Det har vært en del diskusjoner i det siste som gjør at jeg lurer. For eksempel synes jeg ikke det er noen motsetning mellom at en sak kan være å betrakte som ren egoisme til tross for at den som står i det kan føle sterkt at det vedkommende gjør er ren omsorg for andre. Da tenker jeg på eksempelet med selvmord. Jeg kan fint ha stor medfølelse og sympati med et menneske som er så nede psykisk at vedkommende tror av hele sitt hjerte at verden er bedre tjent uten at han eller hun lever mer. Samtidig som jeg kan mene av full kraft at det å gjennomføre et selvmord like fullt er egoistisk. Ihvertfall om man har barn. Dealen er at man er pliktig å vite bedre og å gi ting tid og å prøve alt først.
På samme vis mener jeg at man fint kan si at utroskap har to sider. Det er ikke sikkert det kun er den som faktisk kryper til køys med noen som er alene om å fortjene sort stempel i boka si.
Jeg har heller ingen problemer med å forstå at en pedofil faktisk kan føle sterkt i dypet av sin sjel at det er et kjærlighetsforhold mellom ham og barnet hvor han kanskje sågar kan føle seg som den underdanige i forholdet. Og at dette føles så til de grader sterkt og riktig at det er meget vanskelig å ta inn at følelsen ikke stemmer med virkeligheten fra et mer objektivt perspektiv.
Men jeg mener at til tross for at man kan føle noe så sterkt at man nesten er villig til å gi sin høyre arm for å forsvare dette synet, så er man pliktig å innrette seg noen regler i samfunnet vi bor i. Man må. Det er ikke diskuterbart.
Man kan ikke innlede kjæresteforhold til barn. Uansett. Man kan ikke ta livet av seg. Man kan ikke slå andre. Man kan ikke være sadistisk mot dyr. En del av de valgene man tar i livet forplikter en i senere valg og gjelder som trumf. Det å få barn er det største trumfkortet som finnes. Man sier fra seg valgfrihet i en mengde saker når man har barn.
Men man bør prøve å se at det er flere sider. Man kan ikke klare å forklare en som virkelig tror på noe av hele sitt hjerte at det vedkommende tror på er helt på bærtur om man ikke tar på alvor at dette er dette menneskets dype overbevisning.
Selv har jeg en tendens til å se for mange sider og forsøke å forstå for mye - dette hemmer meg i forhold til grensesetting. Men jeg føler iblant at mange ikke ser mer enn én side. Stemmer det?
Ja, jeg mener jeg stort sett klarer det, kanskje med mindre jeg er veldig personlig berørt av saken. Likefullt tar jeg som regel et standpunkt på den ene eller den andre siden, men jeg mener jeg stort sett ser den andre siden også.
Nei, jeg er ikke spesielt flink til det. Når jeg har gjort meg opp en mening er det jo fordi jeg mener den er riktig og at alternativet er feil. Det kommer selvsagt litt an på hvor heftig jeg brenner for en sak. I jobbsammenheng er jeg nok mye mer ydmyk for innvendelser. Men for all del: Det hender at jeg skifter mening også.
Jeg føler meg ofte som om jeg ser så mange sider at det er vanskelig for meg å ta et ordentlig standpunkt, jeg også. Men jeg tror ofte jeg oppfattes som noe helt annet, fordi det jeg i praksis ofte gjør i en diskusjon, er å dra inn argumenter/vinklinger som jeg synes har kommet for dårlig frem, og avhengig av temperaturen på diskusjonen, kan jeg sikkert høres både mer kategorisk og mer hissig ut enn jeg egentlig er. :humre: I tillegg til at jeg kan høres ut som om jeg er sterkt engasjert på en side jeg kanskje ikke egentlig identifiserer meg så veldig med.
Det er ofte folk virker veldig lite villige til å gå med på at det finnes flere sider av en sak, ja. Men jeg tror ellers også at mange velger å fremstå som mer énsidige og kategoriske enn de kanskje strengt tatt er, enten fordi diskusjonen blir morsommere da eller fordi de synes det er et veldig viktig standpunkt å få frem, eller kanskje begge deler. (Ja, Mim, jeg ser på deg nå. :knegg: )
Jeg er enig med HI i at enkelte ting er så viktige at uansett hva man føler er riktig, skal en standard følges. Likevel mener jeg å klare å se en sak fra flere sider. Av og til er det litt problematisk fordi "alle" føler at jeg er i mot akkurat dem.
Det kommer selvsagt helt an på saken. Noen ganger så forstår jeg virkelig ikke hvordan andre kan mene det de gjør, mens andre ganger kan jeg se så mange sider at det hele blir skikkelig vanskelig.
Du har et poeng, Glitter. Det finnes saker jeg ikke klarer å forstå andres synspunkter i. Helt klart. Men jeg kan ha respekt for at det tydeligvis er mulig å ha det synspunktet da. (Og i enkelte saker kommer jeg vel ned på nivå at jeg får bare godta at det går an å bli så dum å mene noe sånt. :sparke:)
Sånn er det for meg også, og jeg kan godt bruke dette forumet f.eks til å teste ut argumenter for den ene eller den andre siden før jeg klarer å bestemme meg for hva jeg synes.
Slenger meg på Glitters innlegg. Det kommer altså helt an på saken, og også på om den berører meg personlig eller ikke. Gjør den det kan det av og til være litt vanskelig å se saken fra andre sider og jeg kan bli litt mer opphisset.
Det er klart. Jeg har mine saker hvor jeg har store vansker med å se ting fra alle kanter jeg også. Men som regel har jeg ikke noe problem med å godta at det finnes flere kanter.
Og at en og samme ting kan være flere ting samtidig. Man kan føle noe sterkt selv, samtidig er det en regel på akkurat dette fra samfunnets side som motstrider det man føler mest selv. Om man da velger å følge sin egen vilje så inntar man et egoistisk standpunkt i saken. Om man velger å avstå fra egen opplevelse og godtar den tolkningen som er klargjort fra samfunnet så velger man en ikke egoistisk vinkling.
Jeg ser saken ofte fra mange sider og derfor er det ikke alltid like lett å ta standpunkt. Jeg forstår f.eks. handlingen og det som kan ligge bak, men godtar ikke handlingen f.eks.
Jeg er født i Vektens tegn og vekter er visst vinglete :knegg: I det daglige så er jeg ikke vinglete, men når det gjelder diskusjoner så er det vanskelig å si at "slik er det". Så enkelt er det ikke.
Når jeg er i diskusjoner hender det at jeg snur og endrer meninger, men, om det kan virke sånn, så er jeg ikke den som sier sånn er det og that's it. Noen ganger blir en trengt opp i et hjørne og ender opp med å havne i forsvar i stedet for å få fram nyansene. Da blir det helt feil.... men jeg har lært meg å stoppe i tide nå ;)
Når man vet at man har vanskelig for å se ting fra flere sider så bør man kanskje være mer ydmyk på at det finns flere sider av en sak. Problemet i diskusjoner kan også være at de som diskuterer ikke er gode nok til å lese hva som faktisk blir sagt. På forum er dette enda vanskeligere, fordi vi kjenner ikke hverandre og alle er ikke like flinke til å nyansere det de prøver å mene, skriftlig. Jeg ser det selv. Når jeg blir ivrig blir jeg ukritisk i det jeg skriver og argumenterer kjappere enn jeg får tenkt på hvordan jeg har formulert meg. Da hender det argumentene må justeres litt.
Det er ofte jeg kan være helt "avvisende" til et standpunkt, men jeg synes ofte det er interessant å prøve å se hva det er som gjør at folk mener slike ting likevel. Det å se en sak fra en "forkastelig" side betyr jo ikke at man trenger å si seg delvis enig, det handler jo egentlig bare om å prøve å forstå. (Og f.eks. rasisme eller pedofili er jo ting som jeg tror det er veldig viktig å prøve å forstå, i den forstand at man prøver å skjønne hva det er som gjør at folk ender opp med slike synspunkter eller tendenser.)
Ja, jeg mener at jeg er i stand til å se en sak fra flere sider - siden de aller, aller, aller fleste sakene har mer enn en side. Det er ekstremt nyttig og har vært 100 % nødvendig i jobbsammenheng. Det medfører også at jeg i en del sammenhenger lider av langt fremskreden beslutningsvegring.
På privaten har jeg en litt større tendens til å være irrasjonell, og det er oftere der at saken har en side - og det er min, selvsagt.
Dronningen av å Se Ting Fra Den Andre Siden på FP er uten tvil him. Hun kan komme inn i en tilsynelatende avgjort diskusjon med argumenter som får de mest hardnakkede til å tvile.
Jo, jeg tror at jeg har evnen til å se en sak fra flere sider. På den måten kan man føre temmelig spennende diskusjoner med seg selv. :humre: Jeg tror at det er viktig å prøve å se ting fra flere sider selv om man ikke er enig. Erger meg grønn over de som ikke gjøre det.
Ja. Litt for flink, egentlig. Jeg roter meg stadig opp i debatter av typen "Ja, men det Staff sier er jo egentlig logisk om man godtar premissene hans" og sånn.
Helt enig. Jeg tenkte mest på når man f.eks. er veldig følelsesmessig involvert i en sak, så orker man ikke å se de andre sidene, selv om man vet om dem, fordi det kan bli for vanskelig rent emosjonelt. At man velger dem bort rett og slett.
Tja, jeg er ganske flink til å forsøke å se ting fra flere sider - men som oftest har jeg allerede bestemt meg for hva jeg mener er riktig - så selv om jeg ser saken fra forskjellige sider, forandrer jeg så godt som aldri mening.
(Om noen ting - som f.eks mishandling av barn kan jeg aldri klare å se noen andre sider av...så jeg kan være litt "tverrpåle" altså.)
For meg kommer det litt an på hvem man diskuterer med også. Hvis det er foreldrene mine, har jeg en tendens til å være litt mer raddis enn jeg innerst inne er. Ungdomsopprøret lenge leve. :knegg:
Joda. Om en person er halvgal av smerte, søvnmangel, depresjon og partneren stikker av - samtidig som åtteåringen setter i gang et trasseopplegg av en annen verden så kan jeg skjønne at det kan klikke til og med på det. Ikke godta det - men jeg kan skjønne at det kan skje.
He he - veldig treffende, egentlig.
Jeg tror ikke på astrologi, men jeg er født i vektens tegn, og fytti katta - jeg veier og grubler og ser saker fra alle mulige vinkler til tider. Er ikke alltid jeg syns det er like greit, nei. :humre:
Jeg liker å tro at jeg er god på å se ting fra flere sider. Det er liksom jobben min, og jeg bruker mye tid på å forstå andres synspunkter, plukke de i fra hverandre og sette de sammen igjen. Jo flere perspektiver som kommer frem jo mer spennende er det. Til slutt blir man ødelagt og forstår nesten alt, uansett hva det er snakk om. :sosialarbeider:
Når det er sagt, er det stor forskjell på å forstå og det å godta.
Jeg ser ofte saker fra så mange sider at jeg blir svimmel og ør. :knegg: Når det gjelder temaer som er viktige og/eller alvorlige synes jeg man nærmest plikter til å reflektere over alle tenkelige sider - i det minste at det finnes mange sider.
I mer triville diskusjoner fryder jeg meg over å være i opposisjon bare for å vekte argumentene, og det har mange ganger ført til at folk misoppfatter hvordan jeg er. Det er heller ikke alle som liker en diskusjon med temperatur - de vil diskutere for å være enige og bekrefte hverandres synspunkter. Det synes jeg blir kjedelig.
Jeg er nok ikke så reflektert som mange andre her. Noen saker kan jeg være flink til å se fra flere sider. Andre saker evner jeg ikke det.
Jeg klarer ikke forstå at en far kan klatre opp i senga til datteren sin om natten for "litt kos". Mishandlingssaken og drapet av Baby P i England f.eks. kan jeg ikke forstå. Forståelse og empati vil alltid ligge hos den svake parten i sånne saker. Den voksne er den som burde vite bedre, og jeg klarer ikke forstå (det som for meg fremstår som) bortforklaringer.
Det er interessant og nyttig å prøve å forstå hva som kan være årsaken eller den bakenforliggende grunnen også for grusomme handlinger. Ikke for å "bortforklare" eller "unnskylde" overgrep, men for å skjønne hva som gjør at noen mennesker gjør sånt. Som flere har vært inne på, så er det enorm forskjell på å forstå og å akseptere.
Det er ingen tvil om hvem som bærer ansvaret for en handling. Det er den som utfører handlingen.
Så kan man straffe den som har gjort en handling som er så feil at den er straffbar. Men det får ikke andre fra å avstå fra å gjøre det samme ser det ut til. En del slike handlinger ser ikke ut til å avskrekkes med straff i det hele tatt. Da må vi finne ut hva som gjør at noen velger å bryte med det hodet deres vet at er rett å gjøre på et overordnet plan og gir etter for trangen til å gjøre det likevel.
I forståelsen av hvordan dette kan skje ligger vel den eneste nøkkelen til å få folk til å slutte å gjøre disse tingene.
Og det er interessant at vi forventer ulikt i to ulike - men likevel nokså lignende settinger.
Vi forventer at en pedofil mestrer å stå imot sin overbevisning og lar unger være i fred. Men vi forventer ikke at en selvmordskandidat med barn kan lastes om denne ikke står imot sin overbevisning og tar ansvar som samfunnsmedlem.
Hvorfor er det forskjell? Begge handlinger ødelegger barnet for resten av livet. Begge handlinger (uten NOEN sammenligning forøvrig) har en definisjon som uakseptabel i samfunnet vårt.
Det er sikkert både interessant og nyttig. Og jeg kan høre hva grunnene er, men virkelig forstå de klarer jeg ikke. Beklager om det ikke er politisk korrekt altså, men jeg klarer ikke det.
Det er forskjell på å forstå som i at man kan se sammenhengen i noe - og på å forstå som i at man godtar. Jeg mener ikke det skal godtas at noen velger så til de grader feil. Men å ha innsikt i hvordan slikt kan skje tror jeg er øredøvende viktig all den tid det er lite kosher her i landet å idømme dødsstraff til de som ikke legger seg pent i folden.
Det går neppe an å forstå alt eller alle. Men jeg tror det er prinsipielt viktig å ikke blindt avvise fryktelige handlinger med at de er "umenneskelige" eller "ubegripelige". I alle fall hvis man med det mener at det bare er "monstre" som kan gjøre sånt, og at alminnelige mennesker, sånne som oss, ikke kunne gjort grusomme ting dersom omstendighetene våre hadde vært radikalt annerledes. Jeg tror ikke "alle kunne gjort alt", men jeg tror alle kunne komme til å gjøre fryktelige ting dersom vi hadde blitt utsatt for det nødvendige presset.
Men jeg skjønner godt at ikke alle orker å sette seg inn i tankegangen eller handlingsmønsteret til for eksempel overgripere, altså. Jeg tenker nå egentlig bare på at det er viktig at det blir gjort, ikke på at alle skal være forpliktet til å gjøre det.
Jeg kan veldig godt gjøre meg opp min egen mening og diskutere utifra det, men jeg lytter alltid til andres standpunkt og det skjer at jeg endrer mening. Det er sjelden(for ikke å si aldri) at jeg går fra den ene ytteligheten til den andre, men i de fleste saker er det jo forskjellige nyanser.
Jeg vil si at jeg er i stand til å se en sak fra flere sider.
Jeg mener selv jeg er veldig flink til å se flere sider av en sak, noe som har hjulpet meg mange ganger til å gå fort videre og ikke dvele med ting som tynger meg, om det gjelder personlige ting eller fæle nyheter.
Jeg kan se ting fra flere sider ja, også de mest groteske ting. Men selv om jeg ser, så er det ikke dermed sagt at jeg hverken aksepterer eller respekterer den siden som jeg ikke står på. Mens i andre tilfeller så kan det at jeg ser den andre siden være med på å gjøre at jeg kanskje skifter mening.
Er det stygt og ufint å diskutere hva som er forskjellen, mener du? Jeg er enig i at det er stor forskjell mellom situasjonene, men det er interessant å stille seg spørsmålet om hva man mener forskjellen er, og hva som er grunnen til at man reagerer så forskjellig, når begge situasjonene kan sees som å dreie seg om en voksen person som, på grunn av psykisk sykdom eller "forstyrrelse", gjør noe som går ut over et barn.
Som Sitron så ser jeg ikke helt den store underholdningsverdien i å skulle unngå å provosere noen. Så jeg kan fint innta både den ene og den andre posisjonen i en diskusjon bare for moro skyld. Jeg liker diskusjoner for diskusjonens skyld og synes det er deilig når det svinger litt og det er et par tyttebær på panelet.
Min svigermor er forresten Vekt, og kan ikke se en sak fra flere sider om det smalt. Jeg tror kanskje ikke astrologi er avgjørende for karaktertrekk og miljøpåvirkning, vett og forstand, men hva vet jeg?
Hvilken del av "uten NOEN sammenligning forøvrig" var det som var det aller minste uklar her?
Jeg lurer oppriktig på dette. Man har to gjerninger som har til felles grusomme konsekvenser for barn som er involvert. Begge har også til felles at man vet at her er det noe som er greit å gjøre og noe som ikke er greit å gjøre.
Som samfunn aksepterer vi tidvis den ene handlingen, men aldri den andre.
Jeg tror neppe en pedofil normalt sett er en destruktiv ond maskin som hater barn og ødelegger dem for gøy. Likevel hater vi altså den pedofile nord og ned og forventer at denne skjønner bedre, mens vi ikke krever tilsvarende overordnet hensyn av en som er deprimert. Hvorfor?
Nam: Jeg synes også det er helt legitimt å diskutere pedofile overgripere og suicidale foreldre i fht barn. At noe er ubehagelig, betyr ikke at det ikke skal diskuteres.
Jeg tror det har noe med det direkte i handlingen å gjøre. Overgrep av ulik art griper direkte inn overfor barnet, det gjør ikke et selvmord på samme måte. Kanskje "lengde" har noe å si også? At selvmordet gjør at noen forsvinner, og man kan begynne å bearbeide med en gang, mens overgrep ofte foregår over lang tid?
Dette er bare undringer altså, ikke noe forsøk på å unnskylde det ene eller det andre.
Jeg skjønner for øvrig ikke hva som var så stygt med eksempelet ditt, selv om det selvfølgelig omhandlet stygge ting.
En overgriper oppsøker jo gjerne aktivt miljøer hvor barn befinner seg, driver "grooming", får barnet til å tenke at de er med på det, gir skyldfølelse osv. helt bevisst for å oppnå det de vil. De bedriver aktiviteten sin i det skjulte forde de VET det er galt.
Nei. En overgriper forgriper seg som regel på barn vedkommende har naturlig tilgang på. I hovedsak ikke i form av overfallsvoldtekt, men i form av en svært forkrøplet etterligning av et kjæresteforhold.
Og en selvmorder snakker jo heller ikke om det rundt frokostbordet. Fordi vedkommende også vet utmerket godt at det ikke er ok.
Er det viktig? Må skjerpe klørne fremover for å sikre min eksistens.
Ad. Spørsmålet
Jeg tror de fleste tror at de er i stand til å se en sak fra flere sider, jeg tror ikke alle som tror det selv gjør det. Jeg har sågar fått høre at jeg er for flink til å prøve å se den andres side og motivasjon og at jeg må lære meg å drite F. Det øver jeg på.
Jeg ser poenget til smilefjes og selv om sammenligningen er grov må det være lov å stille spørsmålet. Selvmord er det ultimate svik, og selv om jeg kan forstå den fortvilelsen som driver et menneske dit, er det for meg uforståelig å svikte sine barn på den måten.
Jeg har ingen problemer med å se en sak fra flere sider. I RL er det veldig gøy å diskutere for eller mot ulike sider av samme sak, for diskusjonens del og for å bli mer opplyst. Men enkelte saker nekter jeg å ta innover meg at kan ha flere sider.
Jeg synes og at sammenligningen pedofili og selvmord var helt absurd, selv om jeg kan skjønne intensjonen bak sammenligningen, så er det bare så feil så feil å sammenligne de to. Pedofili er en legning (og noen pedofile er monstre som lever ut legningen sin mens andre ikke gjør det) mens det å være i en tilstand der man velger å ta livet sitt, da er man syk, veldig syk.
Jeg må komme tilbake igjen til dette senere, noen sølte ut en liter melk her.
Jeg er uenig i det å kalle pedofili for en "legning", slik at det høres ut som noe normalt og medfødt, omtrent som å være homofil eller heterofil. Jeg tror ikke det er vanlig at folk som ikke selv har vært utsatt for overgrep og/eller har psykiske lidelser utvikler en seksualitet som er rettet mot barn, jeg tror det er en forstyrrelse som det er mer konstruktivt å kalle for en psykisk lidelse (eller som symptom på en psykisk lidelse, kanskje). Jeg tror heller ikke friske mennesker blir "monstre" uten å ha blitt utsatt for monstrøs behandling, og å avfeie overgripere som "monstre" er å forenkle hele spørsmålet, synes jeg.
Og her er vi fundamentalt og dypt uenige ser jeg.
Om en pedofil var et monster slik du tror - skulle du ikke da vært i stand til å kjenne igjen en pedofil? Ihvertfall om du ser ham sammen med offeret sitt?
Sannsynligvis har du også en eller flere overgripere rundt deg. De er såpass mange der ute som bedriver incest at de fleste av oss vel kan regne med å kjenne til noen. Men ser vi det på dem? Nei. Ser vi det på dem sammen med barna? Nei.
De elsker sine barn de og. Men de er alvorlig forstyrrede mennesker som har på et eller annet tidspunkt valgt å la sin subjektive oppfatning av hvordan virkeligheten egentlig er ta over for den oppfatningen hele samfunnet rundt dem er dypt overbevist om at er rett. På samme måte som en som tar livet av seg. De fleste er vel enige om at det stort sett er en alvorlig feil å gjøre.
For ordens skyld: Jeg forsvarer ikke overgrep mot barn i noen som helst form. Jeg mener bare at det å velge å begå overgrep er et valg på linje med andre ting man kan velge hvor man påfører andre skade for livet.
Men det er jo ulogisk å si at man velger å bli forstyrret. Det blir jo det samme som å si at man hadde et valg allerede som barn da man selv ble misbrukt. Og så enkelt er det rett og slett ikke.
Man velger ikke å bli forstyrret. Men man velger å overhøre den krystallklare regelen som er definert som rett i det samfunnet man lever i og heller utagere noe man med sitt intellekt vet at er feil. Da er man ansvarlig for det man gjør. Medmindre man er så til de grader psyk at man ikke har den minste styring på armer eller bein. Men da er man neppe i stand til så mye sprell heller. Jeg mener fra dypet av min sjel at man er ansvarlig for sine handlinger og valg når man er syk også.
@SF: Ja jeg har slike rundt meg, og har en del erfaring på området, uten å ville gå mer inn på det her på åpent forum.
Monster var en forenkling, jeg tar selvkritikk på det punktet, men jeg har ikke noe bedre ord for å beskrive de som forgriper seg på barn på den måten. Jeg nekter å kalle dem noe snillere, mildere eller hva_har_du.
At man ikke kjenner det rett det som samfunnet mener er rett - det skjønner jeg. Men man vet likevel at det man gjør er galt. Da er man også istand til å avstå fra handlingen om man vil. Det er jo en grunn til at overgripere helst holder skjult det de driver med - de skjønner at det er feil.
Idet man skjønner at det er feil, og klarer å kontrollere kroppsdelene sine så er man ansvarlig for de handlingene man gjør.
Hvordan kan du si noe sånt? Det er jo hele poenget med å være i psykisk ubalanse, nettopp at man IKKE nødvendigvis vet at det man gjør er galt. Nå syns jeg du er veldig lite gjennomtenkt her altså.
Jeg mener jeg har evnen til å se en sak fra begge sider. Som sosialarbeider blir jeg ofte introdusert for "den gale siden", og har ingen problemer med å forstå mange handlinger som jeg allikevel ikke aksepterer eller syns er greit.
Jeg ser saker fra så mange sider at jeg stadig vekk blir helt svimmel av det, særlig på jobb. Det er sikkert derfor jeg synes det er deilig å være litt mindre rund i kantene på et forum som dette.
Generelt setter jeg stor pris på at folk klarer å se en sak fra mange sider. Folk som ikke evner det, ser jeg på som enkle sjeler. :ærlig:
Det er grader av psykisk ubalanse. Om man er i stand til å ha en jobb man fungerer i, kjøre bil, betale regninger og lage middag så er man også i stand til å gjenkjenne de av sine gjerninger som vil stride totalt mot samfunnets aksept vel?
Jeg skjønner at en som er psykotisk kan være hundre prosent ute av kontroll. Men for de som ikke er det så ligger det på et eller annet plan et valg. Også om man er i ubalanse - i mildere grad?
Signerer. Jeg er veldig mye flinkere til å se alle de andre sidene i RL
enn på FP. Her er jo hele kluet (for meg) å diskutere, og da er
det ikke gøy om man ser alle sidene.
Men man lærer mye som man tar med seg i RL. Det er svært lite i livet som er sort/hvitt. På den andre siden så skal man ikke akseptere alt og forstå i hel heller.
Selvsagt er det grader. Og som du ser skrev jeg "ikke nødvendigvis". Og jeg forstår ikke helt hvordan du får deg til å tro at om noen er så forbanna langt inni en helt annen verden enn den du og jeg lever i, at de evner å ta valg som følger VÅRE spilleregler.
For å svare generelt på spørsmålet: jeg er sikkert litt for flink til å se alle mulige sider, derfor egner jeg meg også ganske dårlig på diskusjonsforum. Det aller meste kan forstås (dvs kanskje heller forklares) siden det aller meste har en grunn eller mange. På den annen side (haha) velger jeg av og til å ikke forholde meg til, ikke forstå, bare fordi jeg blir litt lei av meg selv og synes det er befriende å være unyansert.
Jeg ser nå at det står ikke nødvendigvis. Og skjønner nå at det betyr at det da finnes unntak - ikke at det bare finnes unntak. :sparke:
Jeg anerkjenner at det finnes tider da et menneske er så ute og kjøre at det ikke evner å ta valg som følger vanlige spilleregler. Men jeg mener at alle overgripere, selvmordere, dyreplagere og andre slettes ikke automatisk kommer innunder den grensen da.
Tja, noen ganger klarer jeg nok det. Særlig hvis jeg selv ikke er direkte involvert men heller står litt på utsiden. I saker der jeg deltar selv, eller føler meg berørt er jeg nok ikke like romslig.
Jeg lar meg sjelden dra med i et felleskor, og mener jeg noe, så mener jeg det selv om jeg er alene om å forfekte akkurat det (ofte ikke-PK) synet.
Jeg vet ikke om det er noe mål at vi alle skal være trill runde i forhold til absolutt alt?
Nei, jeg snakker heller ikke om at alle automatisk kommer innenfor eller utenfor en eller annen grense. Jeg sier bare at enkelte er så totalt ute å kjøre at det å tro at de tar valg på lik linje som andre er helt på trynet.
Ja, jeg mener selv at jeg er i stand til å se en sak fra flere sider. Jeg mener også at jeg er nogenlunde god på å oppfatte hvordan og når jeg kan fremme at en sak har flere sider. Det er ikke bestandig at jeg synes det passer. Er det slik at noen har det veldig vondt ønsker de først og fremst forståelse for sin, egen subjektive opplevelse ikke en objektiv redegjørelse for sakens forskjellige sider. De er neppe uten grunn at mange folk som har opplevd voldtekt sier at de oppleve møtet med rettsapperatet som et nytt overgrep.
Og det ser man også på nett. Det er folk som blir så kraftig emosjonelt berørt at de ikke makter å innta et objektivt ståsted. Følelsene blir så kraftige at de rett og slett ikke greier det. Man ser det ofte i på temaer som du nevner: Incest, selvmord, senabort, aktiv dødshjelp, mobbing, behandling av psykisk syke etc Jeg vil tro at en av grunnene til at jeg evner å være rimelig objektiv er at jeg er - tross alt - er heldig. Jeg er ikke så personlig berørt av selvmord som noen som har opplevd det nærmeste krets. (Den ene gangen jeg ble veldig emosjonelt berørt av en diskusjon vurderte jeg faktisk å slutte på FP, man blir veldig sårbar i settinger, hvor den man diskuterer med kanskje ikke en gang skjønner hvor alvorlig det oppfattes.)
Jeg tenker at begge deler: Både den objektive, "saklige" vurderingen og det sterke følelsesmessige engasjementet, er verdifulle, men i hver sin setting. Det er to perspektiver som forhåpentligvis utfyller hverandre, eventuelt blir satt opp mot hverandre. Det siste er jo ikke noe sælig heldig.
Desverre kan jeg nok se ting fra flere siden, noe som gjør det vanskelig å konkludere med ting vi kanskje behøver å sette faste regler ved, feks ; min mann er veldig bestemt med vår eldste gutt mens jeg ser ting fra hans side også og hvis jeg ikke passer meg da så kan det fort bli noen heftige diskusjoner.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
