På jobb i dag vart det som vanleg, diskutert middag osv. I og med at me fekk julemiddag på jobb var det liksom ein slik " i dag blir det ikkje middag heime-tone". Der på eg sei at eg må vel lage noko så dei heime får noko å ete. Og mine arbeidskollegaer sei då at det ordnar vel far som endeleg er heime etter 4 veke borte på arbeid. Men min mann:hjerter: kan ikkje lage mat. Han kan steike egg og det er vel omtrent det.
So korleis er det med dykkar sine menn? Kan dei lage middag osv??
Om man overhodet ikke kan lage mat, så er man vel ikke så interessert da? Jeg hadde ikke giddet stå for matlagingen helt og holdent, så ja... den kommede (kanskje i alle fall) kan heldigvis det.
Øh, ja. Selvfølgelig lager han middag til oss de dagene han henter ungene i barnehagen akkurat som jeg lager middag de dagene jeg henter ungene i barnehagen. Mannen min er jo ikke evneveik. Eller enda verre: teit.
Jeg er nok den som er mest interessert i matlaging, og pre barn-tiden bar nok preg av det. Nå fordeles hverdagsmiddager etter praktiske hensyn. Etterhvert kom interessen sigende for mannen også, så nå lager han både det ene og det andre.
Ja, det kan han! Da vi ble sammen var det han som var gourmeten i forholdet! Nå har jeg riktignok tatt ham igjen etter flere års trening, men han lager forstatt middag ofte og han er veldig flink og oppfinnsom!
Mannen :hjerter:min er da heller verken evneveik eller teit! Det kan sjølvsagt vere at eg ikkje slepp han til da. Men dei gongane han laga mat inneber det oftast brent, underkokt, overkokt eller liknande.. Han har berre ikkje matlagingsevner ;)..
Han kunne koke pølser, steke grndis og til nød løvbiff og pommes.
Så begynnte han plutselig å synes at matlaging var gøy. Nå lager han det meste, han er fremdeles ikke nå kløpper på saus, men det kan jeg tilgi. :knegg:
Han har og blitt en skikkelig bakemann, så det er han som baker brød her i huset, han står også for en stor del av kakebakingen.
Jepp, han kan og må lage mat, og han baker oftere enn jeg gjør. Nå om dagen er det bare han som lager mat, vanligvis bytter vi på og tar noen dager hver. Vi har egentlig hatt litt forskjellig repertoar til nå, men han lager absolutt ikke dårligere mat enn meg. Han har vel hatt en tendens til å bruke litt mer halvfabrikata enn jeg gjør, men etter et par ganger med fjernstyring fra sofaen lager han nå alt jeg pleier å lage fra bunnen av minst like godt som jeg gjør.
Jeg kunne aldri bodd sammen med noen som ikke kan lage seg middag selv - da hadde jeg forlangt at vedkommende lærte seg det. Jeg kan gjerne kose meg med å lage mat, men i hverdagen er det bare en nødvendig jobb på linje med annet husarbeid som må gjøres, og sånt deler vi på her i huset. Voksne folk som sulter i hjel ved brødboksen er ikke spesielt sjarmerende, synes jeg ...
De færreste har da det! Matlaging, som alt annet er noe man må trene på før man blir flink! Så det er bare for mannen din å hive seg rundt å starte med øvingen så blir det nok etter hvert.
Jeg synes ikke mannen din er evneveik eller teit, men jeg hadde blitt gal om jeg skulle lagd middag hver eneste dag, og jeg elsker å lage mat!
Har ikke mann, men Acsa er veldig flink til (og glad i) å lage mat. Selv er jeg noe under middels (med et par retter som hederlige unntak), så min jobb er til alles beste heller å ta oppvasken.
:dulte: Nå er ikke min noen skikkelig amatørkokk men lage mat det kan han. Til forskjell fra meg. :flau: Jeg liker meg ikke på kjøkkenet. Ikke lager jeg og ikke baker jeg. Er det bare meg som skal ha mat så går jeg heller sulten enn å lage noe til meg selv.
Ja, selvfølgelig kan han lage mat. Han kan diske opp med både fest- og hverdagsretter som er både sunne og gode. I normale perioder er det han som har/tar hovedansvaret for middagslaging her i huset.
Selvsagt kan han lage mat. Han er mye flinkere enn meg. Jeg trodde faktisk ikke det fantes folk i min generasjon som ikke kan lage mat. Har man barn mener jeg at man bare må ta seg sammen og lære seg det. Det betyr ikke at man nødvendigvis behøver å like det, gjøre det ofte, eller være superflink. Men man bør ha noen minimumskunnskaper som innbefatter en ok middag for eksempel.
Når vi ble sammen kunne han vel egentlig bare lage grandis tror jeg.
Men nå er han virkelig flink når han trår til. Og han trår til både til hverdags og fest. :)
Mannen min er en skikkelig mesterkokk. Maten hans blir alldeles nydelig. Problemet er at han bruker innmari lang tid (han er bare middels treig med selve matlagingen, men velger så avanserte ting). Derfor er hverdagsmiddagene overlatt til meg, men noe av grunnen til det er nok også at det er jeg som kommer først hjem.
But Of Course!
Her i huset lager vi mat omtrent annenhver dag, men jeg må vel ærlig innrømme at han har et begredelig reportoar - ikke fordi han ikke vil, men fordi han liker så veldig rare ting. For han er lykken i livet f.eks amerikansk gryte i pitabrød. Det går da ikke AN å like det, tenker jeg.
Ja, det kan han. Han er noe mindre interessert i matlaging enn jeg, og har derfor noe mer begrenset erfaring, men han klarer seg fint på kjøkkenet. Jeg synes i grunnen det er både rart og sært med voksne folk som overhodet ikke greier/gidder å lage mat; alle burde være i stand til å greie seg selv (og sørge for barna) et par dager på egen hånd, synes jeg. (Ja, det er klart det er noe annet dersom man er fysisk ute av stand til det.)
Jepp, Juste er riktig så god til å lage mat.
For meg blir det veldig merkelig om voksne mennesker ikke skal være i stand til å lage middag til seg selv og ungene. Noe må de da få til, om de vil eller får lov.
Ja, selvfølgelig. Han hadde faktisk ikke laget så mye mat før vi ble sammen, men har lært det etter hvert. Jeg er kanskje litt flinkere til å lage saus og supper fra bunnen av og til å bake, det gjør han aldri, men han er flinkere på andre områder. Jeg lager mat litt oftere enn han, men det er ikke fordi han ikke kan, altså. Finnes det virkelig menn under 45 som ikke kan lage mat? :confused:
Selvfølgelig kan han lage vanlig hverdagsmat. Han er ingen stor kokk, han er ikke interessert i matlaging. Men enhver idiot som kan følge ei bruksanvisning greier vel også å røre sammen middag? Jeg er også på det nivået nemlig, men mat blir det da med meg hjemme også.
Alle KAN vel lage ett eller annet til middag om de må. Jeg mener, så lenge de har armer og kan lese en enkel oppskrift ... Noe annet mener jeg er å gjøre seg mer hjelpeløs enn man er.
Hos oss er det absolutt meg som lager mest mat, men mannen min KAN jo lage middag. Det har nok mye å gjøre med at jeg hadde barn i femten år før ham, og at han hadde null interesse av matlaging.
Ja, selvsagt. Jeg synes det er merkelig at noen (forutsatt at man fysisk er i stand til det) ikke kan lage i det minste enkle hverdagsretter. Kan man skru på plater og ovn og i tillegg lese, skulle det være umulig å ikke få til ett eller annet.
Tja, det kommer an på hvem du spør. Han ville nok svart at; jada - han kan lage mat han. Jeg syns derimot ikke at reker i lake, ting det står Toro på og ihjelkokt pasta er menneskemat, så jeg liker best å lage maten selv. Det er selvfølgelig litt lite fleksibelt innimellom, men dette er det eneste feltet jeg er kontrollfreak på.
Han er på glid, så absolutt. Da vi ble sammen for hundre år siden kunne han ikke koke ris engang, nå fikser han det meste og har blitt rågod på baking. Hverdagsmaten lager jeg, men det er rett og slett fordi jeg kommer hjem en time før han. Helgematen er hans jobb.
Ja han kan lage mat, og er skikkelig flink når han først gidder. Men typisk hverdagsmat tror jeg ikke han synes er så veldig inspirerende å lage, så den blir litt sånn halvhjertet innimellom.
Nå har ikke jeg en mann, men tanken på et voksent menneske som ikke kan slenge sammen en enkel middag i vårt tilrettelagte samfunn er i mine øyne merkelig. Det behøver ikke være gourmet, men en enkel middag må min fremtidige mann kunne slenge sammen.
Ubegrunnet hjelpeløshet er særdeles lite sexy. :nemlig:
Jepp! I starten var det nok litt vanskelig fordi det er mange ting jeg ikke tåler og en derfor må tenke litt annerledes, men nå er det ingen sak og han lager veldig god mat. Jeg er nok mer glad i og interessert i matlaging generelt, så jeg gjør det oftest, men så tar han til gjengjeld oppvasken oftest, og det er jeg ikke glad i. ;) Men å lage mat fordi jeg skulle være borte og han og (forhåpentligvis) kommende barn aleine hjemme ville aldri i verden falt meg inn. Slipp ham litt til og la ham svi litt vann, før eller siden får han det til - hvis du vil at han skal det, da. Hovedpoenget er vel å dele på ting hjemme på en rettferdig måte som funker for hele familien
Ja, definitivt.
Siden vi har hvert vårt kokkefagbrev hengende på veggen har vi jo basiskunnskapene inne begge to. Men i familien er det bare han som blir betegnet som kokk, fordi han fremdeles jobber i bransjen.
En uting etter mange år som kjøkkensjef er at han som oftest har folk til å rydde opp etter seg på jobb, og det bærer kjøkkenet preg av til tider.
Men så lenge jeg holder unna oppvasken underveis og får maten servert stort sett daglig klager jeg ikke så mye.
Og så er han rå på kaker, og er den som lager bryllupskaker og alle sånne fancy greier til selskaper i familien og omgangskretsen. Ønsker meg et råkjøkken en vakker dag, og en egen bod til alle kjøkkenduppedittene vi har i hus.
Egentlig skammer jeg meg litt over å være så kravstor og ekstrem i matveien til tider, når jeg tenker meg om er jeg egentlig fryktelig bortskjemt.
Ja, den nyeste tilførselen av kjekke duppeditter er en italiensk pastamaskin som må fastmonteres på benken, og som er større enn en gjennomsnittlig microbølgeovn. Ikke vet jeg hvor han har tenkt til å gjøre av den.
Han er ikke god på det nei.
Og det å si at mannen er evneveik, teit, dom som et brød, lat osv av den grunn blir bare dumt.
Han lager når han må/får beskjed om det, men sliter når det er fler enn to kjeler.
Jeg sitter heller ikke hjemme å venter på at mannen skal komme fra jobb slik at han får lagd middag. Derfor er det sjelden han lager middag.
Da forklarer du ham følgende i en pedagogisk tone: "Vennen min, pasta skal koke i 7 minutter, se det står på pakken her. Her er en klokke."
Vips - al dente! :D
Hey, noe sier meg at jeg må på besøk til deg igjen snart. Jeg glemmer nemlig ikke da han spurte om jeg ville ha litt rester etter middagen. Jeg var sulten, så jeg takket ja. Og jeg har aldri sett så pent danderte rester noen gang, det var jo penere anrettet enn man får når man spiser ute mange steder. :knegg: Hvis vi setter din som standard kan ikke min lage mat nei.
Mannen her kan lage mat... NYYYYYDELIG mat.
Men han gjør det sjeldent da.. oppfordret ham mer til det nå i det siste, for det er rene kulinariske opplevelsen og en sann nytelse å spise mat han har laget.. og da helst fra fri fantasi ;)
Ja, det kan han han. Ved større middager jul/ selskap osv er det som oftest han som lager maten.
Om han ikke kunne lage mat hadde jeg gitt han et matkurs i gave...
Han kan lage mat, men det er som regel jeg som gjør det. Fordi jeg har vært hjemme en god del pga permisjoner og sykmeldinger. :jupp:
I helgene prøver vi å lage mat sammen. :hjerter:
Jeg hadde nok sultet ihjel uten mannen min. :knegg:
Han er veldig flink til å lage mat, jeg kan det ikke. Jeg lager selvsagt litt middag, men det må være enkle retter. Fant forresten ut at en hel pose spaghetti er mer enn nok til to personer her en dag. :sparke:
Litt morsomt å registrere at det er helt i orden at kvinner sier at de ikke kan lage mat, mens menn anno 2009 som ikke kan det, er evneveike og teite (eksempelvis) og "hvem som helst kan hvis de vil". :knegg:
:D Men det er kanskje litt omvendt ute i den vanlige verden, at det ikke er akseptert for kvinner å si det? Jeg synes vel egentlig det er rart at voksne folk ikke kan lage mat. At en ikke liker det eller har glede av det eller noe sånt er jo greit nok, men en kan jo lære seg det mest grunnleggende og gjøre det likevel.
Jeg synes det er like teit å ikke kunne lage mat for kvinner som for menn. (Men med "ikke kunne" mener jeg "overhodet ikke være i stand til", ikke "ikke være det minste interessert i" eller "ikke klare noe annet enn de enkleste retter".) Jeg synes voksne folk bør være i stand til å klare seg selv, og har de barn, bør de være i stand til å ta vare på dem på egen hånd dersom det trengs innimellom.
Min mann kan absolutt lage mat. Han bodde alene i tre år fra han flyttet hjemmefraq til han traff meg. Det samme gjorde jeg. Før vi traff hverandre laget hver av oss bare mat til en, og våre matkunster er litt forskjellige, men ja, vi kan begge lage mat. enkelt sett kan man si det sånn at jeg lager den tradisjonelle, kjedelige maten, mens ahn eksperimenterer. Har vi kyllingfilet og ris tilgjengelig, ville jeg kommet til å steke kyllingen, evt i biter, koke ris, og se om jeg fant noe til en salat, evt saus. Han har i en tilsvarende situasjon servert meg kylling stekt i litt matfløte og appelsinsalft, med en appelsinskive som pynt på toppen av risen. Typisk ville jeg satt frem maten, versegod server seg, mens han legger det pent opp på tallerekene,.
vgi blir mette på begge vis, men jeg står mer for hverdagskosten, mens mannen mer kommer med sine litt mer kunstferdige varianter inneimellom. Dvs, ikke alltid så mye kunstferdig, men han har mer fantasi enn meg til å komme på alternativer i alle fall. Det ville aldri fallt meg inn å servere fiskepinner med nudler, for å si det sånn...
Jeg er enig med Skilpadda. Jeg synes det er litt rart når folk skryter av at de nærmest sulter i hjel ved brødboksen. Verken jeg eller mannen er superflinke til å lage mat, men vi lager likevel stort sett hjemmelaget mat, selv om resultatet kan bli sånn så som så. Og noen ganger er vi late, og velger halvfabrikata, men middag blir det nå uansett. Mannen min har en større hang til meg til å velge posemat, men hvis jeg foreslår en oppskrift, så lager han like gjerne det. Han har derimot mer tålmodighet når det gjelder matlaging, så maten ser og smaker ofte bedre ut når han lager den.
Jeg har nå iallefall aldri brukt de ordene på en som ikkeer god til å lage mat. Det er sjelden vi bruker mer enn to kjeler, og vi lager mye mat fra bunn av. Som jeg skrev tidligere i tråden så mener jeg ikke at man behøver å lage mat ofte, like å lage mat, eller være flink. Men man bør kunne klare å lage i stand noen ulike ok og sunne middager for seg selv eller ungene sine dersom partneren (det være seg mann eller kvinne) skulle være bortreist, havne på sykehus eller stryke med. Hvis man som forelder ikke kan tilberede mat til barna sine annet enn brødskiver og grandiosa, så mangler man jo noen basale evner i forhold til å tilberede mat? Eller er evneveik og dum i forhold til å lage mat hvis jeg skal bruke dine ord. Kan man virkelig være uenig om det?
Ja. Han er veldig flink til å lage mat. Best på "manneting" som steking og grilling av kjøtt, men også flink til å bake kaker. Lager sånne avanserte kaker som jeg ikke får til :sparke:
Ja, absolutt. Vi lager ca halvparten av hverdagsmiddagene selv + at vi lager mye mat sammen i helgene - både tradisjonell og mere eksotisk. Mannen er flink til å eksperimentere, mens jeg er mere oppskriftsslave.
Hvis kvinnen ikke kan lage mat, signaliserer jo det at likestillingen er kommet langt, ergo er det en Bra Ting. Hvis mannen ikke kan det, betyr det at det ikke er snakk om særlig mye likestilling på den fronten, det blir da en Dum Ting.
Sånn ideelt sett burde vel likestillingen kommet så langt at man ga blanke i kjønnet på den som lagde maten, det viktigste er tross alt at man får mat.
:nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
