Hvordan synes dere man skal forholde seg til elever i en klasse som er "vanskelige"? Hvis f.eks. deres sønn/datter forteller at en i klassen er veldig slitsom, kanskje aggressiv, innpåsliten og/eller plagsom, hvordan håndterer dere det? Vil dere anbefale deres barn å kutte ut kontakt med det "vanskelige" barnet? Vil dere støtte deres barn i å ikke ha kontakt med dette barnet? Eller vil dere prøve å hjelpe deres barn se forbi problemene som det "vanskelige" barnet sliter med, prøve å se de positive sidene og forsøke å være venner? Har dere personlige erfaringer med dette?
Ingen barn er bare vanskelige og umulige, og hvis bare de negative sidene blir dratt fram og ingen ser de positive sidene, er det nok ikke enkelt å jobbe med seg selv.
Sønnen min har en "slik" i klassen sin. Han har et syndrom - vet ikke hvilket, men taes ut en del med enetimer. Han gjør mye rart, og er ikke alltid snill - men jeg tror ikke det går på at han vil være slem, men at han ikke helt skjønner spillereglene, og derfor går over grensene. Dette har jeg snakket med sønnen min om. At han gjør sånne ting fordi han ikke forstår bedre, og at han sikkert har lyst til å leke med dem, men ikke vet hvordan man spør om å få bli med.
Dessuten forteller sønnen min, at denne gutten gjør alt han kan for at de skal bli blide igjen hvis de gråter. Da gjør han ablegøyer osv, og er visst ganske festlig. Så jeg forsøker å få sønnen min til å se forbi alt det rare han gjør, og heller forsøke å forstå hvorfor han gjør det.
Jeg skjønner jo hva som ligger bak her, og skulle ønske jeg hadde et annet svar å gi deg. Men helt ærlig hadde jeg nok oppfordret mitt barn til å kutte kontakt dersom de opplevde en klassekamerat som "vanskelig" å være sammen med, dersom jeg ikke kjente barnet og ikke hadde annen informasjon enn det barnet ga meg. Om det var noen jeg kjente blir det annerledes, så klart. Da ville jeg forklart slik du sier. Det er selvsagt best og riktigst å gjøre det i alle tilfeller, men jeg er redd jeg ikke ville tenkt over det dersom barnet mitt kom hjem og fortalte at noen i klassen var vanskelige.
Datra mi har en på avdelingen i barnehagen, som nesten hver dag blir omtalt som slem her hjemme når vi spør hvordan hun har hatt det. Så vi bad henne hjem hit på besøk, så håper jeg at de kanskje kan bli litt venner på tomannshånd, for så å overføre det til barnehagen. I tillegg, hvis det er sånn at det er en allmenn oppfatning blant barna i barnehagen at hun er slem, er det hyggelig for henne også å bli bedt med hjem, som så mange andre blir. Jeg er kanskje naiv og optimistisk her, men jeg kan jo ikke bare la ungen min mene at en annen er slem uten å prøve.
Vi kom i den situasjonen i fjor når eldstemann begynte på skolen. Det ble veldig mye surr ut av det, læreren som ringte hjem, de endte opp hos rektor mm. Ikke kult og veldig vanskelig å takle. Vi fant ut at vi ikke kunne nekte han å være sammen med fyren, men vi har oppfordret han sterkt til å være sammen de som er greie mot han og som ikke truer han til å gjøre ting han selv ikke vil. Vi har aldri oppfordrert de til å være med hverandre hjem feks, for å hindre mer kontakt enn nødvendig. Over sommeren så de ikke hverandre i det hele tatt, de bor et stykke fra hverandre. I år i 2. klasse har det blitt borte av seg selv. De er sammen på SFO, men utover det lite. Han forstod selv at de ikke var så mye å hente der annet enn bråk og surr for han selv.
Vi har hatt flere slike "tilfeller". Vi har i utgangspunktet snakket om hvordan det andre barnet har det, hvor vondt det er å føle seg utenfor og at dette kan føre til en del av den vanskelige oppførselen - som igjen gjør at de blir holdt utenfor. Vi har forsøkt å forklare hva som kan være årsakene, men dette blir ofte synsing og gjetting fra vår side fordi foreldrene til de aktuelle barna aldri har informert resten av klassen av de forholdene som ligger bak - men som vi voksne ofte kan "se" likevel.
I de fleste tilfellene så har dette hjulpet og etter en tid så har barnet vært et vanlig medlem i flokken. Men, ved et tilfelle så gikk det for langt, det ble for voldsomt og for mange voldstilfeller. Jeg ba skolen om at det ble satt inn ekstra trykk på å fikse dette, men da det ikke rettet seg og ikke var tilstrekkelig tilsyn til at jeg følte at min sønn var trygg - så ga jeg min sønn beskjed om at han skulle skygge unna og fjerne seg fra en hver lek som dette barnet deltok i.
Hvordan synes dere man skal forholde seg til elever i en klasse som er "vanskelige"? Hvis f.eks. deres sønn/datter forteller at en i klassen er veldig slitsom, kanskje aggressiv, innpåsliten og/eller plagsom, hvordan håndterer dere det? Vil dere anbefale deres barn å kutte ut kontakt med det "vanskelige" barnet? Vil dere støtte deres barn i å ikke ha kontakt med dette barnet? Eller vil dere prøve å hjelpe deres barn se forbi problemene som det "vanskelige" barnet sliter med, prøve å se de positive sidene og forsøke å være venner? Har dere personlige erfaringer med dette?
Ingen barn er bare vanskelige og umulige, og hvis bare de negative sidene blir dratt fram og ingen ser de positive sidene, er det nok ikke enkelt å jobbe med seg selv.
Hva mener dere om dette?
Hvilken alder har barna?
Jeg vil i utgangspunktet oppfordre barna mine til å bli kjent med og inkludere alle. Jeg ville ikke ha oppfordret barnet mitt til å ekskludere en person fordi vedkommende var "vanskelig." Barna er satt sammen på skolen i et miljø, og målet må jo være at de skal fungere sosialt sammen. Dersom det er noen problemer med enkelte i gruppa, får man si fra til lærer, så kan lærer observere samspill og hjelpe barna med den sosiale kompetansen i samarbeid med foreldrene. Det må være grusomt å bli stemplet som den"vanskelige" og brysomme, og bli ekskludert pga dette. Dersom denne personen blir fryst ut av flere, er det jo faktisk mobbing.
Det er bedre å ta tak i problemene, jobbe med de på skolen og hjemme, og fremme gode opplevelser med barna, slik at de opplever andre sider med hverandre også. Dersom en har et atferdsproblem, må skolen ta tak i dette og kontakte foreldrene. Men å oppfordre barn til ikke å være sammen med dette barnet, synes jeg er veldig, veldig feil. Hva om det var ditt eget barn det var snakk om?
Det kommer så veldig, veldig an på.
Det skal en del til at jeg ville anbefalt mine unger å ligge langt unna en annen unge. Men det kan hende det kan komme til det ja.
Da er ikke barn som har syndrom eller lignende de det vil være snakk om. Men det finnes unger der ute som er helt umulige å forholde seg til fordi de rett og slett ikke greier normal oppførsel - eller fordi de ikke vil av en eller annen grunn. Og selvom jeg som voksen ser at det å snu alle piggene ut er et rop om hjelp så forventer jeg ikke at mine unger i barneårene sine skal respondere på et slikt rop med å være punschingballer. Er det aldeles for ille så må de voksne få skikk på ting først.
Da guttungen begynte i førsteklasse, så forsto vi fort at de hadde et stort uromoment i klassen. Jeg fikk stadig høre om hva denne gutten gjorde, og hvordan han behandlet sine medelever.
Han tyraniserte alt og alle. Det var slag og slåing, stein og div som ble kastet etter andre, og i det hele tatt. Det var daglige situasjoner jeg fikk høre om. Men jeg fikk også høre at læreren stadig var "på han", så jeg forsto at ting ble fulgt med.
Godt utpå året så endret gutten min seg i skolesammenheng. Eller, ikke skole, men sfo. Jeg ble stadig oppringt fra sfo med beskjed om at gutten min var kvalm og hadde vondt i magen, hvorpå jeg dro for å hente han, og fikk hjem en frisk og rask gutt.
Det tok sin tid før jeg forsto tegninga, og da jeg spurte han om det var noe galt på skolen, så kom det veltende ut av han... Det var denne andre gutten. Min gutt hadde jo også fått gjennomgå, og så var det det at han generelt reagerte på oppførselen hans, og han ville ikke være nær han.
Da tok jeg affære. Skrev enmail til lærer, og ble oppringt formiddagen etter, og møte på skolen samme ettermiddag. Da hadde lærer vært i samtale med rektor, ang min mail, for å høre hva hun kunne fortelle meg.
For jo; skolen hadde jo selvfølgelig en sak gående på denne gutten, og han var under utredning. De ventet da på en midlertidig diagnose, slik at han kunne få egen assistent, og så skulle de ta tak i situasjonen etterhvert som de viste mer.
I en periode da, så sa jeg klart fra til min gutt, at om han ikke ville være med denne gutten, så var det helt ok. For det er ok å ta avstand fra andres oppførsel, selv om vi nå viste hvorfor. Heller det enn å sende min gutt livredd på skolen, for å måtte være med denne gutten. Jeg forklarte selvfølgelig også at gutten nå skulle få hjelp, og at han slettes ikke var slem for å være slem, men at han rett og slett ikke kunne styre dette.
Nå går det forøvrig mye bedre med gutten.
I nabolaget her hadde vi en gutt som storesøster her lekte endel med da hun var mindre. Denne gutten utviklet seg sakte men sikkert til å bli en liten villmann i gata, og han tok med seg de andre ungene på ting jeg slettes ikke aksepterte. I dette tilfellet så var det nok ikke noen diagnose inne i bildet, med mindre det kan kalles en diagnose å ha foreldre som ikke setter grenser for barna da...
Uansett...her tok ting så mye av at jeg til slutt forbød jenta mi å være med denne gutten. Han tok de andre ungene med på ting som var livsfarlig. Blant annet så tok vi dem i å være nede på hovedveien her, hvor gamet var å løpe over veien mellom bilene... Det var foreldre i gata som snakket med hans foreldre, men de bare trakk på skuldrene og skyldte smilende på at de er jo bare barn... Da fikk jeg nok, og satte ned foten her. (han er halvannet år eldre enn henne, og manglet ikke venner, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet.)
Sånt er ordentlige vanskelig. Snuppa har en slik gutt i barnehagen. Snuppa fortalte oss daglig at i dag hadde hun blitt slått av P igjen. Jeg tok det opp med barnehagen. Ikke at P var et problem, men at jeg ønsket å vite om de var klar over at snuppa oppfattet det som et problem. Vi liker jo heller ikke at hun vokser opp i et miljø hvor det å bli slått er en dagligdags ting. De hadde allerede skaffet en assistent til P to dager i uka, og assistenten skulle begynne dagen etter.
I ettertid har jeg vært litt ekstra oppmerksom, og har sett at P ikke har det så greit. P blir blant annet beskyldt for å ødelegge leken til de andre uten å ha gjort noe som helst. Og barna som beskylder ham for det blir trodd fordi personalet er så vant med at P lager kvalm.
Jeg har forsøkt å fortelle snuppa at hun må være snill med P og la ham være med noen ganger. Hun vil ikke det, og jeg skjønner henne. Det er ikke så lett å leke med en som ikke forstår "lekens regler". Gutten er i tillegg nesten to år yngre enn snuppa så hun er ingen naturlig lekekamerat.
Jeg synes det er en tragedie at terskelen for å få hjelp/ assistent er såpass høy at de bruker "vent og se" prinsippet. Unger ende da opp med stempel som slem og vanskelig. Det blir ofte hengene ved.
At de får hjelp i 2 eller klasse vil ikke helt fjerne stigma.
Mazungen har vært "buffer" for en vanskelig gutt de første månedene. Det var tøfft for henne. Hun var ikke den som ble utsatt for mest. Da hun har fått beskjed om å ignorere den negative adferden. Det er ikke lett å høre trussler om drepe bestevenninnen din, eller å stadig bli skumpet med vilje. Vi er ikke informrt om noen diagnose, men jeg legger jo sammen 2+2 og læreres reaksjoner. Når elever blir tatt kveletak på er det ikke akseptabelt.
Man kan ikke presse barnet til å ha kontat med noen som oppfører seg uekseptabelt. En kan snakke om hvorfor og oppmuntre, men jeg vil at barnet mitt skal lære å sette grenser selv. Hennes grenser går ved fysisk eller psykisk vold.
Men hvis det er snakk om en unge som ikke er fysisk utagerende, heller bare litt intens, impulsiv og kan kanskje være litt slitsom og blir fort sint - er det greit å unngå slike unger? Skal unger få lov til å kutte ut barn som det er litt mer jobb med?
Nei, jeg synes ikke det er greit. Jeg synes man skal lære barna sine at alle er forskjellig, og at man ikke skal støte noen bort fordi de er annerledes enn en selv. På skolen er barna plassert sammen i et "arbeidsmiljø". For å få best mulig læring skal dette miljøet være trygt,-derfor bør alle føle seg inkludert i klassen, enten en er et intenst barn, eller ikke. På skolen har man regler alle skal følge, som også går på inkludering,- derfor kan ingen velge å sile bort enkeltpersoner.
Samtidig skal ingen behøve å engste seg eller være redd pga en annens elev utagerende atferd. Da må tiltak settes inn fra skolens side. Dersom et barn blir sosialt isolert pga atferd, tror jeg negativ atferd forsterkes, og dette barnet blir lett en syndebukk.
Hva mener du med å "kutte ut" barn? Er det naturlig å ville leke med barn som f.eks. slår og sparker? Jeg forlanger ikke at sønnen min skal gå tungt inn for å være venner med barn som oppfører seg dårlig mot ham.
Jeg quoter deg her, men det jeg skal spørre om er i grunn rettet til alle som mener det samme...
Dere som mener dette, hva legger dere egentlig i det? Er det så at dere "tvinger" barna deres til å være sammen med barn de kanskje ikke liker så godt, og at barnet ikke kan velge venner selv?
Jeg har i grunn hele veien latt være å blande meg i hvem barna mine er sammen med. Unntakene er de to tilfellene jeg nevnte lengre oppe, men det var tilfeller som gikk på helsa løs.
Ut over dette så har jeg ikke blandet meg, og det kunne ikke falt meg inn å forlangt at de skal være venner med noen de ikke går overens med. Snakker da om andre barn generelt, og ikke nødvendigvis barn som er "annerledes" på noe vis.
Nå er mine to 8 og 11,5 år gamle, og de har funnet sin vennegjeng. Storesøster har sine nære venninner, og hun holder sammen med dem. Det samme med 8 åringen egentlig, men han er nok litt mer både her og der ennå. Han er jo gutt også, og de knytter vel ofte ikke disse nære og intime vennskapene.
Nå er det ingen av dem som har uvenner, men de omgåes ikke alle i klassen feks. Endel av jentene i klassen til storesøster er for henne "bare noen jenter i klassen", og hun er nok det samme for enkelte der. Og de hun ikke er venner med, de har jo andre venner.
Når jeg sier at jeg ikke blander meg i vennevalgene deres, så må jeg også si at jeg ikke aksepterer utestengelse av enkeltpersoner i feks bursdagssammenheng. Skal de be inn alle av samme kjønn i klassen, så er det ALLE, for å si det sånn.
Jeg spør ut av ren nysgjerrighet her altså, og mener ikke å være kritisk til andre holdninger enn min egen.
Sånne saker er kjempevanskelig. Vi hadde en jente som rett og slett mobbet Glitterbarnet i barnehagen, både med vold og med ord. Etter at hun sluttet har han fått en helt annen hverdag og trygghet på seg selv.
Vi så selvsagt at denne jenta slet med endel, både i seg selv og familiært, men etterhvert så kunne vi rett og slett ikke ta hensyn til dette. Hensynet til sønnen vår måtte komme først, og han måtte føle at vår lojalitet var hos ham.
Selv om det ikke er snakk om fysisk utagering. Så vil jeg kunne si at hvis det går langt nok, så er det greit for min sønn å trekke seg unna noen han opplever som for ubehagelig over for lang tid. Det er grenser for hva man skal ta i mot fra andre. Dersom det over lang tid ikke hjelper å inkludere og overse negativ adferd - så synes jeg det er greit å trekke seg unna. Det er trist å si det og jeg føler meg kjempeslem - MEN min sønn skal lære å sette grenser for hvordan det er greit å oppføre seg over for han.
I utgangspunktet er jeg veldig for tanken om å la alle som vil være med, og at selv om noen ikke alltid er greie, er det mye bra i alle barn. Jeg opplever at de fleste unger stort sett er tilsnakkendes, og mener at om barna legger godviljen til kan de få positive lekeopplevelser og styrket sosial kompetanse av å være sammen med ulike mennesketyper.
Eldsten hadde det vanskelig med en gutt i klassen sin da han startet på ny skole. Dette varte et års tid. Han fikk slengbemerkninger og ekle kommentarer, og noe fysisk var det også. Men etter at den andre eleven hadde et utbrudd i klassen, der det blant annet gikk ut over HE sine saker, fikk de skværet opp, og nå er guttene venner. -Det har ikke vært en eneste negativ episode siden. Men en annen gutt, som har vært mye hos oss, er jeg tilbøyelig til å ønske å skjerme ungene mine fra. Han er veldig ubestemmelig, stikker stadig av fra de han leker med, bryter avtaler og svikter igjen og igjen. I tillegg er han veldig til å hevde seg selv ved å rakke ned på andre. Og HE blir skrekkelig lei seg hver gang det skjer. Jeg skjønner jo at denne gutten trøbler med noe, men skal jeg la ham tråkke på selvfølelsen til mitt barn igjen og igjen av den grunn?
Jeg kjenner også til noen (ganske få) svært voldelige barn fra tiden min i skoleverket, og hadde det vært noen barn med samme aldeles ukontrollert voldelige og uberegnelige oppførsel i klassene/omgangen til barna mine, ville jeg gjort alt jeg kunne for å skjerme mine unger. Da ville jeg nektet dem å være sammen med disse barna,og jeg ville krevd at skolen også gjorde alt for å skjerme elevene mot den voldelige adferden. Vi ber voksne mennesker som lever i voldelige forhold om å komme seg vekk, og det ville være aldeles urimelig å be barn om å være tålmodige, forståelsesfulle og snille i slike tilfeller. Som Smilefjes sier det, ønsker ikke jeg å la mine barn være punchingballer for barn med problemer.
Selvsagt må man ta hensyn til egne barn først og fremt, man skal slett ikke godta alt, det var ikke det jeg mente i posten min altså. Hvis det er ett barn som får gjennomgå alltid, så må man jo reagere selvsagt, og er det ens eget barn må man jo verne om det.
Her var det flere barn som fikk gjennomgå. Faktisk de fleste, bortsett fra et par av hennes yndlinger. Jeg vurderte en periode om vi kunne snu trenden ved å invitere henne hjem til oss, men slik hun fungerte ville det i såfall bare ført til at han ville bli en "yndling", og andre ville få gjennomgå.
Jeg hadde selv en plageånd på skolen, som mamma tvang meg til å invitere i alle bursdager, og jeg syns det var pyton. Jeg aner ikke ikke hvordan jeg selv vil takle en slik situasjon. Jeg er i teorien i mot utestengelse, og syns man skal prøve andre tilnærmelser for å løse et problem, men ikke til en hver pris. Min plageånd hadde definitivt ikke blitt bedre av å bli utestengt, men hun ble i grunn ikke bedre av å bli inkludert heller.
Så min konklusjon er at jeg syns sånt er kjempevanskelig, og det som jeg vet er rett i teorien kan være vanskelig å gjennomføre i praksis.
Hvis man da sitter med et barn som har litt problemer, og kanskje ikke alltid kan for at han/hun gjør som han/hun gjør - og klassevennene synes vedkommende er litt slitsom og litt mer styr med enn de andre som er mer "normale" - hvordan skal foreldrene til "problembarnet" leve med at klassevennene ikke velger sitt barn som lekevenn? Se for deg ditt eget barn som problembarnet - hvordan ville du taklet det? Bare akseptert at barn ikke skal tvinges til å leke med ditt barn? Selvsagt kan man ikke tvinge, men kan ikke barn lære seg å være sammen med de som er litt mer styrete også?
Så i noen tilfeller er det riktigst å beskytte sitt eget barn. I andre tilfeller kan man hjelpe til og bygge en ok relasjon som i utgangspunktet var vanskelig. Begge deler er nødvendig, begge deler er viktig lærdom å ha med seg.
Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?
Tito: Du snakker om "urolige" barn og barn med problemer. Men ungene våre støter faktisk også på barn som er regelrett ondskapsfulle. Det er sikkert grunner til at de er sånn, hva vet jeg. Men jeg akter ikke å la mitt barn ofres i et (sannsynligvis mislykket) forsøk på å gjøre et annet barn snillere.
rine: Hvis mitt barn intrigerte, var voldelig, manipulerende og drev utestengelse og mobbing mot de svake og mer forsiktige elevene i klassen, så hadde jg forventet hjelp og støtte fra ppt og fra lærere og skolen ellers. Men jeg tror faktisk ikke jeg hadde forlangt at mobbeofrene skulle invitere ham hjem og utsette seg for hersingen hans. :skremt:
Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?
Tja, i mange tilfeller så tror jeg de foreldrene må våkne opp litt, og faktisk se hva som skjer, og så gjøre noe med det... Da beskytter de barnet sitt. Det være seg om det er en diagnose som ligger bak, eller om det er mangelen på grenser hjemme som er årsaken. For jo; mange foreldre er blinde når det kommer til ens egne barn.
Hadde jeg oppdaget at andre unger skygget unna mine barn, så hadde jeg gjort hva jeg kunne for å komme til bunns i hvorfor det skjer. Hadde jeg da funnet ut at mitt barn skremte vekk de andre pga sin oppførsel, så hadde det vært helt ok at de andre skygget unna.
Jeg omgåes da ikke mennesker som skremmer meg og er slem jeg heller.
Videre hadde jeg gått hardt inn for å rette på mitt barns oppførsel. Jeg ville satt i gang tiltak for å finne ut hvorfor mitt barn er sånn, og så etterhvert, når ting har begynt å rette på seg, så skulle jeg hjulpet barnet mitt med å finne tilbake til de vennene som forsvant.
Og uansett "problembarn eller ei: jeg håper for all del at mine barns venner er venner med dem fordi at de vil, og ikke fordi at det står foreldre i bakgrunnen og sier at de MÅ...
Nei, det syns jeg ikke. Men hvorvidt man skal sende sitt eget barn "i krigen" for dette andre barnet kommer kanskje litt an på hvor sårbart eller sterkt ens eget barn er.
Jeg hadde ikke vært glad for situasjonen, men om mine barn er utagerende eller slemme med andre, må de og jeg innse at konsekvensen er at andre ikke vil være sammen med dem. Så må barna mine jobbe for å justere adferden sin, og med hjelp av oss, og om nødvendig lærer, miljølærer m. fl. til å få en mer positiv rolle i klassen/barnemiljøet etter hvert.
Slitsomme, impulsive og intense er litt ulne ord for meg. Vanskelig å skjønne helt hva som gjør at det blir problemer. Overkjører barnet de andre barna? respekterer det ikke de andres grenser? Vil det ikke rette seg etter lekereglene ...
Slik jeg tolker beskrivelsen din tror jeg det også her er det viktig å jobbe mye med det slitsomme og intense barnet. Finne ut hva det er som gjør at andre skygger unna, og prøve å hjelpe barnet til å finne væremåter som gjør at det kan fungere bedre sammen med andre barn. Hjelpe barnet til å tolke andre barns signaler om at de begynner å få nok. Lære det å respektere grensene til andre. Ikke klenge eller mase for mye, klare å stå i kø, vente på tur. Leke på en slik måte at flere får slippe til med sine innspill i leken. Lære å gå inn i lek og ut av lek på en positiv måte osv. Så må en jobbe for å finne møteplasser der barnet kan få vise seg frem positivt, slik at andre barnkan se at det også er gode ting med å være sammen med "den slitsomme".
I eksempelet mitt så mener jeg at foreldrene hadde en stor del av skylden til at situasjonen ble som den ble, og det er synd at ingen fikk dem til å innse dette. De er garantert lei seg på vegne av sitt barn, men de må også ta til seg tilbakemeldingene de fikk på hvordan de håndterte det hele.
At barnet mitt ikke valgte et litt intenst barn som favoritt syns jeg er greit, akkurat som at han sikkert også har en personlighet som ikke alle andre liker, men utestenging er ikke greit. Alle kan ikke like alle like mye.
Mange foreldre er blinde og naive når det kommer til eget barn. Det er jeg helt enig i. Men i tilfeller hvor man kanskje ender opp med en dianose, er dette noe som kan være en lang prosess og ikke er gjort på en dag. Mye kan være gjort i løpet av denne prosessen i forhold til vennskap. Da trenger det ikke nødvendigvis hjelpe så mye for "problembarnet" at foreldrene er våkne og prøver å gjøre noe med det - for som sagt, hjelp kan ta tid. Ditt innlegg viser at voksne kan tenke at hvis barn er vanskelige så er det enten foreldrene sin feil, eller så er de ikke flinke nok til å gjøre noe med problemet.
Og noen ganger ER det foreldrene. Det er ikke SÅ overraskende at bøllas foreldre også er noen bøller som degger for ungene sine, men kjører som svin på skoleveien, parkerer hensynsløst, oppfører seg uhøflig på foreldremøter og ellers er ufyselige...
Da misforstår du meg litt, for jeg snakker om to tilfeller her: tilfeller hvor det er en diagnose, eller utredning pågår, og tilfeller hvor det IKKE er snakk om diagnose, men rett og slett et barn som er på ville veier.
Og det er vel sjelden at et barn selv er årsak til at det er på ville veier, uten at det er en diagnose inne i bildet. Og da er det veldig ofte foreldrene som på et eller annet punkt har gjort noe galt. Jeg tror i hvert fall ikke at barn er født til å bli utagerende og slemme.
Men når det gjelder barn som er under utredning. Ja, det er en langvarig prosess, og det tar tid før resultater foreligger. Både hva diagnose gjelder, og også en bedring av barnets adferd. Men, når man er kommet så langt som at utredningen er på gang, så er det vel viktig å være åpne om det som skjer. Kanskje mest overfor ungene som daglig omgår dette barnet.
I det tilfellet jeg nevnte fra guttungens første skoleår, så var de veldig åpne om dette i klassen. Da selvfølgelig i samråd med familien. De snakket mye om at denne gutten kanskje feilet noe, og de snakket om dette at han slettes ikke mente å være slem, han bare "ble sånn" til tider, og at de nå jobbet med å finne ut hvorfor.
Nå er vi heldige, for vi har en skole med masse ekstraressurser, og i klassen til guttungen så var det allerede flere assistenter. Noen av disse hadde kapasitet til å ta litt ekstra vare på denne gutten, i tillegg til "sitt" barn, så hele gruppa slo ring om denne gutten, og de skulle hjelpe han i mål med dette. han fikk tidlig en voksen på seg, spesielt ute i friminuttene, for å lede han vekk når han fikk disse voldsomme reaksjonene sine.
Overfor oss foreldre så var det lite og ingen info, bortsett fra at vi, deriblant jeg, som tok kontakt med skolen pga problemene. Vi fikk vite litt. Ikkenoe konkret, men lærer var gitt tillatelse til å fortelle at det var utredning gående, og at en diagnose var nær, og de ga meg info om hvilke forebyggende tiltak de ga, både i time, friminutt og sfo.
Dette ga meg veldig mye, for da viste jeg at her tar skolen, og foreldrene tak. de så også at de sto overfor en situasjon som ikke var holdbar.
Mot slutten av skoleåret så var han begynt med medisiner, og vi så fort en bedring, og han begynte å få flere venner igjen.
Da de begynte i 2. klasse, så ble denne gutten overflyttet til en annen gruppe. Den viktigste årsaken til dette var at denne klassen allerede var ganske belastet med elever med spesielle behov, og assistentantallet var deretter, så da de fikk "et tilfelle" til, så ble det rett og slett for stor belastning på klassen, i og med at det innebar nok en voksen inne.
Nå godt inn i 3. klasse, så fungerer denne gutten på lik linje med alle andre, og han har fått masse venner.
Jeg tar utgangspunkt i at dette er litt større barn i mitt svar.
For barn som er forsiktige og stille er det ikke så lett å få leken til å gå med en som har kraftig adhd med dårlig humør. (Med forbehold om at det finnes mange variasjoner av unger med adhd, min favorittsolstråle er en av de som så absoultt er kraftig rammet - men jeg tar utgangspunkt i en av de som har problemene som kan henge med på adferden også. :redd for å trå på tær i dette innlegget: )
Man kan lære barn å forholde seg til en som er mer styrete. Men jeg tror ikke det uten videre er smart. Om ungen ikke vil så er det altså sånn at da må ungen enten fristes eller kommanderes. Det blir ikke naturlig med kommando synes jeg. Da står man igjen med å friste. Det funker.
Hvis Per ikke liker en, og Lise ikke liker en og ikke Lars eller Trine heller så er det helt greit. Men hvis foreldrene ser at absolutt ingen liker barnet deres så må de ta grep.
Mitt første ville vært å ta litt styring. Delta i leken selv. Sørge for at de andre barna hadde en positiv opplevelse av å leke med mitt barn. Javel så var den positive opplevelsen knyttet vel så mye til min tilstedeværelse som til det at de leker med barnet mitt - men det merker ikke barnet mitt noe til. Barnet har bare hatt det kult han. Og lekt med noen. Og de som kom på besøk har fått spise pannekaker og spille playstation sammen med en voksen også og skravle masse. Da vil de nok komme igjen tenker jeg. Spesielt når de så at jeg sørget for at de kun forholdt seg til smørsiden av ungen min. Resten ordnet jeg.
Komboen blid voksen og pannekake funker på de fleste unger. Da lar de seg friste.
Jeg er veldig enig i dette. Snuppa er en frøken med ben i nesa. Hun setter klare grenser for seg selv og andre. Derfor har jeg forsiktig oppmuntret henne til å inkludere barnehagens "bråkmaker" i leken. Hun har empati nok til å forstå at det må være tøft å alltid stå på utsiden.
Jeg tror ikke at jeg hadde kommet med samme oppmuntring om vi hadde hatt et sartere barn.
Det ser ikke ut til å hjelpe nevneverdig, men de er veldig små enda. Det resulterer visstnok som regel i at bråkmakeren må tas ut av leken fordi han blir fysisk mot de han leker med ganske umiddelbart når han ikke får viljen sin.
Snuppa har begynt å planlegge bursdagen sin. Hun har fortalt meg at denne lille fyren må få komme med begrunnelsen: "For ellers slår han meg, mamma". Jeg gjorde det klinkende klart at det ikke var et gyldig argument. Denne karen faller naturlig utenfor alle grupper som det er logisk å invitere med den plassen vi har til rådighet, så han blir ikke invitert.
Jeg synes det er vanskelig å kreve at barn SKAL like å leke med hvem som helst. Ulike barn leker på ulik måte, og hvis det er barn som ikke fikser de sosiale kodene og gang på gang ødelegger etablert lek, så synes jeg det er vanskelig å bare kreve at "de får finne seg i det" og alltid ta NN med allikevel, uansett liksom. Hvis ett barn har en atferd som gjør det vanskelig for barna rundt å få til en god lek, kan et krav om at NN alltid skal være med, stigmatisere NN enda mer, og gjøre h*n til et problem.
Jeg har krav om at Storesøster ikke skal holde noen utenfor. Vi har snakket mye om det å ikke ha noen å leke med, og det å få "nei" når man spør om å være med. Hun har selv vært oppgitt og sår over å alltid måtte være på parti (to og to) med en venninne som ikke er så flink fysisk (overvektig) når de leker i friminuttene. Ingen av de andre velger henne, og Storesøster har ikke samvittighet til å velge annereledes. Jeg er selvsagt stolt av henne for valget hun gjør, men skjønner at hun synes det er frustrerende og litt urettferdig...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
