Jeg har gått å småledd av den snørrete ungen på reklamen som ønsker seg en dress å vokse i og en hjemmestrikka lue som klør.
Kjenner jo noen barn som kunne sagt noe liknende, sånne litt "ekle" veslevoksne som alltid sier det de tror de voksne vil høre.
Godt likt av noen, dårlig likt av andre.
Sånne programerte unger....
Lurer på om de fortsetter å være sånn eller om de får en personlighet etter hvert
Men jeg har sett reklamen, og poenget er vel nettopp at ungen ikke ønsker seg dette, men har fått det likevel? Det er jo også en variant med bestemoren som ønsker seg "en sånn fisk som henger på veggen, og når du trykker på en knapp synger den Take me to the river".
Jeg har en nevø som som 5 åring ble spurt hva han ønsket seg til jul, han svarte fred på jord. Han ble møtt med hånlatter og vi andre var ikke tøffe nok til å sette ned foten mot denne delen av slekten. Jeg er overbevist på at gutten dels mente det og dels hadde lært at det var "rett svar".
Tror den latteren merket meg mere enn ham. Gutten er nå 20, og han er fremdeles en fornuftig og skikkelig gutt som har samvittighet og samfunnsansvar så det monner.
Jeg har sett reklamen og synes det er riktig så festlig. Jeg oppfatter ikke barnet som veslevoksent eller at han prøver å si det han tror voksne vil han skal si. Jeg oppfatter det derimot som en ironisering over fornuftige gaver under juletreet. Han "ønsker" seg lue som klør og stor parkdress han kan vokse i. Ha ha, han er veldig søt når han sier det også. Etterpå kommer reklamen for det han egentlig ønsker seg.
Er det i samme serie som hun som "Ønsker seg" en gul plastikk-ost med mange småkniver som har plastikk-oster som skaft? :lol: Det ga søstern og jeg til pappa et år. I fullt alvor! :lol: (Vi var 8 og 12 år, eller noe sånt, altså.)