Jeg vil aller helst være en sånn avbalansert, tolmodig, morsom, passe snill, energisk supermamma som klarer å finne på artige ting å gjøre, og får barna til å like de tingene jeg har tenkt ut at vi skal gjøre for å hygge oss.
I virkelighetens verden er jeg stressa, og dermed ganske utolmodig og til tider kjeftete, dumsnill noen ganger, for streng andre ganger, og som regel langt fra energisk og oppfinnsom. Og jeg orker ikke alltid leke klovn for å løse opp trassigpomp-situasjoner. Ting jeg finner på som i teorien skulle være hyggelig ender ofte med sutring, trass, kjefting og dårlig stemning
Er det andre som også har det sånn? Har hatt en litt dårlig start på dagen...
Jeg er ikke det, dessverre, og det plager meg. :sukk: Jeg er fryktelig sliten og det gir seg utslag i at jeg ikke får fulgt opp ungene godt nok. Dessuten får jeg ikke vært tilstede for dem så mye som jeg vil, det blir mest brannslukking på kveldene.
Tror i grunn jeg kan signere deg. :sukk:
Nei, jeg er ikke den mammaen jeg trodde jeg skulle bli.
Som førskolelærer hadde jeg klare tanker, både om oppdragelse og rollen som mor. Men lite ante jeg at jeg ikke akkurat var typen til å være god spedbarnsmor. Jeg har ikke tålmodighet nok, jeg har ikke energi nok og jeg kjefter for mye. :sparke:
MEN. Barna mine har det bra. De er flotte unger som tross alt får masse kjærlighet. De får høre at noen er glad i de hver dag. De får nærhet og kos, og de får omsorg. Så jeg håper, og tror, at de likevel vil komme ut av dette på en grei måte.
Jeg ønsker å være en mor som oftest sørger for sunn og god mat, vanligvis er tålmodig og grei, ganske sjelden er sur og tverr og rett som det er finner på ting å gjøre. Det greier jeg.
Jeg er ikke sånn som jeg egentlig vil være. Jeg skulle ønske jeg klarte å slappe litt mer av, ikke stresse sånn, at jeg kunne la rotet flyte litt, ikke være så nøye på å ha det rent og ryddig rundt meg hele tiden.
Jeg bruker for mye tid og energi på å ha det rent og pent rundt meg. Det har blitt en mani rett og slett.
Ellers er det jo normalt at man har dårlige dager, der mye kan skjære seg, mens andre dager så går ting så mye bedre.
Det å å være supermamma hele tiden tror jeg ikke velidg mange er. :knegg: Men de aller fleste har vel slike ønsker.
Det er et godt motto. Jeg føler meg ofte litt slik som i HI. Det å få til alle de tingene er en motivasjon og inspirasjon, men vel så viktig er det å ha fokus på hva som er gjennomførbart i hverdagen.
Jeg vingler litt. På mange måter er jeg den mamman jeg ønsker å være for Poden. Jeg er tålmodig, jeg roper aldri til ham, jeg prater med ham istedet for til ham, jeg lar han oppleve nye ting, og jeg legger opp hverdagen på en god måte for oss begge. Han er veldig trygg. Dette er jo flotte saker.
Riktig, liksom.
Fordi jeg tror det er best for ham.
Men jeg har som mål å få en svært selvstendig sønn. Jeg vil at han skal være selvhjulpen og sterk, praktisk og logisk. Jeg bruker ikke nok tid og energi på å lede han i den retningen. Selv om jeg er flink til å legge opp ting så vi har god tid og slikt, så er jeg ikke flink nok til å la han ta del i, og lære seg, de daglige gjøremål som skal gjøres. Det gremmes jeg litt over innimellom.
Ja, iallfall det aller meste av tiden. Vi har en ganske lite hektisk hverdag, har prioritert beinhardt for å få mer tid som familie, og det hjelper. Når jeg ikke er stressa og sliten er jeg en mye bedre mamma :)
Jeg får fulgt lekser og fritidssktiviteter godt opp (mannen min stille mye opp når det gjelder sistnevnte), er for det meste glad og positiv. Såh, sånn sett er jeg fornøyd med meg selv.
Ikke helt nei, men jeg tror det kommer av at jeg setter meg for høye mål... guttungen får kjærlighet, omsorg, fornuftig mat, tørre bleier, rene klær, jeg leser bøker og leker på gulvet, jeg får ham til å le høyt flere ganger for dagen...
Egentlig lider han ingen nød. Men jeg skulle gjerne vært en mor med mer overskudd og festlige påfunn likevel...
På enkelte områder er jeg ikke slik jeg skulle ønske.
På enkelte områder er jeg som jeg ønsker.
På enkelte områder er jeg bedre enn jeg hadde trodd.
På enkelte områder er jeg overrasket over meg selv, selv om det ikke ligger noe positivt eller negativt i overraskelsen, jeg er bare "anderledes" enn jeg ville ha trodd. :)
Det er nå som barna blir eldre jeg blir mest overrasket. Jeg har stor omsorg for dyr og barn, og oppførte meg veldig "som meg selv" da barna var babyer. Nå som de blir eldre og trenger å frigjøre seg er det verre. Jeg sliter en del med å hva som er greit og ikke. Er det OK at eldste datteren min tok med seg 5 klassekamerater hjem etter skolen? Er det OK at eldste datteren min går ute når det er mørkt? Kan den yngste være ute alene? Får eldste lov å sykle alene? Det blir en slik "evig grenseoppgang", som er slitsom på en spesiell måte. Dette i motsetning til når de var små og bare trengte "full pakke" med omsorg. Mer slitsomt på en måte, men samtidig veldig lett definerbart.
Nå har jeg bare gjort dette i ti måneder, men mitt mål er å legge meg om kvelden og kunne kjenne at jeg elsker frøkna over alt på jord, jeg har neppe satt noen varige, negative spor i henne (denne dagen i alle fall), og ellers gjøre så godt jeg evner, og ikke kaste bort tid og krefter jeg kunne brukt på henne med å ha dårlig samvittighet for alt jeg har gjort feil.
Det varierer, noen ganger er jeg nok en helt grei mamma, andre ganger ikke. Det som er viktig for meg er å være en bedre mamma enn min mamma var og det klarer jeg uten problemer.
Jeg har tenkt litt mer. Jeg gjør mye for barna mine så de skal ha det bra. Selv om kanskje særlig datteren min synes jeg maser og styrer til tider, er det gode og veloverveide tanker bak det jeg gjør. Sånn sett er jeg en slik mor jeg skulle ønske. Jeg har barnets beste i veldig mye av det jeg gjør.
Jeg har et stort forbedringspotensiale når det gjelder å være tålmodig det er sikkert og visst. Og selvom jeg er hjemme i perm og vi ikke har noe å stresse for å rekke på morgen eller ettermiddag klarer jeg fint å stresse alikevel. :knegg:
Både jeg og mannen er glade i å leke og det prøver vi å prioritere. Så får det heller flyte litt her hjemme, man får ikke rukket alt.
Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg virkelig legger ned det jeg har på å gjøre så godt jeg bare kan. Alltid.
Men bra nok? Nei, det blir det aldri. Ikke for mine barn nei. De fortjener nemlig så mye. SYnes jeg. Hvis du spør dem så pleier de å si seg godt fornøyde med meg. :elsker:
Jeg tror og håper at jeg er en god mor, og at jeg får fulgt opp barnet mitt på den måten jeg ønsker. Vi har et nært og godt forhold, og gjør mye sammen. Vi har en felles hobby, som tar mye tid på vinteren, og det er kjempegøy!
Det er bare oss to, og jeg har gitt opp å pørve å være både mamma og pappa. Det holder med å være meg.
Ja og nei. Hvis jeg skulle blitt den supermammaen jeg ønsker at mine barn skal ha, måtte jeg ha bytta ut meg selv. Så jeg har senket kravene til å være en mamma som stort sett er tilstede, som stort sett behandler ungene likt, som er interessert, sørger for et bra kosthold og fornuftige klær og som er stabil, omgjengelig og grei. Det greier jeg selv om jeg skal fortsette å være meg.
Et unikum som ikke sitter på dataen, men hele tiden finner på morsomme ting for ungene, arrangerer selskaper for barnas venner, er leder i ørten fritidsaktiviteter, leser med dem, spiller med dem og underviser hele dagen og engasjerer meg 100% i alt de driver med kommer jeg dessverre ikke til å bli, tid og overskudd eller ikke. Det tror jeg bare vi må leve med, og jeg har det best om jeg stryker dette fra ønskelista, og heller kommer med en mer realistisk spesifikasjonsliste til mammarollen.
Jeg har det altfor travelt, får ikke fulgt ungene opp skikkelig med lekser, lager nesten aldri middag (glad vi har glimrende kantine som lager gode middager), har sjelden tid til kos (derfor har vi fredagskos), huset ser konstant bombet ut osv.
Både ja og nei. Skulle ønske jeg hadde mer fantasi og energi å øse ut over både egne og andres barn. Men eldstesønnen min påstår jeg er den beste mamma noen kunne hatt, og det er kanskje verdt å ta med seg. Verdens beste kompliment. (Sikkert fordi jeg hjalp ham i en veldig praktisk knipe. )
:( Uff nei og samvittiheita tek meg kvar kveld. Kanskje spesielt ovanfor storebror:hjerter: som bur her anna kvar veke. Eg vil so gjerne og prøvar so hardt å vere super mamma. Men "monstermamma" kjem innimylla på besøk og har kort lunte og er trøytt. :(Ja av og til kan ho til og med rope ut sin frustrasjon.. Og snille mamma tenkjer stakkars ungar..
Men me kosar oss mykje også, har mykje kjekt i lag og me har heldigvis fleire, mange fleire gode dagar enn dårlege. Men alt kan forbedrast eller??
Prøvar det beste eg kan :)
Njah. Ja, på en måte, jeg er veldig fornøyd med at barna mine trives med et impulsivt liv, at de er trygge på meg og at de får oppleve masse gøy, men samvittigheten er fortsatt svart pga alt jeg har ødelagt for de.
Jeg er stort sett fornøyd med det jeg gjør i forhold til minsten. Det vi stadig kan jobbe mer med begge vi voksne her i heimen, er å være mer aktive i hverdagen. Men vi er ikke helt på bunn der heller, så alt i alt godkjenner jeg oss.
Nei, jeg lever ikke opp til idealene mine på noen områder, heller ikke når det gjelder å være mamma.
Så er det jo alltid et spørsmål om hvor man bør legge lista, og min list ligger ikke uoppnåelig høyt. Jeg synes ikke man skal drukne seg i skyldfølelse om alt ikke er tipp topp til enhver tid, men jeg synes det er fruktbart å ta et kritisk blikk på egne prestasjoner med jevne mellomrom og rette fokusen mot det man ønsker å oppnå.
Jeg er en tilstedeværende, trygg, glad, morsom og omsorgsfull mamma. Og sånn sett er jeg fornøyd med basisen i morsrollen min. Det jeg ønsker annerledes skyldes mangel på overskudd - jeg blir irritert og utålmodig når jeg er sliten. Om det blir for mye av det, er det ikke bra nok. Jeg synes det er fornuftig å ikke være fornøyd med det. Jeg ønsker en hjemmeatmosfære som er grunnleggende positiv.
Det er vel alltid ting man skulle ønske man gjorde bedre. Samtidig er det områder der jeg har overrasket meg selv. Jeg tror javnt over at jeg er rimelig fornøyd med egen innsats, men selvsagt med en del dårlige samvittigheter innimellom. Følger ikke det med foreldrerollen? :vetikke:
Jeg er innimellom strengere enn jeg ønsker (les:kjeftete), og vi kunne vært enda flinkere til å være fysisk aktive i hverdagen (vi tar oss på tak, men så sklir det ut etter en stund), men jevnt over syns jeg at jeg er mye av det jeg trodde jeg kom til å være som mamma. Og der jeg kommer til kort, har jeg mannen som utfyller meg. Jeg er genuint interessert og engasjert i ungene mine og deres hverdag, jeg sørger for at de får OK mat, klær og utstyr, jeg har oversikt over fritidsinteresser og skole, jeg følger opp lekser, jeg leser mye med dem og har vært veldig flink til å stimulere språkutvikling hos dem begge to. Ungene får masse kos, ros, passe med utfordringer og rom til å være selvstendige, de føler at vi stoler på dem, og tør å komme til oss når det er noe som plager dem. Vi har en åpen dialog også om ting som er vanskelige, og har masse humor i hverdagen. Vi inkluderer ungene i AS Familien, og jeg tror de føler at de betyr noe.
Så da får det heller være at jeg kjefter litt oftere enn det optimale. :knegg:
Tja. Jeg kunne helt klart vært mer tålmodig og kjeftet mindre, men vi har veldig mye gøy sammen, vi er flinke til å be om unnskyldning når vi gjør dumme ting og vi gjør ganske mye hyggelig sammen.
Jeg prøver å ikke legge lista for høyt.
Nei, jeg er ikke helt slik jeg skulle ønske...
Har alltid sett for meg at jeg skulle være en aktiv mamma, som er med barna mine på aktiviteter og opplever masse flott sammen med dem som får dem til å le, og ha det morro.. det har jeg aldri opplevd med mine foreldre og det har jeg ansett som en viktig ting som jeg selv har savnet i oppveksten.
Her har far alltid hatt den rollen, og har den enda..
Jeg har alltid slitt med overvekt og lavt selvbilde, noe som har preget akkurat dette veldig i alle settinger.
Nå den siste måneden har det endret seg en god del, til både min og barnas store glede.
Målet mitt er å klatre til topps i en klatrevegg side om side med barna mine :fnise: og bade på stranden uten å være mer opptatt av å gjemme meg..
Og, ikke minst.. stå på slalom/snowboard!
Nei, ikke i det hele tatt. Trøsten er at ungene er glade i meg likevel, og at jeg vet ting kommer til å bli bedre når jeg bare får natta tilbake, og vi får flyttet.
Så langt så vel! Egentlig rimelig fornøyd med egen innsats. Nå er jo junior bare 20 mnd så de store utfordringene kommer kanskje ikke før senere. Har forholdsvis lang lunte og det er som oftest ganske god stemning i heimen. Har flyttet til ny by og trenger å bli kjent med mennesker med små barn. Spesielt med tanke på aktiviteter ute på helg. Leking ute synes jeg nemlig er ganske kjedelig.... :o (spes på vinterstid)Mannen er vel generelt flinkere til å leke enn meg, men vi kan da ikke være like flink til alt! Nå skal det sies at poden i huset er, og har alltid vært, en "enkel" unge å ha med å gjøre. Trygg, blid, sosial, masse latter og tøys. Sover over tolv timer på natta og er lett å legge. Dermed så får jeg mer overskudd til å være en god mamma også.
Jeg er noen ganger bra, andre ganger ikke. Jeg vil si at jeg er en ytterst menneskelig mor, og jeg henger meg ikke opp i at jeg tidvis ikke lever opp til egne forventninger. Alt i alt, så mener jeg at poden har det ganske greit sammen med meg. Han lurer ikke på om jeg er glad i han, om han får mat, om han får hjelp om han trenger osv. Han har trygghet.
Tja. På det som er viktigst for meg, er jeg riktig flink. Barna mine får masse kos og oppmerksomhet, og jeg føler selv at jeg lærer dem å ha det gøy. De blir passet godt på, men får samtidig frihet til å utforske tilværelsen sin. Det er jeg fornøyd med.
Det jeg ikke er så fonøyd med, er at jeg har problemer med å takle at de maser på meg og krever mer enn jeg føler jeg har kapasitet til. Da blir jeg sur og kjeftete og lite konstruktiv, akkurat som jeg husker min egen mor fra oppveksten (hun var en super mamma på de fleste måter, men humørsyken hennes kunne oppleves ganske forvirrende iblant).
Men alt i alt skårer jeg minst 80 prosent. Ingen grunn til bekymring for mine unger, nei.
Jeg tror jeg er en bra mamma på mange måter, men min kreftsykdom har gjort meg til en sliten mamma. Jeg er ikke kjeftete og ganske diplomatisk. Minstejenta på 9 år har blitt veldig knyttet til sin far. Jeg prøver å være en god mamma når jeg orker. Når en blir alvorlig syk så endres rollene hjemme også. Viktig å tenke hva som er viktig for å være en god forelder. For meg er det å være tilstede for barna, lytte og gjøre det hyggelig hjemme når jeg orker det.
Tror vi setter mye større krav til å være foreldre nå enn hva man gjorde da jeg vokste opp på 1960-70-tallet. Vi forventer mer av oss selv enn det barna forventer.
Nå har jeg fått tenkt meg grundig om og ser at jeg var litt for kritisk til meg selv da jeg svarte sist. Jo, hverdagen er stressende og jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig og "gøyal" mamma som ikke kjeftet i hytt og gevær. Men, samtidig er jeg flink til å finne på ting med familien i helger og ferier, jeg planlegger og organiserer små og store utflukter og har faktisk fått skryt for at jeg er så aktiv med ungene. Skulle vært en bedre mor, men er kanskje ikke så aller verst bestandig.
Jeg kunne ønsket meg mer overskudd, og så skulle jeg ønske vi var flinkere til å være mer fysisk aktive i helger og sånt. (Det virker som dette er ting som går igjen hos flere, så vi er sikkert ikke "spesielt ille".) Men i det store og det hele synes jeg jeg trives med min egen rolle som forelder, og at jeg vanligvis har et fint og konstruktivt forhold til sønnen min. Og det praktiske/"fysiske" er jo på plass, med stort sett god og sunn mat, ordentlige klær, oppfølging med skolen, høytlesning, hjelp med praktiske ting og svar på ting han lurer på.
Jeg har ikke dårlig samvittighet for å være et menneske på godt og vondt. Med følelser. Det forstår faktisk ungene mine også, fordi jeg snakker med dem. Det er ikke verre enn det. Jeg forteller ungene mine hva jeg tenker og føler, og det går strålende. "Når du gjør sånn, eller oppfører deg på denne måten, blir jeg lei meg FORDI sånn eller slik, eller jeg blir irritert FORDI sånn eller slik". Det samme gjør ungene mine. "Mamma, jeg blir sint på deg når du sier eller gjør sånn eller slik". Vi snakker sammen om det meste vi gjør.
Både ja og nei. Før jeg fikk barn hadde jeg nok noen litt rosafargete idealer om foreldreskap og samvær med egne barn. Det er jo bare å gjøre alt riktig - så får man flinke og greie barn.
Mange av disse tankene er justert etter første og enda litt mer etter andre barn. Barn er individer, og forskjellige fra hverandre, med ulike behov. Vi foreldre er også mennesker først, deretter foreldre - og hos oss er vi supre til å være oss selv.
Det siste året har jeg vært mye sliten og brølemamma har hatt lettere tilgang. Jeg har ikke alltid greid å se barna der de er og følge deres behov for nærhet og det å bli sett - noe som tross alt er viktigere enn all verdens helgeaktiviteter. Så nei - jeg strekker ikke til på absolutt alle områder.
Det jeg likevel er fornøyd med, er at vi - både mannen min og jeg - ser når begeret er fyllt for barna. Innimellom kommer vi inn i dårlige vaner, men da tar vi oss på tak, legger en slagplan - og greier som oftest å løse opp i vanskelige ting. Holder det ikke med kloke foreldrehoder, så søker vi hjelp og støtte hos ansatte i barnehagen og/eller helsestasjonen. Kort sagt, vi bruker nettverket rundt oss. (Skulle ønske vi hadde mer familie og venner å ta av da.)
Selv om vi har enkelte områder hvor vi ikke strekker helt til, så vet jeg at vi er fantastiske på andre områder. Jeg ser utålmodighet og kort lunte litt i sammenheng med evnen til å finne på og gjøre artige ting sammen. Så klart vi slapper av og koser oss sammen, men vi er nok mer preget av impulsivitet og kreativitet enn den store roen. Heldigvis ser det ut til at barna likner på oss.
Det er interessant å se folks perspektiv på ting. Og det er klart at folks terskel for hvor mye stress og trass man takler er forskjellig. Jeg har liksom ikke helt funnet mekanismene som hjelper meg gjennom de mer strevsomme dagene.
Jeg blir stadig like imponert når jeg f.eks i barnehagen ser foreldre om alltid klarer å snakke med rolig og dempet stemme til sine små håpefulle. I alle fall tilsynelatende. Men jeg ser jo også at de av oss som har to tette som er ganske små enda ofte er litt villere i blikket enn de som skal hente ett barn eller har større barn.
Jeg blir rett og slett litt satt ut av hvor tappende jeg opplever det når storesøster på 3,5 f.eks nekter å ta på seg jakke, eller lue eller vinterstøvler når det er kuldegrader og jeg samtidig må få klær på lillebror på to, som er mer eller mindre samarbeidsvillig.
Her tror jeg du er inne på noe vesentlig. Vi har veldig ulik erfaring med stress, og forskjellige teknikker for å overleve de dagene som kan være litt strie. For de finnes nok hos alle. Jeg tror nok at jeg kan se tilsynelatende rolig ut på utsiden, selv om hodet koker. Det hender jeg kjefter og blir sint jeg også, men sjelden akkurat i barnehagen.
Dessuten har vi forskjellige krav til oss selv om hvor rent og pent vi må ha det rundt oss til en hver tid. Det gir litt mindre stress om man innimellom kan la oppvasken stå - og heller danse litt med barna på stuegulvet i 5 minutter.
Dessuten, generelt: Jeg er ikke helt sikker på at dette idealet er det beste for barna egentlig jeg. Barn trenger å lære seg å bli selvstendige, jeg tror det ikke er bra at de skal bli sysselsatt av voksne hele tiden. Altså: Jeg tror at det som vi tenker er idealet er langt over og way beyond hva de egentlig skal ha.
signerer. Takk og lov er det ikke astma i denne familien, for her danser hybelkaninene sammen med oss titt og ofte:humre: Nå er vi to voksne og ett barn (som er så liten at han ikke har begynt med fritidsaktiviteter og slikt enda), så det kommer nok til å ta seg opp her i gården også. Er vokst opp i en søskenflokk på fire der alle var aktive i korps, fotball o.l. pluss foreldre som satt i styre og stell. Det gikk det også og det har nok gjort at jeg har blitt ganske god til å organisere hverdagen uten alt for mye stress.
Jeg syns mange av mine idealer forsvant ut døra da vi fikk tvillinger. I lengre preioder har det handlet om å leve, overleve og fungere på et minimum. Det er utrolig hva søvnmangel kan gjøre med et menneske. Jeg føler meg grensepsykotisk av søvnmangel av og til, og da er man generelt ikke en smilende, morsom mamma med gøyale påfunn. Nå begynner ting å ordne seg og da er det litt lettere. Men jeg tror generelt det ikke er mulig å la være å klikke i vinkel av og til; når begge trasser, slår ut melka, vil ikke, miiin!!!!
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
