Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
SV vil gjøre ytterligere begrense folks rett til å selv bestemme hvem som skal arve seg. Allerede har vi den tysk-inspirerte arveordningen der man ikke kan gjøre egne barn arveløse, og opp til 1 million per barn så MÅ 2/3 av arven gå til livsarvinger. Nå vil SV øke dette beløpet, fordi flere folk har større formuer (blant annet i eiendom). I den anglikanske arveretten er det en mye større tradisjon for at den som dør bestemmer 100% over egne midler: Man kan gjøre barna arveløse, og gi alt til veldedighet, for eksempel. Eller gi alt til ett søsken. Det har blant annet medført en mye større tradisjon for testamentariske gaver til veldedighet. For eksempel er Bill Gates barn avspist med "småpenger" i hans testament. Resten går til veldedighet.
Er dette riktig? Skal 40-50-60-åringer ha KRAV på å arve sine foreldre? Skal ikke noen med lite midler, men kanskje et hus de eier, få lov til å la dette gå til et barn som de syns fortjener det eller trenger det, og ikke, for eksempel, det allerede rike og godt etablerte søskenet? Er ikke dette beslutninger voksne mennesker burde få ta SELV?
Har man i det hele tatt rett til å kreve arv? Er ikke det litt ufyselig hele greia?
Tja, man har flere muligheter. Du har jo full råderett over egne penger og eiendommer så lenge du lever.
Da kan du fritt selge og gi bort så mye du ønsker, med mindre du sitter i uskiftet bo. Så er det bare å låne så mye boligen er verd, med 10 eller 20 års avdragsfrihet, og leve av det.
Er forsåvidt enig i det tilfellet du nevner, men det finnes jo endel eksempler på at ting kan blir ganske urettferdig også.
Det kan jo være at den slemme, rike lillesøsteren arver alt, framfor den uglesette, uføre storesøsteren.
Eller at man "glemmer" barnet man man hadde med første kona, og gir alt til barna man har fra siste ekteskap - som igrunnen har fått ganske mye hele tiden.
Man er vel i full rett til å dele ut pengene sine som man selv vil FØR man dør? Så hvis man ønsker å gjøre ting på en spesiell måte, så er det jo bare å rydde selv så man slipper arveoppgjør.
Jeg tenker vel heller - har man rett til å bestemme over midlene sine ETTER at man er død? Man kan liksom ikke ta med seg noe i grava. Noe skal man kanskje overlate til sine etterlatte?
Jeg innrømmer å ikke ha tenkt noe særlig over problemstillingen, men umiddelbart synes jeg det er et unødvendig forslag. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor man skal være forpliktet til å overlate noe til sine voksne barn på over 60 år for eksempel. Det virker urimelig at datteren man ikke har sett på 15 år skal kunne kreve det samme som sønnen som har pleiet en de siste ti årene. Det kan godt hende jeg synes arveloven er foreldet og at regelen om 2/3 til hver livsarving bør fjernes. Men jeg har ikke satt meg inn i konsekvensene av en slik lovendring, så kanskje mener jeg det ikke.
Uansett bør det ikke være lov å gjøre barn man har forsørgeransvar for arveløse, synes jeg, og for så unge barn kan det fortsatt godt være en klausul om rettferdig fordeling.
Det finnes mange mulige urimeligheter uansett hvilken modell man velger. Jeg synes umiddelbart det virker svært sjarmerende at Gates "avspiser" sine barn med noe hundre millioner, mens han gir milliarder til veldedighet. På samme tid synes jeg det er sinnsvakt vulgært at puddelen "Fluffy" skal arve hus og formue, mens barna ikke får en krone. Jeg synes det er tåpelig at godt voksne mennesker skal arve formuer og hus når de har mer enn nok fra før, samtidig synes jeg jeg ser arveoppgjør der noen bli begunstiget og andre ikke. At feks min far som pleiet min bestemor burde ha fått noe mer av boet enn de som stakk innom en gang eller to i året. Men det ville blirr urettferdig det også, om han hadde fått mer enn 1/5.
Så jamen om jeg vet. Men i utg.pkt synes jeg kanskje at folk skal få mer rom til å dele ut mer som de vil, særlig når de har voksne og etablerte barn. Kanskje man skulle finne en modell som kompenserte for dårlig inntekt? Men på den annen side, skal mans traffes for å ha klart seg greit økonomisk, mens slabbedaskkunstnerbrødre bare kan vente på arven og le hele veien til banken?
Jeg mente ikke at man skulle ha et regelverk som delte etter fortjeneste. Hvis man avskaffer likhetsprinsippet bør det være til fordel for et system der man kan velge selv hvem som skal arve en. Jeg har absolutt ikke noe tro på noen regelstyring av arv fordelt etter innsats. ("Ti besøk i året i femten år gir en arvegevinst på 432 000 kroner". Ehh … Nei.)
Det er selvsagt sant, så jeg kan jo eventuelt endre til "som kom på besøk to ganger i uken og pratet og var hyggelig".
Jeg synes personlig at arverett (muligens med unntak av odel) burde avskaffes. Det er noe kunstig over det at det er automatikk at man skal overta forrige generasjons penger. Enten får de gi dem bort i levende live (på et tidspunkt hvor barna kanskje trenger dem mer?) UTEN arveavgift, eller skrive testamente. Og selv bestemme 100% hvordan alt skal fordeles.
De fleste ville vel da fordele etter beste evne til beste for hele neste generasjon, uten å måtte tenke på at det MÅTTE være rettferdig.
Og penger som ikke var testamentert bort kunne gått i et statlig fond som gikk 100% til diverse veldedighet.
Jeg synes ikke det gjør noe om en viss andel bør gå til barna, men grensen på 2/3 opp til en million burde holde i massevis. Jeg ser ingen grunn til å øke andelen som er pliktarv. Så dette er jeg helt imot.
Jeg er enig med Missa. Jeg synes at man selv skal få kunne gi bort pengene mens man lever uten arveavgift, eller bestemme hvor pengene skal gå etter en har gått bort.
Jeg har et personlig eksempel på dette. Vi har et familiemedlem som har en datter. En eneste datter. Den datteren har verken sett eller snakket med moren eller noen andre i familien så lenge jeg har levd ihvertfall. Faren er død.
Pappa er den som har hjulpet dette familiemedlemmet. Hun har måttet flytte to ganger de siste fem årene. Han har ordnet alt papirarbeid, flyttelass, rydding i bod og kjeller, dratt til henne en til to ganger i uken og hjulpet henne å handle. Han har kjempet med kommunen først for å ordne hjemmehjelp, og så få plass til henne på hjem. Virkelig kjempet.
Da hun ble senil fikk han minst ti telefoner om dagen. Det samme ble sagt hver gang. Da hun skulle på hjem var det han som tømte leiligheten hennes. Han som sa opp alt som skulle sies opp. Han har rett og slett fulgt henne opp som om han var sønnen hennes.
Jeg sier ikke dette for å opphøye faren min. Det er et eksempel på hvorfor jeg synes systemet er urettferdig. Denne datteren kan forsvinne totalt ut av livet til moren sin i flere tiår, men den dagen moren dør kommer hun garantert til å dukke opp og kreve arven sin.
Dessuten synes jeg det med arveavgift rett og slett er kvalmt. Her er det en person som har jobbet hele livet for å tjene til livets opphold, og jammen skal man ikke skatte av det når man er død og. :rolleyes:
Jeg vet, jeg tenkte på det akkurat i det jeg postet. Tenkte jeg skulle skrive noe om det, men jeg ombestemte meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for tankene er i kaos akkurat nå. Poenget er at jeg ser at begge deler kan utnyttes og ende opp urettferdig. Det blir jo også en helt annen ting når flere barn er involvert. I vårt tilfelle har denne damen bare ett barn. Jeg synes dette er vanskelig, jeg...
I dette spørsmålet, mellom ditt og mitt eksempel, tror jeg dette blir som å velge mellom pest og kolera. Og man velger jo som oftest ut fra de erfaringene og forutsetningene man har. Jeg synes det er grusomt at man støter barna sine bort pga valg de tar, men jeg vet jo også at det forekommer. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke skjønner det. Men det er også en helt annen diskusjon.
Dette med arv er et veldig vanskelig tema, fordi det i de "vanskelige" tilfellene kan bli styrt mye ut fra følelser og kanskje manipulering / påvirkning gjennom mange år.
I familier hvor man har greie forhold vil jo ikke dette være noe problem. Da deler man stort sett likt til alle søsken og ferdig med det.
Jeg synes loven forsåvidt er grei som den er i dag. En stor del av befolkningen har jo da mulighet til å skjevdele om man ønsker det. En ytterligere styring fra myndighetene synes jeg er unødvendig og ikke ønskelig.
Jeg er enig med de før meg som skriver at arveavgiften bør fjernes. Det er et sært konsept at man må skatte for å overta penger fra egen familie.
Jeg synes heller ikke at man har "krav" på arv fra sine foreldre. Om mamma og pappa hadde brukt alt de eide og hadde og hatt et fantastisk lykkelig liv med det, så synes jeg de skulle ha gjort det uten å ofre en tanke på om det ble noe igjen til oss barna.
Og en ting til jeg kom på. Jeg tror jeg er i mot hele prinsippet at det er lovfestet hva som skal skje med dine egne eiendeler. Ja, man er død og kan ikke ta med seg eiendelene sine videre, osv. Jeg synes det blir litt "kontrollfrik" tendenser at staten skal bestemme hva som skal skje med pengene en selv har tjent og forvaltet over.
Jeg kan også ta et annet eksempel, hvor søsknene møtes til arveoppgjør. Man skal ha likt, men kan ikke få bestemt seg over hvem som skal ha hva. Arveoppgjør har det blitt skikkelig familietragedier over. Hadde det ikke vært lettere da om foreldrene hadde bestemt hvem som skal ha hva? Da har vedkommende bestemt det på forhånd, og det er ikke noe man kan si på det. Det blir såre følelser da og, ja, men kanskje hele tragedien kunne vært forhindret?
Jeg vet ikke svaret på det, jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg bare tenker høyt.
For meg blir begge disse eksemplene noe som det kunne vært gjort noe med mens vedkommende var i live, hvis det hadde vært vilje til det og man hadde tenkt så langt. Slektningen kunne ha tilgodesett faren din fordi han hjelper henne, i stede for at en datter hun aldri ser skal arve alt når hun dør. Det er fullt mulig å belåne eiendommer på en slik måte at man har nok penger mens man lever, men det blir fint lite igjen å arve.
Man kan også nå sette opp et testamente over hvem som skal arve hva, så man slipper man et arveoppgjør som ender i krig.
Er ikke disse "arveproblemene" skapt litt fordi de eldre har tradisjon for å holde på pengene sine til siste slutt, og hverken ville dele på dem før eller etter sin død? Slik at når arveoppgjøret kommer så er det mye å arve, og det blir opp til arvingene å få løst det på en god måte. Hvis folk hadde turt å tenke litt på hva som skulle skje med midlene deres etter sin død, så tror jeg mye av det vanskelige kunne vært unngått.
Ellers er jeg enig i at arveavgift er en uting - både før og etter folk er død.
Hun har i stor grad brukt opp pengene sine, særlig på slutten før hun fikk plass på hjem. Og hun bor på hjem, så det er ikke mye for datteren der å hente.
Jeg tror egentlig det det bunner ut i hos meg er familieforholdene. Men det er igjen en helt annen diskusjon. Det at man avkutter foreldre/barn fra sitt eget litt synes jeg høres riv ruskende galt ut. På en annen side har nok de fleste (ja, det finnes unntak) gode grunner til hvorfor de gjør det.
Anuk, når det kommer til å holde på pengene har du et kjempepoeng. Man trenger ikke gå flere generasjoner tilbake enn til min mormor, som sier at hun ikke vil bruke penger på sånn og sånn, for det er jo egentlig mammas penger. :rabla: Og mamma (som er enebarn) vil jo heller at mormor skal ha opplevelser og "eventyr" (dette kom nemlig frem i forbindelse med en tur til Spania mormor hadde fått tilbud om - hun har aldri vært i Syden), og at mormor skal være lykkelig nå, enn å få penger når mormor er død.
Ja til tvangsgivning til barn. Ja til at ALT en person eier skal gis til eldste. Når min far dør skal jeg danse på graven og le, forhåpentligvis med en del kroner i lommen. :Ond:
Her er jeg absolutt og totalt enig med deg. Det viktigste, uansett arvelov, er at det ikke blir krangel ut av det. Men i enkelte tilfeller er det slaget tapt uansett, tror jeg. Men også som Mikkeline sier at i de fleste familier går jo dette greit.
Det er kanskje ikke så relevant hvem som har tjent hvilke penger og sånt som du sier. Men jeg synes allikevel ikke at man skal kreve arv fra foreldrene sine. I mine ører er det noe som skurrer der.
Dette har jeg diskutert flere ganger. Min oppfatning av mine foreldres verdier (enebolig, verdifull hytte ved sjøen) er noe mine foreldre råder over. Hva eller hvem de velger å tilgodese etter sin død er deres sak. Det er uansett deres eiendeler - ikke mine.
Jeg vet at flere av mine bekjente er dypt uenig med meg i dette, men der er det ofte intern strid om arv også ...
Det jeg reagerer på her er at dette utspillet er helt fritt for prinsippdiskusjon. Sosialistene pleide jo å være mot arverett (gjorde de ikke det?) og man kan godt ha diskusjoner hvor man diskuterer om det er riktig å arve eller ei. På meg virker det som han har ruslet rundt i gangene og blitt huket tak i en lobbyist som har overbevist ham på et rent emosjonelt grunnlag.
Politikere som hekter seg opp i enkelteksempler og hiver seg på lite gjennomtenkte forslag bare for noen minutter i rampelyset er det vanskelig å respektere.
Det er nå en ting at han tydelig vil styrke arveretten, sosialist som han er, men kan han være så nepe naiv å tro at dette vil hindre forskjellsbehandling og hindre foreldre i å bruke pressmiddel mot barna sine hvis de ønsker det?
Uansett hvilken modell man velger så er problemet det at det finnes folk som er urettferdige. Og det kan man faktisk ikke forby.
Jeg tror srengt tatt ikke det blir hverken mer eller mindre krangel av den ene eller den andre loven. Kranglene handler som oftest om gamle konflikter eller ren grådighet eller begge deler. Folk klarer å krangle over bo med 1500 kroner i verdier og et gammelt sett sølvtøy.
Angående at man kan dele ut mens man lever: Ja, men da må man faktisk gi opp disposisjonsretten over det man gir bort. Og siden man faktisk ikke vet hvor lenge man lever, eller beholder vettet, så skal man altså gjøre dette i god tid, og så altså leve på minimum resten av livet? Hva er rimeligheten i det? Jeg vil disponere over mine midler - også bestemme over hva de skal gå til etter at jeg er død.
Ja, kanskje det av og til vil bli urettferdig. Kanskje den falske, spyttslikkende sønnen får arv foran den lesbiske datteren? Og så da? Det er ikke sympatisk, men helt lov å forskjellsbehandle folk ettersom om man liker trynet på dem eller ikke. Også dine egne (voksne) barn.
Hadde det vært snakk om at man skulle TA fra barna noe de hadde, så ville det selvsagt vært grovt urimelig. Men arv er da ikke noe man har krav på? Om man skulle ende opp med ingenting etter sine foreldre - er det da gjort en voldsom urett mot en?
Jeg er ellers enig i at man ikke bør kunne gjøre mindreårige barn arveløse.
Enig. Jeg tror ofte arvestrider kommer ut fra en sånn "krav på arv"-grådighet som jeg virkelig syns er ganske ufyselig. Det samme med godt voksne folk som blir sure på foreldrene for at de sløser med pengene sine - det er jo arven deres de kaster bort. :dåne: (Jeg tror ikke akkurat det er voldsomt vanlig, da).
Jeg ser fordeler og ulemper på begge sider, det gjør jeg. Men jeg kan ikke helt se at det er bedre at staten bestemmer hvordan pengene skal fordeles, enn at man får gjøre det selv.
Det er så lett å finne følelsesbaserte eksempler på begge sider av diskusjonen, og man beviser ingenting ved å overgå hverandre i tåredryppende historier. Jeg er enig i at foreldre ikke bør kunne gjøre sine mindreårige barn arveløse, men når "barna" har nådd en viss alder (og vi kan gjerne si 25 eller 30 i stedet for 18), har jeg sans for argumentet om at man ikke har krav på sine foreldres penger lenger. Og i alle fall synes jeg ikke det er noen grunn til å øke pliktarven (eller hva det heter) ytterligere.
Jeg møter meg selv skikkelig i døren her, for jeg er med hodet helt enig med Polyanna. Selvsagt skal ikke Staten bestemme over andre folks penger. Dessverre har jeg sett for mange dårlige amerikanske såper, både på TV og IRL, til at følelsene helt henger med. Tenk om min gamle far (som forøvrig ikke er særlig velstående) skulle bli sexnappet av en blond bimbo på sine surrete gamle dager og gi hele arven som kanskje har gått i generasjoner til henne før hun tar livet av ham med en god omgang S&M?
Jaja, kanskje han ville blitt lykkelig av det, tross alt. :knegg:
Hattifnatten: Jeg synes du har hatt masse flotte innlegg i tråden her, og jeg velger å signere dette.
Jeg synes det er stor forskjell på å kunne bestemme over egne penger når man er i livet - og her har man full anledning til å gjøre hva man vil. Fra å drikke de opp, veledighet eller forskudd på arv til barna. (Man kan også bare gi ungen penger, man må vel over en viss sum for å regne det som forskudd på arv.) Når man er død, vel ... jeg synes man ikke bør være for kravstor på rettighetene da. :p
Neida, det ble litt fleipete sagt, men jeg tror en total frittstilling ville ha skapt veldig mange familietragedier. Jeg tenker også på dette med at gamle folk kan bli svekket mentalt sett, og jeg tenker med skrekk og gru på sekter som Jehovas vitner ol.
Jeg merker at jeg er litt sånn Ole Brumm her, ja takk. Jeg synes det er greit slik man har det nå, jeg. Noe selvbestemmelse og noe krav fra myndighetene.
Jeg synes også at den gamle damen hjemmefra, som fikk kjeft av en venninne for at hun hele tiden tok drosje i stedet for buss, sa det så bra. "Eg tar drosje, arvingane får gå!" Arv er ikke noe man har krav på, men noe som man bør sette stor pris på om man får.
Det kan selvfølgelig hende du har rett, men i de arvestidene jeg har opplevd på nært hold har ofte ikke grunnlaget vært "krav på arv"-grådighet, men mer såre følelser på grunn av det som de enkelte har opplevd som forfordeling. Eks Ett "barn" har fått mye mer av foreldrene når de var i livet og det andre "barnet" vil ha en "oppreisning" for dette i arveoppgjøret. Ikke så mye grådighet som såre følelser - tror jeg.
Huff, det er få ting som er mer trist enn søsken som blir uvenner på grunn av et kaffeservise eller noen sølvskjeer. Mannen har faktisk en onkel som allerede har laget masse bråk rundt arvespørsmål, til tross for at foreldrene hans er spreke og raske og godt kan leve i 20 år til. Svigerfar har alltid vært et arbeidsjern, og nå er han såpass voksen at han kan begynne å nyte godene av dette. Broren hans er en lathans som har valgt letteste løsning hele livet, og han har fått masse hjelp av foreldrene sine. Likevel er denne broren sur fordi svigerfar nå eier en del fine eiendommer og slikt, mens broren har tullet bort sine penger. Det ble så ille at svigerfar ble enig med foreldrene sine at broren kunne få alt etter dem, i håp om at situasjonen skulle roe seg. Men nå bråker broren om at mannen og hans søsken heller ikke skal få noe etter besteforeldrene sine, siden de arver svigerfar. Det høres kanskje ut som en såpeopera, men er dessverre sant.
Hvis mitt barn hadde sittet i mitt hjem og snakket slik om mine penger, og vært livredd for at sine egne nieser og nevøer - mine barnebarn - skulle få noe etter meg, da hadde jeg skammet meg dypt over han. :kjevle:
Om pårørende mener at gamlemor er blitt så surrete at hun tar beslutninger som hun ellers ikke ville ha gjort, så får de ta konsekvensen av det og enten opprette en hjelpeverge eller umyndiggjøre henne.
Ja, jeg tenke mer på om det ble uenighet blant barne på når/om og hvis folk blir for surrete. Enda en ting å krangel om. Jeg synes jo alle gamlinger blir noe surrete (se feks på meg, jeg har mistet sikkert halvparten av alle hjernecellene i de siste fire årene. :p )
Men arveavgiften er jeg litt sinna på kjenner jeg. Ikke på egne vegne, bare så det er sagt. Men generelt. Dette er jo penger det allerede er betalt både inntektsskatt og formuesskatt allerede, og som staten bare konfiskerer en del av - som "straff" for at man går hen og dør kanskje? :confused:
Den er på opptil 30% altså! Tenk følgende scenario: For flere generasjoner gikk den dengang ukjente maleren I.C. Dahl-Munch på inspirasjonstur i fjellet, og som takk for lånet av stabburet som overnattingssted får tippetippetippoldefaren et maleri av ham. Fyren viser seg å bli en hit og bildet blir mer og mer verdifullt samtidig som det passerer nedover i generasjoner stolt hengende på diverse hedersplasser i de ulike heimene.
Du, en 37 år gammel FPer med doktorgradslånekasse på nakken og 4 søte små barn som er dyre i drift viser seg å være den av søskenene som arver dette familieklenodiet etter testatmentet til deres kjære foreldre som dør så tilfeldig og tragisk under et attentatforsøk på en LO-topp.
Bildet viser seg å være taksert til 1 million kroner. Ju hu. Giroen på 200.000,- i arveavgift er tung å svelge - de fleste må vel ta opp et saftig lån. Eller selge objektet for å betale avgiften. Ju hu.
Nei, jeg! Snille deg, meg får du billig. :knegg: Jeg tenker et par timer er nok, i alle fall hvis jeg får massasje (er meget stiv i skuldrene. :nemlig: )
Og har ikke folk for vane å opprette testament i litt yngre alder? Altså litt før de blir eldgamle og surrete.
Jeg er ikke helt sikker på om pårørendes vurdering av hva som er riktig å gjøre med foreldrenes midler er stort bedre enn hva gamlemor finner ut på egenhånd.
Det er ikke alltid man arver penger, men gjenstander som ikke er særlig omsettelige (feks verdifulle aksjer som ikke gir særlig utbytte eller har restriksjoner på omsetning) eller gjenstander med høy sentimental verdi. Og verdien er jo altså allerede skattet for av tidligere eier, og du selv skal jo også betale formueskatt av verdien. Så det blir en type dobbeltbeskatning i mine øyne (men altså ikke juridisk sett, jeg er klar over det).
Om man tenker "oss" om familien så har "vi" allerede skattet av gjenstanden ja.
Men sånn som jeg tenker så hadde ikke jeg skattet noe av det jeg arvet. Jeg hadde heller ikke jobbet for disse verdiene.
Klart det er kult med mere verdier, men jeg kan ikke skjønne hvorfor akkurat slike inntekter skal holdes unna avgifter.
Om man har så lite gjeld at formueskatten på arven blir en betydelig utgift så befinner man seg i en så gunstig økonomisk situasjon at jeg klarer ikke å hoste opp spesielt mye sympati altså. Men meg om det.
Jeg er enig i Miss Norway. Disse pengene har blitt tjent og beskattet flere ganger allerede, først ved erhververelse og så gjennom formuebeskatning. Hvorfor skal Staten ha en runde til på dem bare fordi de ikke er brukt opp men blir levert videre?
Og det er ikke bare luksusproblemer, esme. Det er ikke mangel på eksempler på at folk må gi fra seg den lille familiehytten som bestefar bygde fordi den tilfeldigvis lå på Hvaler.
Vi måtte betale ganske heavy for et likt scenario, vi har et familielandsted som ble kjøpt i 1920 og som er verdt millioner. Dette måtte vi betale avgift for og det var dyrt for oss det. Men det er klart, det er ikke blitt skattet mye på det landstedet altså, likningsverdien på sånne ting ligger langt under reell salgsverdi, så den verdistigningen har ikke staten fått mye skatt på.
Det er 0% arveavgift for de første 250 000, 8% for de neste 300 000 og så 20% av det som er over 550 000 da.
Jeg mener faktisk at det er et luksusproblem å måtte enten betale under 20% av verdien for et sånt sted eller selge og sitte inne med millioner som man kan bruke på en annen hytte om man vil det.
Men dette scenarioet fordrer fortsatt at barna føler at foreldrenes verdier tilhører dem. Det er der jeg ikke er enig i prinsippet, og derfor heller ikke i at myndighetene skal justere det for dem.
Arveavgiften i seg selv, derimot, er en helt annen historie ...
Har ikke lest gjennom tråden enda, men må bare kommentere dette med inntekt som du skriver, esme.
Det blir ingen inntekt av verdigjenstander før du selger det! Når det henger på veggen så er verdien kun det å nyte et vakkert bilde. Kanskje arveavgiften heller burde beregnes hvis familien velger å selge det?
Jeg er helt imot SV sitt forslag! Synes at staten for ofte prøver å ta bort våre muligheter til å velge selv. Men fordi vi har muligheter til å testamentere bort verdier så synes jeg at det bør være noen regler i arveoppgjør.
Vet ikke om dere husker den saken om han svenske rikingen som døde for 1-2 år siden? Jan S...:ett eller annet: Han hadde barn i fra ekteskap, men også en bastardunge med en tidligere elskerinne som familien ikke visste om. Da synes jeg det er rettferdig at slike barn ikke blir glemt i arveoppgjør.
Hvis du gjør en jobb for noen, og blir betalt i gjenstander i stedet for i penger, så er det klart at dette likevel er inntekt, og det er klart at du må skatte av det. Får du en verdigjenstand i gave av en venn, må du også betale skatt av verdien (dersom den er over grensen for skattefri gaver). Og det er like naturlig at man må betale skatt på gjenstander man arver, som på penger man arver, synes jeg. (At man ikke ønsker å selge gjenstanden er da ikke et argument for at man skal slippe skatt?)
Jeg er skeptisk til automatisk arverett mellom samboere! Det er jo slett ikke sikkert man VIL at samboeren skal arve seg! Det er ikke sikkert at det er en naturolig konsekvens av at man har hatt samme adresse i fem år. Dette gjelder SÆRLIG dersom man har egne barn fra før. Man kan sikkert "reservere" seg mot dette, for eksempel ved å sette opp et testamente "mot" det. Men jeg er såpass fordomsfull at det aner meg at de samme som har en samboer som de ikke ønsker skal arve dem, som de som ikke ville fått surret seg til å gjøre en sånn avtale.
Ser for meg en rekke scenarier der dette vil falle uheldig ut. Særlig der den ene parten er en udugelig slabbedask som har snyltet på sin partner i årevis, og som så altså skal arve også. Nei. Folk for sette opp testamente. Noen rettigheter, som til det å sitte i uskiftet bo, og kanskje det med arveavgift.
Men man kan jo ikke gifte folk mot sin vilje heller, bare fordi de har vært samboere i fem år.
Det kan jo være ganske begrensende for livskvaliteten om man skal gi bort alt man eier og har før man dør også. Hvis vi ser bort fra de som har mye penger / verdier, men konsenterer oss om "vanlige" folk, så har jo de aller fleste sin verdi i eiendom, biler etc. Det vil jo være litt sært om man skal gi bort slike ting før man dør? Man kan jo rekke å skifte mange biler før det virkelig skjer...
Hva med de som dør før de har "planlagt"? I en bilulykke når de er 33 år f.eks?
Jeg vet ikke hvor stor prosentandel som skriver testamente, men jeg vil gjette på at det ikke gjelder størstedelen av befolkningen.
Når det gjelder samboere, så er vel hovedhensikten med lovforslaget at samboere skal slippe å betale arveavgift, slik som gifte gjør i dag? (nå har jeg ikke lest saken du referer til, men mener å huske at det var hovedsaken sist jeg leste om lovendringen)
