Jeg er nysgjerrig på om det er noen sammenheng. Poll følger.
Tanken er som følger at OM eutanasi var tillatt med et godt og akseptabelt regelverk, for personer som likevel ville dø innen kort tid, hva ville du tenkt da? Sånn for å sette en ramme rundt begrepsmeningen i denne pollen.
Med redd for å dø så menes ikke dødsangst i hverdagen, men om man generelt har et avslappet forhold til døden eller ikke, uten at det nødvendigvis er noe som påvirker en i hverdagen.
Jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror at når jeg er død, er jeg død - og ferdig med det.
Jeg er forsåvidt redd for å etterlate meg mann og barn, at det blir trist for dem. Jeg håper også at den dagen jeg rusler, så skjer det fort og smertefritt - jeg er redd for å bli liggende lenge og i smerter.
Like fullt - så langt har jeg tatt et standpunkt mot eutanasi, det er litt for mange etiske spørsmål rundt det, som "hva er egentlig et verdig liv, hvem bestemmer hva som er et verdig liv, og hvem skal ha rett til å avslutte et menneskeliv?"
Så får vi se hva jeg sier om jeg mot formodning en gang skulle ligge og vri meg i forferdelige smerter, med bare en utgang - eller at en av mine kjære skulle oppleve noe slikt.
I utgangspunktet: helt klart ikke redd for å dø og for eutanasi. Prebarn er det easypeasy. Det er ikke like enkelt å svare det lenger, men jeg antar at jeg kommer dit igjen når barna blir sånn i 18-55-årsalderen.
Jeg syns det er vanskelig å svare. Jeg er ikke redd for døden, sånn i det daglige, men "ønsker" jo selvfølgelig ikke å dø før jeg blir gammel. :knegg: Er imot aktiv dødshjelp.
Gitt at jeg skjønte det riktig når jeg gikk ut ifra at eutanasi er aktiv dødshjelp. :knegg:
Det høres feil og rart ut å si at jeg gleder meg til å dø, for det gjør jeg ikke. Ikke på en syk måte i hvertfall. :knegg: Men jeg er spent på døden. Har aldri gruet meg eller vært redd for å dø.
Rettelse: Jeg går ikke rundt og er "redd for å dø" sånn til dagen, liksom. Jeg er likevel rimelig sikker på at jeg hadde fått veldig dødsangst den dagen jeg evt. sto ansikt til ansikt med døden. Mulig jeg hadde akseptert døden etter en stund, det er jo umulig å svare på, men jeg tror nok jeg hadde vært redd, ja. Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da? :confused:
Mennesket selv, selvsagt. Retningslinjer selvsagt, slik jeg ser det må døden være nært, nært forestående, slik at alt håp er ute. Men jeg vil faktisk bestemme selv hva min verdige død er. Og for min del så syns jeg det er helt og totalt forjævlig å skulle dø, kanskje full i kreft eller annen drit, mens man seigpines de siste dagene, bare fordi at andre folk sitter med andre meninger om verdighet og død enn hva jeg gjør. Jeg syns det er simpelthen uakseptabelt at døende mennesker som ønsker en annen utgang nektes dette. Det er rett og slett umenneskelig og uverdig.
Jeg er ikke redd døden, men jeg er redd for å måtte dø fra mine barn nå mens de er små. Det handler altså ikke om redsen for døden som sådan, men redsel for at barna skal vokse opp uten meg og redsel for at jeg ikke skal få følge dem gjennom oppveksten.
Jeg er mot en lovendring som tillater aktiv dødshjelp.
Er ikke redd for å dø, mot eutanasi
Jeg er mot eutanasi ut fra verdiene mine og ut fra at jeg er sykepleier og de erfaringene jeg har gjort meg i yrkeslivet. Jeg er ikke redd for døden, og døden kommer når den skal. Om jeg ligger der og lider før jeg dør, så kjenner jeg at det er helt OK. Ingen har sagt at døden skal komme smertefritt og jeg tar døden som den kommer.
Jeg er ikke spes. redd for selve døden, men heller redd for hvordan jeg / mine nærme kommer til å dø! ( grøss, finst maange grusome alternativer....) Og redd for å måtte forlate mine barn... Vil leve frisk og rask til jeg er 98, og så sovne stille inn en stjerneklar natt....! Så ja, jeg er nok litt engstelig for hva som kan skje engang....Men går ikke å tenker på det i det daglige heldigvis! Ang eutanasi er jeg usikker.
Jeg er ikke redd for å dø, og ambivalent i forhold til eutanasi. Jeg er i prinsippet for, men ser for mange åpenbare fallgruver i praktiseringen av det, at jeg inntil videre har landet på å være mot.
Det er jo umulig å vite. Men slik jeg tenker, uten å vite noe om dette, så tenker jeg som så at det hadde vært temmelig tøft. Veldig. Nok til å slå hvilken som helst person i bakken. Men dødsangst? Jeg klarer ikke forestille meg det. Jeg har aldri hatt angst for noe som helst. Da det sto 5-6 leger rundt min 4 uker gamle baby og diskuterte om hun skulle puttes i respirator var jeg ikke bekymret heller. For jeg følte at ting gikk skikkelig for seg. Så kanskje jeg hadde fått hetta om magefølelsen ikke var god. Umulig å si, men om jeg skal gjette, så tror jeg ikke jeg ville opplevd dødsangst sånn uten videre.
Hadde jeg fått en dødsdom så hadde jeg nok vært skrekkslagen, men nå er det så fjernt at jeg går ikke rundt å tenker på det.
Samtidig så vet man aldri hva som kommer. Min tante fikk hjerneblødning når hun var 36, som jeg er nå, og døde fra en 18 måneder gammel småttis, som jeg har nå. Klart jeg tenker på det innimellom.
Jeg hadde nok opplevd en veldig sorg, men ikke nødvendigvis for selve døden. Om jeg hadde fått en dødsdom, så er det lite å gjøre med fakta, men det er dermed ikke det samme som at jeg er klar til å forlat mine og livet. Jeg ville nok ha kjempet mot til the bitter end, men jeg er ikke redd for selve døden.
Nå lever jo jeg med en dødsdom, men jeg vet ikke hvor lenge kreften kan holdes i sjakk. Jeg svarte at jeg ikke er redd for å dø og at jeg er imot eutanasi.
Jeg er redd for den siste tiden og hvordan den blir. Jeg vil at jeg skal få smertelindring, men at døden kommer når den kommer. Jeg vil ikke at min familie skal lide over lang tid ved å se meg ligge der.
Jeg er redd for at dersom det blir tillatt med eutanasi så skal noen avslutte livet mitt før jeg ønsker det. Jeg er også redd for at jeg skal føle et press på å avslutte livet for å spare min familie. Det blir helt feil for meg.
Jeg hadde selvsagt blit trist og det hadde vært vondt. Men nei, jeg tror ikke jeg hadde fått dødsangst. Jeg tror ikke jeg hadde blitt redd. Bare trist.
Og jeg hadde for såvidt vært litt lettet over at jeg ikke fikk beskjed om at nå skal du ligge å være syk i ett år, og så skal du dø.
Jeg har hatt dødsangst flere ganger. Etterpå var det angsten for dødssangsten. Dødsangst er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg er sterk psykisk, men dødsangsten kom kastende over meg da jeg fikk kreftdiagnosen første gang. Nå som jeg er evig kronisk kreftsyk så har jeg ikke hatt dødsangst. Takk og lov for det.
INGEN kan vite om de ikke ville fått dødsangst. Den kommer når den kommer og det er et helvete....
Det tviler jeg på. Det nærmeste jeg (i dag) kommer redsel for døden, er en redsel for å ikke skulle leve lenger.
Jeg ville helt sikkert gå i stykker innvendig av sorg over å ikke få leve lenger, ikke få se barna mine vokse opp og være der for dem lenger og ikke få bli gammel sammen med mannen min, men selve døden har jeg ikke angst for, og det er det ikke sikkert jeg ville få selv om jeg visste den var nært forestående.
Det er ikke det jeg er mest redd for, nei. Som Kirsebær er inne på, så kan jeg ikke tenke meg så veldig mye som ville vært grusommere, men det er andre ting jeg er reddere for sånn i det daglige.
Ikke angst for døden, nei. Men en helt forferdelig sorg over å ikke få oppleve barnas oppvekst, ikke få se dem bli voksne, ikke få støtte dem og overøse dem med kjærlighet. Og selvsagt i forhold til mannen min, men han er voksen og sterk og hadde taklet det. Det hadde vært min angst, ikke tanken på å ikke være mer.
Har jeg misforstått nå? Skal ikke pasienten samtykke? Det er vel ikke snakk om at legene plutselig bare kan sette i gang?
Jeg er faktisk imponert over at så mange har et avslappet forhold til døden. Jeg hadde ganske sikkert blitt hysterisk hvis jeg fikk vite at jeg skulle dø snart. :o Og jeg er ikke en spesielt hysterisk person til daglig, altså. Jeg tror nok jeg hadde avfunnet meg med situasjonen etter hvert, men tror nok at jeg likevel ville vært veldig redd når det nærmet seg, ja.
Jeg har lite erfaring med døden, (nå tenker jeg på nære familiemedlemmer som har dødd) så det er godt mulig at noe av grunnen ligger der.
Jeg har flere venninner som er sykepleiere, og de har nok helt klart mer ro når det gjelder dette enn det jeg har.
Jeg vil tro at pasienten skal samtykke dersom den kan det, men jeg er redd for at det skal føles som et press for å samtykke. Jeg ser at etter jeg ble kreftsyk så har jeg veldig mye mer fokus på min families ve og vel enn på meg selv. Jeg vil helst beskytte dem mot det vonde, men det går jo ikke. Jeg er redd for at jeg i en sånn situasjon ville valgt å få hjelp for å spare familien. Jeg er redd for at det blir mindre fokus på smertelindring og mer fokus på hjelp til å dø.
Selvsagt kan jeg ikke vite at jeg ikke vil få dødsangst. Snakker vi ikke om hva vi tenker og tror her? Det er veldig få her inne som faktisk kan uttale seg om de får dødsangst eller ikke i en reell situajson.
Jeg tror dødsangst er mer som en naturlov. Hvor hardt den treffer, og når og hvordan den treffer, er umulig å si, men jeg kan ikke tenke meg at noen slipper unna den.
Jeg mener å ha kjent opptil flere som har dødd uten et snev av redsel/angst for å dø/døden.
Jeg kan selvsagt ikke vite helt sikkert, for de kan jo ha føt på dette uten å vise det elelr dele det, men det er i hvertfall det de har uttalt til siste slutt; at de ikke er redd, at de ikke har vondt og at de er klare for å dra.
Jeg har opplevd å sitte sammen med svært syk svigerfar (lungekreft/emfyseum) og min mann og svoger og sosialkurator. Temaet var min svigerfars ønske om eutanasi. Dette var en vanskelig situasjon for ingen av sønnene ønsket at faren skulle gjøre det. Selv syns jeg ikke at jeg som svigerdatter var meningsberettighet. Min svigerfar var redd for smerter. På dette stadiet var han fremdeles oppegående men måtte bruke oksygen. Veldig tynn og sliten.
Enden på visen ble at svigerfar valgte bort eutanasien. Han levde i 5 uker etter denne samtalen. Vi alle følte at det ble 5 gode uker, min mann tok seg fri fra jobben og brukte tiden på sin far. Og en eventuell eutansi ville kortet ned livet hans med 3-4 dager.
Jeg mener det er galt for jeg tror en av grunnen til svigerfars ønske også var å ikke være til bry...
Jeg er ikke (tror jeg) redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra ungene mine.
Jeg skulle ønske at jeg ville fått hjelp til å dø om alternativet var langvarig pine, eller fullstendig hjelpeløshet.
Spørsmålet er om man er redd for å dø, sånn som situasjonen er i dag. Og da må jeg svare nei. Hvordan det hadde vært med en dødelig sykdom hengende over hodet kan jeg heldigvis ikke svare på akkurat nå. Jeg er usikker i forhold til eutanasi.
Jeg er ikke så redd for å være dø, men livende redd for å dø fra ungene mine. Det er på en måte det overskyggende målet, bli så gammel at de er oppdratt og voksne og har bagasje og ressurser til å greie seg selv.
Ellers så håper jeg jo selvsagt også for min egen del at jeg skal få en innholdsrik alderdom, men det er da sekundært. Så min angst for døden fortoner seg nå som en angst for å dø som småbarnsmamma.
Jeg er både for og i mot aktiv dødshjelp. Prinsipielt for, men realisten i meg er i mot. (for jeg kan ikke se bort fra de problemer det er å håndtere noe sånt)
Jeg er redd for å dø en lang og smertefull død og er for dødhjelp. Jeg ønsker ikke å lide. Jeg er for dødshjelp i de tilfeller der det ender med døden, der det ikke er mere å gjøre for vedkommende.
Jeg har alltid fryktet døden og har angst for å dø. Spesielt en lang og pinefull død.
Jeg er ikke redd for å dø, og jeg er mot eutanasi.
Jeg har vært så nære døden at jeg vet den ikke er farlig, det er langt verre ting som kan skje meg. Jeg er heller ikke redd for å dø fra jenta mi, rett og slett fordi jeg vet hun har en utrolig pappa. Dét er godt å vite. Det ville selvsagt vært ufattelig trist å gå glipp av livet hennes, og det ønsker jeg ikke, men jeg føler ingen frykt for døden.
Jeg er ikke redd for selve døden, derimot er jeg svært redd for å være døende.
Er prinipielt for dødshjelp, men i praksis i mot, fordi jeg ikke ser hvordan det skal være mulig å løse alle de etiske dilemmaene.
Her er jeg også føler jeg.
Selv om det er greit å si at man må bestemme selv, så er man nok kanskje i en rimelig spesiell situasjon når man er syk, og da er jo spørsmålet om man vet sitt eget beste? :vetikke:
Jeg er ikke redd for å dø, jeg håper jo så klart at jeg slipper en lang, seig periode med mye sykdom og alt det der. Men jeg orker liksom ikke helt å forholde meg til det. Jeg kan jo ikke styre det uansett.
Jeg er ikke redd for å døden, men jeg blir livredd ved tanken på å forlate de jeg er glad i. Dere ser forskjellen?
Jeg har hatt nære slektninger som har nektet å ta imot livreddende behandling (min bestefar ville ikke operere svulsten i hjernen selv om han fikk brukbar prognose). De følte at deres tid på jorden var forbi og ikke trengte å leve videre. Dette respekterer jeg fullt ut. J
eg har også opplevd å se min bestemor gjennomgå et smertehelvete grunnet tykktarmskreft. Det er få jeg har elsket mer betingelsesløst enn henne, men på en måte hadde det vært greit om hun hadde fått kunne dø uten smertene hun gjennomgikk den siste tiden. På bakgrunn av den erfaringen tror jeg at jeg er for eutanasi, men jeg ser at det blir uhyre vanskelig å vite hvor man skal trekke grensene.
Jeg har endt på et standpunkt mot abbort også, fordi jeg etter hvert har begynt å se selv et svært lite foster som liv. Det er ikke et absolutt standpunkt. Men der også ser jeg problemet med hvem skal avgjøre hva. Når slutter den døende å være tilregnelig? Hvor skal grensen gå for når det er greit å innvilge dødshjelp? Hvem skal få ansvaret det er å aktivt/passivt ende andres liv? Det finnes mange flere vanskelige spørsmål. Og så ser jeg at i en del tilfeller kan slutten bli vannvittig tøff og/eller uverdig.
Pokker heller, det er ikke lett å ta standpunkt og så holde på det i alle situasjoner.
Jeg er ikke redd for å dø, og både for og imot eutanasi. Jeg er redd for å dra i fra barna mine, redd for at det ikke vil være noen som vil ta vare på dem og støtte dem når de trenger det. Jeg er redd for å bli dødssyk, for det er jeg ikke så sikker på om jeg takler, jeg er også redd for å bli til bry.
Det er kanskje der jeg er mest imot eutanasi, at min skrekk for å bli til bry vil overskygge de verdier livet tross alt gir hvert sekund man har av det.
Jeg svarte at jeg ikke er redd for døden, og for eutanasi. Men ser absolutt dilemmaet ved eutanasi, på lik linje som ved abort. Enkelte kan nok oppleve et press/forventning om å avslutte liv, og da blir det helt feil. Så jeg synes reglene rundt evt måtte være kjempestrenge.
Jeg er ikke redd for selve døden, men livredd for å dø fra barna mine før de er voksne. Vi er så utrolig få igjen i vår familie så mannen hadde blitt svært så alene. Kun mamma som lever og mine to svigerinner (på alder med mamma) som bor et annet sted i landet kan ikke regnes med.
Jeg er i mot aktiv dødshjelp.
Jeg er ikke redd for døden, og er for eutanasi. Jeg er heller ikke redd for å dø fra ungene mine, for de har en flott pappa som er der for dem. Dersom jeg var i en situasjon der både jeg og mannen skulle dø og ikke ungene, så hadde jeg nok blitt redd for å dø fra dem, men hvor sansynlig er nå egentlig det? Jeg er nok mye mer redd for at ungene skal dø fra meg enn at jeg eller mannen skal dø.
