Det skrives mye om sykefravær, økninger og årsaker, mulige endringer i sykelønnsordningen diskuteres her og der, konsekvenser av slike endringer og hvor uheldig slikt kan slå ut.
Det jeg ser lite av konstruktive forslag til alternative tiltak. Det kan godt være at de er der og at jeg bare ikke ser de, så jeg skal ikke påstå at det ikke finnes. Men, jeg har en følelse av at konkrete tiltak drukner i en del prinsippdebatter.
FP-komiteen for konkrete og konstruktive tiltak for å redusere sykefraværet er herved nedsatt og dere er alle utpekt til å være medlemmer her.
Spørsmålet er: Hvis forutsetningene er at sykelønnsordning ikke skal berøres i det hele tatt, hva slags tiltak tror du kunne vært med på å redusere sykefraværet?
Tiltak for å reduserer sykefraværet må være å legge ned FP. Jeg har gang på gang observert både på blogger og ute på forumet at syke fp-medlemmer er aktive på fp. Dette ser jeg på som et stort samfunnsproblem. Fristelsen til å bli hjemme kan bli stor blant andre fp-medlemmer siden de ser hvordan andre syke medlemmer kan kose seg på fp mens de må slite på jobb.
Få inn en oppdatert husmorvikartjeneste til de som sliter med å få livet til å henge sammen i perioder. Det er ikke lett å få organisert seg hjelp selv om man har betalingsevne, og for de med mindre betalingsevne er det antakelig rimelig håpløst. Sykemeldinger i dag er ofte et resultat av for mye press på alle fronter over tid.
Tiltak som oppmuntrer arbeidsplassen til å tvinge inn jevnlig enkel fysisk aktivitet/pause i arbeidstiden. (15 min youga 2 ganger i uka, ledet gåtur rundt bygget etc.)
Tvinge inn enkel fysisk aktivitet/pause i arbeidstiden? :iiik: Da er det bedre å sette printeren slik at alle må reise seg opp og gå en avstand for å hente utskrifter i løpet av dagen. (Tiltak hos oss i tillegg til at det er tilbud om fysisk aktivitet i arbeidstiden for de som trenger det.)
Jeg tror ikke det store sykefraværet bare skyldes "slappe" arbeidstakere, men også like mye at arbeidlivet stiller andre krav enn tidligere.
Jeg tror at det burde være større aksept fra arbeidsgiver og kollegaer, at man ikke alltid er 100% på jobb. Jeg har jobbet med sterke krav om faktureringsgrad, leveringstider, effektivitet osv. Og det er ikke så lett å leve opp til hvis man ikke helt "på hugget". Har man ting å slite med, fysisk eller ikke minst psykisk, og man føler at man ikke greier å prestere det som er forventet, så ender det fort opp med en sykemelding. Med større aksept for å hangle på jobb, så tror jeg flere ville møtt opp. (om de ville totalt sett gjort mer, er en annen ting, )
Men, hvordan omsetter man dette i konkrete tiltak? Jeg er enig i tankene om arbeidslivet, men hvis man skal sette ned konkrete tiltak. Hvor begynner man da?
Alle har rett på å trene to ganger i uken i arbeidstiden. Skattefri eller gratis treningsopplegg til alle. Du trenger ikke delta hvis du ikke vil, men da spør legen deg hver eneste gang du er innom sånn ca om du vil revurdere.
Tilstrekkelig lavterskeltilbud for de som normalt ikke liker å trene. Svømmehaller med grupper for overvektige eller utrente for eksempel.
Hvis du er sliten så får du mer hjelp hjemme fremfor sykemelding fra jobben.
Og obligatorisk testing etter mangel på vitamin D. Som jeg viste meg å ha. Som sendte meg i lang sykemelding.
Jeg mener det er viktig at operasjonskøene blir kortere, det finnes eksempler på folk som er langtidssykemeldte fordi de venter på en operasjon.
Det er også viktig at den sykemeldte blir hørt når hn sier hva som skal til for at hn kan fungere (bedre) i jobb. Og det er viktig at saksbehandlingstiden ikke er lang siden det øker følelsen av håpløshet og negativitet samtidig som noen sykdommer gis tid til å utvikle seg og forsterke problemet/-ene.
Jeg tror også at bedre tilgang på psykologer vil gi bedre helse for mange og forebygge sykdom og kriser.
På sikt er det viktig å satse stort på forebyggende arbeid. Jeg blir lei meg når jeg ser at ungdomsklubber/fritidshus blir lagt ned, det er steder som kan fange opp ungdom som ikke føler seg hjemme i idretten og som ikke føler tilhørighet i kristne/religiøse miljøer. Jeg tror også at PP-tjenesten bør styrkes og at barnevernet bør få ressurser som trengs for at barn som tilhører risikogrupper og som allerede er under barnevernet skal få den oppfølgingen de trenger. Det gjelder også for dem som er fosterforeldre/avlastningshjem.
Jeg tror at hvis den ansatte føler seg "viktig" og uerstattelig er det vanskeligere å ringe seg syk. Føler man at det er enkelt å få tak i en vikar som gjør samme jobben/ bedre jobb enn deg tror jeg terskelen er lavere.
Flere folk i arbeid. Innstramminger fører til stort arbeidspress, noe som er stor belastning.
Jeg har selv følt det på kroppen.
Rullering av arbeid, slik at flere kan arbeidsoppgavene.
SF og Skvetten sa de viktigste. I tillegg er det et poeng å se etter de enkle tingene som hjelper grupper med spesielle behov, for eksempel gravide og de i operasjonskø som er nevnt. Det med mulighet for å kunne hangle litt men likevel være på jobb hadde vært fint. Jeg hadde vært sykemeldt mer om jeg ikke hadde hatt aksept for å begynne kl 9 når hverdagsliv med søvnmangel og barnehagebarn slår inn, på toppen av andre ting i livet.
Jeg funderer litt på om ikke det burde vært lønnsomt for arbeidsgivere som har lavt sykefravær. Rett og slett en eller annen form for belønningssystem, vet ikke helt hvordan det skulle fungert.
Jeg mener at det fins en del syndere der ute på arbeidsgiversiden som faktisk spekulerer vilt i sykefraværet sitt (min arbeidsplass inkludert). Budsjettet går ikke rundt om ikke x antall er sykemeldte i løpet av året, og da settes det ikke inn vikar for å spare de pengene. Det igjen fører til økt sykefravær, som igjen ikke det settes inn vikar for osv osv.
Jeg lurer på hvorfor ingen griper inn når en arbeidsgiver har hatt sykefravær de siste årene på gjennomsnittlig 16 %, og i et kvartal faktisk hele 30 %!?
At man kan la det surre og gå som arbeidsgiver er ille nok, men jeg mener det burde skje noe fra NAV f.eks?
Arbeidsmoral - ikke bli uglesett fordi man møter forkjølet på jobb (jmf tråd her inne).
Føle seg viktig på jobb. Lærerne på vår skole har et fravær på 3,1 %, assistentene et fravær på nesten 15 %. Kanskje litt aldersårsaker også (assistentene i stor grad rundt 20 år).
Komme inn i den gode sirkelen - lite fravær betyr mindre rovdrift på dem som er igjen.
Også det med at man kan tilrettelegge for vanskelige livssituasjoner. Det vil si at man kan sette inn ekstraressurser (betalt av NAV?) for å gjøre det mulig for gravide, deprimerte, utviklingshemmede, osv å jobbe UTEN at resten av staben må løpe dobbelt så fort for å veie opp. Det ville kanskje også føre til at mange arbeidsgivere ikke kviet seg for å ansette mennesker man skjønner ikke kan yte 120% på jobb. Dermed færre i uføretrygdkøen??
Det er en fin tanke, men jeg ser for meg at den type arbeidsgiver du beskriver ville stramme inn på ansettelsesvurderinger, samt øve sterkere press på å bli kvitt "syke" folk?
Joda, det kan hende. Men min teori bak det høye sykefraværet er jo at det handler om jobben, og ikke menneskene. At arbeidspresset er så vanvittig stort at det heller er unntaket om du ikke blir syk en eller annen gang.
Så det begrenser seg jo litt i forhold til hvor mye man kan skifte ut de "syke". Ser jo at turn over er ganske høy også, så at noe er riv ruskende galt er det jo ingen tvil om.
Korttidsfravær er det jo allerede lønnsomt for arbeidsgivere å ha minst mulig av. Så spørsmålet er jo om arbeidsgiverne også burde betale en liten prosentandel av langtidsfraværet. Det har jo Statsministeren snakket om og til gjengjeld vil han senke arbeidsgiveravgiften. Kanskje ikke så dumt.
Dette med rovdrift på ansatte tror jeg har en god del av skylda. Hos oss syns jeg de kunne gjort en større innsats for å få tak i eksterne vikarer. Nå blir folk med 100% stilling bedt om (nærmest pålagt) å ta ekstratimer når folk av ulike årsaker er borte. Det koster i overkant av 500 kr/timen. Hadde de fått tak i studenter/nyutdannete, så ville det kostet ca halvparten. I tillegg ville de spart MYE på at folk ikke slet seg ut fordi de må jobbe 120 % nesten hele tiden. Det er nok mange arbeidsplasser som kommer inn i vonde spiraler hvor noen blir syke, de resterende blir presset hardere, flere blir syke av å jobbe for mye, enda flere blir presset osv.
Og for å ta min jobb som et eksempel: en maksgrense på 25 elever i hver klasse hadde ikke vært så dumt. 30 er for mye, både for klassemiljøet, læringsutbyttet og lærernes helse.
Gajamor: Enda verre på skolen vår (barneskole): Der får vi ikke vikar uten at folk er borte i ukesvis - og absolutt ikke lov å ta ekstra timer. Så resultatet er alltid at grupper må slås sammen og at hele dagen må legges om. Altså masse ekstraarbeid når noen er borte.
Takk og lov er det ingen som er hjemme uten at det er HØYST nødvendig (altså ikke ved forkjølelse) så siden fraværet er så lavt blant lærerne blir det ikke så ille. Men ved høyere fravær hadde det blitt temmelig slitsomt for dem som er igjen.
Vi har en god del folk over 60, så det er nesten til enhver tid noen som tar ut den ekstra ferieuka si. I tillegg har du noen kronikere, noen som er på kurs eller tar etterutdanning og noen syke. Jeg har sagt nei til å ta vikartimer, med mindre det er helt akutt eller klasser jeg kjenner godt. Det går selvsagt ut over de andre, som må ta flere timer.
Det er jo allerede i dag dyrt for en arbeidsgiver å ha arbeidstakerne sykemeldt. Vi merker det ekstremt godt på pungen, i hvert fall.
Vi jobber aktivt med å forebygge sykefravær hele tiden. Det er første tema på alle ledermøter, for eksempel. Og alle sykemeldte arbeidstagere blir tett fulgt opp av sin personalansvarlige. Det monner godt.
Men det er to PUK ting som er interessant og foruroligende: Det ene er at svært sammenlignbare virksomheter har helt ulikt sykefravær: Private sykehjem har en brøkdel av sykefraværet til de offentlige (OG lavare kostnader og mer fornøyde brukere). Hvorfor?
Jeg har sett en god del eksempler på at fagforeningsrepresentanter bruker sykemeldninger som maktvåpen og furtetaktikk. Det brukes i konfliktsituasjoner, og når man ikke får det som man vil. I flere ulike sektorer. Det er virkelig urovekkende. Tiltak: Forby fagforeninger? :glis:
Men jeg er enig også. Å bruke sykemelding som kampmiddel er så inn i hampen lite greit at jeg taster og banner her jeg sitter.
På min arbeidsplass er sykefraværet under 2 %. Det betyr da at noe der tydeligvis fungerer.
En ting vi har i svært stor grad - større enn noe annet sted jeg har sett - er frihet. Vi har alle meget stor myndighet over hvordan vi løser problemstillingene vi jobber med. Vi har stor tillit og vi gjetes i svært liten grad. Moralen er at når ting leveres når de skal og kundene er glade så er jobben vel utført og verdt applaus.
Vi er også en smule fagidioter så det er ikke noe mål for de fleste av oss å være borte fra jobben.
Til sist har vi stor grad av hjemmekontorløsninger og tilrettelegginger teknisk. Støtteapparatet rundt oss fagidiotene er meget godt så vi har stort sett null belastning med ting utenfor jobben. Fakturering, putte ting i konvolutter, bestille greier og hva nå dette støtteapparatet vårt driver med.
Og det viktigste av alt: Vi har en ledelse som poengterer at vi er spesielle, at vi får til det vi driver med og at det går bra. (Vi ser ikke så mye til ledelsen i hverdagen, men de titter frem og sier noe hyggelig iblant.)
Ellers er vi vel som de fleste andre steder vil jeg tro.
Men vi har da svært lav turnover - jeg var vel hun nye i ti år. Og svært lavt sykefravær. Det som har vært av fravær har vel vært det jeg har hatt, litt syke unger og et par stykker som fikk kreft.
Jeg tror at arbeidsmiljø og god ledelse er viktig for å få ned sykefraværet. Oppfølging av syke er pålagt, men tror ikke alle bedrifter er like gode på å følge opp dette.
På avdelingen jeg jobber i er vi 7 stk og det er nesten alltid en som er syk både korttid og langtid. Det skal sies at arbeidsmijløet er blitt meget elendig da det både det ene og andre er forbudt i arbeidstiden av vanlige normale ting som man gjør i løpet av en dag.
Tilrettelegging er selvsagt også viktig, og jeg tror ikke bedrifter er like gode der heller.
En bør kanskje gå og se på årsaker til at noen har høyt fravær og andre nesten ikke fravær både offentlig og privat.
Nå er det i grunn ikke korttidsfraværet som er problemet her til lands?
Det å føle seg uerstattelig kan like gjerne bli en påkjenning mener jeg. Det at man føler at man må presse seg mer og mer, fordi det blir signalisert at det er kun du som kan gjøre den jobben.
Først: jeg har ingen tro på at langtidsfraværet primært skyldes arbeidsplassen. Norge har et høyere fravær enn de fleste sammenliknbare land, og det er vel på ingen måte slik at Norge har et mer brutalisert arbeidsliv enn andre...
Fokusere minst like mye på tidlig innsats fra NAV. NAV må mye tidligere på banen for å følge tett opp den sykmeldte.
Fokusere mye mer på at leger må dokumentere en plan for å få pasientene tilbake i arbeid igjen. For enkelte diagnoser burde det ikke være lov å sykmelde noen 100% uten at det foreligger et opplegg for hvordan pasientene skal komme seg tilbake i arbeidslivet; bli friskmeldt.
Jeg tror noe av hovedårsaken til at så mange er så lenge vekk er at i Norge i dag tillates det at folk går i 100% sykmelding i månedsvis uten at de nærmest ikke en gang behøver å møte hos legen når de skal fornye sykmeldingen. Hvis det hadde vært et system som gjorde at noen (NAV/lege f.esk) tok kontakt jevnlig mens man var syk (for å høre hvordan det gikk, følge opp i forhold til avtaler, opplegg, behov osv) er jeg sikker på at veien tilbake til jobb ikke ville føles så lang.
Men sånn synes jeg det er hos oss? Jeg jobber i en IA - kommune, og har blitt tett fulgt opp av både arbeidsgiver, lege og NAV. Med møter og god kommunikasjon. Det er jo klare regler nå, på oppfølging og slike ting når man er en IA bedrift iallefall. :jupp:
tvungen bedriftshelsetjeneste kunne kanskje virke forebyggende, slik at f.eks. jeg kunne ha fått beskjed om lavt jernnivå før jeg traff veggen. Da kunne flere ukers sykemelding vært unngått. Antar at dette gjelder for flere typiske mangelsykdommer.
Jeg tror hovedårsaken til høyt sykefravær i Norge er den store andelen av mennesker i jobb. I andre land er det vanligere at mannen jobber og kona styrer hjemme. Da er det rom for at mannen jobber enda mer, og ikke brenner seg i begge ender da kona jobber hjemme.
Jeg mener ikke med dette å si at det er dit vi vil tilbake, men at høyere sykefravær er prisen vi må betale for dette. F.eks. syke barn, vil tro det utgjør en kjempestor del av korttidsfraværet, hvis en av foreldrene var hjemme, så kunne jo den andre gå på jobb.
Så er det vel langtidsfraværet en må se på. Her kjenner ikke jeg reglene godt nok, men det bør være mulighet for folk å forsøke seg uten at man må gå gjennom hele mølla en gang til hvis de ikke fikset det.
Man kan jo ikke sammenligne langtidsfraværet i Norge med andre land. En av mannens kollegaer er sykemeldt pga at sønnen hans ble født med hjertefeil, og etterhvert døde. Hadde han bodd i Tyskland eller Sveits, ville han ikke fått sykemelding. Han kunne fått fri for å dra i sønnens begravelse, men ikke mere (jfr hva to andre av hans kollegaer som er hhv tysk og sveitsisk fortalte). I Sverige blir ikke bekkenløsning sett på som en sykdom, ergo ingen sykemelding. Det er klart at da får vi også et mye større sykefravær enn andre land.
Her kom det mange fine forslag. Hos oss har nok mulighet for hjemmekontor (eksternt skrivebord) hjulpet litt på korttidsfraværet, og ikke minst svinnet pga. syke barn. Langtidsfravær har vi ikke noe av, annet enn i forbindelse med graviditet, og det handler nok dels om liten arbeidsplass og dels om en sjef som er flink til å se sine ansatte.
Hos oss er dette ikke noe problem, men i en god del lavtlønte og hardt belastende yrker, vil jeg tro at å heve basiskompetansen hos de ansatte vil kunne begrense langtidsfraværet. Om man er sikker på at alle kan lese, skrive og regne på et akseptabelt nivå, vil det være lettere å gi en som venter på en operasjon mer administrative oppgaver i en periode, f.eks. Siden det er så mange som 30 % av voksne mellom 16 og 65 som ikke leser tilfredsstillende, er det mye å hente her. Anniken Huitfeldt har skjønt det: www.dagsavisen.no/kultur/article458809.ece
Det tror jeg kommer veldig an på hvilken kommune du bor i. Jeg har hittil aldri opplevd at lege eller NAV på eget initiativ har kalt inn til møter, eller hørt om at de har ringt sykmeldte for å høre om det er noe de kan bidra med. Jeg har derimot opplevd at sykmeldinger kan forlenges via mail til legen.
Reglene er klare, men jeg opplever at det er veldig opp til arbeidsgiver å stå på hvis det skal blir noe fart på oppfølging og planlegging.Å få med NAV er nærmest sånn "kicking and screaming," legene har aldri tid...
Joda, jeg DRIVER en arbeidsplass med IA-avtale. Vi hadde bla. innført mulighet flere egenmeldingsdager lenge FØR IA var et begrep. Men, selv om jeg følger opp med planer, møter, hjemmebesøk, tilrettelegging, telefoner til NAV osv osv. Opplever jeg at ikke de andre instansene involvert gjør det samme.
Det finnes tidsfrister, og de er alltid blitt overholdt hos oss. Jeg skulle allikevel gjerne ønske at jeg fikk en tilbakemelding på oppfølgingsplanen vi har skrevet og sendt inn til NAV. Var det noe de synes var ufullstendig, var det noe legen hadde tenkt kunne vært annerledes? Sånn det fungerer i dag blir det aller meste proforma, føler jeg, og selv tilbakemeldinger til legen via sykmeldingen har jeg til gode å få respons på, annet enn via sykmeldte selv.
Vi ba i sin tid f.eks konsulenten fra NAV om å skrive referat fra et oppfølgingsmøte (sykmeldt i 9 mnd). Når referatet kom, etter over 3 måneders venting, sto det nærmest bare dato for møte og hvem som var tilstede. De pleide nemlig ikke skrive referat og så ikke verdien av å skriftlig dokumentere det lege og pasient sa og forpliktet seg til for å begynne veien tilbake i jobb (konsulenten hadde tydeligvis ikke notert noe som helst, og husket ikke noe av det som ble sagt). Jeg blir så frustrert når jeg ikke opplever at vi alle drar i samme retning...
Jeg har vært langtidssykemeldt, først heltid og deretter deltid, i en IA bedrift. Oppfølgingen fra arbeidsgiver, NAV og lege var nettopp det som hjalp meg til å komme tilbake. Jeg ser mange plasser hvor det kunne ha glippet. Men, den samme oppfølgingen som jeg satte pris på, kanskje ikke akkurat mens det sto på - men i ettertid, har jeg også fått tilbakemeldinger på at andre finner ubehagelig.
Jeg tror at dersom denne oppfølingen gjøres skikkelig så oppnår man nettopp det som er intensjonen. Jeg hadde heldigvis en lege som viste når han skulle stille krav og presse meg og hvor mye. Jeg ser også hvor utrolig lett det hadde vært for meg å "skli" ut av arbeidsaktivtet og hvor lang og vanskelig veien tilbake kunne ha blitt.
Så jeg tror at det systemet som man har startet med må gjennomføres etter intensjonen. I det ligger det også at jeg tror legen må være mye flinkere til å stille nødvendige krav til sykemeldte. Jeg har litt tro på tankene med "normtider" for diverse sykdommer. Og at dersom man skal være sykmeldt ut over normtidene så skal legen gjøre en grundig vurdering av situasjonen. Legene må bli bevist sitt ansvar. På samme tid tror jeg at vi som arbeidstakere må bli bevist vårt ansvar og tenke på hva vi kan gjøre selv eller forslå nødvendig tilrettelegging fra arbeidsgiver.
Nemlig. Man bør få frem at det ikke er et arbeidsgiveransvar (eller samfunnsøkonomisk ansvar) å ta seg av dem som skal ha livet 140% perfekt på alle fronter, og derfor kjører seg selv i grøfta. Der må det holdningsendring til.
Ja, jeg er streng, men det ER et problem. Det er travelt med jobb og unger og familie, men det er litt hva man legger opp til selv også. I perioder skjer det selvsagt ting som kan få tilværelsen til å tippe litt; men bør man ikke legge opp litt marginer for den slags også?
Ja til hus der det er lov å ha støvdotter innimellom! Og ja til ferdigmiddager som familiefor uten dårlig samvittighet! Ja til begrensninger av ungers fritidsaktiviteter! Ja til å hjelpe og avlaste hverandre istedet for å la stoltheten tvinge en til å gjøre alt selv! Halleluja! :knegg:
(Og neida... dette løser slett ikke alle problemer med sykefravær. Men jeg tror det hadde hjulpet veeeeldig mange!)
Noen nevnte sykehuskøer og der er jeg hjertens enig. Køer en BARE sløsing. Det medfører ikke innsparinger NOE sted. Det blir ikke mindre å gjøre på sykehuset om alle pasientene må vente x måneder på operasjon. (Med mindre et vesentlig antall dør eller blir friske mens de venter). Det er et stort strukturelt problem og fullstendig meningsløst.
I helsevesnet er det stor grad av sykefravær. Jeg er ganske sikker på at vi hadde forbedret prosenten drastisk ved å øke grunnbemanningen på sengeposter/sykehjem/hjemmesykepleie. Sånn som det er nå er det alt for mye å gjøre for alt for få mennesker på jobb. Folk blir utslitte og syke. Dessuten er grensen for hva man orker å presse seg mye lavere enn ellers om man "bare" hangler litt, fordi man vet at det bli et "rotterace" på jobb uansett. Det blir derfor mye egenmeldinger også.
Jeg ser den, Nuppa. Likevel synes jeg det er litt rart at på den sykehusavdelingen jeg jobber så er sykefraværet blant legene - unntatt det lille som er på grunn av syke barn og svangerskapsrelaterte plager - omtrent null. Mens det for syke- og hjelpepleierne på samme avdelingen er veldig mye høyere (etter de samme unntakene). Og vi er en avdeling med lav pasientsnittsalder (mye utredningspasienter feks) og lav grad av tunge løft og tungt stell. Travelt er det ja, men det er det da for legene også, der føler jeg det er mye likt. Det er høy kvinneandel også blant legene, og det er da ikke sååååå forskjellig det vi driver med i løpet av arbeidsdagen at det skulle være så markant forskjell i sykefraværet? Det var det samme på forrige sykehuset jeg jobbet på (samme avdeling). :vetikke:
Miss Norway:Er ikke arbeidsoppgavene til leger og syke/hjelpepleiere ganske så forskjellige? Må legene løfte og bære, vaske bæsj og hjelpe folk på do? Jeg tror også leger har det travelt, men jeg tror sykepleiere har det travlere. De er mer i "nærkontakt" med pasientene enn det legene er. Hvorfor heter det legevisitt og ikke sykepleiervisitt, f.eks.
Men sånn egentlig: Alle som sykemeldes med utslitthet bør man kunne snakke litt mer med.
Er det blitt sånn eller har man egentlig aldri tålt den belastningen man har i livet sitt?
Har det skjedd en endring hvor man plutselig ikke tåler ting man har tatt på strak arm så bør man ta blodprøver og sånt med en gang for å se hva som skjer. Jeg har av naturlige årsaker en stoooor kjepphest på å sjekke folk for mangel på jern, B12, D og stoffskifte for tiden. Istedenfor å sykemelde først og heller ta blodprøver om en lang stund for å se hvis det ikke hjalp med sykemelding.
Har man egentlig aldri tålt livet sitt så godt så må man ha en seriøs prat rundt akkurat det. Kanskje må man rett og slett endre noe og gi slipp på noe. Kanskje må ungene rett og slett ha mindre fritidsting å følge opp, eller man må kompromisse på rene vinduer. Og noen bør si med ganske klare ord at sånn skal det være.
For egen del kan jeg legge til at jeg har kjempet hardt for å få legen til å ta prøver av meg. Til slutt endte det med å ta prøvene privat. Da fant de mest sannsynlig feilen. I mellomtiden kunne jeg bare ringe fastlegen så kom det mer enn gjerne en måned sykemelding i posten.
Det er jo enkelt for meg - men det er ikke greit likevel synes jeg.
Jeg kjenner at jeg er veldig på lag med Miss Norway her altså!!
Men innføring av 6-timers dag for småbarnsforeldre kunne jo kanskje ha hjulpet litt, hvis langtidssykefraværet er et problem hos denne gruppen. Men det vet jeg ikke noe om.
Har det vært noe nyansering av tallene? Altså, hvilke aldersgrupper e.l som er representert eller overrepresentert blandt langtidssykmeldte? Dette hadde vel vært noe å se på for å kunne sette inn spesifikke tiltak.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
