Jeg vet ikke... Jeg blir litt oppgitt over en trend hvor det virker som "alle" så veldig gjerne vil fortelle (i boks form) om noe ekstraordinært de har opplevd. Oftest trist eller tragisk. Gjerne med noen som står dem nær.
Jeg hadde store forhåpninger til boka "Sammen til verdens ende". Jeg hadde fått med meg omtale og bakgrunnshistorien til forfatterene, og fikk denne boka med meg på sykehuset, hvor jeg har tilbrakt de siste 8 døgnene.
Jeg ble så skuffet. Kjempeskuffet! Jeg er en ekstremt lettrørt person, og regnet med at denne boka ville føre meg gjennom hele følelsesspektret. Kreftsykdom, håp, kjærlighet, barnløshet, helsevesen, osv osv. Den rørte meg ikke i det hele tatt. Jeg synes rett og slett den var dårlig skrevet :o
Er det lov? Er det lov å synes at dagboknotatene og blogginnleggene ikke var all verden? Er det lov (PK om du vil)å synes at boka som handler om kjærlighetshistorien til et ungt par hvor hun får kreft, er et eneste langt gjesp? Jeg er ikke i tvil om at det gjorde godt å få den utgitt, jeg er ikke i tvil om at blogger og nettsteder gjør gode ting, både for viktige saker og enkeltpersoner... Men, må alt ut i bokform?
Jeg vet som sagt ikke. Jeg synes historien var uenderlig trist, og føler meg nesten grusom som ikke likte denne boka i det hele tatt. Noen andre som har lest den og sett/funnet noe som jeg ikke fikk med meg?
Nei. Jeg var på en forelesning med en av redaktørene til Aschehoug (tror jeg det var) og hun snakket en del om historier som sikkert er bra at skrives for personen som skriver dem, men de har ingenting på et bokmarked å gjøre. Personen som ønsker å skrive om sin personlige erfaring ser ofte ikke dette, ei heller de rundt vedkommende.
Ikke sant? Det er det jeg mener. At noen skriver dagbøker eller blogg for å komme seg gjennom en tøff periode, betyr ikke at vedkommende har evne til å skrive engasjerende og gripende for oss andre.
Om bøkene skrives bra, evt med hjelp fra kyndige, så syns jeg slike bøker faktisk er ganske viktige. Nå tenker jeg på historier om folk som har oppled kreft, død og diverse, ikke politikere som har behov for å skape furore.
Jeg syns de er viktige fordi det sitter veldig mange mennesker der ute med tanker og følelser rundt vanskelige ting de tror er feil å føle, eller de vet ikke hvordan de skal komme seg igjennom vanskelige perioder i livet. De kan få hjelp av slike bøker, og de kan virke opplysende for menneskene rundt.
Jeg har feks lest boka ønskebarn i forbindelse med min barnløshet, og ga den deretter til mamma og pappa for at de skulle lese og forstå mer av hva det vil si, og hvordan det føles å være barnløs. De lærte utrolig mye, og vet hvordan de skal forholde seg til det på en bedre måte enn de gjorde før.
Nei, det synes jeg ikke. Og siden du nevner blogg, syns jeg det er et bedre forum for en del av disse historiene og personlighetene.
Interessant om hun er fra Aschehoug, for jeg leste akkurat Sigøynerkongens datter fra akkurat det forlaget, og tenkte nøyaktig det hun sa om boka. Sterk og gripende livshistorie, men her burde virkelig noen grepet inn før makkverket havnet mellom to permer. Boka, slik den nå foreligger, gagner ikke forfatterens (eller skal jeg heller si hovedpersonens) sak.
Den er sikkert interessant for de som har vært eller er i samme situasjon. Ikke alle bøker passer for alle. Jeg har ellers lest bloggen og fulgt historien mens Tone levde, og da syntes jeg i alle fall det var ganske rørende. Har ingen planer om å lese boka da.....
Det er vel litt "i tiden", er det ikke? Det intime, det personlige, alt skal deles. Blogger og FB er motoren - og kanskje også forum som dette? Jeg tenker også at Knausgård er litt i samme kategori, han har truffet tidsånden, eller tar jeg feil nå? (har ikke lest bøkene hans som er basert på livet hans)
Det er jeg ikke enig i, men det er en ganske standhaftig, gammeldags tankegang i bokbransjen. Mange innen kultur mener at så lenge produktet er bra nok, så skal publikum på mystisk vis bare få vite om det. Det funker ikke slik i vår mediehverdag. Det er så mye informasjon, så mye støy og så mye som skjer at å markedsføre noe er ikke noe man gjør med dårlige produkter, det er noe man gjør for å nå gjennom.
Verden er vel så kynisk, at de historier blir gitt ut i boks form som forlagene mener de kan tjene penger på. Utover det synes jeg det er helt legitimt å ikke alle slike bøker. Det er ikke gitt at selv om en person har opplevd en vond tid eller en personlig seier, så kan han eller hun skrive godt.
Alle historier som er levd fortjener å leve videre hvis de som har opplevd det ønsker det slik, men kanskje ikke som en egen bok.
Jeg tenker at man kan bli flinkere til å sende slikt til riksarkivet kanskje? (Hvis jeg ikke tar feil oppbevarer de dagbøker, brev osv)
Så kan noen om 100 år sette flere slike levde liv sammen og lage noe lesverdig av det.
Det syns jeg er en naiv instilling. Kulturbransjen må overleve de også. Det finnes mansse støteordninger for smal litteratur, så det som forlagene ikke tjener på, det blir utgitt det også.
Jeg har ikke noen førstehånderfaring med alvorlig sykdom nært innpå meg, så sånn sett var denne boken ikke ment som "hjelp" på noe vis. Jeg lar meg allikevel fascinere og røre av sterke mennesker og sterke historier, og derfor ble jeg så forundret når denne boken ga meg så uendelig lite. Jeg fikk ikke en gang lyst til å sjekke blogg eller nettside. Det ble bare platt og rart i mine øyne, og det tenker jeg at denne historien egentlig ikke fortjente...
Jeg er veldig enig med Teflona. Det er "i tiden", men at selvopplevde historier er "i tiden" gjør jo ikke at alt som gies ut er bra. Det er jo ikke fiction bøker heller - Barbara Carterland, anyone? (Jeg har lest masse BC og det er skikkelig lavmål. Jeg fantaserte en gang om å lage et program som kunne skrive BC bøker, men jeg kom meg dessverre/heldigvis aldri dit. :humre: )
Om en histori er verd å lese har i mine øyne ingenting med om det er fakta, biografi, fiction, tegneserie, dikt, sf eller dokumentar. Det går på om historien fenger. Og noen historier fenger fordi de er så "nær" så synes jeg ikke det gjør noe for leseopplevelsen. Men det er klart, de historiene som fenger på grunn av fortellerevnene er jo de som vil stå som klassikere i ettertiden.
Nei. Men de kan jo være til hjelp og nytte for mennesker som er i samme livssituasjon eller som har opplevd noe lignende. Vet feks at min mor som er kronisk syk leste boken "livslyst" av Annbjørg Sætre Håtun og fikk veldig mye ut av den.
Selv leser jeg sjelden slike bøker. Men jeg har lest lest Idas dans som jeg syntes var helt nydelig. :nemlig:
Helt enig her. Derfor er det aldri aktuelt å kjøpe slike bøker som det vises til her.. det gjør nok godt for etterlatte og/eller andre impliserte, men det er jo samtidig trist om det ikke selger....
Men finnes det ikke dårlig skrevet litteratur i alle sjangre da?
Jeg mener hardnakket at en del av disse historiene er med på å hjelpe andre i vanskelige livsfaser. Og da syns jeg det er dumt om det skulle være slik at det ikke er plass til disse bøkene. De er ofte laget på et knøttlite budsjett også fordi de ofte favner et lite publikum. I akkurat det tilfellet dere diskuterer har de vel prøvd å favne flere ved å reklamere i tillegg.
Jeg vet i alle fall at jeg igjennom å lese boka Ønskebarn forsto at jeg ikke var i ferd med å bli gal da jeg var på mitt mest desperate i forhold til barnløsheten. Og jeg tror motivasjonen til de som står bak boken var nettop det. Å hjelpe mennesker som hadde opplevd det samme som de.
Jo, det gjør det. Og jeg syns på et vis ikke det er verre med dårlig skrevet virkelighetsliteratur, men det er oftere dårlig skrevet, nettopp av grunner som du skriver - lite budsjett. Det koster å ha en redaktør som bearbeider teksten, som kunne gjort det bedre, derfor må man bedrive en viss form for siling av hvilke historier som kommer gjennom nåløyet, de som jobber med boken fortjener å få dekket utgiftene sine, pluss en viss inntjening.
Selvfølgelig er mange slike bøker til hjelp for en gruppe mennesker i liknende situasjoner, men jeg mener at det ikke nødvendigvis rettferdiggjør utgivelsen av dem, av grunnene jeg har nevnt over her.
Jeg er enig med deg i at enkelte har funksjon, altså. Men jeg må kommentere på det jeg uthevet. Sånne bøker på små forlag - ja, de er kanskje laget med beskjedne midler. Der kan kanskje idealisme veie opp for slett språk, f.eks. Men når storforlag som tidligere nevnte Aschehoug gir ut bøker av denne typen, syns jeg at man kan forvente bedre. De har et helt forlagshus fullt av litterær kompetanse, og den kan de godt bruke, også på denne typen bøker. At boka "virker" selv om det ikke er stor litteratur syns jeg ikke er noen unnskyldning for å ligge på latsiden redaksjonelt. Hvis de ikke tror boka vil komme til å bli bra likevel, kan de spare seg å gi den ut.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
