Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har lest artikkelen "Syk av kroppsvekta" i Dagbladet Magasinet, og jeg sitter igjen med en veldig udefinerbar følelse av at jeg ikke likte artikkelen. Jeg føler at den var noget overfladisk og ensidig, men så tar jeg meg i det å tenke at jeg sikkert tenker slik fordi jeg stiller meg i forsvarsposisjon da jeg har veid nesten like mye som henne da hun ble operert.
Men hva med dere som leser med andre briller? Hva synes dere? Vi her på FP har jo relativt god kjennskap til temaet vektoperasjoner, men siden Folk Flest ikke har det, gir denne artikkelen nyttig info eller vil folk bare si "jammen, hu derre i Magasinet, hu opererte seg, jo. Var jo ikke no' problem, det"?
Ja, jeg leste også dette, og det var nesten som et knyttneveslag i magen. Jeg er 1.69 høy og veide 114 kilo i fjor. De fremstilte det jo som om hun ikke hadde en fremtid, nærmest. Men mulig jeg tar ting en smule personlig ... :sparke:
Veier man 118 kg når man er 1.70 høy tilsvarer det en BMI på 40, noe som blir regnet som sykelig overvekt. Uten at jeg dermed synes at operasjon er hallelujaløsningen for alle.
Noen ganger BLIR det det. Andre ganger ikke. Man må veie risikoene opp mot hverandre. For noen er en slik operasjons livsviktig og fører til et bedre og lengre liv, for andre er det andre metoder som bør og kan benyttes.
Jeg synes artikkelen var opplysende og bra, skjønner ikke motstanden mot den? Jeg vet hvertfall at jeg ALDRI skal la meg intervjue av et magasin ang. min slankeoperasjon, om dette er reaksjonene, for min historie er jo enda mindre negativ enn denne.
Jeg veier mer og er lavere. Vel er jeg feit, men i motsetning til hvordan enkelte fremstiller ting, så har jeg ingen problemer i forhold til vekten. Vel, sånn bortsett fra at jeg ikke vet hvor jeg gjorde av kondisen min. Dessuten er overvektsoperasjoner sjelden en god løsning, tror jeg. Jada, enkelte er solskinnsbilder, men jeg vet om flere som sliter med baksiden av medaljen også. Inn og ut på sykehus, tarmer som må fjernes litt etter litt fordi de slutter å fungere. En kompis kom nettopp ut etter to måneder innlagt. Med tarmer som måtte reduseres, lekasjer og blodforgiftninger og han var nær ved å dø to ganger. Jeg syns det er merkelig hvordan disse operasjonene promoteres som den ultimate kur. Og opererer en seg, så ser man snart at både venner og familie følger. Enkelte er fader meg ikke feite engang, ikke noe som trening og kosthold ikke kunne fikset iallfall.
Ja, jeg har kikket på slike operasjoner selv. Men det er ikke noe for meg. Jeg fatter ikke at folk er villige til å risikere livet ved å la seg operere, om livet ikke er i fare fra før. Og man er sjelden dausjuk når man veier rett i overkant av 100 kilo, med mindre man er i kategorien dverg.
Jeg synes artikkelen var veldig "jeg var så tjukk og det var så kjipt, men så opererte jeg meg, og nå er alt bra". Jeg hadde ikke hadde noe imot en positivt vinklet artikkel om temaet, men artikkelen virket bare så veldig, veldig "enkel", på en måte. Litt sånn "easy reader"-versjon.
Når man veier så mye og har den høyden, så har man et problem med overvekt, det kommer man ikke unna. Jeg syns artikkelen fokuserte litt lite på eventuelle baksider ved dette inngrepet, psykologien i overvekt i utgangspunktet, og syns godt den kunne være balansert med andre måter å bli sunn og frisk på enn operasjon. Jeg syns for eksempel det hadde vært interessant å høre mer om forskningsprosjektet som er nevnt i starten.
Det som jeg blir litt lei meg over er at denne jenta sier i ettertid av operasjonen at hun spiste feil, hvorfor kunne hun ikke lære å gjøre det på forhånd?
Ja, for hører man noensinne om de som må gå på medisiner hver eneste dag for å holde plagene under kontroll, de som lever med daglige smerter og er inn og ut av sykehus, som må rekonstruere innvoller for at de skal fungere noenlunde, som ender med utlagt tarm fordi tarmfunksjonen slutter å fungere? Hvor er alle de historiene hen? Jeg kjenner riktignok ikke mange som er operert personlig, men av de fire jeg kjenner til, så har 3 av 4 en god del plager i etterkant av operasjonen. Det er MYE.
Jeg synes ikke det var en hallelujareportasje. Selvfølgelig er det fint for henne at det hadde en bra slutt. Men det står jo også noe om at det er en veldig farlig operasjon og at det er en faktisk fare for å dø under operasjonen.
For mange er det et faktum at de ikke greier dette på andre måter. Jeg tror jeg kjenner igjen mekanismen, selv om jeg bare er 'normalt overvektig' Jeg vet alt om hva jeg bør spise, hvor ofte og at jeg må trimme, men jeg greier det allikevel ikke. Hvis man da har et problem med overspising av mat (som jeg ikke har) kan dette veldig lett blir veldig mange kilo og masse jojoslanking. Da synes jeg det er fint at det finnes en løsning som kan virke. Det dør mange overvektige hvert år, det er ikke lett å bli gammel med en så stor kropp. Ja, det finnes sikkert de som er mye større enn henne, men det blir ikke sunnere av den grunn. Dessuten er det vel mange som fortsetter en vektøkning i år etter år, så om hun ikke hadde operert så kunne en kanskje ha lagt til 30 kg til for alt jeg vet.
Jeg klandrer ikke henne for å ønske seg et lettere liv allerede mens hun er ung og før hun faktisk ble veldig dårlig av overvekten. Og hun har vel blitt fulgt godt opp.
Jeg vil bare understreke at jeg kritiserer verken hun i artikkelen eller andre som har gjennomgått vektoperasjon. Det er Dagbladets vinkling jeg stusser på.
Hva folk gjør er deres eget valg. Jeg og reagerer på den generelle vinklingen av alle slike reportasjer, da de fleste ser ut til å fokusere på hvor fint og flott det er og med en liten bisetning så står det noen om at det kan jo være farlig, bittelitt, liksom.
Men er det ikke da et poeng å ta tak i hvorfor man ikke får det til, og gå rett på årsaken, ikke bare konsekvensen?
Selvfølgelig kan en operasjon være et spark bak, men i USA, hvor de har drevet med dette lenger diskuteres nettopp dette endel. At når man ikke blir kvitt årsaken, er det stor mulighet for at problemet kommer tilbake, men kanskje i en annen form enn overvekt.
Jeg synes mange 'angriper' de som tar andre valg enn en selv. Hvis man veier 118 kg og er 70 kg og er 'happy med det' så er jo det flott. Men det betyr jo ikke at hun jenta i reportasjen her nødvendigvis var fortrolig med det. Og det betyr heller ikke at hun ikke har prøvd andre ting.
Jeg veier 10 kg for mye, og selv om andre veier 50 kg for mye så må jeg vel få lov til å ønske meg en slankere kropp uten at det blir tatt personlig opp??
Jeg syns artikkelen var ok jeg.
Får ikke den følelsen dere sier dere får: Bare operer, så blir alt ok!
En positiv innstilling når man skal gjennom noe sånt er vel bare en bra greie?
En tidligere kollega av meg har tatt samme operasjon og var bare positiv. Hun sa det hjalp henne gjennom det og hun regelrett strålte etterpå, selv om jeg vet hun hadde vært gjennom hardt arbeid.
Mulig jeg leser med andre øyne fordi jeg aldri har vært i nærheten av overvektig? :vetikke:
Jeg er enig. Jeg hadde en BMI som holdt på å bikke opp mot 40 i fjor. Jeg var (og er) selvsagt veldig overvektig, men jeg mener (selv om demonene mine ofte sier noe annet) at en operasjon ikke ville ha vært løsningen for meg. Jeg hadde hatt for mye å tape, nettopp fordi overvekten bare plager meg som overvekt, altså at jeg føler meg tung og ikke liker det jeg ser i speilet. Andre med en BMI på 40 kan sikkert ha en rekke overvektsrelaterte helseplager, men jeg tror forskjellene er enorme. Og det er veldig lite fokus på dette, føler jeg. Det er på en måte opplest og vedtatt at når BMI-en vipper 40, så er helsen dømt til å være slik og sånn.
Dette var dette jeg også reagerte på og for å være full av fordommer, denne artikkelen er nok skrevet av en normalvektig person. Problemet med å stå frem i Dagbladet er selvsagt at det blir veldig tabloidisert den ene eller andre veien.
Jeg synes slankeoperasjoner er problematiske, men det er jo sjelden lurt å skrive på dette forumet. Det betyr ikke dermed at jeg mener at det er feil, men jeg synes det er rart å se (også her inne) et ensidig fokus på at dette er en veldig god løsning for alle. For mange er det en løsning, men fryktelig langt fra for alle. Denne artikkelen synes jeg blir litt sånn "løp og kjøp"-aktig.
Jeg mener at det ensidige fokuset kan slå tilbake på de som har valgt vektoperasjon også. At folk ender med å ikke forstå alvoret i det valget de har tatt om å la seg operere. Det er jo synd hvis hvermannsen tror at en vektoperasjon er på linje med å fjerne en skjemmende føflekk.
Synes du det? Det har jeg ikke inntrykk av, snarere motsatt. Det virker som om det er et ganske stort fokus på hvor negativ en vektoperasjon er, her inne, og selv jeg har alltid skrevet at det er en god løsning for mange men ikke for alle. Men mulig vi oppfatter det vi leser forskjellig.
Jeg tror ikke det er noen her som mener det du påstår her. Da har du misforstått diskusjonen.
Ja, det er en kompleks problemstilling. Og svaret er selvfølgelig mangefasettert, og i mange tilfeller mer ubehagelig å ta tak i, hardere å jobbe med og tar lengre tid enn en operasjon. Det handler ikke, eller burde ikke handle, om easy fixes som skal gjøre noen rike.
Jeg syns artikkelen gjenspeiler det som ofte er problemet med slike artikler jeg. Det er fokus på kun et eksempel, en person, og en side av saken.
Jeg har lest ganske mange artikler om barnløshet og hvilke metoder man kan benytte, og intervju med forskjellige par og hvordan de opplevde det hele, og har reagert på samme måte i forhold til de artiklene som en del av dere gjør til denne artikkelen.
Det fremstilles som at ting er så lettvindt, og man ser strålende lykkelige mennesker som det ser ut som ikke har opplevd prosessen som vanskelig i det hele tatt. Og når det er slike artikler folk leser så er det jo det intrykket de sitter igjen med også. Liten forståelse for historien bak, og veldig lite innblikk i hvordan en prosess som kan være veldig vanskelig, foregår.
Jeg tror artikkelen ville vært mye mer interessant, og lærerik for allmenheten om de hadde hatt med feks fem personer og hørt alle historiene, både på godt og vondt.
Jeg blir litt forbannet når slike sensitive saker blir blåst opp på den måten som gjør at folk flest sitter igjen med feil intrykk av hvordan ting egentlig er. Det skaper mer fordommer syns jeg, i stedet for å være opplysende og øke forståelsen rundt ting.
Dette ble litt kavete skrevet ser jeg. Håper jeg har fått frem det jeg mente på en ok måte.
Veldig god sammenlikning, Mjau - nå fikk du også meg til å tenke over denne artikkelen to ganger. Jeg leste den i går, og reagerte ikke på at den var ensidig, men nå ser jeg at den kan oppfattes sånn. På den annen side vet jeg ikke om jeg synes journalisten kan klandres for at dette ble en "gladhistorie" heller. De har jo fulgt damen siden før operasjonen, og kunne jo ikke vite hvordan dette skulle ende. Det står jo også svart på hvitt at dette er en høyrisikooperasjon.
Jeg tror de som har gjennomgått en slik operasjon leser artikkelen på en annen måte enn de som ikke vet noe om det i utgangspunktet, og slik tror jeg det er med alt. Derfor syns jeg det er så utrolig viktig hvordan slike ting blir fremstilt i media. Man oppfatter jo det man leser i fra det ståstedet man selv har.
For fordi om historien som presenteres er representativ for en god del som gjennomgår en slik operasjon, så betyr det ikke at det ikke er vanskelig på mange områder for andre som gjennomgår det samme. Og for folk flest er ikek det så lett å tenke seg til når de kun har fulgt en person som ting har vært veldig vellykket for.
Det ble vel i grunnen fremstilt akkurat sånn som personen opplevde det? Hva mener dere manglet? En skrekkhistorie for å bøte på? Jeg spør av nysgjerrighet altså, for jeg ble for noen år siden kontaktet av et blad med spørsmål om å stille opp i en artikkel om dette. Husker ikke hvilket blad det var, jeg takket nei fordi det var såpass tidlig etter operasjonen at jeg mente det ikke var vits. Nå er det 3 år siden og jeg har levd litt lenger i denne "nye" kroppen så jeg kan uttale meg litt mer nå.
Men om jeg skulle (og det tviler jeg på altså) stille opp i et intervju en gang, hva bør jeg utelate? Bør jeg dysse ned hvor bra jeg har det? Kanskje fortelle om andre jeg har lest/hørt om som ikke har det så bra? Jeg har jo en direkte solskinnshistorie å fortelle, så min artikkel hadde jo blitt enda mer rosenrød enn denne, om jeg skulle fortalt sannheten. Så hva gjør man? Nå er jo dette bare et teoretisk spørsmål altså, for jeg regner ikke med jeg havner i den problemstillingen, men sånn bare fordi jeg lurer.
Din historie ER rosenrød, Iset. I alle fall ut fra det du deler her inne. Og det er jo fint for deg, ingen tvil om det. Men jeg tror at du er i toppsjiktet når det gjelder happy ending her, og derfor mener jeg at dersom du skulle intervjues, så burde ikke fokuset bare være på deg, men også på andre vektopererte som kanskje har en litt annen historie å fortelle. Det trenger ikke være grufulle historier som forteller at alt har gått til helvete, men det er jo alltid bedre å vise at den samme operasjonen aldri vil gi akkurat samme resultat verken når det gjelder vektnedgang eller fysisk og psykisk helse.
Jeg syns man skal være ærlig jeg. Dette handler ikke for min del om at historien i artikkelen er feil, mange har jo gode historier om vektoperasjoner. Heldigvis! Det er jo ingen som ønsker at det ikke skal gå bra for de som opereres. Om du skulle stillt opp måtte jo du fortalt historien din og med dine opplevelser. :nikker:
Men artikkelen du evt hadde deltatt i ville vært mye mer lærerik og interessant om journalisten også hadde tatt kontakt med noen som hadde opplevd komplikasjoner i etterkant eller liknende. Fordi det ville vist den vanlige leser i bilder og tekst at det ikke alltid trenger å vøre rosenrødt. Det at det står i en bisetning at det er en høyrisikooperasjon er det ikke alle som vil merke seg ved når de leser artikkelen. Men om man har med flere historier med flere nyanser vil man få et mye mer reelt bilde av hvordan en slik operasjon virker inn på livet.
Jeg synes artikkelen var veldig lite balansert. Det var hipp-hipp-operasjon og simsalabim inn i solnedgangen med ett fett flir. Og en kjapp "alt er prøvd, ingeting virker".
Jeg savner veldig noen artikler som ser på de som har tatt denne operasjonen for ti og femten år siden - gjerne enda lenger. Hvordan har det gått med dem?
Også føler jeg selv nå som jeg har bestemt at operasjon ikke er en løsning for meg at jeg burde endre den oppfatningen og slutte å tulle med alt mulig annet. Det er jo mulig å operere seg friskere, da burde jeg jo gjøre det.
Noen fokuserer kun på vekta i ett og alt og lar antall + eller - på vekta styre dagen, livet, humøret, selvtilliten, selvbildet, sexlivet, jobblivet, privatlivet, alt! Om denne jenta (jeg har bare skumlest artikkelen) opplever at livet var kjipt før da hun var tjukk men er bra nå når hun er tynn, så bør det vel skrives? Fordi dette handlet om akkurat denne jenta, hennes operasjon, hennes opplevelse og ikke fedmeoperasjoner på generelt grunnlag?
Jeg tror ikke at hun lyver, men poenget er at hun er ÉN person, og signaleffekten er stor. Jeg tror egentlig ikke så mange plutselig bestemmer seg for å velge operasjon etter å ha lest en slik artikkel, men jeg tror at slike artikler er med å gjøre det vanskeligere for oss overvektige å få aksept. Tidligere var det "det er jo bare å skjerpe seg og slanke seg". Nå frykter jeg en "det er jo bare å ta en sånn operasjon".
Jeg synes det er veldig mange her med sterke meninger om vektoperasjoner. Av og til tipper det over i hallelujastemning og av og til over i svovelpøler. Et "hett" tema rett og slett, hvor det er stort sprik i meningene.
Selv synes jeg at denne type skriverier er uheldige. I pressen i dag skrives det nesten ikke om problemstilling uten at man får en personlig vinkling på artikkelen. Og da er det - uunngåelig - at man får frem en person sin historie, og problement med at denne historien ikke nødvendigvis er representativ for alle. Hvis man vurderer en operasjon vil man mest sannsynlig får et "sannere" bilde ut fra statistikk om hvor mange som får hvilke bivirkninger etter operasjonen enn av denne typer reportasjer. Samme gjelder fedme som samfunnsproblem, om en person er frisk & fin eller dausjuk er veldig lite relevant på samfunnsnivå.
Om Iset skulle vært intervjuet så skal hun jo selvsagt fortelle sin historie sannferdig. Så er det journalistens oppgave å balansere artikkelen sin med andre aspekter. Det er en fin operasjon for noen. For andre kan den ødelegge helsa for godt. Dermed er det viktig at det kommer ut informasjon som nettopp er balansert.
Dette er jo et problem med veldig mye journalistikk nå til dags. Jeg stoler overhodet ikke på at jeg får formidlet et nyansert bilde av noe som helst, dessverre. Nesten alltid når det er noe i media jeg kan mye om ergrer jeg meg over hvor dårlig og upresist det er framstilt. Jeg har ingen grunn til å tro at det ikke gjelder ting jeg ikke kan noe om.
Jeg har lest artikkelen mange ganger og liker den ikke. Det blir rett og slett litt vel mye halleluja i den. Når man går til det drastiske steget å operere seg synes jeg personlig at det må være aller siste utvei.
Noe av problemet isolert sett er jo at det ikke finnes et helhetlig tilbud til denne pasientgruppen og det er veldig trist. Tross alt er det mange underforliggende problemer som ikke blir borte bare ved at man opererer seg for sin overvekt.
Her er jeg ikke enig med deg. Når en såpass viktig riksdekkende avis velger å skrive om noe, så pleier de å skrive om et tema. De skriver ikke om tilfeldige ukjente enkeltpersoner, fordi det har begrenset interesse og verdi. Her er temaet slankeoperasjon, og temaet blir belyst dårlig - ved å bare bruke ett "case", og ikke kommentarer som kan utdype fra folk med kompetanse på temaet.
Men denne artikkelen omhandler denne jenta og da er det vel hennes opplevelser som skal frem? Dette er ikke en objektiv artikkel om slankeoparsjoner, men en persons historie.
Er enig med 007 her, det har jo vært andre historier med negativ vinkling? A-Magasinet hadde jo en historie tidligere i høst synes jeg å huske. Den var jo mye mer komplisert enn denne.
:nikker:
Da jeg ble operert var det en historie om ei som hadde operert seg. Og der sto det jo klart og tydelig om både statestikk og komplikasjoner, og det var ikke akkurat noen solskinnshistorie, for hun hadde jo plagdes med mye forskjellig.
Jeg er enig i at dette er én persons historie, det er det som er litt spesielt. Det er som om de skulle laget et oppslag om at du har tre barn, om at jeg har krøller og at Pelen skal på cruise. Det vanlige er jo å prøve å belyse et tema - ikke en fullstendig ukjent person - og det gjøres best fra forskjellige sider.
Kjenne eg er enig med 007. Eg las denne som ei personlig historie, ikkje som et saksdokument om operasjonar. Og såvidt eg huskar var jo også fagpersonar intervjua? Eller blande eg no?
Eg er ikkje slankeoperert og ikkje overvektig. :nøytral:
Men Magasinet har jo tidligare fulgt et barn som var for tidlig født opp gjennom år og utvikling uten at det har vore en temaartikkel om for tidlig fødte barn. Ser ikkje at dette skal vere så mykje annaleis.
Jeg synes ikke det er spesialt i det hele tatt. Det blir som å skrive om å ta silikoninnlegg i brystene, med fokus på en persons opplevelse og ikke på tema. Eller en hjertetransplantasjon der alt gikk fint. Man er ikke nødt til å skrive om alle de historiene som ikke gikk bra, selv om de finnes og selv om man er innom et tema med både positive og negative historier.
I en nyhetsartikkel i enavis, ja, men ikke i et ukeblad - som Dagbladet etter hvert er blitt :rolleyes:.
Jeg synes det var en helt ok artikkel, hvis man tar det som det det er - historien om akkurat denne jenta. Men som opplysning om alle sider ved slankeoperasjon er den relativt syltynn, ja.
Alle typer operative inngrep har jo risikoer, og grad av vellykkethet vil jo kunne variere. Så må man jo ta et kvalifisert valg ut fra fra hva man får vite.
Ingen vil jo finne på å opere seg kun med utgangspunkt i denne artikkelen. Men kanskje vil mange tenke "det hørtes ut som en god ide!". Og så kan man jo diskutere om det er det eller ei - men det bør jo gjøres sammen med en lege, som kan fortelle en det en trenger å vite - og det håper jeg jo de gjør! Ingen skal uansett bestemme seg ut fra en avisartikkel - verken en som forteller en solskinnshistorie, eller la seg skremme fra å gjøre det ved å lese om alle bivirkningene. Synes jeg.
Jeg har selv foretatt en større tarmoperasjon (ikke slankeoperasjon), hvor jeg har fjernet tykktarm og endetarm og fått konstruert ny endetarm av en del av tynntarmen (reservoir). Og jeg klarer meg helt storveis. Null problemer å skrive hjem om. Ingen lekasjer, ingen smerter, ingen sår, ingenting mer drastisk enn at jeg går på do en del oftere enn snittet. Og jeg trodde jo at jeg var normalen. Helt til legen min sa at jeg er Solskinnshistorien og Unntaket :eek:. Langt de fleste har lekasjer, sår, smerter og andre bivirkninger, og flere må gjøre om på operasjonen og få utlagt tarm i stedet.
Men likevel - legene går fremdeles veien om reservoir i de tilfellen det er mulig, fordi livskvaliteten blir så mye bedre om det fungerer (selv om man har bivirkninger). Og sånn er det kanskje med slankeoperasjon for mange også? At de kan leve med bivirkninger fordi totalsituasjonen blir bedre? :vetikke:
Jeg synes ikke at slankeoperasjoner skal være en lett utvei, men at det er en utvei for noen det synes jeg er helt ok :nemlig:. Så kan de skrive hva de vil i avisene for min del - så lenge de som tenker "dette er noe for meg!" blir møtt av alle argumentene for hvorfor det kanskje ikke er en utvei for dem når de kommer til legen.
Og hvis man lever fint med overvekten sin, så bør man jo ikke føle seg presset til å ta en operasjon man ikke synes man trenger. Tilbudet er jo for de som mener de trenger det (og hvor en lege eller to er enige?). Jeg føler av og til at det er en litt sur tone her mellom de som har latt seg operer og de som sier de opplever det at operasjonen finnes som et press på at de burde tatt den kun ut fra den BMI-en de har, og ikke et følt behov. Og det er trist.
Bare for å kommentere dette med bivirkninger litt. Det vil jo i en del tilfeller være veldig subjektivt om disse er plagsomme eller ei.
Det er jo veldig mulig at jeg er fryktelig positiv fordi sånn som det var før var det veldig negativt. Altså ting er blitt veldig mye bedre, og da tåler man mer? Sånn at "normale bivirkninger" kan oppleves veldig forskjellig fra person til person? Og sånn sett er det jo vanskelig å lage en objektiv artikkel om bivirkninger og plager av slankeoperasjonen, ut over de som er av en så alvorlig art at de vil være problematiske uansett hvor høy terskel man har?
Feks sier jeg at jeg har null bivirkninger, for å i neste øyeblikk si at jeg går hakket oftere på do enn andre. Som nok er en liten underdrivelse :knegg:. For andre kunne det sikkert være fryktelig plagsomt. Men når alternativet var å samle bæsjen i en pose på magen? Jeg er :lykkelig: over å springe ofte på do :nemlig:.
Jeg sier jo også at jeg ikke blir sår. Som heller ikke er helt sant. Det hender jeg blir sår når jeg bestemmer meg for at jeg ikke har tenkt å springe på do hele tiden, men knipe igjen. Det kan bli litt-over-snittet ubehagelig etter en stund. Men jeg blir liksom mer :lykkelig: over at jeg faktisk kan knipe igjen så lenge jeg vil, for det var jeg ikke i stand til før - da måtte jeg springe fort og ha do nært til en hver tid.
Og sånn vil det vel kanskje være mht slankeoperasjoner tenker jeg også. At de bivirkningene man har absolutt er til å leve med, fordi gevinsten er større? Og at det igjen vil være subjektivt?
Så da koker det jo til syvende og sist ned til at legene har en kolosal jobb å gjøre mht å opplyse om ALLE bivirkninger, både store og små. Og så må hver og en vurdere om prisen er verd å betale. Om man vinner mer enn man taper, både på kort sikt og i det lange løp.
I det perspektivet synes jeg faktisk det er bedre med private solskinnshistorier enn skremseslpropaganda, så lenge vi snakker om en operasjon som for noen kan være livreddende for noen. Legene bør stå for den biten som eventuelt skremmer noen bort, hvis det kommer noen som ikke egentlig har behov (fordi selve vekten er det eneste problemet de egentlig har). Det er et større problem at noen som kunne ha blitt reddet heller dør enn å la seg operere, enn at noen som strengt tatt ikke trenger operasjonen får lyst til å la seg operere. Synes jeg.
Jeg har vært på møter med Aleris og jo, de snakker rett fra levra. De viser bilder og tegninger fra operasjonen, de snakker om bivirkninger og legger ikke skjul på noe som helst. Tror neppe noe offentlig sykehus forteller mer enn det Aleris gjør, men jeg vet ikke hvordan det er med andre private sykehus altså.
Over tid, slik som i det offentlige? Noen jeg snakket med fortalte at de måtte gjennom flere samtaler med psykolog for å avdekke om de var egnet til operasjon eller ikke.
Jeg mener mye om vektoperasjoner, årsaken til overvekt, etterhjelp etter operasjonen, risikofaktorer, "smitteeffekt" og fokuset enkelte medier har på hvor enkel en slik operasjon er, men akkurat den nevnte artikkelen mener jeg er helt OK. Sikkert lett for meg å si, som ikke er overvektig. :vetikke: For meg blir en slik artikkel som å lese om silikonoperasjoner.
Nei det vet jeg ikke, tviler sterkt. Ikke alle offentlige sykehus har det heller da. Ei venninne av meg ble operert på SUS nettopp, hun var hos legen sin, ble henvist, ventet en stund og ble operert, ikke noe mer. Så det varierer.
Jeg er redd jeg hadde fått avslag i det offentlige om jeg hadde gått til psykolog, med mindre jeg hadde spilt skuespill, og det kan jeg være god på når det gjelder. Jeg var jo så langt nede på den tiden, suicidal og greier pga. vekten. Heldigvis slipper jeg å tenke på det nå.
Fordi det ble etisk problematisk å operere folk som helt tydelig var psykisk ute og kjøre, dermed fjernet de hele den etiske problemstillingen og opererer trøstig i vei, mens det sier kling-kling i kassaapparatene. :snill:
Høna eller egget. Du var overvektig fordi du spiste alt du kom over for å døyve de psykiske senvirkningene av en forferdelig barndom. Du skulle jo ikke hatt en vektoperasjon, du skulle hatt psykologisk hjelp på et mye tidligere tidspunkt, så du ikke hadde trengt å spise på deg lag på lag av beskyttelse og trøst.
Så lenge så mange overvektige er overvektige pga andre og tilbakenforliggende årsaker, så syne jeg hele problematikken burde løses på en annen måte enn å operere folk når de ikke lenger kan sitte i et vanlig flysete. Lege, helsesøster osv. må ta tak i det folk er begynt å bli tjukke, ikke når alt håp for normal vektnedgang er ute.
Det er jeg enig i, jeg burde fått hjelp mye tidligere. Eller oppsøkt hjelp tidligere, jeg forstod jo ikke alvoret før det var "for sent", så jeg vet ikke om jeg kan skylde på noen andre enn meg selv heller. Og når man er kommet opp i en så høy vekt og blir veldig påvirket av det psykisk og fysisk, haster det ofte med en slik operasjon. Hvertfall gjorde det det for meg, jeg hadde tatt min død av å bli nektet operasjon på det tidspunktet. Det var gått altfor langt hos meg. Så ja, jeg burde fått/oppsøkt ordentlig hjelp tidligere, men når man ikke har gjort det og man blir så overvektig, er ofte operasjon den veien man må ta. Ikke alle, men noen. Deriblandt meg. Men man skal selvsagt jobbe med psyken ved siden av og ikke tro at operasjonen alene løser alt. Jeg har gjort det, og jeg jobber fremdeles.
Jeg er glad for at folk har muligheten til å operere seg når ting ikke har funket tidligere. MEN, som Mim er inne på, kanskje det blir en sovepute for samfunnet ellers? Ah, nå trenger vi ikke å bekymre oss for overvekten i samfunnet lenger. Disse vektoperasjonene ser jo ut til å fungere som bare rakkern, så derfor toer jeg mine hender, jeg, altså.
Det er det jeg er redd for blir tankegangen i det lange løp også. Det kan virke ekstremt å tenke på nå, men utviklingen har gått forferdelig raskt på dette punktet.
Jeg tror det er en sovepute, ja. For de halvtjukke og for hjelpeapparat. Drit i at den unge jenta plutselig har lagt på seg tretti kilo, hun kan jo alltids operere hvis det blir for galt. Man må jo spørre seg hvorfor. Mange som er utsatt for seksuelle overgrep legger på seg nesten med vilje og kler seg mest mulig uformelig for å ikke vekke attrå og for å kunne "forsvinne" som seksuelle objekter. Mange av dem som er utsatt for gjentatte krenkelser eller mobbing beskytter seg også gjennom vektoppgang. Angstanfall kan kjennes som sult og kanskje en liten stund hjelper det å trøkke innpå masse mat som metter fort.
Det er ikke uten grunn at helseforetak kjører selvskaderne og de overvektige jentene på samme samtalegruppe, de har gjerne prikk lik bakgrunn. (Jf. Helse Førde)
Men, og nå er jeg bare nysgjerrig: på et tidspunkt var du bare 10 kilo over, 15 kilo over, 20 kilo over og så ble det mer og mer og mer, innså du ikke allerede på ti kilo over at det var for mye? Jeg mener, jeg er ti kilo over matchvekt nå, og jeg merker det jo?! Eller skjønte du det, men klarte ikke å gjøre noe med det? Eller ville du på en måte skade deg selv og foraktet deg selv, at du gjorde ting som var dumt for deg, selv om du visste det var dumt? Eller?
Tja, jeg veier jo 30 kilo over matchvekt, har veid 40 kilo over. Og jeg tenker jo hele tiden at "NÅ skal jeg skjerpe meg", "nei, NÅ skal jeg skjerpe meg", osv. Det er jo ikke slik at jeg plutselig en dag innså at jeg var 40 kilo overvektig. Jeg har jo vært smertelig klar over overvekten det hele tiden, bare at jeg har jo trodd at det utelukkende har dreid seg om skjerpings og selvdisiplin.
Hadde det vært opp til skjerpings og selvdidiplin alene hadde du vært tynn som et strå og vært verdnsmester i noe. du er så utrolig FLINK til å trene, så disiplinert og dyktig til å gjøre det selv om du synes det er pyton. Jeg er ikke i nærheten av like flink og lettrentheten min gjør meg så lat, for jeg tenker: æsj, jeg kan bare begynne å løpe intervall en gang i uken, trene litt styrke og gå til barnehagen og vips, så er jeg der. Og det er sant, men jeg greier jo aldri å komme i gang.
Jeg beklager at jeg graver og maser og spør, altså, men jeg synes dette er utrolig interessant i et kvinneperspektiv og sett i fht overgrep, vold, dysfunksjonelle familier, krenkelser og mobbing. Jeg lurer på hva man kan gjøre i samfunnsperspektiv.
Som vanlig har FP vært utrolig skolerende. Jeg tenker aldri lat lenger, når jeg ser overvektige. Jeg tenker at her er det noen som kanskje ikke har hatt det helt ok alltid.
Dessuten er det rart hvordan man lager unnskyldninger for seg selv. "Ok, jeg er ti kilo over matchvekt. Jeg skal begynne å trene i morgen. Oi, nå er jeg tjue kilo over, men det er fordi jeg har vært forkjølet og spist mye. Jeg skal begynne å trene i morgen. Jøss. Har det blitt tredve kilo over allerede? Hmmm. Dette klarer jeg ikke alene, jeg skal bare spise denne sjokoladen i dag, så kutter jeg ut for bestandig. Og i morgen begynner jeg å trene."
Jeg husker da en her inne skulle opereres, så var det ei som skrev at hun var bittelitt misunnelig. Jeg kjenner igjen den følelsen. Det handler jo, for mange, om en lettvindt måte å gå ned i vekt på (altså, det føles slik). Og når man leser om Isets operasjon, og ser hvor fin hun er blitt, og alle ord om hvor flott alt er blitt nå, så kjenner man små stikk i forhold til at dette hadde jeg godt kunne ønske meg. Jeg også har sååå lyst å bli så slank og fin som Iset, da blir alt i livet mitt så bra. Bare jeg kan bli tynn, så blir jeg den flott Tove, som jeg egentlig vil være. Da vil alle mine problemer ble borte, nesten som om de blir tatt med blandt det som blir fjernet under operasjonen,og man våkner opp med en deilig lykkefølelse.
Slike glorifiserende følelser får jeg også av denne artikkelen. De får det til å høres så forbanna enkelt ut. Og da frister det veldig å kunne gjøre noe slikt, for å få det så godt, på en så enkel måte. Om jeg isolerer bare de "lettvindt tankene" så kjenner jeg at jeg hadde hatt veldig lyst til å gjøre dette. Men bruker jeg hodet mitt, og virkelig tenker over mer enn en side av dette, så ligger nok problemene andre steder enn kun på vekten. Jeg hadde kanskje blitt mer fornøyd av den jeg så i speilet, men om smerten i magen og hjertet hadde blitt borte...neppe.
Vet du, det der er et fantastisk godt spørsmål. Jeg kan desverre ikke svare på det, for det er så absurd. Jeg vet rett og slett ikke? :dåne:
Altså, jeg HAR jo slanket meg hele livet, så det er jo feil å si at jeg aldri har tatt tak i det, egentlig. Jeg har bare gjort det på feil måte. Jeg er verdensmester i slanking. På det meste gikk jeg ned ca. 30-35 kilo, og så gikk jeg opp igjen. Hvorfor jeg ikke fikk panikk da jeg merket at klærne strammet? Tja, si det. Jeg fikk vel panikk, men så ble jeg overmannet av overspisingen. Trøstespisingen. En alkoholiker vet jo at familie, hus og jobb står på spill, men klarer allikevel ikke å slutte. Ikke uten hjelp, som regel. Det høres jo helt sykt ut for de som ikke har vært i situasjonen selv, men man blir blind og ser bare det man vil se.
Og det er sånne ting som gjør at jeg sitter igjen med en slags dårlig samvittighet overfor min situasjon (det kan jo ikke du for, det er bare sånn jeg føler det). Hver gang noen skryter av meg i en tråd, blir jeg jo glad, men samtidig kjenner jeg det stikker litt fordi jeg vet at noen kanskje blir misunnelige, fristet av operasjonen eller irriterte fordi jeg tok "den enkle utveien". Og jeg burde kanskje ikke skrive dagbok og slikt om operasjonene mine, fordi jeg vet det skaper misunnelse og irritasjon. Men jeg startet vektdagboka fordi det for meg er ren terapi å skrive om det, og jeg har fått så mange gode innlegg tilbake, tankevekkende innlegg, jeg synes det er så godt å skrive om det, rett og slett. Men jeg burde kanskje ha lagt det til en lukket blogg eller noe. Tenkte meg ikke om da jeg begynte å skrive, for formålet mitt var som sagt å skrive fra meg.
For min del handlet ikke dette om deg, at du har gjort noe som helst galt. Det handler kun om mine egne følelser. Du skal jo kunne være så lykkelig som bare det, for at det har blitt så bra for det. Og jeg unner deg det av hele mitt hjerte. Det handler kun om meg. Jeg er glad på vegne av alle som gjør dette, og blir lykkelig og fornøyd, det skulle bare mangle, og det er ikke din skyld at andre blir misunnelig. Det er bare slik at om man sliter med vekten, så er det klart man ønsker seg en "hokus pokus-forvandling" som kan fri man fra alt.
Det blir jo det samme som å si at jeg angrer på at jeg skrev om da EvigUnge døde i så stor grad fordi det kan gjøre at andre føler at deres problemer er trivielle, Iset. Det at du skriver om din situasjon er uproblematisk, synes jeg. Man kan jo bare la være å lese.
:nikker:
Jeg tror ikke at det offentlige er bare fantastisk med oppfølging før/etter heller. :niks: I tillegg til at mange definitivt er mye mindre streng med hvordan man skal forholde seg til mat etter operasjonen, enn det Aleris er. Noe som i enkelte tilfeller fører til større og oftere komplikasjoner. Aleris er jo beinhard på det med flytende kost noen uker, før man går over på most. Samtidig som jeg vet at offentlig opererte som helst skal prøve å få spist brødskive før de drar fra sykehuset. :himle: Noe som kan være veldig ødeleggende for operasjonen.
Men Aleris kan sikkert også bli bedre på en del områder. Det er klart, det kan vel alle. Og selv om det er penger å tjene på disse operasjonene for de, så er de nok også med på å spare samfunnet for en del penger, med tanke på hvor mange som må stå i kø lenge for å få operasjon i det offentlige, og i den tiden er/blir sykmeldt og syke.
Det er også noe av grunnen til at jeg stort sett skriver om min opplevelse ift operasjonen på bloggen min. Fordi jeg føler meg usikker på om jeg kan få lov å være fornøyd og glad liksom. Når jeg ikke slanker meg på "egenhånd". :o
Det er jo i aller høyeste grad en egeninnsats involvert, Nessie. Jeg blir veldig ofte lei av "Så flink du er"-mentaliteten i slanketråder (uavhengig av hvorfor man går ned i vekt), men det er en beinhard jobb og man må jobbe bra med psyken. Man er altså flink fordi man klarer å tenke riktig.
Jeg gjorde det. Innså det altså. Og gjorde noe med det. Gikk fra 85 til 65. Gikk opp igjen til 90. Gikk ned til 70. La på meg veldig i svangerskap. Så ble det vanskeligere å gå ned. Kanskje bare fra 100 til 85. La på meg mer. Enda mer tiltak. La på meg mer. Ga faen. Hva er vitsen når man går opp og går opp og går opp og går opp ... Aldri kunne spise en is eller en sjokolade eller et stykke kake. For da trigger det noe som definitivt ikke er sunt. Så ja, klart jeg innså det. Jeg bare sluttet å bry meg.
Samme her, og til slutt - når man veier såpass mye at 10 kgs vektnedgang verken vises eller merkes i det hele tatt - blir man litt sånn "hva er vitsen, dette orker jeg ikke". Da har man kjempet seg ned i vekt og man merker ingenting. Til slutt blir man lei av at hver dag er en kamp mot vekten og man går kanskje inn i en "slutte å bry seg"-periode.
Jeg må bare si at all vektnedgangen min har skjedd ved trening og kosthold. Jeg har aldri gått på kurer, aldri drevet med opplegg av noe slag. Så jeg vet jo at det kan gjøres. Jeg har bare ikke gjort det på noen år. Og nå har jeg mistet kondisen min og jeg har ingen som sparker meg i ræva.
Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det. Men av og til dukker det opp litt nyanser i historiene her på FP også, som at det er knallhardt å ikke kunne spise så mye man vil, etter at man er operert. Det syntes jeg manglet i den artikkelen i Magasinet. Hvis jeg leste godt nok, da. :knegg: Fikk liksom inntrykket av at hun ble operert, og så, svisj, møter vi henne senere, og ingenting om hvordan det har vært mens hun mistet kiloene. Det er jo kanskje det som er noe av det viktige å få fram med tanke på at det ikke er noen "enkel vei ut" av problemene. Men at har man først operert seg, så tvinger man seg til å slanke seg, på en måte. (I tillegg til redusert næringsopptak). Jeg synes det er bra at sukesesshistorier kommer fram, og viser at ekstrem overvekt er et medisinsk problem, og at denne behandlingsformen finnes. Men som noen andre også sa: det at det bare fremstilles som en enkel rosenrød utvei, slår liksom tilbake på både de som er operert, og de som ikke er det (ennå), enten "hun valgte en snarvei, for å se bra ut", eller "men det er vel bare å la seg operere".
Men for en del av oss som er operert så er det ikke så ille å ikke "kunne" spise så mye, fordi behovet er der ikke. Iallefall ikke for meg. Jeg har ikke særlig lyst på mat, og jeg har ikke noe søtsug. Enda iallefall.
Det jeg synes kommer litt lite frem er hvor "normalt" man faktisk kan spise. Jeg er operert for 8-9 uker siden, og synes jammen jeg spiser ganske normalt. Iallefall om jeg sammenligner meg med mine venninner. Men det jeg ikke kan, er å spise 3-4 boller på en gang. Men det er jo hele poenget med operasjonen, og det er jo ikke sunt for noen å gjøre.
Men dere som har spist så mye og ofte at dere ble enormt overvektige: hva skal dere gjøre nå, da? Når sorgen, angsten eller de vonde minnene kommer? Hva erstatter maten?
Man må føle. Og det er noe av det jævligste jeg har gjort, men det blir så mye bedre etterpå når man faktisk har gjennomlevd en følelse man aldri har turt å kjenne på før. Det er som å gjennomføre Oslo Maraton på under to timer.
For meg har det aldri vært noe sånn stor spiseforstyrrelse inne i bildet. Det har gått mest på trøste/kjedespising. Ikke noen store angstopplevelser eller vonde minner. For meg er det sånn at når jeg vet jeg ikke kan så er det ok, og jeg har enda ikke hatt noen særlige psykiske plager etter operasjonen. Dessuten føles det enda mer ok når jeg er en hel dag sammen med ei (normalvektig) venninne, og ser at vi to spiser akkurat det samme gjennom en dag. Da føler jeg at jeg er på vei mot et normalt mat-liv, ikke at jeg slanker meg.
Jeg føler det også slik. Klart, jeg kan jo se på barndom, det har vært matissues i bildet, samt misbruk til en viss grad. Men jeg føler liksom ikke at disse dominerer min hverdag i det hele tatt. Kan jeg bruke bakgrunn som en unnskyldning? Sikkert. Jeg kan nok helt sikkert skylde på min far, jeg mener, alle vi søsken er jo fucked opp på en eller annen måte i forhold til mat. MEN det skjuler jo ikke det faktum at det mest sannsynlig er fordi jeg er en ekstremt lat person som liker å ha det bra. Og trening suger. Mat er fint.
Sunt eller ikke, en ting er soleklart; samfunnet rundt meg har langt flere problemer med min vekt enn jeg har selv. Det er ganske tragisk, egentlig. Mulig det er samfunnet som trenger en makeover, ikke jeg.
Men da er det ganske greit tenker jeg. Altså, ikke for deg da, om du opplever at folk ikke skjønner at du kan leve med å være overvektig. Men for meg var det ikke greit. Jeg hadde det ikke bra med meg selv, jeg ønsket ikke å være overvektig - og jeg vet jeg har et bedre med meg selv når jeg er slankere. Og da påvirker det meg veldig, i negativ retning. Og selv om jeg ikke var døden nær, så ønsker jeg meg et liv der jeg har det bra med meg selv. Og jeg har det allerede mye bedre med meg selv enn tidligere i år. :nikker:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
