma.
Dette er en kjempevanskelig situasjon som jeg håper kan løses til guttens beste. Jeg skjønner morens situasjon veldig godt, men ser også Flukes poeng. Det som gjør situasjonen vanskelig, er at faren har kidnappet sønnen, men det finnes vel også mange eksempler på kvinner som tar med seg barnet sitt til sitt hjemland (for eksempel Norge?) og der faren til slutt mister kontakt med barnet sitt. Hadde reaksjonene vært like sterke om det var moren som hadde kidnappet barnet sitt?
Det var litt fint å se "fasiten" på dette nå, etter 12(!) år. Det ser ut til at gutten nå har nær kontakt med begge sider av familien, både i Norge og Mexico. Han har ikke brutt med faren etter å ha blitt klar over hva som har skjedd, men uttaler at han ønsker å legge alt dette bak seg og forholde seg til situasjonen her og nå.
