Hvorfor er det så mange som skriker så jævlig høyt om likestilling? Er dere virkelig interessert i å være akkurat like en mann? For det er jo det betydningen er; at kjønnene er likestilte, nemlig like hverandre.
Likeverd, derimot, at både menn og kvinner har like stor verdi, er for meg noe helt annet enn likestilling. Jeg kunne aldri i livet tenkt meg en verden med likestilling. Jeg vil at menn skal være Menn, mens stor bokstav. Jeg syns verden vil bli fattigere om ikke det kan være gentlemen der ute som åpner dører, bærer tunge kofferter og er sin rolle bevisst, UTEN å være diskriminerende ovenfor kvinnen. Jeg må si at jeg ikke helt forstår rødstrømper og ottar-idioter som på død og liv skal ha likestilling. Jeg antar at alle dere ikke er det minste interessert i å ha en mann som gjør ting som en mann fra gammelt av "skal" gjøre, som nevnt over.
Nei, takke seg til likeverd. At en kvinne og en mann får likt betalt for samme jobb, at en kvinne og en mann blir sett på som like egnet til å ta seg av barna sine, at en kvinne og en mann en dag slipper å måtte kjønnskvoteres inn, nettopp fordi bedrifter innser at det ikke er en kuk som skaper verdi.
Men likestilling, nei. Selv om jeg kan fantasere om hvordan det ville vært å ha en penis mellom beina, så er jeg ikke det minste interessert i å ha en.
Ja, tenk. Å jamstille noe, å stille noe likt, betyr for meg at de fyller samme funksjon, at de fungerer likt. Noe menn og kvinner ALDRI vil gjøre, nettopp fordi vi er for ulike.
Javel, da har du din egen definisjon av begrepet. Jeg og mannen min er likestilte. Vi er ikke like. Jeg og venninnene mine er også likestilte. Vi er ikke like.
Jeg er ikke opptatt av likestilling, men likeverd.
Det er ikke viktig for meg å ha grønn og rød dame-lys på fotgjengerovergang, det er ikke viktig for meg å skru bil, mens en mann skal stryke klær. Det er en masse såkalte kvinnegreier jeg vil ha i fred og vil kunne få lov til å gjøre i fred uten at noen mann skal blande seg inn for at det skal være likestilling.
Men; man skal ha lik betaling for likt arbeid, man skal behandles med samme respekt uavhengig av kjønn. Samtidig skal man kunne verdsette den forskjellen som er mellom kjønnene og at man har forskjellige egenskaper uten at det da skal brøles om at det ikke er likestilling.
Skjønte spørsmålet men ikke problemet:confused: Om man er likestilt forstår jeg med likeverdt i mine øyne, og ikke at man ser lik ut. Så jeg har aldri skjønt det slik at man skal oppføre seg eller se like ut. (Da ville det jo ha hette homostilling som er to av samme kjønn, og ikke likestilling:D )
To ulike kjønn, kan etter min mening, aldri stilles 100% likt. Dette pga f.eks ulik fysikk. At de skal ha lik verdi er noe som ikke påvirkes av kjønnsbestemte forskjeller.
Det er jo aldri det som har vært tema?
Det er da ikke det kvinnekampen er til for? Det er ikke derfor vi har fått stemmerett, rett til utdannelse, rett til å tale for oss selv!
Men jeg vil ha samme rettighetene som en mann. Og han skal ha de samme som meg. Det går like mye begge veier.
For meg er det en mannegreie å skru bil, for deg er det kanskje en kvinnegreie. Stryking av klær er vel hverken den ene eller det andre.
Det jeg mener er at om man er fornøyd med den fordelingen man for eksempel har i hjemmet så bør det være unødvendig å påstå at man ikke har likestilling. Det er ikke slik at man må nødvendigvis måtte gjøre det som ofte defineres som manne og kvinnegreier bare for at det skal være likestilling. Så lenge arbeidsoppgavene verdsettes for det den er så kan det vel ikke spille noen som helst rolle hvem som utfører dem.
I barnehagen der eldstemann gikk ble det en veldig diskusjon på dette med at det var mennene som bygget trehytte til ungene, det var mennene som viste ungene hvordan en motor var skrudd sammen. Det ble bestemt at man skulle snu på dette, mennene skulle være med på håndarbeid og kvinnene skulle bygge hytte.. alt skulle skje i likestillingens ånd. Da har man mistforstått hele meningen med likestilling i mine øyne. Både kvinnene og mennene skal verdsettes for den jobben de gjør uavhengig av om de gjør såkalt kvinne eller manneting.
Fysiske egenskaper som for eksempel styrke er knyttet til kjønn.
Jeg er for likestilling, men det betyr da slettes ikke at jeg vil være mann. Her overlates dekkskift med glede til mannen, hvis han ikke har tid leverer jeg bilen på verksted. ;)
Det blir nok uansett lenge til vi får full likestilling her i landet. Mannen min har mange ganger fått høre hvor flink han er som alltid er med på helsestasjonen eller på foreldremøter. Jeg er egentlig litt overrasket over hvor tradisjonelt mange lever i år 2007. Mannen er den som jobber mest, kvinnen er den som jobber deltid og følger opp barna mest. Så lenge dette er såpass vanlig blir det vel dessverre lenge til kvinner er likestilt menn i arbeidslivet. Men mange synes jo ikke dette er det minste problematisk, det er jo så hyggelig å være hjemme og kose seg med shopping og kafèbesøk da kontantstøtten kommer inn på konto. :snill:
Som tidligere sagt, så er akkurat den definisjonen din personlig. Men ok, jeg kan godt diskutere det du snakker om her. Har hørt flere si akkurat det samme: "Har du lyst å være akkurat lik en mann da?" Det virker som du oppriktig lurer på det, så jeg skal svare oppriktig fra mitt ståsted.
Jeg har mindre til felles med den typiske dame enn den typiske mann. Så om jeg måtte ha valgt: ja heller være helt lik menn enn å holde på den kjønnsrollen som er tradisjonell. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret gikk stort sett ut på at mennene tok alle de kule jobbene og lot de kjedelige være igjen til damene. Mannsoppgavene er mye morsommere og mer givende, de tradisjonelle kvinneoppgavene er ofte repetitive og lite synlige.
Jeg synes det er mye mindre pes og strev å fikse bilen fra tid til annen enn å ta gulvvasken. Jeg ofrer glatt dette at menn holder opp døren mot å slippe å være den eneste i huset som rydder.
Du snakket også om at man ønsker å ha sine kvinnegreier for seg selv, og jeg sitter og tenker etter, det er faktisk ingenting jeg kommer på som er verdt å beholde. Har du noen eksempler på hva du synes er viktig?
Jeg mener at i et samfunn som er likestilt er det plass til personer, også de som ikke faller inn i kjønnsrollemønsteret.
At det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret passer deg øyensynlig godt er flott det, men for meg er det bare herk.
Litt av problemet er jo faktisk at vi har slike skiller, mannegreier og kvinnegreier og hvemsomhelstgreier.
Hvorfor? Kan man ikke kalle det for det det er? Hvorfor må alt puttes i båser?
At man har en arbeidsfordeling i hjemmet en trives med, så er jo ingenting bedre enn det; men kall det ikke for kvinnearbeid og mannsarbeid. En kvinne kan fint bytte dekk og skru bil, en mann kan fint lage mat og vaske klær.
Og hva fysikk angår, så er det vel strengt tatt ytterst sjelden at en treffer på arbeidsoppgaver som krever så inni hampen med styrke vel?
Typisk kvinnelig egenskap er jo å være omsorgsfull. Det er ikke alle kvinner som har den egenskapen. En empatisk mann som velger et omsorgsyrke kan da være like omsorgsfull som en kvinne som har valgt det.
Velger man å jobbe i et omsorgsyrke går jeg faktisk ut ifra at man er omsorgsfulle mennsker som vil jobbe med å hjelpe andre. Uavhengig av hva slags kjønn man har.
Det er utrolig bra for barnehagebarn med menn i barnehagen. Ungene elsker det, og menn stortrives med jobben. Men før eller senere slutter de aller fleste menn. Den eneste grunnen de oppgir er lønn. Tradisjonelle kvinneyrker er lønnet for dårlig.
Jeg skal ikke svare på andres vegne, men det er en kjensgjerning at meste parten av fødselspermisjonen går til mor. Far får sine 5 uker, og så tar mor til seg resten og så kaller vi det mammapermisjon.
Slike ting får man ikke slutt på før man endrer hele systemet, f.eks. ved å innføre en 3-deling. En del til mor, en like stor del til far, og så kan de dele resten. Så har i hvert fall far en fair sjanse til å få ta del i denne viktige tiden han også.
Ironisk nok krever omsorgsyrkene ofte veldig mye fysisk styrke. Jeg er sikker på at det ikke er en lettere jobb enn en gjennomsnittlig tradisjonell mannsjobb.
Jeg tror vi er raske til å glemme hva bestemødre og mødre har kjempet fram for oss. Det vi (heldigvis) tar for gitt i dag, var ikke en selvfølge for 20 år siden (og er det heller ikke i alle land i dag). Vi har ikke kommet fram til regler mot kjønnsdiskriminering uten at det har vært et problem tidligere. Men selv om vi har kommet langt, så er det fortsatt et stykke igjen.
Så lenge vi i det hele tatt kan diskutere om mekking av bil er en mannegreie så er det ikke full likestilling/likeverd sånn som jeg ser det. Dermed fortsetter jeg å skrike jævlig høyt om likestilling som du sier. Ja, jeg vil fortsatt at menn skal være menn og damer damer.
Så lenge fysisk styrke er et argument: hvorfor er det ikke flere menn i eldreomsorgen? Der kommer sterke armer og rygger godt med i tunge løft av gamle slitne kropper. Heis finnes, men er ofte ikke et reelt alternativ.
Likestilt er ikke det samme som lik/maken i min verden. Klitorisstørrelseskonkurranser høres fryktelig rart ut og noe jeg håper vi slipper å ha. I mellomtiden skal jeg fortsette å gå med røde strømper og ikke bli irritert over at sambo er "flink og engasjert" når han henter i barnehagen, mens jeg bare er et sjeldent syn...
Veldig enig. Jeg synes faktisk menn gjør seg fortjent til dette gjennom å jobbe. Er det mindre viktig for barn av studentforeldre å få et godt forhold til pappa?
Ja det er nok mange tunge løft der. Det verste er at om de blir skadet blir det ikke godkjent som yrkesskade. Lovene er fra den gangen kvinner ikke var i jobb. Så reglene er laget utifra tradisjonelle industriarbeidsplasser.
Det de fleste av oss mener med "likestilling" er veldig likt det du her kaller "likeverd". (Hadde jeg ment at jeg ville at menn og kvinner skulle være "like", så ville jeg ikke tatt meg bryet med å bruke masse ekstra bokstaver på å skrive at de skal være "likestilte".) Så da er du antagelig ganske prinsipielt enig med de fleste av oss. End of problem.
Dette med fysisk styrke trekkes ofte frem, men veldig mange såkalte "kvinneoppgaver" er fysisk svært krevende. Jeg vil påstå at både sykepleie og barnehagearbeid er blant de mer fysisk krevende yrkene i våre dager. Eller er det mange av deres menn som reelt har arbeid som krever større fysisk styrke enn det dere har?
Det vanlige argumentet er ofte "Jeg gjør det meste i huset, men han tar seg av bilen og hagen og så lenge vi trives med det så er det jo greit". For all del, alle bør ha det slik de trives med det. Men mener dere ærlig og oppriktig at det å ta seg av bilen og stelle i hagen veier opp for husarbeid? Da må dere ha utrolig gamle biler og store hager. Husarbeid må gjøres hver dag, det er kjedelig og tidskrevende. Dersom noen overtok alt det for meg, mot at jeg sørget for at bilen var i orden og at gresset var klippet ville det ikke ha vært nei i min munn. Særlig siden bilen trygt kan overlates til et bilverksted.
For å svare på spørsmålet ditt Sitron. Nei, likestilling betyr ikke at man skal være like (og så bokstavelig som du tar dette ville det jo også være umulig). Det betyr at man skal ha like muligheter og stå like fritt til å ta sine valg. Dette er det nok lenge til at vi oppnår, men når man ser hvor langt vi har kommet på den relativt korte tiden den reelle likestillingskampen har vart så er jeg faktisk ganske fornøyd.
Uten å henge meg opp i definisjoner og ordbruken her; nei, jeg vil ikke at kjønnene skal bli like. Jeg mener at det er ganske store iboende forskjeller, men at både menn og kvinner kan ha mer eller mindre maskuline/feminine trekk. Mao kan en svært maskulin kvinne være like mye (om ikke mer "mann") enn en feminin mann.
Jeg er imidlertid i et forhold der vi er gjennomsnittlig feminine og maskuline, og er svært glad for våre forskjeller, også når det kommer til arbeidsdeling.
Far har selvstendig opptjeningsrett for foreldrepengedelen og kan ta ut denne permisjonsdelen såfremt mor studere fulltid eller jobber minst 75%. (Det er "kun" fars minimumskvote som har sære krav om hva mor har gjort i opptjeningstiden (dvs. mor må ha jobbet minst 50% i denne tiden).)
Far har faktisk hatt selvstendig opptjeningsrett for foreldrepermisjonsdelen helt siden begynnelsen av juli 2003, hvis jeg ikke husker helt feil.
Jo, men det er dette med at det er krav om at mor er opptatt med studier eller jobb.
Eks: Et par har tenkt å dele permisjonstiden halvt om halvt. Under sin del mister mor jobben og er dermed arbeidssøkende fra den datoen far skal ta over. I dette tilfellet får ikke far permisjonspenger.
Hadde det vært motsatt hadde mor fått penger, så det er ikke helt likt.
Det jeg ønsker er at pappaen skal få sine 6 uker uavhengig av hva mammaen har drevet med. :) Mannen min har ikke hatt rett på de ukene, på grunn av at jeg har vært fulltidsstudent men tok permisjon. Om jeg hadde jobbet hadde ingen krevd at jeg drev med noe utenfor hjemmet etter fødselen for at pappaen skulle få sine 6 uker. Denne gangen får han heldigvis litt permisjon med lønn likevel, men det er kun fordi det lille firmaet han jobber i gjorde et veldig generøst unntak.
esme: Ja, det er greit. Her var det snakk om opptjeningsrett. Ellers synes jeg det er bra at loven mener at det skal foreligge et reelt omsorgsbehov når man tar permisjon, men lovverket bør også ta høyde for at det kan finnes hjemmeværende menn.
Kan ikke mor være aktivt arbeidssøkende, altså? Det visste jeg ikke.
Det er jeg enig i, Bokormen. Det er helt sært at de har et eget sett med regler for fars minimumskvote og noen helt andre for resten av foreldrepermisjone.
Ja, du har rett. Og du nevnte jo også at det var et krav om at mor måtte studere og jobbe. Sitter og kjeder meg og følte vel at jeg måtte kommentere. :)
Enig i det i at det skal være reelt omsorgsbehov. Men vi oppdaget dette med arbeidssøking fordi jeg tenkte å skifte jobb under permisjonen, og undersøkte hva som skjedde om jeg ikke hadde fått ordnet meg jobb til akkurat den datoen vi tenkte å bytte. Det gikk bra det, men vi hadde fått problemer altså om jeg skulle vært arbeidssøkende.
Og det er jo litt fjernt: myndighetene mener derfor at far skal måtte si til arbeidsgiver: forresten, dere trenger ikke vikar, jeg må jobbe likevel inntil mor plutselig får seg jobb. Da forsvinner jeg på kort varsel.
Jeg har lest flere artikler på akkurat dette - i helsevesenet skulle de veldig gjerne hatt flere menn inn som hjelpepleiere. Fordi yrket hjelpepleier består av en god del tunge løft selv om de har flere hjelpemidler i dag. (Og for mange år siden da jeg jobbet i sommerferien på sykehjem, var det et reelt problem at de kvinnelige hjelpepleierne var sykemeldt fordi de hadde slitt ut rygg, skuldre og armer åp tunde løft...).
Hvis mine elever i samfunnslære tok så feil av en allmenn definisjon som likestilling er, så ville karakteren deres ikke blitt noe særlig å skryte av. Hvis argumentasjonen deres var like ensidig og enkel ville det også trekke ned.
Det er lov å ha forskjellige meninger, men det er også slik at en god del begreper har en definisjon som er allmennt akseptert.
Likestilling er et slikt et. Likestilling betyr ikke "å være lik" som du tror, men det betyr å bli likt stilt i forhold til jobb, utdanning og alle andre aspekter av vår deltagelse i samfunnet.
Nå er det vel nettopp fordi vi ikke har nok likestilling vi ikke har en ny kvinnelig statsminister på trappene. (i motsetning til hva sitronen tror, er vi nemlig ikke så innmari likestilt).
Partiet jeg tilhører er vedtatt feministisk og har litt flere kvinnelige enn mannlige medlemmer. Partiet har også vedtatt at det skal være annen hver kvinne og mann på listene. Allikevel sliter flere lokale lister med å stille nok jenter på listene, særlig jenter på vår alder.
Hvorfor det, montro? Fordi de ikke er flinke nok? Neppe.
Fordi de ikke vil nok? Tja, når man skal legge livskabalane er det ikke sikkert at en småbarnsmor føler hun har tid til å bruke kveldene på møter. Det er ikke nok tilrettelegging rundt kvinner som har tillitsverv, for de trenger ofte andre ting enn menn har hatt behov for.
Fordi kvinnner stiller strengere krav til seg selv og sin egen dyktighet før de stiller til verv? Definitivt. Jeg har til gode å se en jente som bramfritt og uten å tenke seg om hopper rett inn på en liste uten å tenke UÆÆÆÆ, er jeg god nok? Jeg har IKKE møtt mange menn som tenker det samme.
Så hvis man ser på alderssammensetningen og kjønnsammensetningen så sier den noe om at politikk passer for helt unge av begge kjønn (bortsett fra at mange jenter ikke tør) eller godt voksne uten forsørgeransvar. Er ikke dette et demokratisk problem? Er vi likestilt når en stor del av befolkningen ikke kan eller tør ta verv?
Ser poenget ditt her og er enig i akkurat det, men det betyr ikke at vi ikke skal ha lik lønn for likt arbeide, vi skal bli sett på samme måte. Det er jo individuelle forskjeller innenfor samme kjønn og. Jeg og du blir aldri like. Men vi forventer lik lønn for likt arbeide fordet.
Ad likestilling og permisjon.
Jeg har funnet ut at fødselspengene er fryktelig ulikestilt om jeg kan si det sånn ...
Og ja, jeg har brukt noen timer på å sette meg inn i lovverket.
Tatt fra NAV sine sider: Uker som kan deles
Tar man utgangspunkt i den samlede stønadsperioden og trekker fra de ukene som er forbeholdt mor og far, gjenstår det 29 uker med full lønn eller 39 uker med 80 prosent av full lønn som dere på nærmere vilkår kan fordele dere i mellom.
Dersom far tar ut foreldrepenger må han ha overtatt omsorgen for barnet fordi mor:
arbeider helt eller delvis
tar offentlig utdanning på heltid
studerer i kombinasjon med arbeid som til sammen utgjør heltid
på grunn av sykdom eller skade er helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet
er innlagt i helseinstitusjon og ikke kan ta seg av barnetDersom far tar ut foreldrepenger fordi mor er syk eller innlagt i helseinstitusjon, vil han kunne starte sin uttaksperiode allerede i de første seks ukene etter fødselen. Foreldrepenger i denne perioden er vanligvis forbeholdt mor.
Dersom mor etter fødselen arbeider minst 75 prosent av full arbeidstid, får far foreldrepenger tilsvarende sin egen stillingsandel. Arbeider mor mindre enn 75 prosent av full arbeidstid, reduseres fars foreldrepenger tilsvarende reduksjonen i mors arbeidstid. Mor har ikke rett til fødselpenger
Dersom mor ikke har rett til foreldrepenger kan far likevel få foreldrepenger i inntil 29 eller 39 uker. Du må ha overtatt omsorgen for barnet fordi mor arbeider, studerer eller er syk (se ovenfor).
Stønadsperioden regnes sammenhengende fra fødselen.
Stebarnsadopsjon av nyfødt barn i registrert partnerskap kan på visse vilkår gi adoptivforelderen rett til foreldrepenger på lik linje med far.
Stebarnsadopsjon av nyfødt barn i registrert partnerskap kan på visse vilkår gi adoptivforelderen rett til foreldrepenger på lik linje med far, slik at vedkommende kan få fedrekvoten og eventuelt dele den resterende perioden med biologisk mor til barnet. Retten forutsetter at adopsjonen skjer på et tidspunkt stønadsperioden for foreldrepenger løper og at krav om deling settes fram.
Dersom mor er sykemeldt under permisjonen sin, så er det mest sannsynlig faktisk, at mannen ikke får overta permisjonen, selv om legen anbefaler det, og mener det er det mest forsvarlige, så overprøver TK dette, og sier at diagnosen er "feil". Til tross for sykemelding og legeattest. Istedenfor anbefaler TK at pappa tar ut ulønnet omsorgspermisjon mens mammma går hjemme med lønnet omsorgspermisjon. Likestilleren i meg hylte, det kan ikke være mulig; men det er altså det, pappa kan gå hjemme med ulønnet permisjon samtidig med mamma, men mamma kan ikke gå hjemme i ulønnet permisjon samtidig som pappa. :gaaah:
Og blant annet så lenge det eksisterer slik forskjellsbehandling så er det ikke likestilling.
Jeg håper at dette aldri kommer til å bli vedtatt. Hvis det blir det tror jeg at konsekvensen for mange barn er at mor slutter å amme, noe jeg hadde blitt nødt til om jeg begynte å jobbe igjen. Jeg akter ikke å slutte å amme mitt barn etter seks måneder, ikke pokker altså. Heldigvis er far veldig enig på dette punktet og innehenter den viktige farstiden likevel, selv om jeg er i mammapermisjon og grafser til meg disse månedene.
Det funket fint hos oss i hvert fall. Pappaen kom med lillegutt i lunchpausen hver dag, så fikk jeg ammet. Ingen problem. Så ammet jeg ham morgen, ettermiddag og kveld i tillegg.
Det er mange ganger ammepausen i realiteten er vanskelig å gjennomføre. Dessuten har jeg så å si fullammet mine når de var seks måneder gamle, så to timer hjelper ikke noe særlig da.
Det er flott at det gjorde det for dere. For oss hadde det ikke fungert, ikke minst av praktiske hensyn. (Jeg jobber blant annet skift og vi har ikke bil. ;) )
Det blir jo litt bedre. Men enhver mor som må slutte å amme "mot sin vilje" er en mor for mye, synes nå i hvert fall jeg. Jeg kjenner flere som har fullammet i åtte måneder, eller som ammer mange ganger i døgnet når barnet nærmer seg timånedersalderen.
Utrolig flott at det funket fint for dere! :jupp: Dessverre er dette så individuelt at det ikke alltid er gjennomførtbart. Noen pendler lang vei til/fra jobb, noen (som Olympia og oss selv) har ikke bil, i min jobb er vi kun en på jobb... Det er mange praktiske grunner til at det ikke alltid funker. Og da er det gjerne flere grunner kombinert, ikke bare en.
Men som jeg sa, ingenting er bedre enn når de som kan får det til!
For barnets del må jeg si at jeg tror at jeg heller vil sikre langvarig amming enn forlenget fedrepermisjon, hvis man ikke kan få i pose og sekk. Jeg tror faktisk at engasjerte fedre greier å "bonde" med babyene sine likevel, og vet at veldig mange er "tilstede" også utover de fem ukene med fedrepermisjon. Ammingen finnes det derimot ikke noen erstatning for.
Jeg er i grunnen aldeles fryktelig lei av at man argumenterer med amming mot at far skal få lovfestet rett til en større del av permisjonen. Morsmelk kan man gi barnet sitt ved å pumpe seg, dersom man ikke har anledning til å ta ammefri. Jeg synes det er viktigere at far er hjemme med barnet sitt, enn at mor synes det er upraktisk med brystpumpe.
Helst skulle jeg ønske man kunne få et år begge to. Men så lenge vi ikke har det, unner jeg far og barn mer enn de 6 ukene sammen.
Det hadde vært det beste ja. :) Jeg er veldig for mer permisjon totalt, men at den økte tiden ble forebeholdt pappaen. Dette ville også hatt ringvirkninger i arbeidslivet. Hvis alle småbarnsfedre ble borte fra jobben et halvår eller så ville de ikke vært så mye mer attraktive å ansette.
Argh, ammeargumentet. Det er vel ikke veldig mange som foreslår å gi mor og far 6 måneder hver, er det vel? For det er jeg enig i at kan gå ut over langtidsamming. Om mor derimot får ni måneder og far seks, kan jeg ikke se at det skulle være til så voldsomt stort hinder for en lang og god ammeperiode. Da har man god tid til å introdusere fast føde i rolig tempo. Om man ikke får til å pumpe, går det fint an å amme 3–5 ganger i døgnet utenom arbeidstid.
Jeg er uenig i at barnets beste er amming. Jeg mener det er bedre at far og barn får være sammen.
Jeg mener selvfølgelig at man skal amme barnet sitt om man kan. Jeg mener også at far og barn kan ha et godt og nært forhold selv om han ikke tar ut pappaperm. Men tida i permisjon er helt speiell. God og nær. Man opplever noe eget. Jeg ønsker at min mann og barnet hans skal få oppleve det de også. For meg er det viktigere enn at jeg skulle gitt babyen min et ekstra måltid melk om dagen. Å begynne å jobbe betyr ikke at man trenger å slutte med amming. Men det blir gjerne redusert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
