Her er jeg på linje med LilleRosin. Hvis en har mulighet til å fullamme i seks måneder og etter hvert også har muligheten til å amme flere ganger i løpet av døgnet så er det å få tid sammen, far og barn, mye mer verdifullt enn at en mister et par ammerunder i løpet av en dag.
Denne løsningen er jeg enig i. Jeg blir fryktelig provosert når andre damer sier at man "kan jo bare pumpe" eller insinuerer at jeg ikke vil fordi det er litt vanskeligere. Jeg fikk ut omtrent halvparten av hva Lille B spiste til et måltid med pumpa. I tillegg produserte jeg ikke så mye melk og ammet hver tredje time hele døgnet det første halve året. Så ikke snakk til meg om "upraktisk". Hadde jeg gått ut i jobb etter 6 måneder ville jeg for det første være utslitt og mest sannsynlig møtt veggen etter en måned, for det andre ville melkeproduksjonen min dalt og mest sannsynsligvis vært borte i løpet av et par uker.
Jeg foreslår 9 måneder til mor (om det er ønskelig), 6 til far og hele den første måneden til begge.
Men om det er slik at mor møter veggen med amming og jobb, bør man ikke øke permisjonstiden, slik at man både får fordelene med amming, og at pappa kan få tid sammen med barna. Kanskje det er den kampen vi kvinner i vår tid må ta, vise at det ikke alltid går an å være supermamma, og at 5-6 mnd med permisjon tli mamma og resten til pappa ikke alltid er forenlig. Men at dersom man mener at amming er viktig (og det er det jo) så bør ikke økt smavær mellom far og barn gå på bekostning av amming, samtidig som amming ikke bør gå på bekostning av økt samvær mellom far og barn.
Jeg beklager dersom det ble oppfattet slik at jeg fronter pumping som en lettvint-løsning som alle kan bruke. Jeg mente det som en mulig løsning der det er mulig.
Og jeg foreslår 12 måneder til hver. + 1 dags spa til mor per barn per år. + 1 ukes parferie per barn per år.
Jeg synes det ble litt lite spa, men ellers er jeg strålende fornøyd. Mannen min hadde nok gått på veggen om han skulle være hjemme et helt år, men om alle pappaer var hjemme et år hadde det nok vært masse "far og barn" aktiviteter/tilbud.
Jeg kan bare signere dette. Da jeg ammet Hobbeliten, hadde jeg akkurat nok melk til henne. Når man pumper, er det som kjent mindre effektivt enn hvis barnet suger fra brystet. Jeg fikk alltid for lite til henne hvis jeg skulle pumpe. Hadde jeg skullet begynt å jobbe etter seks måneder hadde jeg ikke kunnet amme henne så lenge som jeg gjorde, selv om jeg hadde pumpet. Med en gang jeg trappet ned på amminga da hun var ti måneder mistet jeg melken.
Jeg er enig med Lille Rosin. Tid med pappaen er i det lange løp mye viktigere enn å fullamme etter fylte seks måneder.
Det går også an å bruke MME dersom man ikke får til å pumpe.
Faroutfishing: Det er ikke snakk om å fullamme etter 6 måneder. Det er snakk om å amme i det hele tatt. Så lenge det anbefales at barn får morsmelk intil 2 år så syns jeg absolutt man skal ta hensyn til det. Hvorfor skal man gi MME når man får til å gi barnet et bedre alternativ med puppen?
Og det finnes realistiske modeller som gjør både det og gir pappa mer tid med barnet.
Det er greit at mange synes det er "bare å pumpe". Fint for dem. Men det er ikke alle som er så heldige, så jeg synes det blir feil å tvinge alle tilbake i jobb etter seks måneder. Far kan delta på andre måter.
De som får pumpingen til å fungere, må gjerne dele likt, men det må være et valg.
Også har du de som ikke drikker fra flaske/tutekopp/kopp overhodet. Mulig han hadde "blitt pent nødt til" om jeg lot han gå sulten i ett døgn, men det har jeg altså ikke prøvd. Nr. 1 tok heller ikke MME, Nr. 2 tar hverken MME eller flaske. :knegg: Det medfører selvsagt også at jeg ikke har kunnet gå ut uten baby det første året omtrent.
Men nok en gang, dere, det er da svært få som har foreslått at dagens permisjon skal tvangsdeles likt. Å argumentere mot det er ren stråmannsargumentasjon. De aller fleste ser at kvinner bør ha muligheten til å være i permisjon mer enn et halvt år, både på grunn av ammingen og på grunn av at man faktisk skal ha noe tid til å hente seg inn etter fødselen og barseltida. De aller fleste forslagene jeg har hørt, går ut på å øke fedrekvoten, enten i tillegg til dagens permisjon, eller svakt på bekostning av de månedene som i dag kan deles fritt. Ingen har foreslått å skremme samtlige mødre ut i jobb etter seks måneder.
Jeg mener dog at det er de færreste som trenger et helt år hjemme for å få til å langtidsamme. Og jeg mener at en betydelig lengre fedrekvote vil være et uhyre sterkt virkemiddel for økt likestilling, både i arbeidslivet og hjemme. Jeg tror det er verdt det, selv om noen få barn kanskje får ørlite mindre morsmelk av den grunn.
Jeg ammer forresten yngstejenta mi på 20 måneder tre ganger om dagen fortsatt. Det er ti måneder siden permisjonen min var over. Hun var treg til å ta fast føde, og har aldri noensinne tatt flaske. Det gikk aldeles utmerket likevel.
Jeg mener det kan være et alternativ for de fleste. Det finnes aldri noen løsning som passer for alle. Det er heller ikke snakk om noen tvangsdeling 50/50, men heller snakk om at pappaen skal kunne komme inn ALENE sammen med ungene på et mye tidligere tidspunkt. Her i huset har vi prøvd begge deler (4 uker pappapermisjon første gangen, og 3 av 9 måneder andre gangen). Det var definitivt delingen der pappaen var hjemme tre (etter hans mening alt for korte) måneder, som fungerte best, også i ettertid. Tiden med småbarna er akkurat like dyrebar for pappaen som for mammaen, og for at pappaen og ungen skal få den tiden sammen, må man gjøre det man kan for å finne mellomløsninger.
Selvfølgelig. Jeg godtar bare ikke at det evt. går ut over ammingen/tilgangen på morsmelk hvis det er fare for det. Og jeg tror ikke pumping eller MME er et alternativ for de fleste. Jeg tror barn som får morsmelk det første leveåret ville falt drastisk hvis permisjonstiden skulle bli kuttet etter 6 måneder.
Om ammingen er det eneste argumentet for at mammaen skal ha mest permisjon, hvorfor er det da ikke mer vanlig at foreldre med flaskebarn deler permisjonen mer likt?
Jeg er veldig for amming altså, misforstå meg rett, men jeg tror det ligger mer enn som så bak fordelingen. Mange ser det som en selvfølge at pappaen kun skal ha sin obligatoriske del har jeg inntrykk av.
Javisst, jeg tror nok ingen her tror at ammingen er den eneste grunnen til at mødre (nå) oftest tar mesteparten av permisjonen. Diskusjonen går på hvorvidt det er greit at en større del av permisjonen forbeholdes far (i fremtiden), og da er ammeargumentet relevant.
Jeg sier ikke at det er det eneste argumentet til alle, men det er mitt argument. Og jeg syns det er veldig synd hvis det ene skal bli skviset for det andre, når det gå an å finne løsninger som støtter begge.
Skilpadda sa det egentlig bedre enn meg. Og jeg er helt for at pappa skal ha mer permisjon, men da må man også forlenge permisjonstiden.
Det er ikke jeg enig i. Da blir signalet om at mor er det eneste riktige for et barn hele det første året bare forsterket, og det skjer ingenting med det fastlåste kjønnsrollemønsteret. De supertravle pappaene som ikke kan være borte fra jobben trenger ikke ta seg fri, det er ikke så farlig om de mister pappakvoten ettersom barnet likevel får et år hjemme. Arbeidsgiverne vil fortsatt skille mellom menn og kvinner, fordi det er mor som etter all sannsynlighet vil være hjemme det meste av tiden. Og ærlig talt, det koster bra med penger å forlenge verdens beste permisjonsordning med enda mer. (Ja, jeg vet Sverige har lengre perm, men dårligere betalt.)
Den viktigste kampen for likestilling skjer på hjemmebane. Før vi slipper til fedrene hjemme, kan vi ikke vente å få like rettigheter ute. Og i mine øyne er dagens fordeling av fødselspermisjon det viktigste hinderet for likestilling i arbeidslivet.
Jeg er heller ikke for likedeling, men MINST tre tvungne måneder til far. Det vil si at 90 prosent av alle mødre blir hjemme i minst ni måneder. Det burde være bra.
Jeg synes ikke den har sporet av i det hele tatt, all den tid fedrekvoten er et av de aller kraftigste likestillingsvirkemidlene som har vært brukt i Norge. Og all den tid amming brukes i større eller mindre grad som argument mot den.
Det er vel for øvrig bare greit at vi har dreid over på noe mer fornuftige spørsmål enn "problemstillingen" i hovedinnlegget. :humre:
For det første, det kommer an på hvordan man legger det opp. Det går an å ordne slik at pappaene må være hjemme de også. Helt likt får vi det ikke, men det trenger vel ikke være et mål i seg selv.
Ja, kvinner må bli flinkere til å slippe fedrene til, selv om jeg syns det er et litt enkelt argument. Og jeg ofrer ikke ammingen og barnets beste i kampen.
Det blir litt det samme som delt foreldreansvar når foreldrene skilles før barnet fyller 3. Skal man ta hensyns til at barnet trenger stabilitet, eller at foreldrene skal ha det likt?
Der må vi bare innse at vi er fundamentalt uenige. Når det gjelder barnets beste, mener jeg at pappa er viktigere enn pupp mange ganger om dagen, i hvert fall etter fylte 6 måneder.
Jeg er på linje med FarOutFishing her: hvis vi hadde måttet velge mellom amming og at far skulle få lang pappapermisjon, hadde vi valgt pappapermisjonen. Nå var ikke det et valg vi måtte ta, for jeg hadde ingen vanskeligheter med pumping, men hadde det ikke fungert og jeg måtte ha gitt opp ammingen, hadde jeg fortsatt følt at vi hadde tatt det beste valget for vårt barn og for vår familie ved å prioritere at pappaen skulle være hjemme i seks måneder med henne.
Dette er ikke et argument for å "tvinge" mor tilbake til jobb etter seks måneder. For min del har jeg alltid ment at pappapermisjonen skal utvides ved å utvide fødselspermisjonen og ikke ved å "ta fra mors permisjon" (med andre ord slik de to siste regjeringene har valgt å gjøre det). Jeg har langt større tro på å innføre økt likestilling i form av et gode fremfor å innføre det som en upopulær tvangsløsning.
Samme her. Sist hadde jeg hele permisjonen, og så hadde pappaen ulønnet permisjon 12 måneder etterpå. Det vil si, han hadde 18 måneder ulønnet permisjon, de første seks samtidig som jeg var i permisjon. :D
Første gang hadde pappaen 10 uker permisjon og jeg resten. Jeg er veldig glad for at vi hadde muligheten til å velge selv hvordan vi ville dele permisjonen.
Jeg pumpet ikke, for jeg fikk senebetennelse av Aventen og hadde ikke råd til elektrisk. Allikevel begynte å studere da Lille var knappe 3 mnd og ammet til hun var 9 mnd. :toflueriensmekk:
Jeg gikk på hovedfag, ergo var det lite forelesninger og gode muligheter for å amme, gå på Blindern og være der en stund og gå hjem igjen. Jge hadde henne med noen ganger, hadde sambo kveldsvakt var hun med han og de kom gjerne innom så hun kunne bli ammet midt på dagen. Andre ganger hadde hun barnevakt som gjorde på samme vis. Innimellom fikk hun Hipp MME på flaske.
Poenget er hva som ble helheten av opplegget: Hun fikk være masse sammen med faren sin, noe som gjorde at hun er like knyttet til oss begge og ser oss begge som jevnbyrdige omsorgspersoner. Han fikk være pappa på egenhånd og bygge opp en papparolle og en pappaidentitet uavhengig av meg. Særlig fordi han hadde liten erfaring med babyer, tror jeg det var fint at han fikk gjøre dette litt i fred, og uten mitt vaktsomme morsblikk. Hun ble ammet lenge. Hun fikk et godt tillitsforhold til flere voksenpersoner og ble en veldig trygg unge. Jeg fikk begynt å studere igjen. Jeg fikk egentid, noe jeg ser som helt essensielt for å være en god mor. (for meg).
På en annen side tror jeg at om man forkorter muligheten for at mor kan være hjemme, og "tvinger" pappa til å være hjemme, slik at mor kanskje må tilbake på jobb etter 6 mnd så får vi muligens en kjempeøkning i langtidssykemeldinger. Jeg er ikke sikker, men jeg kan se for meg at det er en av ulempene for å få mødrene tilbake i jobb. Det er ikke alle som er fysisk og mentalt klare for det etter 6 mnd.
Jeg skrev nettopp et langt innlegg om nettopp dette, men følte det ble for personlig og slettet det. Jeg tror jeg hadde brutt sammen hvis jeg skulle ut i jobb etter 6 måneder.
Ja, ditto. Det er alt for tidlig, slik jeg føler det; både mentalt og fysisk. Dessuten synes jeg det blir litt feil å stille amming opp mot fedrekontakt. Begge deler er viktig, men hvis man skal sette barnets interesser i høysetet, er det vel tross alt viktigere å få et solid helsemessig fundament. Fedrekontakten kommer uansett.
Jeg syns man kan utvide de ukene mor og far er hjemme sammen i starten jeg. Nye foreldre begge to, og for samholdet er det sikkert fantastisk å bli kjent med babyen i felleskap.
I tillegg til utvidet permisjon og utvidet fedrekvote. Selvfølgelig.
Hvis vi får flere barn skal sambo helt klart være mer hjemme enn hva vi fikk til denne gangen.
Dette har ingenting med diskusjonen å gjøre, men jeg vil si det likevel :knegg:
Poden ble født den dagen Sambo gikk ut i ferie. Sambo er lærer.
Det var den beste starten jeg kunne tenkt meg. Nesten 2 måneder sammen istarten gjør underverker for familiefølelsen, pappafølelsen og samhørigheten.
Så jeg stemmer i hvertfall for at fedre bør få fri sammen med familien sin den første måneden.
Det hørtes fantastisk ut. Jeg husker selv hvor veldig alene jeg følte meg når vi kom hjem etter 10 dager på sykehus og sambo måtte i et møte. Jeg sto midt på gulvet med Lille B i armene og tenkte "hva gjør jeg nå?"
Kjære skal også være mer hjemme neste gang, ikke bare pga turnusen sin, men på heltid. Han ønsker det selv. Jeg håper å ha en like fleksete jobb som jeg har nå, da skal det gå fint. Men selvsagt er det litt etter barnet, forholdene rundt, formen og jobben.
Mannen min var hjemme hele det første året til storesøster, men hadde bare to pluss fire uker pappapermisjon med de to andre, med yngstemann var han ikke alene en gang for jeg tok ferie samtidig. Jeg merker ingen forskjell i hans tilknytning til de to yngste i forhold til eldste og vice versa. Overhodet ingen forskjell. Hans omsorgsevne for de to yngste er like stor som for eldste og kontakten er like god til alle tre.
MEN vi prioriterer å bruke tiden vår på barna og som familie. Vi unngår reising og lange arbeidsdager som pesten og bruker tiden sammen med ungene mens de er våkne, vi har valgt bort egne fritidsaktiviteter som stjeler tiden fra familien og jeg tror grepene man gjør i hverdagen er langt, langt viktigere enn om far er hjemme alene med babyen i en, tre eller åtte måneder for den saks skyld. Man kan ikke ta skippertak når det gjelder omsorgen, den må man vise hver dag.
:nikker:
Gubben skal ta mye større del av permisjonen neste gang. Det må han, jeg kan ikke ta permisjon fra den ene jobben min så veldig lenge.
:uerstattelig:
Men poden fikk han ikke tatt ut så mye perm. pga. arbeidsforholdet - prosjektkontrakt, og ikke fikk han tatt ut de 14 dagene i starten heller, vi hadde rett og slett ikke råd.
De fikk likevel mye tid sammen, så det er ikke det, men neste gang skal jeg senke hønemorskuldrene litt og slippe far mer løs, vi kommer nok til å dele permisjonen på midten.
Vi var hjemme sammen de første 10 ukene etter fødsel. Det var planlagt fra vår side, men det var en stor fordel ettersom jeg ikke var i stand til å ta vare på barnet på egen hånd pga. heavy barselkomplikasjoner.
Jeg hadde 6 ukers minimumskvote for mor + 4 uker ferie samtidig som mannen hadde 2 uker omsorgspermisjon + 4 uker ferie + 4 uker minimumskvote for far (som det var den gangen).
Ja, men å kunne forutsi at man kommer til å bli dårlig og at man planlegger at begge to er hjemme ... Eller kanskje det bunner i litt selvinnsikt? Kanskje det er der det skorter hos meg? :undrer:
For vår egen del så planla vi at vi skulle være hjemme helt uavhengig av hvordan formen min kom til å være etter fødsel. Når det gikk som det gikk så ble nytteverdien langt høyere enn koseverdien. Neste gang så blir det kanskje bare 100% kos? :ber:
Da forstår jeg hva du mente. :) Men hun forutså jo (naturlig nok) ikke at hun ble dårlig, hun sa jo at de allerede hadde planlagt at begge skulle være hjemme, men at dette viste seg å være ekstra bra i og med at hun ble dårlig.
De aller fleste her har jo skrevet at dette ikke er ønskelig, men at den totale permisjonstiden heller skal utvides. :)
Men jeg tror at den dagen et halvår eller så av permisjonen er øremerket fedre, da vil det bli protester. Selv om det ikke går ut over mødres del. Selv slik ordningen er i dag er det mange menn som bruker sine uker til å pusse opp badet eller drive med liknenede prosjekter, mens mammaen er den som hovedsaklig tar seg av barnet. Det er flere av mannens kompiser som har kommet på banen først da barnet er litt større, de sparker fotball og herjer og leker. Det forundrer meg veldig at mange har et såpass gammeldags syn på foreldrerollen.
Men det er jo et argument for og ikke mot et halvt års permisjon for far. Det sier seg selv at dersom far skal være hjemme, vil det ikke være mulig å bruke all tiden til å pusse opp, jobbe eller på andre måter melde seg ut av rollen sin. De som overlater ansvaret til mor i dag, regner jeg med at gjør det fordi mor har ferie i løpet av fedrekvoten, slik at begge er hjemme. Det vil jo ikke være mulig lenger dersom man skal være hjemme i mange måneder.
(Med så lang permisjon vil det også automatisk bli mange flere fedre som har permisjon samtidig, slik at også fedre kan har permisjon sammen med andre fedre (a la barselklubb). Det vil gjøre det mindre ensomt for far å være hjemme, regner jeg med. I alle fall er det veldig mange av mine venner som sier at de har savnet andre fedre å vanke med mens de var hjemme.)
Her synes jeg du er inne på noe viktig. Fedre i dag har svært få forbilder med tanke på å ta omsorgsrollen i barnets første leveår, og terskelen for å ønske og være hjemme på heltid en periode kan derfor bli unødig høy. Jeg har hørt om fedre som føler seg ensomme i permisjon. Ikke så rart, de blir faktisk utestengt fra en del helsestasjonens barselgrupper ( :sjokk: ), i åpen barnehage finnes det stort sett kun mødre, og det er (skrekk og gru) ikke lenge siden stellerommene til barna befant seg på dametoaletter. For å endre på dette må menn etter min mening "tvinges" ut i lengre permisjon, dvs jeg mener at dersom far ikke tar ut sin del av permisjonen så mistes denne. Jeg er imidlertid ikke for at permisjonen må deles 50/50.
Jeg er lei av å høre om fedres viktige arbeid, og at de knapt har mulighet for å "ofre"to ukers arbeid for å være hjemme med det nyfødte barnet. Har menn viktigere arbeid enn kvinner siden det å ta fødselspermisjon synes så vanskelig?
Jeg hørte om en pappa som skulle ha permisjonen fordi kona studerte og ikke fikk være med i barselgruppe på helsestasjonen fordi helsesøster mente der måtte damene få ha rom til å klage over mennene sine og snakke om kroppslige ting. Latterlig. Jeg hadde syntes det hadde vært helt strålende med en mann eller fler i barselgruppa.
Sånn var det hos oss og. :himle: Mannen min hadde en god del av permisjonen fordi jeg studerte, og om det ikke ble sagt rett ut, ga helsesøster uttrykk for at barselgruppen, den var for meg og ikke han. Og helst kontrollene og, så de gikk selvsagt mannen på alle sammen.
Helt enig!
Kanskje det hadde blitt mer variasjon i samtalene. Vet ikke om min barselgruppe var usedvanlig kjedelig jeg. Ingen som var interessert i å snakke om noe annet enn baby.
Dame 1:"Min baby bæsjer to ganger om dagen."
Dame 2: "Å? Min baby bæsjer tre ganger om dagen."
Dame 3: "Dame 1! Min baby bæsjer også to ganger om dagen! Det var snedig!"
Dame 1:"Sier du det ja?"
Dame 4:"Min baby bæsjer en gang i uken!"
Dame 1&2&3: "Oi, sier du det!"
Her er det mannen som går på de kontrollene som det skal sprøyter til. :knegg:
Ihvertfall med 4åringen gjorde han det. hun var hysterisk. Maren gir litt f.
Som da mannen min møtte opp på "musikk ved livets begynnelse", sammen med en smule alternativ musikklærer og 7 ammende mødre.
Han ble overmåtes tatt godt i mot :knegg:
Min var bare helt suveren og ikke slik i det hele tatt. Nå foretrekker vi å møtes på kveldstid , uten barn , og med et glass vin. Snakker om alt mulig.
Har kun positiv erfaring med barselgruppe. Vi ble nesten litt forelsket i hverandre og møttes fast en gang i uken det første året. Fnis.
Jupp. Sånn var det hos oss. Vi delte hele permisjonen ved at vi jobbet 50% fom. 10 uker etter fødsel (da hadde vi begge vært hjemme frem til da). Helsesøster sa temmelig nøyaktig akkurat det du sa. Det var ikke noe poeng å protestere på det for mannen var ikke interessert uansett. (Han var på kontroller og sånt, dette var barselgrupper som ikke hadde noe med kontrollene å gjøre.) Han hadde en kamerat + en venninne som var hjemme med sine små og hadde treff med dem i stedet. :)
Kontrollene hos oss foregår nettopp på barsegruppemøtene ved helsestasjonen. Ikke individuelt, med mindre det er noe som spesielt taler for det. I praksis ville det ved vår helsestasjon (du vet hvilken ;) ) føre til at din mann ble utestengt fra kontroller, nettopp på grunn av kjønn.
På vår helsestasjon hadde de ikke barselgrupper. Like greit, vi dannet vår egen. :knegg:
Gubben har forøvrig vært veldig flink til å gå på kontroller med poden, men når vaksiner skal gies, da må mor være med.
:hønemor:
Det er for dumt med helsesøstre som kommer med slike uttaleser som nevnt lengre oppe. Men det er jo, desverre, en kjensgjerning at det finnes mange tåpelige helsesøstre i vårt langstrakte land.
Nå understreket jeg vel at jeg ikke ønsket å dele permisjonen 50/50, gjorde jeg ikke? Amming døgnet rundt etter fylte ni måneder tror jeg ikke er essensielt for barnets beste. Men at fedre får mer tid alene med barn, tror jeg er essensielt - og for barnets beste, fars beste og samfunnets beste.
Jeg har erfaring fra to fødsler med to ulike rammer. Førstemann ble født da jeg studerte. Han ble født i april, jeg fullførte mine eksamener i mai og deretter hadde vi tre måneder hjemme alle tre - helt fantastisk. Jeg begynte på skolen igjen i august, og far hadde hele permisjonen. Vi fikk mange reaksjoner - ikke minst jeg - som ga fra meg "min" permisjon og gikk glipp av et år hjemme. Joda, det var selvfølgelig et offer, men jeg fullførte studiene og Liten og pappa koste seg hjemme. Så kunne vi vende tilbake til et "normalt" liv ett år tidligere enn om jeg skulle være hjemme et år. Men valget vårt må jeg fortatt stadig forsvare overfor kjente og ukjente.
Nummer to - mer stabile rammer, mor og far i fast jobb. Ni måneder til mor, tre til far. Jeg var klar for å begynne å jobbe igjen, ammet morgen, ettermiddag og kveld - men om jeg ikke hadde klart det, ville jeg fortsatt gjort det sånn. For det båndet gutta mine fikk til faren sin i babyalder, har jeg ikke sett hos noen av de andre jeg kjenner som har gjort det på den "vanlige" måten. Det vil si alle jeg kjenner. Og om jeg hadde måttet ofre et par måneder med amming for det, ville jeg fortsatt ha ment at vi ikke ofret det som var til beste for barnet.
Det har vel ikke jeg sagt heller. Hvis du leser innleggene mine syns jeg 9 måneder til mor (hvis familien ønsker det) + 6 måneder til far er en akeseptabel løsning. Dvs. at far MÅ ta de 6 månedene, men hvordan man løser det ellers er opp til hver enkelt familie. I tillegg så syns jeg begge foreldrene skal være hjemme den første måneden sammen.
Det er kjempeviktig! Mannen min har vært ganske lenge hjemme med de 2 siste (ca 5 måneder), og han har blitt gående aleine. Min barselgruppe har forsåvidt vært "åpen" for ham, men han har ikke følt seg helt hjemme (eller - iom at han aldri møtte dem, har han ikke TRODD han ville det i hvert fall). Det er ikke så lett å dumpe inn i en jentegjeng som har hengt sammen et halvt års tid.
Skulle også ønske det kunne la seg gjøre, ja...
I og med at vi har termin i begynnelsen av april, er de første månedene midt i mannens eksamensperiode. :sukk:
Universitetet og lånekassen skulle vært mer fleksible, så mannen kunne tatt eksamenene med et par måneders utsettelse.