Jessica sa for 15år siden:

Ja, jeg lurer på hvordan det ville gå med deg og dine dersom du måtte over på uføretrygd i løpet av et år? Da tenker jeg på økonomisk. Du ville da få ca. 66% av den inntekten du har nå.

Hasselnøtt sa for 15år siden:

Det ville gått helt fint. Jeg har vært permittert deler av året, og sånn sett prøvd ca 2/3 av 6G. Det er selvsagt ikke moro å gå ned i standard, men det gikk fint.

Kaija sa for 15år siden:

Vi har klart det med meg på dagpenger, som utgjør omtrent det samme økonomisk. Det er ikke mye til overs til sløsing og kos, men det går. Mannen min har en ekstrajobb, og han kunne ha tatt noen flere vakter der, dersom det skulle være nødvendig. Vi ville nok ha redusert/droppet SFO-plassen for mellomsten, og kanskje også barnehageplassen til minsten. Det hadde hjulpet. Så måtte vi ha gjort en vurdering av hva ekstra vi kunne ha unnet oss. Fritidsaktiviteter, kleskjøp, blader/aviser/bøker osv. Droppet nordovertur i sommerferien, og valgt billigere alternativer i hverdagen osv.

Turban Smukk sa for 15år siden:

Elendig, tror jeg.

Inagh sa for 15år siden:

Det hadde nok gått ganske greit, all den tid jeg ikke har inntekt nå, og vi klarer oss stort sett bra.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Vi ville ha slitt, men det ville nok gått rundt på et vis. Men om renten hadde gått mye opp, ville vi fått problemer.

Teofelia sa for 15år siden:

Det hadde vært kjipt, men det hadde gått greit.

Ina sa for 15år siden:

Vi har ikke så alt for stort lån og mannen tjener relativt godt, så vi ville nok levd på samme vis som i dag. Men det ville nok gjort det vanskeligere for oss å kjøpe ett større hus, noe vi har planer om å gjøre etterhvert.

Fadese sa for 15år siden:

Det hadde fått store konsekvenser for oss. Det ville krevd en MYE mer bevissthet rundt pengebruken vår. Vi lever ganske nøkternt i dag også, men mye av det ekstra vi unner oss i dag ville trolig blitt bortprioritert. For eksempel det å gå ut og spiste uten at det er noe spesielt, dra på konserter eller kjøpe en større ting selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg ser ikke bort fra at Lillemor måtte ha droppet SFO-plassen, selv om vi av hensyn til henne hadde prøvd i det lenste å beholde den.

Nå er vi heldige ved at mannen min en tid etter mitt inntektstap ville fått et tilsvarende lønnshopp. Hadde ikke det vært tilfelle, ville vi sannsynligvis sett oss nødt til å selge huset og flyttet til noe mindre (uten at vi på noe som helst vis har noe spesielt stort eller fancy hus).

Manga sa for 15år siden:

Det hadde gått bra.

Kate sa for 15år siden:

Nå er jeg alenemamma med full jobb, huslån og studielån, så det hadde nok ikke gått bra økonomisk uten at jeg i tillegg hadde fått en fom for bostøtte fra kommunen

United sa for 15år siden:

Det hadde gått, selv om jeg er alene. Men magert ville det blitt.

007 sa for 15år siden:

Det hadde vært kjipt å ikke kunne jobbe, men økonomisk hadde det gått helt fint.

Vianne Rocher sa for 15år siden:

Det hadde gått fint!
I og med at jeg er student og kun mottar studielån, er det jo Rochemannen som står for økonomien uansett.

Barbarella sa for 15år siden:

Fra og med forrige uke står jeg på rehabiliteringsstønad, som også tilsvarer ca. 66 % av min tidligere inntekt. Vi klarer oss, men vi må kutte ned på alt som ikke er helt nødvendig. Mannen min jobber så mye overtid som han får til, det hjelper på. Etter hvert blir det skole på meg, så det blir mange år med trangere kår enn vanlig, men det får vi bare klare.

shute sa for 15år siden:

Jeg hadde klart meg greit nok så lenge jeg forble gift. Jeg hadde kvalifisert til sosialstøtte om jeg ikke var det lenger, en drøy halvpart av en halv lavinntekt ... juhu, liksom.

Jeg har ikke sjans til å få innvilget uføreforsikring noe sted, og er oppriktig bekymret for å skulle bli ufør i ung alder.

ming sa for 15år siden:

Da hadde vi slitt! Vi hadde nok vært nødt til å selge både hus og bil og valgt billigere alternativ på begge fronter - og vi bor i et ordinært rekkehus og kjører en ordinær, men sikker stasjonsvogn. Vi hadde nok også vært nødt til å prioritere annerledes i hverdagen, droppe bokklubbmedlemsskap, turer på byen, spise ute innimellom og denslags. Og så hadde vi vært nødt til å vurdere SFO-plassen til 6-åringen.

(Og så hadde jeg antageligvis gått på veggen av å ikke jobbe på lang sikt, og dermed fått utløst all innestengt kreativitet og skrevet en bestselger eller ti sånn at økonomien hadde endt opp bedre enn før. :snill: )

m^2 sa for 15år siden:

hadde gått greit men måtte nok solgt huset

gullet sa for 15år siden:

:nikker:

Niobe sa for 15år siden:

Det er mest sannsynlig realitet om et års tid, og siden vi har visst om det lenge så vil vi vel klare oss fint. Løpet er lagt opp deretter. Vi vil aldri få den samme økonomiske romsligheten som mange andre vi kjenner, men vi klarer oss nok.

annemede sa for 15år siden:

relativt uproblematisk.

Enhjørning sa for 15år siden:

Jeg er nder utredning for noe mystifistisk, og har følgelig vært på sykepnger ett år, rehabilitering ett år og fik attføring nå i sommer.
Så fikk jeg baby og måtte permitteres fra attføring og får nå ingen verdens ting.
Min erfaring er at det går, det som må gå.
Av og til med et nødskrik og velvillige omgivelser, mn det går.
Når da ikke NAV somler med utbetalinger og/eller trenerer saksbehandling, da ender man med et økonomisk kaos. :mumle:
Det har rettet seg nå.
Vi lever ikke fett, men vi lever.

carolin sa for 15år siden:

Jeg går på attføring nå og mottar 66% av opprinnelig lønn.Er alene med to barn , men det går helt fint. Vi lever ikke i luksus, men mangler vel egentlig ingenting.

Milfrid sa for 15år siden:

Det hadde gått helt fint (økonomisk) både med og uten mann. Men som 007 sier vill det å ikke jobbe være det største tapet.

Helse er viktig ut over pengene man taper på å ikke ha den.

:klemme:

Che sa for 15år siden:

Vært kjipt og plutselig måtte spart penger, men sånn ellers har det gått helt fint. (Vi bor så billig at vi kan leve på en lønn)

Mississippi sa for 15år siden:

Jeg tror det hadde gått men det hadde blitt tøft.
Ville nok ha bytta til en mindre bolig for å redusere utgiftene.

Erica sa for 15år siden:

Vi ville greid oss fint om jeg hadde havnet på uføretrygd, men det ville blitt hakket verre om det var mannen som havnet på uføretrygd. Men vi har endel faste utgifter per måned som vi kunne skrelt vekk om vi måtte, så vi hadde nok greid det. Men det ville blitt mye mindre romslig enn det er i dag, hvor vi er 2 voksne som jobber 100 % i 2 realtivt godt betalte jobber.

Señora sa for 15år siden:

Det hadde gått helt fint om deg gjaldt meg, men verre om det gjaldt mannen min. Han tjener mer enn dobbelt så mye som meg og bærer det tyngste økonomiske ansvaret i vår familie.

Jeg har gått på ledighetstrygd som er noenlunde det samme og det gikk fint den gangen.

Nå er vi visstnok ganske godt forsikret i jobbsammenheng, så jeg tror at vi kan få utbetalt penger derfra dersom en må over på rehabilitering. Er litt usikker der, men jeg jobber hardt nå for at ikke dette skal bli en realitet. Gikk sykemeldt fra november i fjor til beg. av august i år.

Tjorven sa for 15år siden:

Vi er vant til et høyt forbruk, så det ville vært meget tøft i starten. På den annen side; så lenge jeg hadde fortsatt å være sammen med mannen min, så ville vi i praksis hatt det som kalles god inntekt (ingen av oss tjener veldig mye, men begge tjener helt greit).

Jeg har vel flere ganger konstatert at jeg ikke har det særlig bra når jeg ikke jobber, så tapet av en jobb å gå til hadde vært veldig stort.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det ville ha vært meget tøft, men vi hadde mest sannsynlig klart oss en lang stund ihvertfall. I løpet av noen år måtte vi muligens vurdert et hus som var litt mindre kostbart å holde.

løve70 sa for 15år siden:

Sånn rent økonomisk hadde vi klart oss. Jeg har uføreforsikring på jobb som forhåpentligvis ville hjulpet på, huslånet vårt er heller ikke av de største. Det verste hadde vært tapet av ikke å kunne jobbe :(

Ole Brumm sa for 15år siden:

Det hadde økonomisk gått helt greit.

Ru sa for 15år siden:

Det hadde gått helt fint, så lenge det ikke var beina eller livmohalsen som var årsaken til det. For da hadde jeg fått forsikringsutbetaling. :nikker:

Crimina sa for 15år siden:

Jeg har vel noe samme utbetaling som jeg ville hatt om jeg var uføretrygdet. Så jeg tror jeg ville klart meg greit.

Susse sa for 15år siden:

Det hadde gått på et vis, men hadde krevd mye planlegging og store kutt i budsjettet.

gajamor sa for 15år siden:

Hvis husbonden hadde funnet seg en jobb innen den tid, hadde vi klart oss greit. Vi har lagt opp utgiftene etter 1 1/2 inntekt. Men hvis begge to hadde hatt 60% inntekt så hadde vi måttet revurdert ting som bosted, barnehage og matvaner.

Jeg vet ikke hvordan reglene for uføretrygd er og hva jeg evt. skulle blitt trygdet på grunn av, men jeg har vanskelig for å se for meg en sykdom som ville hindret meg i å ha en liten ekstrainntekt på av noe slag. I perioder med arbeidsløshet, hjemmeværende barn o.l. har jeg tatt inn en god del på småjobber hjemmefra.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Vi ville fått det trangt, men herremin hatt, alt går. Vi har levd på så utrolig lite, siden vi har vært samboere med barn i studietid uten mulighet til å jobbe så mye ved siden av. Vi har levd på 1/3 av det vi har nå, og det gikk det også. 2/3 av bare min inntekt hadde jo gått greit. Litt kjipt, så klart, det er jo de deilige luksustingene som ryker først.

Det som virkelig ville vært kjipt hadde jo vært å ikke kunne jobbe, jeg har utrolig mye av identiteten min knyttet til å være produktiv og flink.

Fadese sa for 15år siden:

Med all respekt, jeg tror en del alvorlig syke kan bli støtt når deres ikke-deltakelse i arbeidslivet sammenlignes med arbeidsløshet og hjemmeværende barn. Det du beskriver handler ikke om å ikke være i jobb på grunn av sykdom, men fordi man enten ikke får jobb eller velger å være hjemme med barn. Og det er noe ganske annet. For eksempel er det en rekke sykdommer som medfører en ekstrem trettbarhet som setter enrome begrensninger i dagliglivet. Må man økonomisere krefter, velger man sannsynligvis lek med barna i de periodene man er opplagt framfor å pakke konvolutter eller hva det måtte være. ;)

Og forresten: Man kan ikke ha ekstrainntekt på si' før man har hatt en uføreytelse etter ett år. Som regel betyr det at man først har hatt rehabiliteringpsenger 1-2 år først. Så etter 2-3 år med redusert inntekt, med andre ord. Alternativet er en gradert ytelse, og da kanskje ha 80 % støtte fra NAV og så jobbe de resterende 20 %. Det utgjør ikke stort økonomisk, og det det er uforutsigbart for mange med en type sykdom som kan gjøre at de over lengre perioder ikke makter å jobbe.

Libra sa for 15år siden:

Det hadde gått økonomisk, kjedelig og tøffe innstramminger hadde måtte til. Men, det hadde gått.

Floksa sa for 15år siden:

Det hadde gått flott. Da hadde jeg gått opp i lønn.

Angelique sa for 15år siden:

Hadde merket det godt da jeg tjener et godt stykke over 6G, og uføretrygd er 66% av 6G.
Hadde klart det, men det hadde blitt tøft.

tink sa for 15år siden:

Det hadde blitt vanskelig og leit å gi slipp på mye av det som vi i dag tar som en selvfølge: trygg bil, hyppige reiser til familie som bor alt fra noen timer til en flyreise unna, cafébesøk i tide og utide, kjøpe skikkelige sko/klær til ungene uten at hele budsjettet ryker. Men vi hadde nok klart oss på et vis.

Mentalt sett er jeg veldig usikker på om jeg hadde taklet å ikke fungere helt på grunn av sykdom, som jo er utgangspunktet for uføretrygd. Jeg tror den mentale psykiske biten hadde vært værre enn den økonomiske.

Matilda sa for 15år siden:

Økonomisk hadde det antakelig gått strålende, vi hadde klart oss fint med en god del lavere inntekt enn vi har i dag. Psykisk hadde det vært kjempetøft.

Divine sa for 15år siden:

Det hadde gått rett på ræva, tror jeg. Vi kan ikke bo så mye billigere enn det vi gjør nå, og vi har få luksusvaner, så jeg frykter at det ville ha gått hardt utover hverdagsøkonomien.

Lisa sa for 15år siden:

Fy f#¤% så provosert jeg blir :mad: Jeg skal love deg det er mange sykdommer som tilsier at folk aldri kan gjøre litt på "si" for å skaffe seg en ekstrainntekt. Virkligheten for veldig mange mennesker, som f.eks blir uføretrygdet pga kreft (sorry Jessica, jeg bruker det som eksempel fordi det er nært i min familie også) er nok langt mer alvorlig en din virklighetsforståelse.
I tillegg til en sykdom som tar fra deg et arbeidsliv (ikke bare en inntekt) så blir mange mennesker bostedssløse ved alvorlig sykdom og uførhet. Dette er nært knyttet opp mot hele fattigdomsdebatten i Norge i dag. Hvis min mor ikke hadde kommet ut i arbeidslivet igjen etter kreft og rehabilitering ville hun ha vært en av disse menneskene og det så i en periode ut til at det ville gå den veien. Så beklager, men dette ble jeg sinnsykt provosert av på veldig mange menneskers vegne. Hvis du sier dette på personlig grunnlag alene så ok, men slik jeg leser deg så blir det litt for "generelt" synes jeg, litt som om at alle liksom bare kan spe på inntekten sin hvis de vireklig vil ......

Puslingen sa for 15år siden:

Eg har allerede gått ned i 66% lønn pga attføring, og det er ikkje enkelt. Har to barn som trenger sitt, så det blir ikkje mange utskeielsane for min del. Eg er ikkje ferdig med heile runden hos nav endå, så eg satser på at månedsinntekt skal gå opp med eit par tusen.

Joika sa for 15år siden:

Det er vel noe sånt jeg lever på nå det, som student. Det går faktisk helt fint, men så har jeg heller ikke lagt opp til et liv med 40 % mer i inntekt ennå da.

gajamor sa for 15år siden:

Utrolig hvor provoserte folk kan bli av noe jeg personlig innbiller meg om meg selv. Jeg har ikke sagt at alle burde ta seg sammen og jobbe, bare at jeg tror at jeg personlig hadde prioritert kreftene mine slik. Klart, har man ME, kronisk utmattelsessyndrom e.l. slik at man alltid er totalt på felgen så blir det noe annet. Men de fleste jeg kjenner som har uførestønad har det fordi de ikke kan fungere stabilt i en jobb. De har innimellom litt overskudd, men de vet ikke på forhånd hva eller hvor mye de kan klare. Hvis man i tillegg kombinerer det med lav utdannelse (det er jo en viss statistisk sammenheng mellom lav utdannelse, fysisk slitsomme jobber og uføretrygd) så ender man opp med uføretrygdede som har en viss restarbeidsevne, men som ikke kan ta den ut fordi de ikke har kompetanse til de jobbene som de fysisk kunne mestret. Og det er ikke alle som er i stand til å opparbeide seg den kompetansen.

Mange av de hjemmebaserte jobbene jeg har funnet krever en viss utdanning, og jeg er så heldig at jeg er en av de som har det som kreves. Når man så kombinerer det med en nesten sykelig trang til å prioritere jobb foran alt annet (inkludert leik med ungene), så må det være lov å anta litt om hvordan jeg hadde reagert i en teoretisk ny livssituasjon.

Ullvott sa for 15år siden:

Tror det hadde gått greit, pga har gjeldsforsikringer som vil hjelpe oss mye i alle fall, og mye av utgiftene våre er lån.

Inntektstapet hadde blitt større dersom det hadde skjedd mannen, men er usikker på om ikke han har noen tilleggsforsikringer. Er usikker.

Hyacinth sa for 15år siden:

Du har jo ikke noe valg.

Maverick sa for 15år siden:

Det hadde gått ganske til helvete på alle måter, tenker jeg. :selvinnsikt:

mkj sa for 15år siden:

Det kunne nok ha blitt tøft for oss. Klart det tror jeg absolutt vi hadde, men det kan godt tenkes at vi hadde kjøpt oss et mindre hus. Vi har ganske romslig egenkapital som ligger i huset vårt, så vi hadde nok realisert det om dette hadde skjedd. Vi kan godt gå ned fra 200 kvm til 120 uten at en lever dårlig av den grunn.

Anne C sa for 15år siden:

Det hadde blitt skikkelig kjipt, men det hadde vel gått på et vis nå som vi har fått ryddet unna endel tull vi hadde pådratt oss. Vi hadde nok ikke hatt råd til å ha eldstemann på SFO, men det hadde vel ikke vært superkrise egentlig.

emm sa for 15år siden:

Det hadde virkelig blitt vanskelig, jeg regner med at vi verken kunne droppet barnehage eller SFO hvis jeg ble ufør. Klarer jeg å underholde et barnehagebarn hjemme tror jeg at jeg greier en eller annen form for jobb også.
Men vi ville nok nedgradert bostandarden betraktelig, og da tror jeg det ville løst seg greit.

emm sa for 15år siden:

Nettopp, det tenker jeg også. Det som virkelig hadde blitt krise var et boligkrakk samtidig med uførhet.

Fadese sa for 15år siden:

Jeg var ikke så utrolig provosert, bare så det er sagt. Men siden ikke kunne se for deg noen lidelser som kunne hindret deg i å jobbe og samtidig viste til bijobbing du har hatt i perioder du har vært hjemme uten at det har vært sykdomsrelatert, så tolket jeg det dit hen at det var enkeltpenkelt å jobbe noe til tross for sykdom. Eller bagatellisering av alvorlig sykdom, om du vil. Og så enkelt tror jeg ikke det er for alle, jeg vet det er veldig sårt for mange og det var derfor jeg kommenterte innlegget ditt.

Nessie sa for 15år siden:

Det hadde nok gått, selv om vi helt klart hadde merket det. Vi måtte nok ha omprioritert litt tenker jeg, men vi skulle nok ha fått det til.

Jeg ligger kanskje an til yrkesrettet attføring, og ser for meg et par år med lavere lønn. Men forhåpentligvis ikke ut livet.

m^2 sa for 15år siden:

.....

Karamell sa for 15år siden:

Jeg har attføringspenger i dag og det er vel ca samme ytelsen. Det går greit.

Martis sa for 15år siden:

Det ville ha blitt vanskelig, i allefall i en overgnagsfase der man skulle legge om økonomien og bli vant til en ny standard. Vi har i dag begge uføreforsikringer som vil gi tilleggsytelser til det offentlige.

I tillegg har jeg mye av min identitet knyttet mot utdanning og det å arbeide, så den delen ville også være tung å gi opp.

rine sa for 15år siden:

Hvis uføretrygd er 60 % av lønn, hvordan kan man få mer lønn ved å bli uføretrygdet? :undrer:

Vi hadde for øvrig klart oss fint. Jeg har jobbet både 40, 60 og 80 % og vi klarte oss greit de årene også. Jeg tror de aller, aller fleste klarer seg med 60 % lønn i Norge. Kjipt å gå ned i levestandard, ikke ha råd til ferie og ting "alle andre" har, men man klarer seg alltid i Norge. Heldigvis.

Fadese sa for 15år siden:

Fordi det er en minsteytelse på 1,97G. Dermed vil den som har vært uten inntekt eller hatt inntekt lavere enn 1,97 gå opp i lønn etter ved rehabiliteringspenger, yrkesrettet attføring eller en uføreytelse.

rine sa for 15år siden:

OK. Så for folk som aldri har jobbet, eller tjener veldig lite er det faktisk gunstig å få uføretrygd. Trodde slike ytelser aldri skulle "lønne" seg.

Polyanna sa for 15år siden:

All den tid det ikke er 66% av min inntekt, men 66 % av 6G eller hva det er, så ville det vært et dramatisk inntektstap for meg.

Vi har såpass marginer at så lenge mannen fortsatte i sin jobb så skulle det nok gått rundt, med noen kraftige omprioriteringer. Vi hadde nok kanskje valgt å flytte til et rimeligere sted (eller skilt ut en minitomt i hagen. :fnise: ).

Nå har jeg rukket å bli såpass godt etablert at vi er godt forsikret, heldigvis. Også for uførhet pga. sykdom.

Fadese sa for 15år siden:

Hadde vi ikke hatt minstepensjoner, så hadde for eksempel skoleelever og studenter vært helt uten rettigheter dersom de ble uføre. Eller personer som tar ulønnet permisjon for å være hjemme med små barn, og blir syke. De har fortsatt ikke sykepengerettigheter, men er sikret en minsteytelse ved uførhet (vanskelig å få) eller rehab.penger (som man kan få etter ett år)

Det er ikke mange som tjener så veldig mye på sykdom. ;)

Irma sa for 15år siden:

rine, jeg håper du snakker mot bedre vitende her.

Malama sa for 15år siden:

Jeg har siden august gått på 60% lønn, og fra anuar blir det 40%, frem til sommeren. Det går jo, så jeg hadde nok klart meg på 66% også. Dog, gitt at jeg fikk jobbet såpass at det var min ordinære lønn som lå til grunn da, 66% av 40% er litt lite... Nå går jeg redusert grunnet manglende barnehageplass (og mannen har redusert han også, så vi deler på å være hjemme med ham.)

Dertil har vi uføreforsikring som skal komme inn i slike sammenhenger, både jeg, min mann og vår sønn (som er opprettet da han var baby, og gir rett til å videreføre den inn i voksen alder uten ny helsevurdering, så lenge den ikke avsluttes) slik at det økonomsike forhåpentligvis skulle gå helt fint.

Men, om jeg ble ufør, så ville det naturlig nok innebære en alvorlig endring i helsesituasjonen, og DET ser jeg langt mørkere på enn det økonomsike.

rine sa for 15år siden:

Klart det må være mulig for hvem som helst å få uføretrygd. Grunnen til at jeg ble overrasket, var at jeg har lest (i diskusjoner her inne, faktisk) at ingen "tjener" på å bli uføretrygdet, man vil alltid vil få redusert inntekt.

Jeg konstaterer bare at det tydeligvis ikke stemmer, uten å dermed ha sagt at skoleelever og studenter ikke bør få utbetalt uføretryd, eller at jeg synes uføretrygdede har det spesielt fett, for det tror jeg nok ikke de har.

Irma sa for 15år siden:

Så du har aldri skjønt at det finnes mennesker i dette landet som av uliker årsaker ikke har inntekt, rine?

rine sa for 15år siden:

Nei. Det ser sannelig ut som om det må bli konklusjonen av dette, du. :nemlig:

Jessica sa for 15år siden:

Jeg må si meg enig med M^2 at det er ingen så må tro at de aldri kan bli 100% ufør. Det er nok med en bilulykke, kreft osv.

Jeg har hatt på attføring (66%) i 7 år. De siste 3 årene har min mann også hatt attføring. Så var jeg endelig ferdig attført i fjor vår. Fikk jobbet noen måneder også ble jeg dårlig og det viste seg spredning av kreften jeg hadde i 2003. Så etter ett herlig år meg vanlig lønn så er jeg nå på 100% midlertidig uførestønad (66%) og kommer aldri i full jobb, men håper stadig at jeg etterhvert kan orke å jobbe litt. Mannen min er under omskolering og håper på jobb om 2,5 år. Det blir tøft nå med meg på uførestønad og mannen på attføring, men heldigvis har vi levd nøkternt i veldig mange år så vi vet knapt om noe annet. Fordelen med uførestønad er at man får ut litt penger på forsikring. Det er vår buffer om vi går på "trynet", men det må vi unngå. Det er fælt at man skal få store økonomiske bekymringer når man er i en så tøff situasjon, men det skal jo lønne seg å jobbe.... NAV-byråkratiet tar hardt på energien, men for å få penger i pungen så er en nødt til å forholde seg til alt som NAV har av skjemaer og plikter vi har som mottakere. Det er fort å trå feil...

Jobb er livskvalitet. Det er å være en del av et fellesskap. Det er å ha en funksjon. Det er å gjøre nytte for seg. Det er sosialt. Det er glede...osv. Det er en sorgprosess å ikke kunne jobbe lengre. Uførestønad er dårlig økonomi. Man føler seg som en annenrangs borger av Norge og snylter av andres penger. Uansett grunn så vet man at det alltid er noen som mener noe om uførestønadsmottakere. Jeg tar det ikke personlig for jeg VET med meg selv at dersom jeg hadde kunnet så hadde jeg jobbet.

rine sa for 15år siden:

Jessica: Jeg tror veldig, veldig få, om noen i det hele tatt, tenker at du ikke "fortjener" eller "kvalifiserer" til uføretrygd. Var det opp til meg, burde alle med alvorlige diagnoser fått uføretrygd som tilsvarer vanlig lønn, ikke bare 60 %.

Jessica sa for 15år siden:

Det tror jeg også Rine. Samtidig så er det synd at man skal ha en dødsdom over seg før at man slipper å forsvare uføretrygd. Det er mange der ute som har gode grunner for å ta i mot uføretrygd. Det har aldri vært så vanskelig å få varig uføretrygd som nå, tror jeg.

Rine, du er herved ansatt i NAV og får være min saksbehandler :dulte: Bare si til NAV at jeg har sagt det :cool:

Skvetten sa for 15år siden:

Samme her gitt.

rine sa for 15år siden:

Jeg kommer aldri til å jobbe i NAV, nei. :skremt: Jeg synes heller ikke at dødsdom er det eneste som kvalifiserer til uføretrygd, absolutt ikke. Jeg mener derimot at det må være mulig å plukke ut en god del sykdommer/diagnoser der det er åpenbart at man ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt, og at man i de tilfellene godt kan få full lønnskompensasjon. Er forresten klar over at det er vanskelig å få uføretrygd. Jeg kjenner ikke mange som har det, og har heller ingen grunn til å tro at de få jeg vet om ikke bør ha det, hvis du skjønner.

Jessica sa for 15år siden:

Jeg formulerte meg litt dumt. Det var ikke rettet mot deg altså. Skjønner godt at du ikke vil jobbe i NAV. Hvem vil det?

Jeg skjønner. Skulle ønske at jeg kunne fått lønnskompensasjon slik situasjonen er nå. Fælt at man skal rammes så hardt når man blir alvorlig syk på alle områder.

Jeg tror de fleste som har uføretrygd har en grunn til å ha det. Det er ikke lukrativt og det er dårlig med ferielønn og lønnsforhandlinger. Snyltere finns det alltid, og de må tas såklart.

rine sa for 15år siden:

Jeg skjønte at du tullet, Jessica. :jupp:

Niobe sa for 15år siden:

:nemlig:

Tenk at jeg for snart 3 år siden endelig hadde funnet en utdannelse jeg ønsket meg, og gikk i gang med liv og lyst, bare for å finne ut halvveis at jeg mest sannsynlig aldri ville få bruke den...

Det verste er ikke egentlig å føle seg som annenrangs borger av Norge, men å føle at mannen min endte opp med en annenrangs kone. Jeg kan aldri bidra til hjemmet vårt på lik linje med de aller fleste andre. Hverken økonomisk eller praktisk.

Jessica sa for 15år siden:

Det er så mange sorger når man blir syk. Både tap av helse, roller endres, "status", dårligere økonomi, usikkerhet, begrensninger i forhold til jevnaldrende, barna som en skulle gjort mer for osv.

Vi får prøve å tenke på hva vi KAN gjøre. Det er så lett å sammenligne ut i fra det man savner i livet selv. Best å prøve å se på det man kan gjøre istedet, men det er ikke lett.

Mams sa for 15år siden:

Jeg hadde nok fått merke det ganske godt siden jeg er alene med 3 barn.
Men jeg skulle nok klart det på et vis.
SFO hadde jeg nok kuttet ut, og det hadde blitt så godt som kun hjemmeferie.
Ingen handling utenom akkurat det vi trenger og generell innstramning på alt.

gnuri sa for 15år siden:

Jeg tjener såpass lite, at jeg ville nok ha hatt mer å rutte med på uføretrygd enn jeg har nå. Men om mannen min hadde blitt ufør, er jeg redd situasjonen hadde blitt helt uholdbar økonomisk for oss...

Elisabet sa for 15år siden:

Det hadde nok fint klart oss, men måtte nok gjort om på en del vaner og litt innskrenkelse av ting vi ikke nødvendigvis må handle/gjøre. Har forsikring som dekker lønnstap om jeg skulle bli ufør også, men det hadde sikkert tatt litt tid før utbetalinger kom i gang kjenner jeg forsikringsselskapet rett.

Minty sa for 15år siden:

Dagpenger utgjør vel ca det samme, og jeg klarte meg greit da jeg gikk arbeidsledig en periode. Det er det mentale + det at alle bestandig skal ha så mange meninger om det å "gå hjemme og sulle" som er slitsomt. Som en ikke spesielt god kompis sa: "Hvorfor får du deg ikke en jobb, istedet for å gå på dagpenger?" :snill:

dharma sa for 15år siden:

Akkurat sånn føler jeg og det.

Det har vært så mye følelser i den prosessen frem mot og bli uføretrygdet og det er det fortsatt, så jeg må ærlig innrømme at jeg reagerer når det kommer kommentarer som viser at enkelte ikke skjønner i det hele tatt hvordan man har det.
Samtidig, så var heller ikke jeg full av forståelse som frisk og arbeidsfør.

Ang. hovedspørsmålet, så har det gått bra takket være at jeg har en mann som tjener bra.

Canisa sa for 15år siden:

Jeg har levd på 66 % av en vanlig sykepleierlønn i noen år nå. Det går, men det var tøft i fjor høst da renta var så høy. Det skal bli vanvittig godt å komme i jobb igjen. Både for jobben i seg selv, men også det sosiale og det økonomiske.

Enhjørning sa for 15år siden:

En taktfull svigerinne spurte meg om når jeg hadde tenkt å komme meg ut i jobb igjen, jeg kunne da ikke bare gå hjemme og surre som en anna pensjonist ... :snill:
Den kvelden gråt jeg.

Minty sa for 15år siden:

:klem:

Jeg prøver å la sånne kommentarer gå inn det ene øret og ut det andre men det er jaggu ikke lett. Mye dumt folk klarer å lire utav seg.