Jeg har så stor respekt for folk som jobber i barnevernet. Sakene de må ta tak i, skjebnene de møter, barna de gjør noe for, de barna de ikke klarer å hjelpe... Hjelpes for en innsats!
Samtidig: Man hører mye om barnevernet som gjør meg veldig bekymret. Jeg vet jo ikke om alt stemmer, men det virker åpenbart at det er store problemer (nå ramser jeg opp ting jeg har hørt - jeg vil gjerne realitetsorientere det):
Stort sykefravær og stor utskiftning av folk. I tillegg til at det er et symtpom på en sliten organisasjon medfører dette at mange barn og familier opplever stadig nye saksbehandlere, man får enda større slitasje, og så har man det gående
For lite ressurser, totalt sett
Er det for få utdannede mennesker innenfor området?
Smutthull i systemet gjør at folk kan være barnevernsflyktninger og flytte fra kommune til kommune og komme seg bort fra bekymrningsmeldinger og oppfølgning
Alt for, alt for få fosterhjem
Stor grad av kontakt med biologiske foreldre og stadig usikkerhet om "tilbakeføring" svekker tilhørigheten til fosterfamilien, og krever mye energi fra den.
For dårlig/liten oppfølgning av fosterforeldre?
En eller annen rapport påpekte store svakheter i organiseringen av barnevernet, men jeg husker ikke innen hvilke områder
Barn og ungdom opplever å måtte gjennom ørten fosterhjem og institusjoner gjennom oppveksten.
Resultatet er at barn som trenger hjelp ikke får det, eller at de ikke får den hjelpen de trenger. Det er ansatte som er utbrente og som forsvinner.
Stemmer dette bildet?
Hva er det som skal til for å få et bra barnevern?
Er det mer penger? Mer utdanning? En annen organisering?
Lovendringer?
Jeg har bare lyst til å legge til et punkt på listen din over "alt som er galt" - et punkt som virkelig opprører meg og gjør meg vondt:
Mange, altfor mange barn opplever overgrep når de er under barnevernets omsorg. Det typiske barnet som utsettes for nettovergrep, gjør det faktisk fra sin datamaskin i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon ... Det er ikke slik at barna automatisk er trygge når det offentlige tar over omsorgen; det offentlige kan faktisk også bedrive omsorgssvikt!
Det vanskeligste for meg (som fagperson) når man er i kontakt med barnevernet er det faktum at det er nesten er klin umulig og samarbeide med de. Det er sånn som jeg har erfart, null utveksling av informasjon, barnevernet kommer på møter, de hører det vi har å fortelle, så må vi forlate møtet. Man får dermed ingen helhetlig bilde av hvilken situasjon barnet befinner seg i, og det kan dermed være vanskeligere og "oppdage" nye bekymringer.
Det faktum av at det må være forferdelige grove "omsorgssmangler" rundt barnet før barnevernet har kapasitet til å hjelpe, er også et punkt som gjør det vanskelig. Det er tøft og gå daglig rundt barn man vet blir slått hjemme osv.
I tillegg er barnevernet for lukket. Det er klart skremselspropagandaen får florere når det knapt er mulig å finne informasjon om barnevernets arbeid. De eneste kildene folk har er gjerne VG og Dagbladet. Det er klart folk blir redde når de tror at barnevernets eneste virksomhet er å ta barna fra folk, og at det kan de gjøre uten å blunke hverken til høyre eller venstre.
Hvorfor har barnevernet taushetsplikt? Er det for å beskytte barnet alene, eller også foreldrene? Man ser jo iblant foreldre som går ut i media og sier at BV gjerne kan få uttale seg for deres del. Hadde det ikke vært "enkelt" å gjort nettopp det? Men det er gjerne prisen som barnet må betale, muligens, som gjør at det ikke er slik, og at man må ta vare på mennesker som ikke er istand til å ta rasjonelle beslutninger på egenhånd?
Målet er jo nå full barneverdekning innen 2017 så det er jo tid til å utrede og plalegge skikkelig.
En av de viktigste tingene jeg tror er når det gjelder vold mot barn så må dette faktisk anmeldes. Det bør være en tverrfaglig gruppe som får ansvar for etterforskning.
Men det må også lovendring til, på andre fronter og midler. Jeg tror noe av det viktigste er at en bekymringsmelding må slutte å bli ansett som slemt. Jeg synes alle skader som er forenelig med misshandling bør undersøkes. Det betyr at mange vil bli intervjuet uten at det er reell grunn til mistanke.
Men de kunne gjort mye opplysningsarbeid uten å komme i konflikt med taushetsplikten. Jeg har vært borti flere ihuga barnevernsmotstandere som aldri har hørt om de mange tusen barna som faktisk får hjelp gjennom frivillige tiltak i barnevernet.
Mi hjertesak som barnevernspedagog er å bedre institusjonane. Rettigheitene til ungdomane som bor der går milevis utenom norsk lov. Mang en gang har eg måtte lagt tilbake hasj og brukerutstyr beslaglagt på ungdomsrom fordi det trosse ungdomen sine rettigheiter. DA føle en seg makteslaus.
Barnevernet trenger et tydeligere og bedre regelverk. De trenger også muligheten til å jobbe utenfor a4-barnevernet. Hjelper ikke heller at det er ansettelsesstopp flere steder (feks i Trondheim). Hjelper dessverre ikke hvor mange ildsjeler det er når ikke organiseringen bra.
Mitt hjertebarn som den som tar imot de i voksentjenestene er ettervernet. Ungdommene slippes uten noe fast. De har ikke lært boferdigheter i barnevernet. Økonomien er ofte ikke på plass, i beste fall har de fått halvert budsjettet sitt. De er relasjonsskadd etter ofte bytter og tap av ressurspersoner. Bruker utrolig mye tid på å få de til å tro at jeg faktisk blir.
Kjenner jeg gruer meg enormt til prosjekt nr. 2 settes i gang...
Jeg har jobba i barnevernet, møtt veggen og vært sykemeldt i mange måneder etterpå. Jeg har mange meninger om hva som er galt med barnevernet, så dette blir sikkert et kaotisk innlegg.
Det er vanvittig frustrerende å slite rævva (og hodet) av seg uten å klare å få utrettet så mye som man føler at man bør gjøre. Det er alltid stressende å oppleve at man ikke får gjort så mye på jobb som man føler man burde, men det er 1000 ganger verre når du vet at det handler om unger i stor krise og med store problemer!
Jeg jobbet i en liten kommune med ca 3.500 innbyggere. Det var 1,5 årsverk på kontoret. Jeg jobba fullt (var bv-leder) og en førskolelærer hadde den halve stillinga. Ingen av oss hadde mao barnevernfaglig utdanning (jeg er spesialpedagog).
Selv om dette var er liten kommune, hadde vi likevel nok å gjøre og det ble stadig travlere. Pr 1. januar 08 hadde vi ca 30 aktive saker (av ulik alvorlighetsgrad). Pr 1. januar 09 hadde vi 47 aktive saker - hvorav 2 av dem var fylkesnemdsaker (altså saker der barnevernet ønsket å ta over omsorgen for barnet). En stor del av de andre sakene var også alvorlige saker. Det finnes jo knapt nok "lette" barnevernssaker lenger. Man pleier å si at en god og rutinert ssaksbehandler i barnevernet skal ha rundt 20 aktive saker. Jeg hadde det siste året over 30 og hadde i tillegg administrativt ansvar. Det siste halve året hadde jeg også 2 saker i fylkesnemden nesten samtidig - noe som også er en enorm arbeidsbelastning. Det sier seg selv at det ble alt for lite tid til å gå inn og gjøre en god saksbehandler-jobb.
Ingen kan forklare den store økningen i saksmengde, men den sees så vidt jeg skjønner over en stor del av landet. Dette skjer samtidig med at sakene blir alvorligere og uten at rammebetingelsene til barnevernet øker samtidig. Det er færre fosterhjem, det er færre institusjonsplasser, det er mindre penger å bruke på tiltak - og det er flere ressurskrevende saker. Det KAN ikke gå i hop og er en evigvarende ond sirkel om ikke noe gjøres. Det er fryktelig frustrerende å måtte avvise saker der bv kunne gått inn på et tidlig tidspunkt og løst problemer med enkle og udramatiske midler. Det handler kanskje om avlastning, besøkshjem, råd/veiledning eller andre ting. Men mangel på ressurser gjør at vi ikke kan ta tak i disse lite alvorlige sakene. Dermed kommer de dessverre ofte tilbake om 1-2-3 år som alvorlige saker der bv ofte må inn med tvangstiltak.
Jeg har på mange måter vært en kontroversiell barnevernsleder og har møtt mye motstand på min måte å drive barnevernsarbeid på. Motstanden har uten unntak kommet fra barnevernpedagoger i andre barneverntjenester. Jeg ønsket blant annet et langt tettere samarbeid med barnehager og skoler, og valgte derfor å involvere disse langt tettere i mange saker - selvsagt under full åpenhet overfor foreldrene. Dette hadde iallefall jeg positiv erfaring med. Jeg tror derfor at barnevernet må bli bedre på å samarbeide! Og for å få til det, trengs det holdningsendringer i forhold til bl.a. taushetsplikt. Det er ingen lovhindringer der.
Slik jeg opplevde det, handler barnevernets problemer om både resurrsmangel, for lav kompetanse og en nokså gammeldags arbeidsmetode, spesielt når det gjelder kommunikasjon og samarbeid. Det er helt klart for mange ufaglærte i barnevernet, men det er også en generelt for lav kompetanse - noe som selvsagt også henger sammen med et alt for lavt lønnsnivå. Jeg gikk NED 45.000 i lønn når jeg gikk fra PP-tjenesten til barnevernet - og det er står ikke på noen måte i sammenheng med arbeidsmengde og ansvar.
Det er mye som kan bli bedre i barnevernet tror jeg, ikke minst mangler det ressurser. Og det mangler handlingsrom, det er ikke rart folk blir frustrerte av å se på at situasjoner må bli veldig alvorlige før det er mulig å få gjort noe.
Men en ting jeg tror man med fordel kunne ha jobbet litt med, er å avmystifisere barnevernet. Både gjennom pressen slik at folk vet mer om hva de jobber med og hvorfor, men ikke minst gjennom samarbeidsmåter med andre institusjoner som sykehus, skoler og barnehager. Barnevernet virker også for samarbeidende personell som en lukket institusjon hvor man kan rapportere inn, men ikke får noe ut. Jeg tror ikke det er av det gode, det medfører at man vurderer hva man går til barnevernet med. Nettopp fordi man ikke helt vet hva opplysninger blir brukt til, hvordan de oppfattes og hva barnevernet har bruk for å vite. De er den tause parten på møter som suger til seg og går, det fungerer så mye bedre når det er toveis dialog! Og det hadde hjulpet oss som blir sittende med foreldre og barn også etter at barnevernet har gått at vi vet litt om hvordan de tenker og jobber og hva de egentlig planlegger videre. Av og til fungerer samarbeidet veldig godt, da kunne jeg ønske meg at det alltid var sånn.
Jeg tror mye kunne vært løst om man hadde bedre struktur på hva barnevernet skal drive med og hvordan.
For eksempel er det en stor systemstopper at det mangler fosterhjem. Man får ikke tatt et barn ut av en situasjon hvis det ikke er noe sted å gjøre av det.
Og hvorfor mangler det fosterhjem? Kanskje fordi det er utrolig slitsomt å være fosterforelder til en unge som trenger ekstra oppfølging fordi man faktisk ikke kan forvente all verdens fra barnevernet? Erfaring fra egen omgangskrets viser at fosterforeldre der for eksempel kan risikere at lønnen endrer seg med et vedtak og blir halvert.
En annen ting med barnevernet er at de ikke har regler å bruke som er gode nok.
For eksempel hvis barn utsettes for vold eller overgrep under samvær - ikke en barnevernssak. Tro det eller ei. Den eneste barnevernssaken som settes i gang hvis et barn for eksempel voldtas under samvær er en omsorgsovertagelse - fra det hjemmet barnet bor i. Jeg presiserer: Ikke fra samværshjemmet, men fra det hjemmet barnet altså IKKE utsettes for overgrep fra.
Hvorfor det? Jo. Fordi barnevernet ikke kan gjøre noe med samværshjem. Det er ikke i deres regelverk. Dermed er det bostedsforelder sin jobb å ta vare på barnet når det er til samvær. Det har ikke bostedsforelder mulighet til, men det blåser altså barnevernet i.
Så en ting som kan hjelpe med å få et bedre barnevern er da å gi de lov til å gripe inn med tiltak der barn utsettes for overgrep fra den forelderen det ikke bor fast med.
Så det stemmer at foreldre bare kan flytte til en annen kommune om de får problemer med barnevernet?
Jeg trodde ikke det var sånn lengre.
Her jeg bor er det nå ei alenemor med 4 barn, der barna ikke blir ivaretatt på forsvarlig måte. Skolen har meldt til BV og bestefaren har meldt til BV. Og saken er tatt hånd om av BV. Ansatte kommer på besøk til henne, uanmeldt.
Nå skal hun flytte langt avgårde, for å komme seg vekk fra BV.
Men da må det jo være mulig at BV sender saken videre til den kommunen som denne kvinnen flytter til, eller bestefaren, eller andre mennesker kan vel levere ny bekymringsmeldinger i den nye kommunen? I alle fall når det er offentlige etater som melder og det dreier seg om alvorlig omsorgssvikt.
Jeg velger å tro at BV gjør en god jobb, i det fleste saker. Men jeg ser jo også at det skjer uheldige ting. Der BV kommer i dårlig lys. Vi hører jo ofte bare en side av saken og derfor blir det jo veldig galt.
Jeg har selv kontaktet BV, fordi jeg møtte veggen og var langt nede. Jeg mistet rett og slett kontrollen over mitt eldste barn. Drikking, utaggerende oppførsel, kriminelle handlinger også. Jeg måtte bare svelge stoltheten og kontakte BV.
Jeg møtte ikke den forståelsen som jeg trodde jeg ville få. Jeg ønsket mest av alt å få barnet mitt flyttet ut av hjemmet, for oppførselen til ungdommen min gikk utover de andre barna. Ene barnet mitt gråt seg i søvn flere ganger, jeg måtte låse døra til mitt soverom osv osv.
Jeg trodde at BV hadde beredsskapshjem, som kunne hjelpe meg i en akutt situasjon, men det var ventetid. De hadde plass på et ungdomsshjem, men det var ikke aktuelt. Siden jeg da ville riisikere å få hjem en ungdom som var mye verre enn før h*n reiste. Dette truet også BV med. De sa at "verstingene" var der.
Jeg ble tvunget til å holde ut noen jeg egentlig ikke orket mere. Det var forferdelig tøft. Men i ettertid tror jeg det var verd det.
Jeg fikk, etter 2 mnd hjelp. MST, Multisystemisk Terapi. Dette var redningen. Og min ungdom så at jeg gjorde alvor av trusselen om å kontakte BV. H*n trodde nok ikke at jeg ville gå til det skrittet.
Nå har vi blitt en mere normal familie igjen. Ting er ikke perfekt, det er enda mye å jobbe med, men jeg er takknemlig for at jeg ikke leverte fra meg ungdommen. Men jeg skulle ønske at jeg ble fulgt opp litt bedre. Enten ved at de gav ungdommen min avlastning eller støttekontakt. Jeg måtte liksom bare vente, holde ut frem til MST ble satt i gang. Og i sommer var det ventetid på å få MST.
På bakgrunn av dette har jeg vanskelig for å tro at BV bare griper inn, sånn helt uten videre, og henter barn fra foreldrene sine, uten at det foreligger en god grunn.
Jeg gav klar beskjed om at min ungdom var fysisk og psykisk slem mot meg, skremte søsknene sine og var svært utaggerende. Kom full hjem mens de minste barna enda var våkne. Drev med kriminelle ting og politiet ble også koblet inn.
Men dette var ikke alvorlig nok til at Fylkesmannen kunne fatte tvangsvedtak. Siden min ungdom er 16 år, så kunne de ikke flytte h*n ut av hjemmet med tvang, uten at det forelå en god grunn.
Hva er alvorlig nok tenker jeg. Det var ekstreme forhold her hjemme. Det var ikke bra for de andre barna å se på dette daglig. Men BV overså dette totalt. De kunne sitte å si at min ungdom ikke var ille nok til at det var nødvendig med tvangsvedtak. Selv om jeg måtte låse døra flere netter, fordi jeg var redd for mitt eget barn. Jeg ble skjelt ut, kalt de styggeste ord som fitte, hore, pedo osv. H*n kom hjem full flere ganger, gav totalt blaffen i konsekvenser, skulket skolen, gjorde innbrudd i kiosk som han hadde kveldsjobb i, osv osv. Dette var ikke ille nok til å få mitt barn flyttet. Da tenker jeg selvsagt, hva er ille nok?
Jeg føler at det er lett for BV å være "maktsyke". Når de har bestemt seg for noe, så er det enkelt å hente ut barna fra hjemmene sine. Selvsagt er det riktig avgjørelse i mange tilfeller, men i noen tilfeller tror jeg BV gjør mange feil.
Jeg tror heller ikke at det å blir flyttet fra fosterhjem til fosterhjem, barne/ungdomshjem osv er bra for barna. :niks: Undersøkelser viser jo at disse barna mange ganger får senskader.
Og det finnes jo også barn som skulle hatt hjelp, men som aldri fikk det. Det er jo jeg et bevis på. BV visste om forholdene hjemme hos mine foreldre og visste at det dreide seg om omsorgssvikt. Men de gjorde ingenting. Den gang var saksbehandler inhabil.
Barnevernet i min kommune har også vært i medias søkelys og fått krass kritikk fra Fylkesmannen. Fosterhjem og avlastningsfamilier har fått svært dårlig oppfølging. BV har vært overarbeidet i perioder og hatt svært lite folk. Frister har ikke blitt overholdt osv osv.
Hva som kan gjøres for å bedre dette vet jeg ikke. Jeg tror at BV har nok penger, men de har ikke nok kompetanse alltid til å ta tak i ting slik de bør gjøre. Og mangel på ansatte gjør også at saker som burde følges opp ikke alltid blir prioritert. I tillegg tror jeg diverse lovendringer er på sin plass. Men nå er det jo forandringer på gang i BV, og jeg håper ting blir bedre, på sikt.
Litt rotete innlegg, men dette er noen av mine tanker og erfaringer med BV.
Barnevernet har full mulighet til å sende saken over til ny bostedskommune dersom de mener det er grunnlag for det. Jeg har selv jobbet med flere "barnevernsflyktninger" og det er etter hvert nokså normalt at bv automatisk sender bekymringsmelding til ny kommune når en bv-klient flytter. Det gjøres iallefall i de alvorlige sakene. Dersom det allerede er opprettet et vedtak om omsorgsovertakelse, er det ikke mulig å flytte fra dette. Er det kun frivillige tiltak, kan man jo selv velge om man vil flytte fra tiltakene sine. Da er det heller ingen automatikk i at saken meldes videre til ny kommune.
Anbudsordningen er hårreisende, at man kjører New Public management i buss eller vaktmestertjenester er nå en ting, men at OMSORG FOR BARN skal være ute på anbud med jevne mellomrom og utrygge barns HJEM skal skifte pga at noen har et billigere tilbud? men det blir det ordning på. :mæktige vænna:
Lav lønn i barnevernet. Men hey, det er jo den typiske kvinnefellen, dette har også vært kallsyrker med barnløse bestyrerinner om bodde på barnehjemmene, fikk kost og losji av det lokale menighetsrådet og drev barnehjem med almisser.
For kort utdanning og for unge folk i institusjonene og førstelinjen. 3 år er ikke nok. Det bør være 5 og man bør ha en master og noen år på baken før man skal ut i førstelinjehelvetet og overta omsorgen på vegne av staten, altså. Altfor mange ufaglærte på institusjonene som jobber i horrible turnuser. Seerier av 24-timers vakter? For 280 000 i året?
Flere stillinger er selvsagt viktig: det kommer 400 nye på landsbasis i 2010, men mye av dette er opp til kommunene, og ikke alle bryr seg om det.
Barna tas for sent vekk fra familien og man griper inn så sent at man nesten alltid må ty til de mest drastiske tiltakene i tiltaksstigen. Jeg vet at det jobbes med å øke bevisstheten blant barnehageansatte i fht bekymringsmeldinger (hvor lite/mye bekrymret bør man være før man ringer-guide) og at helsestasjonen skal mer på banen. jeg jobber også med å konkretisere en idé jeg har rundt helsestasjoners utvidede rolle i dette. Tidlig innsats vil kunne 1) sørge for at flere barn får hjelp i familien og flere foreldre kan få hjelp til å være gode foreldre uten alvorlige inngrep. Frivillighet i fht tiltak må vekk, trenger man hjelp, skal man værsågod ta i mot, ellers blir det konsekvenser. 2) barn som blir utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt skal ses tidligere og fjernes fra hjemmet tidligere, og få et STABILT nytt hjem. Evt samvær med biologiske foreldre skal ses ut fra barnets behov. 3) regionalt samarbeid i små kommuner. Småkommuner er uproffe på dette, fordi de skal gripe inn hos naboen og sånn. Pyton, kjipt, fælt, flaut og man blir usatt for hatkampanjer og skuling på S-laget og man har selv taushetsplikt, mens naboen kan snakke overalt til alle. Mye bedre om det er noen "nøytrale" som kan gjøre jobben.
Smilefjeset og jeg jobber nå aktivt for en lovendring rundt samværshjem og det er HØYT på statsrådens og stortingsrepresentantenes liste over To Do 2010.
I mange tilfeller så synes jeg BV bør gripe inn og barna bør tas vekk fra familien tidligere ja. :nemlig: Mange har for høy terskel med tanke på det å sende bekymringsmeldinger. Min gamle lærerinne sa at hun i ettertid ser at bekymringsmelding burde vært sendt, men det var ikke "vanlig" på den tiden.
Man har jo plikt til å melde i fra om man ser eller mistenker omsorgssvikt. Men veldig mange melder ikke fra. Dessverre.
Men jeg synes også, som jeg skriver i mitt forrige innlegg, at foreldre som søker hjelp, også bør tas alvorlig. Men for all del, mange opplever jo også at de får god hjelp. :)
De som er dårligst til å melde til barnevernet er faktisk barnehagene. De ser kanskje mest, men melder minst. Man kan jo spørre hvorfor, men det handler vel ofte om at de er redde for konsekvensene i forhold til deres samarbeid med foreldrene. Skremmende!
Ja, det er skremmende. Men i små kommuner er det ofte sånn. Det er jo dessverre mange foreldre som reagerer med hat og sinne når slike meldinger blir levert til BV. Og det går ofte ut over samarbeid mellom de ansatte og barna. Det er jo barna som skal være i fokus, så det er trist at barnehagene ikke melder mere enn de gjør. Det er mange barn som skulle vært fanget opp tidlig.
Jeg har lest mye av det Smilefjes har skrevet. Og det som slår meg, er at lovverket på dette feltet virker helt bort i staur og vegger. Jeg tror en av tingene som er galt med barnevernet, er at dette feltet har alt for lav status i juridiske kretser, og at ingen har giddet å sørge for at lovene henger sammen.
Opptatt av det er jeg absolutt, sitter med mye kunnskap også - men av åpenbare grunner er det mindre lurt at jeg deltar i slike diskusjoner. Men jeg leser dem alltid :)
Det er ikkje det at eg ikkje er opptatt av dette, men eg har ikkje kunnskapen. Eg leser derfor diskusjonanen med interesse for å auke kunnskapen på dette området. Og eg veit at folk her inne jobber med å endre på regelverket.
Ang engasjement i tråder om barnevernet så jeg liksom resignert litt jeg. Har ikke lest hele denne heller.
Jeg vet ikke hvordan barneverntråder generelt sett har utviklet seg på dette forumet, men på andre forum er det utrolig mye usaklig kritikk også. Men selvfølgelig en del saklig og. Men det usaklige har som regel tatt over i de trådene jeg har sett andre steder, og derfor holder jeg meg unna fordi jeg blir så irritert.
Ofte tror jeg de trådene jeg har sett om temaet andre steder er startet av mennesker som er bitre på berneverdet fordi de ikke forstår hvorfor de har vært i "klammeri" med dem. Kommentarer som at man hater barneverdet, og at de som jobber i barnevernet er udugelige hele gjengen syns jeg blir så bak mål.
Men de kan helt sikkert bli bedre på mye slik som mange andre instanser. Men hvordan det skal skje, det føler jeg meg ikke kompetent til å diskutere rett og slett.
Ja, også kan jeg si at den kjenskapen jeg har til barnevernet sånn irl er gjennom en sak med min kusine som ikke har datteren sin lenger.
Der grep de inn og tok tak, dog litt sent syns vi rundt. Men det har endt godt, og barnet bor i dag bare hos pappaen sin, og har trygge mennesker rundt seg.
Kapittel 3. Bruk av tvang
Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon
Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 12. desember 2002 med hjemmel i lov 17. juli 1992 snr. 100 om barneverntjenester § 5-9 fjerde ledd.
Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon
Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 12. desember 2002 med hjemmel i lov 17. juli 1992 snr. 100 om barneverntjenester § 5-9 fjerde ledd.
Kapittel 3. Bruk av tvang
§ 16 Ransaking av rom og eiendeler
Institusjonens styrer eller stedfortreder kan beslutte at det skal foretas ransaking av beboerens rom og eiendeler ved begrunnet mistanke om at han eller hun oppbevarer rusmidler eller farlige gjenstander. Ransaking kan foretas ved inntak og under oppholdet.
Ransaking av rom og eiendeler skal foretas mens beboeren er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig
vanskelig fordi beboeren har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende.
Vedtak om ransaking av rom og eiendeler skal protokollføre og begrunnes. Protokollen skal forelegges tilsynsmyndigheten.
Her er en forskrift som gir tillatelse til fjerning av rusmidler ved opphold i barnevernsinstitusjon. Styrer eller stedfortreder skal ved begrunnet mistanke (hvis du har mistanke om, sett, kjent lukt, fått seg fortalt) gå inn og ta det.
Også sentralt i dette er omsorgsbegrepet. Det er god offentlig omsorg å gå inn og ta ifra ungdommene narkotiske stoffer/rusmidler.
Kanskje er litt av problemet for mange som jobber med barnevern er at man ikke kjenner lovverket, med forskrifter godt nok. Det er et stort lovverk å sette seg inn i. I tillegg er man, både i skolen og i barnehagene engstelige for melde saker som man føler kanskje ikke er godt nok begrunnet. Manglende ressurser i barnevernet er også et problem. Så som enkelte før har poengtert, en lengre utdanning, større krav til kompetanse (hva i svarte gjør førskolelærere i barnevernet feks) og større økonomiske rammer vil være med på å gi et bedre barnevern. Ikke minst bedre økonomiske rammer, og flere ansatte. Det er umulig for en saksbehandler å jobbe på en god måte med 30 forskjellige saker.
[color=#333333][/color]
Siterer alt du skrev over. Jeg synes BV har et alt for dårlig samarbeide på tvers av kommunene. En i svært nær familie har jobbet i årevis i barnevernet, hun bruker sikkert 70% av arbeidstiden sin på buss, fly og båt rundt om for å besøke beredskapshjem. De fleste av disse kunne vært fulgt opp lokalt, noe hun også har sagt mange ganger. Klart at de større barna som kjenner henne og knytter seg til henne kunne trenge å møte henne en gang i blandt, men er det slik vi prioriterer når ressursene alt er knappe?
Jeg er kunnskapsløs, men blir veldig engasjert når jeg leser. Smilefjes sine eksempler er hårreisende, og jeg håper inderlig hun og Madam Mim får igjennom de endringene de jobber for.
Stakkars statsråden, han vet vel knapt hvilken ende han skal begynne i, men institusjonene, organisering, bemanning og finansiering er en av dem ser det ut som: Les her.
Barnevern på anbud er helt håpløst, altså, og jeg vet ut fra min kjennskap til norsk barnevern gjennom tidene at de som jobber med barn MÅ ha utdanning, for det blir fort ukultur og unødig brutalitet blant dem som ikke er utdannet. De MÅ ha vandelsattest, for sårbare barn uten grenser og god tilknytning er som magneter på overgripere og institusjonalisering er dessverre et altfor godt utgangspunkt for en overgriper. Hvis institusjonen i tillegg løses opp jevnlig pga anbudspolitikken? Hvem skal man stole på og ha tillit til?
Perhonen, eg kjenne sjølvsagt til forskriftene når det gjeld ransaking. Det eg snakke om er funn gjort når en skal inn på rom og hente handdukar til vask for eksempel. Da ransake du ikkje. Om en skal ransake må en ha mistanken FØR en går inn.
Så du mener at hvis du finner narkotika evt brukerutstyr så kan du ikke ta det? Hvis du finner narkotika på rommet til en av ungdommene har du jo i allefall en begrunnet mistanke og kan ransake rommet. Stemmer ikke det?
Lovendringer. Mindre foreldrevern og mer barnevern. Større mulighet til adopsjoner istedenfor fosterhjem. Ta barnet tidligere ut av familier som ikke fungerer. Ha forståelse for at når de 3 første søsknene har trengt hjelp, vil også søsken nummer 4 trenge det. Ha fokus på at barnet trenger et stabilt hjem og at det ikke skal prøves fram og tilbake uendelig mange ganger før det endelig i en alder av 14 tas vekk fra hjemmet.
I tillegg: Fortsette alle de gode hjelpetiltakene som foregår også i dag!
(Jobber også som lærer - måtte tilføye det etter å ha lest Teflonas innlegg).
Jeg er nok veldig subjektiv, for jeg opplever barnevernet gjennom jobben som lærer, og jeg må si at jeg har ikke de store forhåpningene. Det er mye foreldrevern, synes jeg, de er veldig redde for ikke å ha sterk nok sak. Skulle ønske helsestasjonene kom sterkere på banen, det er håpløst at de ikke ser barnet i perioden mellom 2 og 4 år.
Jeg er selvsagt enig i at mye i barnevernstjenesten kan bli bedre, og ikke minst at det burde vært mange flere stillinger i barnevernet.
Men det er ikke så svart som dere beskriver det overalt, synes jeg. Noen kommuner har jobbet aktivt for å avmystifisere barnevernet, og omorganisere hele etaten med vekt på tidlige tiltak, frivillige tiltak, nærhet til brukerne og et mer helhetlig tilbud.
Jeg har jobbet som lærer i en kommune i en periode der kommunen begynte å jobbe på en ny måte med barnevernssaker. Jeg har nesten bare positive erfaringer fra samarbeidet! Barnevernet jobbet tett med psykiatrisk helsetjeneste, leger, ppt, skolen og politi. Samarbeidet var mye mer åpent enn det dere andre skisserer. Det var barnevernsansatte til stede på skolene -de hadde kontortid 1-2 dager i uka på hver av skolene i kommunen. De var til stede på foreldremøter, og de promoterte lavterskeltilbudene sine på en utrolig god måte. I løpet av de åra jeg jobba i den kommunen, så jeg en markant endring i folks holdning til barnevernet og ulike barnevernstiltak, og det var ikke vanskelig å verken be foreldre om å ta kontakt med dem eller samarbeide på tvers av etater. Jeg tror særlig nærværet, avmystifiseringen og vektleggingen av at de er en "serviceinstitusjon" som har som mål å hjelpe familier og enkeltindivider til å takle hverdagene sine var en veldig smart strategi, og noe som burde vært gjort i større grad over hele landet. Men, da trengs det både nok stillinger, opplæring og midler for gjennomføring!
Det Snippa forteller høres veldig bra ut. I vår kommune, derimot, opplever jeg ofte barnevernet som fraværende. Man sender bekymringsmeldinger og beskjeder inn i et stort svart sluk, og får sjelden noen tilbakemeldinger. Etterlyser man vedtak og møter, så er svarene unnvikende, i den grad man får svar i det hele tatt.
Jeg aner ikke HVA som er galt, siden hele systemet er så lukket, men et eller annet er det.
En annen ting: Hvordan reagerer de som tar i mot bekymringsmeldingene? En gang jeg prøvde å få tak i en spesiell institusjon for å gi dem informasjon, var det for det første nesten umulig å finne kontaktinformasjon. Når jeg endelig fikk tak i rette vedkommende var hun ikke akkurat så veldig hyggelig å snakke med. Det var ikke noe "takk for at du sa fra", "det var fint at du informerte oss", men mer "hvorfor ringer du? Tror du ikke vi har nok å gjøre". Det var kanskje bare jeg som oppfattet det slik, men jeg tror en del barnevernsansatte kunne trengt et kommunikasjonskurs. Man kan være hyggelig uten å bryte taushetsplikten.
Jeg tar meg den frihet å synse litt.
Hoveproblemet tror jeg er at når alt kommer til alt er det først og fremst økonomiske hensyn som blir bestemmende. Ikke bare i barnevernet, men i alle slags omsorgsyrker, skole etc. Kostnadsbesparinger og nedskjæringer fjerner fokuset fra det som er viktig.
Jeg vil og tro at det er vanskelig å få til en helhetlig "politikk" i barnevernet. En rød tråd, et system, en måte å møte barna på som matcher dagens tanker om omsorg og nærhet. De historier jeg har hørt fra blant annet institusjoner vitner om gammeldagse eller grenseløse måter å møte barn på.
Men dette er ikke mitt fagfelt, og jeg har for lite kunnskap til å si noe. Ville bare delta litt.
Men pr definisjon har man jo ikke lov å oppbevare eller ha narkotika. Det er jo et lovbrudd. Og fra de institusjonene jeg kjenner til ville dette blitt slått hardt ned på. Ved observasjon/funn av brukerutstyr ville dette øyeblikkelig ført til ransakelse av rommene og fjerning av narkotika/brukerutstyr. At en beboer har brukerutstyr indikerer at vedkommende har tenkt å bruke det. I og med at institusjonen har omsorgen for beboeren er det dennes plikt i forhold til omsorgsbegrepet å se til at det blir fjernet, for videre å ha samtaler med beboeren om de funn som er gjort. Funnene blir svært sjelden anmeldt til tross for at det å ha/være i besittelse av ulovlige rusmidler er brudd på norsk lov.
Nå skal det sies at de institusjonene jeg kjenner til ikke driver med rusomsorg/avrusning. Allikevel vil det fra tid til annen dukke opp rusmidler blant ungdommene. Noe som blir fjernet straks det blir oppdaget.
Har du noen gang sjekket med de som driver med tilsyn av institusjonen om hvordan du skal reagere på funn av narkotika/brukerutstyr? Høres jo helt hårreisende ut at dere skal bare la det være. Det gir jo et signal til ungdommmen om at det er helt greit.
Jeg har tenkt. En ting som er kanskje den største flaskehalsen er mangel på steder å gjøre av barn som ikke har det bra hjemme. Man kan si lett at en unge ikke burde bo med familien sin mer fordi barn ikke skal ha det sånn. Men har man ikke noe sted å gjøre av ungen annet enn en institusjon som er ti ganger verre enn hjemme så sier det seg selv at ungen ikke får hjelp. Eller når det er total manko på fosterhjem. Da må man gi de fosterhjemmene som finnes til de ungene som trenger dem aller, aller mest. Og da har man ikke noe å by resten.
Kjapp løsning på dette: Gjøre det vesentlig mer attraktivt å være fosterforeldre sånn at man får tak i flere.
I utgangspunktet kunne jeg godt tenkt meg å være fosterforelder, men det som stopper meg er at barna må ha samvær med biologiske foreldre. Når foreldrene og den situasjonen barna har levd i er såpass hårreisende koko at de ikke kan bo hjemme mer, så er min erfaring fra feltet og fosterforeldre jeg kjenner til at ungene blir utrolig oppskaket av å møte bio-foreldrene, de blir lovet gull og grønne skoger, løyet til, blir lei seg, skuffet og forvirret, får skyldfølelse og problemer med å roe seg der de er. Man bruker da hele uken, de neste fjorten dagene eller måneden på å roe ned barnet og når ungen endelig er rolig og trygg, så skal de møte bioforeldrene igjen. :gal:
Det er jeg forsåvidt enig med deg i, Mim, men jeg tror ikke alle tilfeller er like ekstreme jeg da. Jeg kjenner mere enn et fosterbarn som har svært god nytte av å ha kontakt med biologiske foreldre, som av forskjellige grunner ikke kan bo fast hjemme.
Men jeg regner vel med at du ikke mener at det bør være slike for absolutt alle fosterbarn.
Men i mange tilfeller tror jeg det kan være svært vanskelig for enkelte barn å roe seg ned etter slike samværsdager. :nikker:
Men som oftes er det jo en alvorlig grunn til at barna plasseres i fosterhjem, men det finnes også tilfeller der foreldre selv ber om hjelp, og ber om at barnet/barna plasseres i fosterhjem og disse foreldrene ønsker jo selvsagt samvær med barna av og til. Jeg var jo der selv, nesten.
Mener ikke å kverulere eller noe, det ble bare så bastant innlegg liksom. :flau:
En ting som har skremt meg litt bort fra tanken å være forsterforeldre, er all observasjonen fra barnevernet. Jeg kjenner en familie som ble fosterfamilie til ei lita jente, og de holdt på å bukke under som familie fordi de følte at de aldri fikk tid til å være nettopp en familie. Det var filming og observasjoner og konsultasjoner mange ganger i måneden. Veldig bra oppfølging sikkert, men veldig slitsomt å konstant bli evaluert.
Det biologiske prinsipp, og dermed barnevernslovgivningen, er problematisk. Samtidig ser jeg jo at det ville bli ytterst problematisk rent samfunnsmessig om man skulle sette lignende krav til biologiske foreldre som til f.eks adoptivforeldre eller fosterforeldre.
Ressursmangelen er åpenbar. Samtidig er min begrensede erfaring, som barnevernsstudent og som besøkshjem, at forskjellene er ganske gedigne bare bydeler imellom her i Oslo. Da tenker jeg at organisering og nytenkning gjerne er en essensiell bit det også. Vi har hatt oppfølging i forhold til samme sak fra flere bydeler, og forskjellene er gedigne. Fra en bydel er oppfølgingen vi får av typen "send fire e-poster, telefonterroriser oss i et par uker og møt gjerne opp personlig hver dag en ukes tid, så kan det hende vi har tid til å ringe for å si at det er litt hektisk her akkurat nå, men vi mailer dere snart. Gjenta prosessen når lovet mail ikke har dukket opp etter en måned." Hos forrige bydel var det en times veiledningsmøte med to saksbehandlere hver tredje uke ...
Jeg ønsker meg en ny barnevernslov/praksis med mindre biologisk prinsipp; tilgang til hjelpetiltak som tvangsvedtak; forbedret mulighet for å kjapp saksformidling fra kommune til kommune ved flytting; bedret mulighet for å følge opp nyfødte og andre søsken hos foreldre hvor omsorgssvikt er avdekket; bedret mulighet for BV til å gripe inn også hos samværsforeldre osv. Man kan også med fordel sette av ressurser til i større grad å informere instanser som arbeider med barn om barnevernets arbeid - uforpliktende møter hvor man kan kaste ball med barnevernsansatte e.l., andelen bekymringsmeldinger fra f.eks barnehager er latterlig lav i forhold til det som kommer fra politiet. I det hele tatt bedre mulighetene for tidlig inngripen hos barn i risikosonen fremfor å vente til ungen er en grundig oppfucka fjortis som endelig er så ute og kjøre at han fanges opp.
En av målsetningene til barnevernet i dag er jo at barnet og familien i størst mulig grad skal gis hjelp i hjemmet. En annen målsetning er at barnet skal ha samvær med sine foreldre, enten barnet bor i fosterhjem eller i institusjon. I mange tilfeller (de jeg kjenner til) reguleres dette også etter barnas ønsker. Både i forhold til hyppighet og lengde på samværet. I tillegg skal barnet oppmuntres til samvær, selv om den ansatte i barnevernsinstitusjonen, eller som fosterforelder mener at det ville vært bedre for barnet å ikke ha samvær.
En av grunnene til samvær er at barna skal kunne opprettholde kontakt med biologiske foreldre. Også for at barna skal kunne ha et "nettverk", kanskje i form at tanter, onkler, besteforeldre, og foreldre, den dagen de flytter ut av institusjon/fosterhjem. Det er ikke ok å bli atten år gammel og ikke ha noen. Ved å jobbe på denne måten gis barna en mulighet til selv å velge når de blir gamle nok.
Mangelen på både økonomiske og menneskelige ressurser og kompetanse i barnevernet er stor. Dette kan bedres over statsbudsjettet, men da må det være vilje til det. En må se verdien av det forebyggende arbeidet barnevernet gjør. Slik som det er i dag hører vi stort sett de stygge historien, og ikke de historiene som er bra. Mange barn får hjelp av barnevernet. Det utvikles nye tiltak som fungerer godt, og det fins veldig mange engasjerte mennesker både innen forebyggende barnevern, i barne og familietjenesten, samt på institusjoner og hos fosterhjem. Sånn sett burde jeg vel avspore med å spørre hva som er bra med barnevernet.
Jeg leste i bt en dag om en som mente at det burde være en tidslimit i bv. At om det ikke var mulig å gjenforene barn og foreldre etter et år (tenkt eksempel) så skulle denne tanken skrinlegges.
Det vil jo gi mer ro til forsterfamilie og barna, og kunne på sikt kanskje gi rom for adopsjon i Norge.
Det er en ting jeg har reagert sterkt på med tanke på BV her.
Det er ei dame som har fått 3 barn med 3 forskjellige fedre. Hun var rusmisbruker, og var sammen med en rusmisbruker da barn nummer 2 ble født. Hun ruset seg på sterke smertestillende piller daglig, og en dag gikk det galt i butikken. Hun mistet sitt nyfødte barn i gulvet. BV ble tilkalt og barna ble tatt fra henne. Da hadde flere venninner og familie levert inn flere bekymringsmeldinger til BV. BV plasserte det eldste barnet hos biologisk far og nye kone, og minstebarnet ble plassert i fosterhjem.
Moren fikk flere sjanser til å bli rusfri og gå gjennom behandling for å få barna tilbake. Men hun klarte ikke å følge opp avtaler. TIl slutt ble det fattet vedtak om at barna ble permanent tatt fra henne. Så i dag har hun ikke kontakt med de eldste barna. Men hun har visstnok blitt rusfri.
Hun giftet seg i fjor og fikk et barn til. Dette var også med en mann som ruset seg på piller og han døde brått for ikke så lenge siden.
Dette barnet har moren fått beholde. Det har ikke blitt satt i gang noen tiltak.
Jeg tenker, er det bare å få nye barn om man mister de barna man har. Jeg vet jo selvsagt at det er to sider av en sak. Men jeg kjenner denne damen ganske godt. Og det er enkelte ting jeg stusser over.
Jeg er derfor enig med shute at det burde vært bedre oppfølging med tanke på søsken.
Jeg har tro på at mødre og fedre kan forbedre seg, og muligens også bør få en ny sjanse til å få tilbake omsorgen for barna sine. Men det bør være strenge krav og tett oppfølging.
Jeg forstår jo at det kan bli for mye observasjon med tanke på dem som ønsker å være fosterforeldre, men jeg har også hørt tilfeller der forsterforeldre får for lite oppfølging. Min kommune fikk nylig refs fra Fylkesmannen etter at 2 fosterforeldre og 1 avlastningsfamilie sto anonymt frem i avisen og klagde over for dårlig oppfølging fra BV sin side.
BV her hos meg har dessverre fått litt dårlig rykte på seg, og ble gransket av Fylkesmannen, og det ble avdekket flere brudd på frister og de fikk refs for den dårlige oppfølgingen av fosterforeldre og avlastningsforeldre. Og som nevnt i andre innlegg her, så er jo BV innblandet hos meg også, og jeg merket dessverre fort at det ikke var så lett å få hjelp når foreldre frivillig ville ha hjelp. Men inntrykket mitt er at det ofte er ingen nåde om BV bestemmer seg for noe. Ofte er det jo rett at BV griper inn med tvangsvedtak, for all del. Det jeg mener å få frem er at det skulle vært litt lettere å få hjelp når foreldre, desperat kontakter BV for å få hjelp, der man føler man mister kontrollen.
Dette ble litt rotete og kanskje ikke så lett forståelig, men jeg kjenner jeg engasjerer meg litt rundt dette.
Jeg ønsker meg nok et annerledes BV på mange måter. Jeg har tro på at de nye endringene som nå skjer kanskje kan være positivt. :vetikke:
Vanskelig tema. Jeg tror nok mye av problemet i barnevernet er et lovverk som er rigid og samtidig mangelfullt. Jeg oppfatter også at det i mange tilfeller er mangelfull dialog mellom barnevernet og andre instanser (psykiatri, helse, PPT, skole, barnehage) fordi barnevernet har en strengere taushetsplikt som hindrer samarbeid på tvers.
Dermed blir barnevernet en "øy" i hjelpeapparatet, hvor de gjerne tar i mot info, men ikke like gjerne deler. Det blir som en annen skriver ganske lukket, og det i seg selv øker sannsynligheten for rykter, og det øker sannsynligheten for at ukultur kan få vokse i fred og ro.
Når det gjelder prinsippene rundt biologiske foreldre kjenner jeg at jeg ikke er enig med f.eks. det Annemede skriver, om at hvis ikke barnet kan tilbakeføres i løpet av ett år, så skal tanken om tilbakeføring skrinlegges.
Jeg tenker sånn: barnevernet skal være der for alle barn som trenger vern. Det kan være at foreldrene ruser seg, men det kan også være ved dødsfall i familien, alvorlig sykdom hos en av foreldrene, osv. Det ville være helt absurd om prinsippet skulle være at barnet skulle fratas foreldrene og ikke tilbakeføres etter f.eks 2-3-4 år. Det kan være mange gode grunner for at barna ikke kan bo hos foreldrene i en periode, men jeg tror at for mange av barna vil det være bra å få komme tilbake til foreldrene.
Lager man regler som f.eks. 1 år, og så frigis barnet til adopsjon, tror jeg terskelen for å ta kontakt med barnevernet blir høyere. Det blir mye "skumlere" for foreldre å selv ta kontakt, og det blir langt mer dramatisk å sende inn en bekymringsmelding.
Norge har et godt utbygd velferdstilbud, og foreldre med dårlig arbeidsevne, helseproblemer, psykiske problemer osv vil ofte kunne ta seg av barna sine helt greit med noe økonomisk støtte, for eksempel. Jeg syns ikke vi skal gå bort i fra prinsippet med å jobbe med FAMILIEN, med barna og foreldrene, og ha det som det primære. Så skal det bare være der hvor det ikke går at man tar barna ut av familien, og fortsatt da mener jeg at det er viktig for barnas del at de får ha kontakt med foreldrene, og at de tilbakeføres så snart forholdene ligger til rette for det.
Jeg er derfor i utgangspunktet enig i de PRINSIPPENE som barnevernet følger i dag også. Jeg mener at det er lovverket og samarbeid med andre instanser som er de store hindrene. Og det er dette man bør jobbe med.
Jeg kan ikke si nøyaktig hvordan det burde fungere, til det har jeg for liten kjennskap til barnevernet. Men jeg ser for meg bedre samordning av tjenester mellom ulike instanser, både med tanke på de voksne og på barna.
Og så vil det være noen uforbedrelige tilfeller, og da burde det være mulig etter individuell vurdering å frata omsorgen permanent. Men i utgangspunktet tror jeg de fleste barn er tjent med kontakt med foreldrene sine. Det samme gjelder jo ved samlivsbrudd, eller der hvor foreldrene kanskje aldri har bodd sammen. Selv om pappaen er en dust, så er det oftest mer positivt for barnet å ha kontakt med han, enn å ikke ha kontakt i det hele tatt.
Jeg har inntrykk av at det er tøft og vanskelig for foreldre å søke hjelp hos BV sånn som systemet er i dag også, og mange har høy terskel for å melde inn bekymringsmelding til BV om de er bekymret for andre barn. Dette tipper jeg blir enda mer problematisk om det kommer andre regler rundt dette med å frigi barnet til adopsjon.
I de tilfeller der foreldrene har fått mange sjanser til å forbedre så støtter jeg selvsagt en slik ordning, men hvor skal grensen gå tenker jeg.
Viktig mye av det du sier der Bina.
Jeg har ganske god kjennskap til barnevernet både fra inn og utsiden. Innsiden fordi jeg kjenner mange som jobber i barnevernet. Utsiden fordi jeg selv har tatt imot hjelp fra barnevernet (barne og familietjenesten) over mange år. Det jeg har opplevd er at skolen på sin side ser på barnevernet/barne og familietjenesten som en instans som tar barnet bort i fra foreldrene og plasserer det i institusjon eller fosterhjem. Og som heller ikke gruer seg for å bruke det som en trussel mot barnet på grunn av barnets ulike vansker. At barnevernet fortrinnsvis ønsker å hjelpe familien/barnet i hjemmet har jeg inntrykk av at skolen ikke "kjenner til". Jeg har også opplevd at skolen tenker at såfremt de melder barnet/familien opp til barnevernet så er de fritatt for skyld i forhold til fremtidige søsksmål i forhold til at de iikke har fulgt lov om opplæring og sørget for å gi også de barna som sliter god nok undervisning. Også i jobbsammenheng møter jeg stor uvitenhet i forhold til hvordan barnevernet egentlig jobber. Samtidig så ser jeg også at det fins mange inkompetente ansatte i barnevernet. Jeg har møtt veldig mange uten barnevernsfaglig bakgrunn, det være seg vernepleiere, førskolelærere, ergoterapeuter osv. Ansatte som ser sin egen lille verden og som ikke evner å sette seg inn i hvem som jobber med hva innenfor egen etat. Jeg møter også motvilje mot tverrfaglig samarbeid fra flere instanser.I forhold til min sak har jeg som mor fritatt alle involverte i ansvarsgruppesamarbeidet for taushetsplikt innenfor det tverrfaglige samarbeidet. Slik lovverket er i dag er det bare den som har det formelle foreldreansvaret som kan gjøre det. Slik sett så blir barnevernet veldig ofte bundet av taushetsplikten. Likeledes de andre etatene som barnevernet skal samarbeide med, selv om de skal jobbe til barnet og familiens beste. Det er et komplisert felt. Allikevel, som mor er jeg møkka lei av å møte et skoleverk som bruker barnevernet som ris bak speilet ovenfor foreldre som sliter. Barnevernet/barne og familietjenesten ønsker fortrinnsvis å hjelpe barna og familiene der de er, og da hjelper det ingen å skremme vettet av de som har behov for hjelp.
Når det gjelder "bortadopsjon" av barn etter et år så mener jeg det er særs uheldig, da også foreldre må gis mulighet til endring. Det er nå åtte år siden jeg ble skilt, og mine barns far hadde et meget turbulent forhold til oss alle i mange mange år. I dag har han og barna litt kontakt, om enn ikke samvær, etter barnas ønske. De har hele tiden ønsket kontakt med faren, og slik har det vært viktig for meg å imøtekomme dem på det ønsker. De fleste barn ønsker faktisk det, uansett hvor "dårlige" deres biologiske foreldre er.
Det er jo et helt vilt stort tema du tar opp her. For å si det litt kort så tror jeg kompetansen med fordel kunne vært hevet generelt over hele fjøla men særlig på ledernivå. Jeg tror rutinene og holdningene kunne hatt godt av en gjennomgang, er det foreldrevern eller er det barnevern. Hva er god nok omsorg for et barn, med trykk på god nok?
Det er utopisk å tro at alle barn kan få en optimal oppvekst, men da må fylkesnemnd og barnevern gjøre sine prioriteringer med åpne øyne og innse hvilke konsekvenser deres prioriteringer får for de involverte barna.
Ellers må jeg bare påpeke at jeg er helt sikker på at barnevernet forøvrig er stappfullt av hardt arbeidene mennesker som jobber og sliter seg ut med det de holder på med. Det er nok en grunn til at de ikke holder ut så lenge.
Det må forøvrig være rom for stort individuelt skjønn i barnevernets saker, derfor burde kunnskapen til de som jobber der ta sikte på å være best mulig.
Det er mye utskiftninger i BV, det har jeg også sett her jeg bor. Og det er nok en grunn til det ja. De har jo et enormt press over seg. Som ikke alle makter å takle. Synd at det skal være sånn. Vi trenger virkelig et barnevern som fungerer bra.
Om man kontakter BV for hjelp, så betyr det jo ikke at man er uegnet som mor/far. Jeg har hørt andre foreldre si dette, de føler at det å kontakte BV er en stor nedtur, og et tøft og vondt valg.
Det er et tøft valg, men jeg har møtt bare godvilje hos barnevernet, om enn til tider inkompetanse også. Nå er nå jeg sett på som en ressurssterk person, men med et barn som droppet helt ut av skolen måtte jeg ha hjelp. Og viljen til å hjelpe har jo vært der, problemet er at ingen vet hvordan. Og der er det kanskje jeg ser den største inkompetansen, de ansatte vet ikke hvem som har kompetanse om hva. Og ting tar alt for lang tid. I et barns liv teller hvert minutt og man kan ikke ta seg tid til å vente, eller bruke alt for lang tid på å tenke seg om.
Ja, det er et tøft valg. Jeg har jo selv mine erfaringer, som jeg har skrevet om over her.
Det som var tøft for meg var at det tok lang tid før jeg fikk hjelp, i det jeg så på som en håpløs situasjon, spesielt med tanke på de andre barna, som led under de dårlige forholdene.
Hva er "totalt uskikket"? Hvis det var en enkel definisjon på dette, så ville jeg vært enig i at de som var "totalt uskikket" burde fratas barna permanent, og da burde man bare gjøre det umiddelbart, ikke vente verken 1 eller 3 år.
Men fordi "totalt uskikket" er et diffust begrep så blir det vanskelig. Folk som bruker narkotika kan bli rusfrie. Mange av dem blir det også. Og en del får tilbakefall og begynner på igjen. Hvordan kan man gardere seg mot det? Hvordan kan man vite på forhånd hvem som vil bli rusfrie, hvem som vil falle tilbake, og hvem det over hode ikke er håp for?
Jeg tror dessuten at vi er tjent med å se litt mer nyanser i forhold til "barneverns-kasusene" også. For det kan like godt være meg eller deg. Pr. i dag er mitt liv ordentlig og organisert. Jeg er gift, begge to har jobb og tjener alminnelig bra, vi har god helse, vi har to barn som skikker seg greit.
Men ting kan endre seg. Jeg kan skade meg eller bli kronisk syk. Jeg kan bli skilt. Eller en av oss kan dø. Jeg kan bli sittende alene med barna, jeg kan miste jobben, jeg kan miste inntekt og omsorgsevne. Jeg kan slite med sykdom og smerter eller psykiske plager.
I en slik situasjon håper jeg at jeg ville vært klok nok til å kontakte barnevernet. Og jeg håper at barnevernet ville vært kloke nok til å se hva både jeg og barna trengte, og at de primært ville hjelpe barna i hjemmet.
Jeg kjenner en del personer som har kontakt med barnevernet. I to tilfeller som jeg kjenner til er det rus inne i bildet (alenemor som ruser seg), og i ett av de tilfellene er barna tatt fra mor for en periode. Så kjenner jeg til fire tilfeller hvor det har vært egentlig helt "alminnelige" familier, men hvor det av ulike årsaker har oppstått problemer med tenåringen som kommer ut av kontroll. Tre av disse ungdommene har bodd kortere eller lengre tid i ungdomshjem.
Ser man dem fra utsiden ville jeg aldri ha gjettet at de fire familiene er inne i barnevernssystemet. Jeg ville aldri ha forestilt meg det, og heller aldri bedømt disse å være uskikket. Men kanskje de er det?
Og så kjenner jeg en god del personer som har hatt kontakt med barnevernet av andre årsaker, oftest er det de selv som har tatt kontakt emd barnevernet.
Og i tillegg kjenner jeg en god del personer hvor barna slett ikke har det optimalt, men hvor barnevernet ikke er inne i bildet. Det kan være ressurssvake foreldre, som ikke er kjent med systemet og hvilken hjelp de kan få, eller som rett og slett er redde for å gå til barnevernet i frykt for å bli stemplet som totalt uskikket, og fratatt barna.
Jeg er opptatt av at terskelen for å ta kontakt med barnevernet heller burde bli lavere enn høyere. Og alle "trusler" om omsorgsovertagelse øker terskelen.
Jeg mener ikke at tidslimiten skal være på et år. Bare så det er sagt. Men jeg tror man bør våge en diskusjon om at fde biologiske foreldrene kanskje ikke alltid bør få et uendelig antall med sjanser.
Ang fosterforeldre og adopsjon så er jo det da et spennende tema, da kanskje flere kunne tenke seg å være fosterforeldre om man kunne få et større "eierforhold" til barnet? :vetikke:
Men når er man rusfri da? Man klarer å holde seg rusfri i 2 mnd, får barnet tilbake, sprekker. Barnet blir borte, holder seg rusfri i 2,5 mnd, får barnet tilbake, sprekker. Barnet tas fra igjen. Holder seg rusfri igjen til barnet kommer tilbake, sprekker nok en gang. Hvor sunt er dette for barnet da?
Og så synes jeg det er en uendelig stor forskjell på å kunne se selv at man trenger hjelp, eller at man velger å ta i mot hjelp kontra å mene at man fikser alt selv når det er tydelig at man ikke gjør det.
En ting jeg synes forsvinner litt her er at 90% av barneværnets arbeid handler om å trygge foreldre i rollen sin, hjelpe med støttetiltak der det er nødvendig og veiledning der det er nødvendig.
Det er mange som får hjelp av barneværnet i vanskelige situasjoner og det er ikke bare"dårlige" foreldre og mennesker som trenger hjep.
Man kan ikke skille det å hjelpe foreldrene og barna helt fra hverandre, om man i vanskelige tilfeller må velge å adskille foreldre og barn totalt er dette en enorm belastning for barnet og har man ikke klart å avhjelpe en negativ dynamikk før barnet er voksen tar det dette mennesket ofte mange mange år å komme videre i livet for etter at barneværnet er ute av saken er det nettop den biolologiske familien barnet har igjenn.
Selv om man kan ha hatt gode relasjoner til fosterforeldre.
Det er selvfølgelig tillfeller av grov ommsorgssvikt vold insest etc. der er det enda mer krevende for barnets binding til foreldrene er der alikevel ,dette trenger barn hjelp til å takle selv om barnet av og til må beskyttes mot foreldrene sine.
Etter de nye lovene fra i sommer åpner man for utvidet bruk av adopsjon (forslaget om automatikk etter et år gidder jeg ikke engang å komentere) man gir også rom for større sammarbeid mellom etatene, informasjon til helsepersonell etc. man åpner for mere informasjon, men man fordrer også utstrakt bruk av hjelpetiltak i hjemmet. Det går også endel på tidsbruk og man åpner og for tilbakemld til melder om man ikke finner meldingen ubegrunnet eller at det av andre årsaker ikke er heldig.
Det er bevegelse i lovverket, heldigvis- men det er få absolutter man må hele tiden bruke skjønn.
Man vil somoftest komme lengere med frivillige tiltak en med tvang og å hjelpe foreldrene til å forstå sitt eget hjelpebehov er en lang og ofte vanskelig, men helt nødvendig prosess- barn elsker foreldrene sine, de vet ikke om noe annet en den virkeligheten de er født inn i, og når barn trenger å få andre virkeligheter for å kunne utvikle seg er det viktig at de ikke har så store tapsopplevelser at de ikke kan ta inn noe annet en sorg sinne osv. da er det veldig mye lettere for alle om man har etablert et sammarbeid med foreldrene istedet for at disse motarbeider tiltakene.
Foreldrene trenger ofte støtte i sammværet med barna feks. å lære å ikke love mer en de kan holde ol.
Jeg vet det er mange som er sinte og synes at barneværnet er mer et foreldreværn, men man må hjelpe foreldrene til å være foreldre for barnas skyld. En annen ting er at barnevernet ikke har egen utøvende makt, er foreldrene uenige i at barnet trenger hjelp utenfor hjemmet er det opp til fylkesnemda og rettsapparatet.
Det gjøres feil og det er fortvilende mange barn som lever sammen med foreldre som skader dem, men husk at barneværnet ikke har noen oppsøkende avdeling og er avhengi av informasjon fra mennesker rundt - noe som ofte er svært vanskelig å få.
Folk er så fryktelig redde for å si fra og vil ikke blandes inn.
Det er mye problematikk også på fosterforeldre siden, jeg har sett sjalusi og skuffelse over barn som ikke er takknemmelige nok eller som er for knytta til sine foreldre, slike situasjoner er svært vanskelige for barna å takle, og det er ikke så ofte at det er pga. av barnet eller foreldrene det er så mye gjennomtrekk i forsterfamilier.
Jeg har sett fantastiske foreldre som selv ber om hjelp med en ommsorg for barna sine som rører meg dypt og jeg har sett en egoisme og umodenhet hos mennesker som skal ta vare på barn i en allerede vanskelig situasjon som har gjort meg kvalm.
Hver eneste sak er forskjellig, mennesker er forskjellig, man er avhengi å ha et lovverk som tar høyde for at ingen sak er lik og man må ha respekt for både barna og foreldrene også når det er vanskelig.
Men hva kan gjøres for å få de dyktige ansatte i barnevernet til å jobbe der lenger? Det er vel relativt stor gjennomtrekk.
Er det tilbud om debriefing etc.? Man kommer vel ikke utenom at det trengs dyktige ledere på de enkelte kontorene som ser de ansatte og som tar vare på dem?
Dette med at narkomane og andre vanskeligstillte foreldre får sjangse på sjangse og at det er nok å være rusfri en kort perjode for å få barnet tilbake stemmer ikke rett og slett, en av mange meninger og myter som kansje er med på å gjøre det litt vanskeligere å jobbe i etaten, en av grundene til at det er så stor gjennomtrekk er kansje at det er så utrolig mange meninger om hvor rævva jobb man gjør, og det blir tungt for mange i lengden når det er så få resusjer å jobbe med at langt de fleste har gitt opp både overtidsbetaling og arbeidsmiljø lov for lengst.
Å da måtte forholde seg til veldig mye synsing og skrekkhistorier kan i noen tilfelle være dråpen.
Det er mange kritikkværdige forhold, men vanlige folks sensasjonslyst er større.
heldigvis at barevernet også har forandret seg siden jeg gikk på ungdomsskolen.
Så det du mener er at om folk hadde brydd seg mindre om hva som skjedde i barnevernet så hadde det vært lettere for de som jobbet der, og de hadde ikke sluttet så ofte?
Nei, jeg mener at om folk hadde brydde seg mer generelt,hadde turt å si fra å gjøre noe istedet for å tro at barneværnet har en magisk krystallkule og kansje forsøkt å ta kontakt med vanskeligstillte foreldre i stedet for å sladre bak ryggen deres og i etterkant velvillig fortelle hiostorier om hvor lite som ble gjort for barna, kansje ikke gjøre det så vanskelig og skammelig å få hjelp fra barneværnet så hadde det vært lettere for alle.
Jeg vil at folk skal bry seg, men jeg tror at om folk holdt seg til fakta og kansje skaffet seg et mere nyansert bilde istedet for å bare fokusere på negative historier og ensidig oppfatning ville det vært lettere for folk som jobber ræven av seg for peanøtte å ikke miste motivasjonen.
Dette synes jeg er en god utvikling. Mange som tidligere ville ha falt utenfor barnevernets område blir nå hjulpet gjennom forebyggende barnevern. I følge en ansatt ved en utredningsinstans ser man nå f.eks. at flere barn med funksjonshemming får hjelp på den måten når de ellers faller mellom stolene i andre etater. Jeg har også hørt om at barnevernet kan gå inn og se om barnets rettigheter i forhold til andre instanser blir ivaretatt og backe opp foreldre i forhold til å få andre hjelpeinstanser i tale og til å ta ansvar. Eller de kan kanskje gå inn og trå til når nettopp denne kampen for at barnet skal få hjelp er i ferd med å slite ut foreldrene. For å forebygge at slitasjen på foreldrene gjør noe med deres fungering som foreldre.
Selvsagt har vi de mer alvorlige sakene også. Jeg er ikke blind for at det også finnes. Jeg har familie som jobber både i og med barnevernet (skoleansatte etc.)Men barnevernet er så innmari mye mer.
Det som jeg tror kan være problematisk er om denne utviklingen i forhold til forebyggende barnevern bremses av for dårlig kapasitet, ressurser og for lite penger. Jeg har inntrykk av at det er store variasjoner. I noen kommuner er det ikke kapasitet til mer enn brannslukking for de som har det verst. I andre kommuner er man sterke på forebygging også.
Så jeg tror faktisk barnevernet kan gjøre veldig mye bra når de først får verktøyene de trenger for å gjøre det. Jeg skulle virkelig ønske at man sluttet å overfokusere på de absolutt verstingsakene og se på alt "foreldrevern" som et onde. Barn og foreldres interesser er ikke alltid motsetninger og det man ser på som "foreldrevern" kan godt være "foreldrestøtte" og til barnets beste. Det sier vel kanskje også litt at blant de meldingene som kommer inn så er det faktisk foreldre selv som oftest tar kontakt med barnevernet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
