Skremmern sa for 15år siden:

Har lunta blitt kortere/lengre med årene, eller er de slik som de alltid har vært?

Left sa for 15år siden:

Tror den er som den alltid har vært?
Men ser stor forskjell på min mors tålmodighet overfor barnebarn kontra barn. Den er m y e lenger, og det er jo jammen godt, ellers hadde kontakten vært minimal :knegg:
Hun godtar nesten hva det skal være fra barnebarna, så den skal hun ha.

ltb sa for 15år siden:

Her er tålmodigheten stor :ja:

Nessie sa for 15år siden:

Tålmodigheten er ok den, men merker det på pappa at han blir fortere sliten og mer utålmodig kanskje, etter han var syk.

Neados sa for 15år siden:

Svigerfars lunte er blitt kortere. Har sikkert å med at han er blitt syk de siste årene. Svigermor er fortsatt tålmodig og leken med barnebarna :hjerter:
Min mor bor så langt borte så de få gangene de ser hverandre så er det bare gøy, gøy, gøy.

Pepper Lemon sa for 15år siden:

Akkurat tålmodigheten kan jeg ikke klage på. Faren min var en skikkelig hissigpropp da jeg var barn, og eksploderte jevnt og trutt. Med barnebarna er han myk som smør, og om irrettesettelser er nødvendig kommer de på en veldig tålmodig måte. Min mor irrettesetter ikke i det hele tatt, og aksepterer alt.

Svanen sa for 15år siden:

like tålmodig som de har vært hele tiden, mer enn meg...

Crimina sa for 15år siden:

Mine foreldre er skilt. Pappa eier ikke tålmodighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg var oppe og spiste middag sammen med barna mine på 1 juledag, så måtte barna sitte stille, ikke snakke høyt, ikke løpe rundt. De måtte bare sitte helt rolig, ikke støye noe. Han tåler ikke bråk.

Greit nok at han hadde vært ute og strødd og brøytet på natta og bare hadde fått et par timers søvn, men da kunne han ringt og gitt beskjed om at vi ikke kunne komme, at han var trøtt og sliten.

Han er i grunnen alltid sånn, tåler ikke bråk, og det gjorde han heller ikke da jeg selv var barn. Da fikk vi juling om vi bråkte for mye.

Jeg er glad jeg slipper å besøke min far og kone så ofte. Kona er tålmodig med barna, men viser tydelig at det ikke er så stas med pappa sine barnebarn, men utrolig stas med sine egne barnebarn. Forsåvidt greit nok det også.

Men det var en befrielse å kjøre derfra. Da kunne endelig barna si noen ord, de hadde jo mye å fortelle, som bestefar ikke orket å høre på.

Myrull sa for 15år siden:

Mine svigerforeldre er veldig tålmodige. Mora mi også, men faren min er det verre med. Han er av den oppfatning at verden roterer rundt han, og at også små barn skal kunne lese og oppfylle hans behov.

Camomilla sa for 15år siden:

Her har de verdens lengste tålmodighet.

GydaG sa for 15år siden:

Mine foreldre er tålmodige og flinke med barnebarna, min far har et mye bedre forhold til min datter enn jeg og han noen gang har hatt. Svigermor er også en utrolig god omsorgsperson for datteren, men svigerfar er så uspiselig at jeg ikke ønsker å utsette mine barn for ham mer enn høyst nødvendig. Han blir verre og verre med årene, og nå sist vi var der ble jeg så provosert at jeg snakket med min mann om problemet og vi ble enige om at det kanskje var lurt å unngå å være der for mye. Heldigvis er det så mange mil mellom oss at det ikke er noe problem, men det er veldig synd at ikke svigermor "får lov" å besøke oss sørpå alene.

Crimina sa for 15år siden:

Det synes jeg faktisk min far også er. Han tåler mer av barnabarna enn han gjorde da jeg var liten og brødrene mine var små. Pappa ville aldri funnet på å gi barnebarna juling, men det fikk jo brødrene mine og jeg. Jeg stoler også såpass på han at jeg ikke tror han ville gitt barna mine juling om jeg ikke var tilstedet heller.

Så på enkelte ting har alderen gjort han mer rolig på en måte. Men han takler ikke bråk og mas. Barn skal kun sitte stille på en stol. Da går besøket stort sett greit.

Jeg merker godt at barna mine ikke trives oppe hos han. Han hever stemmen, og brøler til barna litt for ofte. Uten at de har gjort noe som er veldig galt.

Det er trist det skal være sånn, men jeg prøver å ha forståelse også.

Blåbær sa for 15år siden:

Bestefar + samboer, mormor og oldemor er svært tolmodige.

Svigers er det litt værre med. De syns gutta herjer for mye, og det lyser igjennom hele tiden at slik var ikke deres barn. De himler litt med øya og gjør ikke så voldsomt mye for å få kontakt med de. Barna er ikke så knytta til de heller, selv om det er de av besteforeldrene de ser oftest. Syns det hele er litt trist, men er liksom ikke så mye å gjøre noe med. :sukk:

Kirsebær sa for 15år siden:

Min mor er tålmodigheten selv, min far liker ikke barn. Men han er flink når de begynner å passere 20 og slikt da.

Chablis sa for 15år siden:

Pappa er mer tålmodig med min sønn enn han var med oss,heldigvis. Nå skjønner han at im han blir sliten så går han bort(han ble syk for ett par ¨år siden og blirfort sliten i hodet). Min mamma har også endret seg. Hun truer ikkemed å ta livet av seg selv å sånn.Det fikk vi høre mye av når vi var små.

Svigerforeldre er som de alltid har vært, tålmodige. De setter ingen grenser for mini for det er vårt ansvar mener de.

Kirsebær sa for 15år siden:

Hvorfor det, egentlig?

Katta sa for 15år siden:

Her er det helt greit. Det gjenspeiler jo deres personlighet, og tålmodigheten er vel jevnt over litt større enn den var med oss da vi var barn, men personene er jo de samme. Svigers har mer tålmodighet til å dulle og dalle, men reagerer fortere på sinneutbrudd hos ungene. Mine foreldre tåler ganske mye trass og temperament, men er ikke de som sitter i timevis i lekekroken eller med barn på fanget. Dvs min far kan sitte ganske lenge med barn på fanget :knegg:, det er mamma som ikke er helt der. Selv om også hun kommer seg.

Teflona sa for 15år siden:

Og disse besøker du frivillig?

Teflona sa for 15år siden:

Og igjen: hvorfor skal man absolutt forstå folk som oppfører seg slik, er det liksom en plikt man har, å forstå og godta bedriten oppførsel? Jeg hadde ikke sluppet mine barn i nærheten av en sånn fyr, selv om det var faren min aldri så mye. Det verste er kanskje ikke at noen brøler til dem uten grunn, men at jeg som mor utsatte dem for det og dermed godkjenner at mine barn kan bli ydmyket.

Nina sa for 15år siden:

Moren min er veldig tålmodig og elsker å ha unger rundt seg. Faren min liker ikke unger, tåler ikke bråk og er særdeles lite tolerant overfor alle små (han var ikke sånn da vi var små, det er noe som har kommet med årene). Jeg har innfunnet meg med humøret hans, men det er litt trist for moren min. Hun ønsker å tilbringe mer tid med barnebarna, men det begrenser seg litt hvis faren min skal være med, jeg gidder ikke å utsette poden for hans sure oppsyn og kommentarer mer enn nødvendig.

Che sa for 15år siden:

svigermor har en lunte så lang at jeg aldri har sett henne fått nok. Min mor er en kruttønne på generell basis og er nok slik hun alltid har vært. Hun er ikke sinna på gutta hun heller, men jeg som kjenner henne godt ser når hun har fått litt nok :knegg:

Pebbles sa for 15år siden:

Besteforeldrene på begge sider er tålmodige med barna - mine foreldre er altfor tålmodige, og min far setter aldri foten ned. Jeg har måttet instendig oppfordre han til å sette grenser for seg selv sammen med barnebarna. :humre:

Når man er hverdagsbesteforeldre som mine foreldre er, er det viktig med normale kjøreregler og grenser.

Crimina sa for 15år siden:

Jeg prøver å ha forståelse for at ikke alle takler barn på samme måte. Og det at jeg har så mange barn gjør at støynivået enkelte ganger er litt høyere enn hos andre med færre barn.

Jeg forstår at det kan bli litt vel mye når de maser litt mye. De er ikke vant med det.

Crimina sa for 15år siden:

Teflona, jeg tror ikke jeg ønsker å skrive så mye mer om dette ute i åpent forum, men jeg forstår godt spørsmålene dine.

Samvær med min far er minimalt. Barna og jeg er kun på besøk en gang i året og det er i jula.

Jeg er nødt til å ta et skritt av gangen og jeg forventer ikke at alle skal forstå meg. :niks:

Katta sa for 15år siden:

Det hender det er en hjelp å prøve å forstå hvorfor folk reagerer som de gjør. Ikke fordi man nødvendigvis synes det er greit selv om man forstår det, men for å skape litt struktur i en kaotisk verden og plassere ansvaret der det bør være. Jeg har også ei mor som ikke alltid oppfører seg som hun burde i forhold til barn og barnebarn, for meg er det faktisk en hjelp å forstå hvorfor hun gjør som hun gjør. Det gjør at jeg kan tenke at det ikke er meg det er noe galt med, det er hun som oppfører seg sånn fordi hun har vokst opp som hun har gjort. Og da trenger jeg ikke forvente tilsvarende behandling fra andre når jeg er i en tilsvarende situasjon med andre mennesker. litt vag beskrivelse på åpent forum. Om jeg forstår og hvordan jeg velger å forholde meg til situasjonen er to forskjellige ting for meg. Jeg kan for å ta et fiktivt eksempel godt forstå at en som har vokst opp med vold kan ha et temperament som gjør vedkommende voldelig overfor barn. Jeg hadde imidlertid tross forståelsen ikke eksponert barn for denne personen.

Fadese sa for 15år siden:

Ja, særlig svigermor. Hun er så tålmodig at jeg av og til lurer på om hun er et overjordisk vesen. Det er ikke uten grunn at datteren vår i diskusjoner her hjemme vil ringe besteforeldrene og spørre om hun får flytte til dem. :humre:
Resten av besteforeldrene er "vanlig tålmodige". Barna får stort sett utfolde seg som de vil og vi tillater, men jeg tror de av og til synes det er godt når vi drar ut dørene også.

Teflona sa for 15år siden:

Jo, jeg forstår også hvorfor folk kan ha blitt som de er på grunn av oppvekst osv, men jeg synes det er forskjell på å forstå dem og å forstå dem OG i tillegg utsette egne barn for dem (som du også sier). Da går forståelsen for langt, etter min mening. Jeg har selv hatt nære familie som vi har kuttet ut pga oppførsel som ikke vi kunne utsette barn for, selv om jeg godt skjønte hvorfor vedkommende hadde blitt slik. Samtidig er jeg ikke helt sikker på om en vond barndom alltid unnskylder at man oppfører seg jævli når man er 60 år.

Elise sa for 15år siden:

Ja, både svigers og mamma og de er supertålmodige og snille med ungene. Svigerforeldrene mine kan vel kanskje "fare opp" og småkjefte litt fortere enn mamma, men ikke så mye som jeg og gubben. ;) Mamma er MYE sammen med ungene, men har foreløpig bare vært skikkelig irritert på det ene barnet mitt EN gang, og det var etter at hun eldste holdt yngstemann våken i 4 timer etter legging. :knegg: Samtidig er hun klar på grenser og sånn, men er kjappere til å bestikke/avlede enn å bare stå i en konflikt som jeg gjør.

Fruktflua sa for 15år siden:

Med unntak av moren min (som de nesten ikke har kontakt med), så er alle besteforeldrene tålmodige. Faren min er den tålmodigste av de alle og han godtar hva som helst. Svigermor er tålmodig, men rettferdig (har vært lærer i over 30 år, så hun er også ganske pedagogisk anlagt). Og svigerfar har blitt mer og mer tålmodig. Han hadde ganske kort lunte da mannen var liten, men han er myk som smør med barnebarna.

007 sa for 15år siden:

Svigermor og svigerfar er tålmodige med ungene og det har de alltid vært. Mine foreldre omgåes ikke ungene så ofte, men når de gjør det er i alle fall mamma tålmodig. Pappa er ganske uinteressert i ungene, men han er hyggelig og vennlig mot dem.

Dronningen sa for 15år siden:

De er ganske tålmodige, men de blir jo slitne. Det forstår jeg godt. Vi blir slitne vi også, men er mer vant til at det skjer mye, selv om ungene totalt sett er ganske rolige. Mine foreldre og svigermor har roligere dager, så når de kommer hit eller vi drar dit, så blir det jo en gedigen overgang for dem.

Susse sa for 15år siden:

Pappa og kona har kort lunte, det har de med alle andre også, så sånn er de bare. Mamma har fått litt kortere lunte med årene, men det er forsåvidt greit, den er uansett mye lenger en min. :knegg:
Svigers har alt for lang lunte og finner seg i absolutt alt, noe som i mine øyne er langt fra greit.

Skilpadda sa for 15år siden:

Foreldrene mine var veldig tålmodige med oss da vi var barn, og jeg tror de er minst like tålmodige nå. De er jo eldre og blir kanskje raskere slitne, men til gjengjeld har de bedre tid og ser barnebarna ganske sjelden, og jeg kan ikke huske å ha sett dem miste tålmodigheten med noen av barnebarna. Svigerforeldrene mine har jeg jo ikke noen erfaring med fra egen barndom, men de er veldig opptatt av Poden og har enorm tålmodighet med ham. (Men ingen av besteforeldrene er "overtålmodige" i den forstand at de lar ham herse med seg eller oppføre seg dårlig.)

Skjevo sa for 15år siden:

Min mor er tilsynelatende veldig tålmodig med barnebarna. De elsker henne og det er gjensidig. Men hun er irriterende problemfokusert og kan gjerne fortelle meg i ettertid om at elstemann virker hyperaktiv og minstemor er unormalt sta og egenrådig. :rolleyes: Og det har absolutt ingenting med virkeligheten å gjøre, hun skjønner ikke at hun må være en tydelig voksenperson og se ungene med positive og forståelsesfulle øyne.

Alt i alt, fikser hun rollen som bestemor bedre enn da hun selv var småbarnsmor.

Anne C sa for 15år siden:

Pappa er vel ikke så veldig opptatt av barnebarna sine, men har var aldri opptatt av sine egne barn heller. Mamma er veldig flink med barnebarna sine, svigermor er helt fin når hun er seg selv. Farfar har de ikke kontakt med. Men slik jeg kjenner mannen så tror jeg at han hadde vært en strålende farfar. Bare så synd han ikke har kontakt med de tre sønnen sine fra første ekteskap lenger.

Veronal sa for 15år siden:

Tålmodige. Særdeles tålmodige. Til tider irriterende tålmodige. (Nei, du får ikke lov til å kalle bestemor en bæsj, Prototypen - sier jeg. Det går helt greit, Veronalsnuppa mi, kvitrer bestemor. :gal: )

Kate sa for 15år siden:

Mine foreldre en veldig tålmodige og fine rundt barnet mitt. Mamma må ha en tålmodighet som er uendelig, pappa litt mindre. Han kan blir irritert og sier ifra (på en ok måte). men alt i alt er de supre forbilder.
Farmoren til guttungen er samme vesen, rolig, snill og tålmodig. Han har nok vært heldig med sine besteforeldre.

Inagh sa for 15år siden:

Svigers er verdens herligste besteforeldre - de har alltid tid og er kjempefine med barna, og gjett om de blir forgudet av alle sammen. :hjerter:

(Så får det bare være at jeg innimellom har lyst til å kakke svigerfar i hodet med en diger torsk - det hender han er en smule upedagogisk, for å si det pent.)

Faren min og kjæresten er også veldig tålmodige og gode - de overøser gutta med kjærlighet, men de er gamle nå, så det er ikke så mye de orker å være sammen med barna.

Michelle sa for 15år siden:

Nå er jentene mine svært rolige av seg og alltid vært enkle å ha med å gjøre, men mamma er nok ikke av den tålmodige nei. Svigermor og pappa var utrolig tålmodige og svært flink med barn (Pappa kunne ikke få nok av å være med jentene) Derfor savnes de fælt.

gullet sa for 15år siden:

Pappa er som han alltid har vært og er tålmodig og morsom, herjete og lekfull sammen med barnebarn og alle andre barn. Han er en praktfull fyr med mennesker, men jeg ser at han drar på årene og spesielt det siste året har satt spor. Ikke at han er utålmodig, men han blir fortere sliten og trekker seg unna.
Mamma glimter til en gang i blant og er en hyggligere mormor enn mamma, men det hender hun synes at det blir for mye styr og hun viser tydelig at hun helst vil sette seg ned foran TVen sin.

Ullvott sa for 15år siden:

De er tålmodige ja. Både mine foreldre og svigers.

Min mor også. Klarer ikke å sette grenser. Og litt dumsnill egentlig. Skal hun passe barna og legge de vet jeg at hun ikke klarer å få storesøster i seng. Og hun er ikke vanskelig å legge.

Min svigermor også. Hun er veldig flink med barna. Men litt makelig egentlig. Er det dårlig vær går hun ikke ut med de om hun er barnevakt. Og hun ser de ikke så ofte (deres valg, ikke vårt).

Avsporet visst litt her...

Slettet bruker sa for 15år siden:

Kjempetålmodige. Så tålmodige at de venter spent på at de skal bli voksne.