Et langt innlegg om barneoppdragelse. Sløve sofadyr kan hoppe direkte ned til den uthevede teksten i bånn.
Jeg er oppvokst med svært strenge krav og store forventninger. Kom vi hjem med 6- på prøva så var spørsmålet; "Hvorfor fikk du minus? Spurte du læreren om hva som trakk ned karakteren? Det må du passe på å få riktig neste gang." Dette har ført til en søskenflokk med høyt utdannete folk med gode jobber, sterke utslag av "flink-pike"-syndrom, og mye dårlig samvittighet.
Husbonden er oppvokst så å si uten krav, og måtte egentlig styre seg selv etter ungdomsskolen. Altså, han fikk hjelp hjemme når han spurte om det, men ble aldri styrt i noen retning, presset til å gjøre lekser, mast på når det gjaldt studier, jobb e.l.. Han har en helt grei utdannelse (men ingen fullført grad), og har hatt gode jobber, men også vært arbeidsløs i perioder. Han har aldri dårlig samvittighet for noe som helst (med mindre jeg påfører ham det) og tar livet med knusende ro. I det hele tatt er han en mye lykkeligere person enn jeg.
Men husbonden har en IQ over gjennomsnittet, og har hatt gode venner med større ambisjoner som har dratt ham med seg. Andre folk jeg har sett som er oppvokst uten krav og forventninger har ikke klart seg like godt.
Jeg har også merket at arbeidsmengder som jeg takler helt greit blir for mye for mange andre. 13 timers arbeidsdager som servitør gikk helt greit, jeg kan godt sitte oppe ei natt og rette matteprøver, og stille på jobb som normalt dagen etter. Men jeg er avhengig av å vært på et visst stressnivå. Hvis det ikke er noe som henger over meg, som jeg burde ha gjort, så blir jeg helt nedpå, sur og trist og lei, og mer stressa enn normalt. Jeg klarer aldri å slappe helt av, og jeg er aldri helt lykkelig og tilfreds.
Nå har vi to små unger, og jeg merker allerede at jeg har høyere krav og forventninger enn de fleste andre med unger på samme alder. Det kan gjelde å kle på seg selv, spise selv, være høflig, skrive bokstaver og tall, ha høy kvalitet på tegninger... Og jentene mine klarer mer enn mange andre jevnaldrende. Litjtausa kan f.eks. lese alle bokstavene, og skrive halvparten. Men påfører jeg dem samtidig de dårlige sidene ved oppveksten min? Ender de opp som nevrotiske professorer, eller som sløve sofadyr? Hvilken ende av skalaen er minst skadelig, og hvordan finner man balansen mellom de to endene?
Jeg har vokst opp med mange krav og forventninger. Jeg skulle rett og slett være best hele tiden, "fordi du kan".
Det førte til at jeg ble ekstremt resultatorientert, men uten glede for arbeidet frem til resultatet.
Ungene mine kunne jeg presset mye mer enn jeg gjør, men jeg har i det minste lært at det er viktigere at de har det bra med seg selv enn at de stadig er i en håpløs jakt etter anerkjennelse fra andre. Det er slitsomt.
(Ja, det har seff ført til at jeg fikk veldig gode karakterer og at jeg ikke er redd for egen mentale kapasitet, men noen ganger hadde det vært godt å være fornøyd med noe som er bra nok "for alle andre" også.)
I forhold til utdannelse, der hoppet jeg kjapt av alle de forskjellige retningene jeg har vært innom, det er den ene tingen jeg virkelig skal pushe barna til å gjennomføre.
Hadde jeg hatt søsken, så kunne du ha vært søstra mi.... :knegg:
Jeg har vokst opp som deg, og er nok mye som deg. Og jeg tenker mye likt omkring hvordan jeg er overfor ungene mine.
Mannen min er faktisk vokst opp litt sånn som din mann, med foreldre som knapt kunne brydd seg mindre om skolegangen hans. Han mener at mine foreldres oppfølging er å foretrekke fremfor hans, men jeg tror nok jeg heller til en modifisert utgave mine foreldres nitidige mas om enda litt bedre prestasjoner.
Jeg er rett og slett veldig usikker. Jeg føler nok at jeg har vunnet mye fra mine foreldres høye krav til arbeidsinnsats, når jeg ser på en del av de gamle studievennene mine og også mange av studentene jeg møter gjennom jobben. Mange tror at mye skal ordne seg nærmest av seg selv, uten innsats, og at alt kan omorganiseres slik at det passer perfekt til deres ønsker og sosiale liv: "Jeg strøyk på eksamen fordi årets eksamenssett ikke lignet på det fra i fjor". "Kan vi ikke utsette oppgavefristen en uke, det er så bra konserter på Samfundet i helga." Jeg vil ikke at barna mine skal ende sånn. Men samtidig er jeg redd for å pushe for hardt.
Høye krav til tegninger? Jeg syntes kanskje du virker litt i overkant, men nå leste jeg bare lat-versjonen. :knegg:
Jeg syntes barn må få være barn. De må få lov å tegne det de har lyst til og utvikle seg naturlig, og jeg syntes de skal lære bokstaver fordi de vil, ikke fordi mamma krever det. Dette lærer de uansett på skolen, og jeg ser ikke helt hensikten med å "pushe" dette på barna så tidlig.
Her ble det ikke stilt mye krav til meg som liten, men jeg har jammen meg klart meg helt fint for det. Setter relativt høye krav til meg selv nå, vil jeg tørre påstå.
Jeg har selvsagt ikke noe godt svar, og er nok selv oppdratt et sted mellom deg og din mann. D.v.s at kommentarene på hvorfor karakterene ikke var bedre (selv om de var greie) som regel kom, men jeg tror jeg etter hvert lærte å selektere litt. De holdningene kom nemlig fra den av mine foreldre som ikke har høyere utdanning og som har engasjert seg minst i min skolegang, med unntak av å se karakterboka. Den som derimot har høyere utdanning, har aldri gitt meg press i den retning. Men hun (ja, og der røpet jeg at det er mamma) snakket gjerne om fagene med meg, spurte hva vi holdt på med (vi bodde ikke sammen) og hjulpet meg med større prosjekter. Det var motiverende.
Jeg håper jeg greier å motivere og hjelpe mine barn, men uten å formidle at skoleprestasjoner er det viktigste her i livet. En kollega av meg fortalte en fin historie om sine døtre. Hun bekymret seg over hvor ektstremt mye arbeid de la ned i skolearbeidet på videregående, og kun 6-ere var bra nok. Denne holdningen bekymret kollegaen min, og hun prøvde å overbevise datteren sin til å prøve å få en 2-er, bare for å se hvordan det var. For å erfare at det gikk helt greit. Ja, og jeg tror det er noe slikt jeg håper på. Oppmuntre, motivere, gi ros, men samtidig formidle at det er barna mine jeg setter pris på, ikke det de presterer. Og samtidig må de erverve ferdigheter nok til å kunne ta vare på seg selv, med mindre helsemessige forhold tilsier at de ikke er i stand til det. Det betyr at det ikke er aksept for å gi blaffen i alt som heter skole og etter hvert arbeid, men de må selv finne ut hva som er det gode livet for dem.
Så langt har det for eksempel betydd at jeg sitter med Lillemor når hun gjør lekeser, jeg hjelper henne med å stave ting (f.eks heter det kjære og ikke sære, som det faller henne mest naturlig å skrive), men sier samtidig at det ikke er så nøye om ting ikke er perfekt. Om en bokstav blir for liten eller for stor, så gjør det ikke så mye. Utfordringen har vært akkurat dette med staving. Der bryr ikke hun seg så mye, mens jeg er litt redd for at feillæring kan gjøre det verre seinere. Ikke alltid så enkelt.
Det ble kanskje veldig klisje-aktig, men det er sånn jeg føler det.
Hæ? Det var da en merkelig ting å lese ut av innlegget mitt. Jeg har selvfølgelig tenkt til å motivere de til skolegang, men ikke kun ved å være resultatorientert.
Gode arbeidsvaner synes jeg ungene kan få lære fra de er små av. Men om resultatene lar vente på seg, skal det allikevel være lystbetont og med en følelse av mestring.
Det kan jo være alt fra å være med å følge oppskrifter på kjøkkenbenken, til å klare å gjennomføre små oppgaver man har fått som er litt kjedelige. Det må jo ikke være at de absolutt skal sitte og pugge alfabetet.
Mine foreldre har alltid hatt tillit til at jeg gjør så godt jeg kan og har aldri pushet meg til noe som helst. Jeg har alltid hatt en indre driv til å gjøre det godt på skolen og fungere godt sosialt, og jeg har tatt den utdannelsen jeg ønsket og oppnådd det jeg har satt meg mål om å oppnå.
I familien har vi gjensidige forventninger til hverandre når det gjelder å dra lasset sammen og behandle hverandre med høflighet og respekt og vi har samtaler rundt etiske problemstillinger når de dukker opp. Utover dette er jeg veldig opptatt av at jeg ikke eier mine barn, at de er sine helt egne personer med sin personlighet, ferdigheter, ønsker og drømmer. Om jeg ser at det er noe de ikke har tilstrekkelig informasjon om eller at de ikke har fått belyst alle sider av en sak, ser jeg det som en foreldrerolle å hjelpe til med det, men utover det har jeg ingen planer om å stille høye krav til barna mine på områder jeg synes burde være viktig for dem.
Jeg synes ikke det høres bra ut i det hele tatt at du blir så utilpass av å ha fritid og ikke noe hengende over deg, og jeg synes det er bra at du med utgangspunkt i det tar en runde på å vurdere hvordan dine forventninger vil spille inn i dine barns liv.
Jeg er vel oppdratt et sted i midten av de to ytterpunktene som nevnes her.
Men jeg ser i ettertid at jeg kunne ha blitt presset litt mer i tiden jeg gikk på ungdomsskole og videregående. Jeg var ganske slapp på skolebenken. Men fikk helt greie karakterer, så hadde jeg skjerpet meg litt kunne jeg gjort det mye bedre.
Det jeg ser som voksen er at motivasjonen min må komme innenfra meg selv. At andre skryter av meg feks, har kun effekt i kort tid, men om jeg finner motivasjonen innenfra er den mye sterkere.
I ung alder tror jeg forøvrig det er mer viktig å fokusere på å gjøre det gøy å tilegne seg kunnskap. Da tror jeg gleden ved å lære nye ting kan følge en gjennom hele livet. Dette ser jeg godt på min eldste niese som er utrolig flink på skolen, og som syns det er gøy.
Jeg tror ikke det er bra hvs det kun fokuseres på resultat. Jeg tror veien er målet, som med så mye annet her i livet. Og å stille krav til tegninger syns jeg kanskje blir litt i overkant. Å tegne skal være terapi og være kreativt utfoldende. Blir det det om det må være korrekt for å være bra?
Jeg har alltid bllitt satt høye krav til og det ødela mye for min opplevelse av å være god jeg også. Jeg hadde rett og slett ingen glede av å gjøre det bra, men jeg husket kun presset og spørsmålene jeg ville få hvis ikke jeg gjorde det veldig bra.
jeg har bestemt at mine barn ikek skal oppleve det slik. De skal selvøfølgelig oppmuntres til skolegang osv, men opplevelsen av mestring skal ikke bli pålagt av meg.
Jeg skjønner deg, og jeg har ganske mye av dette i meg jeg også, men pass deg for å være med å utvikle flink pike-syndromet hos dine barn. Det er usunt og helseskadelig.
Jeg skulle ønske at jeg ble mer pushet enn jeg ble. Mamma har alltid hatt den holdningen til meg "at det klarer du, derfor trenger jeg ikke sjekke eller følge med på det du gjør". Hadde jeg blitt pushet litt mer så hadde jeg hatt bedre arbeidsvaner og hadde kanskje giddet litt mer på vgs.
Jeg signerer Zöe og m^2.
De fleste er vel enige om at noe midt i mellom er det beste og at det kan variere fra barn til barn hva som er riktig press og i hvilke situasjoner. Balansegangen mellom å virke som en motivator som har tro på at barnet klarer og den som presser og stiller krav kan være vanskelig.
Selv er jeg veldig takknemlig for ikke å ha opplevd slikt hos mine foreldre. Der var det kanskje litt lite krav, men det har heller ikke vært nødvendig. Jeg har utviklet meg til å bli en person som lever etter å gjøre ting "godt nok". På videregående kunne jeg absolutt fått bedre karakterer, men jeg passet på at jeg fikk gode nok til å komme inn på det studiet jeg ville. Resten var fritid.
Jeg er enig med dem som nevner foreldrenes oppgave å se barnet for det det er og ikke det det gjør/kan. Desverre er det utrolig mange barn og ungdom i psykisk helsevern som har sine byrder her. To søsken kan takle dette på vidt forskjellige måter og da må man som foreldre se barnet sitt og hva akkurat det trenger av støtte, oppmuntring, motivasjon osv.
Jeg synes HI høres i overkant opptatt ut av dette og ville absolutt passet på hva som overføres til barna av disse holdningene.
Jeg lurer på akkurat det samme som HI. Jeg er veldig redd for at mine unger som voksne skal føle den samme dårlige samvittigheten som jeg. I mitt tilfelle er det nok satt sammen av altfor velutviklede empatiske evner, høye krav til meg selv, og en absurd jakt etter å gjøre "det perfekte" i enhver situasjon.
Så jeg ender ofte opp med en følelse av "damn if you do, damn if you don't"[b][/b]
Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden. Jeg har møtt flere ungdommer (under 18 år) som det nesten ikke blir stilt krav til i det hele tatt. De gjør det de vil av lekser, de legger seg når de vil. Hvis de hoster en dag, så blir de hjemme fra skolen. Enkelte går så langt at de velger selv om de møter til timene eller ikke. Kontakter man foreldrene og forteller om skulk, så trekker de bare på skuldrene.
De fleste er enige om at skulk ikke er ok (selv om enkelte ytret andre meninger i en tidligere tråd om temaet). Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?
Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?
Både jeg og mannen er vokst opp med foreldre som har støttet, oppmuntret men ikke presset. Jeg ønsker å gjøre det samme for mine unger.
Skolen til eldstemann har et fint slagord: Be the best best you kan be. Jeg vil at mine unger skal nå sitt potensiale, men ikke slite seg ut på veien dit.
Vi snakket om det her forleden, mannen og jeg. Mannen er vel over snitt glup, jeg er sikkert temmelig gjennomsnittlig. Begge har vi tatt høyere utdannelse, og burde sikkert "forventet" at våre unger velger det samme. Men vi gjør ikke det - kanskje fordi vi innser at de ikke har våre gener, og derfor har ganske andre forutsetninger enn barn som var genetisk våre ville hatt :vetikke:.
Men det at vi ikke har forventninger om hva de skal interessere seg for og hva de skal velge, betyr ikke at vi vil være der og støtte og rådgi mht valg av skole og utdannelse.
Men til syvende og sist er det som betyr noe at de er lykkelige med de valgene de tar, enten de blir dyrlege (som er eldstemanns valg nå) eller sitter i kassen på Rema. Alle kan ikke bli professor eller lege. Og det viktigste er at kassedama ikke drømmer om å være lege, og at legen ikke drømmer om å sitte i kassen på Rema.
Hmmm. Man skal anstrenge seg, men ikke slite seg ut. Man skal gjøre så godt man kan, men ikke trenge å strekke seg ekstra hver eneste gang. Man skal ha lov til å ha dårlige dager hvor alt er et ork, og hvor man yter et minimum (som faktisk er bedre enn å ikke yte noe som helst), men som foreldre skal man være der og støtte og rådgi og forsøke å få fram det beste i barna.
Men spørsmålet er om vi foreldre til en hver tid kan vite hva som er det beste barna våre kan yte? Om de kan skrive en bedre stil. Kan vi det?
Selvfølgelig skal de gjøre lekser, de skal gå på skolen, de skal oppfordres til å gjøre sitt beste. Men jeg synes vi foreldre i all hovedak skal ha rollen som støttespillere, ikke kritikere.
Dessuten finnes det mange måter å gi kritikk på. Man kan rose for det som er bra først, og så kan man si "men hva om du feks gjør sånn og sånn i tillegg?".
Og mht tegninger så synes jeg alt mine unger tegner er fint, jeg, og for meg er tegning rekreasjon, noe de gjør for å kose seg og slappe av. Noen ganger legger de sjela i det, andre ganger blir det litt mer halvveis. Jeg skryter okke som, og henger det opp på veggen. Det ville aldri ramle meg inn i halvsøvne å kritisere en tegning.
Jeg vil ALDRI bli som mora til en av eldstemann sine norske klassevenniner. Vi var på åpen dag på skolen, datteren viste stolt fram en skrivebok for å vise hva hun hadde gjort. I stedet for å skryte, begynte moren å rette på skrivefeil :eek:. Du så bare lyset som slukket i øynene på jenta :(.
Jeg tror det er fullt mulig å støtte og oppmuntre unger til å yte sitt beste, og at kritikk bare gjør vondt verre.
Å ikke skryte av en 5-er fordi man mener at ungen kunne klarte en 6-er er fjollete. Det blir noe annet om man presterer vesentlig lavere enn det som kan forventes. DA kan man kanskje ta ungen for seg og spørre hvorfor. Men når det bare er nyanseforskjeller, så kan det jo like gjerne være lærerens vurdering som elevens prestasjon som er problemet. Og hva oppnår man ved å være kritisk da, bortsett fra å gjøre noen lei og stressa?
Når barn er to og tre år skal tegning være noe man gjør fordi det er morsomt.
Morsomt å skape noe.
Morsomt å få det til.
Morsomt å få farge på papiret(det er ikke alltid like lett)
Morsomt om noen kan skjønne hva det er de tegner.
Når barn er så små er mestring målet, ikke resultatet, og det er viktig at de får kjenne på gleden over å mestre det de gjør uten å få høre at de kan gjøre det bedre.
Selvfølgelig skal barn oppmuntres til læring, men det kommer naturlig etterhvert som de blir eldre, og de finner glede i å lære nye ting.
Barn skal oppmuntres til å utvikle evnene sine og følges i skolehverdag og sosiale aktiviteter av foreldre.
Fordi de fleste kvinner kanskje ikke havner i den enden. Noen, selvsagt, men hvor har man uttykket "kvinnesykdommer" fra? Mange kvinner, dog ikke alle, har et helt vanvittig stressnivå. Om folk bare visste hvor farlig stress over tid er. Jeg vil anbefale deg en bok som heter Stressboka eller noe sånt, jeg skal google litt. Tankevekkende.
Og så høres det ut som du jobber på en videregående skole. Jeg tror (men vet ikke) at antall latsabber er overrepresentert der. Ikke nødvendigvis fordi alle er late, men fordi det ikke fenger alles interessefelt. Jeg tror oppriktig at alle mennesker, i en eller annen voksen alder, vil forsøke å yte sitt beste dersom de føler at det er meningsfullt!
Signerer. Jeg så nå at du har små barn gajamor, og da er virkelig tegning bare rekreasjon og overhode ikke noe annet.
Jeg er 100% sikker på at skryt og oppmuntring er vesentlig viktigere for at unger skal nå sitt fulle potensiale, enn det kritikk er.
Jeg har en unge som sliter på skolen. Som presterer et godt stykke under det som er forventet. Men hun får skryt, både fra lærerne og fra for det hun presterer. Og sakte, men sikkert blir hun bedre og bedre. Hadde hun fått kritikk og fått høre "du kan bedre enn dette!" hadde hun nok knelt for lenge siden.
Hyacinth: Hvorfor tror du latsabbene er i overrepresentert i vg. skole :undrer: Tenker du yrkesfag? Studiespesialiserende? Eller begge? Og hvorfor?
Jeg synes "folk flest" stiller for lite krav til barna sine, det er i alle fall det jeg får inntrykk av gjennom min jobb som lærer. Det blir mye dulling og dalling, og jeg er faktisk litt bekymret for "ungdommen nå til dags." Mange av dem er fryktelig tafatte, spør du meg. Jeg klandrer i første rekke foreldrene, men også skolen som, etter min mening, også er blitt fryktelig redd for å stille krav.
Jeg tror selv at jeg har et OK forventnigsnivå til mine barn. (Det sier vi vel alle...:p) Jeg forventer at de gjør ting i huset, lekser, holder avtaler og at hvis de f.eks har meldt seg på fotballtrening for høsten 09, må de faktisk gå på trening hele høsten 09, selv om det skulle bli "kjedelig."
Jeg tenke likevel at HI kanskje er litt vel kravstor? Man kan ikke kreve mye av barna på alle områder, det gjelder å velge ut de områdene man tror blir viktigst for dem i årene framover. Tegninger og slikt ser f.eks ikke jeg på som spesielt viktig. (Når sant skal sies, har jeg vel knapt studert en eneste av tegningene de har produsert opp gjennom årene spesielt nøye. :o)
Jeg bare tror. Jeg verken kjenner eller jobber med ungdommer i den aldersgruppen. Jeg har bare en følelse av at det kanskje er i ungdomsalderen og muligens tidlig voksenalder at man kanskje finner de fleste latsabbene, de som sover til langt på dag, skulker skolen, driter i skolen etc etc. Men som jeg skrev, tror jeg ikke alt nødvendigvis skyldes at de er late, det handler nok like mye på mangel på interesse. Jeg tror oppriktig at man blir initiativrik av å holde på med meningsfulle aktiviteter. Nå må jeg igjen understreke at jeg ikke aner noe om dette, jeg har bare en følelse av at det er blant mennesker i videregående skole-alder (og kanskje ungdomsskole?) man finner de minst motiverte i dette samfunnet.
Både som mamma og som lærer på barneskolen er jeg nok av dem som stiller tydelige, men realistiske krav til ungene mine og elevene mine. Jeg opplever at ungene liker at man har forventninger til dem - "Jeg vet at dette er vanskelig, men jeg tror at nettpp du kan få det til!" "Jeg retter ikke dobbel konsonant hos alle tredjeklassinger, men du som er så flink kan strekke deg og prøve å få det til!" "Ser du så pent du skrev på den linja der? Kanskje du klarer å skrive en hel tekst like pent?"
Sånn som jeg opplever det, er det avgjørende hvordan kravene/forventningene presenteres. Presenteres de som negativ kritikk ovenfor noe barnet ikke har fått til, eller som en positiv forventning i forkant av et arbeid? Tas barnet med på råd ift hva det selv tror det kan få til? Er barnet motivert for å presentere, eller er det redd for å ikke få det til? Mappevurdering er en fin sak i så måte. Da vet eleven at akkurat dette arbeidet skal jeg ta vare på, det skal vise hva jeg kan, og da yter gjerne unger optimalt - i hvert fall om vurderingskriterinene er klargjort på forhånd. Og så kan man heller ha litt mer slakk på andre oppgaver igjen. Noen ganger øver vi oss, og da trenger det ikke være perfekt.
Jeg er samtidig opptatt av at unger skal tørre å feile. Jeg berømmer de elevene som sier at de ikke skjønner, og jeg skryter av de som tar en sjanse og svarer selv om de ikke er sikre. Det er sånn man lærer! Når man er i en læringsprosess, kan man ikke forvente at alt skal være riktig til en hver tid. Det snakker jeg om med både elever og foreldre.
Hjemme har jeg rimelig god greie på hva jeg kan forvente av ungene mine både ift atferd, selvstendigehet, skolearbeid osv, og forsøker å stille krav til dem på en positiv måte. Men så godtar jeg det også når fjerdeklassingen, på oppfordring om å skrive penere, sukker og sier at hun er sliten og har vondt i hodet. Jeg er ingen slavedriver heller. :fnise: Førsteklassingen jobber vi litt med å få til å ikke være så perfeksjonistisk - hvert eneste tall i matteboka trenger ikke være nydelig og perfekt, liksom.
Mye babling her fra meg, men konklusjonen må vel være at jeg tror det er sunt at man stiller krav og har forventninger til ungene, men ikke på alle områder hele tiden - da sliter man dem bare ut, og kanskje forsvinner gleden ved de ulike aktivitetene? Noe må få lov til å være bare lystbetont. Tegning er blant de aktivitetene som hører hjemme der, føler jeg. Når ungene tegner, holder det å skryte av de flotte fargene eller det skumle monsteret, det som ikke er så bra, holder en klokelig stilt om.
Jeg har vokst opp med at vi alltid skulle gjøre vårt beste og det er det jeg kommer til å fokusere på. Og det betyr at man ikke slurver.
Her i huset roses alle tegninger og alle bokstaver og tall som skrives. Jeg ser av signaturen din at dine barn er yngre enn min eldste. Så jeg syns du kan slække litt på kravene dine til dem. At de kan kle på seg og kunne være høflige ja, men å skulle gjøre seg flid med hver tegning og kunne alle bokstavene syns jeg ikke de trenger. I hvertfall ikke enda... og da bør de heller oppmuntres og roses for det de kan.
Sånn, ja. Enig med deg at de fleste "latsabbene" befinner seg i den aldersgruppa, men jeg tror egentlig at de færreste 16-17 åringer finner skolen særlig meningsfull. :vetikke: Jeg var iallfall møkklei etter ungdomsskolen og gjorde strengt tatt bare det jeg måtte store deler av vg. skole. Grunnen til at jeg fullførte vg. skole med greit resultat, var vel egentlig krav og forventnigner fra mine foreldre. Den gang var mine krav til meg selv relativt beskjende i forhold til hva de f.eks var i studietiden og i arbeidslivet. Poenget mitt er at ungdom og barn trenger foreldre som stiller krav, ikke skyhøye og urimelige krav, men like fullt krav. Det kommer ingenting bra ut av å ha for lave forventnigner til folk, mener jeg.
Jeg og Gajamor har hatt veldig, veldig forskjellig barndom. Det var aldri (gjentar aldri) noen som spurte etter mine lekser. Foreldrene mine var like happy om man fikk gode eller dårlige karakterer; i hvert fall overfor oss ungene ... de skrøt visst fælt av meg til alle andre. Det var ingen som brydde seg og jeg hadde fullstendig frie tøyler.
Jeg har klart meg meget bra. Jeg har tatt god og lang utdannelse, og jeg gjorde det umiddelbart etter videregående (på en skole få kommer inn på rett etter vgs). Jeg har stor arbeidskapasitet, og stiller ekstremt høye krav til meg selv. Plenty av "flink pike"-syndrom her også; på tross av en helt annen oppvekst.
Kan det være at noen har slik personlighet og derfor blir det sånn, og at det bare til en viss grad har med oppdragelse å gjøre?
Jeg forsøker å gjøre ting litt anderledes enn foreldrene mine, og følger opp ungene mine tett. Men jeg har lært mye på FP. Nå forsøker jeg å glede meg over at de gjør ting de selv liker. Snuppa elsker å danse ballett. Hun er bare gjennomsnittlig flink, men jeg koser meg med at hun ståler når hun danser. Så kan jeg heller være litt stolt inni meg over at ungene mine er "flinke" til en del andre ting som ikke egentlig er viktig i så ung alder.
Interessant, Tjorven. Jeg tenker at foreldre/oppdragelse har mye å si for hvorvidt man "lykkes" i livet, eller ikke, men klart personligheten må spille inn også. Dette må vi diskutere nærmere. :jupp:
Det var aldri noe press hjemme på noen måte. Jeg var hjelpsom og grei å ha med å gjøre og pliktoppfyllende. Foreldrene mine var ikke opptatt av utdanning.
Da jeg var 37 år begynte jeg på lærerskolen. Jeg fullførte og det var mitt valg å gå den skolen når situasjonen var slik at jeg ikke kunne fortsette i jobben jeg hadde hatt i 15 år.
Barna må finne ut hva de ønsker av livet sitt. Det er de som skal leve livet og det er kun de som vet hva som er best for dem. Vi får veilede dem underveis og så får vi støtte dem med de valgene de gjør.
Det HI beskriver høres helt forferdelig ut. Det er godt at du ser det selv og skjønner at slik skal det ikke være. Finn en gylden middelvei.
Jeg prøver iherdig å unngå å gjøre barna mine veldig prestasjonsorienterte, i den forstand at de skal slippe å føle at deres egenverd henger sammen med hva de presterer. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å være tydelig og klar på forventninger, at det skal gjøres lekser og innføres rutiner. Men å ha forventninger til tegneferdigheter hos småbarn? Det synes jeg er direkte tøysete.
Det å føle at man ikke er noe når man ikke presterer 120 % hele tiden er slitsomt, og mest av alt en hemsko. :erfart: Når det er sagt, mener jeg ikke at man ikke skal stille krav. Det å ha lave forventninger til andre er bortimot litt dårlig gjort.
Jeg kjenner meg en del igjen i det Tjorven skriver. Nå var nok foreldrene mine mer opptatt av hvordan jeg gjorde det på skolen enn hennes var, men de pushet aldri, og jeg fnøs av de hvis de spurte meg om jeg hadde gjort lekser. Det hadde jeg full kontroll på og ansvar for selv. (Jeg gjorde selvsagt ikke alle lekser, man lærer fort å prioritere). Jeg har hatt den indre "driven" selv og de har støttet og oppmuntret fra siden, aldri pushet.
Jeg har hatt det slik som deg i oppveksten, og jeg er blitt virkelig ansvarsfull. Nå vil jo jeg si at jeg var nødt til det, når foreldrene "slipper taket" slik du beskriver (og slik jeg oppfatter det. Det er forskjell på en førsteklassing i barneskolen og en førsteklassing i videregående) så er det jo kun to utveier: 1) svøm eller 2) synk. Så jeg vil jo si at en slik oppdragelse kan være et like stort "press" som det at man alltid blir pushet og maset på.
Det beste er nok en gyllen middelvei på det meste. Militærdisiplin på noen på områder og sløkkefaktor på noen områder. :) (det å uttale seg rundt og si ingenting er alltid en bra egenskap. :p 100% riktig, men ikke matnyttig. Legg merke til hvor lett det er å formulere de "riktige" tingene og tilsvarende vanskelig å faktisk gjøre dem. Ekvivalenten til livstilsendringer er snublende nær.)
Jeg har hatt foreldre som har stilt strenge krav, og jeg husker fremdeles at den eneste kommentaren mamma hadde til tegningen jeg hadde laget da hun lå på barsel med lillesøsteren min var at ingen sykepleiere gikkk i slike høyhælte sko som jeg hadde tegnet.Deres krav har ført til at jeg var over 30 år før jeg fullførte en bachelorgrad.
Det går fint at å stille krav, ha forventninger og oppmuntre uten å bli slik du beskriver Gajamor, og det betyr ikke at man havner i andre enden av skalaen. Det er viktig å ikke drepe interesse og initiativ, og det tror meg man lett kan gjøre hvis man begynner å stille krav til barnehagetegninger, tidlig læring av bokstaver og beskjeder om å gjøre noe som har vært lystbetont om igjen.
Glitterbarnet hadde i en periode veldig sansen for bokstaver, og han var ikke spesielt gammel før han kunne alfabetet på rams, og gjenkjente alle bokstaver. Men siden interessen ikke har fortsatt noe særlig utover det, så har vårt "press" også redusert, slik at vi ikke skaper avsmak.
Av og til så skal ting være lystbetont og kun til rekreasjon, selv når man vet at barna kan bedre. Akkurat som andre ganger så pusher man på for at de skal nå potenisalet sitt. Det er en gylden middelvei.
Jeg tror heller ikke at man skal lese for mye inn i oppdragelse basert på hvordan ungdommer oppfører seg på videregående.
Det var høye forventninger til meg, og det førte til at jeg trenger bekreftelse på det jeg gjør. Egen tilfredsstillelse er ikke nok. Flink på skolen var alt jeg var. Jeg var ikke god eller bra i noe annet. Var ikke spesielt sosial, ikke pen, ikke god i sport, et.c. Skolen var alt jeg hadde på en måte. Og jeg tok det på alvor. Både på ungdomsskolen og videregående jobbet jeg mot det målet at jeg skulle videre for å få en utdannelse. Så møtte jeg mannen, som ikke brydde seg noe om åssen jeg var på skolen, men bare om meg. Fantastisk. Livet ble helt snudd om. Jeg skuffet ikke noen.
Når man så blir voksen så ser man at skolen hadde ikke behøvd å være alt. De som lå sånn midt på treet de klarte seg godt de også. De kunne til og med klare seg bedre. Skoleprestasjoner er ikke synonymt med lykke. De med engasjement og egeninteresse i noe derimot, har større sjanse for å lykkes og å gjøre det bra.
Vi involverer oss i barna så klart, men de må ikke være best. Vi skal følge opp, hjelpe, støtte og gjøre vår bit som forventet, men for meg er det mye viktigere at de generelt er glade og fornøyde og trives, enn at de er best. Det er ikke viktig å være best. Ikke for meg. Hvis de ønsker det selv etter hvert og har det som mål så er det helt greit. Men de skal ikke måtte bevise noe for meg for å føle at de har en verdi. Der må vi finne en god balansegang.
Vi støtter opp om de prosesser de er i, finner leker som kan stimulere, og bevares så interessant det er å følge utviklingen. Man blir litt sånn ped-nerd når man kan studere sine "forskningsobjekter" på kloss hold. Se hvordan de bl.a. motiveres med utfordringer i den proximale utviklingssonen. :jupp: Kjempegøy!!! De er så motiverte og gira når bare målet er viktig for dem. Det å se på hvordan de gjennom "arbeidsdeling" utvikler ferdigheter sammen når de spiller Playstation. Eller hvordan lillebror gjennom situert læring stadig nærmer seg storesøster i kompetanse, der han vekselvis ser på henne og prøver selv. Hvordan storesøster leker med ord, leker med tall, leker med engelsk, og suger til seg alt av inntrykk, det er ganske flott. Det at ting faller på plass, og man over tid ser at de endres. En fantastisk del av foreldrerollen, som jeg er veldig interessert i.
I forhold til å oppføre seg, så har jeg nok ganske tydelige og klare regler. De er rolige, de vet hvilke regler vi har, og tar vel en del av det som en selvfølge. Vi merker det godt om vi får besøk av barn som ikke har det sånn.
Ungene blir irriterte selv når andre barn ikke "oppfører" seg forventet. ;)
Jeg vet ikke helt om foreldrene mine har stilt så strenge krav jeg? På den ene siden var det en selvfølge at vi skulle ta utdannelse og greie oss på skolen, men de var ikke kritiske til karakterer eller fulgte med på leksene. Når jeg kom hjem med karakterboken så husket de aldri å spørre etter den, og når de så at jeg hadde superkarakterer så syntes de jo at det var fint og slikt. Men om jeg hadde hatt en dårlig karakter i et fag så hadde de vel spurt "hvorfor bestemte du deg for å gjøre det så dårlig i dette faget da?"
Da jeg skulle begynne å studere spurte min mor utpå våren om "hva har du bestemt deg for egentlig?" og jeg tror ikke hun følte at hun hadde noe med det.
Derimot så var begge foreldrene mine veldig flinke til å lære bort ferdigheter, de gjorde det moro å lære, det var kult å kunne ting og vite ting. De fokuserte veldig på at det å lære ting er lett og gøy og aldri bortkastet.
Så jeg tror jeg gjør mye av det samme med sønnen min, han blir temmelig stimulert han, men det er ikke noe mas, og det gjøres på hans initiativ. Han synes det er morsomt med bokstaver og vi leker oss med at jeg skriver små ord og han har begynt å kunne lese dem. Det er tidlig ute, han er 3.5 år, men han synes det er morsomt, så da er det ok.
Jeg tror heller ikke jeg kommer til å stresse så mye om karakterer på skolen f.eks (jeg mener ikke at noen her er opptatt av det altså), jeg er mer opptatt av at han skal ha en glede i å lære seg ting som han er interessert i, at han skal kunne tilegne seg kunnskap på egen hånd og så tror jeg at om man har en positiv holdning til å lære nye ting så går det greit med en uansett i livet.
Jeg er ikke vokst opp med høye forventninger. Jeg levde jo i grunnen mitt eget liv og ble ikke oppdratt slik jeg hadde hatt behov for. Dessverre.
Jeg merker at ejg har litt høye forventninger til mine barn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at mine barn skal bli like dårlige som meg på skolen og ha det like ille som jeg hadde det.
Jeg har fått høre mange ganger at noen foreldre blir som sine egne foreldre med tanke på barneoppdragelse. Jeg har definitivt ikke blitt en sånn mor som mamma var. :niks:
Men det er jo ikke bra å stille for store krav. Eldstejenta mi er skikkelig flink på skolen. Hun får bare 5-ere og 6-ere på prøver og hun jobber bra på skolen. Hun får selvsagt mye skryt og oppmuntring. Kommer hun hjem med 4 på en prøve, så blir jeg ikke skuffet, jeg oppmuntrer og skryter av henne uansett og vet at hun gjør så godt hun kan.
Jeg er streng og konsekvent på enkelte ting, og reglene jeg har satt i mitt hus skal følges. Jeg tollerere nok ikke like mye som mange andre mødre og fedre. Tenker på løping og hyling i hovedetasje. God bordskikk og folkeskikk er jeg nøye på, siden jeg ikke fikk det selv.
Jeg er på en måte opptatt av å vise alle at jeg kan bedre enn min mor og min far. Men det er selvsagt viktig å ikke presse for mye, slik at stemningen blir dårlig og det blir for mye mas rett og slett.
Man velger seg jo ut kamper som man synes er viktig og enkelte ting lar man ligge. Og det er jo ofte her vi er så forskellige. For noen er den kampen viktig og for noen er det ikke viktig i det hele tatt.
Jeg synes det viktigste er å gi barna masse kjærlighet, oppmuntre dem, støtte dem, ha respekt for hverandre, ha klare regler, og at alle regelbrudd får konsekvenser. For meg er dette viktige ting i hverdagen.
Jeg er veldig på linje med Milfrid her, som jeg opplever som en form for middelvei.
Det inkluderer at jeg har som mål å "se" barna mine, også i forhold til skoleprestasjoner. Jeg har en Andunge som (dessverre) er for perfeksjonist, han blir veldig lei seg når han ikke får til ting akkurat som han har tenkt seg. Det jobber vi med. Noen ganger er det rett og slett godt nok.
Selv har jeg ikke hatt ekstrem-varianten av oppvekst, men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle ta en høyere utdannelse, kun om hva. Enda mer for meg enn broren min, tror jeg.
Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.
Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?" :gaah:
Sånn prøver vi å gjøre det også! Vi ønsker å stimulere læring gjennom at det er gøy å kunne ting, og det er gøy å lære nye ting. Glittermannen er veldig flink til å tegne, og han og Glitterbarnet tegner mye sammen, og lager små kunstposjekter. Hvis Glitterbarnet ikke vil en dag, eller bare vil lage noen streker med gråblyant er selvsagt det helt ok, selv om vi vet at han kan bedre.
Ja, det er slik vi har gjort også, også har det sivet litt ut i sanden når han ikke var så interessert lenger, men har tatt opp andre interesser i stedet, som å bygge lego etter bruksanvisninger.
Vi prøver å følge opp interesser, som romfart, dinosaurer, bokstaver, tall etc. så godt vi kan, men pusher ikke noe på ham.
Men man kan jo legge merke til nye teknikker som prøves ut. Eldste her startet jo skolen i høst, og hun tegner mye på SFO vet jeg. De sitter flere jenter sammen og snakker og tegner. De kopierer nok elementer fra hverandre, og får nye impulser. Det er jo interessant å legge merke til. Plutselig ble tegningene mer detaljerte. I tillegg skriver de bokstaver med kruseduller. Slike ting kan man jo også si noe om. Det er jo ikke noe fasitt på tegning, men man kan jo se utvikling og vise at man følger med. Lillebror her har hatt nada interesse for tegning og bokstaver, men plutselig så starter han også. Da må jo han følges der han er. :)
Kan relatere meg til dette. Å få G eller 4 i noe var liksom ikke noe man gjorde.
Jeg tenker at det er godt for alle å få strekke seg litt. Så det prøver jeg å la ungene mine gjøre også. Jeg viser dem at jeg tror de kan greie både det ene og det andre.
Dette er jo totalt ukjent for meg, og jeg har ikke skolebarn enda. Er det ikke sånn at man kan være fornøyd selv om det er en G i karakterboka? Må ungene alltid være best?
Jeg var, som sagt, ekstremt pliktoppfyllende som barn selv om det ikke var noen forventninger til meg fra foreldrene mine. I ettertid ser jeg at det nok hadde gått meg enda bedre i livet om jeg hadde levd litt mer og arbeidet litt mindre i tenårene.
Det er jeg helt enig i. Samtidig tror jeg det er viktig å huske på at for noen er det vanskeligere å gjøre en jobb grundig, enn å improvisere og få et godt resultat anyways. Fullstendig hypotetisk, selvfølgelig. Derfor tror jeg, i hvertfall mtp. min eldste sønn som viser seg å være ganske kjapp i hodet men lat i utførelsen, at det er viktigere å gi ham kred de gangene han gidder å jobbe med noe ordentlig, enn å bare rose resultatet.
Min eldste er av samme ulla som din, aC: kjapp i huet, lat i utførelsen (om hun ikke har funnet på prosjektet selv, da, da oser hun av flid). Dette virker jo en smule … kjent :knegg: … og selv har jeg vel først opplevd å strekke meg ordentlig i voksen alder. Og det er sløsing, tenker jeg.
Hm..jeg diskuterte egentlig ikke hvorvidt barna bør bli best i klassen eller ikke, jeg var mer opptatt av at de ikke må bli ubrukelige unge/voksne. De må gjerne ha 2 i naturfag og 3 i norsk for min del, så lenge de er ordentlige mennesker som tar ansvar for sitt eget liv og egne valg. Det forventer, og krever, jeg av dem.
Nå har jeg ikke lest hele tråden, (jeg har møkk på brillene og gidder ikke pusse dem :D) men jeg synes det må være om å gjøre å formidle til barn at de skal utnytte sitt eget potensiale. De skal ikke leve opp til meg eller faren eller kusina til naboen. De skal gå hjem fra skole, legge fra seg arbeid, levere inn en prøve og være fornøyde med at de har gjort så godt de kunne. Dét vil alltid være bra nok i mitt hjem.
Jeg vil alltid følge opp og dytte litt for å gi mitt avkom så gode muligheter som mulig, men jeg nekter å dytte så hardt at jeg skader. Det er veldig lett. Min mor har definitvt skadet meg ved å dytte altfor hardt, og jeg har fullstendig hetta for alt som heter utdannelse. Jeg sliter virkelig med en følelse av at uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke klare det bra nok, resultatet er at jeg har en jobb som overhodet ikke utfordrer meg mentalt. Jeg trives riktignok svært godt, men dét er mer flaks enn noe annet.
Flink-pike(gutt)-syndromet kan være veldig skadelig.
Jeg (og sikkert flere av dere) vet dessverre om flere som har begått selvmord pga dette, bekjente og pasienter fra da jeg jobbet i psykiatrien. Mange uforstående etterlatte og venner som ikke forstod: H*n var jo så populær, så flink på skolen, så god i idrett, alt virket så "perfekt".
Det er worst-case-scenario men det skjer dessverre oftere enn vi aner.
Det gjelder å finne den sunne middelvei som gagner barnet best. Å motivere barna, forvente at de gjøre sitt beste på skolen, formidle at man stoler på dem og at man ikke må være best i det meste. Og at det er lov å ha dårlige dager, og heller prøve bedre neste gang.
Som lærer for elever i alderen 7 - 19 år er det en ting jeg har vært frustrert over/opptatt av de siste årene.
man må legge ned et stykke arbeid for¨å oppleve mestring.
Jeg opplever at for mange foreldre er redd for å kreve/oppmuntre til innsats fra sine barn (bunner det i egne erfaringer?). Med det som resultat at barna ikke lærer den gleden det faktisk er å mestre noe. Med eldre ungdommer opplever jeg at de er vant til å kunne argumentere seg til bedre karakterer, og stiller seg uforstående til at karakteren avspeiler innsatsen. (I enkelte tilfeller er selvfølgelig verden urettferdig og noen må legge ned mye mer arbeid enn andre for samme karakter.)
Det var min oppvekst også. Bortsett fra fravær, det var de nøye på. Nesten så vi ikke fikk være hjemme om vi var syke. Og jeg har også klart meg bra. Jeg er den første i min familie som har tatt høyere utdannelse faktisk, men jeg har hatt et mer avslappet forhold til slikt enn jeg tolker at Tjorven har. Jeg har masse ansvarsfølelse.
Jeg tenker at barn følger med på hvordan foreldrene lever. Mine foreldre var ikke opptatt av prestasjoner i fht skole, men de er ansvarsfulle borgere som alltid stiller på jobb, betaler skatt og tar vare på egne og andres ting. Det har så klart satt sitt preg på oss barna. Det er ikke bare akademiske prestasjoner barn lærer av.
Jeg synes det er trist om barn ikke skal få lov til å være barn og ha det gøy og gjøre ting slik de liker det. Og hvilke kriterier bruker du for å bedømme om en tegning er bra eller ikke? Kanskje de ville ha den slik? Det er jo deres tegning?
For meg er det ikke et mål at barna skal kunne tyne ut maks i forhold til prestasjoner. Jeg vil at mine barn skal bli glade, empatiske, samfunnsbevisste borgere. Det er vel ikke gitt at de som presterer mest er de "beste" menneskene?
Veldig enig. :nikker: Kan jo legge til at dette også gjelder voksne jeg kjenner. Jeg har inntrykk av at mange jeg kjenner ikke har et helt avklart forhold til når man trenger å legge ned en innsats og når man må få en genial ide. (Jeg har en jobb hvor man ofte kan spare seg mye rent arbeid hvis man løser problemene på en annen måte.) Og dette går begge veier. Man har folk som gjør ting på en forferdelig tungvindt måte uten å overhode reflektere over et annen arbeidsmetodikk hadde krevd mye mindre innsats. Og folk som er oppriktig overrasket over at enkelte ting krever en innsats - helt uavhengig av hvor smarte arbeidsmetoder man har. (Jeg har inntrykk av at jo smartere folk er, jo vanskeligere har de for å fatte at ting krever en arbeidsinnsats, de er oftere vant til å "surfe" på gode ideer, skippertak, snarveier etc Men man kan ikke gå ned i vekt, bli flink til å spille et innstrument, lære seg håndtverk, drive med håndarbeid, gjøre det godt i idrett uten en innsats.)
Velkommen hit forresten, har ikke sett nicket ditt før. :)
Er det lov å quote&nikke i stor stil? Det er det jeg har lyst til nå, nemlig. :nemlig:
:nemlig:
:nemlig:
:nemlig:
Sånn - da var qoutingen&nikkingen unnagjort.
Jeg blir alltid litt trist i møte med high acchievers. De som MÅ ha 6 i alle fag, eller de som MÅ ha den høyeste utdannelsen i sin familie, eller de som MÅ ha alt på stell i heimen 100% hver eneste dag året rundt.
Også blir jeg ordentlig GLAD i møte med entusiastiske mennesker, som gjerne jobber vettet av seg i perioder, men da med saker som de elsker å jobbe med og som gir mer tilbake enn det koster.
Jeg vil være glad. Jeg vil ha glade barn.
Man blir ikke glad av å ikke fungere godt i samfunnet, så guiding mot god innsats, anstendig oppførsel etc er et must. Men man blir heller ikke glad av å alltid få tilbakemelding på at utført arbeid kunne vært bedre. Om det ikke som oftest er noen brede smil og anerkjennelse i andre enden når man har lagt en god innsats ned i noe, så løper man en reell risiko for å bli nevrotisk og ulykkelig.
Forsterkning av det poitive er greia på alle arenaer.
Det som blir det viktigste for meg er å se at barna mine er harmoniske og fornøyde (det meste av tiden). Så legger vi forventningen opp etter det vi ser de kan mestre. Dette har resultert i at de gjør skolearbeidetog de er nysgjerrige på kunnskap. Men de får lov til å feile og ikke være best. Humor og glede er egenskaper vi verdsetter mer enn stålvilje til å prestere.
En veldig fornuftig debatt, med mange reflekterte svar!
Både ektefellen og jeg selv oppfattes nok til tider som over middels intelligente. Det tviler jeg på om stemmer, vi er temmelig gjennomsnittlige tror jeg, men vi lærte temmelig tidlig begge at "ikke er alt er verdt å bruke tid på, men det som er det, skal man også bruke nok tid på til å gjøre det skikkelig". Ikke bare "akkurat nok", men "skikkelig". Flid ble vi grundig innpodet og forventninger var det nok av. Men også trøst når man, tross godt arbeid, ikke klarte å innfri! Og ordene "Ditt beste er godt nok" har jeg hørt mange ganger når resultatene ikke ble helt som ventet. Men mindre enn "ditt beste" var heller ikke godt nok, selv om mange ville sagt "mer enn godt nok". Da fikk jeg høre: "Du kan bedre enn dette, NN".
Vi merker at vi oppdrar barna på samme måten. Mange sier barna våre er modne, noen sier at vi har altfor store forventninger til dem. Helt fra guttene var små, var vi klar over at alle barn har stor lærelyst. Og våre hadde meget stor (akkurat som vi begge hadde selv, er vi fortalt). Så opplæring startet vi tidlig med, både på det ene og det andre området. Det likte guttene veldig godt. Men vi var også veldig OBS på når de signaliserte at "nok er nok for denne gangen". Selv om de sa at de "ville mer". For lærelyst er lett å drepe om du krever for mye. Men du kan like lett drepe den ved å kreve for lite, og barn har oftest en helt ufattelig læreevne, om man bare tar seg tid til å lære dem. Mange opplever drept lærelyst fordi det kreves for lite i dag, tror jeg. Både hjemme og på skolen. Men krever du kvalitet, får du kvalitet, om du ikke er så avvisende til å trøste når nederlagene kommer at du får angstnevroser i steder!
Mammamia skrev at humor og glede ble høyere verdsatt enn stålvilje. Det er jeg enig i, om man er nødt til å velge. Men behøver man egentlig velge? Vi opplever selv "nei", både på oss selv og guttene, med svært så få unntak. For stålvilje er det hos alle sammen! Men vi opplever nå likevel guttene som glade og harmoniske gutter, som vet at verden ikke går under om resultatene ikke alltid blir som man hadde tenkt. Og hos oss er det større "nederlag" ikke å ha gjort sitt aller beste, men likevel få anerkjennelse, enn å ha gjort sitt aller beste, men likevel få resultater som ikke står i samsvar med forventningene. Da sørger man litt over verdens urettferdighet, så prøver man å lære av sine feil. Og så prøver man på ny. Som det står i den gamle gymnastikksangen: "Født som mester, født som helt, å nei det ble da ingen/Mot og kraft de vinnes litt og litt om senn". Og som det står i en av yngstes yndlingssanger her: "Han gav seg ikke, falt og falt/Men klarte det til slutt/Vær trygg, han klarer seg i alt/Han er en premiegutt".
Og ellers: En god karakter, menneskelig sett, er mye, mye viktigere enn gode karakterer! De siste er tilnæmet verdiløse straks du har hatt ditt første faste arbeid, karakteren vil forfølge deg hele livet!
Jeg har lært the hard way i det siste at man ikke alltid skal forvente at noen gjør sitt beste heller. Eller at jeg selv alltid skal forvente at jeg gjør mitt beste. "Helt okei" er ofte mer enn bra nok.
Jeg er oppdradd til at man skal gjøre sitt beste. Og vet man med seg selv at man gjorde så bra jobb som man kunne - så er det bra nok og verdt ros og bra tilbakemeldinger.
Jeg blir helt svett når jeg leser foreldre som stiller spørsmålstegn ved en 6- eller den eneste G-en i karakterboka! Og det er da vitterlig milevis mellom det og de å la barna gjøre lekser om og når de selv har lyst....
Det er noe med å følge litt med hva barna driver med. Får de en 6- eller en G fordi de ikke gadd å lese og trodde at de skulle bare skli gjennom, ja da ser jeg poenget med å stille litt krav. Hvis derimot barnet gjorde en hederlig innsats, ja så er resultatet bra nok uansett om det blir sånn eller slik. Så får man heller oppmuntre dem til å legge inn en ekstra innsats der de trenger der - uten å kritisere. De ferreste er best i alt.
Å aldri være fornøyd, alltid finne noe som kunne vært litt bedre - det er å drepe all glede og selvtillitt mener nå jeg.
En annen ting er at i arbeidslivet skal man ikke alltid prestere S-er og 6-ere. I mitt yrke er det feks viktig å se når ting er "bra nok". Ting kan ALLTID bli bedre, men det er viktig å stoppe i tide ellers er man totalt ineffektiv.
Tja... jeg forventer av dem at de skal satse på skolen. På en sånn måte at de gjør det de skal og at de gjør det ordentlig. Forhåpentligvis får de sin egen drive etterhvert. Jeg forventer også av dem at de skal ha lyst til å lære, iver etter å få til mer. Jeg sliter med eldstemann som bare gjør det han får beskjed om, jeg begynner å se effekten av manglende utfordringer på skolen. Driven forsvinner. Å ha forventninger til tegninger har dog aldri falt meg inn, tegning er for gøy. Jeg forventer dog at de legger litt arbeid i skolearbeid, men da etter forutsetningene. Som igjen innebærer at toern møter lavere forventning til fargelegginga si enn enern :knegg:
Når de blir større, forventer jeg av dem at de skal få sine egne mål. Jeg håper jeg kan være med og motivere dem for å nå de målene de selv setter. Og jeg håper jeg ikke faller for fristelsen til å ha for klare formeninger om hva de skal bruke livet sitt til.
Hva hvis man sklir igjennom og har det bra? Ikke gjør sitt beste nødvendigvis, men klarer seg? Ikke jobber så mye for å nå noe, men er generelt opplyst og følger litt med. Hva hvis man er sånn passe, hva da?
Kanskje er man lykkelig hvis man er "sånn passe", kanskje ikke. Kanskje er det lettere for de som ikke har så store forventninger, men er fornøyd med at ting er sånn passe. Jeg vet ikke. Jeg tror mye kunne vært lettere hvis jeg var fornøyd med litt mindre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
