Samme her. Han hadde nok greid mer dersom jeg slapp ham til på kjøkkenet.. :sparke: På den andre siden er jeg et matvrak og mannen er mer sånn "maten er til for å gjøre oss mette".
Til gjengjeld tar han seg av nærmest alt annet husarbeid.
Nja. Det er jo i så fall en utvikling med negativt fortegn. Er ikke likestilling nettopp at man skal være likestilt; da må jo det også innebære at matlagingen bør være noenlunde likt fordelt, ikke at den ene - enten det nå er mannen eller kvinnen - skal være den som må gjøre mest fordi den andre ikke "kan"? I likestillingens navn kan da mannen faktisk kreve at kvinner som ikke kan lage mat faktisk får se å lære seg det, for han gidder ikke å stå på kjøkkenet hver dag. hypotetisk
Nå sa jeg dette mest på tull for å poengtere hvor dårlig jeg er til å lage mat og grunnen til at jeg er så dårlig er jo fordi jeg synes det er like kjedelig og pyton som å for eksempel pugge sitronsyresyklusen. :p Uansett får jeg jo til å lage noe om jeg må, men det er som sagt ingen kompliserte retter. Jeg er ikke så dårlig at jeg sulter barna mine. :snill: Her i huset har vi en fordeling med at mannen står for middag og jeg står for rydding av kjøkken og vasking av klær. Resten av gjøremålene deler vi på. Vi er begge fornøyde med denne fordelingen.
Dette er jo helt greit; det jeg reagerer på er når menn (eller kvinner, selvsagt) sier de ikke kan koke egg eller poteter, bare slenge en Grandiosa inn i ovnen og that's that. Det blir for dumt, det går an å lære seg basisretter og det skylder man ungene synes jeg.
Alt trenger ikke deles likt for at det skal være likestilling, men det å kunne lage ok mat til seg selv og familien ser jeg på som såpass basic at det virker merkelig å ikke lære seg det. Det blir litt sånn "nei, jeg kan ikke skifte bleier".
Jeg lager mest mat, men mannen kan jo hvis jeg ikke er hjemme.
Ellers er det noen ting som jeg holder meg langt unna, som for eksempel pannekaker og hamburgere.
Hvis han er alene med ungene blir det ofte pølser med potetmos eller grandiosa, men det tyr ofte jeg også til.
Ingen av oss er glad i å lage mat.
Enig, men det var ikke det du skrev. Du skrev: "Er ikke likestilling nettopp at man skal være likestilt; da må jo det også innebære at matlagingen bør være noenlunde likt fordelt".
Vi synes det er greiest med helt klare ansvarsområder. Jeg lager (så godt som) all mat, mannen vasker (så godt som) alle klær.
Nesten sånn her også. :o Nå har han vært borte to dager, og da har vi spist pannekaker og Burger Kingmat. :o :o
Nei da. Det er ikke så ille som det kanskje høres ut. Jeg klarer helt fint å lage middag, men lider av sånn veldig dårlig fantasi for tiden. Hvis jeg vet hva jeg skal lage og har ingrediensene for hånden er det jo nesten gøy å lage mat. (Hørte jeg noen si "ukemeny"? :dramaqueen:)
Det virker kjent. Det blir sjelden eksperimentelle bommerter på den måten. Fungerer fint, bortsett fra frustrasjonen min når det ligger igjen en halv gulrot og en kvart purre. Hiv det oppi da!
Her i huset øves det! Han vil gjerne bli bedre. Rett og slett aldri lagd noe særlig mat til tross for at han nærmer seg førti. Og med det mener jeg mer enn å steke fiskepinner/koke poteter. Han kan ikke det å smake seg fram eller det å skjønne hva som kan erstattes med hva hvis det er noe som mangler i oppskriften. Han følger oppskriften slavisk. Har ikke noe "følelse" med det å lage mat hvis man kan si det slik. I og med at han ikke er så flink på det så bruker han også mye lenger tid og mer energi enn meg på å lage mat. Dermed så er det jeg som lager maten omtrent alltid.
Joda, han kan lage mat, av og til tror han at den er bedre enn den er.... knegg Vi har nemlig ikke alltid samme smaksløker, men han er stort sett ganske flink...
Men han kan ikke lage alt mulig..... tror ikke han hadde fikse å lage risgrøt eller rømmegrøt feks. Ikke hvit eller brun saus fra bunnen av heller osv ;)
Det er mannen til ei venninne også, men han lager mat hjemme en gang i skuddåret. :knegg: Ofte er det sånn at kokker lager så mye mat på jobb at det er det SISTE de kunne tenke seg når de kommer hjem. Mens andre kokker elsker å lage mat også på hjemmebane.
Det har jeg og hørt. Heldigvis gjelder det ikke min mann. Han elsker å lage mat, samt han liker å ha kontrollen og være sikker på at han får maten sånn som han liker det. For jeg er ikke noe flink til å lage mat. Er flinkere på baking. Når jeg lager middag en sjelden gang så blir det fort ferdig løsninger.
Han kan hvis han vil, liker å vise seg frem og lage de viktige middagene. De blir fantastisk gode, men jeg savner interessen for matlagingen i hverdagene.
Selvsagt lager han mat. Det var et av kriteriene jeg satt. :knegg: Han gjør det dog ikke så ofte, men det er fordi han ofte gjør andre ting på den tiden.
Vi kan begge to, men ingen er spesielt glade i å lage mat. Har vi middagsliste går alt så mye bedre, og da har vi gode hverdagsmidddager.
Men jeg syns det er kjedelig å lage, hadde jeg bodd alene hadde det nok blitt knekkebrød med brunost annenhver dag.
Han kan lage mat, med ikke veldig avansert. Han koker som regel grøt på lørdager, ellers er det oftest jeg som lager middagen. Han kommer heim så seint fra jobb at det er mest naturlig at jeg lager og har middagen klar til han kommer fra jobb.
Han lager selvfølgelig middag til seg og ungene når jeg en sjelden gang har seinvakt eller er borte, så de sulter ikke om jeg ikke er der.
Jeg anser det som utmerket likestilling selv om ikke alt er likt fordelt. Mannen har slett ikke noe ansvar for klesvask, men så har han til gjengjeld hovedansvaret for oppvasken. Vi deler ikke alt likt, men vi deler totalbelastningen "likt etter evne", og det er likestilling for meg.
Sånn er det her også, men vi sørger for at den ene kan "overleve" uten den andre, i tilfelle noe skulle skje. Jeg vil ikke at ungene skal leve på Toro eller speilegg om jeg havner på sykehuset eller verre, så her fikk mannen værsågod lære seg å lage skikkelig mat. Han gjør det ikke så ofte, men han KAN det, og han lager aldri ferdigmat. Min svigerfar kan ikke vaske klær, han har aldri tatt i en vaskemaskin, så når svigermor er vekkreist eller lignende, kommer hun hjem til et FJELL av skittentøy. Det hadde jeg aldri funnet meg i, og jeg fatter ikke at noen vil ha det sånn.
Det er stort sett jeg som vasker klær her i huset, men mannen min KAN det. Det er viktig.
Sånn har vi det også. Dvs. omvendt i forhold til kjønn; det er stort sett jeg som lager maten til fellesmåltider, mens kona er vaskerisjef.
Hun er helt sikkert ikke noe dårligere til å lage mat enn meg, sannsynligvis tvert om, men jeg (har i seinere år oppdaget at jeg) kanskje liker det litt bedre.
Har et middels stort og gradvis ekspanderende repertoir. Lager nesten alt fra bunnen av; den eneste store svakheten er at jeg ikke er noe god på sauser, så da blir det evt. pose. Baker brød selv, også. Er siv.ing. av bakgrunn og foretrekker derfor å slavisk følge oppskrift de første par gangene jeg lager noe; etterpå går det an å improvisere og variere.
Mannen min kan koke, steke og lage ting etter oppskrift om han vil. Pannekaker og vafler lager han uten oppskrift og er en racer på det. Skal han stå for middagen og bestemmer selv så er det garantert at det er pannekaker, hamburger, pizza eller pose/boksemat. Men han lager hva som helst han om jeg bare sier hva vi skal ha og har en oppskrift bare det ikke er for avansert.
Ja selvfølgelig. Når han henter i barnehagen lager han mat, når jeg henter lager jeg.
Mannen er egentlig flinkere enn meg, han er tøffere med større måltider og lager nydelige supper, steiker etc med deilig tilbehør, men jeg er litt mer effektiv med hverdagsmaten.
Ja det kan han. Jeg lager stort sett alltid middagen og han rydder. Utmerket fordelt da jeg liker det bedre en han og da han kommer hjem etter meg. Men han klarer seg fin, fint hvis jeg ikke er hjemme.
Ja, det er viktig å kunne, om man må. Så jeg kan vaske opp, og han kan vaske klær (vi bodde da alene i 3 år før vi møttes) og jeg bytter et dekk på bilen nesten hver gang vi bytter dekk, bare for å se at jeg fortsatt kan.
Der sier du noe, jeg har aldri byttet dekk. Det er absolutt noe jeg må kunne, synes jeg. Jeg hadde selvsagt levert inn bilen på verksted for å få det gjort om jeg var alene, men det er jo greit å kunne i tilfelle man skulle punktere.
Det med å punktere er et poeng ja. Dessuten er det bare meg som kan kjøre bil i vår familie, så om noen punkterer alene på en vei, er det ikke min mann, for å si det sånn. Jeg bytter et dekk minst en gang i året, og for et par år siden la jeg om til vinterdekk mens mannen var på jobb, fordi det var blitt glatt. Den våren fikk jeg "fritak" fra å bytte, jeg hadde jo vist at jeg virkelig kunne, og dertil var jeg blitt gravid. Nå hender det jeg står over om det ikke passer seg, men jeg ser til å gjøre det innimellom i alle fall, så jeg vet jeg kan.