Mams sa for 15år siden:

I tråden til Jessica om hvordan det ville gå om i ble uføre om 1 år var det mange som svarte at det ikke var noe problem siden partneren tjente bra nok.
Hva om dere ble/var enslig og uføre?

rine sa for 15år siden:

Hæ? Hva mener du?

Schnuppa sa for 15år siden:

Beklager men med mitt livsmotto: "Hell ut de halvtomme glassene og nyt de halvfulle", så er jeg altfor optimistisk av natur til i det hele tatt greie å forestille meg en slik tilværelse. Men det måtte ha gått på et vis det som alt annet.

shute sa for 15år siden:

Svarte det vel der også, men for min del hadde det gått veldig lite bra. Jeg har bare en halv stilling i et lavtlønnsyrke, er for gammel til ung og ufør-ordninger og har en sykehistorikk som gjør at jeg er utelukket fra uføreforsikringer.

Det hadde vel da blitt laveste trygdesats, litt bostøtte og supplering fra sosialen. Neppe spesielt kult.

nikki sa for 15år siden:

Det hadde gått skikkelig dårlig for å være ærlig.Så jeg håper virkelig aldri det kommer til å skje.

Skvetten sa for 15år siden:

Jeg er allerede enslig, så det ville gå til skauen slik jeg svarte i den andre tråden. :nekter å innse at denne tråden ikke var ment for enslige:

Fadese sa for 15år siden:

Bare det å være enslig hadde bydd på økonomiske utfordringer jeg ikke aner hvordan jeg skulle håndtert. Det er nesten så jeg ikke orker tenke på hvordan det hadde blitt om jeg i tillegg hadde gått kraftig ned i lønn.

Ullvott sa for 15år siden:

Dette ble veldig pessimistisk synes jeg. Snakker om å tenke worst case liksom.

Jeg vil nesten tro at det måtte være pga en ulykke hvor mannen dør og jeg blir ufør for at det skulle sammenfalle i tid. I så fall har vi forsikringsordninger som hjelper oss. Og så ville jeg og barna flyttet, for boligen vi har nå ville jeg ikke klart å ivareta som ufør enke. Så måtte vi bare klart oss som best vi kan.

rine sa for 15år siden:

Å....så ikke ordet enslige...:kremt:

Enslig og ufør, med to barn? Hadde nok ikke hatt det særlig fett da nei, men regner jo med at mannen måtte tatt sin del, med hensyn til barna i alle fall. Jeg aner faktisk ikke hvordan det hadde gått, men det er vel kanskje noe man burde satt seg litt inn i. :o

Malama sa for 15år siden:

Vel, som jeg svarte i den andre, har jeg forsikring som i hovedsak skal kunne ta seg av det økonomsike. Det å bli ufør, der er det helseendringen jeg bekymrer meg mest for. Det å bli enslig, ja da er det nettopp tapet av min ektemann som bekymrer meg mer enn økonomien. Ja, jeg ville ikke klare å bo i dette huset med en inntekt, så hadde han forlatt meg, så måtte vi flytta til noe mindre. Ettersom det nok er minst like (lite) sannsynlig at han heller skulle dødd fra meg, er det forsikring inne i bildet der også, som sikrer at jeg og guttungen skulle kunne fortsette å bo i hjemmet vårt.

Men, tapet av den mannen jeg elsker anser jeg som en langt større utfordring, og ufør i tillegg, altså med en helse som ikke er spesielt bra, som alenemor for guttungen, nei det ser jeg mørkt på.

Det er dog slett ikke noe jeg bruker tid og energi på å tenke på, jeg er lykkelig gift, og vi er begge ved normlalt god helse, så jeg kan ikke bruke dagene på å bekymre meg for om han skulle gå/dø fra meg og jeg skulle bli alvorlig syk.

m^2 sa for 15år siden:

Har blitt enslig, og med et nødskrik unngått å bli ufør. Det hadde gått bra økonomisk, siden jeg er i SPK. Jeg ville kunnet beholdt og au pairen men måtte solgt huset og kjøpt noe mindre :nemlig: Også fordi helsa ikke ville holdt til å drifte huset jeg bor i nå.

Fadese sa for 15år siden:

Er det så usannsynlig, da? Hva om mannen din vil skilles og du får en alvorlig psykisk reaksjon? Det er ikke videre uvanlig. Eller dere bestemmer dere for å gå hver deres vei, og du blir syk etter det. Eller du blir syk/skadet og mannen din og deretter skilt. Både uførhet og skilsmisser er vanlig, så jeg anser det ikke som krisemaksimering og tenke tanken.

m^2 sa for 15år siden:

Hey, for 1.5 år siden tenkte jeg det samme. Nå sitter jeg jaggu midt oppi det - gudskjelov uten at noen har dødd da men allikevel.

Fluke sa for 15år siden:

Å bli enslig hadde vært en økonomisk fordel for meg, så for meg ville det gått bra. :nikker: (Det kommer selvfølgelig an på hva ufør betyr da. Det er ofte fysiske begrensninger som gjør at man blir ufør, og jeg hadde helt sikkert slitt på ikke-økonomiske plan med omsorg for barn alene. )

Ullvott sa for 15år siden:

Blir jeg psykisk syk av skillsmisse så spørs det vel om jeg klarer å administrere livet og økonomien uavhengig av inntekt.

Men dersom jeg ble skilt så eier jeg halve huset (sammen med banken), så da måtte huset selges. Jeg tjener greit og har ganske gode forsikringsordninger. Og mannen måtte betalt bidrag ut fra sin inntekt regner jeg med. Barna og jeg hadde klart oss. Ellers måtte barna bodd hos mannen til jeg greide å stable meg nok på beina igjen.

Jeg er ikke naiv. Det er en grunn til at vi har gode forsikringer.

Fadese sa for 15år siden:

Hva mener du?

Tove sa for 15år siden:

Det er skittøft! :(

007 sa for 15år siden:

Om jeg hadde blitt både enslig og ufør hadde jeg fått det tøft, ja. Jeg hadde nok overlatt ungene til faren, solgt huset, funnet meg et lite krypinn, redusert forbruket til det minimale og håpt på det beste. Men før den tid hadde jeg nok satt meg godt inn i hva forsikringen min egentlig dekker. (:flau:) Jeg er uføreforsikret både gjennom bank og fagforening, men har ikke peiling på hva det ville utgjort i kroner og øre.

Esme sa for 15år siden:

Å bli enslig hadde gått greit økonomisk, om jeg hadde blitt 100 % ufør så hadde det jo blitt temmelig knipent økonomisk da, selv om jeg er temmelig godt forsikret. Det kommer også an på om mannen min og jeg var blitt skilt eller om han var død. I det første tilfelle så hadde han jo fortsatt delt på utgifter til barn, og i det siste tilfelle så har jeg forsikret ham så grundig at det hadde blitt lite gjeld igjen.

100% ufør klarer jeg nesten ikke å se for meg at jeg skulle blitt. Noe hadde jeg gjort av arbeide uansett, jeg har såpass mange ben å stå på. I verste fall, om jeg hadde blitt lam og blind så hadde jeg kunne programmert hjemmefra ved hjelp av blindeterminal.

(Og nei, jeg mener ikke at alle som er 100% ufør hadde greid å kunne gjøre noe arbeid.)

Ullvott sa for 15år siden:

Psykisk sykdom kan utspille seg på mange måter. Noen ganger arter det seg slik at den syke ikke klarer å håndtere praktiske ting i hverdagen. Ved alvorlig depresjon f.eks. Jeg tenkte at blir jeg så dårlig av psykisk sykdom at det fører til uførhet er det ikke sikkert at jeg klarer å håndtere praktiske og økonomiske ting.

Utover det mente jeg ikke noen ting. Jeg mente ikke å starte en diskusjon om psykisk sykdom. Jeg kan for lite om det til å sette i gang en stor utredning.

Misteri sa for 15år siden:

Jeg er det. Går det også. :nemlig:

Polyanna sa for 15år siden:

Jeg er såpass godt forsikret at det ville blitt som om jeg skulle bli enslig og være arbeidsfør, sånn omtrent. Jeg tjener godt, men å bli enslig er jo dyrt. Vi måtte vel funnet hvert vårt mindre hus, tenker jeg. Da skulle det gått rundt.

Gremli Skremli sa for 15år siden:

Godt spørsmål. Jeg er enslig, men tjener greit og har hatt råd til å kjøpe meg en leilighet. Jeg måtte kanskje solgt den? Jeg har noe forsikring gjennom Utdanningsforbundet, men husker ærlig talt ikke hva slags. :flau: Forbruket er ikke særlig ekstravagant etter mange år som student og med arbeidsledig mann, så...

007 sa for 15år siden:

him sa for 15år siden:

(Har ikke lest tråden dette er en spinnoff fra) Jeg måtte ha endret på livsstil helt klart. Det hadde også skjedd om jeg ble enslig (skilsmisse/død) eller jeg hadde blitt ufør. Jeg vil tro det vil være forandringer for alle om noe slikt hadde skjedd? De fleste jobber vel bare ikke for "pyntens del"? Og de fleste har vel en partner som bidrar positivt til inntekten?

Mams sa for 15år siden:

Det er nok ganske mange som ikke har en partner som bidrar. Med tanke på at det er endel enslige mennesker.

dharma sa for 15år siden:

Det hadde blitt tøft, veldig tøft.

Che sa for 15år siden:

Jeg tenker at etter kommunens satser skal jeg ha 5500 kroner å leve for etter at faste utgifter er trekt. Tenker jeg slik, så anser jeg det som helt ok. Jeg må nok begynne å være bevisst på hva jeg bruker penger på, men tror likevel at det nok har gått på no vis.

lillemy01 sa for 15år siden:

Ja kjent historie desverre. Min mor ble akkurat det jeg var akkurat fylt 18 år. Mamma fikk alvorlig brystkreft diagnose med stor spredning ut til armene etter første operasjon (hun trengte to + all behandling) Fortalte min far henne at han ville skilles fra henne fordi han hadde funnet en annen dame etter 27 år med ekteskap. Jeg kan aldri aldri tilgi min far for dette å skille seg er en ting men å gjøre dette mot ett annet menneske er helt utrolig. Min mor finner seg ikke noe jobb og går på attføring det er vel samme stas som uføretrygd hun har gjort det nå i ca 7-8 år. ingen vil ha henne i jobb ingen! Det var en ting hun kunne men kan desverre ikke fortsette i det yrket pga sykdommen.

Anuk sa for 15år siden:

Har en bra pensjonsforsikring gjennom jobb. Men uansett ville jo inntekten gå ganske mye ned. Det hadde gått greit, men vi måtte nok stramme inn forbruket ganske mye.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Hvis det er en ulykke hvor han -gud forby - dør og jeg blir ufør, så skal jeg nok klare meg. Vi er godt forsikret, jeg er i SPK i likhet med ham, og i tillegg har jeg privat pensjonssparing. Jeg hadde måttet flytte, så sant uførheten satt i kroppen så er ikke dette stedet å bo med trapper, bakker og minimal universell utforming.

Hvis han gikk fra meg og jeg ble ufør av angst og vondt i musearmen, ville det vært kjipere. Men jeg ville ha klart meg, jeg tjener like mye som mannen og har lagt opp livet mitt slik at jeg ikke er avhengig av å bli forsørget for å ha det ok. Likelønn er viktig på de fleste områder.

Uten at jeg tenker på noen spesielt her, men jeg så en del av dem på NM: Jeg må si at jeg synes det er temmelig patetisk med damer som ikke sjenker fremtiden eller egen økonomisk sikkerhet en tanke. De er kun samboere uten kontrakt, for mannen vil jo selvsagt ikke forlate dem. De jobber lite for å få slappet av og kost seg mest mulig og kommer gjerne med noen spark til hardtarbeidende medsøstre om hvor lite vi nyter småbarnstiden og hvor materialistiske vi er. At de kommer til å få minimal pensjon er et problem de reflekterer lite over for det er så lenge til og den tid den sorg. De eier lite, hus og bil står gjerne på mannen og pengene de tjener går inn i husholdningen, slik at de på papiret ikke har ikke har noe som kan deles ved brudd.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg er også solid forsikret. Den dagen jeg eventuelt blir ufør forsvinner dermed det meste av gjeld pluss at jeg har en forsikring som legger på en god del på det jeg får av trygden. Og det jeg får av trygden er vel også nær maksbeløpene sånne ungjenter som meg kan få. Så det skal nok gå det og.

Jeg har dog et hus som er meget, meget dyrt å holde så det kan være at jeg måtte solgte det og kjøpt noe mindre. Det ville betydd svært mye for meg og vært veldig, veldig tungt da jeg er veldig festet til hjemmet mitt.

Harriet Vane sa for 15år siden:

Du kan flytte sammen med meg, Smilefjes. Da er vi kanskje uføre og uten menn, men vi kan få råd til hus i skogen og masse rødvin. :værsågod: Og så kan vi stifte Feministisk Front og gå i rare klær og sette ut rykter om oss selv på samvirkelaget.

Slettet bruker sa for 15år siden:

:rofl:

Jeg syns det hørtes så kult ut at jeg kunne tenke meg å gjennomføre det uansett jeg. Man kan gjøre dette selvom man jobber og holder seg med en kar? :hyper:

Harriet Vane sa for 15år siden:

Hytte?

"Hvor er din mor?"
"Å, hun er med Kjerringene på skauen og drikker rødvin og slåss mot urettferdighet."

Harriet Vane sa for 15år siden:

Men altså, helt seriøst, jeg mener man burde vurdere kollektive løsninger om man kan. Man får mye bedre råd om man deler på ting, man får det hyggeligere og man slipper å bli gal, ukorrigert dame med katt og ticks.

Crimina sa for 15år siden:

:dulte:

Slettet bruker sa for 15år siden:

Ukorrigert. :grineler: Det er den beste beskrivelsen av min mor jeg har sett på mange år.

Mim - du er herved reservert til kollektiv med meg. :nemlig:

Ullvott sa for 15år siden:

Slike "hva hvis" scenarioer ble gått gjennom da vi stiftet familie. Vi eier hus og bil sammen, har gode forsikringer, jeg jobber fullt i en greit betalt jobb.

Jeg klarer liksom ikke helt å se hvilke andre tiltak jeg kunne iverksatt :confused:

Noras mamma sa for 15år siden:

Å bli enslig hadde ikke gitt så store økonomiske problemer siden jeg tjener mest av oss. Hadde nok vært verre dersom ble ufør. Måtte nok lagt om forbruket da ja. Får ikke håpe noen av delene skjer.

Retz sa for 15år siden:

Jeg ville ikke tapt noe på å bli enslig, men klart en reduksjon ned til 66 % av nåværende lønn ville merkes. Noe stort problem ville det likevel neppe blitt, jeg er ganske god på å prioritere.

Fadese sa for 15år siden:

Nei, det er jo ikke bare bare å gjøre noe med det. Jeg har et lavtlønnet yrke, men jeg føler fortsatt at jeg gjorde riktig utdanningsvalg da jeg valgte studie etter videregående. Jeg er ikke forsikret annet enn i KLP - og det betyr jo som kjent 66 % av nåværende inntekt ved uførhet, men så dyrt som pensjonsforsikring er, kan jeg ikke prioritere det.
Verken mannen min eller jeg kunne ha sittet igjen med huset etter en skilsmisse, men om vi ved kjøp av bolig skulle ha satt en maksimalgrense beregnet ut fra inntekt tilsvarende 66 % av min lønn, hadde det neimen ikke blitt store krypinnet.

Det hadde blitt beintøft økonomisk om jeg hadde blitt enslig og selvsagt enda verre om jeg i tillegg ble ufør. Men jeg går ikke med på at jeg er naiv og fraskriver meg ansvar av den grunn.

-ea- sa for 15år siden:

...........

løve70 sa for 15år siden:

Jeg skulle klart meg. Det hadde selvsagt blitt kjipt og jeg måtte senket levestandarden flere hakk, kjøpt meg en mindre boilg osv.

him sa for 15år siden:

Perhonen sa for 15år siden:

Man klarer seg, men...det er søren ta meg ikke særlig morsomt, især ikke om man skal forsørge ett eller flere barn i samme slengen, og uten å motta bidrag annet enn minstebidraget. Jeg er møkklei av dårlig økonomi. Nå har jeg fast jobb, om enn ikke 100% stilling og verden er gradvis i ferd med å endre seg, men føler fortsatt at forsørgerbyrden er stor, og kostbar. Den dagen barna har flytta kan jeg vel alltids klare å overleve på en uføretrygd. Det vil si at julegaver det får jeg ikke råd til. Ei heller ferieturer. Men ferieturer har jeg ikke råd til nå heller så det blir ikke noe savn.

Ru sa for 15år siden:

Det hadde gått greit.
Jeg har fortsatt samme forsikring som i forrige tråd, og jeg tjener mer en mannen.
Spørs om jeg hadde giddet å beholde huset om jeg ble alene, dog.

Floksa sa for 15år siden:

Det hadde faktisk gått lukt til helvete.
Ufør eller ikke.
Jeg ville aldri greid å drive gården, langt mindre greid det økonomisk om mannen falt fra. Om jeg ble kastet ut ( som i skillsmisse) skulle nok jeg greid meg, værre med han som kastet meg ut :knegg:

Kirsebær sa for 15år siden:

Jeg hadde nok klart meg, men jeg hadde ikke klart å både ta meg av Poden, betjene lån og ta vare på meg selv, så jeg hadde nok måtte forandret litt på saker og ting.
Jeg har ikke råd til de forsikringene som kan hjelpe meg om slike ting skulle skje i framtiden.

Tove sa for 15år siden:

Nei, ikke sant. Jeg hadde heller ikke det.